Kina, kristendommen og Bonhoeffer

Publisert i Vårt Land 08.08.16.

Med en allerede massiv befolkning, og langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land i sterk fattigdom, til å bli verdens nest største økonomi. Det er bare et tidsspørsmål før de tar steget helt opp på toppen.

Det er naturligvis litt skremmende når verdens kommende stormakt fortsatt bærer i seg mye av arven fra en særs destruktiv versjon av kommunisme. Landet er kjent for å handle i strid med menneskerettigheter og mangle respekt for enkeltmenneskets uendelige verdi. Men kanskje det likevel er håp – for det ikke bare Kinas økonomi som utvikler seg, men også deres kultur.

I første halvdel av 1900-tallet, virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år senere, med hard forfølgelse er det nå godt over 60 millioner kristne, ifølge sosiolog Yang Fenggang. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet. Med fortsatt 10% årlig økning vil tallet uansett nå over 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil ha den største kristne befolkningen i verden.

Mens de fleste kristne kinesere tidligere var tvunget til å gå i hemmelige huskirker, er det stadig flere som har fått mulighet til å komme til overflaten. Det er likevel flust med eksempler på statsinitiert kirkeødeleggelse, restriksjoner, undertrykkelse og tortur av kristne – men dette er ikke lenger normen.

Veksten kan trolig spesielt spores tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøkte å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller skadelig, eller frykter for å peke ut de beste sidene ved vår egen kultur, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig, den kunne vinne frem hvor som helst.

Kristen styrking av sivilsamfunnet

Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter. Innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som var et høyst autoritært regime.

For eksempel, etter jordskjelvet i 2008 i Sichuan, gikk hundrevis av kirker sammen for raskt å opprette «China Christian Action Love», der frivillige kom til for å hjelpe. De fikk skryt for å være mer effektive enn myndighetene selv. Kirker har opprettet et par tusen skoler, med alternative pensum til de offentlige skolene. Om vi skal tro offentlige uttalelser blir kristendom stadig vanskeligere for staten å kontrollere, og infiltrerer nå deres egne rekker.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer er et eksempel på en person som har fått stor innflytelse blant kinesiske kristne. Bonhoeffers kjente advarsel har utviklet seg til å bli deres motto: «En stat som truer forkynnelsen av det kristne budskapet, utsletter seg selv». Bonhoeffer ble eksempelet på en maur som turte å krige mot en elefant. Han var ikke redd for å fordømme tyske kristnes feighet i samarbeid med det kommende nazistiske regimet i perioden før andre verdenskrig. Han identifiserte i 1937 i boka «Nachfolge» årsaken for feigheten til å være hva han kalte for billig nåde. «Billig nåde er forkynnelse av tilgivelse uten anger, dåp uten kirkelig disiplinering, nattverd uten syndsbekjennelse, og syndsforlatelse uten personlig ransakelse.» Billig nåde vanner ut det kristne budskapet innenfra, og gjør det irrelevant for menneskers liv og samfunnet de lever i. Bonhoeffer betalte selv prisen for å sette sin overbevisning over statens når han ble henrettet i 1945.

Håpet om en dyr nåde

De kinesiske kristne har fått kjenne på kroppen hva det kan koste å være en kristen. Til og med i de lange periodene av forfølgelse har antall kristne blomstret frem, vel vitende om at kostnaden for deres nye overbevisning kan være karriere, sosial status og selv helse og liv.

En dyp innsikt i vår kultur med en flere tusen år lang historie, er at det rent objektivt er mye bedre for et menneske å tilbe Gud som sentrum og mål for tilværelsen enn seg selv. Å tilbe – virkelig tilbe – Gud er uløselig knyttet til å elske medmennesker og elske samfunnet man er en del av. Å tilbe seg selv, trenger ikke engang å føre til at man elsker seg selv. Langt mindre sine medmennesker.

Om det radikale kallet til å erkjenne menneskets syndighet og elske sine medmennesker får gjennomslag i Kinas tankegods og realpolitikk, kan det være at Kina ender opp med å fremstå som en noe langt annet enn en trussel. Kanskje Kina blir en global velsignelse selv for oss vestlige, ofte apatiske til våre egne verdier.

Hvem vet? Kanskje et kommende kristent Kina kan ende opp med å forstå det kristne budskapet langt bedre enn oss selv?

Alarmerende kreasjonisme

Gjesteinnlegg av Bjørn Are Davidsen. Først publisert på Dekodet 01.07.16.  Lagt ut her med tilatelse.

Dette er et tilsvar til Kåre Skulands kreasjonistiske tekst i Korsets Seier fra 17.06.16.

Les også:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig
Evolusjon som det rasjonelle alternativet

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.

Creationists

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam.

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» – eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon – Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Lykke vs. Lykke – Om meningen med livet

Mer presist: Lykke vs. Eudaimonia. Å plassere fremmedord i en tittel er sjeldent et strategisk trekk, men nå som jeg har lurt deg hit, kan jeg forsøke å forklare hva det betyr.

Som nevnt i et nylig innlegg hadde Minervas siste papir-nummer en spennende idéseksjon om Aristoteles, hvor Frode Bjerkås brukte aristoteliske idéer til å kritisere ny-eugenikken, mens Øyvind Rabbås skrev om aristotelisk lykketenkning – kalt eudaimonia.

Teksten til Rabbås er særs interessant, og fortjener å leses i sin helhet for dem som har tilgang til det. Under følger noen egne refleksjoner om aristotelisk lykke, som ble skrevet før Rabbås sin tekst ble lest. Sant og si har den mer fokus på Platon enn Aristoteles, men det er stor overføringsverdi. :)

Kulturen vår er besatt med jakten av lykke. Kanskje ikke så rart. Hva annet har vi? Filosofen og historikeren Walter Stace påpekte i en utgave av The Atlantic i 1948 at etter konseptet om «telos» forsvant fra vårt bilde av naturen, og «mening» ikke fikk plass i vårt nye (og feilaktige) konsept av naturen som en slags forvokst maskin, så skriver Stace:

If the scheme of things is purposeless and meaningless, then the life of man is purposeless and meaningless too.  Everything is futile, all effort is in the end worthless.  A man may, of course, still pursue disconnected ends, money, fame, art, science, and may gain pleasure from them.  But his life is hollow at the center.

Et telos kan kanskje best oversettes med «formål». En slags «rettethet» mot noe forbi seg selv. Det aristoteliske natursynet, som var dominerende i 2.000 år, frem til den ble avbrutt av figurer som Locke, Descartes, Hume og Kant, lærte at alle ting i naturen hadde «telos». Ved å forstå alt i naturen til å peke forbi seg selv, kunne vi også forstå årsak-og-effekt på en meningsfull måte. Vi kunne forstå hvorfor alle eikenøtter, gitt at de ikke ble hindret av andre omstendigheter, var rettet mot å bli eiketrær, og ikke furutrær, palmer eller pandabjørner. Vi forsto hvorfor to hydrogen-atomer, sammen med et oksygen-atom, hver bidige gang ble til et vann-molekyl, og ikke Litago, Jack Daniels, lava eller ild.

Stace var ingen fan av Aristoteles. Han var ikke kristen. Han kjempet ikke for å vende tilbake til noe telos eller en større aristotelisk naturfilosofi. Han kalte imidlertid dette tankeskiftet for den største revolusjonen i menneskehetens historie, og mente bare å peke ut noen brutale fakta som vi måtte lære oss å leve med.

De fleste av oss tenker i dag at det ikke er noe utenfor mennesket selv som burde bestemme målet for vårt eget liv. Vi lever tross alt i 2016. Den visjonen gikk tapt med fortidens generasjoner, og vi er nå overlatt til å i beste fall konstruere en illusjon av mening i vårt eget bilde. Noe som gjør visse aktiviteter i det minste oppleves subjektivt meningsfulle. Karriere, idrett, dataspill, romantikk, familieliv og stadig nye politiske kamper kan i det minste oppholde oss så lenge vi holder på med dem. Hvis vi er mange nok som enes om det, kan vi forstyrre hverandre en god stund, før noen peker ut at hva vi holder på med i bunn og grunn er meningsløst, etter at vi er forbi all hypen. Litt som russetida med andre ord.

I moderne post-Hollywood språkbruk ender vi gjerne med å omtale «lykke» som noe synonymt med «glede» og motsatt til «tristhet». Og på samme måte som «tristhet», betegner «lykke» først og fremst en følelse. Det er noe subjektivt opplevd, som tilhører deg og bare deg.

Det virker nærmest absurd om noen andre skulle forsøke å fortelle deg at du ikke er lykkelig. For det er du, og bare du, som har tilgang til dine egne opplevde følelser. Hvis noen spør deg om du er lykkelig, er det en enkel jobb for deg å forhøre deg med din egen emosjonelle og psykologiske tilstand.

I klassisk filosofi skal du lete lenge for å finne noe som tilsvarer denne bruken av ordet «lykke». De antikke greske tenkerne skriver masse om «eudaimonia», som vi oversetter med ordet «lykke». Men det ligger en dyp ironi i at hva disse mener med eudaimonia, er nærmest det motsatte av hva vi mener med lykke. Det avslører, ikke bare en konflikt i språk, men hvordan vår moderne tankeverden ofte ikke tillater oss tilgang til hva disse tenkerne mente å formidle, ut fra sitt eget utgangspunkt.

