Vinterutdeling

Et nytt litt off-topic innlegg, men fra et annet sideprosjekt jeg sysler med.

Jeg trenger deres hjelp. De veldedige klesmerkene Kingdom og Release har aldri hatt så høy aktivitet som i 2015, og det er stort sett takket være helt vanlige folk som har sagt gode ord om oss til andre helt vanlige folk.

Vi ønsker å gi litt mer tilbake. Nå har vi mye klær som er åpnet fra pakningen sin, men som er i helt topp standard. Altså klær vi ikke kan selge, men fortsatt er som nye.

Disse ønsker vi å dele gratis ut til alle som foreslår gode prosjekter, om det er ungdomsklubb, konkurranser og lotterier med gode formål, flyktningmottak, fattighus, kalde østeuropeere, eller andre som synes det hadde vært stas å for en sjelden gang motta helt nye kvalitetsklær.

IMG_5092

Alt du trenger å gjøre, er å skrive en beskjed til post@kingdomstyle.no, hvor du skriver følgende om prosjektet:

  1. Hvem står bak? (Person eller organisasjon)
  2. Hva er formålet? (Hva ønskes klærne brukt til? Det holder med et kort avsnitt)

Til mailen skriver du “Vinterutdeling” i emnefeltet. Vi svarer alle innen to uker, og klærne kan plukkes opp i Oslo, Skien eller tilsendt med post.

IMG_5046

Klærne som kan velges fra, finner du på denne siden.

Tips gjerne venner og bekjente som kan være interesserte.

Illustrasjonsfoto: Torkild Groven

Den estetiske troen

(Publisert i Vårt Land 21.12.15. Opprinnelig utkast her.)

Historien har styrt kirken i flere grøfter. For langt mot den intellektuelle grøften, fremstår den 
som tørr, livsfjern og fremmedgjørende for folk flest. I den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant.

Jeg hører på Ingebjørg Bratland denne adventstida. Det er ubeskrivelig vakkert. Slike opplevelser skaper motivasjon til undring.

Vi går inn i en juletid. En tid som for de fleste vil være fylt, mer enn andre, med estetiske opplevelser av alle slag. Nydelige julekonserter. Historiefortelling med innlevelse. Julemat som tvinger smaksløker til å jobbe på høygir. Velkledde mennesker. Julepynt. Vakker, snødekt natur. En topptur i uberørt landskap. En tåredryppende julefremføring for datterens ballettskole.

Tenk så kjedelig livet ville vært uten at vi hadde kunne reagert på disse estetiske opplevelsene? Hva om de ikke hadde berørt oss sterkere enn andre sanseinntrykk? Uten at vi hadde hatt noen punkter i livet som hadde trigget endorfinene i kroppen vår, og skapt en salig følelse av lykkerus?

I teksten «Kirken – fornuftens fanebærer» skisserte jeg kirkens historie, som en balanse mellom to ytterpunkter. Den intellektuelle og den estetiske. Historien har styrt kirken i flere grøfter. For langt mot intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og dog fremmedgjørende for folk flest. I den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant. Resultatet når vi tar med det ene, uten det andre, blir gjerne uheldig.

Sist pratet jeg varmt om det fornuftige ved kristen tro. Men det estetiske er ikke en motpol til dette fornuftige, men er, i en forstand, bare et annet perspektiv å anskue sannhet fra. Det er menneskets samme gudbilledlige kognitive evner som både utfører komplekse intellektuelle øvelser og som betrakter en rød solnedgang, for å motta det utstrakte budskapet om skjønnheten i den, som en form for ekte kunnskap. Et budskap som jobber videre for å utbre en opplevelse av tilfredshet og ro i kroppen.

Som filosofen Jacques Maritain skriver:
«Skjønnhet er først og fremst et mål for intellektet, for det som kjenner, i ordets fulle mening, er intellektet, som alene er mottakelig for uendeligheten av væren.»

Vi vet, at opplevelsen av skjønnhet, ikke kan reduseres til klumper av materie som responderer på annen materie, men inkluderer noe som peker opp og forbi. Banale eksempler som å skille mellom lukten av fordervet mat, giftig gass og friske barnåler, har helt klart evolusjonære fordeler, men vi kommer heller ingen vei med å redusere det til bare det. Det er ikke bare sansene som reagerer på det vakre, men hele oss er involvert i prosessen.

