Siden du ikke har planlagt høsten ennå, passer det godt å plugge inn årets Veritaskonferanse allerede nå. Arrangementet går av stabelen lørdag 24. oktober i Grimstad, og tar opp en rekke spørsmål relatert til filosofi, kristen tro og aktuelle samfunnsspørsmål. Les hele programmet her, og se alle seminarholderne her.
De mest observante av dere ser at jeg også tenker å prate om nyateistene og Nietzsche om fenomenet ateisme.
Delvis inspirert av tidligere innlegg som disse, for dem som måtte ønske en litt tjuvstart.
Nietzsche vs. nyateistene
Den ateistiske bevisbyrden
Scientisme – filosofi uten fundament
Hvorfor trenger vi å prate om det? Jo, fordi sannhet er viktig, men det å høre hva mange moderne ateister presentere hva de tror ateisme er, er cirka like relevant som å høre Doug «King of Queens» Heffernan fremføre keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Problemet er ikke bare svarene, men at man ikke lenger vet hvilke spørsmål som skal stilles.
«A little philosophy inclineth man’s mind to atheism, but depth in philosophy bringeth men’s minds about to religion.»
– Sir Francis Bacon, britisk filosof og pioner bak den vitenskapelige metoden
Derfor vender vi tilbake til storheter som Demokrites, Nietzsche, Schopenhauer, Sartre, med mer gjennomtenkte moderne innslag som Quine, Oppy og Wielenberg, for å dukke ned i ekte naturalistisk ateisme.
“[T]he great majority of naturalist philosophers have an unjustified belief that naturalism is true and an unjustified belief that theism (or supernaturalism) is false.”
– Quentin Smith, ateistisk filosof i “The Metaphilosophy of Naturalism”
Den kanskje beste grunnen til å være en teist – en gudstroende – er at det er vanskelig å se at det eksisterer et virkelig alternativ. I det minste et alternativ som ikke er fullstendig absurd. Absurditet impliserer naturligvis ikke usannhet, men at vi i det minste må på nytt re-evaluere alle tingene vi tok for gitt, og hvordan vi igjen forsøker å bygge opp en filosofisk sammenhengende virkelighetsforståelse.
Ung eller gammel. Skeptisk, nysgjerrig eller godtroende. Kom til Grimstad, lørdag 24. oktober!
Beskrivelse av seminaret følger under.
«Det er merkelig hvordan noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateister fremfor Friedrich Nietzsche. Sam Harris fremfor Arthur Schopenhauer. Hitchens over Camus. Dawkins og Dennett, selv mot Antikkens Demokrites og Lucretius. Så hvorfor henviser aldri nyateistene til innsikten av storheter som Nietzsche? Kan det være fordi de er…ubehagelige?
Nietzsche sin innsikt var at når man avviser Gud, forandres alt. Ingen av våre selvfølgelige sannheter står lenger trygt.
Godhet. Mening. Verdi. Frihet. Likhet. Vilje. Selvet. Rasjonalitet. Ja, selv naturvitenskapens eget fundament.Bli med i et studie av ateistisk naturalisme, hvor Nietzsche hjelper oss å forstå hvilke utfordringer en slik filosofi tvinger oss til å konfrontere. Utfordringer som et fåtall av moderne ateister selv virker til å forstå. Problemet med moderne skeptikere, er at de ikke er i nærheten av skeptiske nok.»
«Den kanskje beste grunnen til å være en teist – en gudstroende – er at det er vanskelig å se at det eksisterer et virkelig alternativ.»
Er ikke dette selve definisjonen på et argument from ignorance?
Hehe, hvis det var ment som et «argument» i seg selv, så definitivt ja.
Du har et poeng i at det kunne vært formulert bedre. Det var mer en oppsummering av hva jeg har forsøkt å positivt argumentere for tidligere og som jeg også vil gjøre fremover. Som at vi har tilstrekkelig kunnskap om virkeligheten, f.eks. at noe eksisterer, og at dette nødvendigvis fører til konklusjonen om at dypeste virkelighet er «The One», «Pure Actuality», eller Gud om du vil. :)
Implisitt er også tanken om at det er vanskelig å se, selv i teorien, hva «alternativet» naturalistisk ateisme kan bringe til bordet for å forklare eksistens, og slik komme opp til et basisnivå av intelligibility med en «first philosophy».
Jeg har vel lest såpass mange av innleggene dine at jeg ikke egentlig tenkte det var det du mente :)
Men jeg synes likevel det er en tendens blant teister til å sette opp et kunstig «enten-eller» dilemma mellom naturalistisk ateisme og teisme. På den måten argumenteres det for at når ateisme forkastes, så er det eneste reelle alternativet teisme, gjerne forklart som «dypeste virkelighet», «Gud», eller noe annet. Men essensen blir vel da det samme som i et «argument for ignorance»?
Men raskt til noe annet: Gitt at en skulle kunne «bevise» (sterkt sannsynliggjøre, i det minste) teisme på denne måten, hvordan trekker en linjene fra et teistisk verdensbilde til at kristendommens Gud og Jesus er sann? Hvordan knytter man egenskaper som allvitende, allmektig og godhet til disse? Jeg savner kanskje en begrunnelse for denne linken blant mange apologeter.
Hvis du har flere alternativ, så kom gjerne med dem. :)
Jeg pleier å bruke naturalisme, siden jeg tenker at det er det mest generøse mot ateister.
Og det er da ikke «argument from ignorance» så lenge man forsøker å gi positive argumenter i favør av teisme?
Heller ikke hvis man lykkes i å vise at svaralternativene faktisk er en dikotlmi med A eller B. Hvis vi har spilt et parti sjakk hvor proposisjonen «hvit farge vant» representeres ved A og «sort farge vant» representeres ved B, holder det å vite at «ikke A» for å konkludere med «derfor B». En falsifisering av A går altså her i det minste lang vei for å etablere B.
Du har et godt siste poeng. Jeg tror en nøkkel til å forstå det, er kulturkrigen vi befinner oss i. Her hvor vi er, kan ofte gudstroende bli sett synonymt med overtroisk. Derfor blir det lagt vekt først og fremst på å etablere teismes troverdighet i utgangspunktet, før vi ofte rekker å diskutere mer spesifikke ting som skiller de ulike gudsbilddne.
I et grenseland mot den muslimske verden derimot, hvor Guds eksistens kanskje ville vært mer en «common ground» mellom meningsmotstandere, ville nok fokuset til apologeter vært mer på å utforske disse tingene.
Jeg er ikke helt enig med deg. Mitt inntrykk er at de positive argumentene er for svake, slik at mange isteden setter opp en dikotomi for å bruke falsifisering av alternativet til teisme til å underbygge teisme. Men for å kunne gjøre dette må man ha full oversikt over alle mulige alternativer. For å fortsette eksempelet ditt: Hva med remis? Hva om spillerne av ukjente grunner bestemte seg for ikke å spille ferdig partiet, slik at det verken ble remis, seier til hvit, eller seier til svart? Det blir derfor flere alternativer enn A og B, og man kan ikke bruke falsifisering av det ene for å begrunne det andre. Man vet rett og slett ikke nok om de mulige forklaringene til eksistens. Derfor blir dikotomien falsk.
Det gir mening at man ville hatt et annet fokus som apologet i et miljø som allerede aksepterer teisme enn i en sekulær kultur. Likevel skulle jeg likt å se linken fra å hevde at «det finnes en Gud» til «denne Guden er den som beskrives i Bibelen». Det hadde vært interessant å lese en bloggpost om dette, men jeg skal selvsagt ikke diktere hva du skal skrive om. Jeg får ta av meg latskapsfrakken og lete litt på nettet selv :)
>»Det hadde vært interessant å lese en bloggpost om dette»
Indeed. Si gjerne ifra hvis du finner noe av kvalitet. :)