Impulsiv helg

Siden noen av leserne her kanskje skal på ungdomsfestivalen Impuls Stavanger, med godt over 2.000 deltakere, førstkommende helg, kan jeg jo slenge inn en notis om at jeg snart tar turen dit for å snakke om “Gud og vitenskap – må vi velge?” på lørdag, og stiller i “Grill en kristen” på søndag.

Det hadde altså vært fint å se ansiktet ditt på lørdag, og forbered gjerne noen vanskelige spørsmål du kanskje måtte lure på til søndag, så skal jeg gjøre mitt beste for å forsøke å velge ut noen ikke altfor dumme ord som svar.

Om du ikke vet hva Impuls er, men befinner deg i Rogaland, og ikke har planer for helga, kan du lese på Impulsweb for mer.

Velkommen!

Bentley Hart om ateismens absurditet

Jeg anser mange alternative virkelighetsforståelser som rasjonelle og mulige. Men ateisme er ikke blant dem. Så selv om jeg ikke hadde hatt grunner til å være kristen, vet jeg bare at jeg sannsynligvis ikke kunne vært ateist, men måtte funnet andre alternativ. Men så klart. Det at en virkelighetsforståelse ikke er rasjonell eller er absurd, er ikke i seg selv en grunn til å vite at den ikke er sann.

Ateisme i form av materialisme, troen på at materie med kvantitativ utstrekning i tid og rom er alt som eksisterer, er naturligvis et mye enklere mål enn naturalisme, troen på at det universet eksisterer alene som et kausalt lukket system. Førstnevnte er totalt uten troverdighet, men sistnevnte har både ontologisk og epistemisk rekkevidde til å få frem gode argumenter i sin favør. På mine kortere foredrag pleier jeg å oppsummere mine innvendinger mot naturalistisk ateisme i to bolker:

(1) Naturalismens avhengighet av ontologisk sirkeltenkning. Naturalisme må f.eks. bannlyse spørsmålet om hvor eksistens kommer fra, eller i det minste rettferdiggjøre hvorfor vi ikke trenger å stille det spørsmålet, som f.eks. å overbevise andre om at fornuften er for begrenset. Man må basere seg på en form for sirkeltenkning, hvor ting virker fornuftig (koherent) innad i systemet, men hvor man ikke kan touche med et fundament utenfor. Det er hva mange kjente ateister ofte baserer seg på, som f.eks. når de frenetisk forsøker å bygge opp forestillingen om at den relevante konflikten ligger mellom naturvitenskap og Gud, og det høres gjerne fornuftig ut, så lenge ingen får påpeke at de svever i løse lufta, og stiller feil type spørsmål. For det er gode grunner til at man ikke kan si at universet eller universene bare er, eller at naturlover bare eksisterer i og av seg selv og dermed kan representere dypeste virkelighet. Kanskje det finnes noen gode grunner for at man kan ekskludere disse spørsmålet, men jeg er stadig på leiting.

(2) Muligheten for fornuft. Hvis naturalistisk ateisme er et sant bilde av virkeligheten, så virker det som at mennesket er ute av stand til å ha eneste sann tanke om noe som helst. Rettere sagt, så virker det ikke som at det kan eksistere noe slikt som verken fornuft, sannhet, en sammenheng eller “målrettethet” mellom disse eller muligheten til å avdekke tilstander av objektive realiteter der ute, gjennom f.eks. fullstendig abstrakte verktøy som logikk, eller matematikk, som en gren av logikk.

Jeg har naturligvis ikke rettferdiggjort påstandene over tilstrekkelig på denne korte plassen, men det er en rask oppsummering. Du finner en rekke argumentasjonsrekker andre steder på bloggen.

Et lite utvalg:
Argumenter for Guds eksistens: En nødvendig virkelighet
En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer
Den ateistiske bevisbyrden
Kvantefysikk og første årsaker
Scientisme – filosofi uten fundament
Foredrag om Nietzsche og nyateistene – med lyd
Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap
Fri vilje under angrep

David Bentley Hart blir omtalt som en av de dyktigste nålevende teologene, og er, sikkert pga sin filosofiske trening, en av teologene der ute som er i stand til grundig, dyp, systematisk trening, i oppdatert kommunikasjon med pågående diskusjoner i resten av akademia. Han oppsummerer under noen av de samme innvendingene fra boka The Experience of God, anbefalt av selv ateister. Her forsvarer han ikke kristendom spesielt, men teisme generelt. Hvis du er en ikke-troende, er det ikke sikkert at du blir konvertert av boka, men det vil i hvert fall hjelpe deg til å sette pris på den intellektuelle dybden til motstridende synspunkter, og se at de ikke bare baserer seg på manglende ærlighet eller kunnskap om hvordan naturen fungerer. Og diskusjonen blir tross alt mye mer spennende om vi anstrenger oss for å oppsøke beste motstand, og forsøker å forstå motparten på best mulig vis. :)

When I say that atheism is a kind of obliviousness to the obvious, I mean that if one understands what the actual philosophical definition of “God” is in most of the great religious traditions, and if consequently one understands what is logically entailed in denying that there is any God so defined, then one cannot reject the reality of God tout court without embracing an ultimate absurdity.

This, it seems to me, ought to be an essentially inoffensive assertion. The only fully consistent alternative to belief in God, properly understood, is some version of “materialism” or “physicalism” or (to use the term most widely preferred at present) “naturalism”; and naturalism – the doctrine that there is nothing apart from the physical order, and certainly nothing supernatural – is an incorrigibly incoherent concept, and one that is ultimately indistinguishable from pure magical thinking.

