Leszek Kolakowski og norsk kirkedemokrati

Filosofen William Vallicella viser til et interessant intervju med den agnostiske filosofen Leszek Kolakowski.  Kolakowski døde for noen år siden, men var en prominent figur innen politisk filosofi i forrige århundre, med særlig fokus på kritiske analyser av marxisme. Intervjuet med ham her omhandler Den katolske kirke, men har relevans for Den norske kirke på mange områder.

Noen utdrag:

“The Church has had to adapt itself to various forms of civilisation – we may speak of a medieval church, a baroque church, and so on. That is quite natural. The liturgy has changed, the language of theology has changed in accordance with the change in cultural pattern.

Nevertheless, the very idea of Christianity loses its fundamental meaning if we presume that everything is subject to change. There must be a “hard core”, so to say, in Christianity, which remains immutable.

The Church has itself made this distinction between immutable substance and changing expressions, forms which have to change with the changes in civilisation. The question is, of course, what belongs to this substance, this core, and what is subject to change. I don’t know exactly how to make this distinction.

(…)

It would be silly, foolish, to object to the Church on the grounds that it is “traditionalist”. The whole strength of the Church is that it is faithful to its tradition – otherwise, what is the Church for? If the Church is going to become a political party which merely adapts its beliefs to changing opinions, it can be safely dismissed altogether, because there are political parties doing such things. If the Church is there to sanctify and bless in advance every change in intellectual and moral fashion in our civilisation, then again – what is the Church for? The Church is strong because it has a traditional teaching, a spiritual kernel, which it considers its immutable essence. It cannot just yield to any pressure from people who think that whatever is in fashion at the present moment should immediately be adopted by the Church as its own teaching, whether in the field of political ideas or of daily life.

I think the Church is not only right in keeping its historically shaped, traditional identity. Its very role, its very mission on earth would become unclear if it did not do that. And so I would not be afraid at all, and I would not take it as an insult, that critics describe the Church as traditionalist or conservative.

There must be forces of conservatism in society, in spiritual life, by which I mean the forces of conservation. Without such forces, the entire fabric of society would fall apart.

[. . .]

There is no Christianity where no distinction is made between temporal and eternal values. There is no Christianity where one accepts that all earthly values, however important, however crucial to human life, are nevertheless secondary. What the Church is about essentially is the salvation of human souls, and the human soul is never reducible to social conditions.

There is an absolute value in the human person. The Church believes that the world – the social world, the physical world – is merely an expression of the divine, and as such it can only have instrumental or secondary value. Without this, there is no point in speaking about Christianity.”

Jeg liker innsikten til Kolakowski her, og det er spesielt interessant siden det kommer fra en “outsider”. Denne fremhevelsen av tradisjonen er helt klart en styrke for katolikker, som protestanter ofte går glipp av.

Fare: Tankene som følger er høyst uraffinerte. Kritikk og innspill mottas med takk. :)

Personlig har jeg tenkt mye over problemet med kirkedemokrati de siste månedene, i det minste dersom den ikke bare påvirker kirkens utøvelse og fokusområder, men også kirkens lære. Jeg har oppsøkt noen intelligente, kloke mennesker som tilhører den mer liberale siden, og fått noen gode svar, men ikke overbevisende.

For kirken påstår å kommunisere en rekke sannheter, som visstnok skal være gyldige uavhengig av skiftende meninger. Det inkluderer ting som menneskets ukrenkelige verdi i lys av sin gudbilledlighet, at mennesket har visse moralske forpliktelser til Gud og sine medmennesker, og at Guds Logos er inkarnert i skaperverket, synliggjort gjennom den historiske personen Jesus Kristus.

Kirken bryr seg lite om hva folk flest i en kultur mener at den bør mene, for kirkens øverste autoritet er ikke av denne verden. Den påstår at Gud er Gud selv om alle land lå øde, og selv om alle mann var døde. Den påstår at sannhet er sannhet, helt uavhengig av hva et eneste menneske skulle tro. Sannheter som ikke er bare subjektive, men også gjelder utenfor menneskesinnet. Som ikke bare er private, men angår hele skaperverket.

“For, by his Incarnation, he, the son of God, in a certain way united himself with each man”
– Vatican II

Les også:
Athanasius på årsaken til inkarnasjonen

Espen Ottesen har et ubehagelig, men viktig poeng, i at det faktisk er problematisk at ikke-kristne kan være med å påvirke hvilken lære kirken skal stå for. Patrik Hagman har et like ubehagelig, men godt poeng, i at behovet for å drive valgkamp har en tendens til å korrumpere mennesker.

Det er riktig at et enkeltmennesker vanskelig kan gjøre seg til dommer over hvem som kan få lov til å kalle seg kristen, men det er også riktig at det er mange av disse medlemmene ikke har den minste interesse av å kalle seg kristen, eller en gang ønsker å forstå hvorfor kirkens lære er slik som den er.

