Filosofiuka 2016 – Program og bidragsytere

Det er nå bare noen dager til søknadsfristen torsdag 30. juni. Det er fortsatt plasser igjen, så skriv gjerne inn en kort tekst på sidene våre, og tips en venn som burde bli med oss for noen dager med natur, læring, stillhet, samtaler, tanker og nye venner inne i Oslomarka.

http://skaperkraft.no/arrangementer/arrangement/calendar_event/6103905

Du kan benytte dette Facebook-arrangementet til å invitere dem raskt og enkelt:

http://www.facebook.com/events/1207035375981349

Vi er stolte over å kunne lansere programmet og bidragsyterne i løpet av uka. En veldig solid gjeng som sikrer at historiens første Filosofiuka vil bli et spennende og lærerikt arrangement. Program kan du motta ved å sende en mail til kontaktadressen på venstre side.’

Bidragsytere du vil møte i løpet av uka:

Andrew Davison: Britiske Davison kommer ens ærend til Norge og Oslomarka for å være med oss. Han er Starbridge Lecturer i teologi og naturvitenskap ved University of Cambridge, og har jobbet mye i grensefeltene av teologi, filosofi og naturvitenskap. Han har skrevet en rekke bøker, og innehar en dobbel doktorgrad i kjemi og teologi. Davison underviser på fredag.

 Anders Kvellestad: Kvellestad er partikkelfysiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Til daglig jobber han i Stockholm der han forsker på hvordan data fra LHC (Large Hadron Collider i Cern) og andre eksperimenter kan brukes i jakten på nye og dypere fysikkteorier. Kvellestad underviser på lørdag.

 Morten Magelssen: Magelssen har jobbet som lege og er forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter av boka “Menneskeverd i klinikk og politikk“, og er en av landets største ressurser på høyst relevante spørsmål om moderne bioetikk. Magelssen underviser på lørdag.

Filip Rygg: Rygg er leder i Tankesmien Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har flere ganger møtt som vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg underviser på torsdag.

Simen Juul-Hansen: Juul-Hansen er en talentfull ung musiker som til daglig studerer ved Liverpool Institute for Performing Arts. Han skal være med som deltaker i løpet av uka, og vi er så heldige at han har sagt ja til å ta med seg et lite keyboard, og holde en melodiøs konsert for oss en av kveldene.

Bidragsytere som er med i arbeidsgruppa:

Ingvild Hellenes: Hellenes jobber som prosjektkonsulent i NLM Ung og er skribent for nettstedet snakkomtro.no. Ingvild har en master i idèhistorie fra Universitetet i Oslo.og har studert apologetikk ved The Oxford Centre For Christian Apologetics. Hellenes er ansvarlig for L’Abri-lunsjene våre, og diverse annet.

Ragnar Mogård Bergem: Mogård Bergem studerer til doktorgrad i filosofi og teologi ved Universitetet i Cambridge, hvor han skriver avhandling om rasjonalitet, autoritet og politisk teologi. Bergem underviser på mandag og torsdag.

Martin Jakobsen: Jakobsen studerer til vanlig til doktorgrad ved Universitet i Agder, hvor han skriver om etikk, Gud og moralsk realisme. Jakobsen underviser på mandag og tirsdag.

Elizabeth Severinsen: Severinsen er med som NKSS Lagets representant og er til daglig lagsarbeider i Region Øst. Hun reiser dessuten mye rundt og prater på universiteter over hele Europa. Severinsen bidrar med diverse i løpet av uka.

Andreas Masvie: Masvie er rådgiver i tankesmien Skaperkraft, og reiser til høsten avgårde til Oxford University for å studere Philosophy and Theology. Han publiserer jevnlig tekster på steder som Morgenbladet, Minerva, Dagbladet.no og Klassekampen og har mye verdifull erfaring med å delta i den offentlige samtalen. Masvie bidrar med en rekke innhold på kveldstid i løpet av uka.

Daniel Joachim Kleiven: Kleiven er gründer og rådgiver i Tankesmien Skaperkraft. Kleiven er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI i Oslo, og har i tillegg studert teologi og filosofi. Kleiven underviser på tirsdag og torsdag.

I tillegg inneholder arbeidsgruppa vår følgende, som har gjort en god innsats i forkant for å realisere en slik uke, men dessverre ikke har anledning til å være med:

Linda Fisher-Høyrem: Linda Fisher-Høyrem har doktorgrad i filosofi. Forskningsinteressene hennes ligger i krysningsfeltet mellom psykologi, sinnsfilosofi og metafysikk.

Stefan Fisher-Høyrem: Stefan Fisher-Høyrem har doktorgrad i sekularitetshistorie. Forskningsinteressene hans ligger i krysningsfeltet mellom sekularitetsstudier, politisk teologi, og teknologi- og historiefilosofi.

Bjerkås på MacIntyre om ny-eugenikk

Siste magasinutgave av Minerva om hvorvidt kirken har et liv etter døden var interessant nok. Men den har i tillegg en egen ideseksjon om Aristoteles, som får det til å gå varmt i hjertet til en forsøkende aristoteliker som meg selv.

Øyvind Rabbås, filosofiprofessor ved UiO, skriver her om aristotelisk lykke – eudaimonia. Jeg har tilfeldigvis, uavhengig av Minerva, et utkast liggende om det selv, planlagt til publisering om noen dager. Jeg skal derfor ikke si noe mer om det nå, men trekke frem et annet innlegg.

Frode Bjerkås, medredaktør for Minervas ideseksjon, har nemlig skrevet en høyst spennende kommentar på ny-eugenikken gjennom linsene av moralfilosofen Alasdair MacIntyre, som tilfeldigvis er en av mine favoritter.

Jeg var til nå ukjent med noen nordmann som har tatt opp MacIntyre sine ideer i norsk kontekst. Den utholdende leseren her vil kanskje huske hans hvordan han åpner sitt hovedverk After Virtue med et narrativ om moralfilosofiens fall, hans hypotese om at vi må velge mellom Nietzsche og Aristoteles, og at alle andre posisjoner er inkonsistente frem til de konvergerer mot en av disse.

MacIntyre er, sammen med andre markante tenkere, som Elizabeth Anscombe og Philippa Foot, sterkt delaktig i at aristotelisk dydsetikk, som var dominerende frem til opplysningstiden, har fått en renessanse nå i nyere tid.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene

Bjerkås tar utgangspunkt i Ole Martin Moens nylige forslag, om hvorfor vi burde tilby kvinner $1.000 for å frivillig la seg inseminere med sæd fra menn med høy IQ, og derfor dulte menneskeheten i en retning mot høyere intelligens, og derfor mer innovasjon og mindre vold, blant annet. Bjerkås viser dessuten til en kritikk av Moen i Morgenbladet som bommer på målet, som stråmenn og slippery-slope.

For hvis man først tillater Moen sitt liberal-progressive fundament med en utilitaristisk tilnærming, er han ekstremt dyktig på å trekke ut de logiske konklusjonene gjennom klare, overbevisende resonnementer, samt å forutse og imøtegå mulige innvendinger, i god Aquinas-stil. Om man tillater denne typen tenkere å komme seg dit, er det altså vanskelig å rettferdiggjøre de ryggmarksreaksjonene vi måtte ha mot et slikt forslag, og mange andre.

Derfor er Bjerkås sitt forslag at det er hele dette fundamentet, og denne måten å tenke på, som det er noe galt med. Et forslag han deler med både MacIntyre og meg selv.

Les også:
Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Noen viktige utdrag:

I After Virtue antyder MacIntyre hvordan opplysningstiden ikke bare feilet, men også måtte feile, i sitt forsøk på å skape en rasjonell etikk.
(…)
Utilitaristene henviser til fornuften, men dette avviser MacIntyre, for utilitaristene må, som de andre opplysningsteoriene, henvise til et fornuftig “noe” utenfor mennesket. Men dette “noe” klarte de ikke å sannsynliggjøre. (s. 68)

Styltene i den aristoteliske etikken, på den annen side, er mennesket som-det-er, mennesket-som-det-kan-bli-om-det-realiserer-sitt-telos, og rasjonell etikk. Telos er det gammelgreske ordet som ofte oversettes med “formål”. Mens opplysningstenkerne aksepterte det første og det siste, kunne de ikke akseptere noe telos, mener MacIntyre.
(…)
Uten å se at mennesket har et formål, kunne de heller ikke komme frem til noen rasjonelt begrunnet etikk. Hele poenget med etikk er å vise vei fra mennesket-som-det-er til mennesket-som-det-kan-bli. Resultatet er, slik MacIntyre fremstiller det, at etikken har mistet sin betydning. Man velger selv de moralske prinsippene som synes mest effektive og hensiktsmessige – i øyeblikket. Det som nå passerer for etikk, er i MacIntyres øyne derfor en degenerert form, en “emotivisme”, som han kaller det: Det blir påstand mot påstand. (s. 69)

[Ny-eugenikken] er således en trist, men kanskje uunngåelig fortsettelse av opplysningstidens etiske prosjekt. Som en tydelig progressiv idé, med basis i en utilitaristisk posisjon, gjelder nytteperspektivet og effektiviseringsargumentet. Den står støtt på emotivismens moralske konkursbo.
(…)
For Aristoteles og MacIntyre derimot, derimot, kan mennesket bli bedre. Ved å øve seg i praktisk fornuft. Ved å fremelske dydene. Slik kan mennesket realisere sitt telos, og i samfunn med andre får det slik sin moral. Men for ny-eugenikken mangler mennesket, og i ytterste konsekvens menneskeheten, noe telos. Derfor må det IQ-avl til, for mennesket må effektiviseres og menneskeheten som sådan må bli mer “nyttig”.