The very notion of nature as a closed system entirely sufficient to itself is plainly one that cannot be verified, deductively or empirically, from within the system of nature. It is a metaphysical (which is to say “extranatural”) conclusion regarding the whole of reality, which neither reason nor experience legitimately warrants. It cannot even define itself within the boundaries of its own terms, because the total sufficiency of ‘natural’ explanations is not an identifiable natural phenomenon but only an arbitrary judgment.

(…)

It may be possible to believe in the materialist view of reality, I suppose, and in some kind of mechanical account of consciousness, but it is a belief that precludes any final trust in the power of reason to reflect the objective truths of nature. I happen to think that a coherent materialist model of mind is an impossibility.

I think also that the mechanistic picture of nature is self-evidently false, nothing more than an intellectual adherence to a limited empirical method that has been ineptly mistaken for a complete metaphysical description of reality. I believe that nature is rational, that it possesses inherent meaning, that it even exhibits genuine formal and final causes, and that therefore it can be faithfully mirrored in the intentional, abstractive, formal, and final activity of rational consciousness.

If I am wrong about all of these things, however, I think it also clear that what lies outside such beliefs is not some alternative rationalism, some other and more rigorous style of logic, some better way of grasping the truth of things, but only an abandonment of firm belief in any kind of reasoning at all. God explains the existence of the universe despite its ontological contingency, which is something that no form of naturalism can do; but God also explains the transparency of the universe to consciousness, despite its apparent difference from consciousness, as well as the coincidence between reason and reality, and the intentional power of the mind, and the reality of truth as a dimension of existence that is at once objective and subjective.

Here, just as in the realm of ontology, atheism is simply another name for radical absurdism — which, again, may be a perfectly “correct” view of things, if reason is just a physiological accident after all, and logic an illusion.
– David Bentley Hart, The Experience of God

Bulverisme – psykologisering uten grenser

Her om dagen tenkte jeg over et fenomen. Nemlig hvorfor vi er så raske til å psykologisere hverandre. Altså hvorfor vi er så raske til å spekulere i grunnene til hvorfor person A fremsier påstand X, snarere enn å faktisk granske innholdet i påstand X. Vi er så raske, at jeg til og med foreslo å opprette et eget fagfelt ved navn meta-meta-psykologi, som forsøker å forstå psykologien bak dem med stor trang til å psykologisere.

Hvorfor er dette viktig? Vel, fordi det ofte tar livet av rasjonell diskusjon. Siden jeg har lest mye populær “religionskritikk”, inklusive nyateisme, har jeg sett det spesielt utbredt der, men tviler ikke på at det også er en vanlig del av den politiske diskursen.

Implisitte og eksplisitte kritikere av religioners sannhetsgehalt, som Dawkins, Krauss, deGrasse Tyson, Boghossian eller Erik Tunstad har verken bakgrunnskunnskap eller kapasitet til å forklare hvorfor de filosofiske utlegningene til hundrevis av religiøse tenkere fra Aristoteles til Brian Davies er feilaktige, hvordan deres egen epistemiske utgangspunkt unngår å være ren scientisme – en av de mest irrasjonelle eksisterende posisjonene – eller hvorfor deres egne filosofiske alternativ er bedre, langt mindre hvorfor de når opp til et minimumsnivå av status rasjonelt. Du hører sjeldent popateister rettferdiggjøre hvordan fornuft er mulig gitt deres virkelighetsforståelse, eller hvorfor vi skal holde sannhet som viktig i en verden uten mulighet for transcendens.

Da er det lettere å gå omveien til å diskutere hvorfor religiøse tenker som de gjør. Det er lett å ramse opp årsaker fra ønsketenkning til manipuleringstrang. Alle empiriske data kan passe inn i en slik teori, om du bare vrir det på riktig måte. Eventuelt går man veien om rene kost/nytte-betraktninger, som hvorvidt det fører til krig, bidrar til endorfin-produksjon hos enkeltmennesker, bidrar til 2016 sine populære preferanser for organisering av et liberalt, sekulært samfunn, eller i Tunstad sitt tilfelle noe så absurd som hvorfor det ikke produserer vaksiner. Mer eller mindre irrelevante poenger gitt spørsmålet, uavhengig av om de skulle stemme eller ikke.

Jeg har fått mitt eget forsvar for fri vilje kritisert i diverse fora, ikke ved å faktisk samhandle med det som står der, og det jeg holder for å være flere anerkjente, kritiske argumentasjonsrekker for hvorfor man ikke kan rasjonelt argumentere mot fri vilje, men heller ved at jeg har fått min motivasjon for å forsvare fri vilje og en medfølgende rikere naturfilosofi, trukket i tvil. Slikt er gjespende kjedelig stoff å svare på senere.

På steder som Verdidebatt finner du dessuten diverse kristne som omgår innholdet i muslimers innlegg med begrunnelse i at forfatteren utøver Taqqiya, eller ateister som overses, mistenkt for ønsket om å utradere kristen kulturarv, rasjonalisere sin syndige livsstil eller lignende.

Og det er nesten for åpenbart å nevne diverse kommentarfelt i nettaviser, hvor anklager om sosialisme, fascisme og politisk islam henger løst innen de første fem kommentarene.

