E. A. Burtt om metafysikk

Noen mennesker mener at de ikke trenger å spekulere i ting som metafysikk, fordi de er mer interessert i virkelighet. Ikke minst at de fint kan holde seg til naturvitenskap uten å måtte kjenne til verken filosofi eller metafysikk i det hele tatt. Men sannheten virker å være, som denne bloggen i stor grad tar for seg, at vedkommende dermed er lett bytte for dårlig og fullstendig ukritisk holdt tankegods, og mest sannsynlig derfor har lite grep om virkeligheten i det hele tatt. F.eks. å utøve naturvitenskap uten først å ha et minimum av filosofisk trening, kan ende i katastrofe. Man kan i verste fall ende opp som dette, dette eller dette.

101500023_136294631951

Edwin Arthur Burtt var en amerikansk filosof som skrev boka The Metaphysical Foundations of Modern Science i 1922. En bok som har hatt stor påvirkning, men som sammen med folk som Alfred North Whitehead burde vært desto betraktelig større. Her skriver han følgende om metafysikk. Legg særlig merke til siste halvdel (og takk til Hallvard Jørgensen for gode uthevelser):

…there is no escape from metaphysics, that is, from the final implications of any proposition or set of propositions. The only way to avoid becoming a metaphysician is to say nothing. This can be illustrated by analysing any statement you please; suppose we take the central position of positivism as an example. This can perhaps be fairly stated in some such form as the following: It is possible to acquire some truths about things without presupposing any theory of their ultimate nature; or, more simply, it is possible to have a correct knowledge of the part without knowing the nature of the whole.

Let us look at this position closely. That it is in some sense correct would seem to be vouched for by the actual successes of science, particularly mathematical science; we can discover regular relations among certain pieces of matter without knowing anything further about them. The question is not about its truth or falsity, but whether there is metaphysics in it.

Well, subject it to a searching analysis, and does it not swarm with metaphysical assumptions? In the first place it bristles with phrases which lack a precise definition, such as “ultimate nature,” “correct knowledge,” “nature of the whole,” and assumptions of moment are always lurking in phrases which are thus carelessly used.

In the second place, defining these phrases as you will, does not the statement reveal highly interesting and exceedingly important implications about the universe? Taking it in any meaning which would be generally accepted, does it not imply, for example, that the universe is essentially pluralistic (except, of course, for thought and language), that is, that some things happen without any genuine dependence on other happenings; and can therefore be described in universal terms without reference to anything else?

Scientific positivists testify in various ways to this pluralistic metaphysic; as when they insist that there are isolable systems in nature, whose behaviour, at least in all prominent respects, can be reduced to law without any fear that the investigation of other happenings will do more than place that knowledge in a larger setting.

(…)

…even the attempt to escape metaphysics is no sooner put in the form of a proposition than it is seen to involve highly significant metaphysical postulates. For this reason there is an exceedingly subtle and insidious danger in positivism. If you cannot avoid metaphysics, what kind of metaphysics are you likely to cherish when you sturdily suppose yourself to be free from the abomination?

Of course it goes without saying that in this case your metaphysics will be held uncritically because it is unconscious; moreover, it will be passed on to others far more readily than your other notions inasmuch as it will be propagated by insinuation rather than by direct argument. That a serious student of Newton fails to see that his master had a most important metaphysic, is an exceedingly interesting testimony to the pervading influence, throughout modern though, of the Newtonian first philosophy[!]

Now the history of mind reveals pretty clearly that the thinker who decries metaphysics will actually hold metaphysical notions of three main types. For one thing, he will share the ideas of his age on ultimate questions, so far as such ideas do not run counter to his interests or awaken his criticisms. No one has yet appeared in human history, not even the most profoundly critical intellect, in whom no important idola theatri can be detected, but the metaphysician will at least be superior to his opponent in this respect, in that he will be constantly on guard against the surreptitious entrance and unquestioned influence of such notions.

In the second place, if he be a man engaged in any important enquiry, he must have a method, and he will be under a strong and constant temptation to make a metaphysics out of his method, that is, to suppose the universe ultimately of such a sort that his method must be appropriate and successful. Some of the consequences of succumbing to such a temptation have been abundantly evident in our discussion of the work of Kepler, Galileo, and Descartes.

Finally, since human nature demands metaphysics for its full intellectual satisfaction, no great mind can wholly avoid playing with ultimate questions, especially where they are powerfully thrust upon it by considerations arising from its positivist investigations, or by certain vigorous extra-scientific interests, such as religion. But inasmuch as the positivist mind has failed to school itself in careful metaphysical thinking, its ventures at such points will be apt to appear pitiful, inadequate, or even fantastic.

Er religion menneskeskapt?

Ja. Case closed. Neste spørsmål. Dette var produktivt.

Nei, men seriøst. Flere ganger den siste tida har jeg møtt flere som har fremført dette som om det skulle være en seriøs innvending mot denne mystiske størrelsen religion.

Asså. Til og med Jesus, som var fullt menneske, overrekker budskapet om å starte den første kirke til mennesket Peter i Matt 16. Men kanskje disse dumme kristne bare har prøvd å bortforklare det i alle disse årene?

Geez. Mesterdetektiven Daniel Dennett gjorde til og med dette til et sentralt tema i boka si, tett fulgt av andre skarpe nyateister. Så mye tid som kunne vært spart på å bare snakke med en prest. Eller en imam. Eller en rabbi. Så mye bortkastet papir.

“[R]eligion and the churches, are manufactured, and this salient fact is too obvious to ignore.”
– Christopher Hitchens

“The Bible, it seems certain, was the work of sand-strewn men and women who thought the earth was flat and for whom a wheelbarrow would have been a breathtaking example of emerging technology.”
– Sam Harris

“All Bibles are man-made.”
– Thomas A. Edison

Bra, gutter. Godt observert. Hva forventer dere nå? Applaus? En kjærlighet-på-pinne? En skriftlig unnskyldning fra Paven eller Dalai Lama for at de forsøkte å lure dere?

Selvfølgelig er “religion” menneskeskapt. Hva skulle det ellers vært?  Hva tror dere ordet menneskeskapt betyr?

(Les nederst her om hvorfor jeg bruker ordet “religion” i hermetegn i denne sammenhengen.)

“Religion” eksisterer fordi mennesker eksisterer, ville ikke eksistert uten dem, og kommer til uttrykk i diverse sosiale og kulturelle praksiser. Etter hvert utvikler det seg systemer og til og med det-hvis-navn-ikke-må-nevnes…nemlig grøss…dogmer. Men mennesker trenger systemer, og vi har alle dogmer. Alternativet er at vi alle opererer individuelt og avviser all kunnskap ervervet fra andre mennesker, og setter seg selv tilbake til steinaldernivå. De virkelige dogmatiske menneskene, er de som ikke vet at de har dogmer, og derfor er ute av stand til å utforske deres rasjonelle status.

Noen mener naturligvis at all “kunnskap” som religiøse har, er de eneste virkelige irrasjonelle dogmene, mens f.eks. egne materialistiske hypoteser om hvordan alt startet og holdes oppe, hva eksistens er, virkelighet er, hva et menneske er, hvordan vi kan ha kunnskap, hva som er godt, og hva som er meningen med det hele, på en merkelig måte slipper unna undersøkelse med et get-out-of-jail-free-card.

F.eks. kristne dogmer står seg meget godt til sammenligning med materialistiske dogmer, og kan utforskes kritisk selv om de fremdeles er…dogmer. Og selv om man skulle finne ut at de….gosh…holder stand til tross for kritiske spørsmål.

Når vi vet at teistisk tradisjon er den desidert største intellektuelle tradisjonen i menneskehetens historie, er det neppe grunn til uten videre å ta slike beskyldninger seriøst. Alle vanskelige spørsmål du kan forestille deg er mest sannsynlig bearbeidet i mange skriftlige årsverk fra noen meget intelligente mennesker der ute, til å tilfredsstille både din skepsis og nysgjerrighet. Mange av postene på denne bloggen utforsker nettopp hvordan disse står seg i konkurranse med andre, så jeg skriver ikke mer om det i denne omgang.

Men at “religioner” er menneskeskapte, er helt irrelevant når vi skal utforske sannhetsgehalten bak dem. Hvorfor eksisterer universet? Er alt en illusjon? Eksisterer Gud? Er Gud Eksistensen selv? Har Han åpenbart noe spesielt i historien, utover å la seg kjenne gjennom fornuft og skaperverk? Er alt tilfeldig? Er det et telos i naturen, som kommer til uttrykk i alt fra verdensordenen til evolusjon? Finnes det noe godt som ikke bare arbitrært bestemmes av enkeltmennesket selv? Finnes det en mening? Er Kristus det Logos som gjør at universet er rasjonelt?

Endelige mennesker forsøker å utforske en uendelig Gud. At “religion” er menneskeskapt, gjør lite for å fortelle oss at Gud ikke er Gud. Alt det forteller er at mennesker ikke er Gud, men det visste de fleste av oss fra før av. Muligens med unntak av Zlatan og en sporadisk rockestjerne her og der.

But then again – han er virkelig Zlatan. Det har vi gode kilder på.

320x

Alan Turing og feilslåtte imitasjonsleker

Alan Turing. For en fascinerende mann.

Hans nylige Hollywood-initierte comeback til rampelyset, glitrende fremstilt av Benedict Cumberbatch, skaper oppmerksomhet. Et ungt mattegeni. Livreddende kodeløser under andre verdenskrig. Den moderne computerens far. Det er mange gode grunner til å beundre Turing. Det gir oss også en god mulighet til å kikke på en av hans mer merkverdige ideer.

Selve “The Imitation Game”. Turing-testen.

Dette tankeeksperimentet stammer fra den ekte Turing sin tekst fra 1950 ved navn Computing Machinery and Intelligence.

Den grunnleggende ideen her, er at en avhører sitter med et tastatur og en monitor, og kommuniserer med to deltakere som han ikke selv ser. Disse deltakerne sitter på hvert sitt lukkede rom. Men det viktige her er, at bare en av deltakerne er et menneske. Den andre deltakeren er en maskin. Og det interessante her, er: Kan maskinen programmeres på en slik måte at avhøreren ikke kan finne ut hvilken av deltakerne som er mennesket? Kan maskiner tenke?

Turing foreslår dette andre spørsmålet som erstatning for det første. Så hvis spørsmålet er ja på det første, burde det samme gjelde for det siste. Det er litt usikkert hva Turing selv mener svaret er, men det virker åpenbart at han går en lang vei i å mene at maskinen faktisk tenker.

Sounds good, eh? Dessverre. Ikke helt. Turing sine evner som matematiker overgår hans ferdigheter som filosof. For dette involverer en rekke filosofiske spørsmål.

Jeg har tidligere kritisert Turing-testen med kinesiske rom og tilsvarende godterier her, men la oss nå velge en annen tilnærming.

For et annet sted sier Turing at spørsmålet om hvorvidt en maskin kan tenke, er “for meningsløst til å fortjene diskusjon”. Det interessante, mener han, er om en maskin kan passere Turing-testen. Altså om en maskin kan imitere menneskets tankeevne så godt, at den like godt kan passere for å ha den selv.

Du lukter kanskje noe muffens allerede? I såfall gjør du det med god grunn, og vi aner at ikke Turing lenger her er på sin egen hjemmebane.

Hvorfor? Vel, se for deg at jeg har en bit med pyritt (svovelkis) og en bit med ekte gull. De er ganske like, ikke sant? Uten for mye trening, kunne du nok lett forveksla dem.

Pyrite_Gold
And in other news: Pyritt og gull kan også tenke, bare vi omdefinerer hva det vil si å tenke!

Se nå for deg at noen spør deg om pyritt virkelig er gull. La oss videre forestille oss at du svarer: “Det spørsmålet er for meningsløst til å fortjene diskusjon. Det interessante her, er ikke om pyritt virkelig er gull, men om vi kan få pyritt til å fremstå som gull.”

Vent. Er ikke dette bare å unngå spørsmålet? Om pyritt virkelig er gull, eller om vi kan få pyritt til å bli forvekslet med gull, er bare to forskjellige spørsmål, uansett hvordan man vrir og vender på det. Så hvorfor er spørsmålet “kan maskiner tenke?” mer meningsløst enn “er pyritt virkelig gull?”

Siden denne bloggen ikke har noen aldersgrense, kan jeg dessverre heller ikke røpe hvilke skitne tanker denne maskinen har akkurat nå.
Siden denne bloggen ikke har noen nedre aldersgrense, kan jeg dessverre heller ikke røpe hvilke skitne tanker denne maskinen har akkurat nå.

Forskjellen mellom et menneske som tenker, og en maskin som imiterer tenkning, er at mennesket virkelig har en iboende evne til å tenke, mens maskinens “tenkning” er fullstendig avledet. En forlenget arm fra den menneskelige intelligensen som programmerte der i utgangspunktet. En funksjon vi har påført maskinen. Computeren, overlatt til seg selv, har derfor ingen evne til å tenke eller konversere, like lite som metallbitene som utgjør klokka på hånda di, virkelig kan fortelle deg tida. Mer om det her.

Det finnes ingen måte du kan krysse denne overgangen på, uten å samtidig bare bytte spørsmålet over på noen annet, like lite som du kan få pyritt til å virkelig bli gull ved å få pyrittbiten til å fremstå likt.

Derfor argumenterer Saul Kripke for at det ikke eksisterer noen observatør-uavhengig fakta om hvilket program en computer kjører, eller selv hva som er gyldig som en computer i utgangspunktet.

Men videre kan du kanskje si at Turing-testen være gyldig, siden en slik metode kanskje er eneste måte vi kan benytte naturvitenskapelige metoder til å fortelle oss hva tenkning er. Dette er hva E. A. Burtt kaller for tankefeilen av å  “mak[ing] a metaphysics out of [one’s] method…“. Nemlig å tvinge virkeligheten til å passe til ens egen metode, snarere enn å tilpasse ens egne metoder til å samsvare med virkeligheten. Ethvert slikt argument virker til å falle av samme grunner som jeg har forsøkt å legge frem i denne lengre teksten.

turingbatch
“- Burtt? What a funny name. Burtt, Burtt…Burrrrtt!”

Motargumentet du kanskje heller ønsker å fremme, er at kanskje maskinen ikke virkelig tenker, men det gjør ikke mennesket heller. Du ønsker kanskje å påstå at mennesket bare følger en type fastsatte regler. En type algoritmer, lignende computerens, men at på samme måte som vi har programmert inn funksjonene til computeren, har biologiske prosesser programmert inn våre funksjoner.

Jeg skal gjerne innrømme at det er en catchy analogi, og ganske populær i våre IT-dager. Men fremdeles ikke en særlig troverdig en. Ikke la deg lure hvis noen innbiller deg at det er en vitenskapelig konklusjon, fordi det er fremdeles en filosofisk påstand. Og vi har sett på uavhengige grunner i rekkene her og her til å være skeptiske til slik filosofi, og den vil uansett føre til en kjip konklusjon: Nemlig at ingen av tankene vi tenker er til å stole på i utgangspunktet, fordi det finnes ingen “utenfor-algoritmisk” måte å vurdere om de samsvarer med virkelig sannhet på, inkludert tankene som førte oss inn på dette argumentet. Self-defeating.

Hvis du føler deg forplikta til dogmatikken i en mer materialistisk filosofi, føler du deg kanskje presset til å finne en måte hvor dette må fungere på. Men resten av oss trenger med andre ord ikke å være redde for tenkende maskiner med det første. :)

Det som er litt søtt, er at den ekte Turing faktisk har presentert et forsvar mot såkalte “teologiske innvendinger” i originalteksten sin. Siden jeg ikke helt skjønner hvilke teologer Turing har pratet med (dyr har jo faktisk sjel), og siden innvendingen hans egentlig ikke inneholder noe annet argument enn “men hvis Gud er allmektig, kan jo dette være mulig” , ser jeg liten grunn til å adressere den.

Turing. Geni på noen områder – mindre sofistikert på andre. Det kan skje med de beste av oss.

Religion og krig – Drap i Guds navn?

(Dette innlegget er videreutviklet og publisert i Stavanger Aftenblad her.)

Mange myter om “religion” mottas i dag relativt ukritisk. Omskrivingen av historie på populærnivå er ofte så omfattende, at det kan virke vanskelig å orientere seg lenger, selv i grundig faglitteratur. Vi velger enkle fiendebilder, med et tydelig definert “oss” mot “de der andre”, og fritar oss fra å måtte jobbe med å dukke ned i kompleksitet.

Mytene hører du ofte, i alt fra forslagene om at “religion” er iboende anti-vitenskapelig, at tro står i opposisjon til fornuft, at det er ekstremistene som viser “det sanne ansiktet til religion x eller y”, eller at de mest fundamentalistiske religiøse, med helt bokstavelige lesninger av sine hellige skrifter (et ganske moderne fenomen), er de som tror mest på Gud, mens alle oss andre heldigvis er reddet av den hvite sekulære ridderen til å kunne ha en redusert leke-Gud på siden som en privat hobby noen minutter i hjemmet hver kveld. Leke-Gud gir oss jo tross alt litt komfort, om ikke annet.

Selv om du sikkert vil kunne forske på utvalgte religiøse for å få støtte til disse forslagene, tilhører de heldigvis en absolutt minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak storparten av verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher og jøder til muslimer og kristne.

Religion + krig = sant?

Så til religion og krig. I sin mer aggressive form presenteres også denne tesen av flere i dag: “Hvis religion ikke eksisterte, ville det ikke finnes noe å krige for”, eller i det minste en variant av “religion er hovedårsaken til krig i verden”. Denne er fremført av flere, fra mer naive John Lennon til lite logisk trente Christopher Hitchens. Ingen av dem er kjent som store tenkere, men når likevel store publikum.

Men stemmer det?

Komikeren George Carlin kom en gang med en bemerkning. I sin ellers morsomme analyse av de ti bud, sa han at flere mennesker har blitt drept i Guds navn enn for noen annen grunn. Mange tar dette som et historisk faktum. Trenger du bevis, er det jo ikke vanskelig å dra frem noen eksempler fra nærmeste bukselomme: “En-to-trrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-trenger jeg å si mer?”

Vel. Ja, det gjør du faktisk. For selv om det er klart at “religion” er har vært hovedårsaken til krig, så viser en nøyere gjennomgang med historien oss at…dette utgjør en liiiten brøkdel. Selv når vi tar oss luksusen av å ikke skrive inngående om ting som heksebrenning, inkvisisjoner og Galilei her, som blir ofte forvrengt, har vi mye å ta tak i.

I volumet Encyclopedia of Wars av Charles Phillips og Alan Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom den dokumenterte historien av krigføring.  Fra deres liste på 1763 kriger, er det bare 123 av dem som har klassifisert en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7%. av totalt antall, og under 2% av mennesker som har falt i krig. Så mens man estimerer at et par millioner mennesker mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 mennesker under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med “sekulær” krigføring alene. F.eks. trolig godt over 30 millioner i første verdenskrig alene.

Altså. To prosent er ille nok, og kan ikke unnskyldes, men vi finner rett og slett lite støtte for denne hypotesen i virkelig historie. Krigene i antikk historie handlet veldig sjeldent, om kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget gjerne bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra kirken, men langtifra med kirken som igangsetter. Du skal dermed ha ganske stor motivasjon for å bruke dette som et virkelig argument, siden dette heller handler om at prester var politisk støtte, og at ting som klostre, som et effektivt sykehusvesen, var viktig for å få god sykepleie for de sårede. Mongolene derimot, kunne på samme tid fint slakte ned store deler av verdens befolkning uten noen religiøs motivasjon i det hele tatt.

Selv de såkalte “religionskrigene” er virkelig ved nærmere undersøkelse i mye større grad motivert av opplysningstiden og nasjonsbyggingens første steg, og ønsket om å skape uavhengige sekulære nasjoner. Uavhengige fra selv…kirken. Mer om dette her.

Og da har vi ikke engang startet på de ateistiske kommunistiske regimene som har sultet ut titalls millioner i Kina, Sovjet og Kambodsja. Å attpåtil kalle disse for “religioner”, viser bare hvor tåpelig denne definisjonsfriheten har blitt.

Så selv om “religion” absolutt har vært, og kan være, medvirkende i å hisse til krig og tap av menneskeliv, er det så veldig, veldig fordummende å late som at det er her vi skal finne direktelinken, snarere enn i å anerkjenne menneskets egne syndige natur. Slike myter skyggelegger “religioners” sterkt fredsbyggende potensial, i tillegg til at det ødelegger i diskusjonen for hvordan vi kan bygge nettopp fred på tvers av både ulike teistiske og ateistiske livssyn.

“Modern masters of science are much impressed with the need of beginning all inquiry with a fact. The ancient masters of religion were quite equally impressed with that necessity. They began with the fact of sin — a fact as practical as potatoes. Whether or no man could be washed in miraculous waters, there was no doubt at any rate that he wanted washing. But certain religious leaders in London, not mere materialists, have begun in our day not to deny the highly disputable water, but to deny the indisputable dirt. Certain new theologians dispute original sin, which is the only part of Christian theology which can really be proved.”
– G. K. Chesterton i Orthodoxy

Så lenge det eksisterer mennesker som ønsker å oppnå noe, så vil det også sannsynligvis eksistere noe å ta liv for. Det betyr ikke at kampen mot vold er håpløs, eller at vi ikke skal fremme mer oppbyggelige måter å oppnå disse tingene på, men at enkle fiendebilder er motbydelige.

Noen ekstra tanker for spesielt interesserte

Merk at jeg fremdeles bruker ordet religion i hermetegn ” “. Ordet brukes så ofte uten virkelig innhold at det mister all betydning. Gjerne en samlebetegnelse for alt man misliker, eller en generell merkelapp til alle som ikke uten videre kjøper en primitiv fysikalistisk eller en mer sofistikert naturalistisk virkelighetsforståelse. Setninger som “religion skaper krig” er like vage og meningsfulle som “politikk skaper krig”, “penger skaper krig”, “idrett skaper krig” eller “ansamlinger av mennesker skaper krig”.

tumblr_mqt736O4a61rzgk7ao1_250
Hitchens & Religion – if you have to construct your own content to the word – don’t use it.

En eldre betydning av ordet religion, er rett og slett den forvandlinga mennesket gjennomgår i sin søken etter Gud, på samme måte som en eldre forståelse av scientia [science] er den forvandlingen mennesket opplever i sin søken etter kunnskap. Vi har tross alt mye empiri på at det å ha kunnskap, og det å ha visdom, er to vidt forskjellige ting.

Men en interessant ting her, er at alle religioner og kvasireligioner (som naturalistisk ateisme) gjerne har et konsept om et utopia. En optimal tilstand der fremme. En “hvis bare…” som skiller oss fra noe bedre. Noe vi må streve etter, som endelig skal tilfredsstille oss. Dette kan være Gud som vil frelse oss. Det kan være en mulighet for å komme seg unna denne tilværelsen fullstendig. Eller det kan være et fremtidig scenario hvor den totale situasjonen er x eller y, som at “religion” er forsvunnet fra jordens overflate, og vi alle derfor har det mye bedre. Transhumanisten og ateisten Ole Martin Moen sa det ganske interessant:

“Når ateister blir spurt om Gud eksisterer, så svarer de gjerne nei. Men transhumanister har et litt mer interessant svar. Ikke ennå…”

Selvfølgelig er denne responsen bare retorisk, og ganske platt, uten noe virkelig innhold. Moen tror neppe på den selv i noen som helst meningsfull forstand heller. Gud aka Eksistensen selv kan ikke starte å eksistere først når mennesker bare har nok teknologi til å foredle sin egen tilstand. Nettopp fordi vi allerede da har plenty av eksisterende ting. Transhumanisme er i seg selv mangfoldig, og inneholder alt fra veldig gode formuleringer, som at enkel medisinsk vitenskap og teknologiske hjelpemidler kan bedre menneskets tilstand, til håpløse påstander, som at menneskesinnet i teorien er noe som kan lastes opp på en slags plattform, for f.eks. selv å udødeliggjøres. Moen sitt svar er likevel interessant for å understreke poenget ovenfor.

Så dette er menneskelig. Veldig menneskelig. Vi klarer ikke å slå oss til ro med at den situasjonen vi er plassert i nå, er så langt vi vil komme, og trenger derfor en forestilling om noe mer.

Dette kan videre tolkes på vidt forskjellige måter. Det kan være en evolusjonær overlevelsesmekanisme. En psykologisk mekanisme. Det kan et vitne om at evigheten selv er plantet ned i oss. Eller faktisk: All of the above. Den kjente forfatteren C. S. Lewis bruker sistnevnte til å fremføre det kjente “Argument from Desire“.

“Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world.”
Hentet fra Mere Christianity. Bok 3. Kapittel 10.

John Gray hevder at tanken om fremgang, at ting går mot noe bedre, også er en myte fra jødisk-kristent tankegods. Fra en monoteistisk forestillingen hvor verden har en lineær utvikling med en klart definert begynnelse og en tydelig slutt. Og at det vil bli bedre. Der fremme. En forestilling som en konsekvent ateist ikke uten videre burde beholde.

Fare: Å tilhøre en materialistisk kvasireligion kan forårsake at du ytrer påstander som fremmer vold.
Fare: Å bekjenne seg til en materialistisk kvasireligion kan forårsake at du ytrer påstander som fremmer vold.

Filosofihistorie – without gaps

En ting som er mer poppis nå enn Beyoncé, Kygo, Abercrombie, 50 Shades og Channing Tatum til sammen, er Peter Adamson sin podcast-rekke på filosofihistorie, ved navn History of Philosophy – Without Any Gaps. Som navnet tilsier, ønsker Adamson å dele sin entusiasme for filosofi, og fremstille vestlig filosofihistorie…uten hull. Et nobelt formål. Sponset av King’s College i London.

Dette blir altså detaljert, men ikke kjedelig av den grunn. Noe som understrekes av at etter 210 episoder, er vi fremdeles bare i middelalderen. Men vi har enda ikke kommet til Thomas Aquinas, som altså levde på 1200-tallet.

Mitt inntrykk til nå, er at episodene er både lærerike, underholdende og nyanserte. Selv du som trodde at du kunne dette ganske bra fra før av, vil bli overrasket over mengden av ny informasjon. Adamson er pedagogisk, klar og god til å presentere nok interessante kuriositeter til å holde det morsomt (in that geeky kind of way). Samtidig er det innslag av spennende ekspertgjester, som igjen bringer inn nye perspektiver.

Formatet på ca. 20 min passer dessuten perfekt til at du kan laste dem ned, og rekke både en og to på vei til skole/jobb om morgenen.

Du kan i det minste bruke det som teaser frem til jeg publiserer “Joachims livshistorie – without any gaps”. Spådd av en rekke kritikere til å bli en kjempesuksess.

Last ned fra nettsidene, eller abonner på iTunes.

Vil du bruke stemmen din mot menneskehandel?

(Oppdatert 09.02.15.)

Foredragsteamet til EN DAG har nå reist land og strand rundt om i Norge i et halvt år. En bok er utgitt, og vi ønsker å legge inn et ekstra gir for å få enda større aktivitet frem mot det store arrangementet på Bislett 01.08.15. Derfor ønsker vi å invitere et par nye foredragsholdere som kan bli med teamet vårt.

Søknadsfrist tirsdag 17. februar!

Vi ønsker 2-3 nye foredragsholdere, fortrinnsvis fra Sør og Vest-Norge, men alle oppfordres til å søke.

Et krav til nye foredragsholdere på dette tidspunktet, er at du har anledning til å bli med på samlingen vår til helga 20.-22. februar. Her skal vi dele erfaringer, trene oss videre opp, og tenke sammen fremover. Vi sponser flybilletten din, og hjelper med kost og losji dersom du trenger det.

Søknadsfrist er så snart som mulig. Innhold og informasjon om søknaden står nederst. Aktuelle søkere blir intervjuet fortløpende.

Dersom du ønsker mer kunnskap om temaet, kan du se denne 18 min gode innføringen fra en av pionerene i feltet, eller ta kontakt på mail for tilgang til vår egen database med diverse informasjon. Kunnskap, profesjonalitet og indre motivasjon er våre beste våpen!

Den 1. august 2015 arrangeres EN DAG. En dag som skal forandre Norges historie. Bislett stadion i Oslo skal fylles opp med tusenvis av mennesker, og målet er på å bidra til å etablere organisasjonene Hope for Justice i Norge og A21 Campaign i Norge. 

554614

Hope for Justice er den største organisasjonen mot menneskehandel i UK, og jobber på gatenivå med både å fange bakmenn og trene opp personer som jobber tett på ofrene. De har hittil hjulpet hundrevis av mennesker ut av moderne slaveri, med nye verdifulle personer lagt til den statistikken hver eneste uke. Organisasjonen er anerkjent over hele UK for deres profesjonalitet, og har en uvurderlig posisjon mellom politi og offer. Les mer på deres nettsider.

standard_A21_WebLogo

A21 Campaign er en internasjonal organisasjon med solide resultater og virksomhet i en stor rekke land. Fire P’er står sentralt i deres arbeid:

  • Prevention – forebygging
  • Protection – beskyttelse
  • Prosecution – straffeforfølgelse
  • Partnership – samarbeidspartnere

A21 vil stoppe urettferdigheten før den i det hele tatt begynner. Forebygging og bevisstgjøring, De tror at den mest strategiske måten å stoppe menneskehandel er å stoppe urettferdigheten før den i det hele tatt har begynt. Det er derfor de legger så stor vekt på forebygging og det å skape bevissthet om temaet – for å forhindre at fremtidige generasjoner blir ofre og istandsette dem til å bekjempe slaveriet.

Les mer om A21 på deres nettsider, og følg deres nye norske avdeling på Facebook.

EN Dag er initiert av IMPULSTenOaseGet FocusedTankesmien Skaperkraft, med fler. EN DAG er et non-profit prosjekt, som blir drevet fremover av en stor mengde dyktige, lidenskapelig mennesker.

Dette året trenger vi en rekke dyktige og dedikerte personer til å reise rundt over hele Norge for å informere og engasjere unge og eldre mennesker over hele Norge, samt tiltrekke personer til arrangementet neste sommer. Vil du være med på et slikt foredragsteam, og jobbe med et fleksibelt og inspirerende team? Du vil få nødvendig opptrening i løpet av en intensiv helg og få dekket utgifter i forbindelse med kost og losji på veien for foredragsteamet.

slavery45

Norge kan bli det første landet i verden hvor moderne slaveri ikke eksisterer. En bevegelse som vil spre seg utover. Vil du være med på å skrive den historien?

Krav til søknad (1-2 sider i skriftstørrelse 14):

  • Alder (min. 20 år)
  • Bosted
  • Yrke/studier
  • Motivasjon
  • Foredragserfaring
  • Evt. referanser
  • Kunnskap om emnet
  • Andre ønsker og forslag
  • Annet

Sendes til jkleiven@gmail.com!

Emma’s Story from Hopeforjustice on Vimeo.

Edward’s Story from Hopeforjustice on Vimeo.

Kristus og vår forståelse av personhet

Vi fortsetter her en litt mer komplisert rekke som går direkte på Jesus Kristus, hvorfor han måtte dø, og hvordan i alle dager han kan ha vært både fullstendig Gud og fullstendig menneske. Les hele rekka her:

Athanasius på årsaken til inkarnasjonen
Gud og menneske i en person

Et første kjent moderne dilemma for kristologi er:

  1. Kristus har en individuell menneskelig natur
  2. Alle individuelle menneskelige naturer er en menneskelig person
  3. Kristus er ikke en menneskelig person

Vi forstår at alle tre påstander ikke kan være sanne, men (2) virker åpenbar, mens (1) og (3) er helt nødvendige for alle forståelser av inkarnasjonen. For det første, hvis ikke Kristus’ menneskelige natur var individuell og virkelig, så kunne den ikke bli født, lidd smerte, dødd, eller bli oppfattet som et menneske av noen av dem som var i nærheten av Jesus.

Men hvis Kristus er identisk med en menneskelig person, så må det bety at Kristus er to personer, siden Han er både menneske og Gud. Men isåfall er inkarnasjonen – Gud som blir menneske – ingen ting mer oppsiktsvekkende enn at på samme måte som at jeg er en person, så ville Gud vært en også. (Og Gud kan ikke være en person)

Så det virker som om vi må avvise (2).

Men dette kan dermed faktisk belyse mer enn det forvirrer. Personhet virker til å tilføre noe til individet. Vanligvis får man et individ ved en negasjon (= noe man trekker ut/fra) av det universelle. “Dette er altså ikke trehet generelt, men et faktisk spesifikt tre (som f.eks. det som står i hagen min). Ikke menneskehet som sådan, men et spesifikt menneske”.

Men en person er ikke bare en negasjon av universialiteten av menneskenaturen. Personhet, omtaler vi gjerne i positive former som noe som faktisk får en person til å skille seg fra en annen.

Å elske en spesiell person, er noe helt annet enn bare en gjenkjennelse av at man ikke elsker alle personer.

Det er sant at enhver menneskelig person, er et menneskelig individ. Men hvis vi begrenser oss til å vite nettopp dette, og stoppe der, så virker ikke dilemmaet til å være et dilemma lenger.

Så denne responsen til (2) blir dermed ikke en slags ad hoc respons for å redde kristologien til enhver pris, men gir oss faktisk resultatet av at personhet er noe strengt mer enn bare en ren individualisering av en gitt natur – en konklusjon som faktisk er svært attraktiv.

Takk til James Chastek.