Sensasjon: Paven sier at Big Bang er forenelig med kristen tro

…i 1951. Av Pius XII.

Likevel presenterer media det her og andre steder (#justgoogleit) som et sjokk når Pave Frans gjentar det samme i dag. Samme med evolusjonsteorien i 1950. Så er det også trist at journalister ukritisk gjentar konfliktmyten. Historie er tydeligvis ikke en viktig nok del av pensum, så lenge man har vandrehistorier.

Et utdrag finner du under, og hele talen til Pius finner du her. Husk at dette er skrevet i henhold til fronten av vitenskapelig kunnskap i 1951, og derfor er en smule utdatert på et par punkter, men hovedpoenget i dette innlegget påvirkes ikke av det.

Les mer detaljert om dette på Dekodet.

—–

48. On the other hand, how different and much more faithful a reflection of limitless visions is the language of an outstanding modern scientist, Sir Edmund Whittaker, member of the Pontifical Academy of Science, when he speaks of the above-mentioned inquiries into the age of the world: “These different calculations point to the conclusion that there was a time, some nine or ten billion years ago, prior to which the cosmos, if it existed, existed in a form totally different from anything we know, and this form constitutes the very last limit of science. We refer to it perhaps not improperly as creation. It provides a unifying background, suggested by geological evidence, for that explanation of the world according to which every organism existing on the earth had a beginning in time. Were this conclusion to be confirmed by future research, it might well be considered as the most outstanding discovery of our times, since it represents a fundamental change in the scientific conception of the universe, similar to the one brought about four centuries ago by Copernicus.” (<Space and Spirit>, 1946, pag. 118-119).

Conclusion:

49. What, then, is the importance of modern science for the argument for the existence of God based on the mutability of the cosmos? By means of exact and detailed research into the macrocosm and the microcosm, it has considerably broadened and deepened the empirical foundation on which this argument rests, and from which it concludes to the existence of an< Ens a se>, immutable by His very nature.

50. It has, besides, followed the course and the direction of cosmic developments, and, just as it was able to get a glimpse of the term toward which these developments were inexorably leading, so also has it pointed to their beginning in time some five billion years ago. Thus, with that concreteness which is characteristic of physical proofs, it has confirmed the contingency of the universe and also the well-founded deduction as to the epoch when the cosmos came forth from the hands of the Creator.

51. Hence, creation took place in time. Therefore, there is a Creator. Therefore, God exists! Although it is neither explicit nor complete, this is the reply we were awaiting from science, and which the present human generation is awaiting from it. It is a reply which bursts forth from nature and calm consideration of only one aspect of the universe; namely, its mutability. But this is already enough to make the entire human race, which is the peak and the rational expression of both the macrocosm and the microcosm, become conscious of its exalted Maker, realize that it belongs to Him in space and in time and then, falling on its knees before His sovereign majesty, begin to invoke His name: <Rerum, Deus, tenax vigor,—Immotus in te permanens,—Lucis diurnae tempora successibus determinans> (Hymn for None).

(A free English translation is: “O God, creation’s secret force/Thyself unmoved, yet motion’s source/Who from the morn till evening’s ray/Through every change dost guide the day.”)

52. The knowledge of God as sole Creator, now shared by many modern scientists, is indeed, the extreme limit to which human reason can attain. Nevertheless, as you are well aware, it does not constitute the last frontier of truth. In harmonious cooperation, because all three are instruments of truth, like rays of the same sun, science, philosophy, and, with still greater reason, Revelation, contemplate the substance of this Creator whom science has met along its path unveil His outlines and point out His features.

53. Revelation, above all, makes His presence, so to speak, immediate, vitalizing, and loving, like that presence of which either the simple faithful or the scientist is aware in his inner soul when he recites unhesitatingly the concise terms of the ancient Apostles’ Creed: “I believe in God, the Father Almighty, Creator of heaven and earth.”

54. Today, after so many centuries which were centuries of civilization because they were centuries of religion, the need is not so much to reveal God for the first time as it is rather to recognize Him as a Father, reverence Him as a lawgiver, and fear Him as a Judge. If they would be saved, the nations must adore the Son, the loving Redeemer of mankind, and bow to the loving inspirations of the Spirit, the fruitful Sanctifier of souls.

55. This persuasion, taking its remote inspiration from science, is crowned by Faith which, being ever more deeply rooted in the consciousness of the people, will truly be able to assure basic progress for the march of civilization.

56. This is a vision of the whole, of the present as of the future, of matter as of the spirit, of time as of eternity, which, as it illuminates the mind, will spare to the men of today a long tempestuous night.

57. It is that Faith which at this moment inspires Us to raise toward Him Whom we have just invoked as <Vigor>, <Immotus,> and <Pater>, a fervent prayer for all His children entrusted to Our care: Largire lumen vespere,—Quo vita nusquam decidat, (Hymn for None)—light for the life of time, light for the life of eternity.

Noen tanker om onani og lyster

This blog goes x-rated!