Estetiske opplevelser kan ikke reduseres til det fullstendig subjektive, men det må være noe objektivt i det vi observerer, som gjør at vi kan trekke opplevelsen av skjønnhet ut fra den, selv om vi gjør det fra ulike perspektiv. Vi kan til og med «trene» oss selv til hva vi skal primært oppleve som vakkert – om det skal være handlinger av uselvisk godhet vi tiltrekkes av og genuin jakt på sannhet, eller om det skal være stadig forbruk, flyktig adrenalin, skiftende Hollywood-idealer, oppnådd makt, eller higet etter den råeste spillgrafikken.

Vi forveksler ofte glamour med skjønnhet, men glamour er mer glitter enn virkelig lys, mer prangende enn dyp, mer funklende enn prektig. Ekte skjønnhet har dybde, og strømmer fra dypet av det som er enda mer vakkert.

Av tidligere tenkere var estetikk representert i de såkalte transcendentalene. Væren – sannhet – godhet – skjønnhet. Det sanne er det gode, og det skjønne er det sanne, sett fra forskjellige ståsted. På samme måte, hvis navnet Gud skal ha noe mening som skaper og opprettholder av alt, må Gud være absolutt perfekt og uendelig. Når kristne tror på Gud som perfekt godhet, er Han likedan perfekt sannhet, og perfekt skjønnhet.

Kristen teologi er unik i å bringe alt dette sammen. Guds uendelighet er ikke formløs, men gir utslag i skjønnheten av en grenseløs agape som gis evig og fritt mellom personene i treenigheten. Denne skjønnheten, synliggjort i det skapte gjennom Guds Logos (Joh 1), som tok menneskeform i Jesus Kristus, og som Gud finner velbehag i (Matt 3,17), er muliggjort av Gud som utøser kontinuerlig av sin livgivende nåde.

Mennesker er forskjellige. Det er en fin ting. Men det betyr at det ikke eksisterer en one-size-fits-all kristendom som løser alt en gang for alle. Man slipper å være en splittet person. Kristen tro er til for hele mennesker – til å leve hele liv. Gud er med i alt. I et logisk argument. I vitenskapelig utforskning. I en musikalsk fremføring av Bach eller Josh Groban. I vakker vestlandsnatur. I en hverdagslig handling av godhet.

Det fine med estetikken, er at den forener. Det krever intet spesielt livssyn for å sette pris på skjønnhet. En ateist, buddhist og kristen kan alle sperre opp øynene over akkurat det samme, om det er en salme eller om det er “Til ungdommen”. De er alle skapt i Guds bilde, og kan alle ta del av hva det som følger fra det.

For en troende trenger Gud aldri å være fjern, men nær i alt. Vi betrakter kanskje fremdeles det samme som før, men perspektivet selv er forandret. Vi aner noe om at hvert øyeblikk av skjønnhet, hvert glimt av godhet og hvert sniff av sannhet, reflekterer Ham som er uendelig skjønnhet, uendelig godhet og uendelig sannhet. Han som er alt i alle, og som tok bolig midt blant oss, så vi har et klart og konkret bilde av det perfekte. Han som ble født inn i fattige kår, og som lå hjelpeløst som et lite, nakent barn, og endte opp med å…ja, du kjenner historien. Evangeliet er selv et budskap om skjønnhet.

Så kristen tro kan ikke bare være fornuftig, men også ekstremt attraktiv. For det er et perspektiv hvor all skjønnhet, sannhet og godhet finner sitt opphav i Ham, den treenige Gud som utøser av seg selv. En skjønnhet som kan sprenge alle grenser for menneskelige opplevelser, i det vi blir dratt opp fra oss selv i helt hverdagslige rammer – mot det uendelige – mot Gud.

Det kan være en fin påminnelse i det vi går inn i en juletid fylt av opplevelser som vi vil dele kjærlig i fellesskap med både troende og ikke-troende, side om side.

I mellomtiden skal jeg fjerne alle tilløp til tårer over stemmen til Ingebjørg Bratland, før noen ser meg. Vinje-dialekt ass.

Illustrasjonsfoto: © Nixxphotography

Hedensk juleblot og kristen jul

En fast juleprosedyre hvert år er at noen vil påstå høylytt at den kristne jula egentlig bare er en kupping av førkristne feiringer og spesielt det hedenske juleblotet. Men hvor godt står den påstanden?

Gjestepost av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse. Husk å bokmerke bloggen hans for å lese mer grundig og tidsaktuelt arbeid.

