Neil deGrasse Tyson gjør ting han ikke kan

Det bor en liten Harald Rønneberg i oss alle, og han dukker gjerne frem når vi beveger oss utenfor vårt eget felt. I forlengelsen av det, er det…interessant…hvordan noen suverene vitenskapsmenn høres ut som barneskolebarn når de forsøker å bruke autoriteten fra sitt eget felt til å uttale seg om noe man tydeligvis ikke har gjort noen form for research på.

Neil deGrasse Tyson er neste eksempel på det når han får forsøker seg på religion og filosofi i forkant av den nye TV-serien Cosmos: A SpaceTime Odyssey, en videreføring av Carl Sagan på 90-tallet. Tyson er briljant på alle måter som astrofysiker og forfatter, og også tydelig naturalist/agnostiker. Det er derfor synd at han bruker sin høye respekt innen naturalist-miljøet til å dumme ned hele debatten og spre vrangforestillinger. Det står respekt av å fint innse sine begrensninger for å unnlate og uttale seg om slikt, men det skammelige er at han gjør det likevel. Attpåtil offentlig. Attpåtil oppsiktsvekkende bastant.

Lydklipp fra William Lane Craig her.

Jeg har ikke for vane å anbefale William Lane Craig. Selv om han er en veldig dyktig moderne filosof og debattør, og en saklig kristen gentleman uten like i møte med både arrogante og ikke-arrogante motstandere, deler jeg som thomist verken Craig’s gudsargumenter, filosofi eller mye teologi. Mange ateister hater visstnok Craig og kaller ham «an incompetant hack», men jeg har fortsatt til gode å se solide begrunnelser. Den beste begrunnelsen må være at han har utfordret egne helter som Hitchens og Harris.

Men i det siste klippet på den ukentlige podcasten Reasonable Faith river han Tyson i biter på en lett forståelig måte. Alt fra Tyson sin overaskende dårlig begrunnede god-of-the-gaps-argumentasjon (hvor han er i godt selskap med vår egen Lars Gule), til rent oppspinn om bibeltolkning, Sir Isaac Newton, psykologiske forklaringer og Gud som skjeggete mann eller personlig følelse, videre til å avsløre hans lave forståelse av filosofi og metafysikk. Mennesker som ikke er trent i filosofi har ingen faglig troverdighet når det gjelder å uttale seg om ytterste virkeligheter. At folk som Tyson er villig til å synke så lavt for å kritisere Gud, lover ikke godt for hans evne til å forsvare sin egen virkelighetsforståelse (spesielt når hans og forgjenger Carl Sagan’s versjon av materialisme er dypt inkompitabel med naturvitenskap).

Gud er klart forstått i klassisk tradisjon, og er ikke en del av naturen. Han hører derfor fremdeles hjemme på filosofiens hjemmebane, og er like gjeldende uavhengig av vitenskapelige fremskritt siste århundrer (jf. bilde øverst). Jeg har tidligere skrevet litt om «kampen» mellom tro og vitenskap:

The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?

Tyson down. Don’t quit your dayjob.

Et lynkurs i kritisk tenkning er kanskje på sin plass før du hører Tyson sin «religionskritikk». Den samme kritiske tenkningen som ville fått Tyson til å forstå at hans naturalistiske utgangspunktet er langt fra opplagt. Alle argumenter har både et logisk og retorisk innhold. Logos, det logiske/fornuftige innholdet, vurderer hvorvidt premissene dine er holdbare, og om konklusjonen følger fra premissene. Pathos, det retoriske innholdet, blir ofte brukt for å gi argumentet en fin innpakning og tiltale følelsene hos tilhørere. Hvis personen bare benytter pathos, uten logos, forstår du raskt at hun/han mest sannsynlig ikke aner hva han prater om, ønsker å bruke retorikk for å dekke for dette, og er mer interessert i likes, retweets, jubel, selvtillit-boost eller klapp på skuldra, enn sannhet. Lite beundringsverdig!

Klippet fra William Lane Craig finner du her.

Podcasten kan forresten anbefales i sin helhet, og kan abonneres fra iTunes eller fra egen app på mobil.

Jess Tyson, og det samme kan sies om alle objektive virkeligheter, inkludert Gud.

Logos – Pathos: 1-0.