5 måter å se Gud

I ekte Dagbladet-stil har vi lånt fra en knallskarp katolsk filosof ved navn Edward Feser til å lage vår første punktliste. Feser har stålkontroll på de fortsatt undervurderte geniene Aristoteles og Thomas Aquinas (fordi mennesker som ikke forstår Aristoteles med stor sannsynlighet vil gå glipp av noen grunnleggende elementer av dagens verden. Det var tross alt ham som startet prosessen for å få Antony Flew til å innse at det måtte eksistere en Gud).

Listen er dessverre ikke “10 måter å få fast rumpe”, “5 veier til et bedre sexliv”, “3 kremer som beskytter deg mot flått”, “7 hemmeligheter til god helse” eller engang “sommerens 10 heteste signeringer” (selv om jeg er stor fan av fotball og Spurs selv), men noe enda litt mer interessant: Nemlig 5 gradvise måter å forestille seg Gud på (beklager misvisende overskrift, men det var en del av min utspekulerte, tabloide plan for å få deg inn hit):

man-looking-through-binoculars-600x360

1.

Gud er bokstavelig talt en gammel mann med hvitt skjegg. En snill, men streng trollmann-aktig skapning med veldig menneskelige tanker og ønsker som bor på et sted kalt “Himmelen”. Himmelen er ganske likt andre steder vi vet om, bortsett fra at det er veldig langt borte, og det er umulig å komme seg dit uten hjelp av magiske midler.

2.

Gud har ikke virkelig en kroppslig form, og hans tanker og ønsker er på mange måter veldig forskjellige fra våre. Han er et immaterielt objekt eller substans som har eksistert for alltid, og (kanskje) gjennomtrenger hele verdensrommet. Fremdeles er Han likevel, på samme måte som oss, en person, bare uendelig mye mer intelligent, mektig, rettferdig og spesielt uten våre fysiske og moralske begrensninger. Han skapte verden på samme måte som en snekker bygger et hus, som et uavhengig objekt som fremdeles vil stå selv om Han skulle gå vekk fra det. men Han kan likevel velge å blande seg inn i prosessen fra tid til annen.

3.

Gud er ikke et objekt eller en substans på samme måter som de objektene og substansene vi kjenner til i verden. Han er heller “ren væren” eller selve “eksistensen”, helt distinkt fra denne verdenen bestående av tid, rom og ting, hvor Han underligger og opprettholder denne i eksistens i hvert eneste øyeblikk, og hvis uten Hans kontinuerlige, bevarende handling ville blitt umiddelbart utslettet. Verden er ikke et uavhengig objekt i den forstand at den kunne fortsatt dersom Gud hadde “gått vekk” fra den; men kan bedre sammenlignes med musikken som spilles av en musiker, som bare eksisterer mens han spiller, og forsvinner i det øyeblikket han stopper.

Ingen av konseptene vi tillegger ting her i verden, inkludert oss selv, kan brukes om Gud, annet enn i en analogisk form. Slik, for eksempel, vi kan si at Gud er “personlig” fordi Han ikke er mindre enn en person, på samme måte et dyr er mindre enn en person. Men Gud er ikke bokstavelig talt “en person” i forstand av å være en individuell ting blant andre, som resonnerer, velger, har moralske plikter, osv. Slike konsepter gir ingen mening når de bokstavelig tilegnes til Gud.

4.

Gud forstått av noen som har hatt en mystisk opplevelse av det slaget som Aquinas hadde.

5.

Gud slik Aquinas kjenner Ham nå, altså slik Han kjennes i den salige opplevelsen av Ham, som tillegges de velsignede etter døden.

 

“God said to Moses, “I AM WHO I AM.” And he said, “Say this to the people of Israel, ‘I AM has sent me to you.'””
2 Mos 3,14

Man kan naturligvis fortsette å dele opp i kategorier mellom disse, men dette er et grovt bilde. Grad 1 er vanlig blant barn og voksne med liten utdanning (og ofte nyateistiske karikaturer). Grad 2 representerer noen utdannede troende, og mye populær apologetikk, slik som William Paley. Grad 3 derimot tilsvar klassisk, filosofisk teologi, og er forståelsen til store klassiske tenkere som Augustin, Anselm, Aquinas og andre. Grad 4 og 5 er umulige å tilegne ved egen kraft, men kan bare bli gitt av Gud selv.

Nå er ikke de laveste gradene uten verdi. Nettopp fordi de er på sporet av noe virkelig, som kan hjelpe den kunnskapstørste videre til større forståelse. Grad 2 er likevel bedre enn 1, men er likevel for begrenset og antropomorfisk (=menneskelignende). Grad 3 er derimot det lengste vi kommer ved hjelp av ren menneskelig rasjonalitet.

Hvorfor trenger man metafysikk?

Metafysikk: En retning innen filosofi som studerer de første prinsipper, og tar for seg den fundamentale naturen av virkelighet og væren. Det inkluderer ontologi, kosmologi, og ofte epistomologi.

“Even the attempt to escape metaphysics is no sooner put in the form of a proposition than it is seen to involve higher significant metaphysical postulates. For this reason there is an exceedingly subtle and insidious danger in positivism. If you cannot avoid metaphysics, what kind of metaphysics are you likely to cherish when you sturdily suppose yourself to be free from the abomination? Of course it goes without saying that in this case your metaphysics will be held uncritically because it is unconscious; moreover, it will be passed on to others far more readily than your other notions inasmuch as it will be propagated by insinuation rather than by direct argument….

Now the history of mind reveals pretty clearly that the thinker who decries metaphysics…if he be a man engaged in any important inquiry, he must have a method, and he will be under a strong and constant temptation to make a metaphysics out of his method, that is, to suppose the universe ultimately of such a sort that his method must be appropriate and successful…. But inasmuch as the positivist mind has failed to school itself in careful metaphysical thinking, its ventures at such points will be apt to appear pitiful, inadequate, or even fantastic”
– E. A. Burtt, amerikansk vitenskapsfilosof. Fra “The Metaphysical Foundations of Modern Physical Science”.

Enkelt sagt: Contrary to popular belief, forteller empirisk naturvitenskap alene oss lite om virkeligheten. Det er filosofi (tolkningen av vitenskapelige forutsetninger og resultater i en større sammenheng) og metafysikk som tar for seg de dypeste fundamentale sammenhenger i naturen. Tolkning av naturvitenskap er derfor sjeldent virkelig objektiv, men hver enkelt vitenskapsmann tar med sine personlige verdier og trossystem. Enda en grunn til hvorfor troen om at naturvitenskap alene kan fortelle oss alt vi vet om virkeligheten, er en logisk selvmotsigende posisjon, tross at den ubevisst nytes godt av mange.

“It is, in fact, a common fantasy, promulgated mostly by the scientific profession itself, that in the search for objective truth, data dictate conclusions. If this were the case, then each scientist faced with the same data would necessarily reach the same conclusion. But as we’ve seen earlier and will see again and again, frequently this does not happen. Data are just as often molded to fit preferred conclusions
– Roger Lewin, britisk vitenskapsskribent

Metaphysics

Ironisk nok, er det menneskene som tror de ikke trenger metafysikk, som hadde trengt det mest. Når man avviser metafysikk, så er det en dårlig unnskyldning for å slippe å tenke, og isteden for å slippe unna, bruker man det heller bare ubevisst og ukritisk (siden alle strengt tatt bruker det).

“In truth there are only two kinds of people; those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.”
G. K. Chesterton, britisk forfatter og apologet

Når personen som har avvist metafysikk, også prøver å si noe om de store sannhetene i livet, så finnes det en god sjanse for at han/hun…ikke…forstår…virkeligheten!

Noe som gjør det litt problematisk å ta det personen sier på alvor…

Bad Atheism – Om Gud, guder og spaghettimonstre

I all lekenhet inntar denne bloggen en litt mer militant stil med serien “Bad Atheism” mens vi går gjennom noen av de svakeste, men likevel vanligste grunnene som oppgis for å ikke tro på Gud, og hvorfor de ikke er gyldige. De kunne vært morsomme å lese i en Pondus-stripe, men noen tar dem dessverre alvorlig i et svakt og lite intelligent øyeblikk. Fra 14-årige bloggere til vitenskapsmenn, journalister og norske religionslærere.

Ganske enkelt: Møter du noen av disse i en diskusjon, så har du avslørt at motparten med stor sannsynlighet ikke har en anelse om hva han/hun prater om. Vi kan kort nevne at Richard Dawkins og Chris Hitchens også bruker det følgende, uten at vi igjen (blir dere ikke lei?) hinter til deres lave kompetanse utenfor visse områder av evolusjonsbiologi og journalistikk (joda, vi gjør egentlig det).

Bad Atheism

Litt mer profesjonelt kalles det for “defensiv apologetikk” (kontra “offensiv apologetikk” som denne bloggen stort sett fokuserer på).

Dagens argument var en stor hit under personer som den ateistiske filosofen Bertrand Russel på tidlig 1900-tall. I “en opplyst tid som vår” burde man forvente at den ikke lenger var i bruk, men er likevel daglig å se i både diskusjoner, venners Facebook-statuser og diverse kommentarfelt rundt på nettet. Den gylne regel her virker å være at dersom “kristen”, “kirke, “Jesus”, “middelalder” eller “islam” er nevnt minst 1 gang i løpet av teksten, vil det ta under 3 kommentarer før vi får se at “religion er roten til alt ondt” og at “det er utrolig at noen fortsatt tror på sånne ting de drev med i bronsealderen”. Følgende ser vi på:

Å tro på Gud er ikke annerledes fra å tro på en usynlig tekanne bak månen, et flyvende spaghettimonster, Zeus, Odin, julenisser, påskeharer eller diverse guder. Det kan kanskje ikke motbevises 100%, men det er like absurd å tro på.

Even Gran, journalist i Fri Tanke, sa selv i debatt med Stefan Gustavsson om “Guds eksistens” i april at selv om han ikke kunne motbevise et flygende spaghettimonster eller at en enhjørning sto bundet fast like utenfor huset akkurat da, ga det likevel ingen mening å tro på. Det kan jeg forsåvidt være enig med Gran om, men sammenligningen med Gud utover det er cirka like gyldig som den mellom sola og bordlampa mi.

Vi kan forsøke å forklare enklest mulig: En tekanne, allmektige spaghettimonster, Odin, usynlig enhjørning, julenisse eller Ganesha er selv fysiske, kontigente vesen. De har altså en start og en slutt, krever en årsak for dets eksistens, består av materie eller energi (stort sett) og befinner seg innenfor tid og rom. Men som vi f.eks. har sett på i et par tidligere innlegg her og her, så må en virkelig Gud være immateriell med nødvedig eksistens. Han er umåtelig mektig, uskapt og tidløs, among others.

Gud (med stor G) er det Aristoteles og Thomas Aquinas beskriver som “første beveger” av hele universet (innlegg kommer), og det Augustin, Anselm og Plantinga beskriver (innlegg kommer) som et maksimalt vesen som er opphavet til alt vi indirekte innhenter all vår kunnskap om verden fra (moralske sannheter, matematikk, logikk, abstrakte objekter osv). Disse har logisk sammenheng med Gud, men ingen gud, påskehare eller tekanner. Den jødisk-, kristne-, muslimske Gud er ingen hypotese, postulat eller gjetning, men har rasjonell støtte, i motsetning til en hammersvingende Tor, usynlige enhjørninger, en lynkastende Zeus, en julenisse eller et spaghettimonster, som nok bedre kunne sammenlignes med Gran selv (siden de har mer til felles).

Gran eller andre avslører ingen Gud ved å sammenligne Ham med en usynlig enhjørning, men avslører bare at deres egen ateisme med større sannsynlighet er uten et kvalifisert grunnlag.

 

Kan kristne tvile?

Kort versjon

En likhet mellom nye ateister og religiøse fundamentalister, er at begge virker som om de er 100% sikre på sitt standpunkt, og at det ikke finnes rom for å tenke noe annet. Nå er nok dette dessverre oftere et resultat av psykologiske behov og dårlig kunnskap om motpartens standpunkt, enn reell refleksjon og nøye vurdering av alternativene.

faith-doubt

Mens Jens Brun Pedersen fra Human-Etisk Forbund står frem og sier at de har tvil som en av sine øverste dyder, så tilhører han likevel en organisasjon med tradisjon for å uttale seg bastant avvisende om gudstro uten beundringsverdig stor kunnskap. (Og vice versa fra ulike kirker selvfølgelig). Det er dessuten vanskelig å argumentere for at tvil er et mål i seg selv, men heller et middel for å finne frem til bedre kunnskap.

First of all: Tvil blant kristne er helt normalt, og kan være et tegn på seriøs refleksjon og at man tar troen på alvor. Kanskje kan tvilen til og med lede oss til en bedre forståelse av Gud og skaperverket. Absolutt visshet om noe som helst, skyldes nok heller likegyldighet eller dårlig filosofi om virkeligheten, og er nok en urealistisk forventning til livet som et begrenset menneske, når selv våre sanser og kognitive evner kan villede oss.

Vi må skille mellom emosjonell tvil og logisk tvil. Selv om følelser kan gjøre det enklere å være kristen, særlig i disse festivaltider, svinger følelser som kjent, og er en ekstremt dårlig basis å fundamentere en søken etter sannhet på. Når det gjelder den logiske biten, så tåler kristen tro fint utprøving og spørsmålsstilling gjennom research, tenkning og samtale, selv om du bør unngå å søke svarene hos filosofiske strykkandidater som Gule, Krauss, Dawkins eller Hitchens. Gjennomført kritisk tenkning kan i det hele tatt risikere å gjøre deg kristen, og utprøving av gudsbevis og filosofi kan være en god måte for en kristen å takle tvil på. Dermed kan en rent rasjonell overbevisning om sannsynligheten for Guds eksistens være utgangspunktet for å søke ut en personlig relasjon med Ham.

“Doubt is not the opposite of faith; it is one element of faith”
– Paul Tillich

Siden tro altså likevel har lite eller ingenting til felles med blind tro, kan altså tvil og tro fint leve side om side, og være til stede i hverdagen. Roger Penrose har skrevet et samleverk på over 1000 sider kalt “The Road to Reality”, hvor han samler alle kjente fysiske lover, helt fra de første prinsipper. En dedikert skeptiker kan med god grunn protestere på innholdet i hver eneste side av denne boka, uten at det vil være videre fruktbart. Vi vil aldri få svar på alle spørsmålene vi har, de fleste påstander vil ha motargumenter, og vi må finne måter å leve målrettet på tross uvissheten. Tro ligner altså på tillit, og utgjør en forpliktelse til å stole på Jesus når Han sa at Han virkelig var “Veien, sannheten og livet”. En forpliktelse og Gudsrelasjon som får store konsekvenser for livet som skal leves. På samme måte som når to kvanteenheter virker mot hverandre, vil de i stadig større grad flettes sammen, slik at utslag i den ene vil gi effekt på den andre.

Hvis jeg hele tiden fokuserer på å teste ut vennene mine, for å se om vi virkelig har en relasjon, ødelegger jeg nok grunnlaget for vennskap raskt nok. Siden relasjoner mellom mennesker bygges av gjensidig tillit og ærlighet, er det liten grunn til å tro at min relasjon med Gud er noe annerledes.

 

Utvidet versjon

Grunnen til at jeg selv kan kalle meg kristen, er at jeg mener at kristen tro gir et bedre helhetlig bilde av virkeligheten vi opplever omkring oss enn noe annet livssyn. En virkelighet som naturligvis inkluderer vitenskapelige fremskritt og mulighet for at rasjonalitet, vitenskap og moral i det hele tatt kan være mulig. Bedre enn sekulær humanisme. Bedre enn buddhisme. Bedre enn islam, og i hvert fall bedre enn naturalisme. Jeg mener bevisene peker i retning av at Gud eksisterer, og at Jesus faktisk var Hans sønn som uungåelig må ha overvunnet døden. Alt utover det er mindre relevant, men jeg mener naturligvis at kristendom og Jesus representerer et verdigrunnlag og sinnelag med et fantastisk potensiale for å bygge positive, gode og frie samfunn som ivaretar enkeltmennesker. Å si at jeg antakeligvis tar feil er egentlig en form for falsk beskjedenhet.

Hadde jeg oppriktig ment at jeg tok feil, og at Gud sannsynligvis ikke eksisterer (Som A. C. Grayling beskylder alle kristne for), burde jeg vel i all ærlighet kalt meg for noe helt annet enn kristen. Det gjør ikke at jeg trenger å se på ateister som lite intelligente, men at de dessverre har oversett noe av det viktigste og vakreste med den dypeste virkeligheten som vi alle lever i.

 

En sannhetssøker

Anthony Flew, en av 1900-tallets mest fremstående ateister og veri, måtte til slutt stå frem som troende på en deistisk Gud i 2003. Årsaken beskriver Flew selv med at han hadde misforstått motparten, og godt hjulpet av nye vitenskapelige oppdagelser og en grundig lesing av Aristoteles med fler, måtte han til slutt innrømme at det antakeligvis måtte finnes en Gud som forklarte universets kompleksitet og opphav til liv, nettopp fordi han fulgte Platon’s filosofi “We must follow the argument where it leads”. Antony Flew ble ledd ut av andre ateister med at han i høy alder var blitt senil og gjorde et siste forsøk på en frelse og et liv etter døden. Flew svarte med å sukke over den aggressive holdningen til hans tidligere kolleger siden han fortsatt ikke trodde på Jesus, et liv etter døden, og ettersom de aldri hadde lest et ord han hadde skrevet, verken før eller etter konverteringen.

 

Men hvorfor kan ikke bare Gud gjøre sin eksistens åpenbart tydelig for alle?

Lawrence Krauss hintet senest i sin debatt mot William Lane Craig til at hvis Gud virkelig eksisterte, så ville han plassert stjernene i en formasjon som tydelig stavet “Her er jeg”. Nå er det god grunn til å tenke at Gud ikke har noe behov for å overvelde mennesker med den type spill og selv har valgt å være tilslørt fra mennesket for at muligheten for menneskets frie vilje og valget om å elske Ham skal være logisk mulig. Dette motsier likevel på ingen måte at alle mennesker bare kan finne sin ultimate fullbyrdelse av mening og frihet i samvær med sitt opphav. Siden dette kan være et utilstrekkelig svar for noen, kommer vi tilbake til dette spørsmålet senere.