Noen løse tanker om temaet under bearbeidelse, også i lys av diskusjonen som raser rundt nettstedet guttogjente.no, selv om jeg ikke uten videre støtter dem i alt. Ta tankene for det de er verdt, og bidra gjerne med dine verdifulle perspektiv! :)

For me the real evil of masturbation would be that it takes an appetite which, in lawful use, leads the individual out of himself to complete (and correct) his own personality in that of another (and finally in children and even grandchildren) and turns it back: sends the man back into the prison of himself, there to keep a harem of imaginary brides. And this harem, once admitted, works against his ever getting out and really uniting with a real woman. For the harem is always accessible, always subservient, calls for no sacrifices or adjustments, and can be endowed with erotic and psychological attractions which no real woman can rival. Among those shadowy brides he is always adored, always the perfect lover: no demand is made on his unselfishness, no mortification ever imposed on his vanity. In the end, they become merely the medium through which he increasingly adores himself…. And it is not only the faculty of love which is thus sterilized, forced back on itself, but also the faculty of imagination.

The true exercise of imagination, in my view, is (a) To help us to understand other people (b) To respond to, and, some of us, to produce, art. But it has also a bad use: to provide for us, in shadowy form, a substitute for virtues, successes, distinctions etc. which ought to be sought outside in the real world—e.g. picturing all I’d do if I were rich instead of earning and saving. Masturbation involves this abuse of imagination in erotic matters (which I think bad in itself) and thereby encourages a similar abuse of it in all spheres. After all, almost the main work of life is to come out of our selves, out of the little, dark prison we are all born in. Masturbation is to be avoided as all things are to be avoided which retard this process. The danger is that of coming to love the prison.
-C. S.  Lewis

Helt uavhengig av alle bibelhistorier og spesielle religiøse åpenbaringer, virker det som om fornuften alene får oss til å se det største ondet ved onani. Det er åpenbart det at du bruker forestillingsevnen din til å redusere andre mennesker til et objekt og middel for din umiddelbare nytelse, snarere enn å se dem som et mål i seg selv. At vi har klart å omformulere dette til en positiv ting, og klart å forvirre tilhørere ved å bruke ordene “kjærlighet” og “kåthet” om hverandre, er heller merkelig. Et eksempel på et av de mange selv-parodiene enkelte modernister og liberalister virker å sette pris på.

At mennesker blir frustrerte og opplever psykologiske lidelser, utelukkende på grunn av å måtte “fortrenge sine seksuelle lyster”, er også en rar historie i beste freudianske pseudo-vitenskapelige stil, noen ganger støttet av statistikk med en heller tvilsom metodologi.

Til grunn for alt dette, virker ofte å ligge en heller reduksjonistisk historie av mennesket selv.

En primitiv historie er at mennesket velger x eller y fordi kjemikalier utløses i kroppen og nerveceller som fyrer i hjernen. En mer troverdig historie er at kjemikalier utløses i kroppen og nerveceller fyrer i hjernen i stor grad fordi menneskets intellekt velger x eller y. Begge historier stemmer overens med moderne nevrovitenskap, men er to vidt forskjellige tolkninger. Komisk nok er det ofte førstnevnte som forteller at deres tolkning selv er naturvitenskap. Desto større grunn til å tenke kritisk rundt moderne overtro.

En primitiv historie er at mennesker bare er dyr, og ikke har noe annet valg enn å måtte leve etter visse instinkter. Det er disse personene som, etter mitt skjønn, er de virkelige evolusjonsfornekterne. Ikke fordi de fornekter at vi stammer fra enklere vesener, men fordi de fornekter at det faktisk har skjedd en…evolusjon. En mer troverdig historie, som Aristoteles allerede holdt til for 2300 år siden, er at mennesket er et rasjonelt dyr. Vår rasjonelle evne og mulighet til å (også) ta valg basert på kalkulert fornuft, er hva som særtegner oss fra andre kjente skapninger i verden.

For i kontrast med hva mange modernister mener å hevde, har vi allerede sett at det finnes mye bedre grunner til at mennesket er noe mer enn bare biokjemi eller materielle prosesser, med har en sjel som ikke uten videre bare har biokjemisk nytelse som sitt mål.

Modernister forkynner at mennesket er slave for sine lyster. Et mer klassisk perspektiv forkynner at mennesker er herre over sine lyster. Modernister forkynner at maksimal nytelse er målet, jf. utilitarisme. Et mer klassisk perspektiv forkynner at målet er større enn oss selv, men ligger å finne i en radikal andrefokusering. I den opprinnelige betydningen av ordet “kjærlighet”.

Dersom ditt mål er å bygge en karakter som tar fokus på å fylle livet rundt denne radikale andrefokuseringen, virker det som uforenelig med det å fantasere om andre mennesker som midler til man oppnår egen utløsning. Dermed forstår vi at porno naturligvis tar dette enda et stort steg i gal retning. Mennesker i fortiden hadde ikke vårt problem av å bli angrepet av stadig dristigere bilder rundt hvert gatehjørnet, men er en desto større utfordring til oss om å bevare fokuset på mennesket som et mål i seg selv, uten at menneskets skjønnhet og estetikk blir noe mindre forhøyet av den grunn. Alt kan misbrukes i feil hender.

