(Publisert i Vårt Land 01.07.15)
For å fostre etisk refleksjon hos vår neste generasjon, må vi formidle en banal sannhet: Ting…henger…sammen.
Humanetiker Morten Horn skriver i spalten Klartekst i Vårt Land 22.06 et forslag om å innføre doktrinen gjensidighetsprinsippet og noen tanker til hvordan vi kan fostre folkeskikk hos våre fremtidige generasjoner. Teksten forkludrer dessverre mer enn den forklarer. Men den er en fin inngang for å ta opp et større og viktig tema.
På kort spalteplass motsier Horn seg selv imponerende mange ganger med bare få setningers mellomrom. Se f.eks. følgende:
(1) «Hjemme hos oss snakker vi ikke så mye om kristendom, religion og livssyn. (…) (2) Derimot snakker vi en god del om etikk»
For i hvilken verden kan man prate om etikk uten å prate om et livssyn? Et livssyn forteller oss ikke bare hvordan mennesket ser på livet, men også forsøker å sette hele den opplevde virkeligheten i system. Det er grunnsetningene for at mennesket holder ting for verdifullt, meningsfullt og…moralsk.
En virkelighetsforståelse hvor alt kan deles inn i rene, atskilte, plastiske rom- hvor vi kan legge fra oss all bakgrunnen vår for å møtes i harmoni i et nøytralt, felles rom på midten, er høyt kunstig. Det er heller ikke ønskelig.
Mennesker er komplekse og helhetlige vesener. I realiteten preger religion og livssyn de utøvende livene til alle mennesker. Det vi holder for godt, og hva vi holder for sant. Tankene, valgene og handlingene våre utgår først og fremst fra dem. Det er ikke noe alternativ.
Hvorfor ikke?
Ord som «etisk» eller «godt» er fullstendig uten mening frem til man kvalifiserer det i termer som er uløselig knyttet til livssyn. For hva et enkeltmenneske kaller «godt» kan aldri være uladet på verdier.
Hva som utgjør 1,7 meter eller «høyt» betyr ganske enkelt ingenting, før det kvalifiseres med en referansestandard for ordet «meter», eller «høyt i forhold til…(f.eks. en dørlist, en sjiraff eller en skyskraper)». Frem til vi viser til en mening som ligger bak ordene selv, kan vi like gjerne grynte intetsigende lyder. Dette gjelder altså også ordet «godt», «god etikk» eller «god oppførsel». Det finnes ingen allmenngyldig og nøytral måte, frarevet fra all religiøs og livssynsavhengig refleksjon, å utlede hva «det gode» er.
Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.
Hvorfor det?
Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er mer komplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?
Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå et slags «mål», eller så er det et mål i seg selv. Det krever et bestemt livssyn for å si at mennesket er et middel. Det krever et bestemt livssyn for å si at det er et mål. Det finnes mengder av vanskeligere eksempler man kan gi. Religionens og livssynets rolle er nettopp å utforske disse dypere kvalitative spørsmålene, hvor andre metoder ikke strekker til.
Hva som er meningen. Hva som er det riktige. Hva som er det gode. Konsepter vi alle har.
Så la oss slutte å tolerere intetsigende ideer som at religion og livssyn kan være noe privat, eller at etikk er noe annet enn livssyn.
Å fortelle barn at man kan prate om etikk uten å prate om religion og livssyn, er med på å formidle et fiktivt og fordummende skille, og hindrer dem i verste fall fra å tenke kritisk rundt fundamentet for sin egen moralteori og religion/livssyn. Når fortidens doktriner byttes ut med nye doktriner, men med andre avsendere og nytt innhold, trenger vi skarpere blikk til å evaluere dem.
Men så langt er dette egentlig ikke noe problem. Barn tilhører foreldrene, og de må få oppdra dem som de vil. Horn er fremdeles en veldig fin mann med gode verdier som kjemper viktige bioetiske kamper. Men arrogansen tar dessverre overhånd mot den mer normative avslutningen på teksten hans.
«Det er synd at skolen skal bruke så mye tid på det forgjengelige – slik som de ulike religioner og fortidens forklaringsmodeller. Framtidens utfordring blir hvordan fostre folkeskikken uten folkekirken.»
Det er ingen grunn til å tro at mennesket har blitt bedre på dannelse med årene, eller hvorfor nåværende forklaringsmodeller har gjort fortidige overflødige. Horns kronologiske snobberi til fortiden er grunnløst. En ignoranse til fortida gjør oss derimot ignorante til nåtiden. En manglende refleksjon rundt hvor vi kommer fra, samt hva og hvorfor vi fremdeles holder noe for verdifullt, gjør oss ukritiske og sløve.
For å fostre de neste generasjonene kreves en skole som legger til rette for visdom. Visdom til å møte morgendagens etiske utfordringer. En nysgjerrighet til å forstå. Til å utforske selv grunnleggende filosofiske sannheter. En innsikt om at ting…henger…sammen.