Kjetil Hope om Jesusmytisisme – ateismens kreasjonisme

Her.

En rask gåte: Hvordan ser man forskjellen på en mer rasjonelt motivert, sannhetssøkende og oppriktig ateist, kontra en mer emosjonelt motivert, ønsketenkende ateist? Jo, man ser på hvilke kamper de velger å kjempe.

Ta for eksempel Jesu’ faktiske historiske eksistens. Historie kan naturligvis ikke “bevises” på samme måte som de harde naturvitenskapene, men man må definitivt bortforklare en fantastisk mengde med data for å benekte at Jesus har eksistert – Gudesønn eller ikke – også utenfor Nytestamentet selv. Derfor finnes det bortimot ingen i relevante fagmiljøer som i det hele tatt behandler dette som et seriøst spørsmål – bortsett fra i overraskende mange ateistiske aktivistmiljøer. Go figure.

En sammenligning av NT med andre utvalgte skrifter fra Antikken

Kjetil Hope i Human-Etisk Forbund er alltid lesverdig. Han skriver denne gangen om Jesusmytisisme, hypotesen om at Jesus fra Nasaret aldri eksisterte, og sammenligner den til den ateistiske sidens svar på kristnes kreasjonisme.

Sjekk ut innleggene på Hopes egen blogg:

Jesusmytisisme – ateismens kreasjonisme

Med oppfølgeren:
Noen svar på forrige post – Har Jesus eksistert?

Les dessuten gjerne min egen kritikk av kreasjonisme:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig

Hvis du vil ha mer akademisk tyngde, kan du se den agnostiske historikeren Bart Ehrman svare på spørsmålet under, eller lese boka hans om samme tema.

Selv om Ehrman er trygg på at Jesus har eksistert, tror han som agnostiker naturligvis verken på at Jesus var Guds sønn, eller at han sto opp fra de døde. Hvis du kjeder deg i sommer, kan det derfor i tillegg være spennende å se han i diskusjon med den kristne historikeren Michael Licona.

Vil du filosofere i de sveitsiske fjellene?

Dette er en ekstremt uforpliktende spørreundersøkelse:

Undertegnede har akkurat kommet tilbake fra en konferanse i Caux, Sveits, og har et par ideer.

2015-07-17 09.07.25

Si at vi får til ca. en ukes tur i ferietid oppi de idylliske fjellene i Sveits med denne fredfulle utsikten, henter med noen dyktige folk, og bruker uka på en god introduksjon til trosforsvar/kristen filosofi, basic eller viderekommen, med turer i fjellet, besøk til L’Abri, spennende diskusjoner og stillhet.

Temaene kan være alt fra å leve med filosofi som livsstil, til å vise hvordan Gud og naturvitenskap passer sammen i skjønneste harmoni, til å demonstrere Guds- og sjelens eksistens.

Ville du vært interessert i å være med på det?

En ekstremt uforpliktende spørreundersøkelse:Si at vi får til ca. en ukes tur i ferietid oppi de idylliske fjellene i…

Posted by Daniel Joachim Kleiven on Thursday, 23 July 2015

Legg gjerne igjen en kommentar på Facebook over. Mange har benyttet seg av den muligheten allerede. Du kan også sende en mail til “mail alfakrøll danieljoachim.org”, eller tipse noen som kunne vært interessert. Tror vi skulle klart å få forhandlet frem det til en ganske rimelig penge, selv for studenter. Fra 15 til 80 år.

2015-07-21 15.06.01

Som sagt. Dette er en uforpliktende spørreundersøkelse, men fint å lodde stemninga før vi ev. drar igang et prosjekt.

René Girard om Jesus og andre geiter

En rask innføring. Mannen er kanskje ikke den mest kjente i vårt hjørne av verden idag, men han er forsatt meget interessant.

René Girard (1923- ) er blant annet en innflytelsesrik fransk-amerikansk historiker, kritiker, kulturanalytiker og antropolog. Han er særlig kjent for konseptet om “the scapegoat mechanism” – et kulturelt artefakt som tilsier at etter en periode med rivaliserende imitasjon, skaper samfunn ofte fred igjen, paradoksalt nok, ved å erstatte ‘mer vold’ med ‘mindre vold’. Det er måten den akkumulerte volden slipper å eksplodere blant oss selv. Det å ha en felles fiende virker samlende på mennesker ved å fasilitere volden videre på en tredjepart, selv for dem som tidligere var fiender.

Girard1

Bare tenk på hvor usannsynlig det ellers ville vært at Sovjet og USA kunne komme sammen gjennom flere verdenskriger, mens det likevel fungerte når Tyskland var deres felles fiende. Tenk på islams første militære ekspansjon, fordi det som tidligere var spredte stammekulturer nå kunne samles under et flagg mot “de andre”. Tenk på samtlige kulturer og religioners konsept om det onde, som holder oss vekk fra perfeksjon, om det så personifiseres med Satan, Hades, Kali, The Joker, Voldemort eller “The Dark Side”. Mens noen mer moderne mytikere på sin side holder til at det er denne vage størrelsen “religion” som er roten til alt ondt.

Tenk på vårt eget behov for å finne noen å skylde på for at vi lever i et av verdens rikeste land – og fremdeles opplever ufullkommenhet.

Derav ordet…scapegoat. Syndebukk.

Derfor kan nok mye oppsummeres i følgende korte klipp.

Tanken om scapegoats ligger over og under mye av hva vi kjenner til fra både eldre og nyere religiøse og kulturelle myter. Men Girard hevder at i disse er scapegoaten alltid skyldig. Dermed kan Girard også si at kristendom ikke bare er enda en slik tradisjonell myte, nettopp fordi den er først ute med å vise til en uskyldig scapegoat.

Gjennom Jesus, ifølge Girard, blir menneskeheten i stand til å gjennomskue sine voldelige, rivaliserende tendenser, og kan bryte syklusen. Vi skal visstnok imitere Ham isteden.

Så til slutt er en kanskje litt mer seriøs innføring til mange av Girards tanker.

Hvordan diskutere likekjønnet ekteskap?

Dette må i det minste være en start. Damon Linker, som er en forkjemper for likekjønnet ekteskap, skrev nylig en tekst hvor han refset sine egne for behandlingen de ga til Ryan Andersen, som er motstander av likekjønnet ekteskap. Anderson er en artikulert, behersket og respektfylt mann, som har fått økende oppmerksomhet over sjøen i vest for både å skrive bøker og stille opp i debatter.

(RNS1-jun21) At 31, Ryan Anderson has become one of the leading millennials debating gay marriage. For use with RNS-ANDERSON-PROFILE, transmitted on June 21, 2013, Photo by Benjamin Myers.
Ryan Anderson

Hvis forkjempere for likekjønnet ekteskap ønsker å isolere ut alle meningsmotstandere – selv de som kan holde en respektfylt dialog og presentere virkelige argumenter – er dette ganske pussig. Hvis bevegelsen allerede er overbevist om at alle motparter er irrasjonelle, eller kanskje til og med farlige, og derfor forsøker å isolere ut alle slike personer, er de nok mer interessert i å få bekreftet egne fordommer, enn å oppsøke sannhet.

Les også:
Om homofobi

Hvis man så skulle lykkes i å utestenge alle artikulerte, oppriktige og respektfylte motstandere fra diskusjonen, ville man jo nettopp bare stå igjen med de mindre elegante, og mer fundamentalistiske.

Damon Linker
Damon Linker

Teksten til Linker er forbilledlig, og minner oss på en del sentrale ting.

“Why should this person, who’s so patently devoted to the reasonable exchange of arguments, be considered beyond the bounds of civilized discourse?

Because, we are told over and over and over again, opposing gay marriage is rank bigotry, morally equivalent to arguing that African Americans deserve to be treated as second-class citizens, and certainly no different than denying their right to marry members of other races. Treating Anderson and others on his side of the issue with civility is just as morally outrageous as seriously entertaining the arguments of an educated and polite champion of anti-miscegenation laws in the Jim Crow South. The gay rights movement and many liberals increasingly want this to become the default, accepted, commonsense view.

They must not be allowed to succeed.”

Rod Dreher skriver mye av det samme.

Hør Anderson selv her:

Intellektuell integritet tvinger oss til å oppsøke de beste synspunktene til motpartene våre. Og om vi ikke har tid til å oppsøke dem, burde vi nok heller holde munnen vår lukket.

Apropos. Etter at tidligere styreleder i Human-Etisk Forbund, Jens Brun Pedersen, for et par måneder sida la ut en tweet hvor han kritiserte den første nektingen til ansettelse av lesbisk prest i Møre og Romsdal, inviterte jeg ham til å utforske disse problemstillingene på et (ørlite) mer grunnleggende nivå. Responsen var negativ, og jeg ble kalt for en “snobb” som i det hele tatt luftet muligheten. Det er grunn til å mistenke at Pedersen er mer interessert i retweets enn en faktisk diskusjon. Tanken om at noen faktisk til og med kan ha grunner (som ikke bare er religiøs trangsynhet), er nok fjern, eller i det minste skremmende.

