EtikkGenerellMoralfilosofiThomisme

En historie om moralfilosofiens fall

Noen ting formidles bedre i historieform. Bli derfor med på et tankeeksperiment.

Se for deg at naturvitenskapene plutselig opplevde en katastrofe. Befolkningen anklaget vitenskapsmenn for å forårsake en rekke miljøkriser. Gatene preges av opptøyer. Laboratorier brennes ned. Fysikere lynsjes, mens bøker og instrumenter ødelegges. En politisk bevegelse tar over makten, og lykkes i å få naturvitenskap ut av skoler og universiteter, mens resten av vitenskapsmennene settes i fengsel.

En stund etter dette skjer det en reaksjon til denne destruktive bevegelsen, og noen opplyste spirer forsøker å gjenopplive naturvitenskapens metoder, men de har i stor grad glemt hvordan de var. Alt som gjenstår – er fragmenter.

Data fra utførte eksperimenter, men frakoblet fra det teoretiske grunnlaget som ga dem betydning i utgangspunktet. Deler av teorier som ikke henger sammen, verken med hverandre eller eksperimentene de resulterte i. Redskaper som ingen lenger forstår bruken av. Halvbrente kapitler fra bøker, enkeltsider fra artikler, delvis oppspist av tid og hærverk.

Likevel forsøkes disse fragmentene satt i stand til praksiser som går under gjenopplivede navn, som fysikk, kjemi og biologi. Voksne mennesker krangler om realiteten av relativitetsteorien, evolusjon og flogiston, selv om de sitter med veldig sporadisk kunnskap om alle. Barn lærer seg utenat gjenværende deler av den periodiske tabellen, og synger viser med biter av Euklids teoremer.

Ingen, eller i hvert fall få, forstår at det de driver med, ikke er naturvitenskap i noen virkelig forstand. For det de driver med er trukket ut av den større konteksten som ga den konsistens og koherens i utgangspunktet.

I en slik kultur, kan mennesker bruke uttrykk som ‘nøytrino’, ‘masse’, ‘spesifikk gravitasjon’, ‘atomvekt’ på måter som er systematiske, og ofte gjensidig relatert, og kan til en viss grad ligne  hvor disse uttrykkene ble brukt før kunnskapen om naturvitenskap gikk tapt. Men mye av grunnlaget for i det hele tatt å bruke disse uttrykkene vil ha gått tapt, så det hele virker ganske…tilfeldig, og de mange bruksområdene virker i det hele tatt merkelige.

Vitenskapsmennene blir beskyldt for å bare trylle med ord. Ord uten egentlig betydning. Subjektivistiske teorier om naturvitenskap vil dukke opp, og kritisere de som forsøkte å hevde at naturvitenskap fortalte noe virkelig om objektive sannheter.

Denne forestilte fantasien, høres ut som noe enkelte science fiction-forfattere kunne funnet på. Det virker til å være en verden, hvor naturvitenskapens språk og metoder, i hvert fall delvis, fremdeles blir brukt, men i en ugjenkjennelig og mishandlet stand.

Så hva var poenget med dette?

Jo, meninga var å komme med en påstand at dette faktisk har skjedd. Ikke med naturvitenskap, men med et desto viktig fagfelt – moralfilosofi. Dette virker å være statusen til moralfilosofi i dag.

Les også:
Skal sannheten gjøre deg fri?
Enter moralfilosofi

Aristoteles eller Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Så hvorfor ikke bare vende tilbake, og se om det virkelig var noe der i utgangspunktet, som vi bare lever parasittisk på i dag? I dag, hvor svært få virker til å forstå hvilke spørsmål de skal starte å stille i det hele tatt, for å komme til bunns i dette?

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Så hva var det vi mistet, hva skjedde, og hva er galt med det vi har i dag? Heldigvis for meg, gir det en unnskyldning til å skrive om moralfilosofi videre. En kritikk av utilitarisme er neste post ut.

(Tankeeksperimentet er inspirert av MacIntyre og boka After Virtue. Den ønsker du nok å bestille allerede nå! :))

9 Comments

Comments are closed.