Gud og menneske i en person

Den hypostatiske unionen

Kjenner du tørrheten av ørkenstøv i ganen allerede ved dette første uttrykket? Tja, det er en grunn til at jeg ikke satte det som hovedoverskrift. Det ville jo vært dårlig BI-markedsføring. Men dette er faktisk ganske interessant. Just give it a try…

Jeg skrev tidligere et innlegg om Athanasius sin logikk bak inkarnasjonen. Altså tanken om at Gud ble menneske i personen Jesus Kristus. I forlengelsen av det kan man tenke at det tilsynelatende er noen vanskelige problemer, som vil bli behandlet i flere innlegg fremover under bloggkategorien Jesus Kristus.

Gud i Jesus Kristus, Logos i menneske, Ordet i kjød. Dette er som sagt et mysterium. Det betyr ikke at det er irrasjonelt eller krever blind tro, men at det er forbi hva vi kan vite med fornuften alene, og bare gjennom spesiell åpenbaring. Vår forståelse av dette får imidlertid en helt annen forståelse, når vi allerede har bakgrunnskunnskapen om at Gud er, og at Han kan åpenbare ting. I beste fall kan vi forsvare at inkarnasjonen ikke er logisk selvmotsigende, og kan brukes til å avsløre en dypere mening som strekker seg utover det språk og syllogismer alene klarer. I hvert fall at svake “kristendomskritikere” a là Dawkins, Grayling, Carrier og Harris ikke kan gi hverandre high-fives helt ennå, uten å gå i dybden først og gjøre grundig arbeid.

Inkarnasjonen blir forstått som at Jesus Kristus er 100% menneske og 100% Gud. En individuell menneskelig natur og en individuell guddommelig natur, i en person. Kristne er visst tross alt ikke helt stødige i verken matematikk eller logikk, og dette virker til å åpne opp for noen åpenbare spørsmål.

Ta for eksempel de klassiske demonstrasjonene av Guds eksistens. De viser at vi kan vite at Gud eksisterer som den uforandrede forandrer, eller ” ὃ οὐ κινούμενον κινεῖ” (the Unmoved Mover), for å bruke Aristoteles sine ord. Men innebærer ikke inkarnasjonen i Jesus Kristus at Gud selv blir nettopp…forandret? Å bli født som menneske må da være en forandring…eller?

Les også gudsbeviset på denne bloggen som starter her:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet

Men til dette argumentet. Jeg ser for meg noe som dette:

1.1 Gud kan ikke X

1.2 Kristus gjorde/var X

1.3 Derfor var Kristus ikke Gud

Du kan sette inn hva du selv ønsker for X. Det kan være “bli født”, “være gutt”, “dø”, “ha en kropp”, “lære ting”, “gå”, osv. Ting vi aldri kunne sagt at Gud kan gjøre, annet enn i en veldig overført, billedlig betydning. Gud er tross alt ikke en ting blant andre i naturen, som solguder, Zeus, Odin eller nyateistiske karikaturer, men ren aktualitet og eksistensen selv.

Den vanlige responsen til dette argumentet, er hva vi kaller for den hypostatiske unionen (pkt. II.2). Unionen av en menneskelig natur i en guddommelig person.

Det høres kanskje heavy ut, men den grunnleggende ideen er at når noe er tilknyttet en person, så vil alt som berører det, også berøre personen, selv om personen selv kunne eksistert uten det.

Hvis du berører handa mi, berører du meg. Kutter du av handa mi, skader du meg, selv om min person kan eksistere uten den, og selv om min person kunne ha eksistert før den, f.eks. som et foster uten utviklet hand. Det samme kan du si med andre ting, som eiendeler, klær og likhet. Du kan uttrykke ditt sinne mot meg gjennom å ødelegge tingene mine, osv.

Analogien over er ikke helt perfekt, siden den hypostatiske unionen er sui generis, altså noe helt unikt, men den grunnleggende tanken om tilknytning til personen holder. Det er fremdeles mange innvendinger som kan gis, men dette er et første svar til argumentet ovenfor.

hypostatic-union-before-resurrection

Vi skal se videre på hvorfor ikke personhet nødvendigvis er begrensa til en enkelt natur, men er noe som eksisterer over det.

Neste innlegg:
Kristus og vår forståelse av personhet

Victor Reppert om “myk determinisme”

Her:

Soft determinism is still determinism. And it’s really not a different type of determinism. It is, rather, drawing different conclusions from determinism, or rather, not drawing the conclusion that we are not free and not morally responsible for our actions.

Victor Reppert har dessuten skrevet om kunnskapsargumentet i god tråd fra C. S. Lewis. Anbefales!

Determinisme er en filosofisk posisjon som tilsier at enhver effekt nødvendig bestemmes av ting som har skjedd forut for den, i henhold til faste naturlover. For en gitt årsak, eksisterer det bare et mulig hendelsesforløp foran det. Det kunne ikke vært annerledes.

Uansett hva som foregår her, så veit du at determinisme har skylda!
Uansett hva som foregår her, så veit du at determinisme har skylda!

Merk her at det er stor forskjell på at vi har grunner for å velge hva vi gjør, og at vi er fastbestemt til å velge hva vi gjør. At jeg f.eks. setter på cupfinalen på TV fremfor Get-ligaen en lat søndag ettermiddag, fordi jeg liker fotball bedre enn ishockey. Jeg var aldri determinert til å se på cupfinale, eller å slå på TV’en i det hele tatt. Determinisme betyr i tillegg at min preferanse av fotball over hockey, samt aktiveringen av muskelcellene mine som utløste trykket på fjernkontrollen, allerede ville vært bestemt av en pågående årsaksrekke, fastbestemt av lover, og som kan spores tilbake til Big Bang…eller kanskje forbi.

Jeg HÅPER på....determinisme.
Jeg HÅPER på….determinisme.

Med andre ord; vanskelig å forene med noe slikt som at mennesket har noe vi kan kalle “fri vilje”. Fri vilje vil være en illusjon. Vel, ingen grunn til å ta teorier som tilsier at mennesket kan reduseres ned til naturlovsstyrt materie seriøst uansett (i det minste slik moderne mennesker flest forstår “materie”). Mange innlegg om det i denne rekka om sinnsfilosofi.

Determinisme kan forårsake mye rart...
Determinisme kan forårsake mye rart…

Ekstremversjonen av determinisme er det som kalles Laplace sin demon. Det er et tankeeksperiment av matematikeren Pierre-Simon Laplace fra 1814, hvor han så for seg en demon som visste plasseringen av hvert eneste atom i universet, inkludert alle krefter som virket på det. Da ville demonen kunne forutsagt hele universets forløp fra start til slutt.

Vent, nå tuller jeg. Dette er ikke ekstremversjonen, men eneste versjonen av determinisme, som Reppert prøver å få frem.

Hvis determinisme først hadde vært et faktum, finnes det trolig ingen måte å tåkelegge denne konklusjonen på.

You guessed it: Determinisme!
You guessed it: Determinisme!

Naturvitenskap og begrensninger…igjen

For et par uker siden hadde jeg æren av å ha den kvartalsvise fellesandakten på Kristen Videregående skole Trøndelag med ca. 400 personer i salen.

Forhør deg gjerne om et foredrag selv gjennom mailen i boksen til venstre. Denne lørdagen (22.11.14) er jeg i Bryne på Uanz-konferansen. Stikk gjerne dit om du er i området, eller så er det hyggelig om du gjør ansiktet ditt kjent dersom du er en av leserne på denne bloggen. :)

"Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters..."
“Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters…” Foto: Knut Ståle Nygård

I Trondheim var temaet var nok en gang tro og vitenskap. Myter ble begravet og noen avgjørende spørsmål ble klaret opp. Kjente tema allerede for rutinerte lesere her:

The final showdown: kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer
Kan naturvitenskapens suksess regnes som argument for ateisme?