Grunnen til at ny-eugenikken er gal – åpenbart gal – blir nå tydelig: Den bygger på en moralsk bankerott posisjon, i og med at den verken anerkjenner eller forstår hva et menneske er, eller hva det kan være, slik MacIntyre, og Aristoteles før ham, forsto. Ny-eugenikken kan følgelig ikke anerkjenne eller forstå hva selve menneskeheten er eller kan være. Således er ny-eugenikken en direkte umenneskelig ideologi. Bokstavelig talt. (s. 71)

Det er lite annet som gjenstår å kommentere på dette, enn: Amen!

Et par ting Jesus lærte oss

Til å være en blogg skrevet av en kristen, står det forbløffende lite om personen Jesus Kristus her. Det må vi gjøre noe med.

Han titter gjerne frem i noen problemstillinger, som i sannsynligheten for oppstandelsen, eller hvordan Jesus kan ha vært både Gud og menneske, eller når enkelte mindre skeptiske hårstrå-gripere forsøker seg på den bisarre påstanden av at den historiske Jesus ikke bare ikke var Gud, men aldri har eksistert. Eller hva med at Jesus hadde en kone? Det hadde jo vært et sexy tillegg i å la kunstnerisk frihet overvinne historiefag i å formidle den mest kjente historien i vestlig sivilisasjon.

Jesus Kristus er ikke bare et ufattelig godt forbilde for oss skrøpelige mennesker, men Jesus er (ifølge kristen tradisjon) kjent som Sønnen, den andre personen i treenigheten. Han er Ordet – Guds inkarnerte Logos (Joh 1,1-4), Guds fornuft utøst i det skapte. Jesus var til stede når grunnvollene av skapelsen ble formet (Ord 3,19), Jesu’ liv, død og virkelige oppstandelse ligger til grunn for hele den kristne tro (1 Kor 15,14-15), og vår gudbilledlighet består blant annet i å være skapt til likhet og evig liv gjennom Ham. 

Lite innhold om Jesus skyldes altså ikke at jeg ikke har en nesegrus beundring for Jesus, men at jeg gjerne fokuserer på andre ting, og anser andre som bedre kvalifisert til å skrive inngående om Jesus enn meg.  Men noen hår reiser seg likevel i nakken av irritasjon noen ganger. Når f.eks. kristenfundamentalister (og nyateister) tar Jesu’ ord betydelig ut av den historisk betingede konteksten han befinner seg i, målgruppen for dem han prater til, og det større narrativet som fortelles, eller enkelte liberale ønsker å ufarliggjøre Jesus til å bare være en søt, liten Politimester Bastian som ble sendt til jorden for å formidle Kardemommeloven eller leke partipolitiker.

Så for de interesserte. Her følger et par ting om Jesu’ lære som jeg beundrer, basert på hva evangelienes nære tradisjon tilskriver Ham. Dette var uten tvil betraktelig mer radikalt på hans egen tid, enn i vår tid, som arvtagere av tankegods som stammer fra en lang gresk-romersk, men særlig jødisk-kristen tradisjon. Her:

Hvis du tror at Jesus ønsker at du skal hate mennesker for å ikke tro på det samme som deg.

Jesus sa: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere” (Matt 5,44-45). Jesus forventet at Hans disipler skulle vise godhet til alle mennesker.

Hvis du tror at Jesus er likegyldig til hva folk tror på og lever for.

Jesus sa: “Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh 8,31-32). Jesus forventer at Hans følgere skal etterstrebe sannhet.

Les også:
Skal sannheten sette deg fri?

Hvis du tror at Jesus avviser syndere på kanten av samfunnet.

Jesus ble kalt “venn med tollere og syndere” (Matt 11,19). Jesus inviterer selv alle typer mennesker, og ønsker neppe at Hans følgere skal tro de er for gode til å vanke med noen.

Hvis du tror at Jesus ønsker at mennesker skal forbli uforandret gjennom relasjonen til Ham.

Jesus sa: “Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Luk 5,32). Jesus kaller oss som vi er, men det hele stopper ikke der. Han ønsker å forandre oss til å bli den best mulige versjonen av oss selv.

Hvis du tror at Jesus liker at Hans følgere holder andre til en annen moralsk standard enn de holder deg selv.

Jesus sa: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere” (Matt 7,1-2). Første delen av det verset blir ofte tatt ut av kontekst her med et punktum etter, men essensen er altså heller at Jesu’ følgere ikke skal være hyklere. Walk the talk, before you can tell others to walk.

Hvis du tror at Jesus ikke ønsker at Hans følgere skal irettesette hverandre når det er behov for det.

Jesus sa: “Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror” (Matt 7,5). Etter at vi har sluttet å være dype hyklere, sier Jesus fremdeles at vi skal ta fliser ut av andres øyne.

Hvis du tror at Jesus ønsker at vi skal fange andre i synd for å score poeng.

Jesus sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh 8,7)”. Jesus ønsker ikke at vi skal leke med andres liv.

Hvis du tror at Jesus anbefaler at vi skal forbli i synd, bare fordi andre har dårlige holdninger.

Jesus sa: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! (Joh 8,11). Jesus ønsker heller ikke at vi skal overse synd i eget liv.

Hvis du tror at Jesus er for fjern til å bry seg om deg.

Jesus sa: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt 11,28)”

Hvis du tror at Jesus ikke forventer at Hans følgere skal anstrenge seg for å rette sine ønsker og handlinger etter sin egen gode vilje.

Jesus sa: “Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg” (Lukas 9,23). Jesus vil at vi skal sette Guds vilje først, og ikke alltid våre egne og ofte arbitrære innfall.

Tøff avslutning, men store utfordringer er litt av det som gjør livet som prøvende disippel spennende. Vi vil aldri komme helt frem (i dette livet), men det er alltid en lengre vei å gå – alltid flere mennesker å elske, alltid mindre hykleri å jobbe mot, alltid rom for personlig forbedring, alltid oppriktig rettledning å forsøke, og alltid et håp å strekke seg etter.

The Christian ideal has not been tried and found wanting; it has been found difficult and left untried.
– G. K. Chesterton

Noen svake ateistiske innvendinger

Jeg kom nylig over denne siden på Atheist Republic, som visstnok gir noen “svar på vanlige teistiske argumenter”.

Jeg lurer på hvor mye kognitiv dissonans som går med på å innbille forfatteren at han virkelig skriver noe treffende i denne teksten. Jeg lurer på hvorfor han ikke ønsket å plukke opp en bok som en av disse først. Men det interessante, og grunnen til at det er verdt å nevne, er at denne type argumentasjon ikke er begrensa til et mørkt hjørne av internett, men er noe man møter overraskende mange steder.

Se f.eks. #2 “Skriften beviser Guds eksistens”. Jeg benyttet faktisk denne parodien som introduksjon før jeg presenterte Aquinas’ tredje vei, men jeg tenkte det bare som en, ehmm….parodi. Like i etterkant så jeg at rakettforskerne i Hedningsamfunnet elsket å raljere mot denne fiktive forestillingen.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke eksisterer kristne eller teister som sier dumme ting. Vi er nettopp skyldige i å ha sagt mange dumme ting, siden det eksisterer ateister som kan skrive slike tekster. Det betyr heller ikke at det ikke eksisterer ateister som er langt mer sofistikerte i tankegangen sin, eller har en beundringsverdig begrunnelse på ateismen sin.

Les også:
Bulverisme – psykologisering uten grenser

Det kunne vært spennende å ta en egen runde på hva folk anser som de beste ateistiske innvendinger i et nytt innlegg, om det er noe folk ville vært interessert i?