Det er naturligvis ikke noe galt i å tenke over årsaker til hvorfor mennesker tenker slik de tenker, og oftest gjør en innsats i å forstå en motpart fra dens egen ståsted oss til bedre samtalepartnere. Det vi derimot ikke kan gjøre, er å åpne diskusjonen med å parere alle de relevante spørsmålene, ved å fortsette til psykologisering og andre perifere problemstillinger, som i eksemplene ovenfor.

Hvis noen påstår til meg at den økende innvandringen av muslimer er en trussel mot viktige bærebjelker i vår egen kultur, holder det ikke for meg å tenke at han påstår det fordi han stemmer et bestemt parti, eller er oppvokst i et slikt miljø, og derfor har et bestemt konsept av islam eller muslimer. Informasjon om kontekst kan hjelpe meg til å forstå hvorfor personen argumenterer som han gjør, og hva ordene personen bruker er ment å bety, men fritar meg ikke fra ansvaret i å høre og vurdere hva som blir sagt.

Men som så ofte før, så er ikke jeg den første som reflekterer over dette. Så alt dette var egentlig bare en innføring til en tekst av den kjente C. S. Lewis, med det heldige biproduktet av at jeg fikk linket til en rekke tidligere tekster, i et opportunistisk håp om å endelig runde 100.000 unike sidetreff. Det er naturligvis også grunnen til at jeg skriver dette, om noen skulle trenge å trene på psykologiseringsevnene sine.

C. S. Lewis har nemlig en interessant tekst, skrevet i 1941, hvor han innfører ordet “Bulverisme” for å beskrive dette fenomenet. Så heretter kan jeg også innføre bulverisme til mitt eget ordforråd, og kan henvise til denne teksten hver gang jeg bruker det. :)

Hele teksten er verdt en titt. Et utdrag under:

In other words, you must show that a man is wrong before you start explaining why he is wrong. The modern method is to assume without discussion that he is wrong and then distract his attention from this (the only real issue) by busily explaining how he became to be so silly. In the course of the last fifteen years I have found this vice so common that I have had to invent a name for it. I call it “Bulverism.” Some day I am going the write the biography of its imaginary inventor, Ezekiel Bulver, whose destiny was determined at the age of five when he heard his mother say to his father – who had been maintaining that two sides of a triangle were together greater than the third – “Oh, you say that because you are a man.” “At that moment,” E. Bulver assures us, “there flashed across my opening mind the great truth that refutation is no necessary part of argument. Assume your opponent is wrong, and then explain his error, and the world will be at your feet. Attempt to prove that he is wrong or (worse still) try to find out whether he is wrong or right, and the national dynamism of our age will thrust you to the wall.” That is how Bulver became one of the makers of the Twentieth Century.

I find the fruits of his discovery almost everywhere. Thus I see my religion dismissed on the grounds that “the comfortable parson had every reason for assuring the nineteenth century worker that poverty would be rewarded in another world.” Well, no doubt he had. On the assumption that Christianity is an error, I can see clearly enough that some people would still have a motive for inculcating it. I see it so easily that I can, of course, play the game the other way round, by saying that “the modern man has every reason for trying to convince himself that there are no eternal sanctions behind the morality he is rejecting.” For Bulverism is a truly democratic game in the sense that all can play it all day long, and that it give no unfair advantage to the small and offensive minority who reason. But of course it gets us not one inch nearer to deciding whether, as a matter of fact, the Christian religion is true or false. That question remains to be discussed on quite different grounds – a matter of philosophical and historical argument. However it were decided, the improper motives of some people, both for believing it and for disbelieving it, would remain just as they are.

I see Bulverism at work in every political argument. The capitalists must be bad economists because we know why they want capitalism, and equally Communists must be bad economists because we know why they want Communism. Thus, the Bulverists on both sides. In reality, of course, either the doctrines of the capitalists are false, or the doctrines of the Communists, or both; but you can only find out the rights and wrongs by reasoning – never by being rude about your opponent’s psychology.

Until Bulverism is crushed, reason can play no effective part in human affairs. Each side snatches it early as a weapon against the other; but between the two reason itself is discredited. And why should reason not be discredited? It would be easy, in answer, to point to the present state of the world, but the real answer is even more immediate. The forces discrediting reason, themselves depend of reasoning. You must reason even to Bulverize. You are trying to prove that all proofs are invalid. If you fail, you fail. If you succeed, then you fail even more – for the proof that all proofs are invalid must be invalid itself.

En ond sirkel?

Noen tanker.

Kanskje det bare er en ond sirkel?

Personer uten kunnskap om religion, kritiserer ofte religion, hva nå enn de gjerne mener at denne “religion” er i et gitt øyeblikk. De samme personene skryter gjerne av hvordan man ikke trenger kunnskap om religion for å kritisere religion. Derfor oppsøker de ikke kunnskap om religion. Deretter blir de enda mer overbeviste i sin tro på at man ikke trenger kunnskap om religion for å kritisere religion.

Les også:
Vi trenger bedre kritikere enn Tunstad

Antakeligvis er det ikke et fenomen begrenset til samtaler om religion, men som kommer ekstra sterkt til uttrykk der. Hvor vi brått opplevde at vi ikke var like kalde, avbalanserte og rasjonelle som vi likte å tenke at vi var.

Den brautende ateismen, den vi gjerne kjenner som “nyateisme”, er gjerne den som også er mest kunnskapsløs. Men den er brautende, så den er mest synlig. Den er polarisert, så den er mest interessant for media.

