Hva vil det å si være materiell?

Matter matters.

Skillet mellom materiell vs. immateriell følger ofte skillet folk bruker om naturlig vs. overnaturlig. Dermed følger det gjerne at ateister (ofte, men ikke alltid) utelukker at det kan eksistere noe immaterielt, mens religiøse av ulike striper er mer åpen for det. Mer er det så enkelt?

For hva vil det egentlig si å være materiell? Hva vil det si å være immateriell? Er en sau materiell? Immateriell? Litt av begge? En overnaturlig sau?

Jeg tror mange av problemene vi ofte møter i diverse moderne tenkning, kan klares opp i å reflektere grundigere over ord som “materiell” og “kausalitet”. Hvis vi er begrenset til å anse kausalitet som et bottom-up klinkekulespill, eller tenker at en substans bare er den kumulative samlingen av sine bestanddeler, formulert ved atomer eller dypere, har vi store problemer med å f.eks. forklare levende organismers egenskaper, fra muligheten for liv og reproduksjon, til verdi, bevissthet, fornuft og fri vilje.

Denne typen tenkning har nok ikke dukket opp fordi vi er mer vitenskapelig informerte nå, men det er i stor grad den antikke Aristoteles vs. Heraklit og Parmenides (og Demokrit) all over igjen. Les gjerne om Aristoteles’ løsning her, eller se gjerne også denne informative talen av kosmolog George Ellis om hvordan vi kan forstå kausalitet i komplekse systemer, basert på aristotelisk tenkning.

Så ordet materiell er notorisk vanskelig å definere. Hvem skulle trodd det? Litt historie:

Aristoteles omtalte materie som den andre halvdelen som inngår i en ting, sammen med form. Aristoteles mente trolig at vi aldri vil finne “grunnmaterie” uten form. Selv atomer har altså form. Materien var altså det ontologisk (altså i rekkefølge av eksistens) forutgående potensialet til at en ting skulle kunne eksistere, som kunne aktualiseres ved å sammenstille den med form, som du kan lese mer om her. En sau ble forstått som materiell, fordi den var ontologisk forutgående til noe som inngikk i f.eks. en genser eller fårikål.

Med Descartes derimot, forandres begrepsbruken vår. Heretter betegner ordet “materiell” bare det vi kan kvantifisere – altså det vi kan regne på og underlegge våre matematiske modeller. Ting som lar seg granske av de hardere vitenskapelige metodene. Å være materiell betyr heretter å ha en spesifikk type utstrekning i tid og rom, med målbar vekt, lengde og bredde, med en viss posisjon innenfor det kartesiske koordinatsystemet.

For oss, betyr det at noe er materielt gjerne noe slikt som det ovenfor, samt at det består av fundamentalpartikler, den minste enheten kjent til mennesket, hvis substruktur foreløpig er ukjent for oss, hvilket er tilfellet med fundamentale bosoner og fermioner, som kvarker og leptoner.

Så vi sier gjerne at sauen er materiell, fordi den består utelukkende av en haug av slike materielle ting. Vi har tross alt ikke målt noe vi kan identifisere som ikke-kartesisk-forstått-materielle sider ved sauen.

Folk sier gjerne også at vi har demonstrert at mennesket ikke har en sjel, fordi de etter omfattende undersøkelser ikke finner den formulert i kartesiske koordinater. Den er ikke en kjertel baki hjernen, og den veier ikke 21 gram.

Men dette vil isåfall være en sirkulær definisjon, med åpenbare mangler. Det vil være som å si at siden en metalldetektor bare oppdager metall, og ikke f.eks. ost, viser det at metall utgjør totaliteten av eksisterende ting, og at vi har ingen god evidens for at det eksisterer…ost. Noe som er kjipt, siden Jarlsberg smaker himla godt.

Ta for eksempel konseptet om liv. Liv er noe kvalitativt, og gjør at enheter i naturen oppfører seg på helt andre måter enn det ellers ville gjort. Men liv kan ikke identifiseres med noe vi deler opp, som en gitt ansamling av atomer. Vi kan, som biologer gjerne gjør, peke på en rekke ting som kjennetegner liv, som reproduksjon og inntak av ernæring, men det forutsetter at liv allerede er på plass. Vi kan si at en viss konfigurasjon av materie i form av f.eks. proteiner muliggjør visse kjente former for liv, men vi kan aldri si at f.eks. en bestemt konfigurasjon av proteiner er det samme som liv.

Jeg består av en viss samling atomer A0, A1, A2…Ax. Men jeg er ikke det samme som denne ansamlingen av atomer. Det ville være å begå en såkalt mereologisk tankefeil. Jeg er noe mer enn summen av mine bestanddeler. Jeg både lever, tenker, er et eksemplar av menneskearten, men jeg er også en spesifikk person. Jeg er Daniel Joachim, med en betinget eksistens, i et lite område av universet, over en kort tid. Gjennom å betrakte fundamentalpartikler alene, kunne jeg aldri sagt noe om hvorfor jeg er som meg selv, mens David Beckham skulle ende opp som David Beckham. Vi er begge levende, medlemmer av samme art, slår (nesten) like gode frispark, og består grovt sett av de samme bestanddelene, i form av homogene typer fundamentalpartikler.

Jeg sanser ikke liv direkte, i forstand at jeg ser eller lukter noe spesifikt jeg kan identifisere som liv, men jeg observerer visse ting ved noe levende, som gjør at jeg deduserer at den er levende. Liv passer ikke inn i den kartesiske boksen, men virker likevel ikke til å være noe immaterielt eller overnaturlig, slik vi gjerne forstår disse ordene.

Likedan. Når jeg tenker, kan en vitenskapsmann måle at aktiviteten i visse områder av hjernen min lyser opp. Men mine tanker kan ikke identifiseres ved en viss ansamling av nerveceller. Hele mitt opplevelsesspekter akkurat nå, av observasjoner, lukter, lyder, introspeksjon og følelser, kan ikke sies å være det samme som konfigurasjonen av nervecelle N0, N1, N2…Nx.

Og jeg lever. Hva betyr det? Er jeg materiell? Er jeg immateriell? Er jeg naturlig? Er jeg overnaturlig?  Er jeg litt av begge? Hva med sauen?

Det virker som at de fine skillelinjene både mange selverklærte skeptikere og religiøse ønsker å trekke mellom materiell og immateriell, ofte er for nærsynte til å utføre et virkelig arbeid. Vi forstår noen indikasjoner på at mange moderne personer er mye mer overfladiske tenkere enn mer klassiske figurer.

Ikke bare har vi ikke reflektert over slike ting. Vi har gjerne ikke en gang tenkt at slike spørsmål er noe vi burde reflektere over. Som oftest fall har vi bare godtatt sirkelargumentasjonen nevnt ovenfor helt ukritisk.

Dette har konsekvenser. Når vi f.eks. bruker naturvitenskap til å forstå verdenen vi lever i, betyr det også at vi må bruke dette til å reflektere rundt hva vitenskap er, og hva vitenskap gjør og ikke gjør. Raskt kan vi ende opp med store filosofiske blemmer av den ovenforstående varianten, eller kanskje av denne varianten.

Hvilket gir nysgjerrige sjeler en desto større grunn til å studere filosofi og vurdere thomisme.

Dette er altså ikke å åpne døra på gløtt for frittsvevende kartesiske sjeler, eller New Age og alskens prat om udefinerte energier og annet, men peker mot at det moderne konseptet av materie er radikalt utilstrekkelig for å inngå i en utfyllende beskrivelse av virkeligheten vi lever i. Og siden moderne filosofisk materialisme gjerne avhenger av å definere virkeligheten som summen av bestanddeler med denne kartesiske forståelsen av materie, kan det få oss til å mistenke at moderne materialisme som filosofi heller ikke finnes troverdig.

Illustrasjonsbilde: Stock photo fra Pexels.

Comments

comments