Men i samme åndedrag må den yngre generasjonen i HEF, med Dan-Raoul Miranda, roses. Under samme “Twitter-diskusjon” viste jeg han et av mine tidligere skriverier om homofili, som du finner her. Han grep pinnen, og skrev en fin post i Tankeferd, med en seriøs og oppriktig tone. Personlig mener jeg at hele posten bommer, siden naturrettsmoral er informert av, men ikke struktureres primært fra, biologi. Derfor blir homofil aktivitet i dyrelivet knapt relevant. Det er ikke Miranda sin feil, men heller jeg som ennå ikke har skrevet en fullstendig post hvor jeg har forsøkt å legge ut grunnprinsippene i klassisk naturrettslig tenkning, slik vi finner den i Aristoteles, Aquinas og Alasdair MacIntyre.

To gode bøker fra hvert sitt perspektiv for videre lesning:

Sherif Girgis & Ryan Anderson – What is Marriage?: Man and Woman: A Defense
Gerard Loughlin (redaktør) – Queer Theology: Rethinking the Western Body

Om homofobi

Homofobi er et ord som blir kastet mye rundt, hver gang debatter om likekjønnet ekteskap, Åpen Folkekirke eller Skeive Dager står på kalenderen.

Som jeg tidligere har skrevet, er jeg agnostisk på mange av disse spørsmålene, men jeg blir oppgitt over retorikken som føres, og dessverre ofte fra pro-siden.

Homofobi-anklagen er enda et eksempel.

Den er ikke bare “question-begging”, men “question-burying”. Det er en hersketeknikk med formål i å stoppe samtalen, snarere enn å oppsøke motpartens synspunkter. Designet til å klappe seg selv på ryggen, snarere enn å ønske å forstå.

I+have+nothing+against+them+i+have+nothing+against+them_b5d2a4_5149100

Les også:
Hvordan diskutere likekjønnet ekteskap?

Ordet “fobi” betegner nemlig en “irrasjonell frykt”, og man antar dermed implisitt at det ikke kan eksistere noen rasjonell grunn for å holde til at homofil praksis er umoralsk eller at likekjønnet ekteskap ikke kan eksistere. Det akkompagneres ofte med soundbites av typen “vi er tross alt i 2015”, og “før støttet folk slaveri også”, men sjeldent presiseres det nærmere hvorfor dette skal være relevant. Hva med å oppsøke grunnene for hva denne motstanden kan bestå i?

Poenget her er ikke å avgjøre om homofil praksis faktisk er umoralsk, eller moralsk, men ganske enkelt å blåse frispark mot denne retoriske manøveren for ufint spill.

Ekte homofobi ville heller vært noe slikt som å ha en irrasjonell frykt for at en person med homofil legning skulle flytte inn i nabolaget eller slå deg ned på gata en mørk kveld, uten andre grunner enn fordi han hadde homofil legning. Å simpelthen holde til at homofil praksis er umoralsk eller at likekjønnet ekteskap ikke i prinsippet kan eksistere, og samtidig ha gode grunner for det, faller ikke inn i den kategorien. Hvis man holder til at det å stjele er umoralsk, blir man ikke automatisk kleptofob av den grunn.

Hvis en gjeng med kjøttetere samles og bestemmer seg for å stemple alle vegetarianere for å ha carnofobi, ville dette åpenbart vært en tåpelig manøver, uansett om kjøttspising skulle vise seg å være moralsk eller umoralsk, fordi det er åpenbart at i hvert fall noen vegetarianere har rasjonelle grunner for å tenke som de gjør. Hvis du er enig i det, men fremdeles støtter anklagen om homofobi, er du inkonsekvent og burde tenke litt dypere.

For hele veien er det virkelige moralske spørsmål her, og det kreves en ærlig dialog for å komme dypere. Det hadde vært fint om det bare var enkelt å overse dem, men det er det ikke.

En tanke på tampen her. For hvis det å leve ut en homofil praksis virkelig er objektivt skadelig for et menneske, og hvis vi virkelig kan vite dette med fornuften alene, og hvis kjærlighet er ekvivalent til noe slikt som “willing the good of the other”, så vil støtte for både homofil praksis og likekjønnet ekteskap ikke være en kjærlig handling. En kjærlig handling krever trolig både rett kunnskap og rett intensjon.

Jeg er derfor lite interessert i å følge strømmen, og holder meg agnostisk en stund til. Mest fordi jeg har for mye respekt for mennesker med homofil legning til å ta for lett på spørsmålet.

Etter å ha tenkt nøye gjennom det, finner du kanskje ut at du ikke er enig. Og det har du absolutt lov til. Men bare muligheten for det, burde være motivasjon nok til å ønske å undersøke spørsmålet litt dypere. Motivasjon nok til å undersøke om storparten av menneskets historie på tvers av kulturer og livssyn virkelig har hatt grunner til å være negative til homofil praksis, og ikke bare raskt konkludere med at samtlige av dem må ha vært dogmatiske, lite informerte, tilbakestående idioter.

Noe vi altså skal ha “oppdaget” for første gang i de siste tiårene.

Case study i moderne populærateisme: Dawkins & Gervais

Fascinerende. Ytterst fascinerende. En stadig økende mengde empiri viser altså at populærateisme aldri har nådd et så lavt intellektuelt nivå som i 2015. Merk at dette ikke er ment som en kritikk av ateisme per se. Bare den som tydeligvis genererer mest klikk, og deles villig på Facebook.

Jeg skal gjøre dette likt gåtene du fant i barndommens Donald-blad, og la deg finne feilene selv. Og som i Donald-bladene, skal dette være en nesten like enkel oppgave som å oppdage at Mikke Mus har flosshatt og stokk på bildet til venstre, men ikke på bildet til høyre. Ganske passende, siden samtalen nettopp ligner en mellom to 12-åringer, høye på både ønsketenkning, stråmenn og testosteron.

Om ikke annet, får du deg en god latter. I know I did.

PS: Hvis du nå har sett videoen, og fremdeles er bekymret for at et eneste av poengene deres er gyldige, enten det handler om “religion”, determinisme, fri vilje, vitenskapsfilosofi, ateisme eller gudsargumenter, er du velkommen til å poste dem her.

Dette er min personlige favoritt. Fra Gervais:

(…) their best argument, ironically, is that it’s just faith. It’s pathetic, but they [believers in God] mustn’t ever engage in logic. It’s like top trumps. They mustn’t pick logic on their cards. They’ve got to go faith 100 percent, and then they go: ‘Sorry, you’re not gonna win’. That’s the only way they could win this top trumps. They’ve got to keep away (…)

Gervais glemte tydeligvis at menneskene som har funnet opp bortimot alle logiske grener siste 2500 år, er nesten uten unntak…gudstroende. Muslimer sto til og med for det vi kaller “the golden age of logic” i beste middelalder. Samt det lille, ubehagelige faktumet at de i samme tid har brukt denne logikken i stor skala, fra å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil, til å rasjonelt forsvare ulike jødiske, muslimske eller kristne doktriner, samt å legge et grunnlag for en naturfilosofi som kunne gi opphav for det vi kjenner som moderne naturvitenskap. Gervais glemte kanskje også at katolisisme faktisk eksplisitt fordømmer tro uten fornuft som vranglære.

Men sånt skjer. Gervais har sikkert åpnet mange akademiske bøker på disse feltene i sin genuine søken etter sannhet. Han har sikkert pratet med mange intelligente meningsmotstandere for å finne ut hva de egentlig mener. Tror du ikke? Det ville jo vært ironisk om hans egne synspunkter var “100 percent faith-based”? Hans egne one-linere i videoen viser tross alt at logikk er et felt han mestrer. <ironi slutt>

Ingen tvil om at hans karakter Derek mest sannsynlig ville gjort en bedre jobb her.derek_pds_008_h (1)derek

No offence til Derek. Han virker som en trivelig fyr.

For mer lesestoff på denne bloggen om lignende tema:

Kan naturvitenskapens suksess få frem argumenter i favør av ateisme – Gudsdebatt for nybegynnere
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?
Scientisme – filosofi uten fundament
Den ateistiske bevisbyrden
Mindblowing og andre eventyr
Bad Atheism – Om Gud, guder og spaghettimonstre
Bad Atheism – Bare en gud til?

Etikk + livssyn = sant

(Publisert i Vårt Land 01.07.15)

For å fostre etisk refleksjon hos vår neste generasjon, må vi formidle en banal sannhet: Ting…henger…sammen.

Skjermbilde 2015-07-01 16.05.50.png

Humanetiker Morten Horn skriver i spalten Klartekst i Vårt Land 22.06 et forslag om å innføre doktrinen gjensidighetsprinsippet og noen tanker til hvordan vi kan fostre folkeskikk hos våre fremtidige generasjoner. Teksten forkludrer dessverre mer enn den forklarer. Men den er en fin inngang for å ta opp et større og viktig tema.

På kort spalteplass motsier Horn seg selv imponerende mange ganger med bare få setningers mellomrom. Se f.eks. følgende:

(1) «Hjemme hos oss snakker vi ikke så mye om kristendom, religion og livssyn. (…) (2) Derimot snakker vi en god del om etikk»

For i hvilken verden kan man prate om etikk uten å prate om et livssyn? Et livssyn forteller oss ikke bare hvordan mennesket ser på livet, men også forsøker å sette hele den opplevde virkeligheten i system. Det er grunnsetningene for at mennesket holder ting for verdifullt, meningsfullt og…moralsk.

En virkelighetsforståelse hvor alt kan deles inn i rene, atskilte, plastiske rom- hvor vi kan legge fra oss all bakgrunnen vår for å møtes i harmoni i et nøytralt, felles rom på midten, er høyt kunstig. Det er heller ikke ønskelig.

Mennesker er komplekse og helhetlige vesener. I realiteten preger religion og livssyn de utøvende livene til alle mennesker. Det vi holder for godt, og hva vi holder for sant. Tankene, valgene og handlingene våre utgår først og fremst fra dem. Det er ikke noe alternativ.

Hvorfor ikke?

Ord som «etisk» eller «godt» er fullstendig uten mening frem til man kvalifiserer det i termer som er uløselig knyttet til livssyn. For hva et enkeltmenneske kaller «godt» kan aldri være uladet på verdier.

Hva som utgjør 1,7 meter eller “høyt” betyr ganske enkelt ingenting, før det kvalifiseres med en referansestandard for ordet «meter», eller «høyt i forhold til…(f.eks. en dørlist, en sjiraff eller en skyskraper)». Frem til vi viser til en mening som ligger bak ordene selv, kan vi like gjerne grynte intetsigende lyder. Dette gjelder altså også ordet «godt», «god etikk» eller «god oppførsel». Det finnes ingen allmenngyldig og nøytral måte, frarevet fra all religiøs og livssynsavhengig refleksjon, å utlede hva «det gode» er.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Hvorfor det?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er mer komplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå et slags «mål», eller så er det et mål i seg selv. Det krever et bestemt livssyn for å si at mennesket er et middel. Det krever et bestemt livssyn for å si at det er et mål. Det finnes mengder av vanskeligere eksempler man kan gi. Religionens og livssynets rolle er nettopp å utforske disse dypere kvalitative spørsmålene, hvor andre metoder ikke strekker til.

Hva som er meningen. Hva som er det riktige. Hva som er det gode. Konsepter vi alle har.

Så la oss slutte å tolerere intetsigende ideer som at religion og livssyn kan være noe privat, eller at etikk er noe annet enn livssyn.

Å fortelle barn at man kan prate om etikk uten å prate om religion og livssyn, er med på å formidle et fiktivt og fordummende skille, og hindrer dem i verste fall fra å tenke kritisk rundt fundamentet for sin egen moralteori og religion/livssyn. Når fortidens doktriner byttes ut med nye doktriner, men med andre avsendere og nytt innhold, trenger vi skarpere blikk til å evaluere dem.

Men så langt er dette egentlig ikke noe problem. Barn tilhører foreldrene, og de må få oppdra dem som de vil. Horn er fremdeles en veldig fin mann med gode verdier som kjemper viktige bioetiske kamper. Men arrogansen tar dessverre overhånd mot den mer normative avslutningen på teksten hans.

«Det er synd at skolen skal bruke så mye tid på det forgjengelige – slik som de ulike religioner og fortidens forklaringsmodeller. Framtidens utfordring blir hvordan fostre folkeskikken uten folkekirken.»

Det er ingen grunn til å tro at mennesket har blitt bedre på dannelse med årene, eller hvorfor nåværende forklaringsmodeller har gjort fortidige overflødige. Horns kronologiske snobberi til fortiden er grunnløst. En ignoranse til fortida gjør oss derimot ignorante til nåtiden. En manglende refleksjon rundt hvor vi kommer fra, samt hva og hvorfor vi fremdeles holder noe for verdifullt, gjør oss ukritiske og sløve.

For å fostre de neste generasjonene kreves en skole som legger til rette for visdom. Visdom til å møte morgendagens etiske utfordringer. En nysgjerrighet til å forstå. Til å utforske selv grunnleggende filosofiske sannheter. En innsikt om at ting…henger…sammen.