For Platon og Aristoteles henviser ordet eudaimonia til noe langt mer enn komfort, et slags psykologisk behag eller en regelmessig utløsning av endorfiner og adrenalin i kroppen, egnet til å gi oss en midlertidig subjektiv opplevelse av velvære.

Eudaimonia karakteriserer, ikke en subjektiv tilstand, men en objektiv beskrivelse av virkeligheten. Av væren. Ikke hvordan man føler seg, men hvordan man er. Eudaimonia betegner, kort fortalt, svaret til det grunnleggende spørsmålet: Hva er det gode liv?

Dette svaret er ikke avhengig av hva noen enkelt person tror at det er, selv om en person holder lidenskapelig til sin egen mening. Om en person lidenskapelig påstår at 22×22=444, så vil det fremdeles være feil, siden det korrekte svaret er 484. Noen må gjerne anta at hjernens primære funksjon er å kjøle ned blodet, og forsvare dette, men de vil ta feil, siden svaret deres ikke er i samsvar med virkeligheten.

På samme måte, vil Platon si at en person som tror at det gode liv, som hedonisten, består i å oppnå mest mulig tilfredsstillelse, gode følelser eller ansvarsløshet, tar feil. Det vil likedan ikke være et spørsmål om hva noen mener om noe som helst, for vedkommende vil rett og slett ha trospåstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.

Det gode liv, er å være en lykkelig person. Men lykkelig i en eudaimônsk forstand.

Det betyr ikke at et liv rettet mot selv-tilfredsstillelse ikke kan gi hva vi gjerne kaller glede, nytelse eller hva vi ofte litt primitivt vil kalle «følelser av lykke». Det vil det nok.

Men problemet er at nytelse, eller «lykke», er en flyktig, forbigående følelse. At en gitt aktivitet gir nytelse, eller gir «lykke», gjør lite for å bestemme om hvorvidt aktiviteten er god.

Tenk deg en kriminell, som stjeler, utnytter og utøver vold mot uskyldige. En slik definisjon av «lykke» vil tillate at en slik kriminell er lykkelig. Men ikke med eudaimonia. Den kriminelles opplevelser av «lykke» betyr ikke at handlingene hans er gode. At de er verdt å gjøre. Hvis vi forteller ham at han lever et dårlig liv, kan han være kraftig uenig, men det spiller liten rolle. Ofte blir vi tiltrukket av kule skurkeroller på film, og skulle ønske at vi kunne leve som dem i en dag eller to, men det betyr ikke at de ikke lever dårlige liv. Skurken kan påstå at hans opplevelser og hans meninger er det avgjørende for å bestemme at livet hans er godt, men Platon vil knapt ta den idéen seriøst for et øyeblikk, og det burde heller ikke vi gjøre.

Tvert imot. Platon vil si at en mann som oppnår nytelse fra dårlige handlinger, ikke bare gjør handlingene dårlig, men gjør personen dårlig.

En person som gjør dårlige handlinger, men i det minste vet at hans handlinger er dårlige, har fortsatt håp, siden han kan vende seg om, og forsøke å leve et godt liv isteden.

En god person burde oppleve lykke av å gjøre gode handlinger, og når hun mot formodning skulle gjøre en dårlig handling, burde det skape smerte.

Så en god person opplever lykke av å være god. Derav kan vi sette opp en ligning. Der hvor glede er, kan, eller kan ikke, eudaimonia være. Men der hvor eudaimonia er, vil alltid glede følge.

Det gode liv, er å oppnå gleden som følger fra å være en god person, som opplever lykke av å gjøre det gode.

Dette hører hjemme i en moralsk realisme, snarere enn en relativistisk moral. Den lærer at mennesket er plassert inn i en virkelighet innen rammene av en naturgitt menneskenatur, situert av vår biologi og våre særtrekk.

Platon og Aristoteles holder til at det virkelig eksisterer enkelte moralske fakta, og at mennesket kan oppdage disse. Om dette høres kontra-intuitivt for oss moderne mennesker, forteller det trolig mer om oss enn om dem.

Det betyr ikke at det er enkelt å oppdage disse. Som i enhver vitenskap, krever det mye og grundig arbeid. Men når vi finner frem til gode svar, kan vi dele dem med andre, og vi kan argumentere rasjonelt for dem på tvers av kultur og filosofi.

Det forteller oss at etikk er en ekte vitenskap, og ikke bare noe enhver er overlatt til å avgjøre for en selv, hvor ens egen subjektive mening er avgjørende instans.

I Platons dialog, Gorgias, finner vi Sokrates i diskusjon med Kallikles. Kallikles forsøker, som vi ofte gjør, å identifisere eudaimonia med nytelse. Sokrates stopper ham, og peker ut at et disiplinert liv mot det gode er eudiamônt, mens et liv i uhindret nytelse er usselt og ulykkelig. For Sokrates gir det mening å si at han ikke føler seg ulykkelig, men han er ulykkelig. Nettopp fordi han ikke lever opp til å være den beste utgaven av hva et menneske har telos til å være. Han lever ikke opp til det objektivt gitte meningen med menneskelivet.

I dialogen Menon, utdyper Sokrates dette ved å si:

 What else is being miserable than to desire and to acquire bad things?
(78A)

Så hvordan garanterer man da at man kan leve et verdifullt liv – et liv i eudaimonia?

Dessverre er det ingenting som garanterer det.

Men grekerne kommer opp med noen nødvendigheter som forutsetninger. Nødvendigheter som ikke garanterer eudaimonia, men man er garantert til å ikke kunne oppnå eudaimonia uten disse.

Disse nødvendighetene kjenner vi populært som dyder. Den velkjente lista av dyder fra den klassiske æraen inkluderer visdom, rettferdighet, måtehold, mot og fromhet. Å ha disse dydene, er å oppføre og føle seg på en viss måte. Det er å oppføre seg godt, men også å føle seg bra over å oppføre seg godt.

Katolsk tanke inkorporerte siden mye av dette, og la til tre nye teologiske dyder: Tro, håp og kjærlighet.

For å gjøre, og ønske å gjøre, det gode, kreves trening. Vi må øve oss på å bygge en god karakter. Dydene er, kort fortalt, disposisjoner mot handlinger. Bedre kjent som vaner. Vaner tvinger vi ikke i oss selv over natta, men kreves ofte måneder med arbeid for å hamres inn i psykologien vår. Handlinger og vaner er ekte beskrivelser av vår væren, og ikke bare subjektive følelser. Vi kan føle oss rettferdige, modige og nøysomme, men handlingene våre kan avsløre noe ganske annet.

En person som lever dydig, er en person som gjør, og ønsker å gjøre, det gode. Så et dydig liv er fylt av gode handlinger, og er, et godt liv. Et lykkelig liv.

Så for å oppsummere. Vår moderne beskrivelse av «lykke» tillater at en ignorant, feig, narkoman kriminell, eller en egoistisk, grådig, ondsinnet diktator kan kalle seg «lykkelig». Det er ingenting i vårt moderne konsept av lykke som kan få oss til å fortelle ham at han tar feil. Men i henhold til eudaimonia, så tar han feil. Det er like åpenbart som at 22×22 ikke er 444, men 484. Hvis dydene er en nødvendig forutsetning for at en person kan være eudaimôn, kan ikke en ond person være lykkelig. Å si at diktatoren er lykkelig, vil være fullstendig nonsens. Det vil være å påstå noe som åpenbart er feilaktig.

Platonister vil gjerne skille mellom hvordan ting fremstår og hvordan ting virkelig er. Mellom hva som fremstår som x, og hva som virkelig er x.

Lykke er av denne sorten. Nytelse eller «lykke», kan fremstå som godt. Men eudaimonia, er virkelig godt.

Man kan være uenig med alt dette, men det er vanskelig å ignorere at denne klassiske forståelsen av eudaimonia virker til å inneholde noe mye dypere og mer ekte, enn vår moderne «lykke».

(Appendix: Her ser vi også konturene av dydsetikkens kritikk mot moderne moralsystemer som pliktetikk og konsekvensetikk. Den holder disse moderne systemene for å være høyst kunstige, fullstendig uegnet for at virkelige mennesker skal ta virkelige valg i virkelige liv. Dydsetikken vil heller ha oss til å innse kompleksiteten av livet, ta fokuset vekk fra hvert enkelt valg, og over på å jobbe mot at vi skal bygge en god karakter som er godt egnet til å bruke en utviklet fornuft til å ta gode valg i ulike situasjoner. Den sier at det finnes ikke enkle huskeregler du kan ha fremfor deg, som skal sikre at Buddha, Darth Vader, Stalin, Hitler og Gandhi tar gode, moralske valg i mange ulike typer situasjon, under mange ulike omstendigheter. Noen huskeregler, som hvis du følger dem konsekvent, vil få deg til å utøve onde handlinger.)