Som at naturvitenskapen aldri kan brukes som et argument mot Gud, og at den virkelige konflikten mellom ateisme og teisme ligger på filosofisk nivå. Når vi så begynner å diskutere de virkelige spørsmålene, som hvordan det kan eksistere natur i utgangspunktet, hvorfor det kan være noe slikt som naturlover som kan flytte på masser, hvordan det kan være intelligente observatører som oss og forstå det, og f.eks. hvordan det kan eksistere noe slikt som matematikk vi kan bruke til å modellere naturen med.

Når vi kommer ned til det nivået, slipper ikke ateisten unna med et par kjappe one-linere om evolusjon, kosmologi, teite kristne i historien eller <putt inn ditt foretrukne tema her>, men alt vi sier her blir irrelevant fram til vi klarer å diskutere tingene på et dypere nivå.

yeahsciencebitch
“All of your arguments are now invalid.”

Etter fremføringen var det en rekke gode spørsmål, både fra kristne og ikke-kristne elever.

Men, så var det også de som fremførte en vanlig innvending mot påstanden min om at naturvitenskapen ikke kan forklare alt, eller aldri vil kunne forklare alt, selv ikke alt ved naturen. Det er en gjentakende innvending, så jeg kan like godt skrive litt om det:

“- Men det kan jo ikke du vite. Det er feil!”

Jaha. Jeg kan kanskje ikke det? Må man kunne påstå allvitenhet eller synske evner, for å virkelig vite at naturvitenskapen aldri kan forklare alt? Hvordan kan man si noe slikt med sikkerhet?

Påstanden min burde egentlig være ganske lite kontroversiell, og gjør ikke naturvitenskapen i seg selv eller dens bragder mindre fantastiske av den grunn.

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg har skrevet mer om det i den lange artikkelen ovenfor, men for å ta kortversjonen.

Grunnen til at man kan si noe slikt med sikkerhet, ligger i reell kunnskap om hva den naturvitenskapelige metoden er utviklet til å utforske. Som vi har sett her, var motivasjonen bak utviklingen av den vitenskapelige metoden, nettopp to ting: prediksjon og kontroll. Forutsigbarhet og å minimere risiko.

Det var altså ikke å komme opp med en helhetlig sann forklaring av virkeligheten vi lever i, men nettopp de aspektene som lar seg utforske for kontroll og prediksjon. Grunnen til at den har vært så vellykka siste 3-400 år, er fordi den har fått fokusere på dette, og overlatt de andre spørsmålene til andre disipliner – som filosofi og teologi.

Så naturvitenskapens metoder kan per definisjon bare utforske de tingene den er designet til å finne. Det har aldri forandret seg i historien, og det vil ikke gjøre det i framtiden, uansett hvor mange nanoroboter vi produserer. Et enkelt eksempel jeg pleier å bruke for å illustrere dette, er hva liv er.

Naturvitenskap kunne bare forklart hva liv er på bekostning av at den måtte ha sluttet å være strikt naturvitenskap, men innlemme andre fagområder. Men dersom naturvitenskapen til slutt defineres så vagt som…kunnskap eller selv kunnskap om naturlige ting, blir dette en helt triviell og overfladisk sannhet.

Jeg snakket i tillegg med en biolog senere, for å få litt input i hvordan de pleier å beskrive liv. Så hva gjør man? Man ser på kjennetegn eller man ser på materialvalg av ting som lever. Kanskje man finner ut at reproduksjon og ernæring er viktig for liv, eller at levende ting består av karbon, nitrogen, fosfor, osv. Med andre ord: ting som kan måles. Men å observere hva som skjer når liv allerede eksisterer i en organisme er fullstendig uinteressant for å forklare og faktisk pinpointe hva liv er.

At naturvitenskapen ikke alene kan gi en tilfredsstillende forklaring på hva liv er, betyr ikke at liv ikke er noe helt naturlig (i hvert fall om man overser enkelte modernisters forståelse av “naturlig”, men hvem bryr seg om dem?). Filosofer peker på et virkelig aspekt ved den naturlige verden, men som unnslipper metodologien til empiriske vitenskaper. Det betyr ikke noe mer grusomt enn at vi trenger flere rasjonelle verktøy for å forstå virkeligheten vi lever i. Mer om liv i postene under:

Science gone wrong – når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel

Siste innvendingen var:

“- Men hva om vi finner ut at liv bare er en slags kraft, på samme måte som man oppdaget hva en gravitasjonskraft var tidligere.”

Jeg vet ikke helt hva dette skal bety i det hele tatt. Så klart, hvis vi ikke er så nøye i ordbruken vår, så kan vi si at liv er en slags kraft. Men uansett om vi for argumentets del skulle tillate at en slags livskraft kunne oppdages som skulle være noe analogt til gravitasjonskraft, vil det ikke hjelpe oss i det hele tatt.

Grunnen? Vel, naturvitenskap kan heller ikke si noe om hva gravitasjonskraft er, men bare se på kjennetegn etter at gravitasjonskraften først fungerer eller bruke matematiske modeller til å kalkulere forflytning av masser. Å se fallende epler og regne ut en likning som beskriver dem, er lite interessant for å forklare hva denne kraften, i seg selv, er.

Så for å avslutte med det mer kontroversielle: Liv eller naturlover kan aldri brukes som forklaring i en ateistisk filosofi? So much worse for the rationality of that philosophy then.

Men mer om det i en kommende serie om “the Principle of Sufficient Reason”, eller prinsippet om tilstrekkelig grunn om du vil.

Så da kan jeg jo bare avslutte med å gjenta listen fra denne posten, med eksempler på noen ting som naturvitenskapen, i seg selv, aldri vil kunne forklare tilfredsstillende, selv om den altså fint kan informere vår filosofiske forståelse. Hentet fra William Vallicella.

  • Eksistensen av det fysiske universet.
  • Hvordan liv oppsto fra abiotisk materie. (Liv eksisterer tross alt)
  • Hvordan mulighet for sansing oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan selvbevissthet – muligheten til å kunne tenke om seg selv i første person – oppsto fra det kun levende eller fra det kun sansende.
  • Hvordan intensjonalitet – vår evne til å rette sinnet vårt mot ting – oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan noe slikt som et førstepersonsperspektiv i det hele tatt er mulig, hvis foruten vi aldri kunne hatt noen type “tredjepersonsperspektiv” for den nødvendige objektiviteten som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Den iboende forståeligheten til universet som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Opphavet til naturlovene. (Og deres natur)
  • Hvorfor de fysiske konstantene (som gravitasjonskraften, kjernekreftene eller den kosmologiske konstanten) har nettopp de verdiene de har (og hvorfor de eventuelt mer fundamentale konstantene vil ha de verdiene de har).
  • Intellektets normative funksjon og hvordan den forårsaker mentale prosesser. (Vi er tross alt noe helt annet enn maskiner)
  • Anvendbarheten til matematikk for å beskrive naturlige fenomen: ingen matematikk – ingen fysikk!
  • Eksistensen av matematiske objekter og sannheten av matematiske proposjoner. (Min tidligere post om matematikkens merkverdige objektive eksistens her)

Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap

Kognisjon er ganske enkelt mentale aktiviteter som tenkning, forståelse, læring og minne.

Men noen deler av kognitiv aktivitet kan ikke spores tilbake til den materielle hjernen alene. Som argumentet under går, ville ekte kunnskap vært umulig dersom det hele grunnleggende sett kunne reduseres til materie som responderte på annen materie. Dersom alt som foregikk bare var nerveceller som prosesserte abstrakte virkeligheter som matematikk, konsepter og logisk tenkning.