Jeg har i det minste noen forslag på hvilke jeg liker. :)

Her kan vi la C. S. Lewis få avslutte:

Very often, however, this silly procedure is adopted by people who are not silly, but who, consciously or unconsciously, want to destroy Christianity. Such people put up a version of Christianity suitable for a child of six and make that the object of their attack. When you try to explain the Christian doctrine as it is really held by an instructed adult, they then complain that you are making their heads turn round and that it is all too complicated and that if there really were a God they are sure He would have made “religion” simple, because simplicity is so beautiful, etc. You must be on your guard against these people for they will change their ground every minute and only waste your tune. Notice, too, their idea of God “making religion simple”: as if “religion” were something God invented, and not His statement to us of certain quite unalterable facts about His own nature.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Postkasse: Et lite fanbrev

Jeg pleier å si at noe av det beste med å holde på med en blogg som denne, i tillegg til å få artikulert noen egne tanker, er å komme i kontakt med spennende nye bekjentskaper, og starte interessante samtaler, på diverse live-arrangementer eller digitalt.

Her om dagen fikk jeg imidlertid et brev som egentlig fortjener å publiseres som et lite friskt pust. Siden brevet var anonymt, tar jeg meg den uanstendige friheten av å publisere det her uten tillatelse.

2016-06-17 00.37.27

Jeg kjenner meg sterkt ydmyk over at en anonym beundrer der ute har skrevet et godt gammeldags fanbrev per post – i 2016 – og faktisk har tatt seg bryet med å:

  1. Skrive brev på PC (for å unngå å bli gjenkjent?)
  2. Printe ut brev
  3. Søke opp adresse
  4. Skaffe konvolutt og frimerke (ja, hvem har slikt liggende i disse dager?)
  5. Skrive adressen på konvolutten (oops, der var planen fra punkt 1 ødelagt)
  6. Frankere konvolutt (dyre greier)
  7. Postlegge brev

Skjønt, det hadde vært fint med avsendernavn og kritikk av litt mer substans enn dette, men point taken. Takk! :)

PS: Trist at du er lei av meg, men hvis du er noen jeg faktisk kjenner, så betyr jo det bare at vi må ta en kaffe en dag. Jeg spanderer!

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Her skal jeg presentere en hypotese. Den hypotesen er at ekte konsekvensetikk, med undergruppen utilitarisme, er enten (1) å ligne med en fullstendig triviell påstand, som at tre epler er bedre enn to, eller er (2) en ond moralfilosofi, som burde forkastes av enhver rasjonell, klartenkende og god person.

Hva er konsekvensetikk?

Konsekvensetikk er en av tre mest kjente etiske teorier i dag, sammen med pliktetikk og dydsetikk. En slik etisk teori tar gjerne sikte på å forklare noe om hva som er moralsk riktig og galt. Om hva som er godt eller ondt, bedre eller verre, og hva som eventuelt er tillatt, obligatorisk, forbudt, prisverdig eller forkastelig. De fleste av oss ønsker å gjøre det gode, og unngå å gjøre det onde, men hvordan identifiserer vi hva som er hva?

De fleste har gjerne hatt en grunnleggende innføring i konsekvensetikk på ungdomsskole- eller videregående, og husker at det kjennetegnende er at vi vurderer konsekvenser av handlinger, og ikke handlingen i seg selv.

Det fundamentale målet med konsekvensetikk er å maksimere verdi. Det oppnås ved å maksimere ønskede konsekvenser.

Man kan si at det eneste målet er å maksimere verdi, men ikke alle konsekvensetikere vil være enig i det. Konsekvensetikere finnes i mange varianter, og jeg vil neppe gjøre rettferd for alle i løpet av en slik kort tekst. De er ofte uenig i hvordan denne størrelsen “verdi” skal forstås, samt ulike forbehold til når og hvordan man skal maksimere denne.

De fleste konsekvensetikere vil dessuten si at alle personers preferanser eller mulighet til å oppnå verdi telles like mye. Som den kjente utilitaristen Jeremy Bentham skrev:

Everybody to count for one, and nobody for more than one.

Så oppsummert, står vi med tre enkle huskeregler:

  1. Det er konsekvenser av handlinger som er det avgjørende.
  2. Målet er å maksimere ønskede konsekvenser.
  3. Alle personers preferanser telles like mye.

Hvorfor være konsekvensetiker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss, er hvilken intuitiv kraft en slik moralfilosofi vil ha i utgangspunktet.

På ovenfornevnte skole fikk du nok presentert flere case hvor du tenkte i ditt stille sinn:

“Joda, dette høres fornuftig ut. Selv om det å lyve vanligvis er en uting, må det jo være bra å lyve når nazistoffiseren på døra spør om du vet lokasjonen til jøden som gjemmer seg i kjelleren din. Selv om man vanligvis ikke burde stjele, må det være greit å knabbe noen brød fra en rik bakerikjede, dersom alternativet er at fattige barn sulter ihjel”.

Hvis regelrytteri skulle fått oss til å handle annerledes i slike situasjoner, ville vi vel bare bidratt til å skape en dårligere verden? Eller hur?

Å maksimere verdi virker dessuten veldig praktisk. Det er noe som ved første øyekast er enkelt å forstå for de fleste, og som er lett å anvende i eget liv, i mange slags typer situasjoner.

Slike betraktninger gjorde nok at jeg selv var en konsekvensetiker en gang i tida, og selv kunne finne på å gjøre narr av de slemme pliktetikerne som kunne ende opp med å røpe hvor jøden befant seg, bare fordi de var blendet av sin egen merkelige forpliktelse til ikke å lyve.

Mange tenker nok i det minste raskt at dette må være den mest rasjonelle teorien, om ikke å ende opp, så i det minste for å starte arbeidet for å konstruere en god moralfilosofi.

Det handler jo tross alt om å maksimere, ikke sant? Og mer er jo bedre enn mindre, ikke sant?

Vi vil nok tenke oss at det er dette selv Gud, om Gud eksisterer, ville ha gjort, er det ikke? Å skape, som den kristne, tyske matematikeren Gottfried Leibniz ville sagt:

Die beste aller möglichen Welten. Den beste av alle mulige verdener.

Ville ikke den beste mulige verdenen bestå av at Gud bare ville ha ønsket å maksimere verdi i verdenen han har skapt? Er det ikke det som også gir det ondes problem sin sterke intuitive kraft? For vi kan tenke oss en gasillion måter Gud kunne skapt denna verdenen på, og skapt enda litt mer verdi. Bare litt mindre smerte. Bare litt mer glede. Bare litt mer fred. Bare litt mer kjærlighet. Om Gud ikke oppfyller disse av våre forestillinger om hva Gud burde ha gjort, så anser vi Gud som moralsk kritikkverdig. Kanskje med god grunn.

Les også:
Gud og andre diktatorer

Så dersom selveste Gud ville vært en konsekvensetiker, burde vi vel alle være det, kristen som buddhist og ateist?

Må ikke den gode, etiske handlingen bare være den som skaper best mulige konsekvenser?

Ut av paradis

Men siden oppstår noen problemstillinger. Selv om vi skulle hoppe over åpenbare problemer, som gjør teorien mindre intuitiv enn ved første øyekast, som at det f.eks. ofte er umulig å forutse tilstrekkelig med konsekvenser av ens handlinger, eller at en ofte er tvunget til å raske valg uten muligheten til å kalkulere disse, så er det desto mer alvorlige ting å ta tak i.

Hva i det alle dager er egentlig denna verdien som vi ønsker å maksimere? Mest lykke? Mest rikdom? Mest frihet? Mest likhet?  Mest brorskap?

Hvordan måler vi hva som er mest? Hvordan oversetter vi alt dette over i en slags enslig, standardisert måleenhet hvor alle verdier kommer til sin rett? Kan mine 24 positive lykkeenheter over å kaste deg uti vannet, i tillegg til tilskueres akkumulerte 92 positive lykkeenheter over synet av å se deg våt og forfjamset, trumfe dine 54 negative lykkeenheter, slik at handlingen min blir moralsk god? Regnestykket går da tross alt solid i pluss? Hvordan kan jeg fastsette og kvantifisere disse enhetene, uten å være fullstendig arbitrær?

Eller for å ta litt mer brukt historisk eksempel: Kan vi hive kristne eller slaver til å rives i fillebiter av løver, dersom bare nok romere på tribunen av Colosseum får nok verdi-enheter av det? Nok glede? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Her kommer utilitarismen på banen, og foreslår nytte – utility – som det overordnede målet.