Les også:

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Filosofiuka 2016 – Program og bidragsytere

Det er nå bare noen dager til søknadsfristen torsdag 30. juni. Det er fortsatt plasser igjen, så skriv gjerne inn en kort tekst på sidene våre, og tips en venn som burde bli med oss for noen dager med natur, læring, stillhet, samtaler, tanker og nye venner inne i Oslomarka.

http://skaperkraft.no/arrangementer/arrangement/calendar_event/6103905

Du kan benytte dette Facebook-arrangementet til å invitere dem raskt og enkelt:

http://www.facebook.com/events/1207035375981349

Vi er stolte over å kunne lansere programmet og bidragsyterne i løpet av uka. En veldig solid gjeng som sikrer at historiens første Filosofiuka vil bli et spennende og lærerikt arrangement. Program kan du motta ved å sende en mail til kontaktadressen på venstre side.’

Bidragsytere du vil møte i løpet av uka:

Andrew Davison: Britiske Davison kommer ens ærend til Norge og Oslomarka for å være med oss. Han er Starbridge Lecturer i teologi og naturvitenskap ved University of Cambridge, og har jobbet mye i grensefeltene av teologi, filosofi og naturvitenskap. Han har skrevet en rekke bøker, og innehar en dobbel doktorgrad i kjemi og teologi. Davison underviser på fredag.

 Anders Kvellestad: Kvellestad er partikkelfysiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Til daglig jobber han i Stockholm der han forsker på hvordan data fra LHC (Large Hadron Collider i Cern) og andre eksperimenter kan brukes i jakten på nye og dypere fysikkteorier. Kvellestad underviser på lørdag.

 Morten Magelssen: Magelssen har jobbet som lege og er forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter av boka “Menneskeverd i klinikk og politikk“, og er en av landets største ressurser på høyst relevante spørsmål om moderne bioetikk. Magelssen underviser på lørdag.

Filip Rygg: Rygg er leder i Tankesmien Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har flere ganger møtt som vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg underviser på torsdag.

Simen Juul-Hansen: Juul-Hansen er en talentfull ung musiker som til daglig studerer ved Liverpool Institute for Performing Arts. Han skal være med som deltaker i løpet av uka, og vi er så heldige at han har sagt ja til å ta med seg et lite keyboard, og holde en melodiøs konsert for oss en av kveldene.

Bidragsytere som er med i arbeidsgruppa:

Ingvild Hellenes: Hellenes jobber som prosjektkonsulent i NLM Ung og er skribent for nettstedet snakkomtro.no. Ingvild har en master i idèhistorie fra Universitetet i Oslo.og har studert apologetikk ved The Oxford Centre For Christian Apologetics. Hellenes er ansvarlig for L’Abri-lunsjene våre, og diverse annet.

Ragnar Mogård Bergem: Mogård Bergem studerer til doktorgrad i filosofi og teologi ved Universitetet i Cambridge, hvor han skriver avhandling om rasjonalitet, autoritet og politisk teologi. Bergem underviser på mandag og torsdag.

Martin Jakobsen: Jakobsen studerer til vanlig til doktorgrad ved Universitet i Agder, hvor han skriver om etikk, Gud og moralsk realisme. Jakobsen underviser på mandag og tirsdag.

Elizabeth Severinsen: Severinsen er med som NKSS Lagets representant og er til daglig lagsarbeider i Region Øst. Hun reiser dessuten mye rundt og prater på universiteter over hele Europa. Severinsen bidrar med diverse i løpet av uka.

Andreas Masvie: Masvie er rådgiver i tankesmien Skaperkraft, og reiser til høsten avgårde til Oxford University for å studere Philosophy and Theology. Han publiserer jevnlig tekster på steder som Morgenbladet, Minerva, Dagbladet.no og Klassekampen og har mye verdifull erfaring med å delta i den offentlige samtalen. Masvie bidrar med en rekke innhold på kveldstid i løpet av uka.

Daniel Joachim Kleiven: Kleiven er gründer og rådgiver i Tankesmien Skaperkraft. Kleiven er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI i Oslo, og har i tillegg studert teologi og filosofi. Kleiven underviser på tirsdag og torsdag.

I tillegg inneholder arbeidsgruppa vår følgende, som har gjort en god innsats i forkant for å realisere en slik uke, men dessverre ikke har anledning til å være med:

Linda Fisher-Høyrem: Linda Fisher-Høyrem har doktorgrad i filosofi. Forskningsinteressene hennes ligger i krysningsfeltet mellom psykologi, sinnsfilosofi og metafysikk.

Stefan Fisher-Høyrem: Stefan Fisher-Høyrem har doktorgrad i sekularitetshistorie. Forskningsinteressene hans ligger i krysningsfeltet mellom sekularitetsstudier, politisk teologi, og teknologi- og historiefilosofi.

Bjerkås på MacIntyre om ny-eugenikk

Siste magasinutgave av Minerva om hvorvidt kirken har et liv etter døden var interessant nok. Men den har i tillegg en egen ideseksjon om Aristoteles, som får det til å gå varmt i hjertet til en forsøkende aristoteliker som meg selv.

Øyvind Rabbås, filosofiprofessor ved UiO, skriver her om aristotelisk lykke – eudaimonia. Jeg har tilfeldigvis, uavhengig av Minerva, et utkast liggende om det selv, planlagt til publisering om noen dager. Jeg skal derfor ikke si noe mer om det nå, men trekke frem et annet innlegg.

Frode Bjerkås, medredaktør for Minervas ideseksjon, har nemlig skrevet en høyst spennende kommentar på ny-eugenikken gjennom linsene av moralfilosofen Alasdair MacIntyre, som tilfeldigvis er en av mine favoritter.

Jeg var til nå ukjent med noen nordmann som har tatt opp MacIntyre sine ideer i norsk kontekst. Den utholdende leseren her vil kanskje huske hans hvordan han åpner sitt hovedverk After Virtue med et narrativ om moralfilosofiens fall, hans hypotese om at vi må velge mellom Nietzsche og Aristoteles, og at alle andre posisjoner er inkonsistente frem til de konvergerer mot en av disse.

MacIntyre er, sammen med andre markante tenkere, som Elizabeth Anscombe og Philippa Foot, sterkt delaktig i at aristotelisk dydsetikk, som var dominerende frem til opplysningstiden, har fått en renessanse nå i nyere tid.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene

Bjerkås tar utgangspunkt i Ole Martin Moens nylige forslag, om hvorfor vi burde tilby kvinner $1.000 for å frivillig la seg inseminere med sæd fra menn med høy IQ, og derfor dulte menneskeheten i en retning mot høyere intelligens, og derfor mer innovasjon og mindre vold, blant annet. Bjerkås viser dessuten til en kritikk av Moen i Morgenbladet som bommer på målet, som stråmenn og slippery-slope.

For hvis man først tillater Moen sitt liberal-progressive fundament med en utilitaristisk tilnærming, er han ekstremt dyktig på å trekke ut de logiske konklusjonene gjennom klare, overbevisende resonnementer, samt å forutse og imøtegå mulige innvendinger, i god Aquinas-stil. Om man tillater denne typen tenkere å komme seg dit, er det altså vanskelig å rettferdiggjøre de ryggmarksreaksjonene vi måtte ha mot et slikt forslag, og mange andre.

Derfor er Bjerkås sitt forslag at det er hele dette fundamentet, og denne måten å tenke på, som det er noe galt med. Et forslag han deler med både MacIntyre og meg selv.

Les også:
Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Noen viktige utdrag:

I After Virtue antyder MacIntyre hvordan opplysningstiden ikke bare feilet, men også måtte feile, i sitt forsøk på å skape en rasjonell etikk.
(…)
Utilitaristene henviser til fornuften, men dette avviser MacIntyre, for utilitaristene må, som de andre opplysningsteoriene, henvise til et fornuftig “noe” utenfor mennesket. Men dette “noe” klarte de ikke å sannsynliggjøre. (s. 68)

Styltene i den aristoteliske etikken, på den annen side, er mennesket som-det-er, mennesket-som-det-kan-bli-om-det-realiserer-sitt-telos, og rasjonell etikk. Telos er det gammelgreske ordet som ofte oversettes med “formål”. Mens opplysningstenkerne aksepterte det første og det siste, kunne de ikke akseptere noe telos, mener MacIntyre.
(…)
Uten å se at mennesket har et formål, kunne de heller ikke komme frem til noen rasjonelt begrunnet etikk. Hele poenget med etikk er å vise vei fra mennesket-som-det-er til mennesket-som-det-kan-bli. Resultatet er, slik MacIntyre fremstiller det, at etikken har mistet sin betydning. Man velger selv de moralske prinsippene som synes mest effektive og hensiktsmessige – i øyeblikket. Det som nå passerer for etikk, er i MacIntyres øyne derfor en degenerert form, en “emotivisme”, som han kaller det: Det blir påstand mot påstand. (s. 69)

[Ny-eugenikken] er således en trist, men kanskje uunngåelig fortsettelse av opplysningstidens etiske prosjekt. Som en tydelig progressiv idé, med basis i en utilitaristisk posisjon, gjelder nytteperspektivet og effektiviseringsargumentet. Den står støtt på emotivismens moralske konkursbo.
(…)
For Aristoteles og MacIntyre derimot, derimot, kan mennesket bli bedre. Ved å øve seg i praktisk fornuft. Ved å fremelske dydene. Slik kan mennesket realisere sitt telos, og i samfunn med andre får det slik sin moral. Men for ny-eugenikken mangler mennesket, og i ytterste konsekvens menneskeheten, noe telos. Derfor må det IQ-avl til, for mennesket må effektiviseres og menneskeheten som sådan må bli mer “nyttig”.

