Tiltak mot moderne slaveri på Stortinget

Et kort opphold fra filosofien igjen. En siviløkonom og konsulent med alvorlige filosofi-nerderier må tross alt få lov til å koble av med litt andre ting på fritida.

For på torsdag 7. mai kl. 08:15-10:45 arrangerer Tankesmien Skaperkraft, sammen med stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad, et felles seminar om bekjempelse av moderne slaveri.

Der vil jeg og Andreas Masvie publisere notatet vårt om moderne slaveri, som avsluttes med åtte konkrete og realistiske forslag til tiltak som kan settes inn allerede nå. Tonje Fyhn skal også ha stor ære for et sterkt bidrag til notatet.

Det vil bli innlegg fra Stian Vatnedal i Politiet, statsadvokat Rudolf Christoffersen, og Neil Wang, som har vært leder for flere tusen politimenn i Storbritannia, samt en kort diskusjon med representanter fra flere politiske hold.

Det er veldig viktig at du melder deg på linken under, siden arrangementet er på Stortinget, og fort kan fylles opp.

Slik bekjemper vi menneskehandel.

I mellomtida kan du bestille deg denne boka fra Tankesmien Skaperkraft, se stream fra lanseringen av boka, eller lese denne teksten jeg tidligere har skrevet på temaet.

Hvorfor kreasjonisme er skadelig

♬♩ Kreasjonisme…huh…yeah. What is it good for? ♪♫

Svaret kan du få av Edwin Starr, fremført av Jackie Chan.

Endelig. En mulighet til å gjøre meg upopulær selv hos kristenfolk. For ikke-kristne, er innlegget en oppriktig beklagelse. For kristne, er den en appell om at kreasjonisme er veldig, veldig…unødvendig.

For kreasjonisme er et problem. En trussel mot både god naturvitenskap, filosofi og teologi. Et større problem andre steder enn her til lands, men nok til at det krever noe oppmerksomhet.

(Kreasjonisme er faktisk et så stort problem, at Google sin stavekontroll tydeligvis nekter å anerkjenne ordet. Konklusjonen må være at Google egentlig er en konspirasjon fra ateistiske Darwin-elskere, som vil ta over cyberspace innen 2 år, og vil derfra starte sin verdensovertakelse med nykonstruerte marxistiske cyborger, som representerer det neste leddet på evolusjonsstigen. NB: Du hørte det her først.)

Men litt bakgrunn først. Uttrykket kreasjonisme, kommer opprinnelig fra det latinske ordet creatio, som ganske enkelt betyr; skape eller skapelse. Så å være en kreasjonist, skulle man tro egentlig bare en som betyr at universet (eller universene) er nettopp…skapt. I den kvalifiserte forstanden er også jeg i høyeste grad en kreasjonist.

iloveyou

Men dessverre er det ikke de assosiasjonene vi får når noen nevner kreasjonisme i dag, men noe helt annet, og det er det kritikken retter seg mot. Kanskje kan vi kort og grovt dele det inn i tre dels overlappende kategorier, med en mengde interne variasjoner. Arrester meg gjerne dersom jeg er urettferdig mot noen.

  1. Ungjordskreasjonisme (UJK). Holder til at universet ble skapt på seks påfølgende dager, og er under 10.000 år gammelt, sammen med vår egen jordklode. Jorden var virkelig dekket av en verdensomfattende flom, og mennesket ble skapt mer eller mindre direkte i sin nåværende form.10153681_257603304422484_3534049379877309572_n
  2. Gammeljordskreasjonisme (GJK).  Holder gjerne til at det moderne kosmologi, geologi, og kjemi sier om universet, stort sett stemmer. GJK kan være harmløst. Det kommer an på utgaven. Men GJK kan være harmfullt. Spesielt når den gjør seg avhengig av en Gud som er ekstern til, og hele tiden må ned og “rette opp” innstillingene som ligger til grunn for utviklingen i universet.
  3. Intelligent Design (ID). I sin mest grunnleggende form, forsøker ID å vise at det står en ikke-identifiserbar intelligens bak universet. Igjen: Kan være fullstendig uskadelig, dersom den nøyer seg med å være en forsiktig filosofi teori. Men ofte forsøker den å fremstille seg selv som en vitenskapelig teori, i forstand av å vise at hypotesen om intelligens, er den mest plausible slutningen fra mengden med vitenskapelige evidensen vi har foran oss.

Så du ser mønsteret her. Distinksjonene teller. Creatio. At f.eks. universet er skapt, er et fullstendig legitimt intellektuelt standpunkt, som fint kan være konklusjonen av et fullstendig rasjonelt filosofisk argument, som tar utgangspunkt i, men ikke er begrenset til, empiriske observasjoner. Hvem ønsker vel å være begrensa? Men det er overhodet ikke et vitenskapelig argument, og burde ikke være det.

c61453a6b318927f7f32d88e4af4e806

Den største katastrofen med kreasjonisme, er at den er medskyldig i å ha innført et falskt dilemma til kulturen vår: Gud vs. vitenskap. At vi må velge mellom ulike typer rasjonell utforskning. At enkelte ungdommer vokser opp i litt lukkede miljøer med å høre at de må velge mellom kristen tro og evolusjon, og føler seg så presset til å velge bort kristen tro når de møter universitetene, og finner ut at evolusjonsteorien med overveiende sannsynlighet stemmer overens med virkeligheten. At det eksisterer folk der ute som responderer med “Darwin”, når de blir spurt hvorfor de ikke tror på Gud. Et helt absurd svar.

Jeg har tidligere hevdet at det finnes ingen grunn for en ortodoks kristen å så tvil om en eneste konklusjon fra moderne naturvitenskap, så lenge det faktisk er naturvitenskap qua naturvitenskap, og ikke innsmuglet filosofisk påheng. Heller ikke evolusjon. For eksempel, som i eksempelet med Galilei, var heller neppe den legendariske debatten mellom såkalt vitenskap vs. religion, representert av Thomas Huxley (“Darwins bulldog”) og Samuel Wilberforce (“Soapy Sam”), en diskusjon hvor religion og vitenskap ble satt opp mot hverandre i det hele tatt, men i beste fall en historie om hvordan ny vitenskap ble utfordret, på sitt eget grunnlag…som den jo burde.

Men det som er åpenbart fra en stor mengde kumulativ naturvitenskap, fra så ulike fagområder som fysikk, molekylærbiologi, kjemi, genetikk, arkeologi, geologi med fler, er at vi trolig lever i et eldgammelt univers (antakeligvis ca. 13,7 mrd år gammelt), på en eldgammel klode (antakeligvis ca. 4,5 mrd år gammelt). Vi er kanskje, men sannsynligvis ikke, en del av et stort antall univers. Vi er trolig et foreløpig resultat av en omfattende evolusjonsprosess, fra meget enkle organismer, til komplekse vesener, gjennom prosesser som naturlig seleksjon og genetiske mutasjoner. Vi har altså med overveldende sannsynlighet ganske nylige felles forfedre med andre primater, som gorillaer, sjimpanser og orangutanger.

Det burde egentlig ikke være så kontroversielt . Den svenske kreasjonisten (i ordets vide forstand) Carl Linnaeus var trolig den første som kalte mennesket for en primat allerede i 1735, lenge før Darwin. For hvilken forskjell utgjør det egentlig for menneskets verdi, om det så skulle vise seg å være utviklet fra andre arter? Spørsmålet er kvalitativt, og er uavhengig av slike studier.

Dette er naturligvis ikke alle enige i. Så hva er problemet? Jeg har ikke tenkt å adressere vanlige kreasjonistiske innvendinger en for en her. Det er nok litt feigt, men jeg synes det er mindre interessant. Heller irrelevant. Hvem bryr seg om et flagell har såkalt “ikke-reduserbar kompleksitet” (for å gjengi ID-mann Michael Behe)? Det er feil sted å begynne. Jeg hopper heller til det jeg opplever som hele kjernen av problemet, hvor tyngden burde ligge.

For problemet med kreasjonister, er at de angriper problemstillingene på naturvitenskapelig grunnlag. I sine verste former, settes konkrete naturvitenskapelige resultater opp mot bibeltekster, angrep på stråmenn og mye hjemmesnekra vitenskap som bygger på mangelfull forståelse av de opprinnelige teoriene.

Den moderne kreasjonisten har, bevisst eller ubevisst, kjøpt den filosofiske bakgrunnsforestillingen om et moderne mekanistisk virkelighetsbilde (som forklares videre nedenfor), og spiller på bortebane. Hvis universet bare er en stor samling med dominobrikker eller klinkekuler, uten iboende mening og telos i seg selv, kan Gud i beste fall være en suveren klinkekule-starter eller en regelmessig domino-justerer. De leter dermed direkte etter Gud sitt “fotavtrykk” i skaperverket, ved å spore steder i evolusjonsprosessen hvor det er slikt som ikke-reduserbar kompleksistet, og hvor man kan forsøke å få inn design som en slags hypotese, basert på sannsynligheter.

This is your universe now..
So, this is your universe now..

De må ofte lete etter hull i evolusjonsteorien, hvor Gud fremdeles kan beholde en plass. Altså hvor man empirisk kan vise til at Gud må ha “grepet inn” for å hjelpe ting videre. Hvor Gud ofte blir en slags direkte konkurrent til fysiske naturlige årsaker. Et svakt gudsbilde. Et begrenset gudsbilde. Et inkoherent gudsbilde. En slik gud (med liten g) kunne like gjerne vist seg å være en slags demiurge, en kosmisk planetdekoratør, en Zeus eller en Tor, og vi ville fremdeles vært like langt unna Gud som den metafysisk nødvendige skaperen av universet, og Eksistensen selv.