Men de samme problemstillingene gjenstår? Hvordan i alle dager kan vi oversette alle relevante størrelser inn i en type “nytteenheter”, uten å være fullstendig arbitær? Hvordan veier man romeres “nytte” fra underholdningen av å se deg spist av løver, opp mot din “nytte” av å unngå en smertefull død som løvemat? Hvordan tilfredsstiller vi utilitaristens kvantifiseringsmani?

Men hva om ikke alt lar seg kvantifisere fint på denne måten?

Hvorfor du ikke burde være en konsekvensetiker

Så vi begynner å se noen grunner til at teorien ikke er så intuitiv likevel, og virker ofte ganske tilfeldig – arbitrær – men vi kan gå lenger.

For den er ikke bare mindre intuitiv enn vi skulle trodd, men konsekvensetikk og dens avledede barn, utilitarisme, er en ond moralfilosofi.

Store ord? Ja, så la meg utdype det ved å peke ut i det minste et par sentrale ting.

Den første innvendingen er kjent blant de fleste, men får ikke mindre kraft av å være kjent. Det er det at en konsekvent konsekvensetikk vil måtte tillate, og kreve, handlinger som er åpenbart grusomme.

Et vanlig eksempel er dommeren som står ovenfor å måtte dømme en uskyldig person til døden, i visshet om at en ustyrlig folkemengde vil ta livet av minst hundre personer om hun ikke gjør det. Et annet eksempel er legen som tar livet av en pasient, for å skaffe nok friske organer til å redde fem andre pasienter.

Det er ikke vanskelig å finne desto flere eksempler, hvor konsekvensetikk ikke bare tillater, men krever, at vi utfører handlinger som slår oss som både grusomme og dypt urettferdige, hvor vi må frarøve personer både deres rettigheter og frihet. Alt fordi det er maksimering av verdi som står i høysetet av moralfilosofien, og alle andre prinsipper må bøye seg for det.

En ikke-konsekvensetiker vil gjerne ikke ha noe problem med å si at visse ting er for grusomme til at vi noensinne kan tillate dem, uansett hvor mye (ofte arbitært utregnet) nytte vi kan få ut av det til syvende og sist.

Den kjente dydsetiske moralfilosofen Elizabeth Anscombe påstår at selv det å vurdere hvorvidt man skal dømme en uskyldig mann til døden for å tilfredsstille en sint folkemengde, er å vise at man har et allerede moralsk korrumpert sinn. En person som mener at dette er verdt å debattere, sier hun, er ikke en person du burde i det hele tatt debattere med.

Parering gjennom regler

Men vent. Kan ikke konsekvensetikeren redde seg i land fra slike tilfeller, ved å f.eks. hevde at vi må respektere ting som menneskets frihet, rett til selvbestemmelse og egne ønsker, eller menneskeverd?

Et vanlig forsøk på det er å innføre noe som kalles for regelkonsekvensetikk eller regelutilitarisme. Mens en handlingsutilitarist søker å oppnå mest mulig nytte i hver enkelt handling, hevder en regelutilitarist at vi skal handle som om vi handlet etter den regelen som ville maksimert nytte i et større fellesskap. Så vi kan altså muligens forsvare dommeren eller legen, ved å vise til handlingsregler som ville maksimert nytten i et samfunn. Det er tross alt vanskelig å se for seg at et samfunn hvor man kan dømmes uskyldig, eller skjæres opp mot sin vilje for å redde andre, ville vært et stabilt og godt samfunn på sikt.

Men vi lider fremdeles av den svakheten at målet vårt være å maksimere verdi, eller nytte.

For kan vi ikke se for oss samfunn med regler som tillater for, eller krever, at vi straffer og torturerer uskyldige personer, undertrykker minoriteter, nedvurderer kvinner eller funksjonshemmede, tillater slaveri, tyveri, voldtekt, korrupsjon, og så videre? Ja, har ikke en rekke slike samfunn faktisk eksistert i historien?

En regelutilitarist kan kanskje påstå at slike samfunn aldri maksimerer nytte, men da kommer det åpenbare spørsmålet:

Hvordan i alle dager kan de vite det?

Må ikke regelutilitaristen i det minste være åpen for disse tingene, dersom de faktisk hadde maksimert nytte? Noe annet ville da vært grenseløst naivt? Regelutilitaristen er på ingen måte rettferdiggjort i å tro at det eksisterer en slags metafysisk nødvendighet i at rettferdighet og godhet vil vinne alle regnestykker til slutt.

Regelutilitaristen kan forsøke å kontre ved å hevde at enkelte grusomheter er så ille at ingen gode konsekvenser kan veie opp for dem, men da har de effektivt forlatt enhver moralfilosofi som kan kalles utilitarisme eller konsekvensetikk i noen som helst meningsfull forstand.

Men kanskje regelutilitaristen heller kan godta et slikt scenario, og se for seg et godt, stabilt samfunn hvor flertallet lever under gode vilkår, men hvor en liten minoritet av uskyldige mottar grusom behandling. Igjen kan vi fint se for oss at noe slikt er realistisk, både fra historien og vår egen forestillingsevne.

Regelutilitaristen kan videre hevde at vi må bygge inn noen ekstra prinsipper i regelutilitarismen vår for å beskytte disse. Prinsipper som f.eks. frihet, respekt, rettferdighet eller likeverd.

Men igjen. Ved å innføre slike regler, samt medfølgende kriterier og argumentasjon for hvorfor nettopp disse reglene, og hvorfor ikke andre regler, har den nå forlatt enhver meningsfull forstand av konsekvensetikk.

Fint for dem. Fint for menneskeheten.

Men tilbake til den allmenne konsekvensetikeren. Kanskje han vil bite over kula, og si at det ikke er noe urettferdig i å dømme den uskyldige for å tilfredsstille den sinte folkemengden. Dommeren ville ha vært indirekte ansvarlig for at disse hundre personene mistet livet. Kanskje han hevder at det virkelig urettferdige ville vært å ikke redde de hundre andre personene, når man hadde muligheten til å gjøre det. Det er tross alt det overordnede bildet som teller, hvor vi må være fokusert på å maksimere verdi.

En slik argumentasjonsrekke forutsetter naturligvis at vi har gode grunner til å akseptere konsekvensetikerens grunnsyn i utgangspunktet. Men enda verre, er at et slikt tilsvar ville vært direkte overfladisk og lite overbevisende.

Dommeren kunne så klart sørget over livene til alle disse, men hun vil ikke være det minste ansvarlig for at disse livene gikk tapt. Det er folkemengden sin feil, siden handlingene tilhørte dem, og ingen andre.

Hvis vi skal begynne å spekulere i om hver og en av oss har ansvar for hva vi kunne ha gjort, ender vi raskt opp med absurde følger. Vi blir ansvarlige for hvert enkelt sårbare liv vi kunne ha reddet ved å bryte opp og sette oss på neste fly til Mogadishu eller Manila, hver enkelt ensom pensjonist som ikke mottar vårt besøk, eller kanskje selv hver dugnad, fjern og nær, vi ikke stilte opp på.

Selv om vi klart burde anstrenge oss for å orientere livene våre etter godhet, er det totalt virkelighetsfjernt å operere med en slik forestilling av ansvarlighet.

Så for å oppsummere noen av de viktigste punktene. Det finnes ingen handling så grusomt at en ekte konsekvensetiker ikke kan finne en måte å rettferdiggjøre den. Det finnes ingen rettigheter en person kan ha, som rett til liv, frihet eller likeverd, som ikke i prinsippet kan trumfes av andre hensyn. Det finnes ingen grenser som kan stoppe standardene fra å flyte fritt når feil type personer ønsker å rettferdiggjøre feil type handlinger. Det finnes ingen måte å tenke på en iboende verdi av menneskelig verdighet, eller gode relasjoner, siden alt til syvende og sist bare er et middel for å oppnå denne maksimerte verdien. Det finnes ingen verdi som ikke kan (ofte arbitrært) presses inn i en standardenhet, som skal kunne måles og veies opp mot hverandre.

Anscombe virker til å ha rett. Bare å vurdere tanken om at dette er korrekt, er å allerede vise tegn på en tankegang som har slått inn på fullstendig gale tankebaner.

Så hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss i det minste at det finnes noen gode grunner til å hevde at ingen god, klartenkende rasjonell person burde akseptere slike doktriner, som dem presentert av et konsekvensetisk system.

Som bringer oss tilbake til utgangspunktet.

