Da Ishtar ble til Easter

En god test for å avsløre at såkalte ‘skeptikere’, gjerne er fantastisk lite skeptiske, er når de har mulighet til å avsløre disse ‘utspekulerte kristne’ for å ha kidnappet nok en høytid. Vi så det ved juletider, og vi ser det ved påske.

Gjestepost av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse. Opprinnelig link her. Husk å bokmerke bloggen hans for å lese mer grundig og tidsaktuelt arbeid.

Som The Belle Jar forteller har Richard Dawkins’ Foundation for Reason and Science delt bildet under til sine 637 000 fans.

Påske - Ishtar

Sikkert som del av en kløktig strategi for å stimulere til strengt vitenskapsbaserte meninger og en ivrig etterprøvende ånd. Altså bare et tidsspørsmål før hundretusener av Dawkins’ sympatisører avslører bildet og blogger/tweeter/facer om det.

For det er jo unødvendig å nevne at det britiske Easter selvsagt ikke har noe som helst å gjøre med den babylonske Ishtar.

Selv om det høres likt ut om man uttaler begge deler litt snøvlete.

Men det hender altså at forskning er basert på mer enn hva man tenker eller sier over promillegrensen. Noen ganger skotter man rett og slett også i retning av det som på fagspråket kalles for kilder.

For det hadde jo tatt seg ut at denne berømte gruppen nye ateister svelger ultraprotestantisk propaganda med krok, søkke og snøre, i likhet med modernitetens mytemarkere på 1800-tallet, slik vi berørte tidligere i påsken.

Heldigvis finnes det rasjonalister som er rasjonelle. Og blant mye har fått med seg at dette med egg og harer ikke er nevnt i Eostre-tradisjonen (som altså uansett ikke er er variant av Ishtar eller Astarte).

Men skulle noen ha lyst til å feire påske i Ishtars ånd, er det bare å følge forelegget omtalt i Scientific American. Som altså handler mer om sex og makt enn “fruktbarhet”.

Ishtar was the goddess of love and war and sex, as well as protection, fate, childbirth, marriage, and storms – there’s some fertility in there, but as with Aphrodite, there is also an element of power. Her cult practiced sacred prostitution, where women waited at a temple and had sex with a stranger in exchange for a divine blessing (and money to feed hungry children or pay a debt).

Ishtar’s symbols were the the lion, the morning star, and eight or sixteen pointed stars—again, symbols of power.

Med andre ord er nok Ishtar ikke av dem som vil få flest støtteplakater i neste 8. marstog.

Selv om det garantert kommer dess flere på Face neste påske.

Red: Så er det kanskje ikke så viktig at påsken er en jødisk tradisjon, som stammer helt tilbake fra 2 Mosebok og utvandringen fra Egypt. Det er tross alt ikke barneskolepensum. Jo, vent…

Den materialistiske mytologien

En tekst jeg finner frem oftere enn jeg egentlig liker, er åpningen til kapittel 2 i boka “Modern Physics and Ancient Faith“, skrevet av fysikeren Stephen Barr. Den er rett og slett veldig…fascinerende. Den prenta seg inn i minnet første gang jeg leste boka for et par år sida, og har ikke klart å forsvinne siden. Derfor ønsker jeg å dele den.

Den er en slags oppsummert gjengivelse av mytehistorien mange materialistiske ateister ofte forteller hverandre, om deres overlegne rasjonelle sans, deres vitenskapelighet, og seieren over fortidens ignoranse. Ofte en klart anti-religiøs historie. Den ligner mistenkelig mye på historiene som de mest karismatiske predikantene forteller rundt på kristne sommerstevner. Anklagen om å holde til et slikt narrativ treffer nok ikke alle, men skremmende mange (kilde: empiri).

Apropos. På foredraget mitt i Bergen sist uke, var det en ateist som reiste seg etter foredraget og sa at ateister valgte å bruke logikk og rasjonalitet til å tilnærme seg virkeligheten. Svaret mitt, var at dette hopper over alle mulige spørsmål, fordi det virkelig interessante, er å spørre hvordan ateisme (naturalisme) er forenelig med eksistensen av nødvendige logiske regler, rasjonalitet, en rasjonell verden eller rasjonelle intellekter i utgangspunkt. Et spørsmål alle burde stille seg, men det krever selvfølgelig mer grunnleggende utforskning, med en sped start f.eks. her, her eller her.

Foto: Gjermund Øystese
Foto: Gjermund Øystese

Hvis du har fulgt innholdet i denne bloggen over en liten stund, forstår du sannsynligvis hvorfor det som står under er rent tøv. Hvis ikke, burde du skaffe boka til Barr, eller bare vente på neste blogginnlegg. Tror du likevel at deler av narrativet under holder, kan du gjerne slenge inn et “men, men…” i kommentarfeltet. So here we go:

“Religion is the fruit of ignorance. Ignorant people, because they do not know how the world really works or the true causes of things, have always had to recourse to explanations based on mythical beings and occult forces. One see this in the ancient myths and legends of primitive people. For example, in Greek mythology, thunder and lightening were the weapons of Zeus, storms at sea were caused by the wrath of Poseidon, and volcanic activity was associated with the subterranean workshops of Hephaestos, from whose Roman name, Vulcan, the word volcano comes.

Neil-DeGrasse-Tyson-speaks-the-truth-atheism-gnu-new-funny-lol-positive-strong-agnosticism-theism-atheist-religion
Proof #1

But religion is not just simple ignorance. It is a form of pseudo-knowledge. True knowledge – which is to say scientific knowledge – is based on reason and experience, on testable hypotheses and repeatable experience. Religious beliefs, on the other hand, are based on the authority of ancestors or holy men or sacred writing – in other words, on someone’s say so. The fundamental opposition, then, between science and religion is the conflict, inherent and unresolvable, between reason and dogma.

quote-there-is-a-fundamental-difference-between-religion-which-is-based-on-authority-and-science-which-stephen-hawking-235533
Proof #2

The defining moment in the history of science was the confrontation between Galileo and the Roman Inquisition. In this episode science and religion stood revealed in their truest and purest colors. It was the decisive contest between the two approaches to the world, the scientific and the religious, and religion lost. Its defeat proved the hollowness of religious authority’s claim to special knowledge about the world.

carl-sagan
Proof #3

Science is the rational approach to reality because it deals with things that can actually be observed. Its statements can be put to the test. Religion, by contrast, characteristically deals with entities – God, the soul, angels, devils, Heaven, and Hell – that are admitted to be invisible. Its statements, because untestable, must be ‘taken on faith’. ‘Faith’ is nothing but the wholly arbitrary acceptance of statements for which there is no evidence, and is therefore the very antithesis of reason: it is believing without reason.

c9b4d41e9205df1f886c04f751e332acaf4d8cce92fa101ac394f0e2e100f9e9
Proof #4

As science has progressed, religious explanations have given way to scientific ones. No evidence of God or of the soul has been forthcoming. Rather, these fictitious entities have less and less room to hide. They were meant in the first place to fill the gaps in our knowledge of the physical world, and consequently they are being steadily and inevitably squeezed out as those gaps are systematically closed. Science is the realm of the known, while religion thrives on the ‘unknown’, on the ‘unexplainable’, and on ‘mysteries’ – in short, on the irrational.”

Barr fortsetter med å skrive:

“It is not too hard to show that most of this fairly standard anti-religious caricature is based on misunderstandings and bad history. In the first place, it is important to emphasize that the biblical religions did not originate in pre-scientific attempts to explain natural phenomena through myth. In fact, the Bible shows almost no interest in natural phenomena. It is certainly truth that biblical revelation, both Jewish and Christian, has as a central part of its message that the universe is a creation of God and reflects his infinite wisdom and power. However, the scriptural authors evince no concern with detailed questions of how or why things happen the way they do in the natural world. Their primary concern is with God’s relationship to human beings, and with human beings’ relationships with each other.”

Med andre ord; du ønsker deg boka, slik at du kan lese videre! :)

Religion + krig = Sant?

Publisert i Stavanger Aftenblad 17.03.15. Takk til alle som tok dere tiden til peer review. Det er høyt verdsatt.

Aftenbladet 17.03.15 Religion og krig-page-001

Bjørn Stærk skriver i Aftenposten 20.02.15 om hvordan uvitende og slurvete religionskritikere slipper for lett unna. Vi er alle tjent med å oppsøke kunnskap og forstå våre meningsmotparters side best mulig, artikulert av dens beste representanter. Ikke minst ser vi dette når vi diskuterer teisme (gudstro). Det er ikke sikkert det vitner om god tenkning når noen får det for seg at verdenshistoriens desidert største intellektuelle tradisjon er hjelpeløs mot argumentene man nettopp snekra sammen i kjelleren.

Vi ser tilsvarende for dette vage uttrykket «religion», som vi alle liker å bruke slik det passer vårt eget umiddelbare formål. Ordet vekker sterke følelser som kan få de fleste til å legge vekk en god dose kritisk sans. Vi vil vel alle tilhøre de «opplystes side» i kampen mot fordommer, overtro og ondskap. Nyanser, kilder, dialog og kompleksitet må ofres på alteret, til fordel for enkle fiendebilder og lett populærhistorie.

En av de mest vanlige moderne mytene er at kristendom er iboende anti-vitenskapelig, til tross for at «konfliktmyten» har vært avskrevet av nærmest samtlige akademiske vitenskapshistorikere i godt over 50 år. Vi ser tilsvarende for myten om at det egentlig er ekstremistene som viser «det sanne ansiktet» til religion x eller y, med sine fullt bokstavelige lesninger av hellige skrifter? Forresten et høyst moderne fenomen. Det er lett å fremstille disse som hva vi egentlig må frykte.

Selv om du sikkert vil finne utvalgte religiøse du kan bringe opp som eksempler for å krydre mytene, tilhører de heldigvis en minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher, hinduister og buddhister til jøder, kristne og muslimer. Få av mytene vil tåle kritisk granskning. Men dette er mye å gripe over, så la oss her se på bare en av dem.

Religion + Krig = Sant?

I sin mer aggressive form er gjerne fortellingen en variant av «finnes ikke religion, finnes ikke noe å krige for», eller i det minste «religion er hovedårsak for krig eller hat». Komikeren George Carlin, i sin morsomme fremføring av de ti bud, sier at flere folk er drept i Guds navn enn noe annet.

Så stemmer dette?

Mange vil fort ta Carlins ord som sannhet. For trenger du bevis, behøver vi jo ikke å lete så lenge? «En-to- trrrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-Charlie….trenger jeg virkelig å si mer?»

Vel. Ja, det gjør du. Selv om «religion» i noen tilfeller har vært hovedårsaken til konflikt, viser en mer grundig gjennomgang at dette bare utgjør en brøkdel. Selv når vi ikke tar oss friheten til å nyansere historier som heksebrenning, korstog eller Galilei her, har vi fortsatt mye å ta tak i.

I den omfattende boka Encyclopedia of Wars, av Phillips og Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom dokumentert historie for krigføring. Av 1763 kriger, klassifiseres bare 123 med en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7% av antall kriger, og 2% av antall omkomne.

Selv om man anslår at 1-3 millioner mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med «sekulær» krigføring alene. Ser vi bare raskt på første verdenskrig, kan vi trolig regne minst 30 millioner bare her. Og vi har ikke engang startet å regne med de ateistiske regimene i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet. Forsvarere vil gjerne påpeke at disse også var så totalitære at de egentlig kan kalles «religioner». Enda et eksempel på hvor flytende og meningsløst ordet «religion» kan brukes.

To prosent er ille nok, og kan på ingen måte unnskyldes. Men historiene vi møter i media og debatter reflekterer ikke realiteter. Krig i antikk historie, handlet sjeldent, kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra Kirken, men langt fra som igangsetter. Du skal ha ganske stor motivasjon for å tolke dette til å dreie seg om religion, selv om presteskapet kunne være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper. På samme tid kunne mongolene fint slakte store deler av verdens befolkning uten religiøs motivasjon.

Selv de såkalte «religionskrigene» på 15-1600-tallet er ved nærmere undersøkelse hovedsakelig et resultat av dannelsen av den moderne uavhengige nasjonsstaten. Mens det Kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte Kirken som alibi for kontroll og makterobring.

William Cavanaugh kan oppsummere myten om «religiøs voldelighet» på følgende måte:

“The myth of religious violence should finally be seen for what it is: an important part of the folklore of Western societies. It does not identify any facts about the world, but rather authorizes certain arrangements of power in the modern West. It is a story of salvation from mortal peril by the creation of the secular nation-state.”

Jeg hører ofte rapporter om nye fremføringer av disse mytene i klasserom på ungdomskole og videregående. Vi fortsetter å fortelle hverandre kildeløse narrativ som stempler det som er, og vil fortsette å være, verdens overveldende religiøse befolkning. Vi skiller mennesker i et klart «oss» mot «de andre». Vi bremser muligheten for god dialog på tvers av ulike teistiske og ateistiske virkelighetssyn. Det som er synd med det, er at vi svekker religionenes klart fredsbyggende potensiale, og tar opp ressurser til å forske på virkelige årsaker til voldelighet, basert på mer troverdige kategorier.

Vi er ikke alltid tjent med å plassere alle fiendene utenfor oss selv. Som forfatteren G.K. Chesterton skrev, er vår syndige natur den eneste kristne doktrinen med overveldende empirisk støtte. Den ateistiske filosofen John Gray er enig i dette når han forkaster ideen om at et nærmest uunngåelig fremskritt, som faktisk en kristen myte.

Vi liker å fortelle oss selv at det først er vi som er de opplyste og humane, til forskjell fra «de andre». Men hva med å sjekke faktisk historie først?

Johannes Paul II om tro og fornuft

Fra Fides et Ratio.

Fornuft og tro holdes best tett koblet. Den ene uten den andre, ender stort sett i katastrofe. Fideisme, altså tro uten fornuft er bannlyst av katolske uttaler, mens fornuft uten tro etterlater mennesket uten noe fundament å bygge en solid filosofi på.

Fornuft støtter troen på en rekke måter.

  1. Reason prepares the way to faith. St. Justin and the apologists used philosophy as a “preamble” to the faith (n. 38). Philosophical logic shows how the Catholic faith is not contrary to reason, and it can demonstrate the errors of arguments against the faith. Thus, St. Clement of Alexandria called philosophy a “stepping stone to the faith” (n. 38).

  2. Reason can show that that there is a God and can demonstrate his primary attributes such as his power and divinity. Reason lays the foundation for faith and makes revelation “credible.” Reason is thus the common ground between believers and unbelievers.

  3. Faith without reason withers into myth or superstition. Deprived of reason, faith is left with only feelings and experience. It loses its universality (n. 48).

  4. Philosophy provides a language for theology. Its concepts and patterns of thought permit theology to have a logical structure and to be a true science (n. 65). For example, while the Real Presence in the Holy Eucharist is to be believed as a matter of faith, theology attempts to make it more understandable in terms of substance, accidents, transubstantiation, etc. Philosophical language permits theology to speak about God, the personal relations within the Trinity, God’s creative activity in the world, the relationship between man and God, and Christ’s identity as true God and true man, to take a few examples (n. 66).

På samme måte kan troen (tilliten/fokuset) støtte fornuften på andre måter.

  1. Human reason is inherently weak and inclined to error. Deprived of revelation, reason can go off course and miss its destination (n. 48). Faith warns reason against the paths that will lead it astray (n. 73). It shines light on the true paths (n. 79).

  2. Faith stirs reason to explore paths that it would not otherwise have suspected it could take (n. 56). It proposes truths that might never have been discovered by unaided reason. For example, the notions of free will and a personal God who is the Creator of the world have been crucial for the development of a philosophy of being. The Christian proclamation of human dignity, equality and freedom is reflected in modern philosophical thought (n. 76).

  3. Faith gives the philosopher the courage to tackle difficult questions such as the problem of evil and suffering, the personal nature of God and the metaphysical question “Why is there something rather than nothing?” (n. 76). His faith gives him the conviction that his reason will find solutions, much as a trustworthy map gives one looking for buried treasure the confidence to keep digging.

  4. Faith and spiritual life protect the philosopher from intellectual pride that would impede his ability to search for the truth. Faith, strengthened by love, facilitates the intellectual grasp of the truth about man and his real needs (n. 76).

Skeptisk til Bergen

(Takk til Andreas for photoshopping av høyeste kvalitet.)

De siste ti årene har jeg forsøkt å bygge et image rundt Bergens-motstand. Den mest sannsynlige forklaringen på det, er at jeg bærer på en hemmelig misunnelse for bergensere.

Derfor er det ingen overraskelse at jeg elsker alle unnskyldninger til å faktisk kunne besøke byen. Denne gangen er anledningen at Laget i Bergen arrangerer en teaser til neste Skepsisuke med et foredrag torsdag 19. mars.

Mer informasjon på Facebook.

Den har fått merkelappen “Gud: En mislykket hypotese?”. For alle vet vel at “gud” bare er et forsøk fra forhistoriske teister på å fylle inn et manglende hull i en naturvitenskapelig hypotese? Som siden bare har blitt presset lenger og lenger ut av kosmos, etter hvert som vår kunnskap om naturen har vokst? Ikke sant? Før trodde vi kanskje at jordskjelv var en pissed-off gud som straffet oss. Mislykka hypotese. I dag vet vi at dette er f.eks. tektoniske plater som støter mot hverandre. Ikke sant? Og sånn går no’ dagan…

Jeg har lovet å holde den tyngre thomismen til et minimum, og rushe gjennom noen grunnleggende tanker på max. 45 min, som forhåpentligvis kan bringe et nytt perspektiv, selv om du ikke skulle være enig i alt.

Jeg hørte akkurat at Laget har bytta lokale til det store auditoriet Egget på Studentsenteret, så da blir det nok av plass. Du er derfor veldig velkommen til å ta en tur, høre, bidra med vanskelige spørsmål. og gjerne bli igjen etterpå for en samtale som vi begge kan bli litt klokere av. Et ansikt er kjekkere å ha foran seg enn et tastatur. :)

Hvis du ønsker å ta kontakt om nye presentasjoner om temaene her på bloggen, så finner du kontaktinformasjon til venstre.

Henry J. Koren om metafysikk

“Without metaphysics, the ultimate foundations of all other sciences are left insecure. In other sciences, we presuppose and take for granted such things as the principles of contradiction and of causality, the multiplication of individuals in the same species, the possibility of change, etc. If we accept all these things without examining their value, the whole structure built upon them stands on insecure grounds and thus leaves everything open to doubt. On the other hand, if we do not accept them, scientific knowledge of any kind will be impossible. Hence, in order to make true science possible, these principles and presuppositions must be examined, and their validity established.”

Dagens tanker.

Henry J. Koren er en dyktig nederlandsk filosof fra midten av forrige århundre. Sitatet er hentet fra “An introduction to the Science of Metaphysics“, som for øvrig er verdt å lese i sin helhet. Det viser godt at dersom vi ikke starter å tenke solid helt fra de første byggesteinene – de første prinsippene for virkelighet, vil bygget vårt siden henge i løse lufta. Snarveier vil straffe seg, selv når vi ikke forstår det selv.

Merk dessuten at Koren her bruker ordet science i en bred aristotelisk betydning, som en henvisning til all systematisk innsamling av ekte kunnskap, og ikke bare begrenset til et sett med spesialiserte metoder. All kunnskap vakler dersom vi ikke tar oss arbeidet med en første fordypning i metafysikk.

Hvis Richard Dawkins har rett, så eksisterer ikke Richard Dawkins

På forhånd beklager. Nå er det vel allerede en stund sida det var akseptert å bringe opp navnet Richard Dawkins i sofistikerte lag. Blant annet fordi…

  • Det tragiske med Richard Dawkins, er at de temaene han uttaler seg mest om, også er de temaene han ikke er interessert i å lese seg opp på.
  • Det triste med Richard Dawkins, er at han har etterfølgere som ikke har nok bakgrunnskunnskap om disse teamene, til å forstå hvorfor de kanskje burde være litt mer skeptiske enn å  glatt kjøpe “argumentene” som allerede viser det de selv ønsker å være enige i. Fordi de selv tror at de er på riktig side i fornuftens kamp mot ignoranse og overtro. Heh, ønsker vi ikke alle det? (PS: Du kan alltid regne med Richard Dawkins Foundation for Clever Soundbites and Weak Metaphysical Presuppositions for en god latter.)
  • Det interessante med Richard Dawkins, er at når man først begynner å pakke ut alle de metafysiske forutsetningene for filosofien hans (som han selv hopper glatt over), så finner man trolig en type “naturvitenskapelig/ateistisk materialisme”, som faktisk er et av de minst troverdige alternativene for filosofi der ute i dag, og har lite å gjøre med faktiske konklusjoner av naturvitenskap. Mer om det snart.
  • Det komiske med Richard Dawkins, er at dersom han har rett…så vil han ikke eksistere.

Du kan selvfølgelig ignorere dette, og heller bli med “the Dawkins Circle”. $1.000 i året for “Reason Circle”, $2.500 for “Science Circle” eller bare $5.000 for “Darwin Circle”. Sekterisk moro for alle!

Så dermed har jeg en innrømmelse å komme med. Dette handler ikke egentlig om Richard Dawkins. Dette var bare et mine nye BI-inspirerte PR-stunt for å lure deg inn hit.

Les også:
Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.

Dette er heller en anbefaling av en ny tale som nå har blitt lagt ut fra den pensjonerte thomistiske filosofiprofessoren, Dennis Bonnette. Der tar han for seg en del antakelser som ateistisk materialisme gjør, og hvorfor en type klassisk aristotelisk filosofi er et langt bedre alternativ. Dawkins er bare brutalt utnyttet her til å hjelpe oss til å illustrere noe langt mer interessant.

“Sometimes it’s said that Thomistic and Aristotelian philosophy is just sophisticated common sense. I have no problem with that.”
– Dennis Bonnette

Mer om thomisme i min bloggrekke her, eller start på:
Fire årsaker som forandrer alt

Så hva er argumentet for at Richard Dawkins ikke ville eksistert? Vel, for å forsøke å oppsummere raskt:

For at personen Richard Dawkins skal eksistere, så forutsetter det noe slikt som at et selv er mulig. En menneskelig person, med en menneskenatur. Men for at vi skal kunne ha noe slikt som en enhetlig personhet med en menneskenatur, krever dette et overordnet prinsipp som virker i naturen. En essens, som en aristotelisk form, som subordinerer alle delene under seg. Som gjør at Dawkins’ bestandeler, som natrium-ioner, klor-ioner, hydrogen, karbon, fosfor og masse mer, ikke lenger er bare disse kjemiske bestanddelene, men plutselig er blitt til deler av personen Richard Dawkins. Altså grunnen til at mennesket faktisk er et menneske, og ikke bare en samling med et eller annet. At alle delene av mennesket, er menneske, med dets unike egenskaper. Egenskaper som aldri eksisterte i delene selv, men som først trer frem når menneskeformen er på plass.

Men dersom Dawkins har rett, er han selv bare en tilfeldig konfigurasjon av en type subatomiske partikler.  Det er de som er det eneste virkelige. I hans virkelighetssyn kan det ikke eksistere noe slikt som et overordnet kvalitativt prinsipp, som samler delene under et hele. Dawkins vil ikke være Dawkins, men det som ser ut som Dawkins, vil bare være summen av mengden med milliarder av elementer av typen hydrogen, nitrogen, fosfor, natrium, kalsium, karbon, magnesium, osv i kroppsmassen hans.

Et lignende argument kan du gi for alle ting som eksisterer, fra lenestoler til stjerner, mennesker og koalabjørner.

Virkelighetssynet til Dawkins kan altså ikke gjøre rasjonelt rede for at det eksisterer personer, mennesker, koalabjørner, lenestoler, atomer, naturvitenskap eller noe som helst. Foundation of Reason and Science…virkelig? Neppe.

“Yet nothing so excites the modern materialist as the possibility of proving that consciousness is reducible to physiology, that freedom is an illusion, that mind is a ghostly epiphenomenon of unconscious metabolisms. Every aspiring young materialist dreams of growing up to be a robot.”
– David Bentley Hart

Puuuh. Tungt, sier du? Vel, les igjen. Dette er faktisk veldig interessant, fordi det å forklare hvordan deler blir til et hele, er et stort problem for majoriteten av moderne filosofi. The one and the many. Hvis du ikke har tenkt over disse tingene, kan du være et desto lettere bytte for avledende snarveier som forlater virkelighetens gylne og fornuftige middelvei.

Ateistisk materialisme ender dermed opp, mindre som en virkelig filosofi, snarere enn en diagnose for personer som ikke er i stand til å tenke grunnleggende. Men dette var bare min raske oppsummering. Bonnette legger det ut lenger og bedre enn meg.

Merk: Det finnes naturligvis andre og bedre ateistiske alternativ enn en slik materialisme, men de fleste av dem virker til syvende og sist til å være utsatt for mange av de samme svakhetene. Jf. Bonnette.

“Laws (red: and chemical reactions) describe what’s happening, but laws don’t make anything. Laws don’t create anything. They just describe what happens. You still have to explain why they happen.”
– Dennis Bonnette