Det er første søndag i advent i morgen og hva kan være bedre enn å innlede høytiden med den opprinnelige og lengre utgaven av artikkelen som jeg lenket til sist søndag.

Det handler altså om tradisjonen med å koble julefeiringen til eldre fester, slik vi finner den i media år etter år, ikke minst på  Human-Etisk Forbunds websider, uten overskriften Juletradisjoner og julens historie.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at man tradisjonen tro lar påstandene stå også gjennom årets advent.

Nå er det jul igjen

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter.

Det er særlig tre myter som går igjen.

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».

For det andre at datoen har noe med vintersolverv eller gamle guders fødselsdag. Dermed kan vi lese på samme sted at

Fra den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag har vi selve tidspunktet – det daværende solvervstidspunktet.

Det er dermed en «ofte gjentatt unøyaktighet at man feirer jul “fordi da ble Jesus født”. Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.

At alle tre forholdene et godt stykke på vei er misvisende, hindrer ikke at de blir gjentatt år etter år i mange sammenhenger.

Den søte Saturnalia

Den romerske festen Saturnalia er omkranset med mystikk og misforståelser. Kildene er få og spredte. Forsøker vi å trenge gjennom disse, oppdager vi imidlertid at festen ikke stammer fra noen feiring av vintersolverv. Saturnalia inntraff ikke da det gikk mot lysere tider, men da det begynte å merkes at de var blitt mørkere. Uansett hadde feiringen ikke noe med lys å gjøre.

Det hele var en jordbruksfest knyttet til årets siste såtid, og til ære for Saturn.

At dette var en jordbruksgud var nok grunnen til at den romerske forfatteren Varro Reatinus på hundretallet før Kristus kunne hevde at gudenavnet kom av satus som nettopp betydde å så.

Når det ikke er mulig å si at Saturnalia viser «2500 år med ubrutt julefeiring», er det av to hovedgrunner som ikke er helt bagatellmessige. Den ene er at tidspunktet var et annet,  den andre at innholdet ble endret.

Datoen ble altså skjøvet på, først til rundt 14. desember, senere til 17. Feiringen varte opprinnelig én dag, etter hvert syv dager, for så å veksle mellom tre og fem dager, avhengig av ulike keiseres vedtak.

Det finnes kort sagt ikke én Saturnalia-feiring, det finnes mange.

Det er heller ikke enkelt å hevde at det er en ubrutt «julefeiring» siden innholdet i Saturnalia også kan knyttes til orgier, stripping og gambling, noen kilder antyder også menneskeofring. I den grad dagens julefeiring, kristen eller ei, er inspirert av Saturnalia er det i grunnen greit at vi har brutt til dels dramatisk med romernes feiring, med forbehold om enkelte julebord.

At noe av maten man spiste kan minne om vår julefeiring, har mindre å gjøre med kristne forsøk på å etterligne Saturnalia, enn med hva som var vanlig festmat i Middelhavsområdet.

Vår oppfatninger av hvor julefeiringen kommer fra er langt på vei påvirket av spekulativ 1800-talls polemikk fra predikanten Alexander Hislop som gjorde det til et livsverk å koble den katolske kirken til hedenskap og Satan. Det bør kort sagt ikke overraske noen at David Gwynn ved Royal Holloway-universitet i London konkluderer med at «flertallet av dagens forskere vil nøle med å godta at en nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».

Fødsel og feiring

Men stemmer det ikke at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul? Nei, det er ikke enkelt å se at dette stemmer. Det stemmer heller ikke at guden Mithras ble feiret 25. desember.

Den eneste guden vi kan dokumentere at ble feiret den dagen var den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Denne festen ble imidlertid ikke innført før under keiser Elagabalus på 200-talletog ikke populær før et par generasjoner senere.

Dermed er det interessant at vi har tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember.

Pave Telesphorus forordner omkring år 130 messer ved Jesu fødselsdag, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Datoen 25. desember er ikke nevnt før omtrent år 150 hos biskop Theophilus i Palestina, et ikke helt irrelevant område for kunnskap om dette. Femti år senere finner vi også spor hos Tertullian.

Det var imidlertid ikke desember-datoen som var utgangspunktet. Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen.

Å si at kirken stjal juledatoen fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse.

Juleblot og jul

Er så den norske julen egentlig en fortsettelse av det førkristne juleblotet, slik det har vært vanlig å hevde de seneste par hundre år?

Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet julen ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Teller vi opp, ser vi at dette er sånn rundt 12. januar.

Det som skjedde var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen, 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

 

Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk.

At det fantes mye god mat og drikke ved høytider også i det førkristne Norge er vanskelig å unngå, på samme måte som det var selvsagt at man spiste og drakk mye og godt også i kristen tid.

Dette var såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i Norge i middelalderen.

Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul i Norge, bør man i det minste vurdere å legge det til 12. januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk.

Eller man kan legge det til Saturnalia rundt 17. desember eller vintersolverv 21. desember.

Hvorvidt dette skal følges opp med bloting til Tor og Odin, eller til fjøsnissen, eller ivaretakelse av de andre … mindre kristne deler av Saturnalia, er litt avhengig av smak og behag, for ikke å si lovverk og julebord.

Det finnes uansett få førkristne tradisjoner for å feire jul i hele adventstiden.

Selv om det kan være god stemning i «same procedure as last year», bør nok flere revurdere ritualet med å slå fast at julefeiringen 25.12. er en ubrutt tradisjon fra Saturnalia eller juleblotet.

(NB: Artikkelen hos HEF er blitt forsiktig justert, slik at de mest bastante påstandene er borte, etter denne debatten.)

Filosofiske actionfigurer til jul

HT Mark Shea.

Litt god nerdehumor i førjulstida. Denne gjengen er klare for å ta deg fra middelalderen til monadene, og tilbake igjen.

Spesielt tilpasset deg som ønsker den beste leken man kan forestille seg, og lek som eksisterer i virkeligheten er tross alt bedre enn lek som bare eksisterer i hodet ditt. Eller hva, Anselm?

Augustine: “He destroys the evil of his enemies by transforming it from substantial evil to mere privation.”

You can’t make this thing up!

toyanselm

toyaquinas

toyaristotle

toyaugustine

toydescartes

toyleibniz

toyplato

Taylor og Grayling om tro og religion

HT Hallvard Jørgensen.

Charles Taylor er en kjent kanadisk, katolsk filosof, mest kjent for sitt arbeid på sekularisering og multikulturalisme. A. C. Grayling er en filosof i den britisk-analytisk tradisjonen, ofte assosiert med den britiske humanetiker-bevegelsen og nyateisme. Følgende dialog er hentet fra dette intervjuet i Prospect Magazine.

Les også:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Utdrag start.  Uthevingene er Hallvard sine.

DAVID GOODHART How did religion come into your life? Was it always there?

CHARLES TAYLOR No, it wasn’t always there. At a certain moment, I got interested in God. My background is very varied: my mother’s family was Catholic, so we went to mass; my father was Anglican; and my grandfather was kind of Voltairian, anti-clerical and so on. So there was no single model to cleave to. Our parish was St Viateur d’Outremont—a very special parish. I was very impressed by the tremendous oratorical quotes of the sermons. So I learned my rhetoric from that. But no, I didn’t have a faith that came from the Bible.

I think the really decisive thing in my religious development was that around 1950-52, a great deal of new French-written theology—which eventually inspired Vatican II—was circulating through the media in Quebec, Cité Libre and so on. I read all this stuff: it gave me a sense of what I felt, what I wanted to believe. At that point, it was a hopeless minority theology. Later, to my astonishment, it became the official story of Vatican II.

AC GRAYLING Your acceptance of those views must have been prepared by some sort of antecedent mindset. It was surprising that you didn’t choose the Voltairian.

CT I don’t understand it now; I certainly didn’t understand it then. I guess I have a more coherent story now—that there is some very profound level of human life and human potential transformation which the Voltairians had no clue about. When I read Hume or Gibbon now, I’m very beguiled by the style and so on, but then I think:how can you so totally miss the point of what you’re discussing? Take Hume on miracles: he really seems to think that the human approach to the world is that of a detached observer counting up the likelihood of the evidence—which, of course, is true of his epistemology too.

AG But isn’t it possible that when you are planting a garden, so to speak, you have to do some clearance work first? To deploy a good argument against the rationality of faith or belief in miracles might be part of the clearing. Then there comes the planting, and the very rich tradition of what you might call realistic thought since antiquity has been more or less ignored because it hasn’t been the majority position in history. That’s a much less discussed resort for thinking about the sources of the good and about ethics, and you’re dismissing it. But thinking that Gibbon and Hume are giving us the whole story and not just part of it misses the big point.

CT You see them as ground-clearers. Who are the planters?

AG Well, we could begin with Aristotle and we could trudge on through Stoic ethics. There’s a very profound tradition of humanistic ethics. Why doesn’t that catch your imagination?

CT It does, but I see it as a very different universe from Hume. For instance, Aristotle has an understanding of us as embodied minds, embodied agencies that Hume has been “Cartesianised” away from. In other words,the Humean idea that I could object to faith with my understanding, with some inner intensive mentoring, is un-Aristotelian and un-Stoic.

AG I’m glad you’ve come back to the epistemology point because it’s an important theme in your work. But to stick with the idea of the rationality of faith. Consider a sort of minimal account of rationality, an evidence-based account that says if you’ve got wet in the past it’s rational to take an umbrella with you next time. How do people who have a religious commitment of some kind stop themselves from believing anything for which there is no empirical evidence: fairies, for example, or goblins?

CT What do you mean by empirical evidence? What always astonishes me when I hear people talk like you is that the term “empirical evidence” seems to you to have as obvious an extension as the term “glass.” I challenge that. For Hume there is no empirical evidence for the reality of God. That can only work out if you have a highly improbable and constructive notion of empirical evidence; as one writer once put it, this appallingly contemplative view of the world.

What if the real point of us, as Aristotle thought, as Merleau-Ponty thought, is that we are embodied minds, that things impact us? Then it’s a very different notion from empiricism. What if we’re also beings with an understanding of a moral world and the deeper significance of things?

AG I’ll explain what I mean by empirical evidence. If I was to make an inventory of the things on the surface of this table and I included in it things that no scientific instrument could detect, let alone what my body senses, then my empirical evidence for their presence on the table would be incomplete whereas my faith in the butter and cups of tea and so on would be very well grounded.

CT OK.

AG The point is that this constrains the sort of things one says one believes in. So if somebody believes in angels, archangels, because of a commitment to a traditional religious outlook, what stops them there? What controls their disbelief in fairies, pixies and gnomes? It’s a serious point.

CT Now here we are dealing with a very important issue where a certain kind of evidence is always going to be lacking. But there is a bad kind of epistemology, which is to decide, before you see what the issues are that interest you, that only certain kinds of evidence, like the kinds of evidence and the considered questions on what’s on this table, are going to count. In that kind of case you’re just never going to be able to resolve these kinds of issues I’m talking about. We’re going to start cheating and resolve them on very bad grounds like the following: all views other than mine involve taking account of bits of evidence that are other than the things on this table; therefore, they are all alone.

AG These are very subjective bits of evidence, but you think we should hold on to them. They are rather subjective in character, or emotional maybe, non-rational anyway.

CT Wow! These three words don’t mean the same as each other and don’t mean one single thing. Take emotions. There are certain kinds of things that you can perceive only if you are also perceiving with your emotional reactions. If you then align that with “non-rational,” you’ve made a huge leap—the leap being that whatever involves emotional perception is irrational.

AG I didn’t say irrational, but non-rational.

CT Non-rational.

AG You’ve never written as a philosopher of religion. Yet you have written about the philosophy of religion and you are very religious in your philosophy. Why is that?

CT Well, have I not? At Oxford in the 1970s I was an examiner for the DPhil in the philosophy of religion—it was so jejune and uninteresting. It was questions like: what are the proofs of the existence of God and do they work and does God have many meanings? It was dried-out analytic philosophy, pointless in operation. The kinds of things we are talking about now—the nature of reasoning and so on—get right into issues that are central to the philosophy of religion. I’ve been absent from, let’s say, the “Oxford DPhil syllabus philosophy of religion,” because nobody who has any interest in anything would buy that.

————————————————————————————-

Utdrag slutt.

Det er interessant å se hvordan Taylor avkler Graylings heller naive empirisme, og skyter ned selv hans forsøk på ta klassisk aristotelisme og stoisisme til inntekt for sitt eget syn. Naiv, fordi den er utilstrekkelig – ufullstendig i seg selv, og faller for mange av de samme punktene som i min kritikk av scientisme. Kort fortalt – den er en non-starter.

Men det er også interessant å se hvordan Taylor avviser analytisk religionsfilosofi som uinteressant. Antakeligvis fordi det virker abstrakt og fjernt fra vanlige menneskers levde liv. Forståelig nok.

Det må henge sammen. Tro og fornuft. Deler og helhet. Lære og levd liv. Da kommer vi vanskelig utenom å prate om tradisjon og kultur. Viktig ting å bli minnet på.

Les også:
Den estetiske troen
Kirken – fornuftens fanebærer