Mye mer kunne naturligvis vært sagt, inkludert spesifikke problemstillinger fra spesifikke utilitarister, som Peter Singer, men dette får holde for nå. Singer pumper ut nok av groteske skriverier. Et lite utvalg:

The language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips (…)
(Animal Liberation, s. 80)

Killing a snail or a day-old infant does not thwart any desires of this kind [for the future], because snails and newborn infants are incapable of having such desires.
(Practical Ethics, s. 90)

I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one.
(Ibid, s. 96)

[I]f we are preference utilitarians, we must allow that a desire to go on living can be outweighed by other desires (…)
(Ibid, s. 99)

[I]n some cases it would be right to kill a person who does not choose to die on the grounds that the person will otherwise lead a miserable life
(Ibid, s. 100)

Killing a disabled infant is not morally equivalent to killing a person. Very often it is not wrong at all.
(Ibid, s. 191)

Vanligvis ville det å foreslå at man i prinsippet kan forsvare å ta livet av personer, på grunnlag av ens egne vurderinger om dens totale forventede lykke eller fra summen av preferanser, kvalifisere til stilling som “innlagt borgermester” på Gaustad psykiatriske sykehus. I andre miljøer, konstruert på visse ehmm…mangelfulle filosofiske grunnlag, kvalifiserer det bare til å anses som en respektabel…”moralfilosof”.

Men kanskje mer om det en annen gang.

Illustrasjonsbilde: Dreamstime.

Gud og andre diktatorer – Hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Jeg har tidligere påstått at de fleste ateister har et sterkt misvisende bilde av den gudeskikkelsen de hevder å avvise. Det er ikke ment som en fornærmelse. Mange troende har også det, inkludert selv (i mindre grad) kjente kristne figurer som William Lane Craig og Alvin Plantinga.

Så se for deg følgende. La oss si at vi en dag fant spor etter at avanserte utenomjordiske vesener var på jorda for noen tusen år sida, og briefet med teknologien sin til gamletestamentets Israel-stamme, som i von Dänikens Chariots of the Gods. Eller la oss si at vi fant utvetydige spor som viste at Odin, Tor, Loke, Frøya og æsene virkelig hadde lekt seg med jotnene i Jotunheimen, og lagt igjen beskjeder om deres snarlige tilbakekomst og det kommende Valhall.

Eller la oss tenke oss at teleskopene våre en dag fikk øye på supertærne til det som bare kan være en gigantisk menneskelignende gudeskapning. Eller si at det plutselig strømmet inn rapporter fra milliarder av mennesker som hadde kommunisert med en usynlig skikkelse ved navn Tim, som hadde en lei tendens til å dukke opp hvor-som-helst og når-som-helst, og som forsøkte å dele ut kommandoer til folk om hvordan de skulle leve. Eller si at Frank Tiplers Omega Point-scenario er korrekt, og hele universet vil konvergere mot en slags uendelig super-computer som Tipler identifiserer med “Gud”.

Hvis noen av disse scenarioene hadde gått i oppfyllelse, ville da en klassisk gudstroende reise henda opp i været og utbrutt: “Vi hadde rett. Se, vi hadde rett!”? Ville de danset rundt med ordene: “Se, Gud eksisterer!” eller “Bibelen var sann!”?

På ingen måte. Det hadde antakeligvis vært mer skremmende. Se for deg om von Dänikens utenomjordiske vesenene hadde kommet tilbake. Gudene vet vel hva de da kunne funnet på? Kunne vi ha stolt på at Tor ikke tok ut den vanlige aggresjonen sin på menneskeheten? På at tærne til super-gud ikke hadde tråkket jorda vår flat, til mulig jubel for The Flat Earth Society? Kunne vi egentlig ha stolt på at Tim var på vår side? At ikke Tiplers computer hadde integrert bevisstheten vår til en del av seg, og vi var dømt til et liv i passiv kjedsomhet i dens minne? Bare fantasien setter grenser for diverse grusomheter disse semi-guddommelighetene kunne utsatt oss for.

Men er det egentlig noen forskjell på disse, og hva jødedom, islam eller kristendom kaller for “Gud”? Er ikke denne guden bare enda verre, siden den virker innmari opptatt av seksuallivet mitt og hvilke tanker jeg skal få lov til å tenke? Hvordan veit vi at denne såkalte guden er god, og ikke ond? Er det ikke da bedre å forklare den vekk som en slags antikk sammensvergelse blant diverse maktsyke herrer som oppfant en type overnaturlig projeksjon av seg selv for å kontrollere massene?

Gitt gudsbildet som enkelte ateister har, forstår jeg himla godt at de ønsker å forbli ateister. Jeg forstår at de kanskje ikke bare ser noen gode grunner til å tro at noe slikt eksisterer, men at det til og med kan betraktes som en nobel kamp å aktivt kjempe mot at andre skal ha denne forestillingen.

Den kjente retorikeren og nyateisten Christopher Hitchens formulerte det på følgende måte i et intervju fra 2007 intervju fra 2007. At dersom det eksisterte en Gud som svarte på bønner og blandet seg inn i menneskers liv, så:

(…) we would be living under an unalterable celestial dictatorship that could read our thoughts while we were asleep and convict us of thought crime and pursue us after we after are dead, and in the name of which priesthoods and other oligarchies and hierarchies would be set up to enforce God’s law.

Selv ateisten-som-ble-deist Anthony Flew sa noe lignende i et intervju fra 2004:

It should perhaps be noted here that not only the God of Islam but also the God of Christianity was originally conceived on the model of an Oriental despot — such as Saddam Hussein — insistent that his subjects should be always obedient to, and forever praising of, their master.

Stephen Fry sa blant annet følgende i sitt mye delte intervju fra i fjor:

It’s perfectly apparent that [God] is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Richard Dawkins åpner sitt kapittel om monoteisme i God Delusion (s. 51) på en spesielt velformulert måte:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.

Sjarmerende.

Selv mer sofistikerte ateistiske filosofer som Thomas Nagel skriver dette i The Last Word.

I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers.  It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief.  It’s that I hope there is no God!  I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.

Det får vel holde med case studies for denne gang.

Og hvem kan klandre Dawkins & Co for å gjøre opprør mot en slik størrelse? Selv om en slik bøllete gud skulle eksistert, er det lett å tenke seg at det moralsk rette ville vært å gjøre opprør mot en slik kosmisk diktator. Man kan faktisk tenke seg få oppgaver som mer moralsk prisverdige i livet enn nettopp denne kampen.

Det er virkelig litt av en figur de tegner opp. For tenk på dem som virkelig tenker slik. Dem som tenker at den bibelske Gud som kristne tror på, og den Gud som Augustin, Anselm og Aquinas omtaler, egentlig bare var en eneste stor kosmisk Saddam Hussein? En gigantisk psykopat som delte ut tilfeldige kommandoer til menneskeheten, og som fulgte dem opp med trusler, men som også tilfeldigvis viste seg å være immateriell, overveldende mektig, med full kunnskap om hva som pågår i hver minste lille krik og krok i universet, inkludert hva som foregår på badet og soverommet ditt. Ville det vært noe galt i å genuint håpe på at en slik bøllete antropomorfisert (menneskelignende) “Gud” ikke eksisterer?

Nei. På ingen måte!

Men hva hvis kanskje, og bare kanskje, at dette ikke er en korrekt representasjon av Gud? Hva hvis det eksisterte en gyllen tredje tilnærming?

Enter klassisk teisme. Klassisk teisme er den felles tankearven, ikke bare til kristne eller thomister som meg, men til store deler av katolske, ortodokse, tidlige protestanter, i tillegg til jøder, muslimer, selv noen sikher og hinduister, og diverse andre filosofiske teister påvirket av platonsk og aristotelisk tankegang. Blant sentrale filosofer i historien som Augustin, Anselm, Aquinas, Maimonides og Avicenna.

Klassisk teisme er bastant i å avvise alle antropomorfiserte fremstillinger av Gud. En informert klassisk teist ville aldri slått ut med henda i scenarioene over og sagt: “Steike, det viser seg kanskje at Gud ikke eksisterer, men denna Odin, Tim, super-Saddam eller supercomputeren virker til å være temmelig mektig, så jeg får vel bare tilbe en av dem isteden.”

For dette handler om hva som virkelig står på spill mellom ateisme og teisme. Det er ikke bare en haug av crazy ritualer, eller å velge ut en eller flere guder på måfå (hvor ateister bare “går en gud videre”), som det enkelte mennesket kan velge å tilbe for å høyne livskvaliteten sitt enda et stykke, ved siden av squash på tirsdager og bingo med vafler på fredager. Et gode vi kan velge fra eller til. Et kirsebær på toppen av kaka, men som ellers ikke rokker noe ved kjernen i vår virkelighetsoppfatning.

