Jeg hører på Ingebjørg Bratland. Det er ubeskrivelig vakkert. Det inspirerer meg til å skrive litt fra hofta, i en hektisk førjulstid hvor det egentlig ikke er tid til slikt.
Et av poengene jeg gjerne starter foredragene mine med, er at kristen historie kan skisseres som en vandring mellom to ytterpunkter: (1) det intellektuelle og (2) det estetiske. Kristen tro representeres gjerne best når den befinner seg på en gyllen middelvei mellom ytterpunktene.
Styres den for langt mot den intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og dog fremmedgjørende for folk flest. Havner den totalt i den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant.
Historien har styrt oss i flere grøfter. Resultatet når vi tar med det ene, uten det andre, blir gjerne uheldig.
Mennesker er forskjellige. Noen fryder seg over å lese rasjonelle utlegninger fra noen av verdenshistoriens største tenkere, mens andre synes det er gudsbevis nok å bli rørt til tårer av Händels Messias. Andre igjen har en tro som ikke er frembrakt av intellektuelle resonnement, men fungerer som en slags underliggende intuitiv visshet, fra hvor man betrakter alt annet. Hvor man bare kan kjenne på tryggheten av å ha en Far, eller en medvandrer i tunge stunder. De fleste har nok en kombinasjon av flere av disse elementene.
Noen blir forferdet over tanken på at man kan argumentere noen til å tro på Gud, mens for andre kan det være en nødvendig forutsetning for at de i neste øyeblikk av estetikk, eller i neste livskrise vender to foldede hender mot Gud. Jeg kjenner til flere personer som har konvertert….av å høre på Bach.
Mennesker er forskjellige. Det er en fin ting. Det betyr at det ikke eksisterer en one-size-fits-all kristendom som løser alt en gang for alle, men som unikt blant alle verdens trossystemer, tror kristne at Gud øser ut av seg selv i skaperverket. At han har…inkarnert seg.
Det vil si at man slipper å være en splittet person. Kristen tro er til for hele mennesker – til å leve hele liv. Gud er med i alt. I et logisk argument. I vitenskapelig utforskning. I en musikalsk fremføring av Josh Groban. I vakker Vestlandsnatur. I en hverdagslig handling av godhet.
I middelalderen var estetikk representert i de såkalte transcendentalene. Væren – sannhet – godhet – skjønnhet. De var alle konverterbare med hverandre, og var egentlig det samme, men betraktet fra ulike vinkler. Det sanne er det gode, og det skjønne er det sanne, sett fra forskjellige ståsted.
Et av de fremste poengene i boka A Secular Age av Charles Taylor, er tanken om «the immanent frame». Det er stedet hvor vi lever livene våre. På 1500-tallet pekte «the immanent frame» naturlig videre mot det transcendente. Livene våre – samfunnet vårt – kunne ikke anses uten å henvise til det evige – det uforgjengelige. Skiftet som skjer så til vår moderne tid, er at «the immanent frame» har lukket seg. Vi har, for første gang i historien, fått et alternativ som tillater at vi kan leve fullt og helt innenfor «the immanent frame» – nemlig eksklusiv humanisme. Transcendensen er revet bort.
En mulighet som ikke ville vært åpen for eldre tenkere, som Nietzsche. Nettopp derfor kan nå noen tillate seg å anse det transcendente som overflødig, og fremdeles late som at ingenting forandres av det. Nettopp derfor har jeg noen tilløp til kritikk mot denne ideen i et nylig foredrag.
Men det er likevel verdt å tenke over. At man kan anse det estetiske for å peke mot transcendens. Noe overstigende. At opplevelsen av et vakkert syn, arkitekturisk verk eller en melodiøs sang, ikke kan reduseres ned til oss, som en klump av materie, som responderer på annen materie, men at det peker mot noe forbi seg selv – mot Gud.
Hvis fingeren peker på månen, er den moderne sekularisten begrenset til å kunne se på fingeren, mens den kristne kan se forbi – til månen.
Det fine med estetikken, er at den forener. Det krever intet spesielt livssyn for å sette pris på skjønnhet. En ateist, en buddhist og en kristen kan sperre opp øynene over akkurat det samme verket, om det er en salme eller om det er «Til ungdommen», selv om den kristne kanskje tenker at de andre ikke kjenner til den virkelige kilden til skjønnheten. Estetikken løfter oss opp, både i gode og onde dager. I tider av sorg, tider av savn og tider av glede.
Selv om denne bloggen stort sett fokuserer på argumenter og filosofi er det likevel lite som slår takknemligheten over denne muligheten til å kunne eksistere, som i øyeblikkene av møter med tilnærmet ren, skjær skjønnhet. Tenk så kjedelig livet vil vært uten estetikk.
Hadde ikke populærkulturen vært som den var, ville det vært mer tid til det. Hvis ikke vi fortsatte å fortelle hverandre myter om at vitenskap har usannsynliggjort Gud eller din sjel, at kirken hater utforskning av natur, at religion bare eksisterer fordi mennesker ønsker makt, at fred bare kan eksistere uten den, eller at kilden til godhet best kan undersøkes gjennom mikroskop. Når vi heller kunne ønsker å høre på mer musikk, vandre flere toppturer, reflektert mer over godhet, eller laget flere historier som Hugos Les Miserables eller Lewis’ Narnia.
For en troende, trenger Gud aldri å være fjern, men nær i alt. Perspektivet forandrer alt. Grensene til «the immanent frame» – mot transcendens…sprenges.
Julian Barnes er en kjent agnostisk forfatter. Han skrev en gang:
«I don’t believe in God, but I miss him»
I samme bok gleder agnostiske Barnes seg over inspirasjonen det religiøse har gitt til kunsten, og undrer seg over hvor sterkt det ville vært å høre på Mozarts Requiem, og faktisk trodd at det var sant.
Det er visst ikke tilfeldig.
Jeg har lyst til å skrive mer om estetikk. Senere en gang. Nå er middagspausen over. Jeg må tilbake til oppgaveskriving.
Nå må jeg først fjerne alle tilløp til tårer over stemmen til Ingebjørg Bratland, før noen ser meg. Vinje-dialekt ass.
Bli med!
Illustrasjonsfoto: pexels.com