Grunnen til at ny-eugenikken er gal – åpenbart gal – blir nå tydelig: Den bygger på en moralsk bankerott posisjon, i og med at den verken anerkjenner eller forstår hva et menneske er, eller hva det kan være, slik MacIntyre, og Aristoteles før ham, forsto. Ny-eugenikken kan følgelig ikke anerkjenne eller forstå hva selve menneskeheten er eller kan være. Således er ny-eugenikken en direkte umenneskelig ideologi. Bokstavelig talt. (s. 71)

Det er lite annet som gjenstår å kommentere på dette, enn: Amen!

Et par ting Jesus lærte oss

Til å være en blogg skrevet av en kristen, står det forbløffende lite om personen Jesus Kristus her. Det må vi gjøre noe med.

Han titter gjerne frem i noen problemstillinger, som i sannsynligheten for oppstandelsen, eller hvordan Jesus kan ha vært både Gud og menneske, eller når enkelte mindre skeptiske hårstrå-gripere forsøker seg på den bisarre påstanden av at den historiske Jesus ikke bare ikke var Gud, men aldri har eksistert. Eller hva med at Jesus hadde en kone? Det hadde jo vært et sexy tillegg i å la kunstnerisk frihet overvinne historiefag i å formidle den mest kjente historien i vestlig sivilisasjon.

Jesus Kristus er ikke bare et ufattelig godt forbilde for oss skrøpelige mennesker, men Jesus er (ifølge kristen tradisjon) kjent som Sønnen, den andre personen i treenigheten. Han er Ordet – Guds inkarnerte Logos (Joh 1,1-4), Guds fornuft utøst i det skapte. Jesus var til stede når grunnvollene av skapelsen ble formet (Ord 3,19), Jesu’ liv, død og virkelige oppstandelse ligger til grunn for hele den kristne tro (1 Kor 15,14-15), og vår gudbilledlighet består blant annet i å være skapt til likhet og evig liv gjennom Ham. 

Lite innhold om Jesus skyldes altså ikke at jeg ikke har en nesegrus beundring for Jesus, men at jeg gjerne fokuserer på andre ting, og anser andre som bedre kvalifisert til å skrive inngående om Jesus enn meg.  Men noen hår reiser seg likevel i nakken av irritasjon noen ganger. Når f.eks. kristenfundamentalister (og nyateister) tar Jesu’ ord betydelig ut av den historisk betingede konteksten han befinner seg i, målgruppen for dem han prater til, og det større narrativet som fortelles, eller enkelte liberale ønsker å ufarliggjøre Jesus til å bare være en søt, liten Politimester Bastian som ble sendt til jorden for å formidle Kardemommeloven eller leke partipolitiker.

Så for de interesserte. Her følger et par ting om Jesu’ lære som jeg beundrer, basert på hva evangelienes nære tradisjon tilskriver Ham. Dette var uten tvil betraktelig mer radikalt på hans egen tid, enn i vår tid, som arvtagere av tankegods som stammer fra en lang gresk-romersk, men særlig jødisk-kristen tradisjon. Her:

Hvis du tror at Jesus ønsker at du skal hate mennesker for å ikke tro på det samme som deg.

Jesus sa: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere” (Matt 5,44-45). Jesus forventet at Hans disipler skulle vise godhet til alle mennesker.

Hvis du tror at Jesus er likegyldig til hva folk tror på og lever for.

Jesus sa: “Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh 8,31-32). Jesus forventer at Hans følgere skal etterstrebe sannhet.

Les også:
Skal sannheten sette deg fri?

Hvis du tror at Jesus avviser syndere på kanten av samfunnet.

Jesus ble kalt “venn med tollere og syndere” (Matt 11,19). Jesus inviterer selv alle typer mennesker, og ønsker neppe at Hans følgere skal tro de er for gode til å vanke med noen.

Hvis du tror at Jesus ønsker at mennesker skal forbli uforandret gjennom relasjonen til Ham.

Jesus sa: “Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Luk 5,32). Jesus kaller oss som vi er, men det hele stopper ikke der. Han ønsker å forandre oss til å bli den best mulige versjonen av oss selv.

Hvis du tror at Jesus liker at Hans følgere holder andre til en annen moralsk standard enn de holder deg selv.

Jesus sa: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere” (Matt 7,1-2). Første delen av det verset blir ofte tatt ut av kontekst her med et punktum etter, men essensen er altså heller at Jesu’ følgere ikke skal være hyklere. Walk the talk, before you can tell others to walk.

Hvis du tror at Jesus ikke ønsker at Hans følgere skal irettesette hverandre når det er behov for det.

Jesus sa: “Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror” (Matt 7,5). Etter at vi har sluttet å være dype hyklere, sier Jesus fremdeles at vi skal ta fliser ut av andres øyne.

Hvis du tror at Jesus ønsker at vi skal fange andre i synd for å score poeng.

Jesus sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh 8,7)”. Jesus ønsker ikke at vi skal leke med andres liv.

Hvis du tror at Jesus anbefaler at vi skal forbli i synd, bare fordi andre har dårlige holdninger.

Jesus sa: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! (Joh 8,11). Jesus ønsker heller ikke at vi skal overse synd i eget liv.

Hvis du tror at Jesus er for fjern til å bry seg om deg.

Jesus sa: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt 11,28)”

Hvis du tror at Jesus ikke forventer at Hans følgere skal anstrenge seg for å rette sine ønsker og handlinger etter sin egen gode vilje.

Jesus sa: “Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg” (Lukas 9,23). Jesus vil at vi skal sette Guds vilje først, og ikke alltid våre egne og ofte arbitrære innfall.

Tøff avslutning, men store utfordringer er litt av det som gjør livet som prøvende disippel spennende. Vi vil aldri komme helt frem (i dette livet), men det er alltid en lengre vei å gå – alltid flere mennesker å elske, alltid mindre hykleri å jobbe mot, alltid rom for personlig forbedring, alltid oppriktig rettledning å forsøke, og alltid et håp å strekke seg etter.

The Christian ideal has not been tried and found wanting; it has been found difficult and left untried.
– G. K. Chesterton

Noen svake ateistiske innvendinger

Jeg kom nylig over denne siden på Atheist Republic, som visstnok gir noen “svar på vanlige teistiske argumenter”.

Jeg lurer på hvor mye kognitiv dissonans som går med på å innbille forfatteren at han virkelig skriver noe treffende i denne teksten. Jeg lurer på hvorfor han ikke ønsket å plukke opp en bok som en av disse først. Men det interessante, og grunnen til at det er verdt å nevne, er at denne type argumentasjon ikke er begrensa til et mørkt hjørne av internett, men er noe man møter overraskende mange steder.

Se f.eks. #2 “Skriften beviser Guds eksistens”. Jeg benyttet faktisk denne parodien som introduksjon før jeg presenterte Aquinas’ tredje vei, men jeg tenkte det bare som en, ehmm….parodi. Like i etterkant så jeg at rakettforskerne i Hedningsamfunnet elsket å raljere mot denne fiktive forestillingen.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke eksisterer kristne eller teister som sier dumme ting. Vi er nettopp skyldige i å ha sagt mange dumme ting, siden det eksisterer ateister som kan skrive slike tekster. Det betyr heller ikke at det ikke eksisterer ateister som er langt mer sofistikerte i tankegangen sin, eller har en beundringsverdig begrunnelse på ateismen sin.

Les også:
Bulverisme – psykologisering uten grenser

Det kunne vært spennende å ta en egen runde på hva folk anser som de beste ateistiske innvendinger i et nytt innlegg, om det er noe folk ville vært interessert i?

Jeg har i det minste noen forslag på hvilke jeg liker. :)

Her kan vi la C. S. Lewis få avslutte:

Very often, however, this silly procedure is adopted by people who are not silly, but who, consciously or unconsciously, want to destroy Christianity. Such people put up a version of Christianity suitable for a child of six and make that the object of their attack. When you try to explain the Christian doctrine as it is really held by an instructed adult, they then complain that you are making their heads turn round and that it is all too complicated and that if there really were a God they are sure He would have made “religion” simple, because simplicity is so beautiful, etc. You must be on your guard against these people for they will change their ground every minute and only waste your tune. Notice, too, their idea of God “making religion simple”: as if “religion” were something God invented, and not His statement to us of certain quite unalterable facts about His own nature.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Postkasse: Et lite fanbrev

Jeg pleier å si at noe av det beste med å holde på med en blogg som denne, i tillegg til å få artikulert noen egne tanker, er å komme i kontakt med spennende nye bekjentskaper, og starte interessante samtaler, på diverse live-arrangementer eller digitalt.

Her om dagen fikk jeg imidlertid et brev som egentlig fortjener å publiseres som et lite friskt pust. Siden brevet var anonymt, tar jeg meg den uanstendige friheten av å publisere det her uten tillatelse.

2016-06-17 00.37.27

Jeg kjenner meg sterkt ydmyk over at en anonym beundrer der ute har skrevet et godt gammeldags fanbrev per post – i 2016 – og faktisk har tatt seg bryet med å:

  1. Skrive brev på PC (for å unngå å bli gjenkjent?)
  2. Printe ut brev
  3. Søke opp adresse
  4. Skaffe konvolutt og frimerke (ja, hvem har slikt liggende i disse dager?)
  5. Skrive adressen på konvolutten (oops, der var planen fra punkt 1 ødelagt)
  6. Frankere konvolutt (dyre greier)
  7. Postlegge brev

Skjønt, det hadde vært fint med avsendernavn og kritikk av litt mer substans enn dette, men point taken. Takk! :)

PS: Trist at du er lei av meg, men hvis du er noen jeg faktisk kjenner, så betyr jo det bare at vi må ta en kaffe en dag. Jeg spanderer!