Les også:
Nietzsche og nyateistene

Det virker til at kjernen til ateistens misforståelser, kommer fra hans forestillinger om at det arbitrære i teisme. Men disse påståtte arbitrære tilfeldighetene, som mer banale former for teisme sikkert er skyldig i, hevder jeg at klassisk teisme immun for.

Hvordan kan det stemme? La oss se på tre punkter som Gud kan anklages for å være. Gud kan være…

Metafysisk arbitrær

For hjelper konseptet om Gud oss til å forklare hva som er den ytterste virkelighet?

Noen ateister tenker at troen på Gud i bunn og grunn er å tro på en slags magisk skapning, hvis magi er en slags pseudo-forklaring, som ikke bringer vår forståelse fremover på noen som helst måte. Eller så tror de kanskje at å postulere Gud som Skaper bare er en “brute fact”. En stor sånn-er-det-bare, som ikke er mer troverdig enn å bare nøye oss med den mer intellektuelt ærlige konklusjonen, informert av Ockhams barberkniv, av å si at universet selv er en brute fact. Slik som f.eks. Bertrand Russell utbrøt i den kjente BBC-debatten med Frederic Copleston:

The universe is just there, and that’s all.

Men dette er nettopp hva klassisk teisme avviser. Den holder til at det ikke eksisterer noen brute facts, siden det er det som ville vært å tro på magi. Men klassisk teisme påstår at universet, i seg selv, er intelligibelt og rasjonelt tvers gjennom. Grunnene til dette er fundert, ikke i appeller til magi, men i solid metafysikk, som i thomisme.

Så når klassiske teister sier at alt i universet krever en årsak, og sier at Gud er den første årsak, men at Gud ikke selv krever noen årsak, så deler de ikke ut et tilfeldig get-out-of-jail-free-kort til Gud, som like godt kunne vært tildelt Zeus, Tim eller universet selv.

Nå vil det være utenfor rekkevidden av dette innlegget å tilstrekkelig demonstrere hvordan Gud som Skaper må være, men for å gi en rask oppsummering: Alt i universet krever årsaker fordi de har potensialer som krever aktualisering, eller deler (materielle eller metafysiske) som krever å settes og holdes sammen på diverse måter. Men Gud er ren aktualitet, uten potensialitet. Gud er ikke sammensatt, men absolutt enkel, og absolutt en. Det betyr at Gud ikke krever en årsak, og ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, men heller er hva som har kapasiteten til å tilføre eksistens til alle eksisterende ting til hver eneste tid. Gud er, med Aquinas sine ord, Ipsum Esse Subsistens – iboende væren i seg selv. Guds essens er lik Guds eksistens. Gud erat Gud er.

For det som ikke er ren aktualitet, absolutt enkelt eller har iboende, uavhengig væren, kan ikke være den metafysisk mest ultimate virkeligheten, uansett hvor kunnskapsrikt og moralsk fantastisk dette noe skulle være. Om det så skulle være glorifiserte aliens, Odin, supercomputere, Zeus, Ra eller andre skapninger.

En ateist ville vært rettferdiggjort i å avvise noe slikt.

Men en klassisk teist på sin side hevder å kunne demonstrere at Gud er alt dette.

Les f.eks. mitt tidligere innlegg:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form

Moralsk arbitrær

Jeg har møtt et overraskende antall ateister som tror at kristne tror at Gud er god bare fordi Bibelen sier det. Hvis man da tror at Bibelen bærer lav troverdighet, er det forståelig nok at man tenker at Guds godhet heller ikke er til å stole på. Men en klassisk teist sier ikke at Gud er god basert på bibelvers, selv om det kan eksistere bibelvers som virker å bekrefte dette.

Mange ateister tenker på samme vis at det å si at Gud er god, vil si at vi regner Gud som en moralsk aktør, på lik linje med oss mennesker, men bare med bedre oppførsel – kanskje, med litt flaks, veldig mye bedre oppførsel.

Eller så tenker de at Guds status som moralsk lovgiver, betyr at Gud er av typen som i prinsippet kan dele ut tilfeldige kommandoer, etterfulgt av trusler om alt som vil skje oss dersom vi ikke makter å oppfylle dem. Og hvis det likevel eksisterer en moralsk standard utenfor Gud som Gud forholder seg til, betyr vel det at Gud egentlig bare er helt overflødig?

Og hvis Gud skal ha visse moralske krav til oss – bunner da alt bare ned i Guds mulighet for å sende oss til helvete? Og selv om vi skulle være moralske av frykt, eller av å ønske oss til himmelen, ville vel dette ha lite med moral per se å gjøre, men mer med egeninteresse? Den unge dama som er med som frivillig på suppekjøkkenet to kvelder i uka er vel gjennomskuet dersom hun egentlig bare ønsker seg et lotterilodd til muligheten for evig liv i overdådig velstand?

Men dette er, som kanskje er åpenbart nå, en dypt problematisk måte å tenke om Guds godhet på. For en klassisk teist, er ikke Guds godhet noe Gud har, på lik linje med den godheten vi har, men bare til en større grad. For en klassisk teist er det eneste riktige å si at Gud er “Godheten selv”, som alle ting måles opp mot til den grad av at de er gode eller dårlige. Gud er ikke en ekstremt sympatisk og prisverdig moralsk aktør, på samme måte som vi er moralske aktører, men Gud er selve målestokken.

Så å si noe slikt som at:

Guds krav til oss er arbitrære. Hvis ikke, er det fordi Gud appellerer til en moralsk standard utenfor seg selv.

Er som å si:

Euklidsk triangularitet sine krav til individuelle euklidske triangler er arbitrære, når det kreves at de skal ha rette sider og vinkler som summeres opp til 180 grader. Hvis ikke, er det fordi euklidsk triangularitet appellerer til en standard utenfor seg selv.

Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel
Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel

Individuelle trekanter trekkes mot perfeksjonen av perfekt triangularitet, på samme vis som mennesket trekkes mot sin perfeksjon, som legger grunnlaget for vår moral, i henhold til klassisk dydsetikk, som opplever en betydelig renessanse i våre dager.

Les også:
Enter moralfilosofi

Så uansett om man skulle tro på Gud eller ikke, er det en kategorifeil å tenke på Gud som en moralsk aktør, som er lik oss, og kan være god eller ikke.

Derimot, alt som er mindre enn Godheten selv må forholde seg til en standard utenfor seg selv. Uavhengig av om man appellerer til evolusjon, empati, “hva fornuften avdekker”, naturvitenskapelige funn eller påstår at man er eneste kilde til godt og ondt i eget hode. Dersom man mener at dette gode i noen forstand er…normativt – som likeverd, respekt eller kjærlighet til ens egne barn – og at det ikke er bare er noe en selv skal følge, men også andre, må man appellere til denne standarden utenfor seg selv.

Gudene i gresk mytologi er definitivt høyt menneskelige, og har både dyder og lyter, perfeksjoner og onder, gode og dårlige sider. Her er det definitivt naturlig å lure på hvorfor i alle dager man skal respektere disse gudenes moralske krav. Og alle syn som påstår at Bibelens Gud er av samme type, må være gale, siden de tvinger frem det samme spørsmålet, og gjør det naturlig å regne med en moralsk standard utenfor Gud selv.  For dette vil igjen være å gjøre Gud til en slags glorifisert alien eller en Zeus.

(PS: Jeg har ingen ambisjoner om å gi en inngående leksjon i bibeltolkning her, men håper bare å peke ut noen ting som et koherent gudsbilde impliserer.:))

Så ateister vil være i sin fulle rett til å klage over slike moralskt arbitrære gudeskikkelser, men disse anklagene vil være uten kraft mot klassisk teisme.

En klassisk teist hevder også å kunne demonstrere at Gud er Godheten selv, som følger nødvendig fra at Gud er Skaper og iboende væren. Les mer om det på denne eksterne linken her.

Epistemisk arbitrær

Ahh. Godbiten til slutt.

Ateister regner ofte at enhver som holder Gud som den ultimate forklaringen, bare holder til en slags kjip, lettvint og anti-intellektuell “god of the gaps”-hypotese, som snart vil bli plugget igjen etter hvert som den naturvitenskapelige bulldoseren raser fremover. Eller enda verre, kan de forstå det som en appell til blind tro uten noen form for evidens. Som vår fortsatte stjernesjarmør Dawkins skriver i Black Swan (s. 152):

(…) one of the truly bad effects of religion is that it teaches us that it is a virtue to be satisfied with not understanding

Forståelig nok, lurer ateister dernest på hvorfor ikke troen på Gud står rasjonelt på lik linje med en tro på Zeus, Tim eller Quetzalcoatl. Er det ikke bare ren sjåvinisme som gjenstår som kan få oss til å foretrekke den ene over den andre? Kan ikke ateisten bare stå på sidelinjen, som i en dyrehage, og betrakte alle de religiøse som flyr rundt og tilber hver sin eksotiske skapning?

