Intervju i Universitas

Anders Bjørkheim tok et intervju med meg i etterkant av Skepsisuka på Blindern i vinter. Det kom på trykk i denne ukens Universitas. Fokus på gudskritikk og nyateisme. Intervjuet varte i opp mot to timer, men måtte forståelig nok kortes ned en god del.

Jeg hadde en gang en strategi for ikke å fremstå offentlig som altfor nerd, men jeg faila. I det minste lykkes jeg i å bevise at jeg ikke tar solarium på vinterstid.

http://universitas.no/kronikk/59546/kristen-giftekniv

Les også Bjørkheims essay i samme utgave, delvis inspirert av undertegnede. Selv om jeg neppe er enig i alt, er Bjørkheim definitivt en reflektert mann.

http://universitas.no/magasin/59558/vi-de-skrasikre

 

Filosofi på jerntronen

(Publisert på Minerva 23.05.14 under tittelen “Om ulike gudsargumenter.)

Anders Solli Sal skriver på Minervanett 14.05 om Guder og multiverser. Tesen hans er at alle naturvitenskapelige forsøk på å støtte opp om religiøs tro er mislykkede. Det er et viktig tema han bringer på banen, men argumentet har flere svakheter.

Gudsargumenter kommer i mange former. Jeg har større preferanse for klassiske filosofiske bevis enn naturvitenskapelige. Dette er naturligvis ingen ulempe. Filosofi handler om første prinsipper og ligger til grunn for alt, og et filosofisk bevis er mer grunnleggende enn et naturvitenskapelig et: Det er logiske nødvendigheter fremfor skiftende sannsynlighetsbaserte utregninger.

Å argumentere fra universets begynnelse eller fra fininnstilling av konstanter i universet får oss aldri helt til den klassiske Gud. Det vil si – dersom dette var det eneste som ble gjort. Nå, Big Bang, fininnstilling og multiversteorier gir oss for all del veldig interessant informasjon, men var aldri tiltenkt å være en konversasjonsstopper. Formålet fra Ottosen sin side er nok heller å nyansere det banale bildet som noen ganger blir fremstilt av at naturvitenskap gjør Gud overflødig. Det finnes haugevis av argumenter for ulike formål, akkurat som i andre domener. Denne typen informasjon kan forberede fundamentet for videre og fruktbar diskusjon.

For Gud overstiger universet, og er på ingen måte en vanlig naturvitenskapelig hypotese. Gud, innenfor klassisk teisme, forenelig med både islam, jødedom, kristendom, hedensk monoteisme og visse former for hinduisme og sikhisme, er immateriell, evig, allmektig, allestedsværende og allvitende. Han er ren Væren, Eksistensen selv, og Godheten selv. Gud er det nødvendige og absolutte opphavet til alt gradert og unødvendig. Noe vesensforskjellig fra mytevesener som Ra, Zeus og Odin, som egentlig har mer til felles med oss selv enn Gud. Guds egenskaper er på ingen måte tilfeldig innsatte beskrivelser, men noe menneskehetens dyktigste tenkere har brukt livsverk på å utlede med nødvendighet, fra Aristoteles til Aquinas, til dagens forsvarere. Igjen – disse utledningene har skjedd innenfor klassisk, og stor del av andre typer teisme. Man kan fint være uenig i alt dette, men man kan ikke late som om det ikke er det som blir sagt.

En utilstrekkelig metode

Moderne naturvitenskapelig metode på sin side ble utviklet omkring 1600-tallet med den eksplisitte hensikt å forutsi og kontrollere hendelser, basert på oppdeling ned til fundamentalpartikler, for å kunne puttes inn i matematiske modeller. For eksempel behandler. fysikk størrelser som er abstrahert fra konkrete virkeligheter, men ikke konkrete virkeligheter selv. Dette gir oss i høyeste grad sanne forklaringer, men det gir oss ikke tilstrekkelige forklaringer i det hele. Vi har fortsatt en lang vei å gå for å gi en sammenhengende forklaring på virkeligheten omkring oss. Premissene for naturvitenskap er filosofisk baserte, og kan ikke garantere for seg selv, og konklusjonen av naturvitenskap må likedan tolkes ved bruk av filosofi. Selv om fristelsen til å innlemme all oppnåelig kunnskap under naturvitenskapelig metode er stor, fører den beviselig til absurde og inkoherente resultater når det blir tatt for langt.