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Her skal jeg presentere en hypotese. Den hypotesen er at ekte konsekvensetikk, med undergruppen utilitarisme, er enten (1) å ligne med en fullstendig triviell påstand, som at tre epler er bedre enn to, eller er (2) en ond moralfilosofi, som burde forkastes av enhver rasjonell, klartenkende og god person.

Hva er konsekvensetikk?

Konsekvensetikk er en av tre mest kjente etiske teorier i dag, sammen med pliktetikk og dydsetikk. En slik etisk teori tar gjerne sikte på å forklare noe om hva som er moralsk riktig og galt. Om hva som er godt eller ondt, bedre eller verre, og hva som eventuelt er tillatt, obligatorisk, forbudt, prisverdig eller forkastelig. De fleste av oss ønsker å gjøre det gode, og unngå å gjøre det onde, men hvordan identifiserer vi hva som er hva?

De fleste har gjerne hatt en grunnleggende innføring i konsekvensetikk på ungdomsskole- eller videregående, og husker at det kjennetegnende er at vi vurderer konsekvenser av handlinger, og ikke handlingen i seg selv.

Det fundamentale målet med konsekvensetikk er å maksimere verdi. Det oppnås ved å maksimere ønskede konsekvenser.

Man kan si at det eneste målet er å maksimere verdi, men ikke alle konsekvensetikere vil være enig i det. Konsekvensetikere finnes i mange varianter, og jeg vil neppe gjøre rettferd for alle i løpet av en slik kort tekst. De er ofte uenig i hvordan denne størrelsen “verdi” skal forstås, samt ulike forbehold til når og hvordan man skal maksimere denne.

De fleste konsekvensetikere vil dessuten si at alle personers preferanser eller mulighet til å oppnå verdi telles like mye. Som den kjente utilitaristen Jeremy Bentham skrev:

Everybody to count for one, and nobody for more than one.

Så oppsummert, står vi med tre enkle huskeregler:

  1. Det er konsekvenser av handlinger som er det avgjørende.
  2. Målet er å maksimere ønskede konsekvenser.
  3. Alle personers preferanser telles like mye.

Hvorfor være konsekvensetiker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss, er hvilken intuitiv kraft en slik moralfilosofi vil ha i utgangspunktet.

På ovenfornevnte skole fikk du nok presentert flere case hvor du tenkte i ditt stille sinn:

“Joda, dette høres fornuftig ut. Selv om det å lyve vanligvis er en uting, må det jo være bra å lyve når nazistoffiseren på døra spør om du vet lokasjonen til jøden som gjemmer seg i kjelleren din. Selv om man vanligvis ikke burde stjele, må det være greit å knabbe noen brød fra en rik bakerikjede, dersom alternativet er at fattige barn sulter ihjel”.

Hvis regelrytteri skulle fått oss til å handle annerledes i slike situasjoner, ville vi vel bare bidratt til å skape en dårligere verden? Eller hur?

Å maksimere verdi virker dessuten veldig praktisk. Det er noe som ved første øyekast er enkelt å forstå for de fleste, og som er lett å anvende i eget liv, i mange slags typer situasjoner.

Slike betraktninger gjorde nok at jeg selv var en konsekvensetiker en gang i tida, og selv kunne finne på å gjøre narr av de slemme pliktetikerne som kunne ende opp med å røpe hvor jøden befant seg, bare fordi de var blendet av sin egen merkelige forpliktelse til ikke å lyve.

Mange tenker nok i det minste raskt at dette må være den mest rasjonelle teorien, om ikke å ende opp, så i det minste for å starte arbeidet for å konstruere en god moralfilosofi.

Det handler jo tross alt om å maksimere, ikke sant? Og mer er jo bedre enn mindre, ikke sant?

Vi vil nok tenke oss at det er dette selv Gud, om Gud eksisterer, ville ha gjort, er det ikke? Å skape, som den kristne, tyske matematikeren Gottfried Leibniz ville sagt:

Die beste aller möglichen Welten. Den beste av alle mulige verdener.

Ville ikke den beste mulige verdenen bestå av at Gud bare ville ha ønsket å maksimere verdi i verdenen han har skapt? Er det ikke det som også gir det ondes problem sin sterke intuitive kraft? For vi kan tenke oss en gasillion måter Gud kunne skapt denna verdenen på, og skapt enda litt mer verdi. Bare litt mindre smerte. Bare litt mer glede. Bare litt mer fred. Bare litt mer kjærlighet. Om Gud ikke oppfyller disse av våre forestillinger om hva Gud burde ha gjort, så anser vi Gud som moralsk kritikkverdig. Kanskje med god grunn.

Les også:
Gud og andre diktatorer

Så dersom selveste Gud ville vært en konsekvensetiker, burde vi vel alle være det, kristen som buddhist og ateist?

Må ikke den gode, etiske handlingen bare være den som skaper best mulige konsekvenser?

Ut av paradis

Men siden oppstår noen problemstillinger. Selv om vi skulle hoppe over åpenbare problemer, som gjør teorien mindre intuitiv enn ved første øyekast, som at det f.eks. ofte er umulig å forutse tilstrekkelig med konsekvenser av ens handlinger, eller at en ofte er tvunget til å raske valg uten muligheten til å kalkulere disse, så er det desto mer alvorlige ting å ta tak i.

Hva i det alle dager er egentlig denna verdien som vi ønsker å maksimere? Mest lykke? Mest rikdom? Mest frihet? Mest likhet?  Mest brorskap?

Hvordan måler vi hva som er mest? Hvordan oversetter vi alt dette over i en slags enslig, standardisert måleenhet hvor alle verdier kommer til sin rett? Kan mine 24 positive lykkeenheter over å kaste deg uti vannet, i tillegg til tilskueres akkumulerte 92 positive lykkeenheter over synet av å se deg våt og forfjamset, trumfe dine 54 negative lykkeenheter, slik at handlingen min blir moralsk god? Regnestykket går da tross alt solid i pluss? Hvordan kan jeg fastsette og kvantifisere disse enhetene, uten å være fullstendig arbitrær?

Eller for å ta litt mer brukt historisk eksempel: Kan vi hive kristne eller slaver til å rives i fillebiter av løver, dersom bare nok romere på tribunen av Colosseum får nok verdi-enheter av det? Nok glede? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Her kommer utilitarismen på banen, og foreslår nytte – utility – som det overordnede målet.

Men de samme problemstillingene gjenstår? Hvordan i alle dager kan vi oversette alle relevante størrelser inn i en type “nytteenheter”, uten å være fullstendig arbitær? Hvordan veier man romeres “nytte” fra underholdningen av å se deg spist av løver, opp mot din “nytte” av å unngå en smertefull død som løvemat? Hvordan tilfredsstiller vi utilitaristens kvantifiseringsmani?

Men hva om ikke alt lar seg kvantifisere fint på denne måten?

Hvorfor du ikke burde være en konsekvensetiker

Så vi begynner å se noen grunner til at teorien ikke er så intuitiv likevel, og virker ofte ganske tilfeldig – arbitrær – men vi kan gå lenger.

For den er ikke bare mindre intuitiv enn vi skulle trodd, men konsekvensetikk og dens avledede barn, utilitarisme, er en ond moralfilosofi.

Store ord? Ja, så la meg utdype det ved å peke ut i det minste et par sentrale ting.

Den første innvendingen er kjent blant de fleste, men får ikke mindre kraft av å være kjent. Det er det at en konsekvent konsekvensetikk vil måtte tillate, og kreve, handlinger som er åpenbart grusomme.

Et vanlig eksempel er dommeren som står ovenfor å måtte dømme en uskyldig person til døden, i visshet om at en ustyrlig folkemengde vil ta livet av minst hundre personer om hun ikke gjør det. Et annet eksempel er legen som tar livet av en pasient, for å skaffe nok friske organer til å redde fem andre pasienter.

Det er ikke vanskelig å finne desto flere eksempler, hvor konsekvensetikk ikke bare tillater, men krever, at vi utfører handlinger som slår oss som både grusomme og dypt urettferdige, hvor vi må frarøve personer både deres rettigheter og frihet. Alt fordi det er maksimering av verdi som står i høysetet av moralfilosofien, og alle andre prinsipper må bøye seg for det.

En ikke-konsekvensetiker vil gjerne ikke ha noe problem med å si at visse ting er for grusomme til at vi noensinne kan tillate dem, uansett hvor mye (ofte arbitært utregnet) nytte vi kan få ut av det til syvende og sist.

Den kjente dydsetiske moralfilosofen Elizabeth Anscombe påstår at selv det å vurdere hvorvidt man skal dømme en uskyldig mann til døden for å tilfredsstille en sint folkemengde, er å vise at man har et allerede moralsk korrumpert sinn. En person som mener at dette er verdt å debattere, sier hun, er ikke en person du burde i det hele tatt debattere med.