Fordi vi vet at tanker former oss og vår karakter, og ikke kan reduseres til determinerte nervefyringer i fri salsadans rundt i hjernebarken, på samme måte som fyringer i c-fibre forteller oss absolutt ingenting om det kvalitative aspektet av å oppleve smerte. Når ble dermed det å kunne kontrollere sine egne tanker, en ting vi ikke skal ettertrakte ?

En dårlig forberedelse eller utlevelse av løftet om å “elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere”, hvor seksualakten er sekundær til det å knyttes nærmere sammen og få avkom.

For hvis det er slik, som Lewis hinter til, at ved å stenge oss inne i oss selv, så taper vi oss selv. Mens ved relasjoner, en radikal “andrehet”, så finner vi oss selv, gir alt dette plutselig mye mer mening. Hovedbudskapet i evangeliene gir mye mer mening.

Sånn sett kan det være vanskelig å forstå at tradisjonell kristen seksualmoral er såpass vanskelig å forstå. Ikke fordi man må avstå fra onani for å være en kristen, men fordi selv slike konservative “forslag” i utgangspunktet har et sterkt rasjonelt fundament.

Det kan godt hende at du selv kommer frem til en annen konklusjon enn meg. Men et brutalt ærlig spørsmål vi i det minste må stille oss først. Holder vi til konklusjonen vår fordi den stemmer med fornuften i overensstemmelse med en konsekvent filosofi, eller fordi vi ønsker å finne en rask måte å rasjonalisere noe vi synes er for….vel, digg til å motstå?

Hva forteller fornuften oss? Hvilken historie holder du for mest troverdig? Hvilken foretrekker du?

Det er god grunn til å jobbe videre med prosjektet om å fundamentere moral i rasjonalitet, og en teleologisk forståelse av natur, når moderne prat gjerne ikke strekker lenger enn løs emotivisme, altså emosjonelle appeller. Hvor lykke ikke kan måles kun i utløst adrenalin eller endorfin, men i henhold til progresjon mot menneskets eget mål. Derfor det gamle greske ordtaket:

Call no man happy ’till he is dead.

Moderne omdefinering skjuler mye gull.

stop-masturbating-doctor

Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

“For what can be known about God is plain to them, because God has shown it to them.

For his invisible attributes, namely, his eternal power and divine nature, have been clearly perceived, ever since the creation of the world, in the things that have been made. So they are without excuse.”
– Romans 1,19-20

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet

Da er vi kommet frem til fjerde og siste steg av dette gudsbeviset, som er en modernisert versjon av Aquinas’ tredje vei.

Hittil har vi demonstrert at det eksisterer EN ubetinget virkelighet som er opphav til alt som eksisterer, og at dette opphavet er ubegrenset, evig, immateriell, absolutt enkel og unik.

Først noen flere definisjoner:

4.1 “Skapelse” betegner den ultimate oppfyllelsen av en virkelighets betingelser.

4.2 “Ultimat oppfyllelse” betegner oppfyllelsen av en virkelighets betingelser som ikke selv er avhengig av noen videre betingelser. Ultimat oppfyllelse står i kontrast til videre oppfyllelse, hvor en virkelighet som oppfyller betingelser selv er avhengig av videre betingelser.

(Les de tidligere postene, så får dere en innføring i hvorfor vi benytter denne litt tunge språkbruken her.)

4.3 “Skaper” betegner kilden som ultimat sett oppfyller betingelsene til en betinget virkelighet.

Enten er en virkelighet betinget av noe annet, eller så er den ikke det. Som vi viste i pkt 3.4, eksisterer det nøyaktig EN ubetinget virkelighet. Derfor er alle andre virkeligheter utenom den ubetingede virkeligheten, betingede virkeligheter. De er med andre ord avhengig av noe annet for sin eksistens.

4.4 Alle virkeligheter utenom den ene ubetingede virkeligheten, er betingede virkeligheter

En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et begrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer ikke (fra 1.6). En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et ubegrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer heller ikke (fra 1.7). Derfor

4.5 Den ene ubetingede virkeligheten oppfyller alle betingelsene hos alle betingede virkeligheter

Siden alle andre virkeligheter, er betingede (fra 4.4), og skaperen ultimat oppfyller alle betingelser (fra 4.2 og 4.3), får vi:

4.6 Skaperen er skaper av alle virkeligheter

Skaperen av alle ting, må kontinuerlig oppfylle betingelsene til alle betingede virkeligheter, for hvis betingelsene på noe som helst tidspunkt ikke var oppfylt, ville den betingede virkeligheten slutte å eksistere (fra 1.3). Derfor må Skaperen opprettholde alle andre virkeligheter så lenge de eksisterer, som deres ultimate betingelse, fra Adam Sandler, til naturlover, higgsboson og eventuelle multivers. Derfor:

4.7 Skaperen opprettholder kontinuerlig alle virkeligheter i eksistens

Puuuuh. Disse fire stegene er altså en måte å demonstrere at teisme, troen på Gud, er sann. Det eksisterer en Skaper som ikke er begrenset av verken tid, rom eller naturlover, men er uforanderlig, evig, immateriell, ubegrenset, absolutt enkel og opphavet til alle ting til enhver tid.

Sagt på en annen måte: Skaperen er Eksistensen selv.

PS: Du trenger ikke å kalle Skaperen for “Gud” dersom det navnet smaker vondt, men det er altså eksakt dette all klassisk teisme betegner som Gud.

Hvis du er en fornuftig person, kan du jo lete etter fatale feil i argumentet, eller altså vurdere om faktisk Skaperen eksisterer som menneskehetens beste kunnskap som overgår enhver fornuftig tvil. Vi har brukt litt mer tid og plass enn kanskje strengt nødvendig, men det er nettopp for å tydeliggjøre og forsøke smutthull fra konklusjonen umulig.

Et filosofisk deduktivt bevis viser hvordan du og jeg og noe kan eksistere i det hele tatt, helt fra første betingelser, og hvorfor Skaperen selv ikke kan ha noen forklaring på sin egen eksistens, i kraft av å være ubetinget og absolutt enkel.

Det eneste empiriske faktumet vi trenger for å få gjennom dette beviset, er at noe eksisterer. Utover det trenger du ikke å holde til en bestemt vitenskapelig eller filosofisk teori for å kunne vurdere argumentet.

Var noe uklart? Legg igjen en kommentar, eller send en mail. Jeg har mange gode samtaler gående som starter over mail, men jeg starter gjerne flere! :)

Vil du ha flere bevis? Bare å komme med etterlysninger!

Misforstått sekularitet

(Publisert på Minervanett 21.10.14. Publisert i Vårt Land 23.10.14. Publisert i Dagbladet Dagen 27.10.14.)

Begrepet sekularitet misforstås av dem som ønsker å ta det til inntekt for egne ideologier.

I offentlige diskusjoner står vi noen ganger ovenfor en ganske uklar forståelse av hva sekulariseringsbegrepet egentlig inneholder. Et eksempel på dette kan vi se i noe av kritikken MDG sin ordførerkandidat, Shoaib Sultan, har møtt etter sin flagging av religiøst standpunkt. Tom Hedalen, styreleder for Human-Etisk Forbund, oppfordrer i Aftenposten 22.september Sultan til å holde sitt religiøse standpunkt i den private sfære der det hører hjemme, av hensyn til et pluralistisk samfunn.

Denne ideen om at et religiøst livssyn er noe privat, er en illusjon. Religiøse livssyn vil selvsagt alltid være personlige, i den forstand av at de tilhører enkeltpersoner. Men de kan aldri i prinsippet være private. Livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, henger uløselig sammen med helhetlige mennesker som har holdninger, livsmål og idéer. Mennesker som gjør prioriteringer, verdsetter og resonnerer ulikt. Mennesker med ulik kulturell og livssynsmessig bakgrunn. Retorikken som brukes når man vil kreve at ”religion skal være noe privat” legger gjerne til grunn at religiøse livssyn er en slags hobby eller et valgfritt tillegg som kan utelates om individet velger det. Dette blir altfor enkelt, og veldig fjernt fra en reell virkelighet.

Dessuten kan man ikke sette likhetstegn mellom sekularitet og ikke-religiøsitet. Sekularitet, slik det oftest blir forstått i norsk offentlighet i 2014, henviser simpelthen til en negasjon, eller et fravær. Et fravær av særbehandling til fordel for noe spesielt religiøst eller ikke-religiøst livssyn. Ifølge dette rådende perspektivet er dermed oppgaven til en sekulær stat ikke å fjerne eller dekke til religiøse (eller ikke-religiøse) uttrykk eller begrunnelser fra det offentlige politiske rom, men heller å legge til rette for en fri utveksling av og konkurranse mellom idéer og argumenter.

De fleste er enige om at man bør kreve at argumentene som fremmes i en slik sekulær offentlig sfære skal være rasjonelle, koherente og være allment tilgjengelige. Men at begrunnelser er allment tilgjengelig, betyr ikke at de må være akseptert av alle. Ideelt sett bør vi altså forsøke å legge til rette for rasjonelle diskusjoner om hvordan vi kan argumentere for dette. Det må være mulig å bli enige om ting selv om vi forblir uenige om hvorvidt «det gode» til sist må begrunnes i materielle prosesser, prinsippløs pragmatikk, immaterielle platonske ideer, eller i Guds egen natur, for den saks skyld.  Det vi derimot ikke kan gjøre, er å sette likhetstegn mellom sekularitet og en type metodologisk ateisme, ved å la naturalistiske dogmer få fortrinnsrett. På samme måte kan vi ikke diskvalifisere fullstendig rasjonelle argumenter selv om de skulle være nært forbundet med en religiøs tradisjon eller ha slike konsekvenser.

At menneskeverdet er absolutt, at frihet er et gode, eller at en viss likestilling i lønn og anseelse er en kampsak, må begrunnes i mer grunnleggende idéer. Når alle idéene våre bygger på et fundament som er utviklet gjennom komplekse prosesser, er det ikke gitt at vi enkelt kan fjerne konteksten disse har oppstått i, men fremdeles kunne beholde vårt foretrukne overbygg.

Fortellingen Hedalen og mange med ham fremholder holder altså ikke helt vann. Det finnes neppe noen livssynstradisjon (inkludert den human-etiske) som forstår seg selv som et fullstendig privat intellektuelt, åndelig eller eksistensialistisk ståsted, isolert fra praktiske uttrykk i den offentlige sfære. Utfordringen er dermed å gi plass til dette, samtidig som man anerkjenner at i et felles rom der mye står på spill for mange, så må det gjelde visse føringer.

Slike føringer skaper vi ikke ved å ignorere åpenbare og relevante forskjeller mellom mennesker, som hudfarge, navn, politiske ideologier, grunnfilosofi og religiøse standpunkt. Det vi tvert imot trenger er en sekulær offentlighet med plass for hele mennesker.

Å ha grunn til å tro

I dag publiseres en dyktig gjestepost av Ingvild Hellenes, masterstudent i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

Ingvild Hellenes

Først publisert på bloggen til Filosofisk Supplement 24.09.14 og gjengitt med tillatelse fra forfatter.

La meg begynne med å legge alle kort på bordet: Jeg er kristen, en som tror at Jesus fra Nasaret (ca. 0–33 e.Kr.) er Guds Sønn, ble menneske, drept ved korsfestelse, ble levende etter å ha vært død i tre dager og lever i dag.

Denne posisjonen kan selvsagt ikke betraktes som et nøytralt ståsted som enkelt kan aksepteres av alle og enhver: Min tro presenterer et bilde av virkeligheten som skyver ut mange andre virkelighetsoppfatninger. Nettopp derfor krever den en apologetikk.

Mitt første møte med ordet «apologetikk» kom ikke før jeg var i slutten av tenårene. Men da  konseptet kom min vei, ante jeg at en ny epoke kunne begynne. Selv om jeg hadde vært kristen hele livet, hadde jeg store utfordringer med å forstå min tro. Gjennom å ta høgskolestudier i apologetikk fikk jeg en av de beste gaver jeg noensinne har fått: ord for å beskrive troen og måter å forstå mer av hva det betyr når Jesus sier han er «veien, sannheten, og livet» (Joh 14,6, min kursivering).

Et av de mest fundamentale spørsmål for kristen apologetikk er: Hva vil det si å tro? Hva mener Jesus når han sier «tro på Gud og tro på meg»? (Joh 14,1). Noen setter automatisk «blind» og «tro» sammen i en setning hvis den skal gi mening, men for kristne er det ikke nok å satse på et lykketreff. Enten har Jesus stått opp fra de døde og lever i dag, eller så har han det ikke, og det hjelper ikke å tro at han lever hvis han ikke gjør det. I en kristen forståelse begrunnes tro i det man holder for å være sant.

Det nye testamentet ble skrevet på gresk, og ordet som hovedsakelig brukes om tro i tekstene, er pistis. Pistis kan oversettes til norsk med «tillit» eller «overbevisning». Tillit skapes på grunnlag av at noe er tillitsvekkende eller ser ut til å være til å stole på. Hvis vi legger denne definisjonen til grunn for å snakke om menneskers grunnleggende syn på virkeligheten, kan vi si at alle har en tro. Alle mennesker har en grunnleggende tillit til og forståelse av virkeligheten som de lever sine liv ut fra. Noen lever i tillit til at Gud eksisterer, mens andre ikke gjør det. Denne tilliten til hva virkeligheten består av, trenger ikke alltid være en bevisst gjennomtenkt tro. Tilliten kan være både ubevisst og ureflektert, men vil like fullt være et utgangspunkt som har konsekvenser for livet som leves.

Noen vil kanskje si at de ikke tror, men vet. Men når det gjelder de store spørsmålene i livet – hva er et menneske, hva er den ytterste virkelighet eller hvorvidt det finnes en mening med livet – mener jeg vi må snakke om grunner til å tro i stedet for bevis for å vite. I streng forstand er det veldig få ting vi kan vite, hvis vi bruker ordet i betydningen å ha en hundre prosent sikkerhet om noe, eller absolutte bevis. Når det gjelder det meste, er det mer riktig å snakke om sannsynliggjøring av at noe stemmer. For eksempel kan vi si at tyngdekraften har fungert godt fram til i dag, og forklare hvordan den fungerer. Men vi kan jo ikke bevise at den vil fungere i morgen. Allikevel er det god grunn til å tro på den og oppføre seg deretter. Jeg setter meg gladelig inn i flyet til England og regner med at tyngdekraften vil gjøre det mulig for oss å lande på Heathrow, i stedet for at flyet driver av gårde inn i universets store mørke. På den annen side kan tillit selvsagt også være dårlig begrunnet. Jeg kan ha tillit til og velge en bestemt type vaskemiddel, av ingen annen grunn enn at jeg har sett den fargerike reklamen for middelet flimre over skjermen dag inn og dag ut i flere uker. Men nettopp derfor er det viktig å sette ord på og forklare hvorfor vi har tillit eller tror som vi gjør, slik at vi selv og andre kan vurdere om grunnlaget for vår tro er god eller ikke.

At vår grunnleggende tillit til virkeligheten påvirker hvordan vi møter verden, kommer til syne i spørsmålet om man kan ha tillit til eller bli overbevist om at Jesus sto opp fra de døde. For å ta det med en gang: Å tro på en oppstandelse er ikke det samme som å si at naturlovene ikke eksisterer eller ikke er til å stole på. Fra et kristent perspektiv betyr det bare at Gud, som har skapt naturlovene, er fri til å gripe inn i det Gud har skapt og gjøre at noe på et gitt tidspunkt fungerer annerledes enn det vanligvis gjør. En slik inngripen kan man kalle et «under» eller «mirakel». I møte med påstanden om at en oppstandelse har skjedd, kan man legge til grunn en tro på at undere ikke kan skje. Hvis man møter de historiske kildene som påstår at Jesus har oppstått fra de døde med denne overbevisningen om virkeligheten, er konklusjonen klar allerede før man har vurdert kildenes troverdighet: En oppstandelse har ikke skjedd fordi den ikke kan skje.

Ettersom spørsmålet om Jesus har stått opp er så grunnleggende for kristen tro, er dette punktet avgjørende i den kristne apologetikken og også for meg. Siden historiske tekster påstår at Jesu oppstandelse har skjedd, må vi finne ut om det er grunn til å tro at dette virkelig stemmer. Kan man stole på at de fire evangeliene, våre hovedkilder til kunnskap om Jesus, tegner et sant bilde av hva som skjedde med ham? I kristen apologetikk kan man blant annet ta for seg sannsynlige forklaringer på at graven var tom eller sannsynlige forklaringer på hvorfor kristen tro spredde seg med høyt tempo etter at øyenvitner mente de hadde møtt den oppstandne Jesus. Her vil jeg kort se på argumentet for en troverdig historisk overlevering. For når man ser på den historiske tilblivelsen av de fire evangeliene, er det i hvert fall to ledd der overleveringen kunne gått galt.

Det første er tiden fra hendelsene skjedde, til de ble skrevet ned. De fire evangeliene er fire ulike beretninger av fire ulike forfattere. De dateres, med noen års ulikhet hos forskjellige forskere, til å ha blitt nedskrevet mellom år 50 til 90. Det vil si fra mellom tjue til seksti år etter hendelsene. I antikk tid er dette en veldig rask nedskrivning, og også i vår egen tid kan biografier omtale hendelser som skjedde for seksti år siden. Øyenvitner til Jesu liv var fremdeles i live da evangeliene ble skrevet. Påstander i evangeliene kunne dermed lett blitt tilbakevist i samtiden hvis de ikke stemte. Det kan også nevnes at den muntlige tradering og dermed kollektive hukommelsen hadde en sterk posisjon i den jødiske kulturen, og dermed kunne man i historisk overlevering operere med en stor presisjon også utenfor det skriftlige mediet.

Det andre leddet i den historiske overleveringen er kopieringen av evangeliemanuskriptene. Når en av evangelieforfatterne skrev sin tekst, sendte han den til andre. Disse tok så kopier av teksten og sendte videre. Slik fortsatte det, og det ble mange kopier. Her kunne man for eksempel tenke seg at ting har blitt gjort om eller gått tapt i prosessen.

I dag har vi, på lik linje med alle andre antikke tekster, ingen originale manuskripter av evangeliene. Men vi har rundt 5500 hele eller deler av kopier av de nytestamentlige tekstene. Det første fragmentet fra Johannes-evangeliet vi har, er fra ca. år 120, som er omtrent tretti år etter at den originale teksten ble skrevet. Siden vi har så mange kopier, er det lett å sammenligne for å finne avvik eller potensielle feil i tekstene, noe det er viser seg å være veldig lite av. Til sammenligning har man ti kopier av skrifter av Julius Cæsar, hvor den tidligste er fra år 900, altså omtrent tusen år etter den ble skrevet.1

For meg ser det ut som at det først og fremst er evangelienes uvanlige påstander som gjør at deres generelle troverdighet som historiske kilder blir trukket i tvil. Anvender vi kriterier som ellers brukes på antikke kilder, er det veldig mange grunner til å stole på at de refererer til historiske hendelser. Men jeg forstår at en som har en grunnleggende annerledes tro på hvordan virkeligheten fungerer enn meg, har ekstra store krav til påstander som virker lite sannsynlige. Hvis man har problemer med å tro at undere kan skje, er oppstandelser fra de døde drøy kost. Og man kan argumentere for at alvorligheten i de framsatte påstandene krever en ekstra grundig undersøkelse av materialets troverdighet.

Denne raske gjennomgangen av gode grunner til å ha tillit til evangeliene som historiske kilder kan selvsagt diskuteres og nyanseres. Men mitt poeng er at i møte med det historiske materialet som omtaler Jesu oppstandelse, kreves en apologetikk. Det er realt å kreve grunner for å tro på at en oppstandelse har skjedd. Men det trengs også grunner for en posisjon som holder fast på at undere ikke kan skje, i møte med et historisk materiale som sier det motsatte.

Din overbevisning om virkeligheten legger premissene for hvordan du møter den. Og nettopp fordi våre trosposisjoner gjør krav på et bilde av virkeligheten slik den faktisk er, må vi drive med apologetikk – altså begrunne det vi tror på. For det sannhetssøkende mennesket er det essensielt å stille seg selv spørsmålet: I et mylder av oppfatninger, hvilke svar er mest sannsynlige? Kristen apologetikk er en disiplin som benytter seg av alle relevante og tilgjengelige kilder for å vise at kristen tro er relevant og sann. Det kan være filosofiske argumenter for den kristne Guds eksistens, historisk argumentasjon for Jesu liv og virke, teologiske argumenter som viser at det kristne verdensbildet stemmer overens med virkeligheten slik den faktisk er, eller erfaringer fra mennesker som forteller at de har møtt en levende Gud.

Og det er nettopp i erfaringen at det grunnleggende aspektet ved tro som tillit kommer til syne. Gode grunner til å tro finnes ikke bare innenfor området av intellektuell resonnering, men hentes fra alle steder mennesket søker visdom. For meg har det vært mange intellektuelle spørsmål å se nærmere på, men side om side står de eksistensielle spørsmål og banker på døra: Hvordan kan jeg være lykkelig, er det en mening med livet mitt, hvor finner jeg kjærlighet? Før det overnevnte sitatet av Jesus – «tro på Gud og tro på meg» – sier han: «La ikke hjertet blir grepet av angst.» Kristen tro er ikke bare et svar på fornuftens søken etter å få grep om virkeligheten, men også en tillit til en Gud som vil forvandle selve livet. I en tid med usikkerhet, angst og bekymring har jeg tillit til at Jesus bærer mitt liv, og at smerte, død og ondskap en dag skal vike for fred, rettferdighet og godhet.

Så hvorfor mener jeg det er viktig at vi kan snakke om og gi grunner for det vi tror på? Fordi jeg tror det finnes tilnærmelser til sannhet som er mer riktige enn andre. Og at tro og ideer har konsekvenser. Fordi sannheten, ifølge Jesus, gjør mennesker fri (Joh 8, 31–32). Jeg tror opplysningstenkerne tok feil i sin tillit til at fornuftens autonomi skulle sette mennesker fri. Denne troen forutsetter at menneskene er underlagt fornuften selv: satt i fangenskap av det begrensede, som fornuften til små mennesker i et stort univers tross alt er. Den menneskelige fornuft kan hjelpe oss til å søke det som er sant. Men fornuften er ikke alt vi har: Vi har følelser, sanser, instinkter og intuisjon. Viktigere enn dette er at jeg ikke tror fornuften bestemmer hva som er virkelig. Virkeligheten er, uavhengig av om jeg forstår den eller ikke. Og som kristen tror jeg at Gud – som er kilden til all visdom – kan vise oss sannhet. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», sier forfatteren av Salme 119 (vers 105). Dette nedgraderer ikke den menneskelige fornuft, men setter den i en sammenheng som er større enn den selv.

Døperen Johannes (ca. 1. f.Kr.– 29 e.Kr.), Jesu tremenning, var en av dem som bygget sitt liv i tillit til at Jesus var Guds Sønn. Han levde i ødemarken rundt Jordan-elven i Israel, og folk kom reisende til ham for å høre budskapet om Messias, verdens redning, få vite hvordan de kunne vende om til Gud og bli døpt. Johannes fikk selv døpe Jesus og trodde at han var den jødene hadde ventet på. Senere ble Johannes fengslet fordi han hadde kritisert daværende landsfyrste Herodes for hans livsstil. Mens han satt i fengsel, begynte han å tvile på om Jesus virkelig var den han hadde trodd, og sendte folk til Jesus for å spørre om han hadde tatt feil. Da Jesus fikk denne beskjeden, anklaget han ikke Johannes for hans tvil, men viste til grunnene for at Johannes kunne være sikker: «Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Luk 7,22).2 Jesus selv oppfordret mennesker til å undersøke grunnene for å tro på ham.

Som kristen i dag er det lett å kjenne seg igjen i det Johannes opplevde. Selv om jeg tror, og har grunner for det, er det ikke alltid lett å leve i tillit til Gud. Spørsmålene jeg kjemper med, er mange: Er Gud god når ondskap skjer, hvordan skal jeg forstå Bibelen, hva med andre religioner, eller hvordan ble verden til? I tillegg til spørsmålene erfarer jeg at relasjoner er vanskelig å finne ut av, både i møte med Gud og mennesker. Men tvil handler om å forholde seg til virkeligheten som jeg forstår deler av, men som også er overveldende og for stor til å fatte. Tvil handler om å leve med vekslende følelser i møte med det jeg tenker. Og jeg har funnet ut at tvilen i stor grad er en venn, for den gjør at jeg vil finne ut mer. Tvil er ikke det motsatte av å tro. Tvil gjør at jeg igjen kjemper for å finne ut om jeg har grunn til å tro, og sannheten er aldri redd for tvilen.

Litteratur

Bibelen: Den hellige skrift : Det gamle og Det nye testamentet, 2011 Oslo, Det Norske Bibelselskap.

Edgar, W. og Oliphint, K.S. (red.) 2009, Christian Apologetics Past and Present, Crossway Books, Wheaton.

Moreland, J.P., 2007, «The Historicity of the New Testament», [online], bethinking.org. Tilgjengelig fra:
http://www.bethinking.org/is-the-bible-reliable/the-historicity-of-the-new-testament [16.09.14].


  1. For en komprimert gjennomgang av forskning på evangelienes troverdighet, se J.P. Morelands artikkel «The Historicity of the New Testament» på
    http://www.bethinking.org/is-the-bible-reliable/the-historicity-of-the-new-testament. Her finnes også mange henvisninger videre til grundigere gjennomganger av forskningen. 
  2. For mer om Døperen Johannes, se Matt 3; 11; 14, Mark 1; 6, Luk 1; 3; 7 og Joh 1; 3. 

Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav

Les etterpå:
Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

I tidligere poster har vi lært at det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, og at denne virkeligheten må være absolutt enkel. Altså at den ikke består av deler, men er immateriell, evig, uforanderlig og grenseløs.

Hvis dette argumentet holder, er det alene nok til å motbevise enhver ateistisk filosofi, med et argument som starter i et enkelt faktum: at universet eksisterer. Dette bildet korresponderer helt klart med klassisk monoteisme, men hva med polyteisme, eller eventuelt et slags nyreligiøst perspektiv hvor f.eks. hver og en av oss er den dypeste virkeligheten?

Her skal vi utforske hvorfor det bare kan eksistere EN dypeste, ubetinget virkelighet.

my_one_and_only_poster

Hvis du tegner to trekanter ved siden av hverandre på et papir, kan du skille dem fra hverandre ved hjelp av strekene du bruker. Men strekene er din måte å atskille dem fra hverandre på.

Som vi har sett tidligere, må en slik virkelighet være absolutt enkel, uten grenser som ekskluderer den fra andre virkeligheter. Derfor, hvis det skulle eksistere flere ubetingede virkeligheter, så må hver og en av de være absolutt enkle, og kan ikke være inkompatible med hverandre. Videre kan de ikke atskilles fra hverandre ved at de har ulike grensebetingelser, fordi en ubetinget virkelighet har ingen grensebetingelser.

Altså får vi:

3.1 Ubetingede virkeligheter kan ikke atskilles ved å ha ulike grensebetingelser

Men det gjør jo at vi ikke vil være i stand til å skille mellom disse ubetingede virkelighetene i det hele tatt. Min måte å skille personen deg fra personen som står ved siden av deg på, er nettopp ved å se at grensebetingelsene deres er forskjellige. Du har en gitt fasong og en plassering innenfor rom og tid som gjør at det er lett å gjenkjenne hvem du er på et gitt tidspunkt.

Måten jeg skiller mellom metallet jern og en bukett med blomster, er at grensene deres gjør dem uforenelige med hverandre. En bit av jern kan ikke samtidig være en bukett med blomster i samme forstand på samme tid. De er inkompatible med hverandre.

Jern er noe helt annet enn en bukett med blomster. Selv blant blomster, finnes det mange typer slag. Rose, liljekonvall, hestehov, blåklokke, osv. Måten vi skiller slagene fra hverandre, er at de igjen har ulike grensebetingelser.

Ja, du synes nok at alt dette er åpenlyst på dette tidspunktet, men ha litt tålmodighet. Noen ganger må det staves ut i formell form for å unngå misforståelser. :)

3.2 Det kan ikke eksistere flere slag av ubetingede virkeligheter

Samme ting kan instansieres på ulike måter. Si at to barrer med jern ligger ved siden av hverandre, men har eksakt samme størrelse. De er helt like, men samtidig kan de avgrenses ved at de har egne grenser. Den ene befinner seg her, mens den andre er der. Den ene består av disse atomene, mens den andre har disse. De er ikke de samme.

Men vi kan ikke skille mellom flere ubetingede virkeligheter på denne måten. Som vi har sett tidligere, befinner de seg ikke innenfor rom og tid, og er følgelig ikke materielle, for ellers ville materialene deres ha begrenset betingelsene. Dette er egentlig bare en annen måte å si at en ubetinget virkelighet må være uten grenser.

Flere instansieringer, på en annen side, må avgrenses i forstand av å være på ulike steder, fra ulike materialer, eller i det minste gjennom å ha ulike grenser. Følgelig

3.3 Det kan ikke eksistere flere instansieringer av ubetingede virkeligheter

Men vi vet fra første del at det må eksistere minst en ubetinget virkelighet. Derfor:

3.4 Det er nøyaktig EN ubetinget virkelighet

En knockout på polyteisme.

hva er Gud i klassisk teisme? Noen ganske grunnleggende læresetninger, er at det eksisterer en ubetinget, dypeste virkelighet som er immateriell, evig, uforanderlig, uendelig, absolutt enkel, ubegrenset av fysiske lover og den kontinuerlige skaperen av alt som eksisterer.

Nå gjenstår det bare å se på nettopp hvorfor en ubetinget virkelighet må være den kontinuerlige skaperen av alt. Det blir fjerde og siste steg.