Hvis det er slik at hva kirken holder for sant, også på et punkt kan avgjøres ved majoritetsstemme fra medlemmene sine, er det vel like problematisk som at naturvitenskapene skulle avgjøre sine konklusjoner for riktige tolkninger av vitenskapelige data ved majoritetsstemme. I hvert fall dersom man forstår naturvitenskapene, på samme måte som kristendommen, for å være i “the truth-seeking business”, selv om det ikke er alle som gjør det, jf. diskusjonen om vitenskapelig realisme.

Tenk deg at man arrangerte en folkeavstemning om hvilken tolkning av kvantemekanikk som var den rette. Det ville vært dårlig vitenskap, for ikke alle har den nødvendige ekspertisen til å uttale seg om spørsmålet. Det er ikke elitisme, men et minimum realisme. Det er ikke åpenbart at et fullstendig demokrati er ideelt i enhver situasjon.

Hva jeg har skrevet over, er helt prinsipielle tanker, og helt uavhengige av all misnøye over hvordan Dnk rekrutterer medlemmene sine, som er vel forståelig. Det er helt uavhengig av diskusjonen om likekjønnet ekteskap, eller lobbyvirksomhet fra Åpen Folkekirke.

Men jeg vet for lite om struktur og politiske prosesser i Den norske kirke til å vite hvor reelle problemstillingene ovenfor virkelig er. Jeg lurer på om det finnes et sikkerhetsnett for at kirkens lære ikke sklir ut i noe som ikke kan kalles kristen filosofi og teologi i noen meningsfull forstand. For at ikke majoriteter kan stemme inn teologer med klart kjetterske eller utvaskede meninger, men som er bedre tilpasset til en skiftende vestlig kultur.

Uansett. Det viktigste her – som Kolakowski hinter til, er at en kirke som er redusert til å være et politisk parti eller en aktivismeorganisasjon, er helt og totalt ubrukelig. En “folkekirke” kan ikke være styrt av “folket”. Vi har allerede politiske partier. Vi har allerede organisasjoner for sosial aktivisme.

Vi trenger ikke en slik kirke. En kirke kan ikke være KrF. En kirke kan ikke være SV. En kirke kan ikke være Røde Kors, og en kirke kan ikke være Changemaker, uansett hvor fantastisk man skulle tenke at disse er.

Hvis vi trenger en kirke, så trenger vi en kirke som står fast på noen bekjennelser om essensielle sannheter, om både virkelighet, enkeltmennesket og moral.

“We do not want a church that will move with the world. We want a church that will move the world.”
– G. K. Chesterton

“Alle vitenskapsmenn burde være militante ateister”

Utsagnet kommer fra Lawrence Krauss, en kjent astrofysiker ved Arizona State University, i overskriften av en nylig tekst fra The New Yorker.

Krauss har vært omtalt på denne bloggen tidligere, i et mindre vellykket forsøk på å leke filosof og forklare hvordan universet oppsto ut av ingenting.

Les også:
Lawrence Krauss og 50 shades av ingenting

Så hva er argumentet til Krauss i New Yorker denne gang? Vel, det er vanskelig å si.

Det hele virker til å være en lang, anekdotisk sak mot Kim Davis, en amerikansk offentlig ansatt som havnet i fengsel for å nekte å gi ut ekteskapslisens til et likekjønnet par. Det kan fint være at det er kritikkverdig, men hva i alle dager har det med naturvitenskap eller Gud å gjøre?

Vi må lete et godt stykke ned i teksten, før vi kommer frem til det som må være Krauss sitt poeng:

This commitment to open questioning is deeply tied to the fact that science is an atheistic enterprise. “My practice as a scientist is atheistic,” the biologist J.B.S. Haldane wrote, in 1934. “That is to say, when I set up an experiment I assume that no god, angel, or devil is going to interfere with its course and this assumption has been justified by such success as I have achieved in my professional career.” It’s ironic, really, that so many people are fixated on the relationship between science and religion: basically, there isn’t one. In my more than thirty years as a practicing physicist, I have never heard the word “God” mentioned in a scientific meeting. Belief or nonbelief in God is irrelevant to our understanding of the workings of nature (…)

Men er dette et godt poeng? Er dette en god grunn til å tenke at naturvitenskap er en ateistisk aktivitet?

Nja. Bare dersom du også godtar at fjellklatring, bilkjøring, blåbærplukking, fotballspill, heroininjisering, barneskolemobbing og selv gruppevoldtekt er “ateistiske aktiviteter”, så lenge vi ikke regner med at en profet skal gi en guddommelig åpenbaring om hvor de beste blåbærene skjuler seg, eller at en demon tvinger oss til å gjøre narr av fregnene til Feite-Dora i klasse 3B.

Det merkeligste her, er at i hele sitt offentlige virke som “militant ateist”, er det åpenbart at 61-årige Krauss ikke har kommet på tanken om å spise en god lunsj med en eneste gudstroende vitenskapsmann, verken jøde, kristen eller muslim.

For hadde han gjort det, ville han oppdaget at det simpelthen er en fri fantasi at en religiøs vitenskapsmenn bare venter i spenning på å kunne inkludere engler, demoner eller guder i sin vitenskapelige utforskning. Hvis Krauss hadde åpnet en eneste solid historiebok, ville han funnet ut at den typen forklaringer gikk av moten blant store teistiske tenkere allerede for over 2.500 år siden, da Thales forklarte jordskjelv på en helt naturlig måte, tross i at han trodde på hele gudesamlingen fra gresk mytologi.

Les også:
The final showdown: Kristen tro vs. naturvitenskap
Kan naturvitenskapens suksess få frem argumenter i favør av ateisme?

Hvis troen på Gud ikke var noe problem for nesten samtlige av pionerene for våre moderne vitenskapelige metoder, fra Buridan, Oresme og Ockham, til Copernicus, Bacon, Pascal, Pasteur, Gödel, Newton og Mendel; hvorfor har vi plutselig funnet på forestillingen om at det skal være et problem i dag?

10620522_515534668596280_226053596926972600_n

Dette handler om å forstå forskjellen på Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige forklaringer som sekunderårsaker.

Når vitenskapsmenn, ateister som kristne, undersøker de kvantitative aspektene av hvordan naturen fungerer, er ikke God-dit-it den typen svar de er ute etter, like lite som vi leter etter “fargen rød” når vi undersøker en radar for innkommende krigsskip, eller nevner Darwins teorier på kokkelinja. Betyr det at fargen rød ikke eksisterer, at Darwin tok feil, eller at man ikke kan tro at det eksisterer rødfarge dersom man jobber ved radaren? Åpenbart ikke.

En teist kan med god grunn si at sitt virkelighetssyn er en bedre plattform å drive naturvitenskap fra, enn en ateistisk, men det henger sammen med naturvitenskapens filosofiske fundament, og ikke fordi de forventer å finne guder i et teleskop eller fossiler fra engler som utryddet dinosaurene.

En teist som meg kan hevde at teisme samsvarer langt bedre med at det i utgangspunktet eksisterer et univers, noe vi kan kalle naturlover, menneskets evne til fornuft, matematikkens og logikkens gyldighet, muligheten for induksjon og kausalitet, objektive sannheter, osv.

Men når det handler om å utøve naturvitenskap, er det ingen grunn til å nevne Guds eksistens eller ikke-eksistens i det hele tatt, fordi det ikke er et spørsmål som kommer opp. Like lite som fargen på veggen min er et spørsmål som kommer opp når jeg kikker på en radar.

Hvis spørsmålet er hvordan jordkloden vår ble formet, gir vi en forklaring ved hjelp av kjerneakkresjons-modellen eller ustabil skive-modellen. Hvis spørsmålet derimot er hvorfor det eksisterer et (eller flere) univers, hvordan det kan være kausalitet, om vi kan ha fri vilje til å resonnere logisk og stole på konklusjonene, eller hvordan vi kan tildele de såkalte naturlovene med preskriptiv verdi, blir det mer naturlig å drive med metafysikk, hvor livssyn spiller en større rolle.

Når vi forstår det, skjønner vi at Krauss sin sammenligning av “religiøse påstander” (hva nå enn de er) med astrologi og vaksinemotstand også er en komplett stråmann, diktet opp av (1) behov for retoriske virkemidler eller (2) en manglende evne til å forstå hva prominente religiøse vitenskapsmenn faktisk tror på.

Krauss antar at vitenskapsmenn flest ikke er mer aggressive mot “religion”, fordi de ikke ønsker å være uhøflige. Men som Krauss selv har vist oss, er gjerne ikke problemet at slike angrep havner under merkelappen uhøflige, men heller amatørmessige.

Les også:
Om anti-intellektuelle moderne skeptikere

Det finnes helt klart dessverre enkelte kristne der ute som vil skrike ut at en fullstendig bokstavelig lesning av 1 Mosebok er en foretrukken forklaring på universets utvikling, enn hva vi lærer fra vår beste fysikk, kjemi og biologi, men det gir oss like liten grunn til å være militante ateistiske vitenskapsmenn, som Mao, Pol Pot og Stalin gir kristne grunn til å etterlyse et verdensomspennende teokrati.

Krauss skriver i artikkelen:

Scientists have an obligation not to lie about the natural world.

Det stemmer, Krauss, og det samme gjelder enhver kristen. Som St. Augustin formaner oss omkring år 400:

Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience.

Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men.

(…) For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.
(Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis»)

Du burde dessuten lese filosofen Edward Feser sitt tilsvar til Krauss, med den mer treffende tittelen:

Vitenskapsmenn burde fortelle Lawrence Krauss at han skal holde kjeft.

Holm finner filosofiske røtter

Sverre Holm, professor i informatikk ved UiO, skriver et tilsvar i dagens Vårt Land til kronikken min fra forrige uke, Kirken – fornuftens fanebærer.

Han snakker varmt om å undersøke tro og vitenskap i harmoni, og viser til sin egen historie.

“Dét å utforske skaperverket ble også en form for gudstjeneste.”

Den er publisert på det vanlige vepsebolet Verdidebatt. Veldig interessant. Les den der.

Kirken – fornuftens fanebærer

(Publisert i Vårt Land 07.09.15)

Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakeligvis det beste stedet.

2015-09-07 12.38.42

De siste ukene har det kommet flere kommentarer i Vårt Land, etter at Bård Vegar Solhjell i Klassekampen, og deretter i Vårt Land, langt på vei uttalte at opplysningstiden var perioden da vitenskap erstattet religion. Han mente at mennesket da for første gang begynte å bruke fornuften og kunne finne ut av rett og galt selv.

Dette er et narrativ som ikke tåler historisk utprøving, men Sigbjørn Olsen Sønnesyn svarer ham godt på det (Vårt Land 2. september). Poenget her er at slike forestillinger kanskje ikke hadde vært så utbredt, dersom vi var flinkere til å prate om fornuft innad i kirken.

Jeg prater mye med skeptikere av kristen tro. Og jeg har reist innenfor og utenfor kirken for å argumentere for at den påståtte konflikten mellom kristen tro og naturvitenskap er en myte uten rot i faktiske tilstander, samt hvorfor klassisk gudstro er det mest rasjonelle alternativet for å forstå virkeligheten.

Mange prester forteller meg at de skulle ønske de hadde snakket mer om disse tingene. En bakgrunn som utgjør et godt fundament for samtale. Både i møte med den karismatiske lovsangslederen og den lokale ­representanten fra Human-Etisk Forbund.

I neste åndedrag dukker det opp 15-åringer, med interesse for kvantefysikk og molekylærbiologi, og fremfører geniale tanke­rekker nærmest dratt ut fra storhetene i filosofihistorien. De lengter etter et sted å bli ­utfordret.

Noe er allerede på gang. ­Seminarer om Gud, filosofi og naturvitenskap, samt Skepsis­uker på universiteter, drar fulle hus av besøkende. Egne bibelskolelinjer og konferanser for kristent trosforsvar opprettes. Men mer kan gjøres.
«I begynnelsen var Ordet, ­Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Joh 1,1

For det er unektelig et bedre utgangspunkt for å 
hevde at menneskets fornuft 
har mulighet til å avdekke 
univer­selle, dype sannheter, 
dersom universet og mennesket 
er skapt ved det rasjonelle, ved 
Ordet – ­Logos, enn dersom 
fornuften bare er et biprodukt 
av en langvarig prosess, økonomisk rettet mot overlevelse, i et univers med irrasjonelt «opphav».

Det er mer troverdig at vi er i stand til å ha en eneste sann tanke, dersom visdommen var der ved skapelsen – som grunnleggende i naturen – enn dersom vi er marionetter under lovstyrte biokjemiske prosesser som har virket siden universets spede begynnelse. Som forfatteren G. K. Chesterton sa, er det lettere å leve som om vi har fri vilje, hvis vi virkelig har grunner til å tro at vi har det. Likedan med fornuft.

Dette er ikke ment som en ­polemikk mot verken biokjemisk analyse eller evolusjonsteori, som klart utgjør vår beste naturlige kunnskap, men bare av overflødig, tillagt ateistisk ­filosofi.

Kristen tro er forankret i at åpenbaringen gjennom den skapte naturen og Gud inkarnert i den historiske personen, Jesus Kristus, vitner om samme Gud. Man skulle dermed tro at kristne hadde alt å vinne på å utforske begge kilder. På å være de fremste til å ønske å forstå, gjennom både teologi, filosofi og vitenskap. Hvis Gud er Sannhet, tilhører all sannhet Gud.

Den verdensvide kirkens historie kan grovt tegnes som en reise mellom to grøfter – fra det intellektuelle og rasjonelle, til det mer estetiske og intuitive. På enkelte tidspunkt i historien har kirken havnet i en teoretisk grøft, og budskapet om Guds nåde til mennesket har virket abstrakt og avstøtende for den gjengse tilhører.

Men trolig har vi havnet i motsatt grøft i dag. Vi liker å selge inn det estetiske ved kristen tro. Vakker musikk, storreiste kirke­bygg, sosial tilhørighet, akti­visme for fattige og undertrykte, 
og skjønnheten av evangeliet. Fra Bach til Kirkens Bymisjon og karismatiske møtekampanjer. Dette kan være vel og bra, men kan vi stå på flere bein?

Teistisk filosofi utgjør verdenshistoriens største intellektuelle kjempe, hvis skuldre vi kan klatre opp på. Her finner vi mennesker som har tenkt både kritisk, systematisk og selvstendig, lenge før den såkalte opplysningstiden skrev seg selv inn som redningspersonen i manuset.

Klassisk kristen tro er likedan ikke i strid med fornuften, men strekker seg ut fra dens fundament. Problemet i dag er ikke bare at vi ikke står på disse skuldrene, men at vi knapt vet at de eksisterer.

Vi leser tynne bøker fra amerikanske predikanter om selvrealisering og åndelig utvikling, snarere enn eldre storheter som Augustin og Aquinas, eller mer moderne filosofer som Maritain og MacIntyre.

Men hva hvis den lokale 
menigheten var stedet hvor det var naturlig å tenke dypt sammen om spørsmål som mange av oss har? Hva hvis kirken var en 
sosial aktør for vanskeligstilte, og samtidig et sted hvor neste generasjon av vitenskapsmenn og filosofer ble oppfordret til 
intellektuell utprøving?

Hva hvis kirken bar selvtil­liten av at den ikke bare var en håndlanger for sivilsamfunnets skiftende behov? Hva hvis den representerte det mest rasjonelle alternativet for å forklare både eksistens, univers, naturlover, matematikk, menneskeverd, objektive moralske sannheter, menneskets fornuft og muligheten for naturvitenskap? En forståelse som kan kaste større lys over både virkelighet og gjøre rede for et større spekter av menneskets opplevelser.

Hva hvis den kunne vise til en helhetlig natur­filosofi og solide gudsdemonstrasjoner, som har vært fremført med stor suksess fra Aristoteles til Aquinas, samtidig som den fortsatte sin kamp for å representere Guds kjærlighet til mennesker, og Hans inkarnerte Logos, på en best mulig måte her på jord.

En av pionerene bak den viten­skapelige metode, Sir Francis 
Bacon, sa en gang:
«Lite filosofi retter tanken mot ateisme, men dypere filosofi tvinger tanken mot religion.»
La oss strebe etter dypere ­filosofi, med røtter. La oss bygge på steingrunn. Vi finner ikke opp kruttet på nytt, men står sammen med storheter.

Kan vi arrangere egne filosofi­kvelder i kirken? Kan vi legge til rette for gode samtaler rundt en middag?

Johannes Paul II omtalte tro og fornuft som to vinger som gir mennesket mulighet til å stige opp mot sannhet. Vi trenger ikke å velge mellom det vakre og det gjennomtenkte, men kan ha ­intellektuell støtte for våre intuisjoner.

Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakeligvis det beste stedet.

Bioniske Rex – hvorfor maskiner aldri kan bli mennesker

Hvordan kan bioniske Rex hjelpe oss til å forstå det essensielle ved å være et levende menneske?

Det er gammelt nytt at vi kan skape kunstige hjelpemidler for å forbedre et menneskes tilstand. Dersom du ble født uten en kroppsdel, eller har mistet denne etter et uhell, kan du få tilbud om et voksende utvalg av proteser og kunstige hjelpemidler.

Les også:
Turing og feilslåtte imitasjonsleker

Et nyere prosjekt er å konstruere et fullstendig bionisk menneske ut fra slike kunstige materialer. For et par år siden ble nemlig Rex bygget, og plassert i London Science Museum. Rex er en forkortelse for “robotic exeskeleton”, og er resultatet av et prosjekt som har tatt sikte på å lage et mest mulig avansert bionisk menneske, ved å få laboratorier fra hele verden til å komme med sine bidrag. AftenpostenTV laget i sin tid en kort snutt med Rex, og det ble laget en dokumentar på britisk TV ved navn “How to Build a Bionic Man”.


Den teknologiske utviklingen bringer med seg mange muligheter. Mekaniske hjerter med ekstern strømtilførsel slår i vei inne i pasienter. Cochleaimplantat hjelper døve personer å oppfatte lyd og utvikle tale. Avanserte protesehender hjelper brukeren til å gripe ting ved at elektriske sensorer plukker opp signaler fra musklene, lignende hvordan vanlige hender fungerer. Det er dessuten utviklet en mikrochip, som kan plasseres bak øyet og hjelpe en blind person til å gjenskape noe av synet.

Noen proteser fungerer så bra, at mange virker til å overgå menneskets eget medfødte utvalg av utstyr. Vitenskapsmannen Hugh Herr ved MIT mistet begge bein som tenåring som følge av en kuldeskade. Han sier imidlertid at hans nye protesebein fungerer bedre enn hva hans opprinnelige bein noensinne gjorde. Kanskje kan vi tenke en fremtid der vi frivillig amputerer beina for å bytte de ut? Der vi forbedrer oss selv, når våre medfødte kroppsdeler blir for kjedelige å jobbe med, på samme måte som plastisk kirurgi gjør estetiske endringer i dag.

På samme måte kan bioniske Rex høre gjennom Cochlea-ører, se ved hjelp av bionisk øyne, bruke programvare for tale (the Stephen Hawking kind), og har en form for kunstig intelligens.

Fantastisk, eller hva?

Så hva skiller Rex fra å tilhøre menneskerasen? Kan vi eventuelt snu på det, og spørre om vi kan bli som Rex? Ikke lenger være redd for at vi en dag skal råtne bort med denne haugen av kjøtt og blod som vi bærer på?

Merk. Hjernen er fremdeles et vanskelig punkt å gjenskape, med dens utrolige kompleksitet. Senere forskning tilsier at hjernen har noe slikt som 86 milliarder nevroner. Man forsøker nå å fokusere på nevrale proteser for å kunne erstatte deler av hjernen, og primært de som er relatert til minnefunksjonen.

Men la oss for argumentets del si at man kunne gjenskapt selv en type hjerneprotese. Hva vil vi da tenke om Rex?

Noen vil nok påstå at skapninger som Rex visker ut skillet mellom det biologiske og det kunstig fremstilte. Kan Rex sies å være en enhet, på samme måte som et menneske er en enhet? Hvordan forstår vi denne sammensetningen av deler?

For å si at dette bioniske vesenet “hører”, “ser” og “snakker”, gir opphav til noen seriøse filosofiske spørsmål om hva et menneske er. For utøver Rex virkelig “menneskelige” funksjoner, slik som vi utøver disse?

Hvis man er en reduksjonistisk materialistisk ateist, så er det vanskelig å si prinsipielt hva denne distinksjonen kan bestå av. Både Stephen Hawking og Rex er tross alt bare to sammensetninger av materielle deler. En slik mekanistisk forstått materialisme har også store konsekvenser for vår etiske forståelse. Hvis levende vesener ikke er fundamentalt forskjellige fra ikke-levende ting, hvorfor skal vi da behandle dem ulikt? Det er vanskelig å si om en slik forståelse ville ledet oss til en slags panteisme, nihilisme eller til et Holocaust.

Les også:
“Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.”

Etikk må være fundamentert i vår forståelse av virkeligheten. Hvordan vi tenker om natur, og hvordan vi tenker forskjell mellom maskin og menneske, har altså en viktig betydning for livene våre. Hvis levende mennesker egentlig bare er komplekse maskiner, er det enkelt å lese inn at hele vår evolusjonshistorie bare har vært en lang mekanistisk, algoritmisk innkodingsprosess. Men dersom vi kan påvise at dette ikke er tilfelle, betyr det også at en materialistisk, mekanistisk fortolkning av hele evolusjonsnarrativet faller.

Den viktige distinksjonen

Herfra må vi overlate det til forsiktig naturfilosofi for å trå videre.

En sammenligning mellom maskin og menneske er overraskende vanlig. En maskin ligner en levende organisme i den forstand at den utfører oppgaver som  et hele som er mer enn summen av sine deler. Maskinen, på samme måte som en plante eller et dyr, virker til å overgå summen av delene sine, og kan utføre sine rette funksjoner bare dersom delene fungerer og er plassert i riktig rekkefølge.

Men tross likhetene, finnes det kritiske forskjeller mellom maskiner og levende organismer. Organene hos en levende organisme, er ikke maskindeler. Organene utvikles heller i takt med hele organismen, helt fra unnfangelse. Maskindeler derimot, konstrueres separat fra den hele maskinen og uavhengig av de andre delene. Delene som utgjør Rex, er likedan produsert på ulike steder av kloden. Selv om de ble produsert med hensikt til å fungere sammen med andre deler, kan de fremdeles utøve sin funksjon helt uavhengig av Rex. Batterier, motor, fjæring, kabling, osv, som sammen utgjør den hele maskinen, kan fungere like godt separat fra den.

For et menneske, er det naturligvis ikke øret selv som hører. Det er ikke øyet selv som ser, og det er ikke en programvare som snakker, men det er mennesket selv som utøver alle disse funksjonene, gjennom sine respektive biologiske organer og tilhørende nevrale prosesser.

Organer, på sin side, kan ikke utøve sin naturlige funksjon uavhengig av en levende organisme, vekk fra menneskets substansielle form. Transplanterte organer kan holdes i god stand, men kan ikke utføre sin rette naturlige funksjon, frakoblet fra menneskets kropp. Funksjonen til delene av menneskekroppen bestemmes av organismen som et hele, fra innsiden. Maskindelene derimot, har et element av tilfeldighet. Delene kunne alltid, kanskje med små modifikasjoner, vært i like god bruk til andre formål. Batteriet fungerer kanskje like godt i et modellfly som i en robot. Både maskinens deler, og dens hensikt, er påført utenfra, fra en ingeniør eller håndverker.

Les også:
Hva er en sjel?

Kilden til maskinens evne til aktivitet, finner vi alltid eksternt til den selv. Fra en person, eller fra en motor med drivstoff. Disse kan separeres fra maskinen, og gjerne byttes ut med andre kilder. Selv kilder av en helt annen kategori.

En levende organisme, på sin side, tar inn næring fra omgivelsene og omgjør ikke-levende materialer til en integrert del av dets levende selv. Karbohydrater og fett konverteres, og blir til en del av metabolismen i kroppen. Når maskinen får energi gjennom f.eks. elektrisitet, transformeres ikke elektrisiteten til en del av maskinens integrerte hele.

Vi kan dessuten reprodusere oss, ikke gjennom en duplisering eller rekonfigurering av diverse eksisterende elementer, men gjennom en selvutviklende biologisk prosess.

Så menneskekroppen fungerer sammen som en organisk enhet innenfor dette laget av hud og kjøtt. Dette blir desto klarere dersom vi forsøker å feste en kunstig del til vår egen kropp, som en computer, en mikrochip eller en protese. Dette artefaktet vil ikke plutselig assimileres til i bli en integrert del av den samordnende organiske enheten, men vil være en forlengelse av våre eksisterende potensialer. Et fremmedlegeme. En maskin på sin side, vil være, i en forstand, en tilfeldig samling med deler, som alltid kan ta inn nye, ferdige deler inn i sitt karosseri (eller syntetisk hud eller whatever), og fremdeles kalle det en del av “maskinen”.

Som Aquinas ville sagt, handler dette om den kritiske forskjellen på en ekte, naturlig substans, og et kunstig artefakt.

Så vi kan med god grunn bruke teknologiske hjelpemidler til å forbedre menneskets situasjon, som syn, hørsel og mobilitet, men disse burde fremdeles forstås som en forlengelse av de naturlige potensialene vi allerede har. Vi er ikke bare en samling med deler. Mennesket samordnede enhet og biologiske kontinuitet kan vi ikke gjenskape i selv den mest sofistikerte maskin. Du burde derfor ikke ha ambisjoner om å ende opp som en ekte kyborg eller en Rex med det første. I beste fall kan du bli et menneske som bruker teknologi.

Lite revolusjonerende, men det er kanskje godt nok?

Blind tro på opplysning

Gjesteinnlegg av Sigbjørn Sønnesyn, PhD i historie og tilknyttet Durham University. Publisert i Vårt Land 02.09.15 under tittelen “Ver ikkje redd, Solhjell!”, og lagt ut her med tillatelse.

(Red: At dette også ser ut som et forsøk på å dekke kvoten av det vakre nynorske språket på denne bloggen, er et heldig sammentreff.)

Det kan med god grunn hevdast at ein treng mykje blind tru for å kunne hevde at det først etter 1650 vart akseptert at mennesket gjennom fornufta kunne finne sann kunnskap og sanne verdiar.

Bård Vegar Solhjell bør vere meir varsam med ukritisk å setje sin lit til opplysingsprosjektet som ein motpol til det som fanst tidlegare.

Det er ikkje rart at Bård Vegar Solhjell vert litt skremd av Michel Houellebecq sin roman Underkastelse – det er vel akkurat det Houellebecq ynskjer med boka. Gjennom måten Solhjell har gitt uttrykk for si uro har han blåst liv i den aldri heilt sløkte debattelden som brenn over temaet religionen si rolle i samfunnet i vår tid. Det er fint, sjølvsagt – men eg vil påstå at han har gjort debatten oppheita heller enn opplyst med utsegnene sine om opplysingstida som redninga frå religiøs tankeløyse og trusbasert kunnskapsfornekting. Dette har vore peika på av fleire, med Håvard Nyhus i spissen. Solhjell har kome med eit respektfullt og tydeleg tilsvar til kritikken, og eg ynskjer her å syne han den same respekten gjennom å halde fram med debatten han har starta.

Det som særleg skremmer Solhjell – og i dette er han nok ikkje åleine – er at Houellebecq står fram som erklært fiende av ideala frå opplysingstida. Solhjell ser opplysingstida som “det viktigste framskrittet Vesten har gjort det siste tusenåret. Opplysningstiden (ca 1650-1800) var ikke akkurat en tid, snarere en langvarig og sakte frigjøring fra religiøse forestillinger, men også inngrodd folketro og verdslige autoriteter.”Dei store tenkarane som dreiv denne prosessen framover skal ha vore djupt radikale i å leggje til grunn av mennesket er i stand til å finne ut av rett og gale, sant og usant sjølv. Dermed sette dei fornuft og vitskap fri frå nedarva førestillingar og tru.

Som Håvard Nyhus tidlegare har sagt, er ein slik påstand eit framifrå døme på akkurat den tenkemåten Solhjell set seg føre å kritisere. Ei slik oppfatting av opplysingstida står i mykje større gjeld til dei mytane opplysingsfilosofane har skapt om seg sjølve enn til det den menneskelege fatteevna er i stand til å kome fram til basert på etterretteleg kunnskap og fornuftsbasert analyse. La oss for all del forsvare menneskeleg fornuft og det å søkje etter sanning gjennom vitskaplege undersøkingar; men Solhjell svekkjer sin eigen posisjon og skaffar seg unødvendige motstandarar gjennom å setje opp eit kunstig skilje mellom opplysingsideala og religiøs tru.

Det kan med god grunn hevdast at ein treng mykje blind tru for å kunne hevde at det først etter 1650 vart akseptert at mennesket gjennom fornufta kunne finne sann kunnskap og sanne verdiar. Fornufta vart halden som ein uvurderleg verdi i antikken og mellomalderen også; det som skil opplysingsideala frå tidlegare tankesett er ynskje om å frigjere fornufta frå alle forankringar. Filosofihistorien etter 1650 gir ikkje noko godt grunnlag for å hevde at den frigjorte fornufta åleine kan vere eit fundament for ålmenngyldige prinsipp – det me har sett er vel snarare eit stadig større, og mindre oversiktleg, felt av gjensidig utelukkande filosofiske skular. Kanskje er det nettopp i forankringa i heile den menneskelege felleserfaringa, i felles ritual, verdiar, og førestillingar inkludert, at fornufta kan kome mest til sin rett?

Idéen om at opplysingstida førte med seg sigeren for vitskap mot trua som hadde rådd grunnen fram til då, er ein empirisk påstand, og kan difor etterprøvast ettervanlege standardar for vitskapleg kunnskap. Om dette hadde vore rett, ville ein kunne forvente at tida før opplysingstida ville vere fri for vitskaplege framskritt, medan tida etterpå ville syne at vitskaplege framskritt ikkje førekjem i dei enklavane i samfunnet som framleis tviheld på trua. Dette er beviseleg feil. Det enkle og velkjende faktumet at det var jesuittpateren George Lemaître som utvikla ‘Big Bang’-teorien i moderne tid syner at tru og vitskap kan fungere godt saman i den “opplyste” verda. Det som kanskje er mindre kjent, men ikkje mindre beviseleg, er at ein forsmak av ‘Big Bang’-teorien kan sporast tilbake til fleire hundreår før 1650. Den engelske teologiprofessoren Robert Grosseteste førte i 1220- og -30-åra til pennen ei rekkje vitskaplege traktatar der han mellom anna skildra korleis universet kan ha vorte til.

Eg er medlem av ei forskargruppe ved universiteta i Durham og Oxford som analyserer den vitskaplege produksjonen til Grosseteste frå eit tverrfagleg perspektiv. Professor Richard Bower, som er kosmolog ved Durham University, har rekonstruert dei matematiske linkingane som ligg til grunn for Grosseteste sitt resonnement, og ført desse utrekningane inn i dei modellane kosmologar no til dags brukar. Resultatet vert ein forklaringsmodell som er forbløffande lik ‘Big Bang’-modellen, og som heng saman reint matematisk. Grosseteste var ikkje hemmeleg vitskapsmann under dekkje av å vere teolog; tvert imot gjorde han desse undersøkingane som ein del av arbeidet med å forklare skapingsforteljingane i Bibelen. Han vart heller ikkje forfulgt av Kyrkja etter å ha offentleggjort funna sine; han vart i staden forfremma til Biskop av Lincoln, det største og rikaste bispedømet i England på den tida.

Grosseteste er eit framifrå døme på det vitskapshistorikarar er i ferd med å einast om; at mellomalderen var ei blomstringstid for vitskap, og eit grunnlag for heller enn ein kontrast til dei utviklingane ein ser i tida etter 1650. Der finst ei lang rekkje linkande døme, og rekkja berre veks etter kvart som fleire vitskapshistorikarar får augene opp for dei framstega den kristen mellomalderen sto for. Trua på at opplysingsideala er naudsynte for å drive vitskap er difor nettopp tru, og ikkje vitskapsbasert kunnskap. Så ver ikkje redd for religionane, Solhjell. Og ver kanskje meir varsam med ukritisk å setje din lit til opplysingsprosjektet som ein motpol til det som fanst tidlegare. Fornufta treng næringa frå trua på eit forståeleg univers, på varige og sanne verdiar, på menneskets evner til å erkjenne sanning – sjølv når denne trua er tufta på ein religiøs grunnmur.

Trasig kristendom

Gjesteinnlegg av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse. Opprinnelig innlegg her. Husk å bokmerke bloggen hans for å lese mer grundig og tidsaktuelt arbeid.

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med oppfatningen i deler av USA at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.

Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk.

Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.

Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.

Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!»

Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.

Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.

«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge.

Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen.

Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.

Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.

Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes ikke Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes ikke unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes ikke Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om “Det norske folk” eller “Den norske nasjon” er dette enda mer ustabilt enn “Norge”.

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over “den norske” fremfor “den svenske” nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning.