Helt siden jeg la fra meg Moral Landscape for første gang. Mye raffinering av tanker for min egen del, og fantastisk om det kan være til verdi for andre som måtte være interessert.
Hør også på:
Nietzsche og nyateistene – med lyd
For en ting som alltid har forbauset meg, er hvordan noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateistene fremfor Nietzsche. En annen ting som har forundret meg, er hvorfor nyateistene aldri henviser til Nietzsche. Kan det være fordi han er…ubehagelig?
Vel, bortsett fra Hitchens, som faktisk bruker Nietzsche’s berømte sitat «Gud er død», men som aldri viser tegn til at han forstår hva han gjengir. Han virker faktisk til å tro at «Gud er død» bokstavelig talt henviser til at en slags superperson ved navn «gud» på en eller annen måte har sovnet inn, kontra til Nietzsche sin noe skarpere analyse av at når Gud er død – borte, så forandres alt. Vi kan ikke lenger praktisere den late og selektive «skeptisismen» som preger vår egen moderne tid, men hele vår virkelighetsforståelse må re-evalueres. Huset rister. Ingen ting står trygt.
Morallover? Mening? Ontologisk startpunkt? Farvel! Sayonara! Hit the road, Jacques!
“Once the Buddha was dead, people displayed his shadow for centuries afterwards in a cave, an immense and dreadful shadow. God is dead: —but as the human race is constituted, there will perhaps be caves for millennia yet where people will display his shadow. And we—we have yet to overcome his shadow!”
– Nietzsche i The Gay Science
Nietzsche – den opprinnelige Kanye West
Uansett, og paradoksalt nok, har gudstroende mye å takke nyateistene for, jf. her og her.
I den anledning er det interessant at den alltid lesverdige ateistiske filosofen John Gray nylig var ute med et nytt innlegg i The Guardian, med tittelen What Scares the New Atheists. Her er et tankevekkende utdrag:
«[1] The new atheists rarely mention Friedrich Nietzsche, and when they do it is usually to dismiss him. [2] This can’t be because Nietzsche’s ideas are said to have inspired the Nazi cult of racial inequality – an unlikely tale, given that the Nazis claimed their racism was based in science. [3]The reason Nietzsche has been excluded from the mainstream of contemporary atheist thinking is that he exposed the problem atheism has with morality. [4] It’s not that atheists can’t be moral – the subject of so many mawkish debates. [5] The question is which morality an atheist should serve.»
Fem setninger som krever fem kommentarer:
- Stemmer. Og det er merkelig. Samt uten å vise tegn på at de faktisk forstår det de har lest.
- At nazistisk rasisme skal ha vært basert på vitenskap, utelukker ikke andre kilder. Det virker sannsynlig at det kan finnes en rød tråd mellom Nietzsche og grunnlaget for nazisme, men ikke noe jeg er kvalifisert til å spekulere over nå.
- Amen my brotha’ from anotha’ LSE studieretning.
- Selvfølgelig! Indeed. Mange ateister er mer «moralske» enn mange teister. Men dette, selv om det er en vanlig innvending, unngår hele det virkelige spørsmålet i denne typen diskusjoner. Det handler ikke om hvem som kan gjøre hva, men hvem som kan rettferdiggjøre hva, basert på hvilket filosofiske fundament. Jf. innlegget:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister - Njaaa, hopper vi ikke litt fort frem nå? Er ikke et bedre spørsmål noe slikt som:
(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, og rettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?
Hvis dette spørsmålet har et negativt svar, så kollapser også Gray sitt logisk påfølgende spørsmål (5).
Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.
Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi i minst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.
Så kan jeg begrense meg til påstanden om denne relativt forsiktige og intuitive sannheten i denne omgang, og slippe å tenke på alle mulige gråsoner. Det er alt jeg trenger for å få frem argumentet mitt. Eksistensen av grå – selv ikke 50 nyanser av grå – er et argument mot eksistensen av sort og hvit. Og er det noe vi i Vesten kan enes om, så er det at det i det minste eksisterer noe felles moralsk enighet, selv mellom ateist og teist, og mellom liberal og konservativ.
Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.
For spørsmålet er meta-etisk: hva kan moral hvile på…hvis noe?
Det eksisterer naturligvis mange moralteorier der ute. Noen gode. Noen dårlige. Noen så forferdelige at bare folk som Peter Singer slipper unna med dem. Noen vil si at du trenger et «supernaturlig» fundament for moral, mens andre fnyser av det, og tenker at man kan nøye seg med noe strikt naturlig. Men hvordan naturalisme i prinsippet kan kunne rettferdiggjøre noe slikt, er et mysterium.
Merk at alternativene våre ikke er å velge mellom å «tenke selv», eller postulere en kosmisk diktator som overdommer. Det som blir fremført av mang en mer banal ateist som såkalt argumentasjon. Det vi må undersøke, er hvor langt ned vi kommer i å forstå virkeligheten. Må vi bare stoppe opp et sted med magiske «brute facts», som naturalisme så notorisk er kjent for, eller er virkeligheten gjennomgående «intelligible», helt ned til første prinsipper?
Det virker som at det enten må være minst noe «der ute» allerede, av disse kvalitative konseptene som «mening» og «godhet», som vi i hvert fall kan starte å jobbe med, eller så faller alt.
Og forresten. En ateist trenger naturligvis ikke å være en strikt naturalist. Han kan f.eks. holde til at godhet og mening er noe «ekte», i forstand av noe slikt som platonske former, men hvor Gud er overflødig. Men det virker til å bare skyve problemet tilbake et ledd, og en av Nietzsche sine argumenter er nettopp at Gud og platonske størrelser står og faller sammen. Nietzsche var tross alt godt utdannet i klassisk filosofi, som platonisme. Man kan fremdeles fortsatt argumentere for at det ikke er tilfelle, og det er absolutt verdt å oppsøke slike argumenter (de er tross alt kanskje de eneste ateistiske variasjonene som er verdt å granske), men jeg har fremdeles ikke funnet noe spesielt overbevisende.
Så hvis Nietzsche har rett: Ingen Gud -> ingen bindende moralkode. Tilbake til teksten av John Gray. Det neste trekket hans er interessant. For nyateistene, som ofte er liberale tenkere, vil gjerne påstå at verdiene deres springer ut fra «fornuft» og «opplysningtid».
«Awkwardly for these atheists, Nietzsche understood that modern liberalism was a secular incarnation of these religious traditions. [. . .] Nietzsche was clear that the chief sources of liberalism were in Jewish and Christian theism: that is why he was so bitterly hostile to these religions. He was an atheist in large part because he rejected liberal values. To be sure, evangelical unbelievers adamantly deny that liberalism needs any support from theism. If they are philosophers, they will wheel out their rusty intellectual equipment and assert that those who think liberalism relies on ideas and beliefs inherited from religion are guilty of a genetic fallacy. Canonical liberal thinkers such as John Locke and Immanuel Kant may have been steeped in theism; but ideas are not falsified because they originate in errors. The far-reaching claims these thinkers have made for liberal values can be detached from their theistic beginnings; a liberal morality that applies to all human beings can be formulated without any mention of religion. Or so we are continually being told. The trouble is that it’s hard to make any sense of the idea of a universal morality without invoking an understanding of what it is to be human that has been borrowed from theism.»
Overbevisende, men vi kan kanskje bruke et eksempel for å tydeliggjøre det enda mer.
Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.
Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå en slags «end», eller så er han en «end» i seg selv.
Alt som har en pris, kan i teorien erstattes av andre ting for samme pris. Det er selve grunnen til at ting har pris, og at vi har utviklet pengesystemet vårt. En eplebonde selger epler. En jeger selger kjøtt. En baker selger brød. Isteden for at disse tre og tusen yrkesaktive til, skal fortsette å bytte varene sine internt, veksler de alt inn i en felles enhet…penger. Men prinsippet som ligger bak, er like klart. Dersom en enhet kjøtt er verdt 10 kroner, og en enhet brød er verdt 10 kroner – kan du bytte en enhet med kjøtt mot en enhet med brød.
Men veldig få her i Vesten vil si at mennesket har en pris. Vi sier at det har en uendelig egenverdi, bare i kraft av å være en menneskelig person. Likeverdet mellom personer, er allerede en forutsetning for likebehandling, som de fleste av samfunnsinstitusjonene våre bygger på. All politikk er – i en forstand – moral. Fordi all politikk sier noe om hva som er ønskelig – hva som er godt – hvor vi vil hen…kollektivt.
Igjen – vi har ikke likeverd fra noen empirisk standard. Vi er ikke like som dyr, eller engang som rasjonelle dyr. Men vi har visstnok likhet som personer – som vesener med evne til å oppleve – som frie aktører. Men hva annet kan en menneskelig person være, om ikke et levende menneskelig dyr? Og gitt hvor mange slike dyr som eksisterer der ute – hvordan kan vi si at noe slikt er uendelig verdifullt?
Vi kan si at de har større kompleksitet. At de er ekstremt komplekse fysiske systemer. At de er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?
Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase. Hva er så en person? Hva gir dem lik verdi? Uendelig verdi? Like rettigheter? Naturlige rettigheter?
Morsomt at du skulle spørre.
For det virker troverdig at teisme, altså gudstro, kan svare bedre på dette, og det er i hvert fall tåpelig å protestere på at det har gjort det historisk sett. Den kjente ateistiske sosiologen Jürgen Habermas sier, ikke uten grunn, følgende:
“Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”
I dette bildet er grunnen til at vi er personer, og ikke dyr alene, er at vi er skapt i bildet og likheten til Den Ene. Til den Suverene Person. Altså ikke til gud (med liten g), som nyateistene gjerne «argumenterer» mot, men til Gud, som Nietzsche argumenterer mot. Innen denne filosofien opprinner ikke verdien vår i vår biologi, men er avledet fra vårt felles opphav, som også er det felles opphavet til all eksistens, rasjonalitet, verdi og «intelligibility». Vi er, for å bruke en velkjent metafor, sønner og døtre av den samme Far. Vi har uendelig verdi, fordi vi peker «forbi» oss selv. Vår likhet til Gud gjør oss ikke bare til dyr, men til rasjonelle dyr, med intellekt og vilje (aristotelisk forstått). Vi har en høyere hensikt som ikke er begrenset til vår tilværelse som komplekse dyr.
Så hvis du avviser teisme – hvordan kan du fremdeles holde til, som Kant, at mennesket ikke kan være et middel, men en «end» i seg selv? Hvordan kan det ikke ha en pris, men ha en ukrenkelig verdi?
Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares? Vi trenger et svar som går utover noe slikt som at «det er selvinnlysende», «du er teit som i det hele tatt spør», eller «det bare er sånn». Vi lever fremdeles på bølgen av den jødisk-kristne tradisjonen, men hva vil skje når denne bølgen renner ut?
Det er enkelt å se at det gir ingen mening å prate om noe eller noen som skapninger, dersom det ikke er en Skaper. Det er litt vanskeligere å se, men like virkelig, at det gir lite mening å beholde konsepter som likhet eller uendelig verdi, når den kristne metafysikken er slått vekk under beina våre.
Problemet til Nietzsche med nyateistene (og Human-Etisk Forbund), er derfor, at de er altfor «kristne». De har ikke forstått – virkelig forstått- hva det vil si at Gud er død. Så dette er Nietzsche sin utfordring til nyateistene. Ingen Gud – glem liberale verdier. Hvis religiøse ikke er sterke nok til å innse virkeligheten, så er sannelig ikke liberale det heller. Verden tilhører dem med den sterkeste viljen. Til de hardeste diamantene.
«Here one must think profoundly to the very basis and resist all sentimental weakness: life itself is essentially appropriation, injury, conquest of the strange and weak, suppression, severity, obtrusion of peculiar forms, incorporation, and at the least, putting it mildest, exploitation – but why should one for ever use precisely these words on which for ages a disparaging purpose has been stamped?»
– Friedrich Nietzsche i Beyond Good and Evil
Som vi tidligere har sett på, hinter Alasdair MacIntyre, en av mine favoritter på moralfilosofi, til at vi må velge. Mellom Aristoteles og Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Heldigvis har vi fremdeles Aristoteles, som en alliert til kristne. Men mer om det senere.
Er du for gira på temaet til å vente? Bestill deg MacIntyre sin klassiker – After Virtue!
Interessant og velskrevet som alltid, DJ. Moralfilosofi er et spennende tema, og selv om jeg ikke er helt enig med deg, så har du mange gode poenger.
Før man kan begynne å diskutere hva som er grunnlaget for en universell morallov, må man begrunne at det finnes en. Du skriver «De fleste av oss i vesten vil godta at det eksisterer et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor», og at man mener det har skjedd en «objektiv urett» om noen stjeler ens eiendeler. Jeg vet ikke om jeg vil godta at det eksisterer en slik morallov. Jeg tror som deg at de fleste mennesker mener at det finnes en slik lov, men jeg tror ikke mange kan grunnlegge at den finnes eller bevise det. Det blir litt på samme måte med objektiv urett. Objektivt i forhold til hva? Det er en slags kollektiv enighet om at visse regler burde gjelde, men jeg tror ikke vi kan begrunne det med annet enn at vi synes det burde være sånn. Du påpeker kanskje dette når du sier at ateistene ikke kan forklare grunnlaget for den objektive enigheten, men jeg mener at teister heller ikke kan gjøre det. Teister pleier å begrunne det med at vi er skapt i Guds bilde, men da må en først vise at det finnes en Gud. Dermed blir det moralske argumentet, som ofte brukes for å begrunne at Gud finnes, et eneste stort sirkulært argument: Gud må finnes fordi det er universelle moralske regler, og universelle moralske regler finnes fordi Gud.
Jeg tror derfor at man må lande på at det ikke finnes objektive moralske regler, og spørsmålet blir da hva gjør vi så? Er alt relativt? Spiller det noen rolle om vi handler etter «gode» eller «onde» verdier, hvis vi ikke stilles til ansvar overfor et regelsett? Dette spørsmålet er ubehagelig, og jeg tror at i feil hender med gale vinklinger kan det brukes til å forårsake mye ondskap. For sannheten er etter mitt syn både ja og nei. Nei, fordi det i det store og det hele ikke betyr noe hva vi mennesker gjør mot hverandre eller mot oss selv. Vi er ubetydelige mikroskopiske puslespillbiter i et kjempestort, kaldt univers. Vi kan utslette hverandre eller hjelpe hverandre, og universet kunne ikke brydd seg mindre. Ja, fordi at for oss selv, så spiller det en veldig stor rolle hvordan oppfører oss. Omsorg og nestekjærlighet er ofte trukket frem som religiøse verdier, men det er gode grunner for å tro at de er integrert i mennesket selv, både i genene og i kulturen. Vi bryr oss, som oftest, om familie, venner og andre vel så mye som oss selv. Sosialitet er helt grunnleggende i hvert menneskes liv, og derfor trenger vi regler for hvordan vi kan og skal oppføre oss mot hverandre. Dermed trenger vi moral. Og hvis moralen ikke kan begrunnes i at den bare eksisterer? Da må vi lage et sett med regler, og de må kunne begrunnes utfra rasjonalitet, logikk og nestekjærlighet. Menneskerettighetene er tuftet på et godt fundament: Grunntanken er at det som er rett, er i brytningspunktet mellom det som er best for deg, for andre mennesker, og for menneskeheten som helhet.
Det er skummelt å tenke at de reglene vi tar for gitt egentlig ikke finnes. Men jeg tror ikke vi gjør noen noen tjenester ved å hevde at de gjør det uten å kunne bevise det.
Hehe, jeg er nesten litt letta for at vi ikke er helt enige, for i såfall hadde jeg mista en verdifull sparrepartner? :)
Takk for reflektert innlegg. Du har mange interessante tanker, som utfordrer en til å tenke. Kanskje et bedre forklaring på ordet «objektivt», kan være et slags referansepunkt? Vi sier gjerne at noe er bedre enn noe annet, men hvordan gjør vi det, uten å samtidig implisitt si at det er bedre i forhold til et gitt referansepunkt.
Merk forresten at jeg aldri har forsøkt å fremstille dette som et moralsk argument. Du har kanskje typen argument som Craig gir i baktankene? Dette er ikke ment som et selvstendig argument for hvorfor Gud eksisterer, men det kan vi evt. utlede (vellykka eller ikke vellykka) på andre måter.
Igjen lurer jeg på hva du legger i ordet «bevise». Er et filosofisk «bevis» innenfor? Hva med et matematisk? Hvilken rolle spiller empirisme og rasjonalisme her? Et par spørsmål til:
«Dermed trenger vi moral. Og hvis moralen ikke kan begrunnes i at den bare eksisterer? Da må vi lage et sett med regler, og de må kunne begrunnes utfra rasjonalitet, logikk og nestekjærlighet.»
– Hvorfor det? Hvorfor eksisterer den? Hvordan kan vi vite det? Hvilket innhold har ordet «moral»? Hva vil det si å begrunne regler utifra rasjonalitet og logikk? Hvilken rasjonalitet? Hvilken logikk? Fra hvilke premisser?
Ord som «rasjonalitet» og «logikk» brukes litt i overflod om dagen, men det vi ønsker å undersøke er jo nettopp: Rasjonelt fra hva? Rasjonelt for hva? Jf.
http://smile.amazon.com/Whose-Justice-Rationality-Alasdair-Macintyre/dp/0268019444
Problemet er her…at jeg vil i stor grad være enig i mye av det du sier her. Jeg tror, som Aristoteles, at natur forteller om moral, og at fornuften kan avdekke moral. Men det du gir er ikke et «alternativ». Også i at gener og kultur spiller en stor rolle. Men spørsmålet er som sagt av en annen kategori akkurat her…meta-etisk.
Videre.
«Menneskerettighetene er tuftet på et godt fundament:»
– Hvilket fundament? Hvordan vet du det? Målt opp i mot hva?
«Grunntanken er at det som er rett, er i brytningspunktet mellom det som er best for deg, for andre mennesker, og for menneskeheten som helhet.»
– Hvem sin grunntanke er det? Hvorfor bry seg om andre? Selv mennesker man ikke har møtt?
Sorry for å være kjip med mange spørsmål, men jeg tror vi virkelig kommer til å diskutere de interessante spørsmålene i det vi forsøker å svare på dem. :)
Null stress med spørsmål, det er ved å få utfordret sine tanker og synspunkter at man kan utvikle sitt intellekt! Jeg skal svare som best jeg kan, det kan godt hende det blir en lang kommentar. :)
Jeg ser forresten at du ikke har fremstilt dette som et moralsk argument som beviser Guds eksistens. Jeg var nok forutinntatt her, og tok det for gitt at du mente at objektiv moral bare kunne finnes hvis en Gud stod bak, slik som for eksempel Craig hevder. Jeg tolket det på den måten etter at du skrev denne setningen:
«(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, ogrettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?»
Videre skrev du:
«Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.»
Og jeg er selvfølgelig enig i at de fleste vil godta at dette er gale handlinger! Men jeg er uenig i dette:
«Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi iminst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.»
Her kommer «objektivt» inn! For det mange mener med objektivt, og jeg tror du mener det samme her (men arrester meg gjerne om jeg tar feil», er at det er galt selv om en person eller andre er uenig i at det er galt. Jeg tror man bruker objektivt som motsetning til subjektivt. Og det er greit nok. Men det rettferdiggjør ikke eksistensen av en fastsatt «morallov» – enigheten er basert på en kollektiv forståelse av hva som er rett og galt, ikke skrevne eller vedtatte regler.
Og herfra tror jeg vi går forskjellige veier. Du går videre til å se på fundamentet for en slik moralsk kodeks – men utelukker en høyst sannsynlig bakgrunn for en tilsynelatende moralsk kodeks:
«Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.»
Som jeg skrev, så tror jeg denne kollektive enigheten om rett og galt er sprunget ut av evolusjon – behovet for å overleve som menneske og få spredd dine gener opp gjennom historien stiller strenge krav til sosial opptreden og flokkmentalitet. Derav oppstår regler for hvordan man kan leve sammen med andre, for best å øke sine sjanser for overlevelse. Denne forklaringen er en tilstrekkelig begrunnelse til hvorfor vi gjerne ser en felles forståelse av at noen handlinger er oppriktig gale, uavhengig av om enkeltpersoner er vriene eller har forkvaklede meninger – og gjør at vi ikke trenger noen objektiv morallov til å forklare hvorfor vi er enige.
Så til noen av spørsmålene. Jeg skrev, og du svarte :)
MM: «Dermed trenger vi moral. Og hvis moralen ikke kan begrunnes i at den bare eksisterer? Da må vi lage et sett med regler, og de må kunne begrunnes utfra rasjonalitet, logikk og nestekjærlighet.
DJ: – Hvorfor det? Hvorfor eksisterer den? Hvordan kan vi vite det? Hvilket innhold har ordet «moral»? Hva vil det si å begrunne regler utifra rasjonalitet og logikk? Hvilken rasjonalitet? Hvilken logikk? Fra hvilke premisser?»
Vi trenger moral for å leve sammen som mennesker, og for å øke våre sjanser til å leve gode og trygge liv. Grunnpremissene kan være noe a la det som er best for fellesskapet og for enkeltpersonen sammen. Det blir en vekting av hva som vil være best for hver Per og Pål, og av hva samfunnet vil være tjent med. Istedenfor moralske absolutter, trengs det en ny vurdering i nesten hver situasjon. Alle situasjoner byr ikke på problemer, men tilstrekkelig mange gjør det til at moralske absolutter er ubrukelige. Man kan tenke seg noen grunnbyggestener som man kan bygge en avgjørelse på – for eksempel at å leve er bedre enn å dø, eller at friskhet er bedre enn sykdom eller skade. Dette er logiske/rasjonelle (greit nok, ikke verdens beste ord å bruke) prinsipper som man kan ha som utgangspunkt for avgjørelser, men langt mer må tas med når man foretar etiske beslutninger.
Du kommenterte og:
MM: «Grunntanken er at det som er rett, er i brytningspunktet mellom det som er best for deg, for andre mennesker, og for menneskeheten som helhet.
DJ: – Hvem sin grunntanke er det? Hvorfor bry seg om andre? Selv mennesker man ikke har møtt?»
Jeg har ingen referanser her, men jeg har hørt dette fra flere personer som mener at for å skape det gunstigste samfunnet for alle, så bør en se for seg hva slags samfunn man ville hatt dersom man på forhånd ikke hadde visst hvilken rolle man hadde spilt. Da ville man for eksempel ikke gitt bonuser til personer basert på hudfarge, kjønn, seksuell legning eller alder, men forsøkt å gjøre det mest rettferdig for alle. Og da ville man brukt nettopp prinsippet om hva som er best for deg selv, for andre mennesker som påvirkes og for samfunnet som helhet.
Man skal bry seg om andre fordi at i et samfunn der folk bryr seg om hverandre så øker sjansen for at både en selv og personer en står nær vil overleve og ha et fint liv. Selv mennesker en ikke har møtt, fordi måten en selv håndterer personer en ikke har møtt, vil påvirke hvordan personer du ikke har møtt vil oppføre seg mot deg. Hvis du tar avstand fra folkemord, og bidrar til en kollektiv enighet om at dette ikke aksepteres, vil sjansen øke for at heller ikke ditt folk blir utsatt for det. Dette er selvsagt langt fra realiteten i dag, men det er likevel en logisk begrunnelse for hvorfor man bør bry seg om hvordan man opptrer overfor ukjente.
Jeg tror det holder for denne gang. :)
Takk for en fin bloggpost og mange interessante tanker. Jeg lurer på hva du mener med
«Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares?»
Dette fremstår for meg som et paradoks. Dersom det slår deg som forkastelig og din reaksjon ikke er motivert av den jødisk-kristne forståelsen av Gud, er ikke dette nettopp et bevis for at du besitter en iboende moralkodeks?
Dessuten kan det videre argumenteres for at denne iboende moralforståelsen, sin relative natur til tross, på mange måter er overlegen en gudegitt moral, ettersom det finnes mange eksempler på samfunn som former sin moral etter guder og andre overnaturlige opphav som åpenbart har mange praksiser som slår mange av oss som forkastelige.
Selv er jeg – som ateist – dermed ganske komfortabel med en fleksibel moralfilosofi som kan tilpasses nye samfunnsformer, fremfor å være tvunget inn i rammer som kanskje ikke lenger er hensiktsmessige. Det er ikke gitt at en slik fleksibilitet er en negativ sak, noe som ser ut til å være et premiss i teksten din.
Beklager, ser at jeg har gått glipp av en god del kommentarer rundt på denne bloggen. Hvis du fortsatt følger, og bekrefter at du fremdeles er interessert, skriver jeg gjerne noen tanker i forsøk på et svar? :)
Som vanlig når teister tar opp moral så håper jeg inderlig at de aldri mister sin gudstro – for da virker det som om de automatisk vil begynne å oppføre seg som psykopater. En skummel tanke, selv om det nok ikke er realistisk.
Det var mye å ta tak i her, men for å begrense det litt; Det er litt forvirring rundt bruken av begrepet «moral» her. Her er et par mulige definisjoner:
1) The theist way: Objective morals are divine ethical laws that stem from a source outside of human minds.
2) The science way: Objective morals are ethical guidelines that have been empirically determined to optimize values in salient metrics that gauge them.*
Du bruker noe tilsvarende av den første definisjonen. Jeg, og mange andre ateister, forholder oss til noe tilsvarende av den andre definisjonen. Ditt krav om at moral må falle inn under den første definisjonen ser jeg ingen grunn til å forholde meg til.
Du har listet opp noen «problem» med et naturalistisk syn på verden. Dette er (selvfølgelig) intet argument mot naturalisme, selv om du implisitt ser ut til å hevde dette. Men la meg gjengjelde tjenesten ved å påpeke et par åpenbare problemer med ditt syn på moral: Et åpenbart problem er at det ikke finnes noen som helst fornuftig grunn** til å tro at fundamentet du baserer deg på – din hypotetiske gud – faktisk eksisterer. Et annet problem du sitter på er at du ikke har noen måte å vite hva denne moralske loven er. Du kan, for eksempel, ikke vite hvorvidt er faktisk er umoralsk å drepe folk.
P.S. Kult artikkelbilde.
*Kilde: http://goddoesnt.blogspot.no/2013/02/god-doesnt-give-us-moral-ontology.html
**Teologiske rasjonaliseringer for å forsvare noe man allerede tror på regner jeg ikke som fornuftige grunner.