Parering gjennom regler

Men vent. Kan ikke konsekvensetikeren redde seg i land fra slike tilfeller, ved å f.eks. hevde at vi må respektere ting som menneskets frihet, rett til selvbestemmelse og egne ønsker, eller menneskeverd?

Et vanlig forsøk på det er å innføre noe som kalles for regelkonsekvensetikk eller regelutilitarisme. Mens en handlingsutilitarist søker å oppnå mest mulig nytte i hver enkelt handling, hevder en regelutilitarist at vi skal handle som om vi handlet etter den regelen som ville maksimert nytte i et større fellesskap. Så vi kan altså muligens forsvare dommeren eller legen, ved å vise til handlingsregler som ville maksimert nytten i et samfunn. Det er tross alt vanskelig å se for seg at et samfunn hvor man kan dømmes uskyldig, eller skjæres opp mot sin vilje for å redde andre, ville vært et stabilt og godt samfunn på sikt.

Men vi lider fremdeles av den svakheten at målet vårt være å maksimere verdi, eller nytte.

For kan vi ikke se for oss samfunn med regler som tillater for, eller krever, at vi straffer og torturerer uskyldige personer, undertrykker minoriteter, nedvurderer kvinner eller funksjonshemmede, tillater slaveri, tyveri, voldtekt, korrupsjon, og så videre? Ja, har ikke en rekke slike samfunn faktisk eksistert i historien?

En regelutilitarist kan kanskje påstå at slike samfunn aldri maksimerer nytte, men da kommer det åpenbare spørsmålet:

Hvordan i alle dager kan de vite det?

Må ikke regelutilitaristen i det minste være åpen for disse tingene, dersom de faktisk hadde maksimert nytte? Noe annet ville da vært grenseløst naivt? Regelutilitaristen er på ingen måte rettferdiggjort i å tro at det eksisterer en slags metafysisk nødvendighet i at rettferdighet og godhet vil vinne alle regnestykker til slutt.

Regelutilitaristen kan forsøke å kontre ved å hevde at enkelte grusomheter er så ille at ingen gode konsekvenser kan veie opp for dem, men da har de effektivt forlatt enhver moralfilosofi som kan kalles utilitarisme eller konsekvensetikk i noen som helst meningsfull forstand.

Men kanskje regelutilitaristen heller kan godta et slikt scenario, og se for seg et godt, stabilt samfunn hvor flertallet lever under gode vilkår, men hvor en liten minoritet av uskyldige mottar grusom behandling. Igjen kan vi fint se for oss at noe slikt er realistisk, både fra historien og vår egen forestillingsevne.

Regelutilitaristen kan videre hevde at vi må bygge inn noen ekstra prinsipper i regelutilitarismen vår for å beskytte disse. Prinsipper som f.eks. frihet, respekt, rettferdighet eller likeverd.

Men igjen. Ved å innføre slike regler, samt medfølgende kriterier og argumentasjon for hvorfor nettopp disse reglene, og hvorfor ikke andre regler, har den nå forlatt enhver meningsfull forstand av konsekvensetikk.

Fint for dem. Fint for menneskeheten.

Men tilbake til den allmenne konsekvensetikeren. Kanskje han vil bite over kula, og si at det ikke er noe urettferdig i å dømme den uskyldige for å tilfredsstille den sinte folkemengden. Dommeren ville ha vært indirekte ansvarlig for at disse hundre personene mistet livet. Kanskje han hevder at det virkelig urettferdige ville vært å ikke redde de hundre andre personene, når man hadde muligheten til å gjøre det. Det er tross alt det overordnede bildet som teller, hvor vi må være fokusert på å maksimere verdi.

En slik argumentasjonsrekke forutsetter naturligvis at vi har gode grunner til å akseptere konsekvensetikerens grunnsyn i utgangspunktet. Men enda verre, er at et slikt tilsvar ville vært direkte overfladisk og lite overbevisende.

Dommeren kunne så klart sørget over livene til alle disse, men hun vil ikke være det minste ansvarlig for at disse livene gikk tapt. Det er folkemengden sin feil, siden handlingene tilhørte dem, og ingen andre.

Hvis vi skal begynne å spekulere i om hver og en av oss har ansvar for hva vi kunne ha gjort, ender vi raskt opp med absurde følger. Vi blir ansvarlige for hvert enkelt sårbare liv vi kunne ha reddet ved å bryte opp og sette oss på neste fly til Mogadishu eller Manila, hver enkelt ensom pensjonist som ikke mottar vårt besøk, eller kanskje selv hver dugnad, fjern og nær, vi ikke stilte opp på.

Selv om vi klart burde anstrenge oss for å orientere livene våre etter godhet, er det totalt virkelighetsfjernt å operere med en slik forestilling av ansvarlighet.

Så for å oppsummere noen av de viktigste punktene. Det finnes ingen handling så grusomt at en ekte konsekvensetiker ikke kan finne en måte å rettferdiggjøre den. Det finnes ingen rettigheter en person kan ha, som rett til liv, frihet eller likeverd, som ikke i prinsippet kan trumfes av andre hensyn. Det finnes ingen grenser som kan stoppe standardene fra å flyte fritt når feil type personer ønsker å rettferdiggjøre feil type handlinger. Det finnes ingen måte å tenke på en iboende verdi av menneskelig verdighet, eller gode relasjoner, siden alt til syvende og sist bare er et middel for å oppnå denne maksimerte verdien. Det finnes ingen verdi som ikke kan (ofte arbitrært) presses inn i en standardenhet, som skal kunne måles og veies opp mot hverandre.

Anscombe virker til å ha rett. Bare å vurdere tanken om at dette er korrekt, er å allerede vise tegn på en tankegang som har slått inn på fullstendig gale tankebaner.

Så hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss i det minste at det finnes noen gode grunner til å hevde at ingen god, klartenkende rasjonell person burde akseptere slike doktriner, som dem presentert av et konsekvensetisk system.

Som bringer oss tilbake til utgangspunktet.

Mye mer kunne naturligvis vært sagt, inkludert spesifikke problemstillinger fra spesifikke utilitarister, som Peter Singer, men dette får holde for nå. Singer pumper ut nok av groteske skriverier. Et lite utvalg:

The language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips (…)
(Animal Liberation, s. 80)

Killing a snail or a day-old infant does not thwart any desires of this kind [for the future], because snails and newborn infants are incapable of having such desires.
(Practical Ethics, s. 90)

I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one.
(Ibid, s. 96)

[I]f we are preference utilitarians, we must allow that a desire to go on living can be outweighed by other desires (…)
(Ibid, s. 99)

[I]n some cases it would be right to kill a person who does not choose to die on the grounds that the person will otherwise lead a miserable life
(Ibid, s. 100)

Killing a disabled infant is not morally equivalent to killing a person. Very often it is not wrong at all.
(Ibid, s. 191)

Vanligvis ville det å foreslå at man i prinsippet kan forsvare å ta livet av personer, på grunnlag av ens egne vurderinger om dens totale forventede lykke eller fra summen av preferanser, kvalifisere til stilling som “innlagt borgermester” på Gaustad psykiatriske sykehus. I andre miljøer, konstruert på visse ehmm…mangelfulle filosofiske grunnlag, kvalifiserer det bare til å anses som en respektabel…”moralfilosof”.

Men kanskje mer om det en annen gang.

Illustrasjonsbilde: Dreamstime.

Gud og andre diktatorer – Hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Jeg har tidligere påstått at de fleste ateister har et sterkt misvisende bilde av den gudeskikkelsen de hevder å avvise. Det er ikke ment som en fornærmelse. Mange troende har også det, inkludert selv (i mindre grad) kjente kristne figurer som William Lane Craig og Alvin Plantinga.

Så se for deg følgende. La oss si at vi en dag fant spor etter at avanserte utenomjordiske vesener var på jorda for noen tusen år sida, og briefet med teknologien sin til gamletestamentets Israel-stamme, som i von Dänikens Chariots of the Gods. Eller la oss si at vi fant utvetydige spor som viste at Odin, Tor, Loke, Frøya og æsene virkelig hadde lekt seg med jotnene i Jotunheimen, og lagt igjen beskjeder om deres snarlige tilbakekomst og det kommende Valhall.

Eller la oss tenke oss at teleskopene våre en dag fikk øye på supertærne til det som bare kan være en gigantisk menneskelignende gudeskapning. Eller si at det plutselig strømmet inn rapporter fra milliarder av mennesker som hadde kommunisert med en usynlig skikkelse ved navn Tim, som hadde en lei tendens til å dukke opp hvor-som-helst og når-som-helst, og som forsøkte å dele ut kommandoer til folk om hvordan de skulle leve. Eller si at Frank Tiplers Omega Point-scenario er korrekt, og hele universet vil konvergere mot en slags uendelig super-computer som Tipler identifiserer med “Gud”.

Hvis noen av disse scenarioene hadde gått i oppfyllelse, ville da en klassisk gudstroende reise henda opp i været og utbrutt: “Vi hadde rett. Se, vi hadde rett!”? Ville de danset rundt med ordene: “Se, Gud eksisterer!” eller “Bibelen var sann!”?

