Nagel vs. røkla, del 2: En historie om det “overnaturlige” mennesket

Da fortsetter vi til andre del om Thomas Nagel (første del her), en eminent amerikansk filosof som i fjor forfattet perlen “Mind and Cosmos”. Disse to postene vil følges av mange poster med egne og andres refleksjoner om hvorfor jeg tror vi til slutt vil ende opp med Gud og et teleologisk (målrettet) univers som det mest rasjonelle (aka eneste) alternativet. PS: Gud er ikke her et vitenskapelig “hull” hvor vi fyller han inn (contrary to popular belief, har de største kristne tenkerne aldri drevet med God-of-the-gaps). Han er heller ikke en hypotese eller “sannsynlig forklaring”, men en klassisk Gud er her en helt nødvendig deduktiv konklusjon, gitt at rammeverket og resonnementet holder.

Reisen til Nagel viser et stort stykke ærlighet, integritet og evne til kritisk tanke som er sjelden å komme over i disse dager. Forrige post var mer et helhetlig sammendrag og innledning. Nagel, på samme måte som Rosenberg, er villig til å innse hvor bisarre implikasjonene av materialisme er, men i motsetning Rosenberg velger han heller å avvise det. Men helt konkret; hva er argumentene hans? Det må sies at Mind and Cosmos er en relativt kort sammenlegning (128 sider) over hans tidligere skriverier, hvor han utdyper det meste av dette i større detalj.

Kort oppsummert er Nagel sitt hovedargument følgende: Det er fire ting en standard materialistisk darwinistisk forklaring på mennesket mest sannsynlig ikke vil forklare, eller ikke i prinsippet kan forklare.Da Vinci

  1. Hvordan et livløst univers kunne utvikle liv på jorda med en slik ufattelig høy kompleksitet, i løpet av så “kort” tid.
  2. Utviklingen av et så utrolig mangfold av ekstremt komplekse livsformer fra de første livsformene, i løpet av så “kort” tid.
  3. Hvordan bevissthet oppsto fra rå materie.
  4. Eksistensen av objektiv rasjonalitet og verdi, i tillegg til at det eksisterer skapninger med en slik type kognitive fakulteter som er i stand til å fatte objektiv virkelighet og verdi, og som blir motivert av verdi. (My personal favorite)

Nagel kunne også supplert med ting som hvordan det i det hele tatt kan ha blitt skapt et univers ut av ingenting (uavhengig av om det er evig eller begrenset ut fra “The Everywhere Stretch” aka Big Bang). F.eks. noen punkter om den kosmiske fininnstillingen, hvor det finnes en mengde konstanter som er så <sett inn ufattelig forsterkende superlativ her> fininnstilte for at det i det hele skal kunne eksistere ting som stjerner, galakser, planeter, kretsløp, svigermødre, omskjæringsdebatter, osv. Disse konstantene virker også “designet” (de har ikke nødvendig eksistens, og alternativene blir derfor “sjanse” eller multivers, som selv må være fininnstilte), og er fininnstilte til en absurd liten sannsynlighetsgrad som bokstavelig talt er utenfor menneskets fatteevne. På sistnevnte er den unge, agnostiske kosmologen Luke Barnes en fantastisk kilde (ja, han feier naturligvis folk som Victor Stenger av banen). Robin Collins er for øvrig den kanskje mest kjente kilden til argumentet her, selv om jeg heller ville gått til Aquinas’ Fifth Way.

Nagel viser til hvordan den vitenskapelige revolusjonen var avhengig av en sterk begrensning helt fra starten. Nemlig å frata verden alle mentale stater, inkludert bevissthet, mening, hensikt og formål. De fysiske vitenskapene står igjen med deskriptive studier av de materielle elementene i universet, gjerne underlagt matematiske forklaringer, med kjente og ukjente lover som tilsynelatende påvirker deres oppførsel innenfor tid og rom.

Men muligheten for fysikk til å forklare alt (en såkalt “Theory of Everything”) er umulig av nettopp disse grunnene. Man vil aldri kunne komme inn i den subjektive førstepersonsopplevelsen som organismene selv har. Siden mentalitet er nettopp så viktig for å forklare utviklingen av levende organismer, fra encellede organismer, gjennom primitive dyr, til mennesker, må derfor den biologiske utviklingen inneholde mer enn rent fysiske prosesser. Nagel er dessuten tilhenger av Alvin Plantinga’s kjente evolusjonsargument mot naturalisme (EAAN), som kort går ut på at våre kognitive fakulteter ville vært fullstendig upålitelige dersom den materialistiske evolusjonære historien var hele forklaringen.

Det betyr at vitenskap, hvis den skal gå videre fremover i å forklare universet, må inkludere teorier om mentale fenomen, altså “mind”, og til syvende og sist alt vi lærer av kunnskap gjennom vår subjektive person, altså “kosmos”. (Mind AND Cosmos der altså. Litt samme sjarmen som når skuespilleren uttaler filmtittelen I LØPET AV filmen).

Nagel deler opp etablerte forklaringer slik. Vi kan…

  1. Forklare mentalitet ut fra egenskaper ved det fysiske, som mønstre for atferd eller neuronaktivitet.
  2. Nekte for at det mentale eksisterer, annet enn som en illusjon.
  3. Forklare det som en tilfeldighet eller en uforklart egenskap ved fysiske organismer.
  4. Tro at det har en forklaring, men ikke en som tilhører vitenskap, men teologi. Altså at menneskesinnet har blitt tilført den fysiske verden gjennom guddommelig inngripen.

Nagel avskriver de to første, med god grunn, som åpenbart selvmotsigende løsninger (selv om de har mange forsvarere). Man kan prøve lenge på å forklare at et eple EGENTLIG ER en appelsin, men før eller senere må du gi opp. Nr. 3 beskriver Nagel som fullstendig usannsynlig, men han godtar likevel ikke nr. 4, selv om han legger til at de fleste versjoner av teisme er kompitable med den vitenskapelige historien til nå. Årsakene til dette forklarer han med at man ikke burde gå utenfor universet for å se etter årsaker, og at han ikke VIL at teisme skal være sant.

Han sier selv at han foretrekker en naturalistisk, men ikke-materialistisk versjon (selv om jeg tror at han bare avviser en moderne misforstått Gud, mens han ville oppdaget at Gud fra klassisk teisme er akkurat det han er på utkikk etter). Nagel har ikke selv noen tydelige forslag til hvordan en slik løsning skal se ut (kanskje noe lignende neural monisme eller panpsykisme), men viser til at vitenskap må komme lenger enn sine nåværende kunstig innebygde begrensninger for å komme dit, som f.eks. gjennom en teleologisk (målrettet) forklaring på universet.

Men det finnes gode grunner til at vi burde foretrekke en klassisk teistisk forklaring på dette, fremfor en ateistisk, eller å måtte ty til en atskilt kartesisk dualisme, og at bevisene peker mot nettopp dette. Før nyateistene kaster seg over den siste setninga, mener jeg selvfølgelig inkludert de filosofiske bevisene, og ikke bare de empiriske (ingen får lov til å bevis-definere-seg-til-seier her). Det er jo tross alt virkeligheten vi har lyst til å lære om, og ikke blande inn dypt irrasjonell scientisme?

Følg med videre!

Comments

comments