Hos kreasjonisten, er Gud en årsak blant andre. Han er “a being”, og ikke “Being itself”. En utviskning av distinksjonen Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige sekundærårsaker. Kreasjonisten forsvarer dermed implisitt forestillingen om en gud, men ikke Gud. Gud, i klassisk teisme, som er opphavet og opprettholder til all eksistens og væren. Primærårsaken bak alle sekundærårsaker. Ikke ekstern fra, men immanent til, hele sitt skaperverk. Ikke en ekstern klokkemaker, som forsøker å påføre ekstern mening på iboende meningsløse klokkebiter, men en skaper bak en dynamisk natur med iboende telos. Skapelse er ikke en engangsoperasjon, men noe kontinuerlig.

(Beklager. Jeg maler med en bred pensel her, men det er fordi det er eksisterer så mange variasjoner der ute, så dette er et forsøk på å få frem noen vanlige trekk. Igjen: Protester gjerne dersom jeg er urettferdig.)

Kreasjonisten og nyateisten blir dermed bestevenner. Begge er enige om at det er en reell konflikt mellom Gud og naturvitenskap, og begge er enige om at en av de to må lide som følge av det. Kreasjonistens gudsbilde blir faktisk truffet av nyateisten.

Murene bygges dermed opp før seriøs, filosofisk kritikk i det hele tatt kommer til orde. Murer som må bygges ned, før man kan unngå å bli plassert i bås, og bli hørt.

For problemet med mange moderne tenkere, er at de ofte ikke klarer å skille naturvitenskap fra filosofi. Eksakt naturvitenskap tar for seg kvantitative studier av kvantitative aspekter av objekter i bevegelse. De delene av virkeligheten som lar seg dele opp i minste fundamentale enheter, og plassere inn i matematiske modeller. Sanne forklaringer, men på ingen måte tilstrekkelige forklaringer. Mer om det herher og her.

Den er mest nøyaktig i de harde vitenskapene, som fysikk, mens andre, som biologi, er mer underlagt subjektiv tolkning som raskt beveger seg fra empiriske vitenskapelige resultater alene, over i filosofisk utforskning av hvordan ting henger sammen. Ofte vet utøverne naturligvis ikke dette selv, og dermed kan folk som Dawkins ytre påstander som går langt utover de naturvitenskapelige resultatet alene, og har nesten utelukkende filosofisk innhold i f.eks. følgende utsagn fra River Out of Eden.

“Nature is not cruel, only pitilessly indifferent. This is one of the hardest lessons for humans to learn. We cannot admit that things might be neither good nor evil, neither cruel nor kind, but simply callous—indifferent to all suffering, lacking all purpose.”

Eller…

“The universe we observe has no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference. (…) DNA neither knows nor cares. DNA just is. And we dance to its music.”

Problemet med den moderne tenkeren, er at han har kjøpt, bevisst eller ubevisst, et nytt syn på virkeligheten. Et virkelighetssyn som stammer fra den vitenskapelige revolusjonen, men som på ingen måte var en konklusjon av noe vitenskapelig eller filosofisk argument. Resultatet av en logisk tankefeil, i det mennesket gjorde metoden om til en metafysikk. En meget svak metafysikk. Istedenfor å anerkjenne storheten av virkeligheten som den er, med naturvitenskap som et av flere rasjonelle verktøy til å utforske den, forsøker mennesket å redusere virkeligheten til å passe med metoden.

Når du har en ny, blank hammer, passer det tross alt mye bedre, dersom du kan late som at alt egentlig er spiker.

Denne nye forståelsen ser på naturen som en maskin, og mennesket likedan. Vi får et banalt syn på materie, som bare inkluderer de aspektene av materie som har en kvantitativ utstrekning i tid og rom, mens de kvalitative aspektene ved virkeligheten ofte blir feid under teppet, eller blir såkalt “uforståelige” – siden de ikke lar seg dele opp og puttes inn i matematiske modeller.

Menneskesinnet blir plutselig et mysterium, og det samme blir spørsmålet om hvordan vi kan tilegne oss kunnskap, eller hvordan det kan være en nødvendig sammenheng mellom årsak og virkning. Fordi de passer ikke inn i det nye bildet av hva materie er, og hva virkelighet er. Ting som ikke lar seg løse ved å legge til mer kvantitativ kompleksitet, men inkluderer et kvalitativt sprang – fra liv og bevissthet til muligheten for kunnskap og høyere former for intellektuell virksomhet.

Vi kaller denne metafysikken ofte for mekanistisk materialisme (eller naturalisme), som bevisst eller ubevisst, preger mange i vår tid.

For å arrestere den moderne mekanistiske biologen når han går over sine grenser, mot mer kvalitative aspekter, er filosofien det mest naturlige våpenet. Han skal arresteres på alle områdene hvor hans egen moderne mekanistiske filosofi holder menneskets kunnskapsprosjekt tilbake, og når variasjoner av klassisk filosofi virker overlegen for i det hele tatt å løfte grunnlaget for moderne evolusjonsbiologi opp fra bakken.

Som når aristotelisk teleologi virker uunngåelig for at vi i det hele tatt skal gjøre rede for hvordan evolusjonsmekanismene kan foregå. Aristoteles holdt, som beskrevet i serien min her, til at det eksisterer formale og finale årsaker i naturen, som angir hva naturlige organismer er rettet mot. Moderne biologer innbiller seg gjerne at disse på en eller annen merkelig måte er avvist av “moderne naturvitenskap”, men bekrefter de likevel hver eneste gang de sier at organer, DNA eller organismer er rettet mot å skape visse effekter. De kan si at de skal klare å finne alternative, mekanistiske forklaringer, men det er ikke blitt mer troverdig i dag, som for 300 år siden. En mer omfattende innføring til disse kompliserte temaene finnes i videoen under.

Evolusjonsteori, slik den blir fortolket i en vanlig mekanistisk virkelighetsforståelse, hvor universet i alle forstander er meningsløst, og alt som eksisterer i virkeligheten er moderne forstått fysisk materie, har ekstremt lav forklaringstyrke. Nok til at en oppriktig ateist som Thomas Nagel kan se det, og skrive en bok som Mind and Cosmos. Eventuelt kan du lese mine poster om Nagel her og her. Men det er ikke evolusjon qua naturvitenskap sin feil – det er filosofien den blir fortolket innenfor.

Kreasjonister er, i denne forstand, bare en forstyrrelse fra å komme med kritikk mot nettopp denne. En kristen burde omfavne all ekte kunnskap, om den så stammer fra generell åpenbaring eller fra spesiell åpenbaring. Fra generell åpenbaring til spesiell åpenbaring. Fra utforskning av naturen, fra sanne og dype filosofiske tankerekker, eller fra guddommelig åpenbaring. Naturvitenskap er et slikt verktøy for å skaffe kunnskap. Som Augustin-sitatet fra år 400 fra denne posten viser, har en kristen alt å tjene på å la kunnskap om naturen utfylle vårt totale bilde, og selv vår tolkning av Skriften. En velsignelse, så lenge vi er bevisste på dens optimale bruksområde. Naturvitenskapen er verken “ateistisk” eller “kristen”, men begrenser seg til å fortelle ting om det som ligger innenfor dens metode.

For faktum er, at Darwin, i motsetning til moderne mytologi, er helt og fullstendig irrelevant for sannhetsgehalten av klassisk gudstro. Filosofiske spørsmål, som universets, og vår, eksistens, er de samme for 4000 år siden, som for 200 år siden, eller i dag. Det kan finnes mange gode grunner til å være ateist, men statusen av moderne biologi kan ikke være et av dem. Om Dawkins trengte Darwin for å være en intellektuelt tilfredsstilt ateist, så har han neppe noen grunn til å være det nå heller. Spørsmålet om Guds eksistens rikkes ikke en millimeter av hvorvidt mennesket alltid har eksistert i sin nåværende form, eller har en genealogi som kan spores tilbake til enklere organismer. Som G. K. Chesterton skriver så elegant i Orthodoxy:

“Evolution is a good example of that modern intelligence which, if it destroys anything, destroys itself. Evolution is either an innocent scientific description of how certain earthly things came about; or, if it is anything more than this, it is an attack upon thought itself. If
evolution destroys anything, it does not destroy religion but rationalism. If evolution simply means that a positive thing called an ape turned very slowly into a positive thing called a man, then it is stingless for the most orthodox; for a personal God might just as well do things slowly as quickly, especially if, like the Christian God, he were outside time.

But if it means anything more, it means that there is no such thing as an ape to change, and no such
thing as a man for him to change into. It means that there is no such thing as a thing. At best, there is only one thing, and that is a flux of everything and anything. This is an attack not upon the faith, but upon the mind; you cannot think if there are no things to think about.”

For det at universet er skapt, slik at vi har gode grunner til å være kreasjonister (i ordets videste forstand), er i beste fall en filosofisk konklusjon, og ikke en naturvitenskapelig. Og det er en fin ting. Fordi filosofi er mer grunnleggende enn naturvitenskap, og er feltet vi må vende oss til når vi stiller slike spørsmål. Det gjør det ikke mindre troverdig. Det betyr bare at virkelig rasjonelle mennesker er i stand til å bruke flere verktøy samtidig for å tilnærme seg sannhet.

At universet skal være uskapt, at det ikke eksisterer hensikter eller telos i naturen, at alt er “loose and separate”, eller at mennesket er ubetydelig og uten verdi i det store bildet, kunne nok godt hende. Men det er uansett filosofi, og ikke naturvitenskap. Like mye som å påstå at det er skapt, at Gud er primærårsaken bak de naturlige årsakene som driver evolusjonsprosessen fremover, eller at mennesket er skapt i Guds bilde med uendelig verdi.

CartoonHolden7_600

Men du sier at Darwin må ha spilt en rolle? At Adam og Eva ryker ut vinduet? At vi ikke kan ha noen arvesynd? At mennesket ikke er spesielt eller verdifullt? At vi ikke kan ha en udødelig sjel? (Joda). At en god Gud ikke kan være den samme etter at vi har fått påvist en så brutal drapsmekanisme for å drive biologisk utvikling fremover? Nja, det må i beste fall formuleres som en utgave av det ondes problem.

Her om dagen ble jeg spurt ut av en doktorgradsstudent i biologi, som var særlig interessert i hvordan folk kunne tro på Gud etter Darwin. Mitt svar, var at dersom det skal være en seriøs innvending, må det antakeligvis i beste fall formuleres som en variant av det ondes problem. Men det er vanskelig å se hvilken relevant forskjell Darwin gjør selv der, som gjør at argumentet ikke var like sterkt pre-Darwin, som post-Darwin. Så den vanlige disclaimeren: mer om disse tingene senere.

Kom gjerne med ønsker eller kritikk, eller plag Bjørn Are på evolusjonsspørsmålet i mellomtida. :)

Les mer:
Etienne Gilson – From Aristotle to Darwin and Back Again
Conor Cunningham – Darwin’s Pious Idea: Why the Ultra-Darwinists and Creationists Both Get It Wrong

Nietzsche vs. nyateistene

Okay. Denne posten blir litt lang, men det er en post jeg har hinta altfor mye til, og som jeg har hatt lyst til å skrive lenge. Helt siden jeg la fra meg Moral Landscape for første gang. Mye raffinering av tanker for min egen del, og fantastisk om det kan være til verdi for andre som måtte være interessert. Og litt for å introdusere at du nå kan følge danieljoachim.org på Facebook. (Pause for jubel)

Hør også på:
Nietzsche og nyateistene – med lyd

For en ting som alltid har forbauset meg, er hvordan noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateistene fremfor Nietzsche. En annen ting som har forundret meg, er hvorfor nyateistene aldri henviser til Nietzsche. Kan det være fordi han er…ubehagelig?

b82fd36e465c753db42730aee7f4f311de7719610346fd0e2bb3d7f68d7467db

Vel, bortsett fra Hitchens, som faktisk bruker Nietzsche’s berømte sitat “Gud er død”, men som aldri viser tegn til at han forstår hva han gjengir. Han virker faktisk til å tro at “Gud er død” bokstavelig talt henviser til at en slags superperson ved navn “gud” på en eller annen måte har sovnet inn, kontra til Nietzsche sin noe skarpere analyse av at når Gud er død – borte, så forandres alt. Vi kan ikke lenger praktisere den late og selektive “skeptisismen” som preger vår egen moderne tid, men hele vår virkelighetsforståelse må re-evalueres. Huset rister. Ingen ting står trygt.

Morallover? Mening? Ontologisk startpunkt? Farvel! Sayonara! Hit the road, Jacques!

“Once the Buddha was dead, people displayed his shadow for centuries afterwards in a cave, an immense and dreadful shadow. God is dead: —but as the human race is constituted, there will perhaps be caves for millennia yet where people will display his shadow. And we—we have yet to overcome his shadow!”
– Nietzsche i The Gay Science

nietzsche
Nietzsche – den opprinnelige Kanye West

 

Uansett, og paradoksalt nok, har gudstroende mye å takke nyateistene for, jf. her og her.

I den anledning er det interessant at den alltid lesverdige ateistiske filosofen John Gray nylig var ute med et nytt innlegg i The Guardian, med tittelen What Scares the New Atheists. Her er et tankevekkende utdrag:

“[1] The new atheists rarely mention Friedrich Nietzsche, and when they do it is usually to dismiss him. [2] This can’t be because Nietzsche’s ideas are said to have inspired the Nazi cult of racial inequality – an unlikely tale, given that the Nazis claimed their racism was based in science. [3]The reason Nietzsche has been excluded from the mainstream of contemporary atheist thinking is that he exposed the problem atheism has with morality. [4] It’s not that atheists can’t be moral – the subject of so many mawkish debates. [5] The question is which morality an atheist should serve.”

Fem setninger som krever fem kommentarer:

  1. Stemmer. Og det er merkelig. Samt uten å vise tegn på at de faktisk forstår det de har lest.
  2. At nazistisk rasisme skal ha vært basert på vitenskap, utelukker ikke andre kilder. Det virker sannsynlig at det kan finnes en rød tråd mellom Nietzsche og grunnlaget for nazisme, men ikke noe jeg er kvalifisert til å spekulere over nå.
  3. Amen my brotha’ from anotha’ LSE studieretning.
  4. Selvfølgelig! Indeed. Mange ateister er mer “moralske” enn mange teister. Men dette, selv om det er en vanlig innvending, unngår hele det virkelige spørsmålet i denne typen diskusjoner. Det handler ikke om hvem som kan gjøre hva, men hvem som kan rettferdiggjøre hva, basert på hvilket filosofiske fundament. Jf. innlegget:
    Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
  5. Njaaa, hopper vi ikke litt fort frem nå? Er ikke et bedre spørsmål noe slikt som:

(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, og rettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?

Hvis dette spørsmålet har et negativt svar, så kollapser også Gray sitt logisk påfølgende spørsmål (5).

Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.

Batman-vs.-Relativism-Part-1

Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi i minst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.

Batman-vs.-Relativism-Part-2

Så kan jeg begrense meg til påstanden om denne relativt forsiktige og intuitive sannheten i denne omgang, og slippe å tenke på alle mulige gråsoner. Det er alt jeg trenger for å få frem argumentet mitt. Eksistensen av grå – selv ikke 50 nyanser av grå – er et argument mot eksistensen av sort og hvit. Og er det noe vi i Vesten kan enes om, så er det at det i det minste eksisterer noe felles moralsk enighet, selv mellom ateist og teist, og mellom liberal og konservativ.

Batman-vs.-Relativism-Part-4

Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.

For spørsmålet er meta-etisk: hva kan moral hvile på…hvis noe?

Det eksisterer naturligvis mange moralteorier der ute. Noen gode. Noen dårlige. Noen så forferdelige at bare folk som Peter Singer slipper unna med dem. Noen vil si at du trenger et “supernaturlig” fundament for moral, mens andre fnyser av det, og tenker at man kan nøye seg med noe strikt naturlig. Men hvordan naturalisme i prinsippet kan kunne rettferdiggjøre noe slikt, er et mysterium.

Merk at alternativene våre ikke er å velge mellom å “tenke selv”, eller postulere en kosmisk diktator som overdommer. Det som blir fremført av mang en mer banal ateist som såkalt argumentasjon. Det vi må undersøke, er hvor langt ned vi kommer i å forstå virkeligheten. Må vi bare stoppe opp et sted med magiske “brute facts”, som naturalisme så notorisk er kjent for, eller er virkeligheten gjennomgående “intelligible”, helt ned til første prinsipper?

Det virker som at det enten må være minst noe “der ute” allerede, av disse kvalitative konseptene som “mening” og “godhet”, som vi i hvert fall kan starte å jobbe med, eller så faller alt.

Og forresten. En ateist trenger naturligvis ikke å være en strikt naturalist. Han kan f.eks. holde til at godhet og mening er noe “ekte”, i forstand av noe slikt som platonske former, men hvor Gud er overflødig. Men det virker til å bare skyve problemet tilbake et ledd, og en av Nietzsche sine argumenter er nettopp at Gud og platonske størrelser står og faller sammen. Nietzsche var tross alt godt utdannet i klassisk filosofi, som platonisme. Man kan fremdeles fortsatt argumentere for at det ikke er tilfelle, og det er absolutt verdt å oppsøke slike argumenter (de er tross alt kanskje de eneste ateistiske variasjonene som er verdt å granske), men jeg har fremdeles ikke funnet noe spesielt overbevisende.

Så hvis Nietzsche har rett: Ingen Gud -> ingen bindende moralkode. Tilbake til teksten av John Gray. Det neste trekket hans er interessant. For nyateistene, som ofte er liberale tenkere, vil gjerne påstå at verdiene deres springer ut fra “fornuft” og “opplysningtid”.

“Awkwardly for these atheists, Nietzsche understood that modern liberalism was a secular incarnation of these religious traditions. [. . .]  Nietzsche was clear that the chief sources of liberalism were in Jewish and Christian theism: that is why he was so bitterly hostile to these religions. He was an atheist in large part because he rejected liberal values. To be sure, evangelical unbelievers adamantly deny that liberalism needs any support from theism. If they are philosophers, they will wheel out their rusty intellectual equipment and assert that those who think liberalism relies on ideas and beliefs inherited from religion are guilty of a genetic fallacy. Canonical liberal thinkers such as John Locke and Immanuel Kant may have been steeped in theism; but ideas are not falsified because they originate in errors. The far-reaching claims these thinkers have made for liberal values can be detached from their theistic beginnings; a liberal morality that applies to all human beings can be formulated without any mention of religion. Or so we are continually being told. The trouble is that it’s hard to make any sense of the idea of a universal morality without invoking an understanding of what it is to be human that has been borrowed from theism.”

Overbevisende, men vi kan kanskje bruke et eksempel for å tydeliggjøre det enda mer.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå en slags “end”, eller så er han en “end” i seg selv.

Alt som har en pris, kan i teorien erstattes av andre ting for samme pris. Det er selve grunnen til at ting har pris, og at vi har utviklet pengesystemet vårt. En eplebonde selger epler. En jeger selger kjøtt. En baker selger brød. Isteden for at disse tre og tusen yrkesaktive til, skal fortsette å bytte varene sine internt, veksler de alt inn i en felles enhet…penger. Men prinsippet som ligger bak, er like klart. Dersom en enhet kjøtt er verdt 10 kroner, og en enhet brød er verdt 10 kroner – kan du bytte en enhet med kjøtt mot en enhet med brød.

Men veldig få her i Vesten vil si at mennesket har en pris. Vi sier at det har en uendelig egenverdi, bare i kraft av å være en menneskelig person. Likeverdet mellom personer, er allerede en forutsetning for likebehandling, som de fleste av samfunnsinstitusjonene våre bygger på. All politikk er – i en forstand – moral. Fordi all politikk sier noe om hva som er ønskelig – hva som er godt – hvor vi vil hen…kollektivt.

Igjen – vi har ikke likeverd fra noen empirisk standard. Vi er ikke like som dyr, eller engang som rasjonelle dyr. Men vi har visstnok likhet som personer – som vesener med evne til å oppleve – som frie aktører. Men hva annet kan en menneskelig person være, om ikke et levende menneskelig dyr? Og gitt hvor mange slike dyr som eksisterer der ute – hvordan kan vi si at noe slikt er uendelig verdifullt?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At de er ekstremt komplekse fysiske systemer. At de er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase. Hva er så en person? Hva gir dem lik verdi? Uendelig verdi? Like rettigheter? Naturlige rettigheter?

Morsomt at du skulle spørre.

For det virker troverdig at teisme, altså gudstro, kan svare bedre på dette, og det er i hvert fall tåpelig å protestere på at det har gjort det historisk sett. Den kjente ateistiske sosiologen Jürgen Habermas sier, ikke uten grunn, følgende:

“Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”

I dette bildet er grunnen til at vi er personer, og ikke dyr alene, er at vi er skapt i bildet og likheten til Den Ene. Til den Suverene Person. Altså ikke til gud (med liten g), som nyateistene gjerne “argumenterer” mot, men til Gud, som Nietzsche argumenterer mot. Innen denne filosofien opprinner ikke verdien vår i vår biologi, men er avledet fra vårt felles opphav, som også er det felles opphavet til all eksistens, rasjonalitet, verdi og “intelligibility”. Vi er, for å bruke en velkjent metafor, sønner og døtre av den samme Far. Vi har uendelig verdi, fordi vi peker “forbi” oss selv. Vår likhet til Gud gjør oss ikke bare til dyr, men til rasjonelle dyr, med intellekt og vilje (aristotelisk forstått). Vi har en høyere hensikt som ikke er begrenset til vår tilværelse som komplekse dyr.

Så hvis du avviser teisme – hvordan kan du fremdeles holde til, som Kant, at mennesket ikke kan være et middel, men en “end” i seg selv? Hvordan kan det ikke ha en pris, men ha en ukrenkelig verdi?

Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares? Vi trenger et svar som går utover noe slikt som at “det er selvinnlysende”, “du er teit som i det hele tatt spør”, eller “det bare er sånn”. Vi lever fremdeles på bølgen av den jødisk-kristne tradisjonen, men hva vil skje når denne bølgen renner ut?

Det er enkelt å se at det gir ingen mening å prate om noe eller noen som skapninger, dersom det ikke er en Skaper. Det er litt vanskeligere å se, men like virkelig, at det gir lite mening å beholde konsepter som likhet eller uendelig verdi, når den kristne metafysikken er slått vekk under beina våre.

Problemet til Nietzsche med nyateistene (og Human-Etisk Forbund), er derfor, at de er altfor “kristne”. De har ikke forstått – virkelig forstått- hva det vil si at Gud er død. Så dette er Nietzsche sin utfordring til nyateistene. Ingen Gud – glem liberale verdier. Hvis religiøse ikke er sterke nok til å innse virkeligheten, så er sannelig ikke liberale det heller. Verden tilhører dem med den sterkeste viljen. Til de hardeste diamantene.

“Here one must think profoundly to the very basis and resist all sentimental weakness: life itself is essentially appropriation, injury, conquest of the strange and weak, suppression, severity, obtrusion of peculiar forms, incorporation, and at the least, putting it mildest, exploitation – but why should one for ever use precisely these words on which for ages a disparaging purpose has been stamped?”
– Friedrich Nietzsche i Beyond Good and Evil

Som vi tidligere har sett på, hinter Alasdair MacIntyre, en av mine favoritter på moralfilosofi, til at vi må velge. Mellom Aristoteles og Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Heldigvis har vi fremdeles Aristoteles, som en alliert til kristne. Men mer om det senere.

Er du for gira på temaet til å vente? Bestill deg MacIntyre sin klassiker – After Virtue!

Imagine No Religion?

Du står helt fri til å forestille deg drager (anbefales) eller en verden uten “religion”, slik som John Lennon. Vårt Land melder om at stadig færre tror på Gud i Norge, men hvis de nyeste tallene fra Pew stemmer, er likevel både John Lennon, Sam Harris og Karl Marx sine håp på vei mot en kald, våt grav.

“. . . the religiously unaffiliated population is projected to shrink as a percentage of the global population, even though it will increase in absolute number. In 2010, censuses and surveys indicate, there were about 1.1 billion atheists, agnostics and people who do not identify with any particular religion.5 By 2050, the unaffiliated population is expected to exceed 1.2 billion. But, as a share of all the people in the world, those with no religious affiliation are projected to decline from 16% in 2010 to 13% by the middle of this century.”