Men hovedargumentene for klassisk teisme er eksakt motsatt av en “god of the gaps”, og isteden for å hvile på en handling av blind, irrasjonell tro, hviler klassisk teisme på en forpliktelse til at verden er rasjonell og intelligibel.

For forklaringene som kommer til oss fra ren sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap, forutsetter, implisitt eller eksplisitt, en rekke ting. De forutsetter en verden hvor forandring er mulig, hvor verden fremviser visse beskrivbare trekk, med en type stabil orden som muliggjør oppsamling av kunnskap, med visse kausale forhold, med visse rasjonelle skapninger som kan utføre alt dette, med sammensatte ting som krever en forklaring forbi seg selv, osv.

Så igjen, det en klassisk teist påstår når han sier at Gud er ren aktualitet, iboende væren, og absolutt enkel, så sier han at ingen av forklaringene som kommer til oss verken fra sunn fornuft eller naturvitenskap, i det hele tatt kunne vært reelle forklaringer på noe som helst, uten at universets opphav hadde vært akkurat slik.

F.eks. både forandring og stabilitet, kontra Parmenides og Heraklit, er mulig nettopp fordi aktualisering av potensialer er mulig, som er mulig fordi ren aktualitet eksisterer, og kan tilføre muligheten til andre ting til å aktualisere potensialer, uten å hente denne muligheten utenfra seg selv.

Les også:
Hvordan kan forandring skje?

Ingen eksisterende ting i universet har mulighet til å holde seg selv i eksistens, og kunne heller ikke eksistert i et eneste øyeblikk uten å få eksistens kontinuerlig tilført fra dette opphavet. Sammensatte ting kunne ikke eksistert, som mennesker sammensatt av kroppsdeler eller fundamentalpartikler, uten at det eksisterte en virkelighet som var absolutt enkel, som ikke krevde noen ytterligere forklaring forut for seg selv.

Kort fortalt. Funnene til sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap har forklaringsstyrke, nettopp fordi de, implisitt eller eksplitt, forutsetter en metafysikk informert av klassisk teisme.

Derfor er det også nonsens å påstå at moderne naturvitenskap vil gjøre slutt på klassisk teisme, fordi klassisk teisme er rasjonelt og metafysisk mer fundamentalt enn naturvitenskap.

For klassisk teisme finner sitt eget rasjonelle fundament, ikke i hullene mellom avsløringene til moderne naturvitenskap, men i forutsetningene for enhver mulig vitenskap.

Du kan gjerne være uenig i dette om du ønsker, men det er i det minste det den klassiske teisten påstår å gjøre, og han argumenterer for det, snarere enn å gå i blind tro. Jeg drømmer i det minste i en ikke-altfor-fjern-fremtid å skrive en bok på norsk som forsøker å legge ut dette i detalj.

Det er dessuten veldig få personer her i Norge, utenom meg selv, som jobber aktivt med å forsøke å forklare dette, men det forandrer heller ikke på noe. Dersom den klassiske teisten lykkes, har han også strakt ut en hand til forsvarligheten av virkelighetsforståelsen til både rabbier, imamer og pastorer, samt den gjengse kristne Ola Nordmann og muslimske Mohammed i gata.

Så Gud er ikke en forklaring på naturlige fenomen, på samme måte som Tors raseri kanskje en gang i fortiden virket som beste forklaring på lyn og torden.

Så ateisten bør applauderes i det han stiller seg skeptisk til forklaringer av denne sorten, men det er, igjen, uten styrke mot den klassiske teisten.

Avslutning

Mye mer kunne vært sagt, men du er antakeligvis lei av mine skriverier for denne gang allerede, så vi sparer litt til en annen gang.

Så hvorfor ville noen fremdeles ønske at ateisme er sant? Jeg ville definitivt selv ønsket at ateisme var sant, dersom jeg hadde samme forestillinger som Dawkins, Fry, Nagel & Co ovenfor.

Men, som vår helt Thomas Aquinas sier i Summa Theologica 1.46.2, så burde enhver forsvarer av klassisk teisme vite noe om sin egen rike tanketradisjon, så de kan:

(…) bring forward reasons that are not cogent, so as to give occasion to unbelievers to laugh

Eller kanskje viktigere. For å ikke gi velmenende, oppriktige ateister en grunn til å avvise teisme, basert på misoppfatninger som kunne vært unngått?

Hva er thomisme?

Om folk spør, svarer jeg ofte at jeg benytter thomisme som en arbeidshypotese, men det er et pågående kjærlighetsforhold som har vart i flere år nå. Til dags dato er det det rikeste, mest dyptpløyende og helhetlige filosofiske tankesystemet jeg har kommet over. Jeg blir stadig bedt om å holde foredrag om temaet med en kort innføring til det thomistiske tankesystemet, og får gjerne tilbakemeldinger fra personer som synes denne måten å tenke på er et forfriskende pust i vår tid.

Så hva er thomisme?

Thomisme (og neo-thomisme) er en av de større filosofiske skolene i verden i dag. Thomisme får navnet sitt fra den italienske dominikanermunken St. Thomas Aquinas (1224/5-1274), og befinner seg i tradisjonen etter ham. Aquinas studerte under den velkjente Albert den Store på Universitetet i Paris, kjent som en av sin tids største tenkere, men Aquinas endte snart opp med å overgå sin læremester. Aquinas ble kalt for “The Dumb Ox” av sine studiekamerater, mye på grunn av sin romslige kropp, og den trege, tungt systematiske fremgangen i tankevirksomheten hans. Men Albert den Store uttalte raskt om sin elev:

You call him ‘a dumb ox,’ but I declare before you that he will yet bellow so loud in doctrine that his voice will resound through the whole world.

Albert fikk rett. Aquinas endte opp på Sir Anthony Kenny sin liste over de fire største filosofene i verdenshistorien, sammen med Platon, Aristoteles og Wittgenstein.

Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. Det prosjektet endte opp med at Aquinas i stor grad valgte å videreutvikle den sofistikerte filosofien til Aristoteles, med syntetiske innslag fra andre store tenkere på veien, som Platon, Plotin, Augustin, Maimonides og Avicenna. Av den grunn sammenfattes filosofien hans gjerne med begrepet den aristoteliske-thomistiske filosofien (A-T).

Psst: Riktig svar er Aristoteles
Psst: Riktig svar er Aristoteles

Thomisme er sterkt fundert i fornuft, og omtales av mange som “sofisticated common sense”. Thomisme holder til at det meste av natur og teologi kan fattes gjennom et godt samspill mellom observasjon og fornuft. De fleste thomister holder dessuten til at Guds eksistens kan demonstreres ved fornuft alene, som eksemplifisert ved Aquinas fem veier, som, riktig forstått, fremdeles står seg godt i dag til tross for hyppige karikaturer som florerer fra moderne kritikere, Youtube-videoer og selv fra mange profesjonelle filosofer.

Thomisme er en empiristisk filosofi, i tråd med Aristoteles kjente maxime:

There is nothing in the intellect that was not first in the senses.

Ja, i følge den kjente vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend, er aristotelisk empirisme den eneste virkelige empirismen, kontra den svakere britiske empirismen introdusert ved f.eks. Locke og Hume noen århundrer senere:

Aristotelian empiricism, as a matter of fact, is the only empiricism that is both clear — one knows what kind of thing experience is supposed to be — and rational — one can give reasons why experience is stable and why it serves so well as a foundation of knowledge.

Aquinas etterlot seg enorme mengder med litteratur, som tar for seg mange av de samme diskusjonene som pågår i vår egen tid. Hans mest kjente verk er Summa Theologica – et verk som ikke bare omhandler teologi, men også filosofi, psykologi, politikk, etikk med mer. Aquinas benytter i verkene sine en forbilledlig fremgangsmåte hvor han behandler temaene systematisk, deler opp store problemstilling i mindre biter, forutser de beste innvendingene, og adresserer dem øyeblikkelig.

Thomisme ble utviklet blant skolastikken (fra ordet: the schoolmen) i middelalderen, hvor de første universitetene holdt på å dukke opp, stort sett i regi av den katolske kirke. Skolastikken ble et eget kritisk metode og system for filosofi ved disse universitetene, og inkluderte storheter som Boethius, Anselm, Peter Abelard, Duns Scotus, Suarez, Bonaventura, William av Ockham. Skolastikken var det dominerende systemet i vestlig tanke helt frem til Rene Descartes introduserte overgangen til det vi gjerne kjenner som moderne filosofi.