På ingen måte. Det hadde antakeligvis vært mer skremmende. Se for deg om von Dänikens utenomjordiske vesenene hadde kommet tilbake. Gudene vet vel hva de da kunne funnet på? Kunne vi ha stolt på at Tor ikke tok ut den vanlige aggresjonen sin på menneskeheten? På at tærne til super-gud ikke hadde tråkket jorda vår flat, til mulig jubel for The Flat Earth Society? Kunne vi egentlig ha stolt på at Tim var på vår side? At ikke Tiplers computer hadde integrert bevisstheten vår til en del av seg, og vi var dømt til et liv i passiv kjedsomhet i dens minne? Bare fantasien setter grenser for diverse grusomheter disse semi-guddommelighetene kunne utsatt oss for.

Men er det egentlig noen forskjell på disse, og hva jødedom, islam eller kristendom kaller for “Gud”? Er ikke denne guden bare enda verre, siden den virker innmari opptatt av seksuallivet mitt og hvilke tanker jeg skal få lov til å tenke? Hvordan veit vi at denne såkalte guden er god, og ikke ond? Er det ikke da bedre å forklare den vekk som en slags antikk sammensvergelse blant diverse maktsyke herrer som oppfant en type overnaturlig projeksjon av seg selv for å kontrollere massene?

Gitt gudsbildet som enkelte ateister har, forstår jeg himla godt at de ønsker å forbli ateister. Jeg forstår at de kanskje ikke bare ser noen gode grunner til å tro at noe slikt eksisterer, men at det til og med kan betraktes som en nobel kamp å aktivt kjempe mot at andre skal ha denne forestillingen.

Den kjente retorikeren og nyateisten Christopher Hitchens formulerte det på følgende måte i et intervju fra 2007 intervju fra 2007. At dersom det eksisterte en Gud som svarte på bønner og blandet seg inn i menneskers liv, så:

(…) we would be living under an unalterable celestial dictatorship that could read our thoughts while we were asleep and convict us of thought crime and pursue us after we after are dead, and in the name of which priesthoods and other oligarchies and hierarchies would be set up to enforce God’s law.

Selv ateisten-som-ble-deist Anthony Flew sa noe lignende i et intervju fra 2004:

It should perhaps be noted here that not only the God of Islam but also the God of Christianity was originally conceived on the model of an Oriental despot — such as Saddam Hussein — insistent that his subjects should be always obedient to, and forever praising of, their master.

Stephen Fry sa blant annet følgende i sitt mye delte intervju fra i fjor:

It’s perfectly apparent that [God] is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Richard Dawkins åpner sitt kapittel om monoteisme i God Delusion (s. 51) på en spesielt velformulert måte:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.

Sjarmerende.

Selv mer sofistikerte ateistiske filosofer som Thomas Nagel skriver dette i The Last Word.

I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers.  It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief.  It’s that I hope there is no God!  I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.

Det får vel holde med case studies for denne gang.

Og hvem kan klandre Dawkins & Co for å gjøre opprør mot en slik størrelse? Selv om en slik bøllete gud skulle eksistert, er det lett å tenke seg at det moralsk rette ville vært å gjøre opprør mot en slik kosmisk diktator. Man kan faktisk tenke seg få oppgaver som mer moralsk prisverdige i livet enn nettopp denne kampen.

Det er virkelig litt av en figur de tegner opp. For tenk på dem som virkelig tenker slik. Dem som tenker at den bibelske Gud som kristne tror på, og den Gud som Augustin, Anselm og Aquinas omtaler, egentlig bare var en eneste stor kosmisk Saddam Hussein? En gigantisk psykopat som delte ut tilfeldige kommandoer til menneskeheten, og som fulgte dem opp med trusler, men som også tilfeldigvis viste seg å være immateriell, overveldende mektig, med full kunnskap om hva som pågår i hver minste lille krik og krok i universet, inkludert hva som foregår på badet og soverommet ditt. Ville det vært noe galt i å genuint håpe på at en slik bøllete antropomorfisert (menneskelignende) “Gud” ikke eksisterer?

Nei. På ingen måte!

Men hva hvis kanskje, og bare kanskje, at dette ikke er en korrekt representasjon av Gud? Hva hvis det eksisterte en gyllen tredje tilnærming?

Enter klassisk teisme. Klassisk teisme er den felles tankearven, ikke bare til kristne eller thomister som meg, men til store deler av katolske, ortodokse, tidlige protestanter, i tillegg til jøder, muslimer, selv noen sikher og hinduister, og diverse andre filosofiske teister påvirket av platonsk og aristotelisk tankegang. Blant sentrale filosofer i historien som Augustin, Anselm, Aquinas, Maimonides og Avicenna.

Klassisk teisme er bastant i å avvise alle antropomorfiserte fremstillinger av Gud. En informert klassisk teist ville aldri slått ut med henda i scenarioene over og sagt: “Steike, det viser seg kanskje at Gud ikke eksisterer, men denna Odin, Tim, super-Saddam eller supercomputeren virker til å være temmelig mektig, så jeg får vel bare tilbe en av dem isteden.”

For dette handler om hva som virkelig står på spill mellom ateisme og teisme. Det er ikke bare en haug av crazy ritualer, eller å velge ut en eller flere guder på måfå (hvor ateister bare “går en gud videre”), som det enkelte mennesket kan velge å tilbe for å høyne livskvaliteten sitt enda et stykke, ved siden av squash på tirsdager og bingo med vafler på fredager. Et gode vi kan velge fra eller til. Et kirsebær på toppen av kaka, men som ellers ikke rokker noe ved kjernen i vår virkelighetsoppfatning.

Les også:
Nietzsche og nyateistene

Det virker til at kjernen til ateistens misforståelser, kommer fra hans forestillinger om at det arbitrære i teisme. Men disse påståtte arbitrære tilfeldighetene, som mer banale former for teisme sikkert er skyldig i, hevder jeg at klassisk teisme immun for.

Hvordan kan det stemme? La oss se på tre punkter som Gud kan anklages for å være. Gud kan være…

Metafysisk arbitrær

For hjelper konseptet om Gud oss til å forklare hva som er den ytterste virkelighet?

Noen ateister tenker at troen på Gud i bunn og grunn er å tro på en slags magisk skapning, hvis magi er en slags pseudo-forklaring, som ikke bringer vår forståelse fremover på noen som helst måte. Eller så tror de kanskje at å postulere Gud som Skaper bare er en “brute fact”. En stor sånn-er-det-bare, som ikke er mer troverdig enn å bare nøye oss med den mer intellektuelt ærlige konklusjonen, informert av Ockhams barberkniv, av å si at universet selv er en brute fact. Slik som f.eks. Bertrand Russell utbrøt i den kjente BBC-debatten med Frederic Copleston:

The universe is just there, and that’s all.

Men dette er nettopp hva klassisk teisme avviser. Den holder til at det ikke eksisterer noen brute facts, siden det er det som ville vært å tro på magi. Men klassisk teisme påstår at universet, i seg selv, er intelligibelt og rasjonelt tvers gjennom. Grunnene til dette er fundert, ikke i appeller til magi, men i solid metafysikk, som i thomisme.

Så når klassiske teister sier at alt i universet krever en årsak, og sier at Gud er den første årsak, men at Gud ikke selv krever noen årsak, så deler de ikke ut et tilfeldig get-out-of-jail-free-kort til Gud, som like godt kunne vært tildelt Zeus, Tim eller universet selv.

Nå vil det være utenfor rekkevidden av dette innlegget å tilstrekkelig demonstrere hvordan Gud som Skaper må være, men for å gi en rask oppsummering: Alt i universet krever årsaker fordi de har potensialer som krever aktualisering, eller deler (materielle eller metafysiske) som krever å settes og holdes sammen på diverse måter. Men Gud er ren aktualitet, uten potensialitet. Gud er ikke sammensatt, men absolutt enkel, og absolutt en. Det betyr at Gud ikke krever en årsak, og ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, men heller er hva som har kapasiteten til å tilføre eksistens til alle eksisterende ting til hver eneste tid. Gud er, med Aquinas sine ord, Ipsum Esse Subsistens – iboende væren i seg selv. Guds essens er lik Guds eksistens. Gud erat Gud er.

For det som ikke er ren aktualitet, absolutt enkelt eller har iboende, uavhengig væren, kan ikke være den metafysisk mest ultimate virkeligheten, uansett hvor kunnskapsrikt og moralsk fantastisk dette noe skulle være. Om det så skulle være glorifiserte aliens, Odin, supercomputere, Zeus, Ra eller andre skapninger.

En ateist ville vært rettferdiggjort i å avvise noe slikt.

Men en klassisk teist på sin side hevder å kunne demonstrere at Gud er alt dette.

Les f.eks. mitt tidligere innlegg:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form

Moralsk arbitrær

Jeg har møtt et overraskende antall ateister som tror at kristne tror at Gud er god bare fordi Bibelen sier det. Hvis man da tror at Bibelen bærer lav troverdighet, er det forståelig nok at man tenker at Guds godhet heller ikke er til å stole på. Men en klassisk teist sier ikke at Gud er god basert på bibelvers, selv om det kan eksistere bibelvers som virker å bekrefte dette.

Mange ateister tenker på samme vis at det å si at Gud er god, vil si at vi regner Gud som en moralsk aktør, på lik linje med oss mennesker, men bare med bedre oppførsel – kanskje, med litt flaks, veldig mye bedre oppførsel.

