En dialog om en feilaktig skolebok [Oppdatert]

Originalt publisert 10.02.16

Oppdatering 19.02.16: Vedkommende har lovet en tilbakemelding i løpet av neste uke.

Oppdatering 31.03.16: Saken er avsluttet etter en hyggelig og imøtekommende telefonsamtale med nevnte mottaker. Vi fikk tilbudet om å levere et revidert forslag til kapittelet, og ser nå på muligheten i Tankesmien Skaperkraft for å gjøre et prosjekt hvor vi gjennomgår lignende type innhold i alle fagbøker benyttet på videregående trinn.

HT til den unge bloggeren Polykarp for å  tipse om et avsnitt om Opplysningstiden fra norskboken Intertekst som benyttes i VG2. Du kan lese norskboken i sin helhet her. De relevante sidene er 196 til 200. Utdraget Polykarp retter oppmerksomheten vår mot, er:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Jeg sendte inn en mail til forlaget bak boka, for å problematisere fremstillingen, etterspørre kilder på det som står skrevet og forhøre meg om muligheten til å endre det frem til neste opplag. Jeg har ikke spurt om tillatelse til å legge dette ut her, så jeg utelater mottakerens navn i den følgende utvekslinga:

Hei Daniel,

Takk for innspill og kommentarer til vårt nye norskverk. Vi bestreber oss på å fremstille fagstoffet på en riktig måte, samtidig som vi selvsagt må popularisere og forenkle deler av stoffet i pedagogisk øyemed. Dersom du kommer med konkrete eksempler, er det lettere å forstå hvilke deler av teksten og eksempelvis kapittelet du mener har faktafeil.

Mvh

 

X

Jeg responderte med følgende, riktignok skriblet ned med noe begrenset tid:

Hei X,

Takk for svar.

Noen raske eksempler er følgende:

«La oss ta eit raskt tilbakeblikk: Sjå for deg eit samfunn der religionen, ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. Her er mennesket lite og Gud stor. Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

«Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 197)

«Uredd kritiserer [Voltaire] samfunnet i si samtid, og særleg kyrkja og religionen. Han var også ein forkjempar for naturretten, eller menneskerettane som vi ville kalle dei i dag, altså prinsippet om at det finst nokre grunnleggjande og naturgitte rettar for alle menneske.» (s. 198)

————————————————————

Hvis jeg skulle forsøkt å lage en karikatur på hvordan populære myter fremstiller middelalderen, ville jeg nok endt opp med å skrive noe lignende som det ovenfor.

Et første problem er at setningene, slik de står nå, knapt nok gir mening. Hva i alle dager vil det si at f.eks. «religionen», ved kirka, påstår å kunne forklare alle samfunnsforhold og naturforhold? Hva i alle dager vil det si at folk ikke får tro på noe som ikke religionen først har godkjent?

Den homogene måten ordet «religion» brukes her, både fra et historisk og religionsvitenskapelig perspektiv, er ekstremt problematisk. Man kan nok forsvare en forenklet ordbruk med at man forsøker å kommunisere til ungdom, men slik det står nå, blir det direkte misvisende. Å skrive at «religionen godkjenner» er bortimot som å skrive «politikken godkjenner». I seg selv er det så vagt at det ikke betyr noe.

Et andre, og kanskje større problem, er at bortimot hver av disse setningene er direkte feilaktige. Formuleringene, slik de står nå, bryter me hva vi finner i diverse faglitteratur. Det ville i det hele tatt vært interessant å se forfatter forsøke å oppgi kilder for påstandene som gis gjennom dette kapittelet.

Noen eksempler. Religionen ved kirka påsto ikke å kunne forklare «alle samfunnsforhold og naturforhold», og universitene i middelalderen var langt på vei forbilledlige, selv for oss moderne, i sitt omfang og rekkevidde for fri diskurs. Det er rart at man kan påstå bastant at «(…) blir ny kunnskap sett på med skepsis» i en alder hvor jødiske, greske og arabiske forfattere ble oversatt og kommentert med stor iver. Ny kunnskap, innen alt fra arkitektur til naturfilosofi ble i det minste til stor grad oppfordret til, og kunnskap om hvordan naturen fungerte ble sjeldent møtt med mer skepsis enn den skepsisen vi utviser i dag i henhold til å forlange en viss mengde av evidens før vi skifter ut et vitenskapelig paradigme med et nytt, som i stor grad var tilfellet i f.eks. geosentrisme/heliosentrisme-diskusjonen. Det var ofte overgangen fra paradigmet av aristotelisk fysikk som motiverte skepsisen, snarere enn kirkens trang til å beholde jorda i sentrum av universet – en posisjon vi vet fra andre kilder ble ansett som en mindre attraktiv plass å befinne seg på. Folk flest var frie til å tro på det meste som ikke brøt med kirkens sentrale dogmer, som er et relativt snevert utvalg, og la få begrensninger for hva folk fikk lov til å tenke om både naturens funksjoner, intellektuell utforskning og mye annet. Så formuleringer som «Folk får ikkje tru noko som ikkje religionen først har godkjent» grenser til det parodiske.

Det vi møter over, er i vitenskapshistorisk litteratur kjent som del av «konflikttesen», og kan i hovedsak spores tilbake til to bøker, skrevet på 1800-tallet av John William Draper og Andrew Dickson White. Samme bøker er viden kjent som to av de mest diskrediterte i hele vitenskapshistorien.

Man anså dessuten lenge før Opplysningstiden at naturen var styrt av «lover», og ikke «guddommelige krefter», snevert forstått. Frem til tenkere som f.eks. Sir Francis Bacon, Descartes og Newton så formulerte man imidlertid gjerne naturens lovmessighet i aristoteliske termer med de fire årsakene hvor lovmessigheten fant sitt opphav i substansene i universet selv, snarere enn den mer moderne tanken om at naturlover er selvstendig eksisterende og nærmest immaterielle platonske entiteter. Som forfattere som Nancy Cartwright og Stephen Mumford peker på, så tilhører det dessuten historiens ironi at disse samme tenkerne, for å rettferdiggjøre hvordan de plutselig kunne appellere til disse «frittsvevende naturlovene», gjerne omtalte naturlovene med en eksplisitt teologisk overtone hvor man i samme åndedrag måtte omtale disse som “decrees” fra en “divine lawmaker” for å ikke tømme ordet naturlov for all mening.

Innen kristen teologi eksisterer det et klart skille mellom konseptet om primærårsak og sekundærårsak, hvorav førstnevnte henviser til Gud som muliggjør all kausalitet, og sistnevnte henviser til fullstendig naturlige årsaker. Så de tidlige fysikernes eget konsept om naturlov er altså arvet fra teologien selv. Senere generasjoner av fysikere har stort sett bare glemt problemstillingen.

For å ikke gjøre denne teksten for lang, kan jeg avslutte med å påpeke at naturretten finner sine røtter tilbake til Platon og Aristoteles, og ble mest omhyggelig bearbeidet i middelalderen fra tenkere som St. Thomas Aquinas og Duns Scotus. Det strikt nye i Opplysningstiden, er at naturretten i en historisk kontekst benyttes til å utfordre kongens påstått gudegitte autoritet, selv om Aquinas hadde gjort dette tidligere. I den nye historiske konteksten førte det imidlertid til opprettelsen av bl.a. sosialkontrakten som skulle få stor påvirkning videre.

Dette er et lite hjertesukk fra en foredragsholder som reiser mye rundt og prater om filosofi- og vitenskapshistorie for ungdom, og gjerne møter på mange av disse forestillingene. Mitt mål er ikke å rosemale hele middelalderen, eller renvaske «religion» eller kirken for alle dens gjerninger, men jeg håper at det er åpenbart at slik læring i overkant svartmaler en stor tidsperiode, samt skaper unødvendige fordommer mot denne størrelsen «religion» (hva nå enn det måtte være), og ikke korresponderer med vår beste kunnskap om hva som er faktisk historie. :)

Takk for tålmodigheten.

 

Mvh

Daniel Joachim Kleiven

Så er det bare å vente på neste svar….

Saken oppdateres.

Comments

comments

  • Polykarp

    Tusen takk for at du tek saka mi vidare! Synest det er interessant at lærebokforfattarane meiner det er rett å “popularisere og forenkle i et pedagogisk øyemed.” Det kan virke som dette blir ei unnskyldning for å presentere faktafeil, men kvifor i all verda skulle det vere betre å lære skuleelevar ting som er feil enn at dei ikkje lærar det i det heile?

    • Merk at tilsvaret fra forlaget kom etter min første kontakt, og kom altså ‘før’ jeg skrev min lange utlegning. Jeg forstår godt i utgangspunktet at de må formulere seg på et nivå som er tilgjengelig for den gjennomsnittlige VG2er (altså ikke deg), men de har enda ikke svart på min lengre utfordring. Jeg har god nok tro til å tenke at de ikke ønsker å forsvare faktafeil på det grunnlaget, dersom de faktisk ender opp med å være enig med meg i at det er det det er.

      • Polykarp

        Ja, såg det. Og du har nok rett i at dei ikkje ønsker å ha faktafeil i bøkene sine, det er likevel eit mønster eg har sett at skulebøker ofte brukar slike myter for å gjere ting “enklare å huske” el. og det virkar for meg litt mot sin hensikt. Så får vi sjå kva dei svarar på di lengre utgreiing :)

  • Ingrid

    Har du fått noe nytt svar? :-)

    • Jeg har fått et par svar med at vedkommende har mye å gjøre, men at vedkommende skal forsøke å svare snart. Bare å smøre seg med tålmodighet. :)