Livet mellom tro og tvil

Publisert i Credo 01/2016, medlemsbladet til NKSS Laget.

Alle mennesker opplever tvil. Vi tviler på oss selv. På menneskene rundt oss. På at vi klarer å hoppe over bukken i gymtimen. På om handlingene våre er gode. På at venna våre faktisk bryr seg. På om en trener er egnet til å styre favorittlaget vårt til ligaseier. På om jenta i parallellklassen liker oss. Når vi blir større, tviler vi til og med på om pappa faktisk kan alt.

Å leve som et menneske, er å leve daglig, både som en troende og som en tvilende.

Tvil kan være en første stopp til et ønske om å utforske mer. Det kan være et verktøy for å fjerne fordommer og forstå stadig mer. Men tvil kan også være en ekstremt ubehagelig tilstand. Den kan gi oss opplevelsen av å falle – uten noe å holde oss fast ved.

For hva når vi tviler på Gud selv?

Vi hører ofte at det er godt å ha litt tvil. Det viser visstnok at vi tar troen på alvor, og tør å utforske den. Slik kan tvilen og troen ikke ekskludere hverandre, men vokse med hverandre.

Denne typen tvil kommer gjerne i to typer:

  1. Vi kan tvile på om Gud i det hele tatt eksisterer
  2. Vi kan tvile på om Gud bryr seg. Om Han er glad i oss, eller i det hele tatt kjenner til hvem vi er.

Disse to typene er ganske ulike, og krever desto ulike tilnærminger.

Den første typen kan nok med hell møtes på et mer intellektuelt plan. Slik trenger den ikke å anses som en destruktiv tvil, men kan trigge et ønske om å forstå mer. De desidert største hodene i menneskehetens historie, inkludert navn som Sokrates, Platon og Aristoteles, til Augustin, Maimonides, Avicenna, Aquinas, Spinoza, Leibniz, Pascal og Newton, har vært enige om at det nødvendigvis må eksistere en første årsak, ikke bare i tid, men i rekkefølge av eksistens. De har konkludert med at en ubeveget beveger står bak universet, og svarer til navnet vi gjerne kaller…Gud, med tilhørende egenskaper. Allmektig. Allvitende. Allestedsværende. Perfekt god. Ikke begrenset av verken materie eller tid.

Dette mente de å vite uten å åpne en eneste Bibel, Koran eller Bhagavadgita, men alene ved å betrakte naturen, og utføre nødvendige logiske resonnementer. Det kunne umulig, selv i prinsippet, eksistert noen natur uten Gud, tenkte de, og derfor heller ingen person tilsvarende deg som kunne sittet her og lest dette. Men om det er en ting du kan være sikker på, så er det at du selv eksisterer. Og for at det skal kunne eksistere skapninger som deg og meg, samt et skaperverk for oss å utfolde oss i, så kreves det en Skaper.

Få personer i dag, og få kristne, kjenner til at vi kan stå på disse kjempenes skuldre, og derfor tror vi ofte på vår egen kultur når vi hører at det er rart å tro på Gud i 2015. Men de største tenkerne har tenkt før oss, og vi kan hente det frem igjen. Å utlegge argumentene deres i detalj, er nok utenfor hva denne teksten kan klare, men de er enkelt tilgjengelige i bøker, videoer og på nett, og de fleste av argumentene er like sterke den dag i dag, som de var da de først ble skrevet.

Men selv om vi kanskje intellektuelt kommer frem til at Gud må eksistere, finnes det fortsatt dager hvor ting virker håpløst og Gud virker fjernt fra livet vårt. Hvis Gud er skaper og opprettholder av både naturlover, kjemiske forbindelser, galakser og solsystemer, så kan vel Gud ikke bry seg om små personer som oss?

Antakeligvis er det Bibelen selv som inneholder de sterkeste historiene om tider hvor Gud virker til å være langt borte. Klagesalmene og Jobs bok inneholder historier om personer som aldri tviler på at Gud er, men som kjenner seg forlatt.

Her er det stedet hvor Det nye testamentet og kristen tro kan strekke oss enda lenger enn jødedom og kalde, filosofiske tankesystemer. For kristen tro starter med en historie om at Gud ikke nøyer seg med å la oss vite at Han eksisterer, men Gud ønsker også å identifisere seg med en av sine minste skapninger – mennesket. Han tar bolig i en historisk person, for å vise at Han deler våre smerter og lidelser, og kommuniserer at Gud har en helt spesiell omsorg for hver enkelt av oss, i fortid, nåtid og fremtid. Han bringer budskapet om at vi aldri bare kan være en i mengden, men at Han kjenner oss hver og en, bedre enn noen annen. Åpningen av Johannesevangeliet forteller oss at Jesu’ fødsel, ikke bare forteller oss at et barn er født, men også at Gud har utøst av sin egen visdom i alt det skapte, også til mennesker skapt i Hans bilde.

Det finnes muligens ingen logiske tankeresonnement vi kan føre for å kjenne på Guds kjærlighet i hverdagen. Men kanskje ved å reflektere over at Gud er alt i alle, trenger vi ikke å vente etter skriften på veggen, sjokkbølgene av lykkerus gjennom kroppen eller meditere oss ut av tid og rom. Vi kan gjenkjenne Gud i hver opplevelse. Ved enkle gleder. Ved dans. Ved synet av noe vakkert. Ved musikk. Ved fryd over menneskelig kreativitet. Ved nye vitenskapelige oppdagelser som kan redde flere liv, eller strekke oss enda lenger. Ved å kunne dele sorg med andre. Ved opplevelsen av godhet mellom mennesker.

Alt godt kommer fra Gud, og peker tilbake på Gud. Når vi forandrer perspektivet på hva vi ser etter, kan det bli litt enklere å leve med Gud i hverdagen, både i tro og tvil.

Comments

comments