En av pionerne var Sir Francis Bacon. Han visste at målet med metoden var kontroll og forutsigbarhet, og lot seg ikke lure til å la den ta over hele hans helhetlige virkelighetsforståelse. Metodologisk naturalisme leder på ingen måte til konklusjonen av at natur er alt som eksisterer som et lukket system. Metodologisk meningsløshet legitimerer ikke virkelig meningsløshet. Det er en kategorifeil. Han holdt like fast på iboende hensikter og essenser eller former i naturen, i god tråd med tradisjonen etter Aristoteles.

Som filosofen Charles Taylor sa på en forelesning på Blindern nylig:

“The scientific method was dependent on purging everything that resembled intentions and meaning, but when we’re back to describing other things, like human life, we’ve lost all our tools.”

For her starter dessverre Solli Sal på sin vandring med konklusjoner som ikke følger, med forvekslinger mellom hva som faktisk er naturvitenskap, og hva som er trosbasert materialistisk eller naturalistisk filosofi. Naturvitenskapelig metode er å sammenligne med en metalldetektor: En enormt effektiv og verdifull metalldetektor, men som likevel har et begrenset bruksområde, og som ikke er kvalifisert til å si noe om alt som ikke er metall.

Mener man at vitenskapens spenn er større, og omfavner alt av kunnskap, matematiske resonnementer og logiske regler, kan vi raskt rettferdiggjøre plasseringen av både filosofi og teologi under samlebetegnelsen vitenskap. Hvilken ironi!

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel, ateistisk amerikansk filosof

Derfor har heller ikke moderne naturvitenskap gjort noe fra eller til for å minske sannsynligheten av Guds eksistens, noe mer enn hva metalldetektoren har begrenset troverdigheten til biologisk materiale.

Tull med kausalitet

Solli Sal sier at kausalitetsbegrepet ble plukket fra hverandre av David Hume på 1700-tallet. Det er en problematisk ting å si på en rekke områder. For det første finnes det en rekke gode motsvar på Hume som mange anser som ødeleggende. For en tenker i realistisk filosofisk tradisjon, som den etter Aristoteles og Aquinas, utgjør ikke kausalitet noe problem. Effektiv kausalitet er faktisk så selvinnlysende at vi trenger gode grunner for å i det hele tatt betvile det, på samme måte som eksistensen av en ytre verden eller av andre personer. Det later ikke til å eksistere noe troverdig alternativ. Effekter uten årsaker ville i så fall ha kommet ut av ingenting. Men et reelt ingenting har ingen egenskaper eller potensialer til å utføre noe. Hume gir oss heller aldri gode grunner til å tvile på kausalitetsbegreper. Stjerneargumentet hans er at vi ikke kan bevise at alle effekter har en årsak, og at vi i det minste kan forestille oss at effekter foregår uten årsaker. Er den naturlige konklusjonen av dette at ikke alle effekter trenger en effektiv årsak? Naturligvis ikke.

I beste fall har Hume sett for seg en effekt uten å samtidig se for seg årsaken. Hvis alt jeg ser for meg, er en isbit som smelter, er det ikke fornuftig å tro at dette foregår uten grunn, men jeg vil ta det som en selvfølge at den for eksempel smeltes som følge av varmeenergi fra sitt eksterne miljø. Hume ble forstyrret av sin ekstreme empiristisk-baserte kunnskapsteori. Men å bruke slike eksempler for å forsvare en slik teori, er bare sirkelargumentasjon. Det er lov å bruke sunn klassisk fornuft også. Uten en ekte nødvendighet av kausalitet, blir det umulig å drive troverdig naturvitenskap.

Noen ganger blir kvantefysikk trukket frem som et endelig bevis på at ikke alle effekter trenger årsaker, med kvantepartikler som tilsynelatende popper inn og ut av fysisk eksistens, eller radioaktivt materiale som brytes ned på et tilfeldig tidspunkt t eller t+1. Ingen optimal situasjon for de som ønsker at naturvitenskapens rolle skal være kontroll og forutsigbarhet, men fortsatt ingen trussel for kausalitetsprinsippet. Kausalitet er noe annet enn determinisme. Kausalitetsbegrepet hører nemlig i stor grad til filosofiens domene – ikke naturvitenskapens. At kvantefysikk beskriver overgangen til atomet uten å henvise til årsaken viser på ingen måte at en slik årsak ikke eksisterer. På samme måte beskriver Keplers lover planetenes baner uten å henvise til årsaken for disse banene. Skal vi dermed konkludere med at banene ikke har noen årsak? Overhodet ikke!

En natur med hensikter

Solli Sal sier videre at moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil at naturen er uten formål og årsaker. Hvor får han dette fra? Elimineringen av hensikter og mening er på ingen måte et resultat eller en oppdagelse av naturvitenskap, men er en filosofisk tolkning av naturvitenskap. En mekanistisk tankegang var på mange måter det mest uheldige ved den filosofiske vendingen, representert ved personer som Hume, Descartes, Locke og Hobbes. Problemet er at den rett og slett ikke er troverdig, av en mengde grunner, og har ført moderne filosofi inn i en masse nye, absurde og unødvendige problemer, som spenner alt fra kausalitet og induksjon til moral og forholdet mellom kropp og bevissthet. Mange tenkere tar i vår tid til orde for at vi nettopp må forstå naturen gjennom former og iboende hensikter dersom vi skal ha noe håp om en holistisk virkelighetsforståelse. Naturvitenskapen er dessuten en kontinuerlig jakt etter årsaker. Aristoteles-inspirerte ideer lever videre i beste grad, og bekreftes vel så mye av naturvitenskapelig fremgang. Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner, sa det godt:

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”

Og til sist, men ikke minst: Hva er en naturlov, dersom den ikke er et av uttrykkene for eksistensen av klassisk forståtte retninger i naturen? Hva er en kjemisk sammensetning, dersom den ikke er uttrykk for en klassisk forstått substans? Hva er en menneskelig intensjon, dersom den ikke er uttrykk for noe rettet utover seg selv? Wittgenstein beskriver hvordan en av de største illusjonene i moderniteten, er å tro at naturlover kan brukes som forklaring på naturlige fenomener. Moderne selvfølgeligheter må revurderes på ny.

Fra fornuft til Gud

Det finnes en rekke grunner til at vi kan føre fornuftbaserte argumentasjonsrekker og holde til at en klassisk forstått Gud må være den dypeste virkeligheten, fremfor et kausalt lukket naturlig system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens. Mange varianter av klassisk filosofi som hevder at man faktisk kan bevise Gud, leverer aktuelle argumenter, og lever videre i beste velgående den dag i dag. Opplysningsfilosofer og andre som skulle ha motbevist dette, er fortsatt i skuddlinjen, med vekslende hell. Solli Sal har rett i at en slik generell åpenbaring ikke ville få oss til å konkludere med at kristendommen er sann, men den får oss til å forstå at vi må tøye oss lenger for å forstå virkeligheten, og det er et godt utgangspunkt for å undersøke om denne Gud har åpenbart seg spesielt i historien gjennom personen Jesus Kristus, som kan etterforskes på egne termer.

Solli Sal skriver at mange religiøse fremstår som om de ønsker et naturvitenskapelig stempel på troen sin. Jeg er faktisk enig med ham i at dette er problematisk. Naturvitenskap har hatt enorm fremgang helt siden beste middelalder, og man kan føle seg fristet over å kaste seg på bølgen. Men dessverre er naturvitenskap fortsatt bare en metalldetektor, uansett hvor effektiv den måtte være, og ethvert ukritisk forsøk på å bruke den langt innenfor filosofiske domener, er i verste fall sterkt misledende. Dens autoritet er fortjent, men hører ikke hjemme overalt.

Å si at filosofien må bøye seg for naturvitenskapen, er dypt problematisk. Det fører oss til å forutsette en kunnskapsteori for å bevise en kunnskapsteori – en kunnskapsteori som ikke kan gjøre rede for seg selv, og som bringer med seg en rekke inkoherente påstander. Den fritar oss fra å måtte tenke dypt og kritisk rundt hvordan virkeligheten faktisk er skrudd sammen, både slik vi oppfatter den, og slik den må være i seg selv. Filosofi er ingen tjener for naturvitenskapen, men er den majestetiske dronningen av alle vitenskaper.

Kristne må igjen lære å fordype seg i både naturvitenskaper og filosofi. Filosofien troner fortsatt over alle i vårt søk etter ultimate virkeligheter.

Solli Sal skriver: «Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens.»
Her kan vi fint svare: Ja, akkurat som Gud!

Aquinas skriver om at Sannheten er Én. Kristne, så vel som ateister og buddhister, burde ha den største interesse av å utforske det fantastiske skaperverk – unnskyld, naturen – som vi er plassert i, om den består av multivers, mirakler i Midt-Østen, higgsbosoner eller andre ting. I teorien kan sannheten bare bygge opp til én, og den må være vår motivasjon – over alt.

Etterord: Nå ligger det altså en grunnleggende holdning av en scientisme under denne typen innlegg, nemlig filosofien om at bare naturvitenskap kan gi oss ekte kunnskap, så jeg kommer snart til å vie et eget innlegg til å forsøke å plukke fra hverandre den typen tankegang mer systematisk.

Sjekk også ut…

Svar fra Espen Ottosen
Svar fra Bjørn Are Davidsen

Noen tanker om eksistens – hvorfor eksisterer noe?

“It was their wonder, astonishment, that first led men to philosophize and still leads them”
– Aristoteles

Se for deg at du er ute og går i skogen en solfylt vårmorgen. Grønne vekster springer frem overalt i en forgjeves kamp for å stenge ute horden av varme solstrålene som vil finne veien gjennom løvbladene og inn til huden din. En opplevelse av sinnsro og takknemlighet. Du ser rundt på trær og planter omkring deg.

Ikke noe rart med dette? Slik har det jo alltid vært på denne tiden.

Fra tid til annen dukker det opp en og annen turgåer på stien din. En aldrende mann. Et ungt kjærestepar. En pesende jogger i mørke tights og singlet. Det skaper gjerne nok distraksjon til å tiltrekke deg oppmerksomheten din, men det er fremdeles ikke noe unormalt i at andre sjeler finner veien ut i naturen på en slik strålende dag.

Du går videre. Plutselig kommer du til en klarning i skogen. Stien slutter. Foran deg er det en stor, åpen plass, dekket av et mykt, tynt teppe av gress. Midt på plassen ser du – en gigantisk kule. Solid og sort. En halv fotballbane bred. Mange etasjer høy. Du blir overraska, og stiller deg selv TO spørsmål:

1) Hvor kommer denne fra?

– Den var jo ikke her tidligere i uka. Hvem er det som har plassert denne midt uti skogen? Hvilken fabrikk kan ha satt sammen dette digre monsteret? Har de brukt helikopter? Beltebiler? Hva?

2) Hvorfor er den her?

­- Hvis noen har gått gjennom så mye bry for å få en svær kule ut hit, må det i det minste være en grunn til det? En filminnspilling med Harrison Ford i hovedrollen? Utprøving av et nytt militært våpen? Et PR-stunt av Pepsi? De nye lokalene til Framtiden i Våre Hender?

Se nå for deg at vi blåser opp størrelsen på kulen, til å bli på samme størrelse med universet. Det merkelige er, at vi fortsatt må stille de samme spørsmålene. Det som er underlig, er ikke at du ble overraska over kula, men at du ikke ble mer overraska over å se naturen, sola og turgjengerne.

2xcluster

Som barn er vi flinke til å stille spørsmål. Til å kjenne på. Til å prøve ut. Alt er eksotisk. Alt er nytt. Men som eldre faller vi raskt inn i vårt vante mønster, hvor vi ikke lenger setter pris på den enkle gleden. Føler for å stille de mest barnslige spørsmålene.

Fordi det som faller deg inn, er at alt dette er så himla..fryktelig unødvendig. Det skulle ikke vært her. Skulle ikke…eksistert.

Og du! Deg! Den fantastiske, mirakuløse og unike personen du! For hva ville hele dette universet vært for deg? Med all dens majestet. Med all dens vitalitet, masse og energi, dersom ikke nettopp DU var her for å oppleve det? For å undre deg. For å gripe skjønnheten av det. For å elske. For å tørste etter å utforske mer.

Nå, analogien mellom kula og universet er ikke helt perfekt, men den får likevel frem det viktigste poenget. Hva er eksistens? Hvorfor eksisterer dette? Hvorfor eksisterer noe?

Det meste av moderne prat om eksistens, har tendens av å være en avledningsmanøver for å unngå det vanskeligste spørsmålet. Istedenfor å prate om eksistensen i seg selv, prater man om å prate om eksistens, og later som at det har dekket oppgaven. Men eksistens er ikke  et predikat eller en egenskap ved en ting per se, men det er en forutsetning for at en ting skal ha predikater eller egenskaper i det hele tatt!

Absurditeten topper seg når folk påstår ting som at fysikken ennå ikke har funnet ut hva som er naturen til eksistens. Når folk kan spørre om hva som er den fysiske naturen til eksistens, lukter det kategorifeil lang vei. Akkurat som om matematiske modeller skulle oppdage et eksperiment eller mønster som gjør at ting eksisterer i utgangspunktet?

Nå, det kan selvfølgelig ikke finnes en fysisk forklaring på eksistens, siden alt som er fysisk allerede per definisjon eksisterer, og noe alle fysiske ting deltar i. Eksistens utgjør et uendelig kvalitativt gap mellom ikke-væren og væren. Et gap som aldri kan krysses, uavhengig av hvor mye kvantitativt, hvor mange naturlover, mørk materie og energi, fundamentalpartikler, matematikk, genmutasjoner, nerveceller eller årtusener med naturvitenskapelig fremgang du skulle legge til.

Vi kunne brukt tid på å tvile på om i det hele tatt noe eksisterer, men det er ikke et spørsmål tenkere innen thomistisk realisme trenger å kaste bort tiden på, siden det er såkalt selvinnlysende, frem til man har en reell grunn til å tvile på det. En av tingene den franske 1600-tallsfilosofen Rene Descartes eller den mer moderne Ayn Rand faktisk hadde rett i, er at du kan vite at du eksisterer, nettopp i øyeblikket du stiller deg det spørsmålet.

I Aquinas sin tradisjon, skiller man mellom essens og eksistens. Dette er flere lange argumenter, men henger sammen med at det er nødvendig for at ekte kunnskap om objektive virkeligheter skal være mulig. Vi kan tenke oss ting som har en klart definert essens, slik som enhjørninger eller trehodede troll. Noe du tydelig forstår konseptet av, men som ikke har eksistens. Noe du forstår hva er, men ikke at det er. Hvis du skulle være i tvil om slike essenser eller former (de betyr nesten det samme) virkelig eksisterer, har jeg forsøkt å overbevise deg her og her.

Unicorn-pic

Så hvis alle ting henter eksistens utenfra seg selv, må vi, på samme måte som med forandring, spore alt tilbake til et første medlem for at eksistens i det hele tatt skal være mulig her og nå. Et medlem som ikke bare har en essens med tilført eksistens, men hvor dets essens er det samme som dets eksistens. Som ikke bare deltar i eksistens, men som er Eksistensen selv. (Puuuh, ta en pause, og les det om igjen).

Dette er ikke en horisontal og tidsbestemt serie hvor alt har en endelig eller uendelig begynnelse i store smell eller multivers, men en vertikal serie som virker i hvert eneste øyeblikk. Ikke bare “hvordan startet det”, men “hvordan pågår det”. Det utgjør derfor ingen forskjell om materien som utgjør tingene i teorien kan ha evig eksistens, selv om det er mindre sannsynlig. Enda en grunn til at multiversteorier er irrelevant for selve spørsmålet om Guds eksistens.

Som vi husker fra forrige innlegg, må all forandring forklares ved begreper som aktualitet og potensialitet. Eksistens er en type aktualitet som realiserer en ting. Essens igjen, er en form for potensialitet. Et potensielt menneske eller univers eksisterer ikke, men et foster eller babyunivers har fått tilført aktualitet, og har derfor nå væren og eksistens. Men ingenting kan få seg selv inn i eksistens. Og hvis alle ting i teorien kan gå inn og ut av eksistens, som vi observerer hele tida, ville ingenting eksistert her og nå. Årsaken til eksistensen må være noe allerede eksisterende. Noe nødvendig.

If something exists, either its existence follows from its nature (it cannot but exist), or it is brought about by something other than itself.”
– Brian Davies i The Thought of Thomas Aquinas

Eksistensen må være noe absolutt simpelt. Uten deler. Ren aktualitet og dermed ren væren og ren eksistens. Det absolutte, nødvendige opphavet til alt kontingent og unødvendig. Av utallige grunner kan ikke dette være universet selv.

Et av Guds navn – er ren Væren. Et annet – er Eksistensen selv.

Hvordan kan forandring skje?

Til neste viktige del av et aristotelisk-thomistisk rammeverk. Tidligere har vi vært gjennom de fire årsakene, og hvorfor former virkelig eksisterer. Denne gangen introduserer jeg en av de viktigste metafysiske ingrediensene for å bevise Guds eksistens – nemlig Act og Potency. Litt tyngre post denne gang, men åpne en Red Bull (fare: produktplassering) og bit tenna sammen, så vil du snart bli belønnet for det!

“A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.”
– James Chastek, Just Thomism

Aristoteles brukte ordet “motion”, som kanskje bedre kan oversettes med forandring enn bevegelse (og derfor ofte misforstått), siden vi snakker om mange typer av forandring.

Så vi starter med en enkel observasjon som både jeg, Aristoteles og 2Pac er enige i (tidenes trio). Ting er i forandring. Hele tida. Ting forandrer posisjon innenfor rom – fra en plassering til en ny. De forandrer posisjon innenfor tid – fra et tidspunkt til et annet. De gjennomgår også kvalitative forandringer. Varm kaffe blir kald, spebarn blir voksne, og grønne epler blir røde.

Men hvordan kan dette ha seg?

Ancient-Greek-and-Roman-Philosophy-Workshop
“Jaha Sokrates, hvem tror du ryker i neste episode av Paradise?”

For å forstå miljøet Aristoteles svarer til, må vi raskt besøke to eldre før-sokratiske tenkere – nemlig Parmenides og Heraklites.

Heraklites mente at universets grunntilstand var kontinuerlig forandring, og at alt konstant derfor måtte være en illusjon.

“All is flux, nothing stays still.”

Parmenides derimot, mente at Virkeligheten er En. Alt mangfold og forandring er umulig. Hvorfor? Jo, for å eksistere er jo å være i en tilstand av being/væren. Dersom forandring skal skje, må det bety at noe går fra å ikke eksistere – til å plutselig eksistere. Fra non-being til being. Flammen som ikke var der tidligere, men som plutselig er der. Men vi vet jo at det er umulig!

“From nothing, nothing comes”

Noen intuitive responser kan vi gi til begge to. For at Heraklites skal fremføre argumentet sitt, er det meningsløst dersom det ikke er den samme personen som starter og avslutter argumentet. Han må dessuten fremføre argumentet ved å vise til ord som har en bestemt betydning, og som ikke kan være in flux.

Parmenides’ sitt argument er ikke så dumt som det først kan virke, men han er også avhengig av å anerkjenne forandring, bare for å fremføre argumentet. Leppene må beveges, og han er avhengig av at tilhører må foreta mentale forandringer – bare for å la seg overbevise!

Så hva er Aristoteles’ sin løsning på dette? Aristoteles er nemlig helt enig med Parmenides i at ikke noe kan komme fra ingenting, men er derimot uenig i at det er det som faktisk skjer. For dette noe dukker ikke opp fra ingenting, men fra et potensial som allerede ligger i tingen.

Flamme i dag også? Nei, så spennende du!
Flamme i dag også? Nei, så spennende du!

Når fyrstikken skaper en flamme, kommer ikke flammen fra ikke-eksistens, men fra et potensial som allerede var reellt til stede i fyrstikken, i kraft av sin form, og som ble aktualisert av f.eks. en ekstern fyrstikkeske. Et såkorn har potensial for å ta til seg næring og vokse opp til å bli en plante. En rød gummiball har potensial for å bli malt blå eller bli smeltet til ren guffe. Gull har allerede et reellt potensial for å smelte og bli formet til en giftering, osv. Du skjønner poenget.

Alle ting inneholder derfor en kombinasjon av aktualitet (act) og potensialitet (potency). Vel, bortsett fra Gud, som er Pure Act, men det er et argument til senere. Ting som allerede har mange aktualiteter, men som potensielt kunne hatt mange andre aktualiteter. Kaninen som aktuelt spiser gulrot i buret i hagen, men som potensielt kunne ha løpt ut i regnet til skogen, blitt våt, stått på to bein og spist løvetann. Et potensial som faktisk kan bli reellt, dersom kaninen velger (og har mulighet) for å aktualisere det.

kanin1
Kaninulf ville gjerne bli til en LED-TV, men fikk dessverre ikke lov av sin egen natur

Men det betyr ikke (som ofte blir misforstått) at en ting kan være potensielt alt. En eikenøtt kan ikke bli til en gorilla. En kanin kan ikke bli til en 42 tommers LED-TV. En fyrstikk kan ikke skape gulrøtter og lavendelsparfyme. Disse potensialene er ikke reellt i nøtten, kaninen, fyrstikken, sulfuren eller whatever.

Videre kan ingenting være ren potensialitet, siden det da ikke vil eksistere i utgangspunktet, og siden det da ikke vil være noe som har potensial til å gjøre noe som helst. Mennesket, i kraft av sin menneskeform/natur, vil ha aktualisert større andel av sitt potensial i sin normale naturlige tilstand, enn hvis det hadde hatt såkalte “negasjoner/defekter”, som manglende lem, dårlig kosthold, manglende hjernefunksjon, avskåret tunge, osv.

Hvis du bare husker en ting fra denne posten

– så bør det være at alle ting er en kombinasjon av act og potency. Aktuelt sitter jeg nå ved PC’en og skriver dette, men potensielt kunne jeg løpt meg en tur, slått til på badeutfordringer på Facebook, spist en Skyr, blitt full på Hansa Fatøl, skriki ut supportersangen til Odd Grenland eller tatt push-up’s mens jeg står på henda. (Okay, nå prøver jeg bare å imponere deg. Jeg klarer egentlig ikke det)

090802_odd2
Ekte sort og ekte hvit. I motsetning til alle dere falske sorte og hvite der ute

Act og potency kan videre deles opp i mange flere distinksjoner som aktiv potensialitet, passiv potensialitet, operativ aktualitet, entitativ aktualitet, osv, men dette holder i denne omgang for å få frem poenget mitt.

Det kommer nok uansett flere poster med utvidelser av dette.

Men synes du at alt dette er tåkeprat, og har lyst til å bare avvise det? Problemet er at da du gi et bedre alternativ, ellers viser du bare en sløv intellektuell latskap, og melder deg ut av all meningsfull diskusjon. Det er ufattelig hvilken visdom man oppnår når man argumenterer fremfor å bare anta. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvordan man kan komme seg unna act og potency på en logisk sammenhengende måte. Naturvitenskapens suksess alene virker derimot til å slå fast alle disse aristoteliske idèene en gang for alle.

Poenget her er naturligvis ikke å gi et alternativ til den naturvitenskapelige forklaringen av at f.eks. varme henger sammen med molekyltetthet- og hastighet, men å gi en bedre komplementær metafysisk forklaring på hvordan dette i det hele tatt kan skje. En metafysisk forklaring vi alle må forholde oss til – ateist som monoteist som panteist – for å komme til dypet av noe som helst. En forklaring som mange moderne mennesker dessverre virker totalt ute av stand til å reflektere over.

 “It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.”
– Bertrand Russel i My Philosophical Development

Å, kjære Russell. Hvordan du ville vridd deg i graven hvis du hadde sett de hjemmesnekrede “argumentene” til mange av dagens ateister.

Motargumenter?

Et par innvendinger er nok mulig å forutse, så vi kan jo allerede adressere dem? Kom gjerne med fler!

Men vi vet vel at forandring er grunntilstanden i universet? Elektroner som svever rundt kjernen? Kvantepartikler som popper inn og ut av vakuum? <sett inn eget eksempel her>?
– Dette er egentlig bare en ny fremføring av Heraklites’ argument og kan avvises av samme grunner. Poenget her er å gi en forklaring på forandring på substansnivå.

Men slike former og substanser er overtro vel? Jeg kan jo ikke måle dem matematisk?
– Artig at du skulle spørre om det. Nederst i dette innlegget gir jeg en rekke grunner til hvorfor former og substanser har en reell eksistens!

Men forandring skyldes vel bare meningsløse konfigurasjoner av subatomiske partikler?
– Spør deg selv: Er dette i det hele tatt litt sannsynlig? Meningsløse homogene atomer som gir opphav til alt fra stein og grus til trær, sommerfugler og mennesker. Som bringer oss videre til…

Men dette skyldes da bare kjemiske sammensetninger?
– Det er ikke noe svar i det hele tatt, men du har bare omformulert spørsmålet. Hvis du er en modernist, aner du ikke hva en kjemisk sammensetning dypest sett er, like lite som du aner hva en naturlov er. De er ikke tilgjengelige i verktøyskrinet ditt som reelle forklaring. Det interessante er ikke bare hvordan H og O kommer sammen til å danne H²O, som igjen gir opphav til vannets nye egenskaper som verken hydrogenet eller oksygenet hadde hver for seg, men også hvorfor de holdes i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Hvilken naturlov har evne til å gjøre noe slikt?