Eller så tenker de at Guds status som moralsk lovgiver, betyr at Gud er av typen som i prinsippet kan dele ut tilfeldige kommandoer, etterfulgt av trusler om alt som vil skje oss dersom vi ikke makter å oppfylle dem. Og hvis det likevel eksisterer en moralsk standard utenfor Gud som Gud forholder seg til, betyr vel det at Gud egentlig bare er helt overflødig?

Og hvis Gud skal ha visse moralske krav til oss – bunner da alt bare ned i Guds mulighet for å sende oss til helvete? Og selv om vi skulle være moralske av frykt, eller av å ønske oss til himmelen, ville vel dette ha lite med moral per se å gjøre, men mer med egeninteresse? Den unge dama som er med som frivillig på suppekjøkkenet to kvelder i uka er vel gjennomskuet dersom hun egentlig bare ønsker seg et lotterilodd til muligheten for evig liv i overdådig velstand?

Men dette er, som kanskje er åpenbart nå, en dypt problematisk måte å tenke om Guds godhet på. For en klassisk teist, er ikke Guds godhet noe Gud har, på lik linje med den godheten vi har, men bare til en større grad. For en klassisk teist er det eneste riktige å si at Gud er “Godheten selv”, som alle ting måles opp mot til den grad av at de er gode eller dårlige. Gud er ikke en ekstremt sympatisk og prisverdig moralsk aktør, på samme måte som vi er moralske aktører, men Gud er selve målestokken.

Så å si noe slikt som at:

Guds krav til oss er arbitrære. Hvis ikke, er det fordi Gud appellerer til en moralsk standard utenfor seg selv.

Er som å si:

Euklidsk triangularitet sine krav til individuelle euklidske triangler er arbitrære, når det kreves at de skal ha rette sider og vinkler som summeres opp til 180 grader. Hvis ikke, er det fordi euklidsk triangularitet appellerer til en standard utenfor seg selv.

Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel
Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel

Individuelle trekanter trekkes mot perfeksjonen av perfekt triangularitet, på samme vis som mennesket trekkes mot sin perfeksjon, som legger grunnlaget for vår moral, i henhold til klassisk dydsetikk, som opplever en betydelig renessanse i våre dager.

Les også:
Enter moralfilosofi

Så uansett om man skulle tro på Gud eller ikke, er det en kategorifeil å tenke på Gud som en moralsk aktør, som er lik oss, og kan være god eller ikke.

Derimot, alt som er mindre enn Godheten selv må forholde seg til en standard utenfor seg selv. Uavhengig av om man appellerer til evolusjon, empati, “hva fornuften avdekker”, naturvitenskapelige funn eller påstår at man er eneste kilde til godt og ondt i eget hode. Dersom man mener at dette gode i noen forstand er…normativt – som likeverd, respekt eller kjærlighet til ens egne barn – og at det ikke er bare er noe en selv skal følge, men også andre, må man appellere til denne standarden utenfor seg selv.

Gudene i gresk mytologi er definitivt høyt menneskelige, og har både dyder og lyter, perfeksjoner og onder, gode og dårlige sider. Her er det definitivt naturlig å lure på hvorfor i alle dager man skal respektere disse gudenes moralske krav. Og alle syn som påstår at Bibelens Gud er av samme type, må være gale, siden de tvinger frem det samme spørsmålet, og gjør det naturlig å regne med en moralsk standard utenfor Gud selv.  For dette vil igjen være å gjøre Gud til en slags glorifisert alien eller en Zeus.

(PS: Jeg har ingen ambisjoner om å gi en inngående leksjon i bibeltolkning her, men håper bare å peke ut noen ting som et koherent gudsbilde impliserer.:))

Så ateister vil være i sin fulle rett til å klage over slike moralskt arbitrære gudeskikkelser, men disse anklagene vil være uten kraft mot klassisk teisme.

En klassisk teist hevder også å kunne demonstrere at Gud er Godheten selv, som følger nødvendig fra at Gud er Skaper og iboende væren. Les mer om det på denne eksterne linken her.

Epistemisk arbitrær

Ahh. Godbiten til slutt.

Ateister regner ofte at enhver som holder Gud som den ultimate forklaringen, bare holder til en slags kjip, lettvint og anti-intellektuell “god of the gaps”-hypotese, som snart vil bli plugget igjen etter hvert som den naturvitenskapelige bulldoseren raser fremover. Eller enda verre, kan de forstå det som en appell til blind tro uten noen form for evidens. Som vår fortsatte stjernesjarmør Dawkins skriver i Black Swan (s. 152):

(…) one of the truly bad effects of religion is that it teaches us that it is a virtue to be satisfied with not understanding

Forståelig nok, lurer ateister dernest på hvorfor ikke troen på Gud står rasjonelt på lik linje med en tro på Zeus, Tim eller Quetzalcoatl. Er det ikke bare ren sjåvinisme som gjenstår som kan få oss til å foretrekke den ene over den andre? Kan ikke ateisten bare stå på sidelinjen, som i en dyrehage, og betrakte alle de religiøse som flyr rundt og tilber hver sin eksotiske skapning?

Men hovedargumentene for klassisk teisme er eksakt motsatt av en “god of the gaps”, og isteden for å hvile på en handling av blind, irrasjonell tro, hviler klassisk teisme på en forpliktelse til at verden er rasjonell og intelligibel.

For forklaringene som kommer til oss fra ren sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap, forutsetter, implisitt eller eksplisitt, en rekke ting. De forutsetter en verden hvor forandring er mulig, hvor verden fremviser visse beskrivbare trekk, med en type stabil orden som muliggjør oppsamling av kunnskap, med visse kausale forhold, med visse rasjonelle skapninger som kan utføre alt dette, med sammensatte ting som krever en forklaring forbi seg selv, osv.

Så igjen, det en klassisk teist påstår når han sier at Gud er ren aktualitet, iboende væren, og absolutt enkel, så sier han at ingen av forklaringene som kommer til oss verken fra sunn fornuft eller naturvitenskap, i det hele tatt kunne vært reelle forklaringer på noe som helst, uten at universets opphav hadde vært akkurat slik.

F.eks. både forandring og stabilitet, kontra Parmenides og Heraklit, er mulig nettopp fordi aktualisering av potensialer er mulig, som er mulig fordi ren aktualitet eksisterer, og kan tilføre muligheten til andre ting til å aktualisere potensialer, uten å hente denne muligheten utenfra seg selv.

Les også:
Hvordan kan forandring skje?

Ingen eksisterende ting i universet har mulighet til å holde seg selv i eksistens, og kunne heller ikke eksistert i et eneste øyeblikk uten å få eksistens kontinuerlig tilført fra dette opphavet. Sammensatte ting kunne ikke eksistert, som mennesker sammensatt av kroppsdeler eller fundamentalpartikler, uten at det eksisterte en virkelighet som var absolutt enkel, som ikke krevde noen ytterligere forklaring forut for seg selv.

Kort fortalt. Funnene til sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap har forklaringsstyrke, nettopp fordi de, implisitt eller eksplitt, forutsetter en metafysikk informert av klassisk teisme.

Derfor er det også nonsens å påstå at moderne naturvitenskap vil gjøre slutt på klassisk teisme, fordi klassisk teisme er rasjonelt og metafysisk mer fundamentalt enn naturvitenskap.

For klassisk teisme finner sitt eget rasjonelle fundament, ikke i hullene mellom avsløringene til moderne naturvitenskap, men i forutsetningene for enhver mulig vitenskap.

Du kan gjerne være uenig i dette om du ønsker, men det er i det minste det den klassiske teisten påstår å gjøre, og han argumenterer for det, snarere enn å gå i blind tro. Jeg drømmer i det minste i en ikke-altfor-fjern-fremtid å skrive en bok på norsk som forsøker å legge ut dette i detalj.

Det er dessuten veldig få personer her i Norge, utenom meg selv, som jobber aktivt med å forsøke å forklare dette, men det forandrer heller ikke på noe. Dersom den klassiske teisten lykkes, har han også strakt ut en hand til forsvarligheten av virkelighetsforståelsen til både rabbier, imamer og pastorer, samt den gjengse kristne Ola Nordmann og muslimske Mohammed i gata.

Så Gud er ikke en forklaring på naturlige fenomen, på samme måte som Tors raseri kanskje en gang i fortiden virket som beste forklaring på lyn og torden.

Så ateisten bør applauderes i det han stiller seg skeptisk til forklaringer av denne sorten, men det er, igjen, uten styrke mot den klassiske teisten.

Avslutning

Mye mer kunne vært sagt, men du er antakeligvis lei av mine skriverier for denne gang allerede, så vi sparer litt til en annen gang.

Så hvorfor ville noen fremdeles ønske at ateisme er sant? Jeg ville definitivt selv ønsket at ateisme var sant, dersom jeg hadde samme forestillinger som Dawkins, Fry, Nagel & Co ovenfor.

Men, som vår helt Thomas Aquinas sier i Summa Theologica 1.46.2, så burde enhver forsvarer av klassisk teisme vite noe om sin egen rike tanketradisjon, så de kan:

(…) bring forward reasons that are not cogent, so as to give occasion to unbelievers to laugh

Eller kanskje viktigere. For å ikke gi velmenende, oppriktige ateister en grunn til å avvise teisme, basert på misoppfatninger som kunne vært unngått?

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt