Kristen heller-enn hva?

Kommentatoren med nicket “Medicineman89” berører et godt poeng på en annen tråd her, som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Han skriver:

“Men raskt til noe annet: Gitt at en skulle kunne “bevise” (sterkt sannsynliggjøre, i det minste) teisme på denne måten, hvordan trekker en linjene fra et teistisk verdensbilde til at kristendommens Gud og Jesus er sann? Hvordan knytter man egenskaper som allvitende, allmektig og godhet til disse? Jeg savner kanskje en begrunnelse for denne linken blant mange apologeter.”

Det er sant at denne bloggen, og mange kristne filosofer, ofte konsentrerer seg mest om argumenter for Gud, og mot ateisme i ulike indirekte varianter. Det som det står mindre om, er hvorfor dette konseptet om Gud skulle vise seg å støtte den kristne forståelsen av Gud.

Red: Denne posten er ikke et forsøk på å fullføre disse stegene fra generell teisme (gudstro) til spesifikk kristen teisme, men heller å forklare hvorfor jeg (og diverse andre filosofer) gjerne velger å fokusere på denne måten.

En begynnelse på et svar her, handler nok om kontekst. Nemlig hvilket situasjon man befinner seg i, og hvem man kommuniserer til. Paulus, som diskuterer med lærde grekere i Apostlenes Gjerninger, kommuniserer til mennesker med en helt annen bakgrunn, og hvor den felles plattformen mellom dem er en ganske annen, enn Augustin på 400-tallet, Blaise Pascal på 1600-tallet, C. S. Lewis på 1900-tallet, eller Daniel Joachim i Norge i 2015 (uten sammenligning for øvrig).

Personene Paulus prater med i det første århundret har allerede arvet en grunnleggende filosofisk teisme fra sine forfedre som utgjør bakgrunnsteppet for videre diskusjon, slik at Paulus kan si:

“For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.”
(Apg 17,23)

I kontrast med dette, er det betydelig vanskeligere å få folk i dag til å i det hele tatt vurdere tanken om at Gud kanskje eksisterer, i en kultur som er vidt forskjellig fra Paulus’ tid, på godt og vondt. Her, hvor vi har avskrevet Gud prima facie, dessverre som oftest på bakgrunn av barnslige gudskonsepter i kulturen vår og et etterslep av utdatert positivistisk gift som strømmer gjennom cellene våre.

Så mens Paulus kan ta seg luksusen av en mer rendyrket kristen tilnærming der han kommuniserer i kontrast til andre gudstroende, går mer av tiden med her til å vise hvorfor en grunnleggende teistisk filosofi i det hele tatt er mulig, hvorfor den antakeligvis er vårt mest rasjonelle alternativ, eller at positivisme og scientisme faktisk er…gift. Først da åpnes muligheten for rationalé av spesiell åpenbaring, og først da kan vi undersøke de store monoteistiske tradisjonene på alvor.

Så jeg tror det er et forståelig valg. Det store feilgrepet enkelte observatører tar, kommer først i å anta at denne presentasjonen er noe helt annet enn ortodoks kristen tro, og irrelevant for den. En kristen forståelse av Gud, er ikke noe helt annet fra hvordan Aristoteles, klassiske jøder og muslimer forstår ham. En kristen deler fundament med disse ganske langt, og de kommer alle frem til den forståelsen av at Gud er perfekt god, allvitende og allmektig. men på et punkt kommer kristendommen med noen påstander om hvordan Gud konkret har åpenbart seg i historien, og har avslørt visse sannheter om virkeligheten. Som at Gud er treenig, og slo seg sammen med en menneskenatur i personen Jesus Kristus. Påstander som kan vurderes og diskuteres på sine egne meritter.

Game over!
Game over!

For mer om dette, les filosofen Edward Feser sin post:
Pre-Christian Apologetics

Se også:
An Aristotelian Proof for the Existence of God

Alasdair MacIntyre, som er både en av de største moralfilosofene og filosofene siste 100 år, har en tankevekkende forelesning han kaller “Catholic Instead of What”. Kort oppsummert handler den om at vi ikke bare identifiserer oss med en slags felles filosofi vi deler med andre, men vi tilhører den heller-enn diverse konkurrerende alternativ. I kontrast til andre samtidige forståelser.

Når vi gir vår lojalitet til en virkelighetsoppfatning, avviser vi samtidig andre virkelighetsoppfatninger. Hvis noen kaller seg en muslim, og tror Jesus bare var en profet, eller en materialistisk ateist, og tror at alt i virkeligheten består av kvantifiserbar materie, har de samtidig avvist at Jesus kan ha vært Gud selv, inkarnert som menneske.

Les også:
Gud og menneske i en person

Jeg selv er en kristen heller-enn f.eks. en naturalistisk ateist. Det gjør at jeg identifiserer meg med visse doktriner og oppfatninger om virkeligheten, som får meg til å tenke og forstå på andre måter, heller-enn de naturalistiske doktriner og oppfatninger, som jeg avviser, ville fått meg til å gjøre. Jeg forstår meg selv som en del av et skaperverk, snarere enn et meningsløst, absurd brute fact-univers, og jeg mener at mennesket peker mot noe større enn seg selv, i tillegg til å være det foreløpige produktet av en langvarig utviklingsprosess. Jeg er dessuten overbevist om at teisme, og særlig kristen teisme, er mer rasjonelt, og forklarer både virkelighet og det menneskelige opplevelsesspekteret med større presisjon og dybde heller-enn det naturalistisk ateisme i prinsippet kan gjøre.

Denne bakgrunnen vi har, gir i neste omgang opphav til narrativer som vi plasserer vårt eget liv i.

Så Paulus ble kalt en kristen heller-enn en jøde eller en gresk pagan. Augustin var katolsk heller-enn en manikeer. Pascal var katolsk heller-enn en skeptiker eller kartestianer. Maritain var katolsk heller-enn en materialist eller en etterfølger av Bergson.

Se hele forelesningen til MacIntyre for mer om dette:

Jeg anbefaler dessuten sterkt forelesningen hans om å være en filosof i en sekulær kultur, som toucher på mange av de samme poengene.