Å være en thomist handler ikke om å være enig med St. Thomas i ett og alt, men om å granske hvordan de filosofiske prinsippene han tegnet opp relaterer seg til stadig nye diskusjoner, og hvordan de kan hjelpe oss å forstå virkeligheten den dag i dag. Sånn sett er det en levende og dynamisk tradisjon, i tett samtale med evolusjon, kvantefysikk, relativitet, datainformatikk, moderne nevrovitenskap og annet som ikke var kjent på Aquinas sin tid.

Thomister og neo-thomister i vår tid er, med fornyet kraft, i dialog med nåtidige diskusjoner om metafysikk, naturfilosofi, vitenskapsfilosofi, teologi, sinnsfilosofi, etikk og andre områder.

Store filosofer inspirert av aristotelisme-thomisme (A-T) i nyere tid som det er verdt å merke seg, er Alasdair Macintyre, Benedict Ashley, Brian Davies, Brian Leftow, David Oderberg, Edward Feser, Eleonore Stump, Elizabeth Anscombe, Etienne Gilson, Frederick Copleston, Jacques Maritian, Johannes Paul II, John Haldane, Mortimer Adler, Peter Geach, Ralph McInerny, Reginald Garrigou-Lagrange, Umberto Eco og William A. Wallace

The great curse of modern philosophy is the almost universally prevailing rebellion against intellectual self-discipline. Where loose thinking obtains, truth cannot possibly be grasped, whence the conclusion naturally follows that there is no truth.
– Etienne Gilson

Hvis du ønsker å bli kjent med thomisme, kan du starte med hans kortere verk Summa Contra Gentiles (Oppsummering mot hedningene), du kan lese denne introduksjonen av Edward Feser om hvorfor du skal foretrekke thomisme til moderne filosofi, eller lete under thomisme-kategorien på anbefalingssida her på bloggen.

Of the three great periods of philosophy – ancient, medieval & modern – I’m pretty sure modern is the weakest; yet we tend to teach it most.
– Stephen Mumford

Følg dessuten gjerne denne pågående introduksjonsserien til thomisme på denne bloggen:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel
Aquinas tredje vei i modernisert form – første del

Kirken som samfunnets salt

Først publisert i magasinet Fast Grunn 01/2016 med tema Splittelse.

«Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Kirken har en historie illustrert av både rosa skyer av genuin intellektuell utforskning og selvoppofrende engasjement for svake og undertrykte, og med sorte tordenbyger, hvor den selv har vært utøver av undertrykkelse og korrupsjon. Jeg er likevel sterkt optimistisk til at kirken spiller en uerstattelig rolle i ethvert samfunn.

Tradisjonstro styrke

Den agnostiske filosof Leszek Kolakowski oppsummerer kirkens rolle slik:

«Det ville vært tåpelig å kritisere Kirken med begrunnelse i at den er ‘tradisjonalistisk’. Hele Kirkens styrke kommer av å være tro mot tradisjonen – hva ellers trenger vi en Kirke for? Hvis Kirken bare er et politisk parti som plukker sin lære fra foranderlige meninger, kan den fint avvises, fordi vi har allerede politiske partier som gjør slikt. Hvis Kirken er her for å rettferdiggjøre og velsigne hver intellektuelle og moralske endring i sivilisasjonen, så igjen – hva trenger vi Kirken for?

Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Hard, uforanderlig sannhet

Kirken har på diverse måter tilpasset seg til ulike sivilisasjoner i alle tidsperioder. Vi snakker om en spesiell type kirke i urkristendommen, middelalderen og barokken, i øst og vest. Det er ganske naturlig. Kulturell kontekst former både uttrykk, liturgi og det teologiske språket.

Likevel påstår religion generelt, og kristendom spesielt, å formidle et budskap om en kjerne av hard, uforanderlig sannhet. Sannheter om universets dypeste hensikt, om menneskets vesen, relasjoner og mål. Og det er nettopp denne bæreren av det bestående som samfunnet virker å trenge. For hvilke andre institusjoner i samfunnet påstår å være hevet over det forgjengelige? Hevet over kulturelle strømninger, majoritetsmeninger og avrevne kalenderark?

Et stabilt perspektiv

Den før-sokratiske filosofen Heraklit er kjent for utsagn som «alt er flytende» og «ingen mann går i samme elva to ganger, for det er ikke den samme elva og ikke den samme mannen». Med det mente Heraklit at alt i naturen til enhver tid er gjenstand for forandring. I tiden mellom den første og andre gangen du går i elva, er vannmolekylene erstattet med nye vannmolekyler, og både kroppsceller og fundamentalpartikler er byttet ut i kroppen din.

Den kjente tyske og ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche skriver på slutten av 1800-tallet at «det er bare et perspektiv som ser, og bare et perspektiv som vet». Som mennesker mente Nietzsche at vi aldri kan overstige de individuelle perspektivene og finne noe vi kan kalle sannhet, slik den er i seg selv. Nietzsche forsto at når Gud var død, altså når Gud var ute av vår virkelighetsforståelse, så endret det radikalt hvordan vi betraktet virkeligheten.

Kirken er det beste bolverket mot at alt bare er perspektiv. En garantist for forestillingen om at det eksisterer en naturlig virkelighet der ute med en iboende mening vi kan forsøke å lese ut noe av, opprettholdt, i en forstand, av et guddommelig «tredjepersons perspektiv».

Menneskeverd

Et eksempel. Doktrinen om et ukrenkelig, uendelig menneskeverd kan aldri være begrunnet av noe endelig. Men alt fysisk er endelig. Alle samfunnsstrukturer er endelige. Alle personlige meninger er endelige. De bukker under vannet for bølgene av forandring som uunngåelig vil treffe dem, gitt nok tid.

Hvis vi skal bedømme ut fra umiddelbar kunnskap alene, har mennesket på ingen måte verken uendelighet eller lik verdi. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, kulturelt, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha en lik uendelig verdi. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles uendelighet og likhet som menneskelige personer.

Vi kan si at vi har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

«Personhet»

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige rasjonelle dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase.

Fra kirkens perspektiv er grunnen til at vi er personer med uendelig, lik verdi, og ikke dyr alene, at vi er skapt i bildet og likheten til Logos. Personen har absolutt verdi, fordi den direkte gjenspeiler Den Absolutte. Den Suverene Person. Gud. Jeg tenker derfor at Kirken er den beste forvalteren av læren om det ukrenkelige menneskeverdet. En lære som selv en majoritet eller en 68er-revolusjon aldri kan ta vekk.

Kjerneforskning

Så hvordan klarer man å skille hva som er den harde kjernen av tradisjon og lære, og hva som er foranderlig? Hvilken del av læren er nødvendig koblet til denne harde kjernen, slik at man vanskelig kan fjerne det uten å miste noe viktig på veien, og hvilke kan vi klare oss uten?

Dette er vanskelige og viktige diskusjoner. For selv om vi holder at kirken er verdens håp, og at vi kjemper som ett legeme mot enkelte destruktive kulturelle tendenser, kan vi heller ikke feie forskjeller under teppet, eller stanse de løpende diskusjonene. Nettopp av hensyn til at kirken må være tro mot sitt opphav – Logos inkarnert i Jesus Kristus, som nettopp var den som delte ut himmelrikets nøkler til Peter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Påmelding til Filosofiuka 2016 er åpen

Trykk her for link til fullstendig informasjon og søknadsskjema.

Det er lav bloggaktivitet her i disse dager på grunn av altfor mange prosjekter på en gang. Jeg kommer sterkere tilbake mot sommeren. I mellomtida må du sjekke ut linken ovenfor.

Tema for historiens første filosofiuke blir “Skapelse”. Vi ønsker å utforske spørsmål om tilblivelse og utvikling, hvordan vi kan lese naturens og åpenbaringens bok, og hva som er menneskets plass i det skapte – som medskaper, tenker, vitenskapsutøver, samfunnsbygger, synder, og etisk aktør.

Kurset varer fra søndag 7. til søndag 14. august, med mulighet til å komme torsdag 11.

De første dagene vil ha en spennende, tematisk innføring i filosofihistorien, som vi håper kan være gode verktøy for videre tenkning, og vi tar oss god tid til samvær, samtale og diskusjon, felles bønn og stillhet ute i det fri. Når vi nærmer oss helga, dukker vi enda dypere ned i ukens tema – skapelse.

For å sikre høy kvalitet og god oppfølging har vi begrenset antall plasser til 20 stk fra søndag 7. august + 20 stk fra torsdag 11. august (totalt 40 stk).

Håper å se deg der! :)

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt