Om anti-intellektuelle moderne skeptikere

Sam Harris og Noam Chomsky har vært i klinsj, og det har provosert Massimo Pigliucci til å skrive. Han skriver et oppgjør med mange av de skeptiske og ateistiske bevegelsene, som han ikke lenger ønsker å identifisere seg med. Med god grunn.

Fra teksten:

“So I began reading the exchange with trepidation, and gradually my stomach got more and more turned by what I was seeing. I invite you to put down your iPad or Kindle, or whatever you are using to read this post, and go read the exchange in full to make up your own mind about it. If your reaction is that Harris was trying to have a genuine intellectual discussion and that Chomsky was unfairly dismissive, then there probably is no point in you wasting time with the rest of this essay.

If however, like me, you come out of the reading with the impression that Harris was looking for easy publicity, that he displays an astounding combination of arrogance, narcissism and rudeness, and that Chomsky simply did what many of us perhaps should do more often, which  is to not suffer fools gladly, then you may enjoy what I’m about to say next.

The Harris-Chomsky exchange, in my mind, summarizes a lot of what I find unpleasant about SAM (red: Skeptic and Atheist Movements): a community who worships celebrities who are often intellectual dilettantes, or at the very least have a tendency to talk about things of which they manifestly know very little; an ugly undertone of in-your-face confrontation and I’m-smarter-than-you-because-I-agree-with [insert your favorite New Atheist or equivalent]; loud proclamations about following reason and evidence wherever they may lead, accompanied by a degree of groupthink and unwillingness to change one’s mind that is trumped only by religious fundamentalists; and, lately, a willingness to engage in public shaming and other vicious social networking practices any time someone says something that doesn’t fit our own opinions, all the while of course claiming to protect “free speech” at all costs.”

Og det kan vel være en rettferdig kandidat til tittelen “anti-intellektuell”?

Les resten av teksten til Pigliucci, som er en forfriskende grundig og filosofisk informert ateistisk tenker, med doktorgrad i både biologi og vitenskapsfilosofi, og grunnlegger av podcasten Rationally Speaking. Her langer han løs mot både Harris, Richard Dawkins, Neil deGrasse Tyson, Lawrence Krauss, Michael Shermer, Christopher Hitchens og P. Z. Myers, i negative ordlag. Så er det andre grunner til å være uenig med Pigliucci selv, spesielt i hans grunnløse avvisning av både metafysikk, samt thomisme og skolastisisme, men det kan vente til en annen gang.

Les også:
Fra kritikk til renessanse – uholdbar nyateisme

For, ironisk nok, har den moderne skeptikerbevegelsen på mange måter selv blitt nøyaktig det den forsøkte å bekjempe. Ordet “skeptiker” har gått i inflasjon hos mang en selverklært person. Hvem vil ikke tilknytte seg slike fine ord? Men i moderne kontekst kan det ofte oversettes til en variasjon av:

“Jeg bare avviser alt som ikke passer inn i det virkelighetsbildet jeg allerede har forplikta meg til.”

Et like interessant studie, er skeptikere som forsøker å rive ned alle muligheter for sannhet. Alle muligheter for et menneske til å inneha en koherent virkelighetsforståelse. Tvil opphøyes som den nye og kuleste gutten i gata. Men i neste omgang smugles det inn en spesialtillatelse når de forsøker å argumentere for sannheten av sitt eget. Practice what you preach, brother.

Glem kunnskap om det man avviser. Glem kunnskap om det man (ubevisst) må holde til selv, for å kunne rettferdiggjøre avvisningen. Legg deretter til litt diskret utvasking av linjene mellom tydelig avgrensede fagfelter. I sine verste utslag ender den opp i en dogmatisme som kan ligne selv den verste religiøse fundamentalisme.

Les også:
Scientisme – en filosofi uten fundament

Mennesker som avviser (eller omformer) filosofi, først og fremst fordi de ikke forstår det, og derfor har kjøpt vrangforestillingen om at de kan klare seg uten. Som stresser viktigheten av inngående kjennskap til fagfeltet man kritiserer i, om det så er biologi, genetikk, geologi, fysikk, kjemi, osv. Men når det kommer til filosofi, eller selv…grøss….teologi, er det fritt frem for alle til å skyte fra hofta.

Som lett kjøper selv de mest tåpelige ideer. Som at menneskesinnets helt fantastiske evne til personhet og innenfra førstepersons opplevende perspektiv kan reduseres til eller forklares vekk, ved bare det kvantifiserbart romlig utstrakte betraktningen av materiens tredjepersons-perspektiv. Eller at naturvitenskap har motbevist fri vilje. Fornuften i den magiske Copenhagen-tolkningen av kvantefysikk (som bare gjør det tydeligere hvorfor naturvitenskap er hjelpeløs uten filosofi). At Gud må være fysisk, at naturlover kan brukes som forklaringer, eller hva med tanken om at det fysiske universet har skapt seg selv, eller dukket opp ut av ingenting.

Les også hos Scientific American:
Physicist George Ellis Knocks Physicists for Knocking Philosophy, Falsification, Free Will

En kuriøs detalj. Etter at den ateistiske fysikeren David Albert kritiserte skeptikerbevegelsens nye yndling, Lawrence Krauss, for boka hans for et par år sida, ble plutselig Albert sin invitasjon til å prate på Isaac Asimov Memorial Debate på American Museum of Natural History, trukket tilbake. Krauss, blant andre, skulle prate der, og det er grunn til å mistenke at nettopp Krauss nektet å dele en scene med ham.

Tenk. Dette er mennesker som i neste åndedrag går i front for å kalle seg for både rasjonelle, skeptiske og fritenkende.

Hva skal man konkludere med? Har ordet skeptiker fortsatt en meningsfull betydning? Isåfall…hvem bestemmer hva den skal være? Alle mennesker er avhengige av et fundament å være skeptiske fra. Så hvordan unngår man at en enkelt gruppe av mennesker kidnapper det?

Men kanskje det fortsatt er håp?

“Do not let yourself be tainted with a barren skepticism.
– Louis Pasteur

Comments

comments