Skal sannheten sette deg fri?

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
– Jesus (Joh 8,31b-32)

«Hva er sannhet?»
– Pontius Pilatus (Joh 18,32)

En ny post i kategorien: Ting jeg ofte tenker på, og trenger å få skrevet ned noen ord om.

En sentral tanke innen kristendommen er at sannhet gjør fri. Det virker til å ha en intuitiv appell til de fleste mennesker, på tvers av livssyn. Sannhet setter oss fri til å leve et liv uten illusjoner og vrangforestillinger. Til å leve i henhold til “noe ekte”. Sannhet virker til å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv. Noe vi bruker andre ting som midler for å komme frem til.

Så de fleste ateister, og kanskje spesielt de som kaller seg humanister, holder også til at sannhet gjør fri. Men gitt at ateisme var sant – hvorfor i alle dager skal vi tro på det? Sånn hvis vi utforsker dypere, utover dets rent intuitive appell?

For gitt ateisme, er det vanskelig å rettferdiggjøre menneskets lengsel etter sannhet, eller å godta uten videre hvorfor vi skal ettertrakte sannhet, og at dette til og med kan gjøre oss…frie. Hvorfor skal vi ikke like gjerne tenke at sannhet vil…ødelegge oss?

Kanskje det finnes et godt svar, men hittil har jeg lett mye og forgjeves.

Modern humanism is the faith that through science humankind can know the truth – and so be free. But if Darwin’s theory of natural selection is true this is impossible. The human mind serves evolutionary success, not truth. To think otherwise is to resurrect the pre-Darwinian [and Christian cardinal error] – that humans are different from all other animals.
– John Gray, ateistisk filosof ved LSE, i Straw Dogs (s. 26)

Læring fra Darwin forteller oss at mennesket er rettet mot overlevelse, og ikke mot sannhet. Kanskje sannhet mot umiddelbare, trivielle ting, som hvorvidt vi kan identifisere mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, som er ute etter å ta livet vårt, men vi har også eksempler på det motsatte; tilfeller der bedrag og særlig selvbedrag øker overlevelsesevne. Som Elizabeth Trivier peker ut, favoriserer evolusjon “useful errors”, og en forståelse av evolusjonsprosessen som en som nødvendigvis vil konvergere mot en stadig mer komplett identifisering av sannhet, er grenseløst naivt.

For det virker ikke til å finnes noen måte å lappe gapet mellom tilpasningsdyktighet og menneskets evne til å gjenkjenne sannhet om selv dype, abstrakte ting, som universets dypeste virkeligheter, matematiske kalkulasjoner eller dypere logiske resonnementer. Som virker å være muliggjort ved menneskets unike, kvalitativt forskjellige, intellekt. Eksemplifisert ved at korrelasjonen virker å være negativ mellom filosofisk interesse og spredning av gener – eller forsåvidt høy utdannelse og spredning av gener generelt. :)

Behovet for en så gjennomgående, totalødeleggende skeptisisme, har lite med naturvitenskap å gjøre, men er bare sann på en naturalistisk filosofisk fortolkning av evolusjonsnarrativet. Et narrativ det finnes uavhengige grunner til å stille spørsmålstegn ved. Den klassiske filosofen har bedre grunner til å være kritisk til John Gray, enn den moderne ateistiske humanisten har.

“The unexamined life is not worth living.”
– Socrates

For i klassisk filosofi, med Sokrates og klassisk kristendom, virker saken langt bedre. Innen klassisk tanke er sannhet, væren og godhet den samme tingen, betraktet fra ulike perspektiv. Sannhet og godhet beskriver akkurat det samme.

Videre. Sannhet, sammen med godhet og skjønnhet, utgjør de tre transcendentalene av væren. Sannhet er altså noe som i en forstand “stiger over” vår fysiske naturlige verden, på samme måte som f.eks. eksistens åpenbart er forut for all fysisk natur. Og så klart, i siste instans, er Gud identifisert som “Goodness Itself“. Det øverste målet for både intellektet og viljen vår.

Innen klassisk tanke, er frihet, ikke å forstå som vårt moderne konsept om noe nær total autonomi for viljen, men frihet er mer presist: frihet til å søke det gode. Til å bli fri fra alle destruktive tilbøyeligheter som hindrer oss fra å identifisere og velge det gode. Tilbøyeligheter som hindrer oss fra å nå målet med tilværelsen vår. Det som kalles, med et mer kristent språk…synd. Klassisk forstått er ikke lykke en følelse, men et lykkelig menneske kan bare sies å være et menneske som sto livet ut i en aktiv søken etter…det gode. Hvis sannhet hjelper oss i å søke det gode, til frihet, er det dermed lett å se logikken bak hvordan Sokrates og Jesus kan si at sannhet vil gjøre fri.

Målet for mennesket identifiseres objektivt gjennom menneskets telos, som vi alle har i kraft av vår menneskenatur. Vår telos er i siste instans rettet mot “Truth itself”, aka “Goodness itself”. Sokrates var villig til å gå helt i døden, fordi han mente at sannhet hadde ikke-kompromissbar iboende verdi. Han fulgte sitt telos, og det viste seg å være en dårlig overlevelsesstrategi. Dette ville vært vanskelig å rettferdiggjøre i et ateistisk livssyn.

Den moderne ateistiske humanisten på sin side, virker til å ha sterke pseudo-religiøse tendenser, med plukk av tanker fra både Sokrates og kristendom. Sokrates, i forstand av at kunnskap peker mot det gode, som gjør fri. Kristendom, i forstand av at denne friheten er tilgjengelig for…alle. Tanker som vanskelig står i en grundig utforskning av hans egen virkelighetsforståelse. For hvorfor skal han tenke, med Sokrates, at det uutforskede liv ikke er verdt å leve, dersom utforskningen ikke bidrar til tilpasning, overlevelse, økt nytte, nytelse eller whatever?

For Sokrates, og for den kristne, er utforskningen uendelig viktig, fordi den representerer telos – fordi den peker mot…evigheten.

“Modern humanism differs from Socratic philosophy chiefly in failing to recognize its irrational origins – and in the hubris of its ambitions.”
– John Gray i Straw Dogs (s. 25)

Moderne moralfilosofi, som vi skal undersøke gjennom de neste par postene, har aldri klart å komme seg til hektene igjen etter å ha forlatt konseptet om menneskets telos. Alt er løst og usammenhengende. Men det finnes en medisin.

Notat om moderne slaveri

(Publisert på Skaperkraft sine sider 11.05.15)

Et fint seminar på Stortinget er unnagjort, og du finner en direktelink til notatet under. Fritt tilgjengelig!

Notat: Åtte tiltak for å bekjempe det moderne slaveriet

I disse dager blir vi kontakta flere ganger ukentlig av elever på ungdomsskole og videregående skole som skal skrive prosjekt om moderne slaveri, men lurer på hvor de skal finne informasjon. En gledelig utvikling i norsk skole.

Notatet ovenfor inneholder en veldig leselig intro om hva moderne slaveriet er, og hvordan det ser ut i global og nasjonal kontekst, med kilder. Forhåpentligvis kan den fungere som en ressurs fremover. Tips gjerne andre om den, slik at den kommer til god nytte.

Om anti-intellektuelle moderne skeptikere

Sam Harris og Noam Chomsky har vært i klinsj, og det har provosert Massimo Pigliucci til å skrive. Han skriver et oppgjør med mange av de skeptiske og ateistiske bevegelsene, som han ikke lenger ønsker å identifisere seg med. Med god grunn.

Fra teksten:

“So I began reading the exchange with trepidation, and gradually my stomach got more and more turned by what I was seeing. I invite you to put down your iPad or Kindle, or whatever you are using to read this post, and go read the exchange in full to make up your own mind about it. If your reaction is that Harris was trying to have a genuine intellectual discussion and that Chomsky was unfairly dismissive, then there probably is no point in you wasting time with the rest of this essay.

If however, like me, you come out of the reading with the impression that Harris was looking for easy publicity, that he displays an astounding combination of arrogance, narcissism and rudeness, and that Chomsky simply did what many of us perhaps should do more often, which  is to not suffer fools gladly, then you may enjoy what I’m about to say next.

The Harris-Chomsky exchange, in my mind, summarizes a lot of what I find unpleasant about SAM (red: Skeptic and Atheist Movements): a community who worships celebrities who are often intellectual dilettantes, or at the very least have a tendency to talk about things of which they manifestly know very little; an ugly undertone of in-your-face confrontation and I’m-smarter-than-you-because-I-agree-with [insert your favorite New Atheist or equivalent]; loud proclamations about following reason and evidence wherever they may lead, accompanied by a degree of groupthink and unwillingness to change one’s mind that is trumped only by religious fundamentalists; and, lately, a willingness to engage in public shaming and other vicious social networking practices any time someone says something that doesn’t fit our own opinions, all the while of course claiming to protect “free speech” at all costs.”

Og det kan vel være en rettferdig kandidat til tittelen “anti-intellektuell”?

Les resten av teksten til Pigliucci, som er en forfriskende grundig og filosofisk informert ateistisk tenker, med doktorgrad i både biologi og vitenskapsfilosofi, og grunnlegger av podcasten Rationally Speaking. Her langer han løs mot både Harris, Richard Dawkins, Neil deGrasse Tyson, Lawrence Krauss, Michael Shermer, Christopher Hitchens og P. Z. Myers, i negative ordlag. Så er det andre grunner til å være uenig med Pigliucci selv, spesielt i hans grunnløse avvisning av både metafysikk, samt thomisme og skolastisisme, men det kan vente til en annen gang.

Les også:
Fra kritikk til renessanse – uholdbar nyateisme

For, ironisk nok, har den moderne skeptikerbevegelsen på mange måter selv blitt nøyaktig det den forsøkte å bekjempe. Ordet “skeptiker” har gått i inflasjon hos mang en selverklært person. Hvem vil ikke tilknytte seg slike fine ord? Men i moderne kontekst kan det ofte oversettes til en variasjon av:

“Jeg bare avviser alt som ikke passer inn i det virkelighetsbildet jeg allerede har forplikta meg til.”

Et like interessant studie, er skeptikere som forsøker å rive ned alle muligheter for sannhet. Alle muligheter for et menneske til å inneha en koherent virkelighetsforståelse. Tvil opphøyes som den nye og kuleste gutten i gata. Men i neste omgang smugles det inn en spesialtillatelse når de forsøker å argumentere for sannheten av sitt eget. Practice what you preach, brother.

Glem kunnskap om det man avviser. Glem kunnskap om det man (ubevisst) må holde til selv, for å kunne rettferdiggjøre avvisningen. Legg deretter til litt diskret utvasking av linjene mellom tydelig avgrensede fagfelter. I sine verste utslag ender den opp i en dogmatisme som kan ligne selv den verste religiøse fundamentalisme.

Les også:
Scientisme – en filosofi uten fundament

Mennesker som avviser (eller omformer) filosofi, først og fremst fordi de ikke forstår det, og derfor har kjøpt vrangforestillingen om at de kan klare seg uten. Som stresser viktigheten av inngående kjennskap til fagfeltet man kritiserer i, om det så er biologi, genetikk, geologi, fysikk, kjemi, osv. Men når det kommer til filosofi, eller selv…grøss….teologi, er det fritt frem for alle til å skyte fra hofta.

Som lett kjøper selv de mest tåpelige ideer. Som at menneskesinnets helt fantastiske evne til personhet og innenfra førstepersons opplevende perspektiv kan reduseres til eller forklares vekk, ved bare det kvantifiserbart romlig utstrakte betraktningen av materiens tredjepersons-perspektiv. Eller at naturvitenskap har motbevist fri vilje. Fornuften i den magiske Copenhagen-tolkningen av kvantefysikk (som bare gjør det tydeligere hvorfor naturvitenskap er hjelpeløs uten filosofi). At Gud må være fysisk, at naturlover kan brukes som forklaringer, eller hva med tanken om at det fysiske universet har skapt seg selv, eller dukket opp ut av ingenting.

Les også hos Scientific American:
Physicist George Ellis Knocks Physicists for Knocking Philosophy, Falsification, Free Will

En kuriøs detalj. Etter at den ateistiske fysikeren David Albert kritiserte skeptikerbevegelsens nye yndling, Lawrence Krauss, for boka hans for et par år sida, ble plutselig Albert sin invitasjon til å prate på Isaac Asimov Memorial Debate på American Museum of Natural History, trukket tilbake. Krauss, blant andre, skulle prate der, og det er grunn til å mistenke at nettopp Krauss nektet å dele en scene med ham.

Tenk. Dette er mennesker som i neste åndedrag går i front for å kalle seg for både rasjonelle, skeptiske og fritenkende.

Hva skal man konkludere med? Har ordet skeptiker fortsatt en meningsfull betydning? Isåfall…hvem bestemmer hva den skal være? Alle mennesker er avhengige av et fundament å være skeptiske fra. Så hvordan unngår man at en enkelt gruppe av mennesker kidnapper det?

Men kanskje det fortsatt er håp?

“Do not let yourself be tainted with a barren skepticism.
– Louis Pasteur

Et argument for en levende årsak

Denne fant jeg interessant. Fra Alexander Pruss. Lett modifisert og kommentert.

  1. Enhver kjent (effektiv) årsak til en levende virkelighet, inkluderer en levende virkelighet.
  2. Derfor, sannsynligvis, inkluderer alle årsaker til en levende virkelighet, nettopp, en levende virkelighet. (Induksjon)
  3. Derfor, enten er det (a) en uendelig regress/rekke av levende virkeligheter, (b) en sirkulær rekke av levende virkeligheter, eller (c) en uforårsaket levende virkelighet.
  4. (a) og (b) er feil. (Dette har vi vært gjennom før.)
  5. Derfor eksisterer det en uforårsaket levende virkelighet.

Punkt #2 er absolutt troverdig, men er nok det stedet jeg ville kritisert selv, om jeg skulle forsøkt det.

Si hva du vil, men en uforårsaket levende virkelighet kan i hvert fall ikke være universet selv. Kontrært til mye forvirring, er universet bare en akkumulasjon av alle ting i universet, og ikke en selvstendig metafysisk entitet som av en eller annen grunn kan finne på å eksistere uten tilstrekkelig grunn.

Formulert på en annen måte, kunne vi gjengitt det aristoteliske prinsippet om proporsjonal kausalitet. Ifølge det kan ikke en årsak gi til effekten, det den ikke, i en forstand, har selv. Er altså den ønskede effekten at jeg er årsaken til at du har 50 kroner, må jeg i en forstand først ha dette selv, uavhengig av om jeg har det i seddel, mynter, penger på konto, arbeidskraft eller gjeldsbrev. Potensielt eller aktuelt.

Den uforårsakede Skaperen av liv må, i det minste i en analogisk forstand, ha noe som liv, selv.

Et hoc dicimus deum. Og det er dette alle forstår med Gud.

Les også:
Argumenter for Guds eksistens, del 1-4
Science gone wrong – Når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel
Gudsdebatt for nybegynnere

Barron om Aquinas og hvorfor nyateistene har rett

Som en god og dogmatisk thomistisk side, må nesten St. Thomas Aquinas refereres til her med jevne mellomrom. Blant andre ting, er Aquinas en av mange som hjelper oss å avkle en rekke banale og inkoherente forestillinger om Gud.

True story.
True story.

Les også:
Hva er Gud.

Hvis Gud hadde vært en person blant andre personer. Ja, selv om Gud var den “største personen“, hadde det ikke vært noen grunn til å holde det for rasjonelt at Gud eksisterer. Hvis Gud hadde vært en årsak, blant andre årsaker. Hvis Gud bare hadde vært en eksisterende ting, blant andre eksisterende ting, og ikke Eksistensen selv. Da kunne han like gjerne vært et spaghettimonster, eller en tekanne.

Men det er dessverre nettopp slik vi ofte tenker om Gud i norsk kultur i dag. Da er det ikke rart at man får se mye rar “religionskritikk”. Da er det ikke rart at man ofte “leter” etter feil ting, og diskuterer andre ting som er fullstendig irrelevante. Da er det ikke rart at en type nyateistisk kritikk plutselig fremstår som “skarp” og “intelligent” i noens ører.

Kritikk som antakeligvis ville fått mer reflekterte ateister som Nietzsche til å plante begge henda godt på ansiktet, for så å stange hodet i veggen, og ønske seg bort fra denna verdenen.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene.

Den gode kommunikatoren Robert Barron har nylig gitt ut en tale hvor han argumenterer for hvorfor nyateistene har rett. Han formulerer på en dyktig måte den thomistiske doktrinen om at Gud ikke er en summum ens, men en ipsum esse subsistens. The Subsistent Being.

En god innføring til hvordan vi bør tenke om Gud!

Åtte tiltak for å bekjempe moderne slaveri i Norge

(Skrevet med Andreas Masvie og Tonje Fyhn. Skribenter tilknyttet tankesmien Skaperkraft. Opprinnelig publisert i Dagbladet 06.05.15)

Det moderne slaveriet regnes som verdens tredje største illegale industri. Vet du at det er slaver også i Norge?

For en stund siden ble en ung mann fra Bangladesh pågrepet av politiet under en kontroll på arbeidsplassen. Mannen viste, til politiets overraskelse, glede og lettelse over pågripelsen. Han kunne knapt lese, og ikke hadde han greie på hvilket land han befant seg i. Han ble tvunget til å arbeide opp mot 80 timer i uken som renholder. Månedslønnen var på 200 kr. Den unge mannen representerer vår tids slaver. Kvinnene som du kanskje så på NRKs Brennpunkt-dokumentar for noen uker siden, er tre andre representanter.

Hvem er disse slavene? De er gutter og jenter, menn og kvinner. I Norge er de fleste fra Nigeria og Romania. Med «slaver» mener vi mennesker som ikke kan bevege seg hvor de vil, som tvinges til å utføre arbeid og som ikke kontrollerer eiendelene sine. Slaver er mennesker som er fanget; de er havnet i en situasjon de aldri ville valgt ved informert enighet. Mange blir mishandlet. Dette er mennesker som på alle måter eies av andre mennesker. De fleste er kvinner som presses til å selge kroppen sin. Men andelen slaver innen yrkesgrupper som håndverkere og bygningsarbeidere vokser stadig. I Frekk Forlag og tankesmien Skaperkrafts nye utgivelse Norsk slaveri hevdes det at denne veksten kan være med å forklare hvorfor vi ser et økt tilbud innen svarte markeder i Norge. Det moderne slaveriet trives best i svarte markeder. Og da bør det vekke bekymring at Norge har Vest-Europas nest største svarte økonomi.

Hvordan blir disse menneskene slaver? Mannen fra Bangladesh trodde kanskje han kunne brødfø familien sin ved å vaske hus i Norge. Kvinnen fra Nigeria eller Romania vil kanskje finansiere studier på lignende vis. Dermed inngår de en avtale og drar nordover. Men når de kommer til Norge forstår de raskt at arbeidsforholdene ikke reflekterer det de er blitt forespeilt. Identifikasjonspapirer og eiendeler blir tatt fra dem. De får lite eller ingenting betalt for arbeidet. Levevilkårene vil mange karakterisere som uutholdelige. Dersom de prøver å flykte, truer bakmennene med å straffe dem eller familien i hjemlandet.

Dette er realiteten til anslagsvis 30 millioner mennesker på verdensbasis, hvorav 300 er registrert mistenkt som offer i Norge. Sannsynligvis er det betydelige mørketall. Kanskje må man multiplisere de 300 med ti. Dette er mennesker hvis verd og frihet er stjålet fra dem. En slik praksis forbinder vi med bomullsplantasjer i USA på 1700-tallet, eller praksiser enda lenger tilbake i tid, som i Romerriket – ikke med Norges frie og liberale demokrati anno 2015.

Den moderne slaveindustrien forutsetter høy avkastning. I dag nyter slavehandlerne både høy profitt og lav risiko. Den høye profitten skyldes høy etterspørsel, i form av at nordmenn villig betaler for arbeid utført av slaver, da dette som regel er langt billigere enn hva legale aktører kan tilby. Dessuten er det sjeldent klart at det faktisk er slaver som tilbyr disse tjenestene, og vi har derfor ingen moralske skrupler. Når slavehandlerne ikke har utgifter relatert til lønn og anstendige arbeidsvilkår kan virksomheten være svært innbringende.

Den lave risikoen er et resultat av at vi som samfunn har svært mangelfull kunnskap om slaveindustrien. Det moderne slaveriet skjuler seg ofte bak billige varer og tjenester, noe vi sjeldent setter spørsmålstegn ved. Heldigvis finnes det lokale helter, spesielt i byer som Bergen og Stavanger, som kjemper for ofrene. Nå er det på tide at vi tar et oppgjør med det moderne slaveriet også på et politisk overordnet og nasjonalt plan. Minst 300 mennesker i Norge er slaver. Det er overkommelig å redusere dette til null. La oss ha som målsetting å bli verdens første land som avskaffer slaveriet i praksis, ikke bare i vedtak – og la oss gjøre det i vår levetid.

Derfor ønsker vi å presentere åtte tiltak for å bekjempe det moderne slaveriet i Norge. Dette er tiltak som er politisk ukontroversielle, økonomisk overkommelige og praktisk gjennomførbare:

  1. Iverksette nasjonal informasjonskampanje der folk flest settes i stand til å være oppmerksom på mistenkelige situasjoner og lærer hvordan de kan varsle ved mistanke om slaveri.
  2. Iverksette informasjonsarbeid overfor tilreisende til Norge fra land hvor forekomsten av slaveri er stor, gjerne ved å dele ut informasjonskort med telefonnumre og informasjon om hvordan man kan få hjelp.
  3. Etablere nye rutiner og sjekklister til behandling av visumsøknader som gjør saksbehandlerne oppmerksomme på tilfeller hvor det er fare for at søkeren er offer for slaveri.
  4. Opprette egne etterforskningsgrupper i politiet som har bekjempelse av det moderne slaveriet som sitt spesialfelt.
  5. Gi kompetanseheving til yrkesgrupper som kan komme i berøring med slaveri; treningen bør gjelde spesielt for sosialarbeidere, grensekontrollører, aktorer og dommere, ansatte innen immigrasjonssystemet og medarbeidere i relevante frivillige organisasjoner.
  6. Opprette gratis nasjonal tipstelefon hvor man kan varsle anonymt ved mistanke om menneskehandel.
  7. Formalisere veien videre for ofre som befris fra menneskehandel, slik at disse sikres tverrfaglig oppfølging, skjermet restitusjonstid, og en tilpasset søknadsprosess for opphold i Norge
  8. Etablere et sterkere internasjonalt samarbeid mellom politi og påtalemyndigheter for å kunne drive forebyggende arbeid på tvers av landegrenser.

Ideelle organisasjoner har allerede brettet opp ermene og begynt arbeidet. Men det vi trenger nå er den politisk overordnede og nasjonale planen. Vi må kort og godt ta et offentlig oppgjør med den stadige krenkelsen av menneskeverdet midt i blant oss.

Blogg på Facebook

Et lite markedsføringsinnlegg med skamløs selvhevdelse nå. Beklager på forhånd.

Midt i en tid hvor du blir invitert til å like hundrevis av irriterende russebusser med hundrevis av tilhørende fancy logoer, har kanskje den mest observante av dere har kanskje lagt merke til at denne bloggen har fått sin egen irriterende fancy logo. Etter at løsninga i fanen til venstre for å abonnere på nye innlegg rett til egen mail-innboks funka så bra, var det jo like greit å fortsette satsinga på Facebook.

Det betyr at danieljoachim.org har fått sin egen Facebook-side. Lik den gjerne for å holde deg oppdatert på arrangementer i nærheten av deg, nye innlegg, videoer, muligheten til å kunne ta kontakt, diskutere i feltene rundt forbi, eller bare ønsker å få hyppige påminnelser hver gang jeg er ute og trener.

i-dont-always-go-to-the-gym-but-when-i-do-i-tell-facebook

Siden finner du i fanen til venstre, eller på linken under.

danieljoachim.org på Facebook.

Hadde også vært helt supert om du brukte to sekunder på å invitere folk til den siden, dersom du tror de ville like innholdet på denne bloggen, i skjæringspunktet mellom moderne naturvitenskap, klassisk filosofi, Gud og kristen teologi.

På forhånd takk!