Kirken som samfunnets salt

Først publisert i magasinet Fast Grunn 01/2016 med tema Splittelse.

«Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Kirken har en historie illustrert av både rosa skyer av genuin intellektuell utforskning og selvoppofrende engasjement for svake og undertrykte, og med sorte tordenbyger, hvor den selv har vært utøver av undertrykkelse og korrupsjon. Jeg er likevel sterkt optimistisk til at kirken spiller en uerstattelig rolle i ethvert samfunn.

Tradisjonstro styrke

Den agnostiske filosof Leszek Kolakowski oppsummerer kirkens rolle slik:

«Det ville vært tåpelig å kritisere Kirken med begrunnelse i at den er ‘tradisjonalistisk’. Hele Kirkens styrke kommer av å være tro mot tradisjonen – hva ellers trenger vi en Kirke for? Hvis Kirken bare er et politisk parti som plukker sin lære fra foranderlige meninger, kan den fint avvises, fordi vi har allerede politiske partier som gjør slikt. Hvis Kirken er her for å rettferdiggjøre og velsigne hver intellektuelle og moralske endring i sivilisasjonen, så igjen – hva trenger vi Kirken for?

Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Hard, uforanderlig sannhet

Kirken har på diverse måter tilpasset seg til ulike sivilisasjoner i alle tidsperioder. Vi snakker om en spesiell type kirke i urkristendommen, middelalderen og barokken, i øst og vest. Det er ganske naturlig. Kulturell kontekst former både uttrykk, liturgi og det teologiske språket.

Likevel påstår religion generelt, og kristendom spesielt, å formidle et budskap om en kjerne av hard, uforanderlig sannhet. Sannheter om universets dypeste hensikt, om menneskets vesen, relasjoner og mål. Og det er nettopp denne bæreren av det bestående som samfunnet virker å trenge. For hvilke andre institusjoner i samfunnet påstår å være hevet over det forgjengelige? Hevet over kulturelle strømninger, majoritetsmeninger og avrevne kalenderark?

Et stabilt perspektiv

Den før-sokratiske filosofen Heraklit er kjent for utsagn som «alt er flytende» og «ingen mann går i samme elva to ganger, for det er ikke den samme elva og ikke den samme mannen». Med det mente Heraklit at alt i naturen til enhver tid er gjenstand for forandring. I tiden mellom den første og andre gangen du går i elva, er vannmolekylene erstattet med nye vannmolekyler, og både kroppsceller og fundamentalpartikler er byttet ut i kroppen din.

Den kjente tyske og ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche skriver på slutten av 1800-tallet at «det er bare et perspektiv som ser, og bare et perspektiv som vet». Som mennesker mente Nietzsche at vi aldri kan overstige de individuelle perspektivene og finne noe vi kan kalle sannhet, slik den er i seg selv. Nietzsche forsto at når Gud var død, altså når Gud var ute av vår virkelighetsforståelse, så endret det radikalt hvordan vi betraktet virkeligheten.

Kirken er det beste bolverket mot at alt bare er perspektiv. En garantist for forestillingen om at det eksisterer en naturlig virkelighet der ute med en iboende mening vi kan forsøke å lese ut noe av, opprettholdt, i en forstand, av et guddommelig «tredjepersons perspektiv».

Menneskeverd

Et eksempel. Doktrinen om et ukrenkelig, uendelig menneskeverd kan aldri være begrunnet av noe endelig. Men alt fysisk er endelig. Alle samfunnsstrukturer er endelige. Alle personlige meninger er endelige. De bukker under vannet for bølgene av forandring som uunngåelig vil treffe dem, gitt nok tid.

Hvis vi skal bedømme ut fra umiddelbar kunnskap alene, har mennesket på ingen måte verken uendelighet eller lik verdi. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, kulturelt, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha en lik uendelig verdi. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles uendelighet og likhet som menneskelige personer.

Vi kan si at vi har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

«Personhet»

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige rasjonelle dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase.

Fra kirkens perspektiv er grunnen til at vi er personer med uendelig, lik verdi, og ikke dyr alene, at vi er skapt i bildet og likheten til Logos. Personen har absolutt verdi, fordi den direkte gjenspeiler Den Absolutte. Den Suverene Person. Gud. Jeg tenker derfor at Kirken er den beste forvalteren av læren om det ukrenkelige menneskeverdet. En lære som selv en majoritet eller en 68er-revolusjon aldri kan ta vekk.

Kjerneforskning

Så hvordan klarer man å skille hva som er den harde kjernen av tradisjon og lære, og hva som er foranderlig? Hvilken del av læren er nødvendig koblet til denne harde kjernen, slik at man vanskelig kan fjerne det uten å miste noe viktig på veien, og hvilke kan vi klare oss uten?

Dette er vanskelige og viktige diskusjoner. For selv om vi holder at kirken er verdens håp, og at vi kjemper som ett legeme mot enkelte destruktive kulturelle tendenser, kan vi heller ikke feie forskjeller under teppet, eller stanse de løpende diskusjonene. Nettopp av hensyn til at kirken må være tro mot sitt opphav – Logos inkarnert i Jesus Kristus, som nettopp var den som delte ut himmelrikets nøkler til Peter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Påmelding til Filosofiuka 2016 er åpen

Trykk her for link til fullstendig informasjon og søknadsskjema.

Det er lav bloggaktivitet her i disse dager på grunn av altfor mange prosjekter på en gang. Jeg kommer sterkere tilbake mot sommeren. I mellomtida må du sjekke ut linken ovenfor.

Tema for historiens første filosofiuke blir “Skapelse”. Vi ønsker å utforske spørsmål om tilblivelse og utvikling, hvordan vi kan lese naturens og åpenbaringens bok, og hva som er menneskets plass i det skapte – som medskaper, tenker, vitenskapsutøver, samfunnsbygger, synder, og etisk aktør.

Kurset varer fra søndag 7. til søndag 14. august, med mulighet til å komme torsdag 11.

De første dagene vil ha en spennende, tematisk innføring i filosofihistorien, som vi håper kan være gode verktøy for videre tenkning, og vi tar oss god tid til samvær, samtale og diskusjon, felles bønn og stillhet ute i det fri. Når vi nærmer oss helga, dukker vi enda dypere ned i ukens tema – skapelse.

For å sikre høy kvalitet og god oppfølging har vi begrenset antall plasser til 20 stk fra søndag 7. august + 20 stk fra torsdag 11. august (totalt 40 stk).

Håper å se deg der! :)

Chesterton for dummies

Med en nå oppdatert anbefalingsliste over ting å lese og høre på, fortjener nesten følgende person et eget innlegg. Det er skapt få ordkunstnere av kaliberet til katolikken G. K. Chesterton (1874-1936). Han skrev om filosofi, poesi, samfunnskritikk, biografier og dype innsikter i lette, verbale vendinger – som gjør han tilgjengelig og underholdende for folk flest, mens man samtidig forstår at det er mye som rører seg dypt under overflaten. Han var sentral i C. S. Lewis sin omvendelse fra ateisme til kristen tro, og har inspirert TV-serier som fremdeles går sin seiersgang på BBC og NRK på sene lørdagskvelder.

12065678_1077083412303081_2814233898795338533_n

Alle anbefalinger under, er tilgjengelige på f.eks. Amazon, gratis på nett, og mange finnes også gratis på lydbok. Les gjerne også denne introduksjonen til Chesterton av Dale Ahlquist.

Det som følger her, er et gjesteinnlegg av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse.

Siden flere i kommentarspaltene – enkelte også ansikt til ansikt – før ferien synes å oppleve at ett av de store spørsmålene i vår tid er hvilke bøker man bør lese av G.K. Chesterton, kommer her en aldri så liten fasit. Om ikke annet kan det fjerne oppmerksomheten fra layout.

Hvis jeg bare skal lese én bok?

Orthodoxy (1908)

Hvis jeg skal lese tre bøker?

Da legger du også i kurven

The Defendant (1901)
The Man Who Was Thursday (1907)

Hvis jeg høyner til fem?

Da spar du på med med

Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)
Charles Dickens (1906)

Elleve, siden jeg har fått igjen på skatten?

Da drar du også kortet på

The Napoleon of Notting Hill (1904)
Tremendous Trifles (1909)
The Innocence of Father Brown (1911) (Som mange klokt nok kjøper først)
The Everlasting Man (1925)
St. Thomas Aquinas (1933)
Autobiography (1936)

Hvis jeg er blitt hekta, da?

Da tar vi den nesten helt ut (for du har jo også et liv) i disse kategoriene:

Dikt og sanger

Greybeards at Play (1900)
The Wild Knight and Other Poems (1900)
The Ballad Of The White Horse (1911)
Lepanto (1911)
Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)

Romaner

The Napoleon of Notting Hill (1904)
The Man Who Was Thursday (1907)
The Ball and the Cross (1909)
Manalive (1912)
The Flying Inn (1914)

Skuespill

Collected Works XI: Plays (and Chesterton on Shaw)

Novellesamlinger

The Club of Queer Trades (1905)
The Man Who Knew Too Much (1922)
The Poet and the Lunatics (1929)
The Paradoxes of Mr. Pond (1937)
Collected Works XII (og XIII): Father Brown

Essaysamlinger

The Defendant (1901)
All Things Considered (1908)
Tremendous Trifles (1909)
Fancies Versus Fads (1923)
The Well and the Shallows (1935)

Biografier

Charles Dickens (1906)
George Bernard Shaw (1909)
St. Francis of Assisi (1923)
St. Thomas Aquinas (1933)

Historie og idéer

The Victorian Age in Literature (1913)
A Short History of England (1917)
The Superstition of Divorce (1920)
Do We Agree? (1928)
Autobiography (1936)

Virkelighet

Collected Works I, Heretics, Orthodoxy, the Blatchford Controversies
The Everlasting Man (1925)
The Catholic Church and Conversion (1927)
The Thing: Why I am a Catholic (1929)

Samfunnskritikk

What’s Wrong With the World (1910)
Eugenics and other Evils (1922)
Brave New Family (1990)
The Outline of Sanity (1926)

Reiseskildringer

Irish Impressions (1919)
The New Jerusalem (1920)
What I Saw in America (1922)
The Resurrection of Rome (1930)
Christendom in Dublin (1932)

Andre

The Spirit of Christmas (1984)
Daylight and Nightmare (1986)
Chesterton Day by Day: The Wit and Wisdom of G. K. Chesterton (2002)
Platitudes Undone (1997)
Chesterton on War and Peace: Battling the Ideas and Movements that Led to Nazism and World War II (2008)

Illustrated London News

The Collected Works 27 – (foreløpig) 35

Dette skulle nok holde til jul.

Sterris intellektuelle latskap

Publisert på Dagbladet 29.03.16. Skrevet sammen med Andreas Masvie.

Religionskritikk uten logikk eller vitenskapelighet.

Aksel Braanen Sterris «Religion er gift» synliggjør et ubehjelpelig tunnelsyn. Mye skyldes at den udefinerte størrelse «religion» brukes på en måte som bare gir mening i Sterris eget hode. For oss andre fremstår begrepsbruken som forvrengt og uten relevans for den opplyste offentlige diskurs. Og ikke bare det: Den bidrar til en destruktiv og unødvendig polarisering.

Hvorfor forsaker plutselig Sterri, som tidligere har vært forbilledlig i å etterstrebe logiske posisjoner, alt som kan minne om logikk og vitenskapelighet? Hvorfor forsaker han plutselig akademiske idealer som grundighet, etterrettelighet og soberhet?

Hvem er de religiøse? I kraft av å tilhøre en religion, anklages de religiøse for all verdens synd og skyld. Det er «klart at religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt», fastslår Sterri, og at de religiøse ufører «drøssevis med fæle handlinger som sekulære aldri kunne fått seg til å utføre».
Men vent litt, hvem er egentlig disse «religiøse»? Når vi spør, får vi presentert den perfekte tautologi: En religiøs er «en tilhenger av en religion». Men hvordan passer Stalins Gulag eller Maos Kulturelle revolusjon inn i denne virkelighetsforståelsen? Nårvi spør, får vi presentert den perfekte nonsense: Selv eksplisitte anti-religiøse ideologier kan plasseres i «religion»-kategorien — kriteriet er bare at de passer i kategorien.

Enhver som har lest litt religionsvitenskap vet hvor vanskelig det er å avgrense «religion» som kategori. Sterri anvender følgelig «religion»-kategorien som en slags svart boks, en udefinert størrelse der han — ikke ulikt retorikeren Christopher Hitchens i sin tid — plasserer alt han ikke liker. Sterri skaper på denne måten «religion» i sitt eget bilde, og menigheten lovpriser med løftede hender. Det er ikke første gang, bare i år har Erik Tunstad og Andreas Wahl Blomkvist avslørt et lignende lemfeldig forhold til akademiske spilleregler, henholdsvis på forskning.no ogaftenposten.no. Tunstads tekst ble kraftig kritisert av Kleiven, og Blomkvist av teologen Johan Sagrusten. Her vil vi, med utgangspunkt i Sterris tekst, fortsette med å undersøke den forunderlige bruken av «religion»-kategorien. Forhåpentligvis vil man i fremtiden tenke seg om en gang ekstra før man anvender kategorien så generaliserende og stemplende.

Religion, hevder Sterri, er «en parasitt [sic] på den verste delen av menneskehjernen, vår hang til å dele inn verden i oss og dem; vi som er innenfor og de som er utenfor.» Men det er naturligvis nettopp å dele opp i et «oss» og et «dem» Sterri selv gjør. Det «sekulære», som brukes i samsvar med det liberale, finner sin antitese i «religion». Dette er imidlertid bare sant dersom man definerer det «sekulære» som ensbetydende med «anti-religion».

Men hvorfor skal man gjøre det? En slik definisjon gir bare mening dersom man antar at våre liberale verdier vokser i styrke når religionen avtar i styrke. Det faller naturlig å ta utgangspunkt i det jødisk-kristne for å vurdere en slik påstand: Tvert imot finner selve ideen om menneskenes likeverd, én av de mest grunnleggende liberale verdier, sitt opphav i skapelsesberetningen. En slik verdi er vanskelig å begrunne logisk ut ifra et «ikke-religiøst» ståsted. Gud skapte «mennesket» i sitt bilde, og det er ikke forstått som den hvite og lytefrie mannen. Derfor kan man hver eneste søndag, som i Den katolske kirke, observere et yrende mangfold av etnisiteter og generasjoner. Alle tilber den samme Gud: Gamle og unge, mørke og hvite, kvinner og menn — side om side. Det er uvisst om det finnes noen annen norsk institusjon som så effektivt danner fellesskap på tvers av ulike kulturer o— et felleskap der liberale verdier, i pakt med konservativ teologi, står helt sentralt for den sosiale orden.

En annen sentral liberal verdi, er ideen om at individet bør få gjøre som det vil, så sant dette ikke går utover andre borgere. Denne ideen har sitt opphav i at individet står ansvarlig ovenfor Gud, og videre: at det er nytteløst å tvinge noen til å leve moralsk. Moralitet forutsetter frivillighet. Derfor skiller Jesus, for å si det som Martin Luther, mellom det de to regimenter: det åndelige og det verdslige regiment. I forlengelsen av dette ser vi hvordan fremveksten av klassisk liberalisme, den politiske filosofien som Norges Grunnlov tar utgangspunkt i, ble formulert av kristne opplysningsfilosofer á la John Locke. Mennesker er feilbarlige fornuftsvesen. Derfor er eneveldet uegnet og demokratiet egnet. Vi trenger kontrollorganer og maktbalanse. Sannhet erkjennes først når forskjellige resonnementer hevdes i frihet, forteller Johan Stuart Mill. Derfor har selv feilaktige resonnementer en viss verdi, ved å utfordre og skjerpe de riktige resonnementene.

Men nå forteller Sterri at de religiøse må akseptere fullbyrdelsen av én spesifikk anti-religiøs versjon av den liberale ideologien. Dersom de religiøse ikke aksepterer det, må de «bekjempes med makt». Det er uvisst hva Sterri ilegger det å «bekjempes med makt», og han fortjener benefit of the doubt, men det høres i hvert fall ikke videre hyggelig ut (men å anmelde ham av den grunn, det er patetisk). Ett er imidlertid sikkert: Sterris posisjon må karakteriseres som et brudd med den liberale tradisjonen fremfor en videreføring av den. Sterri hevder at man må utøve makt ettersom den religiøse ikke viser tilstrekkelig grad av fornuft og kritisk tenkning. For hadde vedkommende vist tilstrekkelig grad av kritisk tenkning, hadde han naturligvis landet på Sterris konklusjoner. Hvem som skal bestemme når det er grunnlag for å bruke «makt» er like uklart som hvordan Sterri kan tro at hans egen artikkel er forbilledlig i bruken av fornuft og kritisk tenkning, for ikke å si selvkritikk.

Undertegnende er begge bekjennende kristne, og faller følgelig trolig i Sterris «religion»-kategori. Så, hva slags andre mennesker befinner seg i den kategorien? Snur vi oss til den ene siden, finner vi aztekiske menneskeofrere, snur vi oss til den andre siden, finner vi buddhistiske munker som har oppgitt alt av personlige eiendeler. Om vi i første omgang begrenser oss til de fem store verdensreligionene, er det snakk om 5,3 milliarder mennesker. Dette er mennesker med vidt forskjellige fortolkningsrammer, vidt forskjellige sosiokulturelle kontekster. Alle disse menneskenes tilslutning, forteller Sterri, skal presses inn i et samlet religionsbegrep. Og alle, i kraft av sin religiøsitet, er fiender av det liberale samfunnet.

I et lengre Minerva-essay har Masvie vist, sammen med filosof Henrik Syse, hvordan det liberale samfunnet ikke kan løsrives fra jødisk-kristen tenkning. Men Sterri hever seg over logiske begrunnelser: «Religion og liberalisme henger nemlig ikke sammen». Punktum finale. En av vår tids mest anerkjente sosiologer, den ikke-religiøse Jürgen Habermas, er imidlertid av noe annen oppfatning. I Times of Transitions forklarer han:

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Vi har allerede trukket noen politisk-idéhistoriske linjer som viser hvorfor dette er tilfelle, noe som også gjøres mer utførlig i Minerva-essayet. Her vil vi fortsette med å se nærmere på det vestlige fornuftsbegrepet, og dets forhold til kristendom, som er vestens nærmeste «religion».

Religion er et like utbredt menneskelig fenomen som det politikk er. Og på samme måte som «Politikk er gift» ville vært et meningsløst utsagn, er det en fornærmelse mot intelligente mennesker å omtale et så omfattende og vagt begrep som «religion» som noe kritikkverdig eller kausalt interessant i seg selv. «Religion» kommer uten måleenhet eller skalaverdier.
Sterri har likevel rett i at den udefinerte størrelsen «religion» kan være en betydelig faktor i mange menneskers liv. Det gjelder imidlertid ikke bare for terrorister, men også for de fleste av historiens fremste kunstnere, tenkere, politikere og vitenskapsmenn.

«Religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening,» sier Sterri. Antagelig er det forholdet mellom fornuft og de hellige skriftene han tenker på. Men Sterri — som så altfor mange andre — opererer med en feilaktig fornuft versus hellig skrift-dikotomi. I kristen tradisjon åpenbarer disse supplerende sannheter, ikke konkurrerende. Naturens og rasjonalitetens bok og den åpenbarte bok setter oss i stand til å forstå dypere og bredere. Begge deler krever tenkning og tolkning, som det eksempelvis fremgår av middelalderens teologiske Sic et Non-tradisjon.

Dette er elementært, og kan spores helt tilbake til kirkefader Augustin og forbi. Ja, på mange måter har kristendommen vært en viktig forutsetning for vestens moderne filosofiske og vitenskapelige tradisjon.

Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstiden er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Å late som at Sterris versjon av den «sekulære» er noe som står for det nøytrale og menneskelige, forberedt på å forsvare alt det vi holder kjært mot de ufyselige religiøse, vil få enhver idéhistoriker til å stange hodet i veggen. Sannheten er heller at vår vestlige sivilisasjon, på godt og vondt, er historisk betinget av arven etter egyptere, grekere, romere, jøder, muslimer, kristne og flere. Skjærer vi over disse røttene, faller fort treet til jorden. Dette inkluderer også Sterris eget egalitære politiske prosjekt, som forklart av Habermas.

Dersom teksten ikke hadde vært religionskritikk — der det meste synes å være tillatt — ville den vært Sterris intellektuelle selvmord. Det finnes ikke resonnementer, bare ubegrunnede påstander, kategorifeil, unaturlige generaliseringer og en påfallende mangel på selvkritisk evne.

Vi trenger skarp religionskritikk. Både religiøse og ikke-religiøse vil lære mye av å lese ateister som Nietzsche, Marx, Freud, Quine, Oppy, Wielenberg med flere. Dette er tenkere som tar dyp granskning på alvor, stiller relevante spørsmål, og utforsker hvordan synet på en objektiv virkelighet og allmenngyldige verdier, sannhet, godhet og eksistens kan bestå i fraværet av den garantifunksjonen Gud har hatt i hvert fall siden Platon. Dette er hardt arbeid, og er en del av den demokratiske erkjennelsesprosessen: Sannhet avdekkes når resonnementer prøves mot hverandre. Men da kan man ikke fortsette Sterris lemfeldige forhold til akademiske spilleregler.

Å erstatte det harde arbeidet som kreves for å forstå komplekse årsakssammenhenger med latskapen i enkle, generaliserte fiendebilder, resulterer i et lite konstruktivt sammensurium. Forhåpentligvis vil den logiske og kritiske Sterri returnere.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

En dialog om en feilaktig skolebok [Oppdatert]

Originalt publisert 10.02.16

Oppdatering 19.02.16: Vedkommende har lovet en tilbakemelding i løpet av neste uke.

Oppdatering 31.03.16: Saken er avsluttet etter en hyggelig og imøtekommende telefonsamtale med nevnte mottaker. Vi fikk tilbudet om å levere et revidert forslag til kapittelet, og ser nå på muligheten i Tankesmien Skaperkraft for å gjøre et prosjekt hvor vi gjennomgår lignende type innhold i alle fagbøker benyttet på videregående trinn.

HT til den unge bloggeren Polykarp for å  tipse om et avsnitt om Opplysningstiden fra norskboken Intertekst som benyttes i VG2. Du kan lese norskboken i sin helhet her. De relevante sidene er 196 til 200. Utdraget Polykarp retter oppmerksomheten vår mot, er:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Jeg sendte inn en mail til forlaget bak boka, for å problematisere fremstillingen, etterspørre kilder på det som står skrevet og forhøre meg om muligheten til å endre det frem til neste opplag. Jeg har ikke spurt om tillatelse til å legge dette ut her, så jeg utelater mottakerens navn i den følgende utvekslinga:

Hei Daniel,

Takk for innspill og kommentarer til vårt nye norskverk. Vi bestreber oss på å fremstille fagstoffet på en riktig måte, samtidig som vi selvsagt må popularisere og forenkle deler av stoffet i pedagogisk øyemed. Dersom du kommer med konkrete eksempler, er det lettere å forstå hvilke deler av teksten og eksempelvis kapittelet du mener har faktafeil.

Mvh

 

X

Jeg responderte med følgende, riktignok skriblet ned med noe begrenset tid:

Hei X,

Takk for svar.

Noen raske eksempler er følgende:

«La oss ta eit raskt tilbakeblikk: Sjå for deg eit samfunn der religionen, ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. Her er mennesket lite og Gud stor. Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

«Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 197)

«Uredd kritiserer [Voltaire] samfunnet i si samtid, og særleg kyrkja og religionen. Han var også ein forkjempar for naturretten, eller menneskerettane som vi ville kalle dei i dag, altså prinsippet om at det finst nokre grunnleggjande og naturgitte rettar for alle menneske.» (s. 198)

————————————————————

Hvis jeg skulle forsøkt å lage en karikatur på hvordan populære myter fremstiller middelalderen, ville jeg nok endt opp med å skrive noe lignende som det ovenfor.

Et første problem er at setningene, slik de står nå, knapt nok gir mening. Hva i alle dager vil det si at f.eks. «religionen», ved kirka, påstår å kunne forklare alle samfunnsforhold og naturforhold? Hva i alle dager vil det si at folk ikke får tro på noe som ikke religionen først har godkjent?

Den homogene måten ordet «religion» brukes her, både fra et historisk og religionsvitenskapelig perspektiv, er ekstremt problematisk. Man kan nok forsvare en forenklet ordbruk med at man forsøker å kommunisere til ungdom, men slik det står nå, blir det direkte misvisende. Å skrive at «religionen godkjenner» er bortimot som å skrive «politikken godkjenner». I seg selv er det så vagt at det ikke betyr noe.

Et andre, og kanskje større problem, er at bortimot hver av disse setningene er direkte feilaktige. Formuleringene, slik de står nå, bryter me hva vi finner i diverse faglitteratur. Det ville i det hele tatt vært interessant å se forfatter forsøke å oppgi kilder for påstandene som gis gjennom dette kapittelet.

Noen eksempler. Religionen ved kirka påsto ikke å kunne forklare «alle samfunnsforhold og naturforhold», og universitene i middelalderen var langt på vei forbilledlige, selv for oss moderne, i sitt omfang og rekkevidde for fri diskurs. Det er rart at man kan påstå bastant at «(…) blir ny kunnskap sett på med skepsis» i en alder hvor jødiske, greske og arabiske forfattere ble oversatt og kommentert med stor iver. Ny kunnskap, innen alt fra arkitektur til naturfilosofi ble i det minste til stor grad oppfordret til, og kunnskap om hvordan naturen fungerte ble sjeldent møtt med mer skepsis enn den skepsisen vi utviser i dag i henhold til å forlange en viss mengde av evidens før vi skifter ut et vitenskapelig paradigme med et nytt, som i stor grad var tilfellet i f.eks. geosentrisme/heliosentrisme-diskusjonen. Det var ofte overgangen fra paradigmet av aristotelisk fysikk som motiverte skepsisen, snarere enn kirkens trang til å beholde jorda i sentrum av universet – en posisjon vi vet fra andre kilder ble ansett som en mindre attraktiv plass å befinne seg på. Folk flest var frie til å tro på det meste som ikke brøt med kirkens sentrale dogmer, som er et relativt snevert utvalg, og la få begrensninger for hva folk fikk lov til å tenke om både naturens funksjoner, intellektuell utforskning og mye annet. Så formuleringer som «Folk får ikkje tru noko som ikkje religionen først har godkjent» grenser til det parodiske.

Det vi møter over, er i vitenskapshistorisk litteratur kjent som del av «konflikttesen», og kan i hovedsak spores tilbake til to bøker, skrevet på 1800-tallet av John William Draper og Andrew Dickson White. Samme bøker er viden kjent som to av de mest diskrediterte i hele vitenskapshistorien.

Man anså dessuten lenge før Opplysningstiden at naturen var styrt av «lover», og ikke «guddommelige krefter», snevert forstått. Frem til tenkere som f.eks. Sir Francis Bacon, Descartes og Newton så formulerte man imidlertid gjerne naturens lovmessighet i aristoteliske termer med de fire årsakene hvor lovmessigheten fant sitt opphav i substansene i universet selv, snarere enn den mer moderne tanken om at naturlover er selvstendig eksisterende og nærmest immaterielle platonske entiteter. Som forfattere som Nancy Cartwright og Stephen Mumford peker på, så tilhører det dessuten historiens ironi at disse samme tenkerne, for å rettferdiggjøre hvordan de plutselig kunne appellere til disse «frittsvevende naturlovene», gjerne omtalte naturlovene med en eksplisitt teologisk overtone hvor man i samme åndedrag måtte omtale disse som “decrees” fra en “divine lawmaker” for å ikke tømme ordet naturlov for all mening.

Innen kristen teologi eksisterer det et klart skille mellom konseptet om primærårsak og sekundærårsak, hvorav førstnevnte henviser til Gud som muliggjør all kausalitet, og sistnevnte henviser til fullstendig naturlige årsaker. Så de tidlige fysikernes eget konsept om naturlov er altså arvet fra teologien selv. Senere generasjoner av fysikere har stort sett bare glemt problemstillingen.

For å ikke gjøre denne teksten for lang, kan jeg avslutte med å påpeke at naturretten finner sine røtter tilbake til Platon og Aristoteles, og ble mest omhyggelig bearbeidet i middelalderen fra tenkere som St. Thomas Aquinas og Duns Scotus. Det strikt nye i Opplysningstiden, er at naturretten i en historisk kontekst benyttes til å utfordre kongens påstått gudegitte autoritet, selv om Aquinas hadde gjort dette tidligere. I den nye historiske konteksten førte det imidlertid til opprettelsen av bl.a. sosialkontrakten som skulle få stor påvirkning videre.

Dette er et lite hjertesukk fra en foredragsholder som reiser mye rundt og prater om filosofi- og vitenskapshistorie for ungdom, og gjerne møter på mange av disse forestillingene. Mitt mål er ikke å rosemale hele middelalderen, eller renvaske «religion» eller kirken for alle dens gjerninger, men jeg håper at det er åpenbart at slik læring i overkant svartmaler en stor tidsperiode, samt skaper unødvendige fordommer mot denne størrelsen «religion» (hva nå enn det måtte være), og ikke korresponderer med vår beste kunnskap om hva som er faktisk historie. :)

Takk for tålmodigheten.

 

Mvh

Daniel Joachim Kleiven

Så er det bare å vente på neste svar….

Saken oppdateres.

Den informerte abortdebatten

Publisert på Menneskeverd.no 18.03.16

Saken om fosterreduksjon, hvor man kan få valgt bort en av to tvillinger, fikk plutselig abort opp i det offentlige lyset igjen. Og det vil nok bli tilfellet med jevne mellomrom, selv om vi ikke alltid skulle ønske det. Men som Civita-leder Kristin Clemet gjentar ofte, så er og bør abortdiskusjonen være et etisk dilemma som tas på alvor og fortjener mer refleksjon enn raskt malte sort-hvite grøfter tillater oss. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at ikke alle spørsmål bør være enkle. Noen ganger har menneskeheten godt av tung refleksjon rundt vanskelige etiske spørsmål som en nødvendig del av en seriøs modningsprosess.

Enkelte kritikere har rett i at det kan virke inkonsekvent å bringe opp store etiske kvaler ved fosterreduksjon, når vi likevel har en liberal holdning til selvbestemt abort som sådan. Man kan muligens forsvare et relevant skille ved å vise til sen-psykologiske virkninger på gjenværende tvilling og foreldre, som for alltid vil gå rundt med et levende minne på en fortidig beslutning og muligheten for et alternativt historieforløp. Men kanskje er det heller det spesifikke ved tanken på fosterreduksjon som får frem barnets perspektiv, og som oppleves som ubehagelig for mange.

Dette er en etterlysning etter å få den overordnede abortdiskusjonen vekk fra bare å være retorikk, slagord og mer eller mindre føleri.

Det må imidlertid kvalifiseres. Alle som berøres direkte av hvert enkelt abortdilemma, har en stemme som burde lyttes til i alle tilfeller. Personer i en tøff livssituasjon er lite tjent med at fremmede mennesker skal legge videre steiner på deres allerede tunge byrde. Men når vi diskuterer abort på et prinsipielt basis, er vi alle tjent med en visshet om hva som er de reelle spørsmålene vi må stille.

For eksempel er det klart at fosteret er et liv av sorten «menneske» fra første begynnelse. «Pro-choice»-bevegelsen argumenterte i tidligere tider ofte for at fosteret ikke kunne sies å være et reelt menneske, men utvikling i moderne biologi har bortimot avgjort dette spørsmålet. Det er nå åpenbart at alle deler i organismen jobber sammen for et enhetlig hele fra første stund i noe som ikke kan kategoriseres på noen annen måte enn som et menneske.

Physicians, biologists, and other scientists agree that conception marks the beginning of the life of a human being—a being that is alive and is a member of the human species. There is overwhelming agreement on this point in countless medical, biological, and scientific writings.
Fra “The Human Life Bill” S-158

 

Så hvis vi vet at fosteret fra første stund av er et menneskelig liv, hva er da de gjenstående distinksjonene? Hva er kriteriene som kan rettferdiggjøre oss i å trekke skillelinjer mellom statusen til ulike former for menneskeliv? Mellom et 2 uker gammelt foster, et 40 uker gammelt foster, et nyfødt barn, meg selv, en funksjonshemmet, en næringslivsleder eller en pensjonist?

Det er vanskelig å komme seg unna det nesten klisjéaktige spørsmålet på et eller annet tidspunkt: Hva er et menneske?

Eller kanskje mer presist: Hva skal til for at et menneske har et såkalt menneskeverd?

I nåtidig akademisk litteratur er det mest vanlige grepet å skille mellom hvorvidt det menneskelige livet kan sies å være en person eller ikke, hvor personstatus er det avgjørende for å kvalifisere til menneskeverd. Så vi virker altså til å sitte igjen med to alternativ:

  1. Det menneskelige livet er ikke en person, besitter ikke et ukrenkelig menneskeverd, og kan behandles på linje med alt annet liv vi ikke tildeler en menneskelig personstatus.
  2. Det menneskelige livet er en person, og besitter et ukrenkelig menneskeverd.

Noen representanter for det første alternativet hevder at det nødvendige kriteriet for personstatus, er et visst nivå av kognitiv kapasitet. Men hvordan sikrer man at denne terskelen ikke er arbitrært satt, hvor intensjonen kanskje er at nye fostre faller utenfor den ene dagen, men hvor funksjonshemmede og demente eldre så følger etter?

Andre ser for seg at det avgjørende må være at barnet kan sies å ha selvbevissthet, og et reelt ønske om å leve. Men hvis selv ikke nyfødte barn, og barn helt opp mot et par år, har dette, har vi vanskelig for å legitimere at disse kan miste livet av den grunn.

Jeg later derfor ikke som at jeg er nøytral selv. Jeg skulle oppriktig ønske at noen kunne klare å overbevise meg om at alternativ 1 er det eneste fornuftige alternativet. Det ville gjort alt så mye enklere. For mens det i det hele tatt kan være tvil om hvorvidt alternativ 1 eller 2 er riktig, virker det mer naturlig at agnostisismen berettiger oss i å være mer konservative av hensyn til å ikke gjøre utilsiktet skade. Å henvise til kvinners rettigheter til egen kropp er å anta det som forsøkes demonstrert, for det relevante spørsmålet er fosterets status.

Om vi konkluderer med at fosteret ikke har personstatus, er kvinnens kropp åpenbart det tungtveiende. Men i motsatt fall, har fosteret et relevant perspektiv, og det er plutselig en ny person til stede med en ukrenkelig rettighet. Da blir uttrykket «selvbestemt abort» en avsporing, for det vil aldri være barnet som velger bort seg selv. Da kan vi heller ikke forlange at utenforstående mennesker skal tie still, dersom de reiser stemmene på vegne av rettighetene til andre mennesker i deres eget samfunn.

Da virker det brått vanskeligere å veie disse opp mot hverandre, og en overtalelse vil kreve ekstraordinære argumenter, som fare for mors liv eller fosterets manglende levedyktighet, og ikke bare være en sak om egne preferanser for antall barn. At en person ikke kan høres eller forsvare seg selv, kan vanskelig bli en unnskyldning for hvorfor det kan falle utenfor den sosiale kontrakten som gjelder alle oss andre.

Noen prioriteringer kan vi med visdom gjøre. Først og fremst å legge til rette for å skape gode alternativ for liv, med gode støtteordninger for den som gir avkall på nødvendig lønn, men fortsatt har husleie og måltider å finansiere. God undervisning må tidlig synliggjøre risikoene for uventet graviditet og hjelpeordninger. Deretter trenger vi å fordele byrden av en slik oppgave, slik at både menn og kvinner står opp for det ansvaret det er å elske og oppdra neste generasjon på en god måte, selv når det går på bekostning av den enkeltes preferanser og optimaliserte karrierevei.

Men deretter må vi alle forsøke å søke svaret på spørsmålene om hva et menneske er, hva et menneskeverd er, og hva som gir personstatus.

Hva vil det å si være materiell?

Matter matters.

Skillet mellom materiell vs. immateriell følger ofte skillet folk bruker om naturlig vs. overnaturlig. Dermed følger det gjerne at ateister (ofte, men ikke alltid) utelukker at det kan eksistere noe immaterielt, mens religiøse av ulike striper er mer åpen for det. Mer er det så enkelt?

For hva vil det egentlig si å være materiell? Hva vil det si å være immateriell? Er en sau materiell? Immateriell? Litt av begge? En overnaturlig sau?

Jeg tror mange av problemene vi ofte møter i diverse moderne tenkning, kan klares opp i å reflektere grundigere over ord som “materiell” og “kausalitet”. Hvis vi er begrenset til å anse kausalitet som et bottom-up klinkekulespill, eller tenker at en substans bare er den kumulative samlingen av sine bestanddeler, formulert ved atomer eller dypere, har vi store problemer med å f.eks. forklare levende organismers egenskaper, fra muligheten for liv og reproduksjon, til verdi, bevissthet, fornuft og fri vilje.

Denne typen tenkning har nok ikke dukket opp fordi vi er mer vitenskapelig informerte nå, men det er i stor grad den antikke Aristoteles vs. Heraklit og Parmenides (og Demokrit) all over igjen. Les gjerne om Aristoteles’ løsning her, eller se gjerne også denne informative talen av kosmolog George Ellis om hvordan vi kan forstå kausalitet i komplekse systemer, basert på aristotelisk tenkning.

Så ordet materiell er notorisk vanskelig å definere. Hvem skulle trodd det? Litt historie:

Aristoteles omtalte materie som den andre halvdelen som inngår i en ting, sammen med form. Aristoteles mente trolig at vi aldri vil finne “grunnmaterie” uten form. Selv atomer har altså form. Materien var altså det ontologisk (altså i rekkefølge av eksistens) forutgående potensialet til at en ting skulle kunne eksistere, som kunne aktualiseres ved å sammenstille den med form, som du kan lese mer om her. En sau ble forstått som materiell, fordi den var ontologisk forutgående til noe som inngikk i f.eks. en genser eller fårikål.

Med Descartes derimot, forandres begrepsbruken vår. Heretter betegner ordet “materiell” bare det vi kan kvantifisere – altså det vi kan regne på og underlegge våre matematiske modeller. Ting som lar seg granske av de hardere vitenskapelige metodene. Å være materiell betyr heretter å ha en spesifikk type utstrekning i tid og rom, med målbar vekt, lengde og bredde, med en viss posisjon innenfor det kartesiske koordinatsystemet.

For oss, betyr det at noe er materielt gjerne noe slikt som det ovenfor, samt at det består av fundamentalpartikler, den minste enheten kjent til mennesket, hvis substruktur foreløpig er ukjent for oss, hvilket er tilfellet med fundamentale bosoner og fermioner, som kvarker og leptoner.

Så vi sier gjerne at sauen er materiell, fordi den består utelukkende av en haug av slike materielle ting. Vi har tross alt ikke målt noe vi kan identifisere som ikke-kartesisk-forstått-materielle sider ved sauen.

Folk sier gjerne også at vi har demonstrert at mennesket ikke har en sjel, fordi de etter omfattende undersøkelser ikke finner den formulert i kartesiske koordinater. Den er ikke en kjertel baki hjernen, og den veier ikke 21 gram.

Men dette vil isåfall være en sirkulær definisjon, med åpenbare mangler. Det vil være som å si at siden en metalldetektor bare oppdager metall, og ikke f.eks. ost, viser det at metall utgjør totaliteten av eksisterende ting, og at vi har ingen god evidens for at det eksisterer…ost. Noe som er kjipt, siden Jarlsberg smaker himla godt.

Ta for eksempel konseptet om liv. Liv er noe kvalitativt, og gjør at enheter i naturen oppfører seg på helt andre måter enn det ellers ville gjort. Men liv kan ikke identifiseres med noe vi deler opp, som en gitt ansamling av atomer. Vi kan, som biologer gjerne gjør, peke på en rekke ting som kjennetegner liv, som reproduksjon og inntak av ernæring, men det forutsetter at liv allerede er på plass. Vi kan si at en viss konfigurasjon av materie i form av f.eks. proteiner muliggjør visse kjente former for liv, men vi kan aldri si at f.eks. en bestemt konfigurasjon av proteiner er det samme som liv.

Jeg består av en viss samling atomer A0, A1, A2…Ax. Men jeg er ikke det samme som denne ansamlingen av atomer. Det ville være å begå en såkalt mereologisk tankefeil. Jeg er noe mer enn summen av mine bestanddeler. Jeg både lever, tenker, er et eksemplar av menneskearten, men jeg er også en spesifikk person. Jeg er Daniel Joachim, med en betinget eksistens, i et lite område av universet, over en kort tid. Gjennom å betrakte fundamentalpartikler alene, kunne jeg aldri sagt noe om hvorfor jeg er som meg selv, mens David Beckham skulle ende opp som David Beckham. Vi er begge levende, medlemmer av samme art, slår (nesten) like gode frispark, og består grovt sett av de samme bestanddelene, i form av homogene typer fundamentalpartikler.

Jeg sanser ikke liv direkte, i forstand at jeg ser eller lukter noe spesifikt jeg kan identifisere som liv, men jeg observerer visse ting ved noe levende, som gjør at jeg deduserer at den er levende. Liv passer ikke inn i den kartesiske boksen, men virker likevel ikke til å være noe immaterielt eller overnaturlig, slik vi gjerne forstår disse ordene.

Likedan. Når jeg tenker, kan en vitenskapsmann måle at aktiviteten i visse områder av hjernen min lyser opp. Men mine tanker kan ikke identifiseres ved en viss ansamling av nerveceller. Hele mitt opplevelsesspekter akkurat nå, av observasjoner, lukter, lyder, introspeksjon og følelser, kan ikke sies å være det samme som konfigurasjonen av nervecelle N0, N1, N2…Nx.

Og jeg lever. Hva betyr det? Er jeg materiell? Er jeg immateriell? Er jeg naturlig? Er jeg overnaturlig?  Er jeg litt av begge? Hva med sauen?

Det virker som at de fine skillelinjene både mange selverklærte skeptikere og religiøse ønsker å trekke mellom materiell og immateriell, ofte er for nærsynte til å utføre et virkelig arbeid. Vi forstår noen indikasjoner på at mange moderne personer er mye mer overfladiske tenkere enn mer klassiske figurer.

Ikke bare har vi ikke reflektert over slike ting. Vi har gjerne ikke en gang tenkt at slike spørsmål er noe vi burde reflektere over. Som oftest fall har vi bare godtatt sirkelargumentasjonen nevnt ovenfor helt ukritisk.

Dette har konsekvenser. Når vi f.eks. bruker naturvitenskap til å forstå verdenen vi lever i, betyr det også at vi må bruke dette til å reflektere rundt hva vitenskap er, og hva vitenskap gjør og ikke gjør. Raskt kan vi ende opp med store filosofiske blemmer av den ovenforstående varianten, eller kanskje av denne varianten.

Hvilket gir nysgjerrige sjeler en desto større grunn til å studere filosofi og vurdere thomisme.

Dette er altså ikke å åpne døra på gløtt for frittsvevende kartesiske sjeler, eller New Age og alskens prat om udefinerte energier og annet, men peker mot at det moderne konseptet av materie er radikalt utilstrekkelig for å inngå i en utfyllende beskrivelse av virkeligheten vi lever i. Og siden moderne filosofisk materialisme gjerne avhenger av å definere virkeligheten som summen av bestanddeler med denne kartesiske forståelsen av materie, kan det få oss til å mistenke at moderne materialisme som filosofi heller ikke finnes troverdig.

Illustrasjonsbilde: Stock photo fra Pexels.

Bill Nye, the philosophically ignorant guy

Bill Nye er kjent som “The Science Guy”. Hans formelle utdanning består riktignok bare av en bachelor i maskinteknikk, men man kan fint ha mye kunnskap uten formaliserte studiepoeng og doktoravhandlinger på papiret.

Likevel går Bill Nye under dette navnet, primært på grunn av hans fine innsats for å gjøre grunnleggende vitenskapelig tenkning attraktivt for barn, gjennom et TV-program for Disney/PBS i perioden 1992-1998. Såkalt “Edutainment”. Og slike programmer er verdifulle og sårt trengt. Når jeg eventuelt får egne barn, er det topp om det eksisterer gode programmer som kombinerer underholdning og læring, slik at barna mine får noe mer ut av TV-titting enn å la seg rive med av tenåringens utfordringer mellom cheerleading og amerikansk fotball, popularitet og sladder, show, utseende og sjekking.

Men dessverre falt også Bill Nye for fristelsen av å bli med klanen av medlemmer som Lawrence Krauss, Stephen Hawking, Steven Weinberg, Neil deGrasse Tyson og Richard Dawkins i den anti-intellektuelle oppgaven av å bruke (ironisk nok) filosofiske resonnementer til å avskrive et fagområde de har demonstrert å ikke ha det minste snev av innsikt i.

Big Think er en kanal med mye interessant innhold, men som har en tendens, mer enn mange andre steder, til å tiltrekke seg Bad Thinking, ved å være litt for liberale i å la smarte mennesker uttale seg om ting som er langt utenfor deres kompetanseområde. Denne gangen er det filosofistudent Mike som stiller spørsmålet til Bill Nye om naturvitenskap kan gi oss alle svarene, eller om filosofi har en oppgave her. Se gjerne videoen:

Det som følger i komedien videoen over er et trist eksempel på en mann som ikke innser sine egne begrensninger, sier ting som kvalifiserer til strykkarakter selv på videregående skole-nivå, og derfor misbruker sin opparbeidede autoritet til å gjøre denne verdenen litt…dummere.

Vi kan jo gå stegvis gjennom Nye sitt svar for å illustrere, til skrekk, humor og advarsel. Avskriften er hentet herfra.

Mike innleder med å vise til deGrasse Tyson og Dawkins’ avvisning av filosofi, og lurer på hva Nye mener om det. Svarene hans følger under:

I’m not sure that Neil deGrasse Tyson and Richard Dawkins, two guys I’m very well-acquainted with have declared philosophy as irrelevant and blown it off, in you term. I think that they’re just concerned that it doesn’t always give an answer that’s surprising. It doesn’t always lead you someplace that is inconsistent with common sense.

Nye gir åpenbart Tyson og Dawkins for mye slack etter min mening. Det resterende fortjener to bemerkninger.

  1. De fleste filosofer vil være overrasket over å høre at filosofi ikke kan lede deg til overraskende resonnementer og svar. Leibniz’ vil irritere seg over at du ikke har hørt om hvordan han beskriver universet som konstruert av immaterielle, fornemmende monader. Platon vil gjerne fortelle deg om hans former. Searle vil få deg til å reflektere over hvorfor mennesket ikke er en filosofisk zombie. Ned Block vil eksperimentere med tanken om hvorvidt mange nok kinesere som etterapet alle funksjonene til en vanlig menneskehjerne, kunne fremskaffet en egen bevissthet. John Gray vil si at sannhet er uoppnåelig for oss simple menneskedyr. Berkeley vil foreslå til deg at den materielle verdenen er overflødig, og at alt du observerer er ideer, mens moderne gærninger filosofer vil fortelle deg at du verken har evne til å tenke rasjonelt eller har et vedvarende selv.
  2. Men som en thomist, i tanketradisjonen etter Aristoteles og Thomas Aquinas, holder jeg til at filosofi burde være “sofistikert common sense”, og at naturvitenskap og filosofi kan jobbe sammen i harmoni for å strekke våre kognitive evner lengst mulig. Kjente eksempler av den sexy fortellingen om at moderne naturvitenskap snur opp ned på alt vi trodde var sant, henger, vil en thomist påstå, mer sammen med feilslutningen av å forveksle en delvis årsak for hele årsaken, enn faktisk virkelighet. Å ekstrapolere en metode til en hel metafysikk. Hvorfor det skulle være noe galt med dette, gir Nye oss ingen indikasjoner på. Det er sikkert ikke sexy nok.

Videre.

And it gets back — it often, often gets back to this question. What is the nature of consciousness? Can we know that we know? Are we aware that we are aware? Are we not aware that we are aware? Is reality real or is reality not real and we are all living on a pingpong ball as part of a giant interplanetary pingpong game and we cannot sense it.

Mange ulike spørsmål, som berører mange ulike fagfelter. Noe merkelig formulert, men okay.

Filosofer stiller ofte vanskelige spørsmål, og legger ut på spekulative tankeeksperimenter. Men målet er gjerne alltid å komme tilbake for å finne ut hvordan helheten av virkeligheten faktisk henger sammen, og ikke levere innhold til science fiction-filmer. Målet med å forestille seg scenarioer, som det av en hjerne som flyter i et kjemisk stoff i en krukke på et laboratorium, med gale vitenskapsmenn som presser på nervetrådene for å gi oss innbilte opplevelser, er ikke å foreslå at dette kanskje er den faktiske situasjonen, men heller å gi verdifull input til refleksjoner om hva mennesket kan tilegne seg av troverdig kunnskap.

These are interesting questions. But the idea that reality is not real or what you sense and feel is not authentic is something I’m very skeptical of. I mean I think that your senses, the reality that you interact with with light, heat, sense of touch, taste, smell, hearing, absolutely hearing. These are real things.

Etter å ha noe nedsettende uttrykt sin fascinasjon over slike spørsmål, erklærer Nye seg som en filosofisk realist, ved å uttrykke sin mening om at virkeligheten stort sett er slik vi observerer den. Det er jeg også, så det er supert. Men det er en filosofisk posisjon, som det eksisterer mye og god kritikk av, og som mange, både filosofer og vitenskapsmenn, avviser. Ironien ligger i at det virker ikke engang som at Nye er klar over dette, og det er derfor grunn til å mistenke at han ikke har reflektert så veldig kritisk over det.

And to make a philosophical argument that they may not be real because you can’t prove — like, for example, you can’t prove that the sun will come up tomorrow. Not really, right. You can’t prove it until it happens. But I’m pretty confident it will happen. That’s part of my reality. The sun will come up tomorrow.

Nå er vi vel for lengst entret kategorien av ren rambling, som politikere som blir bedt om å uttale seg om ting de kan lite om, men fremdeles ønsker å si noe med et kamera rettet mot dem. Hva skal dette vise? Nei, man kan kanskje ikke “bevise”, i en strikt forstand, at solen vil stå opp i morgen, men vi er berettiget i å tro at den vil gjøre det, både basert på tidligere erfaring og naturlig kunnskap om planeters rotasjoner. Det vil nok både vitenskapsmenn, filosofer, Ola og Kari Nordmann være enig i. Men det gir liten grunn til å tro at Nye har reflektert over, eller kan svare på Humes induksjonsproblem.

Det begynner å bli åpenbart på dette tidspunktet at Nye vet lite om hva filosofi faktisk driver med. Helt fra Aristoteles utviklet klassisk logikk, til dagens vitenskapsfilosofer, som f.eks. jobber for å raffinere konseptene naturvitenskap arbeider med, tolke empiriske resultater inn i en større helhet, og avklare deres relasjon til den faktiske virkeligheten.

And so philosophy is important for a while, but it’s also — I get were Neil and Richard might be coming from, where you start arguing in a circle where I think therefore I am. What if you don’t think about it? Do you not exist anymore? You probably still exist even if you’re not thinking about existence.

Og der kom det endelige beviset på det. Det er tydelig at Nye henviser til Descartes’ cogito ergo sum her: jeg tenker, derfor er jeg. Men å insinuere at Descartes’ poeng med dette var å foreslå at du ville forsvinne ut av eksistens i det du sluttet å tenke på eksistens, og ikke for å etablere et startpunkt for hans metodologiske tvil, ville vært ren og skjær humor om det ikke kom fra en respektert intellektuell. Det kunne blitt en fin Monty Python-sketsj, men neppe noe mer. Det er tydelig at Nye ikke har mer kjennskap til en av de største figurene i filosofihistorien, René Descartes, enn noe han har hørt via noen løse bemerkninger fra kassedama på nærmeste Wal-Mart.

And so, you know, this gets into the old thing if you drop a hammer on your foot, is it real or is it just your imagination? You can run that test, you know, a couple of times and I hope you come to agree that it’s probably real. It’s a cool question.

Dama på Wal-Mart hadde tydeligvis noen flere bemerkninger på lager. Nye referer her til et slags anekdotisk argument mot filosofisk idealisme og radikal skeptisisme, rettet fra Samuel Johnson mot Berkeley nevnt ovenfor. Johnson sa, mens han sparket til en stein, “I refute you thus”. Det er en morsom bemerkning, men berører aldri problemstillingene som fikk Berkeley til å foreslå idealisme i utgangspunktet. Johnsons tankefeil har til og med fått et eget navn, som Nye kunne ha googlet opp: argumentum ad lapidem. Eller kanskje mer presist, som William Vallicella foreslår: ignoratio elenchi.

It’s important, I think, for a lot of people to be aware of philosophy, but just keep in mind if you’re spending all this money on college this also may be where Neil and Richard are coming from. A philosophy degree may not lead you to, on a career path.

Kanskje dette hadde vært et godt poeng hvis Nye hadde hatt rett i karikaturen han fremstiller om hva filosofer faktisk gjør. Men han har ikke et godt poeng. You do the rest of the math.

Samfunnet trenger folk med kunnskap om filosofi, fordi samfunnet trenger folk som har evne til sofistikert tenkning i de fleste sektorer, fra vitenskap til utdanning og business. Hvis vi kan stå på skuldrene av intellektuelle giganter som har tenkt før oss, så når vi antakeligvis lenger enn hvis vi starter tankerekkene på gutterommet på egen hånd. Det er ikke verre enn som så.

It might, but it may not. And keep in mind humans made up philosophy too. Humans discovered or invented the process of science. Humans invented language. Humans invented philosophy. So keep that in mind that when you go to seek an absolute truth you’re a human seeking the truth. So there’s going to be limits. But there’s also going to be things beyond which it doesn’t matter. Drop the hammer on your foot and see if you don’t notice it.

Det var mennesker som startet feltet vi i dag kjenner som filosofi. Det er begrensninger til hva mennesket kan vite. Bah. Gress kan også være grønt, og Kim Kardashian har flere følgere på Twitter enn meg. Åpenbart nok.

Mer enn en grunn for Nye til å nedvurdere filosofi, så er det et desperat rop om mer filosofi.

Og dette var det. Ordene til en ellers veldig smart person, som tidligere forsøkte å motivere barn til å oppsøke karrierer for å forstå mer om verdenen vi lever i. Alt er tilgjengelig i videoen over. Mer enn noe annet, må det være en case study i hva som skjer med en ellers velfungerende hjerne i det det oppstår en mangelsykdom av det viktige næringsstoffet filosofi.

Ved å innta en slik holdning, har Nye resignert fra å være noe annet enn en formidler av kunnskap på et ganske overfladisk nivå.

Det er ikke noe galt i det. Vi trenger folk som er gode til å popularisere kunnskap, og ikke alle kan beherske alle fagområder. Men da må ikke Nye lure Mike til å tro at han har kompetanse på dypere tenkning.

Livet mellom tro og tvil

Publisert i Credo 01/2016, medlemsbladet til NKSS Laget.

Alle mennesker opplever tvil. Vi tviler på oss selv. På menneskene rundt oss. På at vi klarer å hoppe over bukken i gymtimen. På om handlingene våre er gode. På at venna våre faktisk bryr seg. På om en trener er egnet til å styre favorittlaget vårt til ligaseier. På om jenta i parallellklassen liker oss. Når vi blir større, tviler vi til og med på om pappa faktisk kan alt.

Å leve som et menneske, er å leve daglig, både som en troende og som en tvilende.

Tvil kan være en første stopp til et ønske om å utforske mer. Det kan være et verktøy for å fjerne fordommer og forstå stadig mer. Men tvil kan også være en ekstremt ubehagelig tilstand. Den kan gi oss opplevelsen av å falle – uten noe å holde oss fast ved.

For hva når vi tviler på Gud selv?

Vi hører ofte at det er godt å ha litt tvil. Det viser visstnok at vi tar troen på alvor, og tør å utforske den. Slik kan tvilen og troen ikke ekskludere hverandre, men vokse med hverandre.

Denne typen tvil kommer gjerne i to typer:

  1. Vi kan tvile på om Gud i det hele tatt eksisterer
  2. Vi kan tvile på om Gud bryr seg. Om Han er glad i oss, eller i det hele tatt kjenner til hvem vi er.

Disse to typene er ganske ulike, og krever desto ulike tilnærminger.

Den første typen kan nok med hell møtes på et mer intellektuelt plan. Slik trenger den ikke å anses som en destruktiv tvil, men kan trigge et ønske om å forstå mer. De desidert største hodene i menneskehetens historie, inkludert navn som Sokrates, Platon og Aristoteles, til Augustin, Maimonides, Avicenna, Aquinas, Spinoza, Leibniz, Pascal og Newton, har vært enige om at det nødvendigvis må eksistere en første årsak, ikke bare i tid, men i rekkefølge av eksistens. De har konkludert med at en ubeveget beveger står bak universet, og svarer til navnet vi gjerne kaller…Gud, med tilhørende egenskaper. Allmektig. Allvitende. Allestedsværende. Perfekt god. Ikke begrenset av verken materie eller tid.

Dette mente de å vite uten å åpne en eneste Bibel, Koran eller Bhagavadgita, men alene ved å betrakte naturen, og utføre nødvendige logiske resonnementer. Det kunne umulig, selv i prinsippet, eksistert noen natur uten Gud, tenkte de, og derfor heller ingen person tilsvarende deg som kunne sittet her og lest dette. Men om det er en ting du kan være sikker på, så er det at du selv eksisterer. Og for at det skal kunne eksistere skapninger som deg og meg, samt et skaperverk for oss å utfolde oss i, så kreves det en Skaper.

Få personer i dag, og få kristne, kjenner til at vi kan stå på disse kjempenes skuldre, og derfor tror vi ofte på vår egen kultur når vi hører at det er rart å tro på Gud i 2015. Men de største tenkerne har tenkt før oss, og vi kan hente det frem igjen. Å utlegge argumentene deres i detalj, er nok utenfor hva denne teksten kan klare, men de er enkelt tilgjengelige i bøker, videoer og på nett, og de fleste av argumentene er like sterke den dag i dag, som de var da de først ble skrevet.

Men selv om vi kanskje intellektuelt kommer frem til at Gud må eksistere, finnes det fortsatt dager hvor ting virker håpløst og Gud virker fjernt fra livet vårt. Hvis Gud er skaper og opprettholder av både naturlover, kjemiske forbindelser, galakser og solsystemer, så kan vel Gud ikke bry seg om små personer som oss?

Antakeligvis er det Bibelen selv som inneholder de sterkeste historiene om tider hvor Gud virker til å være langt borte. Klagesalmene og Jobs bok inneholder historier om personer som aldri tviler på at Gud er, men som kjenner seg forlatt.

Her er det stedet hvor Det nye testamentet og kristen tro kan strekke oss enda lenger enn jødedom og kalde, filosofiske tankesystemer. For kristen tro starter med en historie om at Gud ikke nøyer seg med å la oss vite at Han eksisterer, men Gud ønsker også å identifisere seg med en av sine minste skapninger – mennesket. Han tar bolig i en historisk person, for å vise at Han deler våre smerter og lidelser, og kommuniserer at Gud har en helt spesiell omsorg for hver enkelt av oss, i fortid, nåtid og fremtid. Han bringer budskapet om at vi aldri bare kan være en i mengden, men at Han kjenner oss hver og en, bedre enn noen annen. Åpningen av Johannesevangeliet forteller oss at Jesu’ fødsel, ikke bare forteller oss at et barn er født, men også at Gud har utøst av sin egen visdom i alt det skapte, også til mennesker skapt i Hans bilde.

Det finnes muligens ingen logiske tankeresonnement vi kan føre for å kjenne på Guds kjærlighet i hverdagen. Men kanskje ved å reflektere over at Gud er alt i alle, trenger vi ikke å vente etter skriften på veggen, sjokkbølgene av lykkerus gjennom kroppen eller meditere oss ut av tid og rom. Vi kan gjenkjenne Gud i hver opplevelse. Ved enkle gleder. Ved dans. Ved synet av noe vakkert. Ved musikk. Ved fryd over menneskelig kreativitet. Ved nye vitenskapelige oppdagelser som kan redde flere liv, eller strekke oss enda lenger. Ved å kunne dele sorg med andre. Ved opplevelsen av godhet mellom mennesker.

Alt godt kommer fra Gud, og peker tilbake på Gud. Når vi forandrer perspektivet på hva vi ser etter, kan det bli litt enklere å leve med Gud i hverdagen, både i tro og tvil.

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt