Mennesket vs. datamaskinen

(Publisert i Dagen 02.09.14. Opprinnelig utkast finnes her.)

Mennesket er et merkverdig vesen. Vi er skapt på skremmende, underfullt vis.

Sinnet vårt, kilden til opplevelsene våre og personligheten vår, virker til tider ubegripelig. At vi er i stand til å formulere formelle tanker som på en eller annen måte samsvarer med virkeligheten omkring oss, er kanskje det mest fantastiske av alt.

At vi kan gjenkjenne Logos.

En arkjæ en ho Logos. I begynnelsen var Ordet. Joh 1,1a – på transskribert koinègresk og norsk.

Ved innføringen av det newtonske verdensbildet på 1700-tallet ble det stadig vanlig å se på universet som en gigantisk klokke, hvor delene i seg selv ikke hadde noen dypere mening, men hvor man kunne tvinge på en mening utenfra. En tidsvisende funksjon. Analogien var i beste fall misvisende den gang, og har ikke blitt mindre misvisende i dag.

Å sammenligne mennesker med maskiner er populært i våre dager. Problemet er bare at sammenligningen er feil. Veldig feil. Mennesket har nemlig lite til felles med en maskin. Menneskesinnet ligner overhodet ikke noen virkelig forstand på en datamaskin, annet i en fjern, overført betydning.

La oss denne gang se på symboler for å forklare. Si at du har en ting X som kan symbolisere en ting eller en annen, eller ingen ting i det hele tatt. Kanskje det symboliserer en ting for en spesiell person og en annen ting for en annen?

La oss ta et bilde av Eiffeltårnet som eksempel på X.

For en person kan X symbolisere den romantiske reisen til Paris med kjæresten for to år siden. For en arkitekt kan den signalisere inspirasjon til eget arbeid. For en franskmann kan den vise til nasjonal stolthet, mens for en person som aldri har reist utenfor sin egen isolerte landflekk, kan den bare fremstå som en symmetrisk samling av metall. Men i seg selv er det jo egentlig bare en samling av papir og fargeblekk.

Dette betyr at de fysiske egenskapene ved X ikke kan forklare hvorfor den symboliserer den ene eller andre tingen, eller noe som helst i det hele tatt. Kai ho Logos en pros ton Theon. Og Ordet var hos Gud. Joh 1,1b.

Men fra erfaring vet vi alt vi observerer, er en type X. Vi leser bokstaven a, som betyr helt ulike ting på latin, fransk eller på engelsk. En handling av å stå opp på en pult, betyr noe helt annet når det blir akkompagnert av ordene «O Captain! My Captain!» Det får en helt annen betydning for en som bare har lest Walt Whitman, har sett Robin Williams i filmen Dead Poets Society eller ikke har gjort noen av delene.

En datamaskin vil aldri komme seg forbi X. Her ligger også den fundamentale forskjellen. En maskin ser bare syntaks – sammensetningen av enkelttegn. Mennesket kan i tillegg lese semantikk. Altså meningen bak hvert enkelt symbol. På samme måte kan en maskin bare følge fastprogrammerte algoritmer. Den kan regne på samme måte som en dukke går, men kan like lite regne på egen hånd som en dukke kan gå av seg selv. Alltid begrenset til en simulasjon av menneskers evne til å tenke. En kunstig forlengelse av menneskelig intelligens. Aldri selvstendig.

En datamaskin er alltid avhengig av en ekstern programmerer og avleser, og arbeider bare i henhold til menneskets intensjoner.

Maskinen selv kan ikke kalkulere, tenke og glede seg over å oppdage at 2+3 virkelig er 5, men trenger et menneske for å tildele mening til resultatet.

Vi kunne like gjerne innkalkulert verdien «Van Gaal» for 2, ordene «Taper åpningskampen» for 3 og setningen «Man Utd rykker ned» for 5. Hadde vi så utført funksjonen 2+3=5 på maskinen, ville vi kommet frem til at når vi adderer Van Gaal med tapet over Swansea sist lørdag, kan vi konkludere med at Van Gaal burde angre på at han ikke valgte managerjobb i Tottenham, og ta den tunge veien ned i Championship med laget sitt.

En datamaskin ville aldri skjønt forskjellen. Det ville du. En datamaskin kan aldri peke direkte mot noe utenfor sin egen funksjon. Det kan du!

Hadde mennesket selv bare utført algoritmer, ville vi aldri hatt evne til å tenke rasjonelt og logisk. Langt mindre ville vi hatt grunn til å tro på et logisk resonnement som førte til at mennesket slik i utgangspunktet.

Som den kjente ateistiske filosofen Jacques Derrida selv anerkjente, måtte vår evne til å lese mening enten samsvare med mening utenfor oss selv, eller ville falle i fellen av å havne i en uendelig og derfor umulig rekke av indre, selv-henvisende årsaker. (F.eks. nervecelle 1270 som forteller nervecelle 1271 at du ser på en bil, som forteller nervecellen, ad infinitum).

Mening må altså eksistere som et ekte, objektivt fenomen ved naturen, i god ånd etter filosofien til Aristoteles og Thomas Aquinas.

For det er hva som skiller mennesket fra andre vesener og menneskeskapte duppedingser. Vi er ikke bare dyr – vi er rasjonelle dyr.

Det interessante ligger ikke i havet av likhet med våre evolusjonære slektninger, men i det uendelige kvalitative gapet som utgjør ulikheten.

En apekatt kan aldri le av poenget i en svenskevits.

En delfin kan aldri utføre logiske resonnement.

En datamaskin kan aldri velge å starte en kreativ prosess.

Roboter kan aldri bestemme seg for å gjøre opprør mot oss, som i diverse filmer fra den amerikanske vestkysten.

Enda mindre kan vi opplaste sinnet vårt til en eller flere humanoide roboter for å oppnå evig liv, slik visse transhumanister håper på. Teknologisk overtro er fortsatt overtro.

I kontrast til hva enkelte påstår, er naturen omkring oss tydelig fylt av iboende hensikt og mening.

Mennesket kan aldri spores tilbake til rent materielle prosesser, i det minste slik denne blir forstått av majoriteten av modernister, men vi er noe tillagt.

Vi er noe fundamentalt annerledes fra noe annet vi kjenner til i skaperverket. Vi er skapt til å forstå. Til å velge. Dette utgjør vår spesielt tydelige Imago Dei – gudbilledlighet.

Fornuften vår er skapt til å kjenne Logos. Universets Opphav. Verdens Orden. Religiøs tro og fornuft i harmoni.

La oss bruke begge i året som kommer!

Kai Theon en ho Logos. Og Ordet var Gud. Joh 1,1c.

Du er skapt på skremmende, underfullt vis!

Comments

comments