Og godt er det, av en rekke ulike grunner. John Lennon er godt over gjennomsnittlig naiv når han innbiller seg at det å fjerne “religion” er en god vei til fred, jf. f.eks. her og her. Videre er det vanskelig å se hvordan det kan eksistere en gjennomgående rasjonell virkelighetsforståelse uten i det minste et konsept om Gud, og det er likedan utfordrende å se hvordan en konsekvent ateist kan unnslippe Nietzsche og klare å bygge opp en troverdig moralfilosofi fra grunnen av, dersom gud virkelig var død. Vel, mer om dette siste poenget i en av (max 3) kommende poster. Religionskritikken må likeledes fortsette, men helst den mer intelligente varianten.

Islam er den store vinneren i Pew sin undersøkelse, lokalisert i områder med stor befolkningsvekst, og vil følgelig skyte i været frem mot 2050, hvor den er nær sidestilt med kristendom i antall og hver tiende europeer vil være en muslim. Buddhisme er en lite misjonerende retning, og er derfor ifølge Pew den eneste som vil synke frem mot 2050. Personer uten religiøs tilhørighet derimot stiger i absolutt tall, men synker som en andel av verdens befolkning, overgått av selv hinduisme.

Kanskje nedgangen kan forhastes ytterligere med en pågående renessanse i aristotelisme?

Pew spår dessuten at fire av ti kristne vil være fra Afrika sør for Sahara. Så jeg vet ikke med deg, men jeg er allerede godt i gang med å øve opp afrikansk-engelsken min.

Men hvis du faktisk liker å forestille deg ting, anbefaler jeg varmt denne beskjedne omskrivingen fra filosof William Vallicella.

Imagine No ‘Imagine’

Imagine no ‘Imagine’
It’s easy if you try
No more lefty lyrics
Above us more than sky.

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope some day you’ll join us
And Lennon’s song’ll go unsung.

Thomisme på pub

Et arrangement som er verdt å skrive et par ord om her, er torsdagens Teologi på tapp, arrangert av Katolsk studentlag. Arrangementet foregår annenhver torsdag på intime Cafe Mistral ved Majorstua, og tar opp vanskelige og aktuelle tema, i foredrag-, samtale- og debattform, med en fantastisk imponerende bredde av bidragsytere, fra Bernt Eidsvig, Ulf Ekman, Vegard Wyller, Henrik Syse og Morten Magelsen, til Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri. Alle er naturligvis velkomne til å komme, lytte og bidra, katolikk som ikke-katolikk, kristen som ikke-kristen.

Ordet thomisme henviser til den filosofiske tradisjonen som stammer fra Aristoteles, gjennom St. Thomas Aquinas, men den er på ingen måte begrenset til dem, men lever videre i dag, i samtale med moderne naturvitenskap, aktuelle debatter og konkurrerende filosofier. Mer om thomisme i min bloggrekke her:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Førstkommende torsdag skal jeg prate litt om nettopp thomistisk trosforsvar, og hvorfor vi trenger det. Hvilken rolle spiller det i dagens diskusjoner for moderne mennesker? For den enkelte? For rasjonalitet? For natur? For moral? For menneskeverd? Hvorfor trenger vi noe slikt som thomisme?

Det korte svaret er: Fordi vi trenger et fundament å drive koherent filosofi fra. Som en liten innføring, finnes det knapt en bedre person å sitere, enn den alltid polemiske franske thomisten Etienne Gilson.

“Since, however, it had become clear to me that, technically speaking, the metaphysics of Descartes had largely been a clumsy overhauling of scholastic metaphysics, I decided to learn metaphysics  from those who had really known it, namely, those very Schoolmen whom my own professors of philosophy felt the more free to despise as they had never read them. Their study has wholly convinced me, not at all that to philosophize consists in repeating what they have said, but rather that no philosophical progress will ever be possible unless we first learn to know what they knew.

The chaotic condition of contemporary philosophy, with the ensuing moral, social, political, and pedagogical chaos, is not due to any lack of philosophical insight among modern thinkers; it simply follows from the fact that we have lost our way because we have lost the knowledge of some fundamental principles which, since they are true, are the only ones on which, today as well as in Plato’s own day, any philosophical knowledge worthy of the name can possibly be established.

(…)

The great curse of modern philosophy is the almost universally prevailing rebellion against intellectual self-discipline. Where loose thinking obtains, truth cannot possibly be grasped, whence the conclusion naturally follows that there is no truth.”
(Hentet fra God and Philosophy)

Eller for å si det enda mer provoserende med Edward Feser:

“The modern secularist, or at least the educated modern secularist, needs to be brought up to the level of the ancient pagan before he is likely to take Christian revelation seriously.  He needs a renewed understanding of the nature on which grace builds and apart from which faith, revelation, and the supernatural falsely seem to float in mid-air, without a foundation in reason or reality.  He needs natural theology and natural law — natural theology and natural law grounded in the truths even the pagans knew, natural theology and natural law as articulated and defended within Scholasticism, within Thomism — and he needs it now more than ever.”

Stikk gjerne innom kl. 19.30 på Mistral!

(NB: Hvis du planlegger å komme, er det fint om du melder deg på Facebook-arrangementet, slik at arrangørene får lagt til rette.)

studentlag_plakat_vår2015-page-001