Klokere stemmer. Mer nyanserte stemmer. De publiserer gjerne på steder hvor de bare blir lest av et spesielt interessert fåtall. Det blir for langtekkelig og slitsomt å lese over smartmobil på bussen en tidlig morgen. Memer med tekst og et bilde av Ricky Gervais har en tendens til å slå ut longreads. Vi er tross alt i 2016.

Les også:
Fra kritikk til renessanse – om nyateisme

De siste årene har jeg kommet over overraskende mange personer, som forteller at de var noe man kan kalle “nyateister”, før de et sted på veien var redelige nok til å oppsøke kunnskap, eller bare ble utsatt for kunnskap, om det de kritiserte. Det ble gjerne et vendepunkt. Mange av disse er fremdeles ateister, men er langt mer reflekterte og evner i dag i mye større grad å vurdere både styrker og svakheter ved eget og andres ståsted.

Lignende tilfeller finnes naturligvis også i den kristne leiren, men med motsatt fortegn. Som holder til at det er greit å generalisere humanetikere eller muslimer, eller demonisere alle med en avvikende livsstil, hvor enkelvers nærmest kan plukkes ut av sin rette kontekst og tilpasses til ens egen bruk, her og nå.

Det må være mulig å forsvare sannhet, og fremdeles elske vantro som er skapt i Hans bilde.

Men noen klarer å bryte sirkelen. De fascinerer meg. All creds til dem.

Hør også:
Foredrag om Nietzsche og nyateistene

Vi trenger bedre kritikere enn Tunstad

Publisert på Skaperkraft sine nettsider 15.01.16.

Det finnes et merkelig fenomen i deler av Vesten. Folk med høy kompetanse innen et fagfelt, og som på ingen måte ville tillatt noen å uttale seg uten en respektabel mengde av kunnskap og litteratur i baklomma, tildeler seg selv et frikort så snart ordet religion er nevnt. Da er verken forståelse eller forarbeid nødvendig. Alle kan være en ekspert. «Religion», som plutselig brukes som et enhetlig samleord for alt fra aztekisk menneskeofring, til Jesu kjærlighetsbud og Gandhis ikkevoldsdemonstrasjoner, korstog, hellige Skrifter og barnehjem, er en så enkel motstander, at man ikke trenger å vite noe om den, hva den nå enn er. Og hvordan vet man det? Jo, man vet det. Fordi. Bare fordi.

Tunstad er den siste som søker medlemskap i klubben av eksperter som tror at deres kompetanse innen et fagfelt gir dem autoritet i helt andre fagfelt. Dette gjør han ved å fastslå på et litt malplassert sted som forskning.no at vi ikke trenger Gud.

Ragnar Bergem gjør rett i å bemerke at Tunstads tekst har lite eller ingen kontakt med seriøs faglitteratur. Det er ikke fordi innsikten hans er original, grensesprengende, sylskarp eller ubehagelig, som noen av Tunstads sympatisører synes å tro, men fordi den er kjedelig irrelevant.

Tunstad sier i en bisetning at det er hans interesse for vitenskap som driver ham til å skrive dette, men vitenskap er merkelig fraværende for innholdet i teksten. Dermed fremstår utsagnet mest som et alibi. Et forsøk på å få ekstra kredibilitet til det ønskede narrativet om at en selv representerer det ypperste av opplysning, vitenskapelighet og kritisk sans, i kamp mot fortidens mørke og overtro, om enn representert ved Paven, Bin Laden eller Kylo Ren. Kampen for lyset fører dessverre til at både vitenskapelighet, kritisk sans og mange opplysninger ofres på alteret. Diskusjoner om religion potensiale til å gjøre selvutnevnte skeptikere minst like irrasjonelle som disse religiøse de forsøker å polemisere mot.

Teksten til Tunstad inneholder dermed færre konkrete argumenter enn spekulative påstander, målt opp mot merkelige referansepunkter som ofte ender i direkte kategorifeil. Det gjør det også umulig å skrive et direkte svar på Tunstads premisser

Tunstad starter med å kritisere religion, hva nå enn det er, for ikke å være praktisk nok.

«Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Nå er det mye vi kunne svart her. Det er fristende å påpeke raskt at det var klostrene i middelalderen som utviklet organiserte sykehusstrukturer, og at de første moderne universitetene for systematisk læring ble, ikke tilfeldig, født i skyggen av klostre og katedraler. Vi kan til og med ta det så langt, som mange vitenskapshistorikere har gjort, til å si at den vitenskapelige revolusjon med sin spede start på 1100-1200 tallet, ville vært utenkelig uten det filosofisk-teologiske grunnlaget som ble lagt i det kristne Europa.

Her finner vi formulert tanken om at universet ikke hadde et a-rasjonelt opphav, hvor tilfeldige mekanistiske konfigurasjoner av atomer gir opphav til alt fra steiner og stolben til tenkende mennesker. I stedet var det rasjonelle Logos med i skapelsen av universet (Joh 1), og mennesker var skapt i dette rasjonelle Logos sitt bilde. De kristne trodde at universets historieforløp ikke var syklisk, dømt til å gjenta seg selv, som i mye gresk og østlig tankegang. Det var derimot lineært og fremskritt dermed mulig. Det siste blir omtalt av den ateistiske filosofen John Gray som en «kristen myte» på lik linje med «tilbedelsen av sannhet er en kristen kult», og den å tro at «mennesker er forskjellige fra andre dyr».

Videre kom tanken om at det var orden i universet, noe som kunne sette mennesker på sporet av å beskrive det i matematisk språk, i henhold til universelt gyldige naturlover. Slik kan selv humanetiker og filosof Morten Fastvold skrive i bladet Humanist at:

«(…) at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.»

Eller vi kan samstemme med den ateistiske sosiologen Jürgen Habermas i den mer politiske sfæren om at:

«Universell egalitarisme, som ligger bak idealene om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ. I lys av nåtidige utfordringer til en post-nasjonal konstellasjon, fortsetter vi å dra substans fra denne arven. Alt annet er bare postmoderne pjatt.»

Men å fortsette her ville vært å anerkjenne Tunstads argumentasjonslinje, så vi stopper der.

Bjørn Are Davidsen kommer heller med en nyttig illustrasjon som får frem kategorifeilen her. Forsøk å bytte ut ordet «religion» med «sekulærhumanisme» eller «naturalistisk ateisme», sistnevnte som en virkelighetsoppfatning om at naturen eksisterer i seg selv, som et kausalt lukket system uten påvirkning utenfra. Vi får da:

«Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Det overforstående er minst like sant, men viser at Tunstad tåkelegger mer enn han klarer opp. Han kommer aldri på at han må argumentere for sin egen virkelighetsoppfatning, før han kan ta den som en selvfølge i forsøk på å kritisere andres. Slikt lover ikke godt hvis man ønsker å fremstå som seriøs fagperson med litt kritisk distanse til sin egen posisjon.

Det er et vanlig grep for populærateisme å rigge opp bokseringen med naturvitenskap vs. Gud, men gjør at vi er dømt til aldri å adressere problemstillingene som kreves for å forstå den dypere virkeligheten eller det filosofiske fundamentet for at vi kan utforske naturen i det hele tatt. Kristen tro påstår ikke å være en konkurrent, en alternativ epistemologi, til naturvitenskap, like lite som sekulærhumanisme forsøker å være det. Den har heller gjennom alle tider påstått å være komplementær, og utfylle det fragmenterte bildet som høyt spesialiserte metoder avdekker for oss til en helhetlig virkelighetsforståelse. En kristen farmasøyt kan derfor utvikle vaksiner side om side med både ateister og buddhister, uten å gå på kompromiss med sin egen tro. Det er derfor dedikerte kristne kan samarbeide med andre, og benytte seg av nettopp naturvitenskap i forsøket på å løse verdens utfordringer.

For det å protestere på at «religiøs kunnskap», hva nå enn det er, ikke sender vaksiner på produksjonsbåndet eller at Gud ikke lar seg empirisk falsifisere, er som å klage over at en metalldetektor ikke hjelper deg til å finne raskeste vei fra Oslo til Bergen, at kunnskap om generell relativitet ikke hjelper tannlegen å fjerne smerten i munnen din, eller at ikke Pytagoras teorem i euklidsk geometri kan avfeies av en protonakselerator.

Om Tunstad likedan hadde diskvalifisert grunnleggende aritmetikk som kunnskap for ikke å oppfylle de samme kriteriene, viser det en lite imponerende evne til å holde flere tanker i hodet på en gang.

Jobben med å kritisere Gud er ikke så lett som den virket til å være. Tunstad virker dermed frustrert over at:

«Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann.»

Den åpenbare forklaringen på det, er at det er en stråmann. Det er en fremstilling som er fraværende hos tusener på tusener av de mest fremstående teistiske tenkerne gjennom historien, både blant greske hedninger, jøder, muslimer, hinduer, sikher og kristne. Og hvis ikke det kvalifiserer til stråmann, hva gjør så det? Det er som å kritisere evolusjon ved å titte inn i apeburet i dyrehagen og bemerke at de ikke har født så mange menneskebarn i det siste, selv om seriøse biologer aldri har påstått noe slik. Men Tunstads kritikk av Gud ligner ubehagelig mye på enkelte kreasjonisters innvendinger mot evolusjon.

For ingen har påstått at Gud er en vitenskapelig hypotese, underlagt Poppers kriterier for falsifikasjon. Tvert imot, ville en slik Gud ha vært en skapning, nødvendig begrenset av tid og rom, og ikke Skaperen selv. En slik gud ville ha mer til felles med Tunstad, enn Gud, slik Gud fremstilles i de store monoteistiske tradisjonene. Den evige, uforanderlige, absolutt enhetlige, metafysisk ultimate, oppgav og opprettholderen av eksistensen til alt annet enn seg selv til enhver tid.

Kunnskapen om de grunnleggende trekkene til denne Skaperen, har ikke vært redusert til bare meninger, men er noe som verdenshistoriens største tenkere, fra Aristoteles til Plotin, Maimonides, Avicenna, Aquinas har fylt diverse hylleplass til rasjonelt å demonstrere fra allmenngyldige, logisk nødvendige premisser. Argumentasjon som kan undersøkes og etterprøves. Man kan være enig eller uenig i om de lykkes, men det er dypt uredelig å late som at det ikke eksisterer, eller avfeie brorparten av filosofihistorien uten begrunnelse.

Tunstad påstår videre at kristne kan skifte standpunkt til ulike aspekter ved den kristne tro, og er tydeligvis overraska over noe så selvfølgelig som at ulike kristne har ulike meninger om ulike ting, som folk flest har. Men heller enn å være et moderne, tilpasningsnødvendig grep, kjennetegnende for gudstroende i full retrett fra vitenskapelig kunnskap, formanet f.eks. kirkefaderen Augustin sine tilhørere allerede på 400-tallet om å forstå Skriften i lys av beste tilgjengelige kunnskap om naturen. Naturvitenskapens fremskritt siste 2000 år har ikke rokket ved et eneste sentralt kristent dogme, nettopp fordi spørsmålene ikke tilhører dens metodologiske rekkevidde. Kristne tenkere har alltid søkt å la seg informere av det beste fra både den skapte, naturlige åpenbaringen, samt den spesielle åpenbaringen, fordi de utfylte hverandre.

At jomfruer vanligvis ikke får barn eller at mennesker i henhold til normalt fungerende naturlige prosesser ikke pleier å komme tilbake til livet etter sin død, var kjent nytt også for jøder, grekere og romere. Men i Johannesevangeliet kapittel 20 fortelles det at Jesus gjorde mirakler, blant annet nettopp for å vitne til omverdenen hans spesielle posisjon. Så kritikken om at nevnte påståtte historiske hendelser overskrider naturens vanlige produktive krefter, er for lengst gjort bedre av kristne selv. Det er bare å gjenta definisjonen av hva et mirakel påstår å være. Men å tro på et mirakel, innen en spesiell kontekst, betyr ikke at man trenger å være åpen for alle mirakler. Nettopp var det troen på et rasjonelt univers, innrettet etter universelle lover, som gjorde at kristne ofte har kunnet imøtegå diverse okkulte retninger, hvor magi var sentralt, og livløse gjenstander ble tilegnet mystiske krefter.

Mer kunne vært sagt, men denne teksten er farlig nær et helt bokkapittel allerede. Så til sist til testen som skal vise at Gud heller ikke kan ha noe med moral å gjøre, oppsummert av Tunstad på følgende vis:

«Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?»

Dette viser en dyp misforståelse av nærmest samtlige relevante spørsmål i moralfilosofi fra Antikken til 2016. Spørsmålene handler mindre om hva vi kan finne på å gjøre uten forbud, og mer om hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt i utgangspunktet. Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv normativ standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er de etiske reglene som preger noen kulturer bedre enn andre? Er vi forpliktet til å handle i henhold til forhåndsprogrammert biokjemi og innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke denne delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller følger vi bare strømmen i samtiden og våre omgivelser?

Dette er vanskelige spørsmål, men vi løslater ikke Gud fra å stille opp i det som forsøker å være en rasjonell, koherent moralontologi, ved å påpeke at vi muligens ikke hadde tatt livet av barna våre uten at den lokale presten hadde trappet opp på døra vår med hevet pekefinger. Selv om det hører med til ironien å påpeke, som Davidsen skriver:

«Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.»

Så man kan fint ha informerte og faktabaserte samtaler om de fleste spørsmål som berører religion. Det er bare det at Tunstad tydeligvis ikke kjenner til disse, og viser en kjedelig mangel på nysgjerrighet for å oppsøke dem.

God og informert religionskritikk er viktig og nødvendig. Religion, som mye annet, er en potensiell kilde for mennesker til å utøve makt og innflytelse for godt og vondt. Tunstad forteller at han la religiøsiteten bak seg etter et 20 sekunders innfall som tidlig ungdom. Det hadde likevel vært forfriskende om kritikken ikke hadde hatt like mye preg av å være et 20 sekunders innfall.

Problemet er altså ikke at Tunstad feiler på komplekse distinksjoner, som sofistikerte tenkere har diskutert gjennom årtusener, men ikke har grep om selv de mest grunnleggende linjene i diskusjonen. Ting som ikke er lenger unna enn et par tastetrykk eller en introduksjonsbok, eller som han sikkert kan få bli opplyst om fra kollegaer rundt lunsjbordet. Resultatet blir en fornøyelig søndagstur gjennom en rekke morsomme, men irrelevante problemstillinger.

Men slikt gjør oss ikke klokere. Vi trenger bedre kritikere.

Tror kristne og muslimer på samme Gud?

Etter hvert som islam har blitt mer synlig i Norge, både i den offentlige samtalen og i bybildet, virker spørsmålet i overskriften til å være aktuelt fra tid til annen. Peker muslimenes “Allah” på det samme som jøder gjør ved navnet “Elohim”, spanske katolikker ved “Dios” eller norske lutheranere gjør ved “Gud”?

Spør den gjengse Dagen-leser, og de vil fort føle seg fornærma over at du i det hele tatt turte å stille spørsmålet. Blant norske prester og pastorer vil man nok høre vidt forskjellige svar. Men på pavefronten hørte vi imidlertid for ikke lenge siden Frans si følgende:

“I greet and thank cordially all of you, dear friends belonging to other religious traditions; firstly the Muslims, who worship the one living and merciful God, and call upon Him in prayer.”

Dette var heller ikke noe spesielt moderne, relativistisk grep av Frans. I Lumen Gentium fra 1964 finner vi følgende:

“In the first place amongst these there are the Muslims, who, professing to hold the faith of Abraham, along with us adore the one and merciful God”

Så hvordan skal vi forstå dette? Er kristnes henvisning mot Gud den samme som den muslimske henvisningen til Allah?

Jeg har i lang tid tenkt at selv om spørsmålet absolutt ikke er enkelt, må svaret være ja.

Det er ikke et forsøk på å være politisk korrekt eller relativistisk, så det krever noen distinksjoner først.

Arabiske kristne referer merkverdig nok fremdeles til Gud som Allah, som oversatt fra greske ὁ Θεὸς (ho theos), som igjen er ordet for Gud vi finner igjen både hos de kjente greske filosofene og i Det nye testamentet.

Så tenk først over hva det betyr at kristne og muslimer kan referere til samme Gud. For enkelhet kan vi starte med hva det ikke betyr.

