Misforstått sekularitet

(Publisert på Minervanett 21.10.14. Publisert i Vårt Land 23.10.14. Publisert i Dagbladet Dagen 27.10.14.)

Begrepet sekularitet misforstås av dem som ønsker å ta det til inntekt for egne ideologier.

I offentlige diskusjoner står vi noen ganger ovenfor en ganske uklar forståelse av hva sekulariseringsbegrepet egentlig inneholder. Et eksempel på dette kan vi se i noe av kritikken MDG sin ordførerkandidat, Shoaib Sultan, har møtt etter sin flagging av religiøst standpunkt. Tom Hedalen, styreleder for Human-Etisk Forbund, oppfordrer i Aftenposten 22.september Sultan til å holde sitt religiøse standpunkt i den private sfære der det hører hjemme, av hensyn til et pluralistisk samfunn.

Denne ideen om at et religiøst livssyn er noe privat, er en illusjon. Religiøse livssyn vil selvsagt alltid være personlige, i den forstand av at de tilhører enkeltpersoner. Men de kan aldri i prinsippet være private. Livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, henger uløselig sammen med helhetlige mennesker som har holdninger, livsmål og idéer. Mennesker som gjør prioriteringer, verdsetter og resonnerer ulikt. Mennesker med ulik kulturell og livssynsmessig bakgrunn. Retorikken som brukes når man vil kreve at ”religion skal være noe privat” legger gjerne til grunn at religiøse livssyn er en slags hobby eller et valgfritt tillegg som kan utelates om individet velger det. Dette blir altfor enkelt, og veldig fjernt fra en reell virkelighet.

Dessuten kan man ikke sette likhetstegn mellom sekularitet og ikke-religiøsitet. Sekularitet, slik det oftest blir forstått i norsk offentlighet i 2014, henviser simpelthen til en negasjon, eller et fravær. Et fravær av særbehandling til fordel for noe spesielt religiøst eller ikke-religiøst livssyn. Ifølge dette rådende perspektivet er dermed oppgaven til en sekulær stat ikke å fjerne eller dekke til religiøse (eller ikke-religiøse) uttrykk eller begrunnelser fra det offentlige politiske rom, men heller å legge til rette for en fri utveksling av og konkurranse mellom idéer og argumenter.

De fleste er enige om at man bør kreve at argumentene som fremmes i en slik sekulær offentlig sfære skal være rasjonelle, koherente og være allment tilgjengelige. Men at begrunnelser er allment tilgjengelig, betyr ikke at de må være akseptert av alle. Ideelt sett bør vi altså forsøke å legge til rette for rasjonelle diskusjoner om hvordan vi kan argumentere for dette. Det må være mulig å bli enige om ting selv om vi forblir uenige om hvorvidt «det gode» til sist må begrunnes i materielle prosesser, prinsippløs pragmatikk, immaterielle platonske ideer, eller i Guds egen natur, for den saks skyld.  Det vi derimot ikke kan gjøre, er å sette likhetstegn mellom sekularitet og en type metodologisk ateisme, ved å la naturalistiske dogmer få fortrinnsrett. På samme måte kan vi ikke diskvalifisere fullstendig rasjonelle argumenter selv om de skulle være nært forbundet med en religiøs tradisjon eller ha slike konsekvenser.

At menneskeverdet er absolutt, at frihet er et gode, eller at en viss likestilling i lønn og anseelse er en kampsak, må begrunnes i mer grunnleggende idéer. Når alle idéene våre bygger på et fundament som er utviklet gjennom komplekse prosesser, er det ikke gitt at vi enkelt kan fjerne konteksten disse har oppstått i, men fremdeles kunne beholde vårt foretrukne overbygg.

Fortellingen Hedalen og mange med ham fremholder holder altså ikke helt vann. Det finnes neppe noen livssynstradisjon (inkludert den human-etiske) som forstår seg selv som et fullstendig privat intellektuelt, åndelig eller eksistensialistisk ståsted, isolert fra praktiske uttrykk i den offentlige sfære. Utfordringen er dermed å gi plass til dette, samtidig som man anerkjenner at i et felles rom der mye står på spill for mange, så må det gjelde visse føringer.

Slike føringer skaper vi ikke ved å ignorere åpenbare og relevante forskjeller mellom mennesker, som hudfarge, navn, politiske ideologier, grunnfilosofi og religiøse standpunkt. Det vi tvert imot trenger er en sekulær offentlighet med plass for hele mennesker.

Comments

comments

  • Mons G. Reinertsen

    At religion er en privatsak er ikke en illusjon, det er et standpunkt. Og det er heldigvis det rådende i Norge. Vi har jobbet i flere hundre år for at god etikk skal baseres på rasjonelle overveielser av hva som tjener flest mulig mennesker i stedet for gamle dogmer, og vi har oppnådd en grad av frihet, rettferdighet og velstand som bare fins i sekulære land. Jeg håper ikke moralsk relativisme vil klare å likestille sekulær og religiøs etikk med det første.

    • Jeg ser ikke helt sammenhengen i kommentaren din her. Du hopper fra stein til stein, fremfører noen påstander uten substansisering, og samhandler aldri med argumentene i posten eller påstanden: At verken “religion” eller livssyn for øvrig kan i prinsippet være en privatsak.

      Etikk har i flere årtusen vært basert på rasjonelle overveielser. Spørsmålet er om fundamentet er ødelagt for at de fremdeles kan være det i dag. Det er grunn til å tro at moderne filosofi er langt underlegen klassisk. Jf.
      http://www.danieljoachim.org/2015/01/de-ti-sekulaere-bud/

      • Mons G. Reinertsen

        Kommentaren min tar for seg påstanden om at “ideen om at et religiøst livssyn er noe privat, er en illusjon”, det er vel ganske rett fram. Et synspunkt om hvordan noe BØR være er jo ikke en illusjon, det er det jeg sier.

        Jeg kritiserer dessuten den moralske relativismen i artikkelen. Jeg sikter til avsnittet der du skriver at “Det må være mulig å bli enige om ting selv om vi forblir uenige om hvorvidt ‘det gode’ til sist må begrunnes i materielle prosesser, prinsippløs pragmatikk, immaterielle platonske ideer, eller i Guds egen natur” og kaller argumentasjon som ikke er basert på tro “naturalistiske dogmer”. Argumentet mitt er at de sekulære samfunnet som har vokst fram de siste par hundre årene, der nettopp disse “dogmene” har “fortrinnsrett”, beviselig er mye bedre skikket til å skape frihet, velstand og rettferdighet.

        Håper det var oppklarende.

        • Takk for innspill, Mons.

          Så du mener ikke at et livssyn er noe privat? Godt, da er vi enige likevel. Men dersom man i neste omgang forsøker å bagatellisere et “religiøst livssyn” som at det skulle være “et tillegg”. En hobby, som frimerkesamling, som man fritt kan legge fra seg i møte med livet uten hjemmet, kontra f.eks. humanisme av alle former, som vil uttrykke seg når du møter mennesker i livet ditt hver dag. Jeg protesterer vel heller mot dette skillet, og mener det er fiktivt.

          Jeg holder til alt annet enn moralsk relativisme, men siden sekularitet i seg selv er en negasjon, så har den nada å bidra med for å hjelpe oss å unngå noe slikt. Sjekk gjerne linken for en utdypning av det. Jf. bud #5. Det finnes ikke noe “sekulært argument” qua sekularitet for at noe er godt, rettferdig, frihet, osv. Mitt argument er at alt vi idag kaller “sekulære argumenter” lever på lån fra deres “religiøse” forfedre. Noe jeg har støtte i fra mange akademikere, kristne som ateistiske. Dette er naturligvis ikke direkte relevant for den grunnleggende problemstillingen her, men håper det i det minste oppklarer litt hvor jeg kommer fra. :)

          Jeg sier dessuten som G.K. Chesterton, når han blir spurt om han ikke bare kan beholde de gode verdiene, men glemme all den “religiøse” ballasten. Hvis jeg skal leve som at jeg har fri vilje, hjelper det å ha et rasjonelt grunnlag for å tro at jeg har det. Samme med eksistensen av “godhet”. ;)

          • Mons G. Reinertsen

            Sekulær etikk er etikk som ikke er religiøs, ikke nødvendigvis etikk som i seg seg hviler på at det ikke fins noen gud. Det ville vært et tynt grunnlag for en etikk. Sekulær etikk hviler som oftest på medfølelse eller humanistiske prinsipper.

            Jeg bagatelliserer ikke religion, men jeg står likevel for at det skal være en privatsak. Det er et prinsipp, et synspunkt, et ideal, et krav. Et prinsipp er aldri “fiktivt” eller “en illusjon”, det er simpelthen noe det enten er konsensus om eller ikke. Og det hersker heldigvis konsensus om at religion ikke har noe i offentlig debatt å gjøre.

            Jeg kan argumentere for det, men som du påpeker, det er ikke gitt at du deler de verdiene som argumentene mine hviler på. “The bottom line” blir vel at de som står for rasjonalitet, frihet, velstand, fremskritt osv. rett og slett er flere enn de som står for det motsatte, enten det skyldes religion eller andre livssyn.

          • Hadde det bare vært så enkelt. Det er viktig å ikke sammenblande sekularitet med f.eks. naturalisme. Naturalisme er en positiv filosofisk påstand om hvordan universet er konstruert, og er en kvasireligion i seg selv. Jeg holder fremdeles til at det ikke eksisterer noen “sekulær etikk”, for man kan ikke bygge opp et filosofisk system, inkludert etikk, på negasjoner. Jeg vet at det er vanlig språkbruk, men det er en pet peeve for meg å holde naturalisme/fysikalisme og sekularitet atskilt. :)

            Jeg tror hele begrepet om at denne mystiske størrelsen “religion” kan være en privatsak, hviler på en altfor enkel og forvirret konsept om hva “religion” faktisk er. Ganske typisk for moderniteten å omdefinere viktige begrep med lang fartstid og mye intellektuell historie til å passe sitt eget narrativ. “Religion” kan aldri være privat, like lite som humanisme er. Den ligger til grunn, i ulik forstand, for alt vi f.eks. holder for godt, ønskelig og meningsfullt. I jobben vår. I relasjoner. På studiet. I livet.

            “Og det hersker heldigvis konsensus om at religion ikke har noe i offentlig debatt å gjøre.”

            Igjen. Bare blant dem som har smuglet inn sin egen forenklede definisjon om hva religion er, til en slags nisjehobby, som de kan tilpasse til å gjelde alt de ønsker å ekskludere.

            Jeg tror her at de som ønsker å fremføre slike argumenter, spiller på lag med religiøse fundamentalister. Det er det som gjør det farlig. De er enige om at det foregår en reell krig her, hvor posisjonene ekskluderer hverandre.

            Da tror jeg heller på mellomposisjonen, som åpner samfunnets markedsplass for en fri diskurs, hvor kristne argumenter settes opp mot naturalistiske, men hvor vi har forkastet illusjonen om at det finnes en slags “nøytral posisjon”, som vi begge vil være enig i, men som egentlig er naturalisme. Jeg tror humanisme uten teisme vil rakne i lengden, siden jeg personlig mener at hele den filosofien er fullstendig uten intellektuelt grunnlag.

            På denne markedsplassen vil jeg selv fremholde argumenter som bunner i en teistisk filosofi, siden jeg mener at de er intellektuelt overlegen til naturalistiske argumenter, men her foregår det en faktisk dialog, hvor vi kan prøve oss mot hverandre. Det anser jeg som det eneste rimelige i et demokratisk samfunn med rettferdige spilleregler.

          • Jeg skjønner at vi nok vanskelig blir enige her, men jeg ser rett og slett ikke hvordan noen kan klare å forsvare ideen om “religion” og selv “livssyn” som noe privat, uten å først ha smuglet inn noen misvisende definisjoner på forhånd. Det virker ikke til å holde i møte med en grundigere, filosofisk utforskning av premisser.

            Så jeg tror jeg takker deg i denne omgang for å ha holdt en fin tone, og beveger med videre til å fordype meg i det prosjektet! :)

            Hyggelig å høre fra deg her på bloggen. Alt godt!

  • Øystein O. Nødtvedt
    • Jeg er skapfan av Nyhus. Mye av hva han skriver i det minste. :)