Skeptisk til Volda

Noen av initiativene som blusser opp i Norge, er jeg spesielt stor fan av. Mange av dem tar for seg menneskehandel, entreprenørskap, bistand, utvikling eller ulike måter å engasjere unge.

Et helt annet derimot, er Skepsisuka, i regi av Laget NKSS. Her inviteres hele skoler til å høre korte, gode presentasjoner av kristent budskap og ulike doktriner (som moral, helvete, osv), samt mulighet til å komme med kritiske spørsmål. Selv som kristen er jeg sjeldent enig i alt som blir sagt, men det er en god måte til å begynne å se det rasjonelle forsvaret som finnes for kristen tro, tvinge frem kritisk tankegang, og mulighet for å bryte ned noen destruktive fordommer.

Det er derfor med stor ærefrykt at jeg selv får lov til å åpne showet under Skepsisuka i naturperlen Volda neste mandag kveld. Jeg for min del skulle gjerne hatt 8-9 timer, men skal prøve å korte det hele ned til en intens, men fengende time, hvor vi skal komme innom tema fra klassisk gresk filosofi, metafysikk, menneskesinnet, evolusjonsteori, kvantefysikk, frem mot Jesus, samt gi et rasjonelt forsvar for Gud og en udødelig sjel, og et rasjonelt angrep på materialisme. I hvert fall så langt en over gjennomsnittlig engasjert, karismatisk, 24-årig siviløkonom klarer.

Tittelen er: “Et nytt perspektiv på universet”, og du vil antakeligvis forlate rommet med mange helt nye tanker, eller i verste fall ha fått en god latter! :)

Ta med deg dine nysgjerrige og kritiske spørsmål og kom til Høyskolen i Volda mandag 7. oktober! (PS: Jeg har bursdag et par dager etter, så det er lov til å ta med kake).

(Edit: Link på Facebook er nå lagt ut)

Foto: Laget@Skepsisuka på Blindern 2013
Foto: Laget@Skepsisuka på Blindern 2013

Da er det kanskje lov til å gi litt reklame også. Hvis du ønsker en lett forståelig innføring i kristent trosforsvar og disse temaene i din egen menighet/organisasjon, så send en forespørsel til mail@danieljoachim.org.

Jeg er en del av Tankesmien Skaperkraft, så det er fullt mulig å kombinere dette til en helaften, supplert med dyktige folk som har langt mer erfaring og visdom enn meg. Mulige tema er menneskehandel, menneskeverd, entreprenørskap, kulturpåvirkning, politikk, artikkelskriving og mye mer.

“No less a figure than Eugene Wigner, a Nobel Prize winner in physics, claimed that materialism — at least with regard to the human mind — is not “logically consistent with present quantum mechanics.” And on the basis of quantum mechanics, Sir Rudolf Peierls, another great 20th-century physicist, said, “the premise that you can describe in terms of physics the whole function of a human being … including [his] knowledge, and [his] consciousness, is untenable. There is still something missing.”
– Stephen Barr, amerikansk professor i fysikk (link)

Materialist Anthem

Glem Ylvis og The Fox. Denne musikkvideoen er så fantastisk utført at den fortjener en Nobelpris i…noe. Men den har også en dypere mening. Mye dypere enn hva artistene og regissøren antakeligvis vet selv.

For å gjøre forrige innlegg om Nagel litt mer forståelig, kan vi jo her gi et veldig praktisk eksempel. HVIS mekanisk materialisme (eliminative style) var en SANN beskrivelse av verden, så ville ALL musikk høres slik for deg. Nickelback, Miley Cyrus, Metallica, Avicii, Jay Z, Kaizers Orchestra (og du som trodde de var vanskelige nok å forstå fra før av?), Sigvart Dagsland, you name it!

Enkelt oppsummert fordi ordene vi bruker, ikke ville reflektere noen objektiv sannhetsverdi om det bakenforliggende som ordene viste til, og rasjonaliteten vår (som du egentlig ikke ville hatt) ville ikke hatt evne til å finne frem til det. Derfor ville ordene jeg formet i hjernen min, og som kom ut av kjeften min, uansett ikke gitt noen mening for deg (nei, Dawkins’ meme-teori redder deg ikke her). I beste fall kunne vi muligens hatt ET universelt språk. Et felles språk ved navn “gibberish”.

Sangen ble opprinnelig laget som en parodi på alle italienere som gikk rundt og digga engelsktalende hits, uten å ane hva som ble sagt. Den ble en stor hit, til tross for at ingen av ordene har noen mening, selv om de kanskje høres engelske ut (de synger da tross alt “oll’ raight”).

Og dansinga! Dansinga! Dansinga er virkelig noe av det beste (aka morsomste) jeg har sett, til tross for at jeg har bodd sammen med norgesmesteren i swing i et år, og som daglig trente på kjøkkenet vårt. Fare: Du kan bli hekta.

Gibber me up, hon’. It’s the one and only: Prisencolinensinainciusol!

…jeg gleder meg allerede til karaoke-versjonen!

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.

Pave Frans, ateister, og evigheten med Gud

Jeg har ikke akkurat for vane i å forsvare katolikker, men den siste tida har både min beundring for Den katolske kirke og dens tradisjon økt betraktelig. Det kan derfor være provoserende for mange, men likevel nødvendig, å slenge inn et innlegg i ny og ne. En kirke som har vært sentral i utviklingen av alt fra menneskeverd og troen på menneskets rasjonalitet til moderne sivilisasjon og vitenskap. Samtidig har min tålmodighet til media sin tabloide og til tider på grensa til rasistiske fremstilling av samme kirke sunket. (Maktovergrep eller overgrep mot barn skal naturligvis alltid fordømmes, men jeg har ennå til gode å se en troverdig undersøkelse på at katolikker ligger over gjennomsnittet her, selv om dette kan være feil. Isåfall kunne vi vel like gjerne trakassert buddhister, protestanter, liberale, sosialister, siviløkonomer eller sekulærhumanister i kommentarfelter og TV-serier). Det er ingen unnskyldning for å henge ut flere hundre millioner mennesker, og bidra til en litt dummere, og mer fordomsfull verden!

Siste vridning i media er at ikke bare aviser som Independent og Dagbladet, men også Dagen (Red 18.09: Dagen har nå rettet opp artikkelen sin. Creds til dem for det) kaster seg på bølgen når “det kan virke” som at Pave Frans i et åpent brev til en ateistisk italiensk aviskommentor ved navn Dr. Scalfari sier at ateister ikke trenger å søke Gud, men likevel kan tilbringe evigheten med Ham.

tumblr_msavbsTQCE1qz82gvo1_1280

Sannheten er heller at Pave Frans ønsker (med god grunn) å gå i dialog med ateister, men understreker nådens plass for å kunne nærme seg Gud. Frans sier:

“First of all, you ask if the God of the Christians forgives those who do not believe and do not seek faith. Given that—and this is fundamental—God’s mercy has no limits if he who asks for mercy does so in contrition and with a sincere heart, the issue for those who do not believe in God is in obeying their own conscience. In fact, listening and obeying it, means deciding about what is perceived to be good or to be evil. The goodness or the wickedness of our behavior depends on this decision.”

Guds nåde er, som vi ser, ubegrenset, men avhengig av at vi anerkjenner vårt behov for nåde. Noe som åpenbart forutsetter at vi først søker Ham. Det kan jo være en god anledning til å gjenta en god definisjon av “kristen tro”, fra filosofen Edward Feser:

“For faith, properly understood, does not contradict reason in the least; indeed, in the present context it is nothing less than the will to keep one’s mind fixed precisely on what reason has discovered to it.”

Videre refererer Frans til noe som allerede er kjent fra Paulus sine brev (Rom 2,14-15), nemlig at alle mennesker har “lovens effekt” skrevet i sine hjerter, og er skapt med en naturlig basic evne (selv om denne blir bedre utviklet hos noen, enn hos andre) til å skille mellom godt og ondt. Det betyr at ateister selvfølgelig moralsk sett kan være like gode (eller bedre) mennesker som religiøse og følge samvittigheten sin til å skille mellom rett og galt. (Det forandrer likevel ikke på det argumentet om at Gud, som i sin natur ER godhet, er opphavet til alle objektive moralske sannheter, uavhengig av ulike menneskers subjektive søken etter Ham).

Så kildekritikk søkes hos flere journalister. Jeg har umåtelig stor respekt for ydmykheten og medmenneskeligheten til Pave Frans, og det er all grunn til å følge med ham videre.

Nå finnes det selvfølgelig mange forskjellige syn innenfor kristendommen på hva som skal til for å tilbringe evigheten med Gud etter vår materielle død. Et syn, som gjerne er i sterkt mindretall, er apokatastasis. Tanken er her grovt sett at alle mennesker vil få en ny mulighet på “dommens dag” (utenfor dette skapte fenomenet kalt “tid”) til å velge Gud. Den har noe belegg, men det er nok likevel et mer utbredt syn at mennesker som ikke søker Gud, heller ikke vil tilbringe evigheten sammen med Ham (annihilasjon?), i respekt for vår fri vilje.

Som Aquinas (sjefstenkeren til Den katolske kirke) understreket, så er menneskets “final cause” eller “purpose” i livet å søke sannhet. Den dypeste sannheten er, i følge Aquinas (og Aristoteles), Gud. Vi er altså avhengige av at vår immaterielle sjel/intellekt/mind søker Gud (flere argumenter om sjelen og mot materialisme kommer) for å kunne tilbringe evigheten sammen med Ham. (Det er naturligvis mer komplisert filosofi enn dette som ligger bak)

Til sist, siden Pave Frans i brevet henviser til forgjengerens “Lumen Fidei“, kan vi jo understreke Pave Frans sitt syn på temaet her for spesielt interesserte. Det ser ikke like lovende ut her for en avvisning av Gud:

19. The life of faith, as a filial existence, is the acknowledgment of a primordial and radical gift which upholds our lives. We see this clearly in Saint Paul’s question to the Corinthians: “What have you that you did not receive?” (1 Cor 4:7). This was at the very heart of Paul’s debate with the Pharisees: the issue of whether salvation is attained by faith or by the works of the law. Paul rejects the attitude of those who would consider themselves justified before God on the basis of their own works. Such people, even when they obey the commandments and do good works, are centred on themselves; they fail to realize that goodness comes from God. Those who live this way, who want to be the source of their own righteousness, find that the latter is soon depleted and that they are unable even to keep the law. They become closed in on themselves and isolated from the Lord and from others; their lives become futile and their works barren, like a tree far from water. Saint Augustine tells us in his usual concise and striking way: “Ab eo qui fecit te, noli deficere nec ad te”, “Do not turn away from the one who made you, even to turn towards yourself”.[15] Once I think that by turning away from God I will find myself, my life begins to fall apart (cf. Lk 15:11-24). The beginning of salvation is openness to something prior to ourselves, to a primordial gift that affirms life and sustains it in being. Only by being open to and acknowledging this gift can we be transformed, experience salvation and bear good fruit. Salvation by faith means recognizing the primacy of God’s gift.As Saint Paul puts it: “By grace you have been saved through faith, and this is not your own doing; it is the gift of God” (Eph 2:8).

20. Faith’s new way of seeing things is centred on Christ. Faith in Christ brings salvation because in him our lives become radically open to a love that precedes us, a love that transforms us from within, acting in us and through us.This is clearly seen in Saint Paul’s exegesis of a text from Deuteronomy, an exegesis consonant with the heart of the Old Testament message. Moses tells the people that God’s command is neither too high nor too far away. There is no need to say: “Who will go up for us to heaven and bring it to us?” or “Who will go over the sea for us, and bring it to us?” (Dt 30:11-14). Paul interprets this nearness of God’s word in terms of Christ’s presence in the Christian. “Do not say in your heart, ‘Who will ascend into heaven?’ (that is, to bring Christ down), or ‘Who will descend into the abyss?’ (that is, to bring Christ up from the dead)” (Rom 10:6-7). Christ came down to earth and rose from the dead; by his incarnation and resurrection, the Son of God embraced the whole of human life and history, and now dwells in our hearts through the Holy Spirit. Faith knows that God has drawn close to us, that Christ has been given to us as a great gift which inwardly transforms us, dwells within us and thus bestows on us the light that illumines the origin and the end of life.

21. We come to see the difference, then, which faith makes for us. Those who believe are transformed by the love to which they have opened their hearts in faith. By their openness to this offer of primordial love, their lives are enlarged and expanded. “It is no longer I who live, but Christ who lives in me” (Gal 2:20). “May Christ dwell in your hearts through faith” (Eph 3:17). The self-awareness of the believer now expands because of the presence of another; it now lives in this other and thus, in love, life takes on a whole new breadth. Here we see the Holy Spirit at work. The Christian can see with the eyes of Jesus and share in his mind, his filial disposition, because he or she shares in his love, which is the Spirit. In the love of Jesus, we receive in a certain way his vision. Without being conformed to him in love, without the presence of the Spirit, it is impossible to confess him as Lord (cf. 1 Cor 12:3).

Hvorfor Aquinas?

“If we want to know about the existence of God, or about the nature of science, we should read Aquinas, not merely the writers of this century(…) The great benefit to be derived from reading pre-modern authors is to come to realize that after all, we [moderns] might have been mistaken”
– Christopher F. J. Martin, professor i filosofi

50 shades av ingenting

Siden Lawrence Krauss fremdeles virker til å ha folk som tar denne idèen seriøst (og til og med har egne lidenskapelige etterfølgere), så dedikerer vi en egen bloggpost til ham, til tross for at det å trashe Krauss er blitt en populær internett-sport. Hei, du har jo ikke lest de andre, har du vel?

For bakgrunnsinformasjon kan vi nevne at Lawrence Krauss er en brilliant teoretisk fysiker og kosmolog som i januar 2012 skrev en bok ved navn “A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing“. Krauss kaster seg tilsynelatende ut i den ambisiøse oppgaven i å svare på spørsmålet som verdens ledende filosofer, teologer og Ola Nordmann har spurt seg i tusenvis av år; nemlig hvor selve universet kommer fra. Stephen Hawking har forsøkt noe lignende tidligere (uten hell).

todo-list-nothing

Ikke overraskende utfordrer Krauss både teologer og filosofer når han påstår at dette er et vitenskapelig spørsmål, istedenfor et som tilhører filosofiens- og metafysikkens verden. Problemet med argumentet, er bare at Krauss’ definisjon av ingenting, faktisk ikke er et virkelig ingenting, men består av noe, altså ting som kvantevakuum, kvantemekaniske lover og fluktuasjoner. Krauss diskuterer til og med ulike kandidater for ingenting. Nå har jeg i all ærlighet ikke lest boka selv (slike ting er jo ikke en veldig god sales-pitch), men det utgjør ikke noen stor hindring, siden innholdet om vitenskap er irrelevant, og dette er et ganske straight-forward filosofisk argument.

Dette er vel et kremeksempel på “the fallacy of equivocation”  og dogmatisk scientisme. For å holde posten kort, prøver vi å begrense til noen punkter:

Det mange Krauss-tilhengere ikke forstår, er at når Krauss (og vitenskapsmenn for øvrig) gjør filosofiske påstander, så er det fortsatt filosofi. Som det nye presteskapet, har vitenskapsmenn av noen blitt tildelt oppgaven til å forvalte all kunnskap som menneskeheten kan finne frem til. Overraskende nok, har mange ikke takket nei til stillingen, men jatter ivrig med. Vitenskapsmenn utøver derfor visstnok vitenskap når de tenker logiske resonnementer om verden, de utøver vitenskap når de grunner over eksistensielle spørsmål (eller filosofisk påstar at disse er meningsløse å spørre om, siden de ikke kan løses vitenskapelig), de utøver vitenskap når de filosoferer over hva resultatene deres egentlig betyr i en større sammenheng, og de utøver antakeligvis også vitenskap når de spiser en burger på vei hjem fra lab’en, eller ser på siste Adam Sandler-hit fra Netflix. Reality check: Når vitenskapsmenn gjør filosofi, så er det ikke plutselig blitt vitenskap (i hvert fall hvis du lever etter ca. 1850, siden vitenskap ble brukt som et større samlebegrep før dette). Det er fremdeles filosofi!

“The nonsense written by philosophers on scientific matter is exceeded only by the nonsense written by scientists on philosophy”
– Charlie Dunbar Broad, britisk epistomolog og vitenskapsfilosof

Nå finnes det mange grunner til at slik scientisme, hvor vitenskapen er eneste kilde til kunnskap (uavhengig av hvor bredt du definerer “vitenskap”), er en logisk selvmotsigende og irrasjonell posisjon, men det fortjener en lettformulert post senere (en kort spoiler er at scientisme ikke engang rasjonelt kan begrunne premissene for hvorfor vitenskap i det hele tatt ER MULIG, og prosjektet faller sammen på startstreken).

Krauss avslører posisjonen sin når han sier ting som at empiri (kunnskap fra sanseinntrykk) er den ultimate kilden til “fakta” og at “filosofer og teologer må høre på ham, mens han ikke trenger å høre på dem”.

Kan matematikk (som teoremer) og logikk (som nødvendige resonnementer og konklusjoner) telle som fakta? I såfall er de ikke avhengige av empiriske forklaringer for å være “sanne” eller “falske”. Mens den eneste kilden til empiriske fakta er…vel, empiri, så trenger vi kunnskap, forståelse og kontekst. Her er empiri ofte nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Krauss misser fullstendig på rekkefølgen, og sannheten er snarere at i det store bildet er vitenskapsmenn hjelperyttere (verdifulle sådan) for å skaffe et empirisk faktagrunnlag, SLIK AT man kan drive god filosofi.

Hva “ingenting” virkelig er, burde være åpenbart for alle. Både filosofer, teologer, David Albert, Massimo Pigliucci, Edward Feser, Luke Barnes, William Lane Craig, 1 Mosebok og til og med den lille niesa mi på 7 år forstår det. Et virkelig ingenting er simpelthen et fravær av ALT. Ingenting har ingen materie, ingen energi, ingen rom, ingen egenskaper, ingen lovmessighet, ingen potensialer, ingenting som kan være i noen form for tilstand, osv. Når ingenting ikke har noen egenskaper, så må det sies at det å skape et spontant univers ville vært en ganske fascinerende egenskap. F.eks. et kvantevakuum har derimot både egenskaper, energi og spenning, og er like fysisk som steiner, sjiraffer og nieser. Krauss prøver også å rettferdiggjøre dette med at universet i sum har null energi. Irrelevant, men selv ikke dette har han grunnlag for å si. (Takk Gud for kritiske fysikere som Luke Barnes)

Likevel sier noen at hva filosofer mener ikke er interessant, at et filosofisk ingenting ikke gir mening siden filosofer og teologer ikke er enige om hva det er (noe de selvfølgelig er), og at ingenting må kunne testes. You hear me? Ingenting må kunne TESTES, til tross for at hvis det eksisterer noe å teste MED eller PÅ, så vil det IKKE være INGENTING.

Nå er den typiske forsvarsresponsen at Krauss faktisk definerer ingenting selv, og derfor ikke blir truffet av kritikken. Det kunne man kanskje godtatt, dersom Krauss selv hadde innrømmet at det bare var en intern “working title” og at han ikke hadde fortsatt på prosjektet sitt med å kalle boka si for “A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing“, men omdøpt den til “A Universe from Something” eller i beste fall “A Universe from Empty Space: Why There is Something Like This Rather than Something Else”, og naturligvis droppet den misledende undertittelen.

Men Krauss gir heller mange steder uttrykk for at dette forklarer grunnleggende eksistensielle spørsmål som hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting, og unnskyldningen hans (på oppdrag fra Dennett) i Scientific American er lite overbevisende, hvor han fortsetter å merke territorium (“If “something” is a physical quantity, to be determined by experiment, then so is ‘nothing’. “) (Reality check: Så fravær av “something” skal ha samme egenskaper som selve “something”. Har fraværet av en sandwich samme egenskaper som selve sandwichen? Har fraværet av en sofa samme egenskaper som en sofa? Har fraværet av Fifa 2014 samme egenskaper som Fifa 2014? Okay, jeg innrømmer å glede meg til sistnevnte).

Han langer dessuten ut mange steder mot filosofer, teologer og til og med fellow kosmologer (som er vant til å bruke ingenting som en fysisk attributt til intern bruk), når de forsøker å irrettesette ham. Med en coverbakside som pretty much er en krigserklæring mot klassisk religion og klassisk filosofi (“Provocative, challenging, and delightfully readable, this is a game-changing look at the most basic underpinning of existence and a powerful antidote to outmoded philosophical, religious, and scientific thinking.”) og et tillegg fra Dawkins som sier at Krauss har slått ut teologene på kosmologi på samme måte som Darwin “slo ut” teologene på biologi (nå er det vel heller grunn til å tro at evolusjonsteorien, forstått rett, representerer et sterkere argument MOT naturalisme og ateisme, men det kommer senere), så kan mannen…ikke…forsvares!

Årsaken til at han fremdeles holder seg til sin egen definisjon, uttaler han selv som at han bedre liker å “forholde seg til realiteter”. Oversatt til ærlighetsk, betyr det egentlig: “Jeg har ikke evne til å utforske filosofenes konsept av ingenting (aka common sense). Jeg liker ikke at det finnes ting i virkeligheten som jeg ikke forstår, så jeg redefinerer min egen virkelighet innenfor min egen lille boks”. Derfor vil du også høre nonsens som “ja, filosofene trodde lenge at <insert common sense here>, men moderne vitenskap har i virkeligheten vist oss at <insert nonsense here>”. Virkeligheten tilpasses kartet istedenfor omvendt. Fritenker? Well, you decide…

Feser’ sin siste “Wood floor guy analogy” oppsummerer alt på en fantastisk måte. Kortversjon er at tregulvet i et av rommene til Feser skulle renoveres, og naturligvis fikk han beskjed om å fjerne alle gjenstander fra rommet. Se for deg at man hadde fjernet alt i rommet, bortsett fra den store bokhylla. Naturlig nok er rommet nærmere tomt enn tidligere, men det er langtifra tomt, som “the wood floor guy” snart vil klage på. Grunnen til at “the wood floor guy” kan se tydelig hva Krauss ikke kan, er at han ikke har investert sine to siste år på å kjefte på de dumme menneskene som har påpekt at et rom med en bokhylle strengt tatt ikke er tomt, og han har ikke en bestselger på New York Times, forelesninger, debatter og en Big Think-video dedikert til å fremme synet om at et rom med en bokhylle ER tomt. Han slipper å ydmyke seg selv ved å innrømme at siden et rom med en bokhylle ikke er et tomt rom, så hadde kanskje kritikerne hans et poeng, og boka, forelesninger, videoer, osv, har i stor grad vært bortkasta tid.

Ingen ville tatt denne definisjonen av et tomt rom seriøst, og ingen burde ta Krauss’ definisjon av ingenting…seriøst. (PS: Når jeg sier “ingen”, så mener jeg ikke “noen”, sånn i tilfelle det skulle være uklart.)

Uten tvil ville Lawrence blitt glad over å vinne en premie som denne. Kanskje Snapple burde velge ham ut som sin nye maskot? Legg spesielt merke til avslutningen som burde stå som slogun over Krauss’ siste par år:

“Win nothing instantly. It really is something.”