Det betyr ikke at kristendom og islam plutselig er identiske. Det betyr ikke at kristne må tro at Mohammed virkelig var en profet, og fikk diktert Koranen fra engelen Gabriel. Det betyr ikke at Bibelen og Koranen inneholder det samme. Det betyr ikke selv at de kristne og muslimske gudsbildene er like. Det betyr ikke nødvendigvis at muslimske verdier utgjør et like godt grunnlag å bygge et samfunn på som kristne verdier. Selv om vi skulle inkludere gudskonsepter som jødiske “Yawheh”, hindustiske “Brahman” (i noen tradisjoner) eller indianske “The Great Spirit” inn i ligningen, betyr det ikke at alle religioner eller virkelighetssyn er like sanne.

Det som er spørsmålet her, handler om referanse, og ikke fullblods teologi.

For å starte tankerekken, kan vi starte med et berømt eksempel fra logikeren Gottlob Frege. Han viser til at navnet “Morgenstjernen” skiller seg fra “Aftenstjernen”, men begge disse henviser til samme størrelse – nemlig planeten Venus.

Dette henviser til Freges poeng om at en forskjell i mening (Sinn) ikke nødvendigvis medfører en forskjell i betydning (Bedeutung). Så Gud og Allah er ikke nødvendigvis forskjellige størrelser selv om den kristne og muslimen har ulike perspektiv de betrakter Gud fra, på samme måte som “Aksel Hennie” og “Skuespilleren bak Max Manus” kan være samme person, selv om hver av to personer kanskje bare kjenner til et av dem.

Et annet poeng, er at selv en person med feilaktige oppfatninger av en størrelse, ikke nødvendigvis referer til noe annet enn en person med korrekte oppfatninger av samme størrelse.

Selv om jeg feilaktig skulle tro at Ole Gunnar Solskjær er mannen som er trener for Cardiff i Premier League med bolig i Wales og mellomblondt hår, mens du peker ut at han ikke lenger trener Cardiff, bor på Nordmøre, samt at håret hans har fått et gråskjær, er det fremdeles åpenbart at vi referer til samme person.

I et annet, om noe uperfekt eksempel, så la oss ta den darwinistiske evolusjonsteorien. Se for deg tre personer. Den første er en energisk 16-åring ved navn Tim, den andre er meg, Daniel Joachim, og den tredje er f.eks. en utdannet biolog med cand.real. i zoologi, som sympatiske Dag Hessen.

Tenåringen Tim har akkurat brukt noen timer på YouTube, hvor han har sett kremtitler som “Richard Dawkins destroys Creationist” eller “Jerry Coyne owns stupid Christian”. Vel, YouTube er et interessant sted.

Se nå for deg at disse videoene får adrenalinet til å strømme i blodet til Tim, som høylytt peker ut seg selv som forsvarer for rasjonalitet og naturvitenskap mot overtro og religion. Men kunnskapen han har om evolusjon kan oppsummeres i noen sitater fra Dawkins og Coyne ute av kontekst, samt fra naturfagstimene på ungdomsskolen.

Jeg, for min del, har lest noen bøker om temaet for å holde meg oppdatert og tror at jeg har kan litt mer enn Tim, men jeg har fremdeles mangelfull kunnskap om det store bildet. Den tredje er Hessen selv, som er ekspert på temaet, og har skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler.

Nå, det er tydelig at vår forståelse av evolusjonsteorien er sterkt varierende. Vi har antakeligvis alle tre, men til ulik grad, feilaktige trospåstander om detaljene ved evolusjonsteorien. Likevel er det åpenbart at vi alle tre referer til det samme.

Si at vår kjære 16-åring skulle rote seg borti et tilfeldig lukket kristent miljø i Vestlands-Norge. Her møter han et par voksne kreasjonister som har sett noen flere YouTube-videoer, samt lest et par bøker. Nok til at de har pugget noen vanlige argumenter som målbinder tenåringen vår, som f.eks. månens tilbaketrekningsrate. Betyr det at disse kreasjonistene klarte å tilbakevise en tenåring, at evolusjonsteorien selv er tvilsom? At hva jeg og Hessen (uten sammenligning for øvrig) tenker på når vi hører ordet evolusjonsteori, er på gyngende grunn?

Åpenbart ikke.

Merk at det er en parallell her. Å tro at evolusjonsteorien er en svak teori fordi en 16-årings forståelse av den ble satt under press, er like tåpelig som å tro at Guds eksistens står under tvil, fordi f.eks. Richard Dawkins, Jerry Coyne, Stephen Fry eller Hans Petter Halvorsen (uten sammenligning for øvrig) har kastet seg over sine respektive karikaturer, som er et resultat av deres egen mangelfulle forståelse med liten relevans for virkelige tilstander. Deres kritikk kan ofte like gjerne være rettet mot at Bjarne fra Oslo Øst ikke eksisterer.

Det betyr bare at vi må jobbe hardere, oppsøke de beste kildene vi kan finne, og forsøke å forstå hele konteksten til argumentene som gis.

Faktisk. Selv om Hessen selv skulle ta feil av mer komplekse spørsmål, som hvorvidt epigenetikk kan gi en fullgod forklaring på overføring av egenskaper på tvers av generasjoner, eller om det mot formodning skulle være Lamarckistisk evolusjon som var den sanne teorien hele tiden, ville vi alle tre fremdeles tidligere ha referert til samme feilaktige teori.

Men ulikhetene kan naturligvis også gå for langt. Hvis jeg sier at mannen som så nydelig spilte Candle In The Wind i Lady Dianas begravelse, også var mannen bak låtene Tears in Heaven og Wonderful Tonight, fordi jeg feilaktig har Eric Clapton i tankene, er dette en helt annen størrelse enn den Elton John som faktisk spilte piano der i Westminster Abbey.

Så tilbake til temaet. Den kristne Gud og den muslimske Allah. Hvilken av de ovenfornevnte analogiene passer best?

Om noe, virker det åpenbart at kristendom og islam, med sine respektive navn, begge refererer til den Gud som er den evige, uforanderlige, allmektige, allvitende og allestedsværende Skaperen. Gud som den ultimate metafysiske virkeligheten, kilden til eksistensen av alt annet enn seg selv, som i prinsippet ikke kan ha en egen årsak, og ubegrenset av tid og rom. Dette konseptet av Gud har den vanlige kristne og muslimske til felles, ikke bare med hverandre, men også med andre storheter som Aristoteles, Plotinus og Maimonides.

Les også:
Argumenter for Guds eksistens

Det kristne konseptet om Gud, kontra nyateistiske karikaturer, starter ikke med Bibelen, men med det inkarnerte og levende Guds Logos. Guds fornuft – utøst i skaperverket.

Dette utelukker et høyt antall guder (med liten g), som spaghettimonstre, Zeus, Odin, Ra, Shiva, osv. Så igjen. Det nyateistiske soundbitet om at alle andre avviser tusenvis av guder, men at de bare går en lenger, viser igjen en flau, manglende kunnskap i form av en kategorifeil, fordi det er en uendelig forskjell på guder og Gud. Den monoteistiske Gud som er metafysisk ultimat, har det til alle tider bare eksistert en av, helt uavhengig av hva som er funnet på av diverse guder med supermenneskelige egenskaper og fete spesialeffekter.

Et interessant historisk innspill, er at arabiske kristne trosforsvarere på slutten av det første milenniet ikke argumenterte for at den kristne Allah var en helt annen gud enn den muslimske Allah. Heller, så utfylte de treenigheten ved å bruke språk fra Koranen til å omtale både Allah, Kalimah (Ordet) og Ruh (Ånden). Altså det vi kjenner som Faderen, Sonen og Den Heilage Ande, for å fylle opp nynorsk-kvoten for 2016. Dette samsvarer med hvordan Paulus entrer diskusjon med greske tenkere, som har satt opp et alter for “en ukjent Gud” (Apg 17,23) og forsøker å avsløre at den sanne identiten til den de tilber.

Naturligvis, muslimer tror ikke at Jesus er Guds sønn i det hele tatt. De tror at han bare var nok en profet. De tror heller ikke at Gud er treenig. Men det gjorde ikke jødene Abraham, Isak, Jakob eller Moses heller. Betyr det at Abraham ikke i det hele tatt refererte til den samme Gud som kristne i alle tider har trodd på? Betyr det at det Jesus kalte for “Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud” (Matt 22,32) ikke var den Gud som Abraham, Isak og Jakob trodde på? Veldig få kristne vil si det.

Så det virker ikke til å være nok til å si at den kristne Gud er en annen enn den muslimske Allah. I det minste i det abstrakte.

Selv om jeg har stor respekt for en rekke av de store muslimske tenkerne, så virker det fra et kristent perspektiv, til at muslimen bare har tatt feil på dette punktet, på samme måte som vi tidligere tok feil om de sanne detaljene omkring personen Ole Gunnar Solskjær. Vi vil si at de begge hadde mangelfull kunnskap om den hele og fulle sannheten. På samme måte, så tenker den kristne at muslimen har en rekke feil i sitt perspektiv av Gud, som gir et usant utfyllende bilde av hvem Gud er, og som i neste omgang kan få store konsekvenser for både teologi, naturfilosofi, antropologi og mye annet.

Men noen forskjeller vil samtidig være for store. Ta mormoneres konsept om Gud, egypternes Atum-Ra eller vikingenes Odin. Med forbehold om at jeg kan ta feil om mormonisme, virker alle tre til å være figurer med fysiske, materielle kropper, underlagt begrensningene av både tid og rom, tross sine supermenneskelige egenskapene. Odin og Atum-Ra er i tillegg kommet inn i eksistens i løpet av historiens forløp, fra henholdsvis Odins mor Bestla og vann. Noe slikt er tydelig en helt annen størrelse enn den metafysisk ultimate størrelsen som klassisk teisme holder til. De er mer som Elton John og Eric Clapton.

Dersom hedningene Aristoteles eller Plotinus, kristne Augustin, jødiske Moses eller Maimonides, eller muslimske Avicenna har rett, er teisme en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. Hos dem er Gud selve Skaperen. Dersom vikingene, de gamle egypterne eller mormonerne har rett, er ateisme en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. Hos dem er Gud en skapning.

Så min konklusjon er at vi vanskelig kan si noe annet enn at kristne og muslimer refererer til samme Gud.

Les også:
En tegneserie – hvordan vite at Gud eksisterer

Ønsker du å lese flere perspektiv? Dette spørsmålet har fått mye oppmerksomhet siste måneden. Du kan lese hvorfor Frank Beckwith, Dale Tuggy, Edward Feser og Aidan Kimel gir positivt svar, mens Lydia McGrew svarer nei. Bill Vallicella og Peter Leithart sitter foreløpig et sted oppe på gjerdet.