Innen aristotelisk tenkning holder man at menneskets rasjonelle sjel innebærer to spesifikke ting vi har, i tillegg til våre animalske egenskaper. Nemlig vilje og intellekt, som ikke kan foregå strengt materielt. Det er nettopp dette intellektet som gjør at vi kan gripe essensen av ting, the what is av en ting, som en stol, et menneske, menneskehet, et eiketre, “trehet”, eller en tallrekke, og omgjøre dette til kunnskap.

Og som alltid, når vi snakker om immaterialitet, er første procedure å legge vekk alle fancy Hollywood-bilder. Vi snakker ikke om spøkelser som svever rundt, “universets krefter”, spektralkrystaller, New Age, eller noe annet spooky. Alt vi sier, er at enkelte modernisters skarpe skille mellom det materielle og ikke-materielle er høyt fiktivt, en forvrengning av hva vi vet om virkeligheten og ofte bare et forsøk på å definere seg ut av å måtte besvare de virkelige vanskelige spørsmålene.

Men våre argumenter for intellektets immaterialitet må vise til mer enn det faktum at vi ikke aner hva det i utgangspunktet ville bety at: “materie kan tenke”. For vi har i utgangspunktet ikke noe bedre begrep om hva det ville si at noe “immaterielt kan tenke”. Ikke-fysisk eksistens er ikke åpenbart mer kognitivt enn fysisk eksistens.

Antikkens grekere snakket om det å kognitivt gripe en form. Form viste her ganske enkelt til det som var forståelig om en ting. Det som var intelligibelt. At vi f.eks. forsto en samling av atomer som et eple, med noen kjennetegn og egenskaper, mens en annen akkumulasjon av atomer heller utgjorde en klump med kobber, med helt andre kjennetegn og egenskaper.

Platon, som du lærte i ExPhil, tok det som var forståelig om en ting, formen, og plasserte den separat fra tingen selv, i en såkalt “ideverden”. Han var en ekstrem realist. Aristoteles derimot, tok det som var forståelig om den, og plasserte den tilbake i den materielle tingen selv. Han var en moderat realist.

Mer om dette i min postrekke på thomisme.

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form

Hvis Platon hadde rett, er det enkelt å forstå hvorfor intellektuell virksomhet er ikke-materiell. Hvis det å vite hva en ting er, er å gripe noe som er separat fra tingen selv, ville intellektet være rettet mot en plass utenfor det materielle kosmos.

Men Aristoteles sin versjon leder oss til dette på en litt mer subtil måte, men like direkte. Hvis kunnskap betyr å ha kunnskap om strukturen som gjør en ting forståelig for oss, så må den ha det på en helt annen måte enn den materielle tingen med den strukturen.

For det er nettopp ved å ha denne strukturen at en ting er materiell, (red: altså at det ikke bare er masse sub-atomiske partikler som svever hjelpesløst rundt uten å være subordinert under en form. Aristoteles kalte dette for prime matter) og våre kognitive evner forstår eller leser av former på en måte som ikke selv gjør dem til materielle ting.

Dette gir kognisjon en form for immaterialitet, selv om vi trenger et par ekstra premisser for å forstå hvordan dette gjør intellektet vårt immaterielt i en absolutt forstand, og ikke bare i relasjon til den materielle tingen den forstår.

Så hvis vi skulle utviklet en kunnskapsteori som ikke kunne benytte et slikt immaterielt aspekt, måtte vi sagt at enten består ikke kunnskap i å ha noen ekte forståelighet av en tings struktur, eller at denne strukturen verken fantes innenfor eller uten tingene selv.

Ellers ville alt vært “loose and separate”, og det er bortimot bare tilfeldigheter at både jeg og du som leser begge forstår samme ting som en stol, fargen hvit, tallet to eller betydningen av Pytagoras’ teorem. Kulturelle konvensjoner som ikke tar utgangspunkt i noe ekte. Men hvor lenge kan et slikt argument bare ta ting et steg bakover, før det kortslutter? Høres ut som starten på en inkoherent uendelig regress for min del.

Merk forresten at det ikke er ordet vi bruker når vi karakteriserer f.eks. fargen hvit som er poenget her. Om vi sier, skriver eller leser “hvit”, “white”, “weiß” eller “blanco” er fullstendig likegyldig. Det er meningen disse ordene peker mot bakenfor seg selv.

In your face, relativisme!

Takk til James Chastek.

Athanasius på årsaken til inkarnasjonen

Les også:
Gud og menneske i en person

Ordet inkarnasjon blir brukt for å beskrive hvordan Gud ble menneske gjennom den historiske personen Jesus Kristus. 100% Gud – 100% menneske.

Athanasius av Alexandra (ca. 296-373 e.Kr.) var en av de store kirkefedrene. Han var biskop i Alexandria og kjent for å jobbe mye med nettopp inkarnasjonen Mer om han her.

Athanasius_Frederikskirken

Ulikt Guds eksistens, som kan demonstreres, så er inkarnasjonen et mysterium, på samme måte som treenigheten. Det betyr ikke at de er irrasjonelle, men at vi ikke kan oppdage dem ved fornuft alene. Samtidig kan vi jobbe i etterkant for å utforske dem, betydningen av dem og vise hvorfor de f.eks. ikke er logisk selvmotsigende.

Beskrivelsen til Athansius kan summeres opp i noen små logiske steg.

1. Mennesket, skapt fra ingenting (red: ultimat sett – ikke som at det ikke har skjedd f.eks. en evolusjon), er et dyr som var gitt likheten til Logos.

(Red: Logos ble brukt av de antikke greske tenkerne for å beskrive “verdensfornuften”. Årsaken til at universet var ordnet i form og mening på en måte som gjorde at mennesket har tilgang til å lære om det gjennom avdekkende rasjonelt styrte tankeprosesser. Logos blir ofte brukt som den visdommen Gud skapte universet med (Ord 3,19; Sal 33,6) og er det ordet Johannes bruker om Jesus selv i åpningen av evangeliet sitt (Joh 1,1-4).)

Merk: Hvordan fornuften vår kan avdekke virkeligheten, er en av de beste argumentene mot en moderne person som tror at materie er alt som eksisterer. Hvis materialisme var en sann teori, kunne det ikke vært rasjonelle tankeprosesser – selv semi-rasjonelle. Det som tenker, må være noe vesensforskjellig annet fra det som blir tenkt på. Derfor gir Logos-poenget ovenfor spesielt mye mening. But I digress. Mer om det i neste post

2. Mennesket mistet sin likhet til Logos, og falt nødvendig tilbake til ingenting – til forgjengelighet og død.

3. Død ble derfor nødvendig, men Logos kunne ikke tåle å miste dem som var skapt til dens likhet.

4. Død måtte derfor reetablere menneskets likhet til Logos: men den eneste måten død kunne reetablere likhet til Logos, er hvis Logos selv…døde.

5. Logos kunne ikke dø hvis ikke den hadde en kropp.

6. Logos er derfor en kropp forent med sin person, slik at alt som skjer med kroppen kan sies å skje til den personen.

“Christianity must always remember that it is the religion of the “Logos.” It is faith in the “Creator Spiritus,” (Creator Spirit), from which proceeds everything that exists. Today, this should be precisely its philosophical strength, in so far as the problem is whether the world comes from the irrational, and reason is not, therefore, other than a “sub-product,” on occasion even harmful of its development or whether the world comes from reason, and is, as a consequence, its criterion and goal.

The Christian faith inclines toward this second thesis, thus having, from the purely philosophical point of view, really good cards to play, despite the fact that many today consider only the first thesis as the only modern and rational one par excellence.

However, a reason that springs from the irrational, and that is, in the final analysis, itself irrational, does not constitute a solution for our problems. Only creative reason, which in the crucified God is manifested as love, can really show us the way. In the so necessary dialogue between secularists and Catholics, we Christians must be very careful to remain faithful to this fundamental line: to live a faith that comes from the “Logos,” from creative reason, and that, because of this, is also open to all that is truly rational.”
– Pave Benedikt XVI

Takk til James Chastek.