Gud og andre diktatorer – Hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Jeg har tidligere påstått at de fleste ateister har et sterkt misvisende bilde av den gudeskikkelsen de hevder å avvise. Det er ikke ment som en fornærmelse. Mange troende har (i henhold til klassisk teistisk tradisjon) også det, inkludert selv (i mindre grad) kjente kristne figurer som William Lane Craig, Richard Swinburne, van Inwagen og Alvin Plantinga.

Så se for deg følgende. La oss si at vi en dag fant spor etter at avanserte utenomjordiske vesener var på jorda for noen tusen år sida, og briefet med teknologien sin til gamletestamentets Israel-stamme, som i von Dänikens Chariots of the Gods. Eller la oss si at vi fant utvetydige spor som viste at Odin, Tor, Loke, Frøya og æsene virkelig hadde lekt seg med jotnene i Jotunheimen, og lagt igjen beskjeder om deres snarlige tilbakekomst og det kommende Valhall.

Eller la oss tenke oss at teleskopene våre en dag fikk øye på supertærne til det som bare kan være en gigantisk menneskelignende gudeskapning. Eller si at det plutselig strømmet inn rapporter fra milliarder av mennesker som hadde kommunisert med en usynlig skikkelse ved navn Tim, som påsto å være veldig mektig og hadde en lei tendens til å dukke opp hvor-som-helst og når-som-helst, og som forsøkte å dele ut kommandoer til folk om hvordan de skulle leve. Eller si at Frank Tiplers Omega Point-scenario er korrekt, og hele universet vil konvergere mot en slags uendelig super-computer som Tipler identifiserer med “Gud”.

Hvis noen av disse scenarioene hadde gått i oppfyllelse, ville da en klassisk gudstroende reise henda opp i været og utbrutt: “Vi hadde rett. Se, vi hadde rett!”? Ville de danset rundt med ordene: “Se, Gud eksisterer!” eller “Bibelen er sann!”?

På ingen måte. Det hadde antakeligvis vært mer skremmende. Se for deg om von Dänikens utenomjordiske vesenene hadde kommet tilbake. Gudene vet vel hva de da kunne funnet på? Kunne vi ha stolt på at Tor ikke tok ut den vanlige aggresjonen sin på menneskeheten? På at tærne til super-gud ikke hadde tråkket jorda vår flat, til mulig jubel for The Flat Earth Society? Kunne vi egentlig ha stolt på at Tim var på vår side? At ikke Tiplers computer hadde integrert bevisstheten vår til en del av seg, og vi var dømt til et liv i passiv kjedsomhet i dens minne? Bare fantasien setter grenser for diverse grusomheter disse semi-guddommelighetene kunne utsatt oss for.

Men er det egentlig noen forskjell på disse, og hva jødedom, islam eller kristendom kaller for “Gud”? Er ikke denne guden bare enda verre, siden den virker innmari opptatt av seksuallivet mitt og hvilke tanker jeg skal få lov til å tenke? Hvordan veit vi at denne såkalte guden er god, og ikke ond? Er det ikke da bedre å forklare den vekk som en slags antikk sammensvergelse blant diverse maktsyke herrer som oppfant en type overnaturlig projeksjon av seg selv for å kontrollere massene?

Gitt gudsbildet som enkelte ateister har, forstår jeg himla godt at de ønsker å forbli ateister. Jeg forstår at de kanskje ikke bare ser noen gode grunner til å tro at noe slikt eksisterer, men at det til og med kan betraktes som en nobel kamp å aktivt kjempe mot at andre skal formidle denne forestillingen.

Den kjente retorikeren og nyateisten Christopher Hitchens formulerte det på følgende måte i et intervju fra 2007 intervju fra 2007. At dersom det eksisterte en Gud som svarte på bønner og blandet seg inn i menneskers liv, så:

(…) we would be living under an unalterable celestial dictatorship that could read our thoughts while we were asleep and convict us of thought crime and pursue us after we after are dead, and in the name of which priesthoods and other oligarchies and hierarchies would be set up to enforce God’s law.

Selv ateisten-som-ble-deist Anthony Flew sa noe lignende i et intervju fra 2004:

It should perhaps be noted here that not only the God of Islam but also the God of Christianity was originally conceived on the model of an Oriental despot — such as Saddam Hussein — insistent that his subjects should be always obedient to, and forever praising of, their master.

Stephen Fry sa blant annet følgende i sitt mye delte intervju fra i fjor:

It’s perfectly apparent that [God] is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Richard Dawkins åpner sitt kapittel om monoteisme i God Delusion (s. 51) på en spesielt velformulert måte:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.

Sjarmerende.

Selv mer sofistikerte ateistiske filosofer som Thomas Nagel skriver dette i The Last Word.

I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers.  It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief.  It’s that I hope there is no God!  I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.

Det får vel holde med case studies for denne gang.

Og hvem kan klandre Dawkins & Co for å gjøre opprør mot en slik størrelse? Selv om en slik bøllete gud skulle eksistert, er det lett å tenke seg at det moralsk rette ville vært å gjøre opprør mot en slik kosmisk diktator. Man kan faktisk tenke seg få oppgaver som mer moralsk prisverdige i livet enn nettopp denne kampen.

Det er virkelig litt av en figur de tegner opp. For tenk på dem som virkelig tenker slik. Dem som tenker at den bibelske Gud som kristne tror på, og den Gud som Augustin, Anselm og Aquinas omtaler, egentlig bare var en eneste stor kosmisk Saddam Hussein? En gigantisk psykopat som delte ut tilfeldige kommandoer til menneskeheten, og som fulgte dem opp med trusler, men som også tilfeldigvis viste seg å være immateriell, overveldende mektig, med full kunnskap om hva som pågår i hver minste lille krik og krok i universet, inkludert hva som foregår på badet og soverommet ditt. Ville det vært noe galt i å genuint håpe på at en slik bøllete antropomorfisert (menneskelignende) “Gud” ikke eksisterer?

Nei. På ingen måte!

Men hva hvis kanskje, og bare kanskje, at dette ikke er en korrekt representasjon av Gud? Hva hvis det eksisterte en gyllen tredje tilnærming?

Enter klassisk teisme. Klassisk teisme er den felles tankearven, ikke bare til kristne eller thomister som meg, men til store deler av katolske, ortodokse, tidlige protestanter, i tillegg til jøder, muslimer, selv noen sikher og hinduister, og diverse andre filosofiske teister påvirket av platonsk og aristotelisk tankegang. Blant sentrale filosofer i historien som Aristoteles, Plotin, Augustin, Maimonides, Avicenna, Anselm og Aquinas.

Klassisk teisme er bastant i å avvise alle antropomorfiserte fremstillinger av Gud. En informert klassisk teist ville aldri slått ut med henda i scenarioene over og sagt: “Steike, det viser seg kanskje at Gud ikke eksisterer, men denna Odin, Tim, super-Saddam eller supercomputeren virker til å være temmelig mektig, så jeg får vel bare tilbe en av dem isteden.”

For dette handler om hva som virkelig står på spill mellom ateisme og teisme. Det er ikke bare en haug av crazy ritualer, eller å velge ut en eller flere guder på måfå (hvor ateister bare “går en gud videre”), som det enkelte mennesket kan velge å tilbe for å høyne livskvaliteten sitt enda et stykke, ved siden av squash på tirsdager og bingo med vafler på fredager. Et gode vi kan velge fra eller til. Et kirsebær på toppen av kaka, men som ellers ikke rokker noe ved kjernen i vår virkelighetsoppfatning.

Les også:
Nietzsche og nyateistene

Det virker til at kjernen til ateistens misforståelser, kommer fra hans forestillinger om at teisme er arbitrært, med arbitrære forklaringer på vanskelige spørsmål. Men disse påståtte arbitrære tilfeldighetene, som mer banale former for teisme sikkert er skyldig i, hevder jeg at klassisk teisme immun for.

Hvordan kan det stemme? La oss se på tre punkter som Gud kan anklages for å være. Gud kan være…

Metafysisk arbitrær

For hjelper konseptet om Gud oss til å forklare hva som er den ytterste virkelighet?

Noen ateister tenker at troen på Gud i bunn og grunn er å tro på en slags magisk skapning, hvis magi er en slags pseudo-forklaring, som ikke bringer vår forståelse fremover på noen som helst måte. Eller så tror de kanskje at å postulere Gud som Skaper bare er en “brute fact”. En stor sånn-er-det-bare, som ikke er mer troverdig enn å bare nøye oss med den mer intellektuelt ærlige konklusjonen, informert av Ockhams barberkniv, av å si at universet selv er en brute fact. Slik som f.eks. Bertrand Russell utbrøt i den kjente BBC-debatten med Frederic Copleston:

The universe is just there, and that’s all.

Men dette er nettopp hva klassisk teisme avviser. Den holder til at det ikke eksisterer noen brute facts, siden det er det som ville vært å tro på magi. Men klassisk teisme påstår at universet, i seg selv, er intelligibelt og rasjonelt tvers gjennom. Grunnene til dette er fundert, ikke i appeller til magi, men i solid metafysikk, som i thomisme.

Så når klassiske teister sier at alt i universet krever en årsak, og sier at Gud er den første årsak, men at Gud ikke selv krever noen årsak, så deler de ikke ut et tilfeldig get-out-of-jail-free-kort til Gud, som like godt kunne vært tildelt Zeus, Tim eller universet selv.

Nå vil det være utenfor rekkevidden av dette innlegget å tilstrekkelig demonstrere hvordan Gud som Skaper må være, men for å gi en rask oppsummering: Alt i universet krever årsaker fordi de har potensialer som krever aktualisering, eller deler (materielle eller metafysiske) som krever å settes og holdes sammen på diverse måter. Men Gud er ren aktualitet, uten potensialitet. Gud er ikke sammensatt, men absolutt enkel, og absolutt en. Det betyr at Gud ikke krever en årsak, og ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, men heller er hva som har kapasiteten til å tilføre eksistens til alle eksisterende ting til hver eneste tid. Gud er, med Aquinas sine ord, Ipsum Esse Subsistens – iboende væren i seg selv. Guds essens er lik Guds eksistens. Gud erat Gud er.

For det som ikke er ren aktualitet, absolutt enkelt eller har iboende, uavhengig væren, kan ikke være den metafysisk mest ultimate virkeligheten, uansett hvor kunnskapsrikt og moralsk fantastisk dette noe skulle være. Om det så skulle være glorifiserte aliens, Odin, supercomputere, Zeus, Ra eller andre skapninger.

En ateist ville vært rettferdiggjort i å avvise noe slikt.

Men en klassisk teist på sin side hevder å kunne demonstrere at Gud er alt dette.

Les f.eks. mitt tidligere innlegg:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form

Moralsk arbitrær

Jeg har møtt et overraskende antall ateister som tror at kristne tror at Gud er god bare fordi Bibelen sier det. Hvis man da tror at Bibelen bærer lav troverdighet, er det forståelig nok at man tenker at Guds godhet heller ikke er til å stole på. Men en klassisk teist sier ikke at Gud er god basert på bibelvers, selv om det kan eksistere bibelvers som virker å bekrefte dette.

Mange ateister tenker på samme vis at det å si at Gud er god, vil si at vi regner Gud som en moralsk aktør, på lik linje med oss mennesker, men bare med bedre oppførsel – kanskje, med litt flaks, veldig mye bedre oppførsel.

Eller så tenker de at Guds status som moralsk lovgiver, betyr at Gud er av typen som i prinsippet kan dele ut tilfeldige kommandoer, etterfulgt av trusler om alt som vil skje oss dersom vi ikke makter å oppfylle dem. Og hvis det likevel eksisterer en moralsk standard utenfor Gud som Gud forholder seg til, betyr vel det at Gud egentlig bare er helt overflødig?

Og hvis Gud skal ha visse moralske krav til oss – bunner da alt bare ned i Guds mulighet for å sende oss til helvete? Og selv om vi skulle være moralske av frykt, eller av å ønske oss til himmelen, ville vel dette ha lite med moral per se å gjøre, men mer med egeninteresse? Den unge dama som er med som frivillig på suppekjøkkenet to kvelder i uka er vel gjennomskuet dersom hun egentlig bare ønsker seg et lotterilodd til muligheten for evig liv i overdådig velstand?

Men dette er, som kanskje er åpenbart nå, en dypt problematisk måte å tenke om Guds godhet på. For en klassisk teist, er ikke Guds godhet noe Gud har, på lik linje med den godheten vi har, men bare til en større grad. For en klassisk teist er det eneste riktige å si at Gud er “Godheten selv”, som alle ting måles opp mot til den grad av at de er gode eller dårlige. Gud er ikke en ekstremt sympatisk og prisverdig moralsk aktør, på samme måte som vi er moralske aktører, men Gud er selve målestokken.

Så å si noe slikt som at:

Guds krav til oss er arbitrære. Hvis ikke, er det fordi Gud appellerer til en moralsk standard utenfor seg selv.

Er som å si:

Euklidsk triangularitet sine krav til individuelle euklidske triangler er arbitrære, når det kreves at de skal ha rette sider og vinkler som summeres opp til 180 grader. Hvis ikke, er det fordi euklidsk triangularitet appellerer til en standard utenfor seg selv.

Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel
Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel

Individuelle trekanter trekkes mot perfeksjonen av perfekt triangularitet, på samme vis som mennesket trekkes mot sin perfeksjon, som legger grunnlaget for vår moral, i henhold til klassisk dydsetikk, som opplever en betydelig renessanse i våre dager.

Les også:
Enter moralfilosofi

Så uansett om man skulle tro på Gud eller ikke, er det en kategorifeil å tenke på Gud som en moralsk aktør, som er lik oss, og kan være god eller ikke.

Derimot, alt som er mindre enn Godheten selv må forholde seg til en standard utenfor seg selv. Uavhengig av om man appellerer til evolusjon, empati, “hva fornuften avdekker”, naturvitenskapelige funn eller påstår at man er eneste kilde til godt og ondt i eget hode. Dersom man mener at dette gode i noen forstand er…normativt – som likeverd, respekt eller kjærlighet til ens egne barn – og at det ikke er bare er noe en selv skal følge, men også andre, må man appellere til denne standarden utenfor seg selv.

Gudene i gresk mytologi er definitivt høyt menneskelige, og har både dyder og lyter, perfeksjoner og onder, gode og dårlige sider. Her er det definitivt naturlig å lure på hvorfor i alle dager man skal respektere disse gudenes moralske krav. Og alle syn som påstår at Bibelens Gud er av samme type, må være gale, siden de tvinger frem det samme spørsmålet, og gjør det naturlig å regne med en moralsk standard utenfor Gud selv.  For dette vil igjen være å gjøre Gud til en slags glorifisert alien eller en Zeus.

(PS: Jeg har ingen ambisjoner om å gi en inngående leksjon i bibeltolkning her, men håper bare å peke ut noen ting som et koherent gudsbilde impliserer.:))

Så ateister vil være i sin fulle rett til å klage over slike moralskt arbitrære gudeskikkelser, men disse anklagene vil være uten kraft mot klassisk teisme.

En klassisk teist hevder også å kunne demonstrere at Gud er Godheten selv, som følger nødvendig fra at Gud er Skaper og iboende væren. Les mer om det på denne eksterne linken her.

Epistemologisk arbitrær

Ahh. Godbiten til slutt.

Fremmedordet epistemologisk henviser til erkjennelsesteori. Det handler altså om hvordan mennesket kan ha kunnskap om virkeligheten, og hvordan vi finner gode, tilstrekkelige forklaringer.

Ateister regner ofte at enhver som holder Gud som den ultimate forklaringen, bare holder til en slags kjip, lettvint og anti-intellektuell “god of the gaps”-hypotese, som snart vil bli plugget igjen etter hvert som den naturvitenskapelige bulldoseren raser fremover. Eller enda verre, kan de forstå det som en appell til blind tro uten noen form for evidens. Som vår fortsatte stjernesjarmør Dawkins skriver i Black Swan (s. 152):

(…) one of the truly bad effects of religion is that it teaches us that it is a virtue to be satisfied with not understanding

Forståelig nok, lurer ateister dernest på hvorfor ikke troen på Gud står rasjonelt på lik linje med en tro på Zeus, Tim eller Quetzalcoatl. Er det ikke bare ren sjåvinisme som gjenstår som kan få oss til å foretrekke den ene over den andre? Kan ikke ateisten bare stå på sidelinjen, som i en dyrehage, og betrakte alle de religiøse som flyr rundt og tilber hver sin eksotiske skapning?

Men hovedargumentene for klassisk teisme er eksakt motsatt av en “god of the gaps”, og isteden for å hvile på en handling av blind, irrasjonell tro, hviler klassisk teisme på en forpliktelse til at verden er rasjonell og intelligibel.

For forklaringene som kommer til oss fra ren sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap, forutsetter, implisitt eller eksplisitt, en rekke ting. De forutsetter en verden hvor forandring er mulig, hvor verden fremviser visse beskrivbare trekk, med en type stabil orden som muliggjør oppsamling av kunnskap, med visse kausale forhold, med visse rasjonelle skapninger som kan utføre alt dette, med sammensatte ting som krever en forklaring forbi seg selv, osv.

Så igjen, det en klassisk teist påstår når han sier at Gud er ren aktualitet, iboende væren, og absolutt enkel, så sier han at ingen av forklaringene som kommer til oss verken fra sunn fornuft eller naturvitenskap, i det hele tatt kunne vært reelle forklaringer på noe som helst, uten at universets opphav hadde vært akkurat slik.

F.eks. både forandring og stabilitet, kontra Parmenides og Heraklit, er mulig nettopp fordi aktualisering av potensialer er mulig, som er mulig fordi ren aktualitet eksisterer, og kan tilføre muligheten til andre ting til å aktualisere potensialer, uten å hente denne muligheten utenfra seg selv.

Les også:
Hvordan kan forandring skje?

Ingen eksisterende ting i universet har mulighet til å holde seg selv i eksistens, og kunne heller ikke eksistert i et eneste øyeblikk uten å få eksistens kontinuerlig tilført fra dette opphavet. Sammensatte ting kunne ikke eksistert, som mennesker sammensatt av kroppsdeler eller fundamentalpartikler, uten at det eksisterte en virkelighet som var absolutt enkel, som ikke krevde noen ytterligere forklaring forut for seg selv.

Kort fortalt. Funnene til sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap har forklaringsstyrke, nettopp fordi de, implisitt eller eksplitt, forutsetter en metafysikk informert av klassisk teisme.

Derfor er det også nonsens å påstå at moderne naturvitenskap vil gjøre slutt på klassisk teisme, fordi klassisk teisme er rasjonelt og metafysisk mer fundamentalt enn naturvitenskap.

For klassisk teisme finner sitt eget rasjonelle fundament, ikke i hullene mellom avsløringene til moderne naturvitenskap, men i forutsetningene for enhver mulig vitenskap.

Du kan gjerne være uenig i dette om du ønsker, men det er i det minste det den klassiske teisten påstår å gjøre, og han argumenterer for det, snarere enn å gå i blind tro. Jeg drømmer i det minste i en ikke-altfor-fjern-fremtid å skrive en bok på norsk som forsøker å legge ut dette i detalj.

Det er dessuten veldig få personer her i Norge, utenom meg selv, som jobber aktivt med å forsøke å forklare dette, men det forandrer heller ikke på noe. Dersom den klassiske teisten lykkes, har han også strakt ut en hand til forsvarligheten av virkelighetsforståelsen til både rabbier, imamer og pastorer, samt den gjengse kristne Ola Nordmann og muslimske Mohammed i gata.

Så Gud er ikke en forklaring på naturlige fenomen, på samme måte som Tors raseri kanskje en gang i fortiden virket som beste forklaring på lyn og torden.

Så ateisten bør applauderes i det han stiller seg skeptisk til forklaringer av denne sorten, men det er, igjen, uten styrke mot den klassiske teisten.

Avslutning

Mye mer kunne vært sagt, men du er antakeligvis lei av mine skriverier for denne gang allerede, så vi sparer litt til en annen gang.

Så hvorfor ville noen fremdeles ønske at ateisme er sant? Jeg ville definitivt selv ønsket at ateisme var sant, dersom jeg hadde samme forestillinger som Dawkins, Fry, Nagel & Co ovenfor.

Men, som vår helt Thomas Aquinas sier i Summa Theologica 1.46.2, så burde enhver forsvarer av klassisk teisme vite noe om sin egen rike tanketradisjon, så de kan:

(…) bring forward reasons that are not cogent, so as to give occasion to unbelievers to laugh

Eller kanskje viktigere. For å ikke gi velmenende, oppriktige ateister en grunn til å avvise teisme, basert på misoppfatninger som kunne vært unngått?

Hva er thomisme?

Om folk spør, svarer jeg ofte at jeg benytter thomisme som en arbeidshypotese, men det er et pågående kjærlighetsforhold som har vart i flere år nå. Til dags dato er det det rikeste, mest dyptpløyende og helhetlige filosofiske tankesystemet jeg har kommet over. Jeg blir stadig bedt om å holde foredrag om temaet med en kort innføring til det thomistiske tankesystemet, og får gjerne tilbakemeldinger fra personer som synes denne måten å tenke på er et forfriskende pust i vår tid.

Så hva er thomisme?

Thomisme (og neo-thomisme) er en av de større filosofiske skolene i verden i dag. Thomisme får navnet sitt fra den italienske dominikanermunken St. Thomas Aquinas (1224/5-1274), og befinner seg i tradisjonen etter ham. Aquinas studerte under den velkjente Albert den Store på Universitetet i Paris, kjent som en av sin tids største tenkere, men Aquinas endte snart opp med å overgå sin læremester. Aquinas ble kalt for “The Dumb Ox” av sine studiekamerater, mye på grunn av sin romslige kropp, og den trege, tungt systematiske fremgangen i tankevirksomheten hans. Men Albert den Store uttalte raskt om sin elev:

You call him ‘a dumb ox,’ but I declare before you that he will yet bellow so loud in doctrine that his voice will resound through the whole world.

Albert fikk rett. Aquinas endte opp på Sir Anthony Kenny sin liste over de fire største filosofene i verdenshistorien, sammen med Platon, Aristoteles og Wittgenstein.

Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. Det prosjektet endte opp med at Aquinas i stor grad valgte å videreutvikle den sofistikerte filosofien til Aristoteles, med syntetiske innslag fra andre store tenkere på veien, som Platon, Plotin, Augustin, Maimonides og Avicenna. Av den grunn sammenfattes filosofien hans gjerne med begrepet den aristoteliske-thomistiske filosofien (A-T).

Psst: Riktig svar er Aristoteles
Psst: Riktig svar er Aristoteles

Thomisme er sterkt fundert i fornuft, og omtales av mange som “sofisticated common sense”. Thomisme holder til at det meste av natur og teologi kan fattes gjennom et godt samspill mellom observasjon og fornuft. De fleste thomister holder dessuten til at Guds eksistens kan demonstreres ved fornuft alene, som eksemplifisert ved Aquinas fem veier, som, riktig forstått, fremdeles står seg godt i dag til tross for hyppige karikaturer som florerer fra moderne kritikere, Youtube-videoer og selv fra mange profesjonelle filosofer.

Thomisme er en empiristisk filosofi, i tråd med Aristoteles kjente maxime:

There is nothing in the intellect that was not first in the senses.

Ja, i følge den kjente vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend, er aristotelisk empirisme den eneste virkelige empirismen, kontra den svakere britiske empirismen introdusert ved f.eks. Locke og Hume noen århundrer senere:

Aristotelian empiricism, as a matter of fact, is the only empiricism that is both clear — one knows what kind of thing experience is supposed to be — and rational — one can give reasons why experience is stable and why it serves so well as a foundation of knowledge.

Aquinas etterlot seg enorme mengder med litteratur, som tar for seg mange av de samme diskusjonene som pågår i vår egen tid. Hans mest kjente verk er Summa Theologica – et verk som ikke bare omhandler teologi, men også filosofi, psykologi, politikk, etikk med mer. Aquinas benytter i verkene sine en forbilledlig fremgangsmåte hvor han behandler temaene systematisk, deler opp store problemstilling i mindre biter, forutser de beste innvendingene, og adresserer dem øyeblikkelig.

Thomisme ble utviklet blant skolastikken (fra ordet: the schoolmen) i middelalderen, hvor de første universitetene holdt på å dukke opp, stort sett i regi av den katolske kirke. Skolastikken ble et eget kritisk metode og system for filosofi ved disse universitetene, og inkluderte storheter som Boethius, Anselm, Peter Abelard, Duns Scotus, Suarez, Bonaventura, William av Ockham. Skolastikken var det dominerende systemet i vestlig tanke helt frem til Rene Descartes introduserte overgangen til det vi gjerne kjenner som moderne filosofi.

Å være en thomist handler ikke om å være enig med St. Thomas i ett og alt, men om å granske hvordan de filosofiske prinsippene han tegnet opp relaterer seg til stadig nye diskusjoner, og hvordan de kan hjelpe oss å forstå virkeligheten den dag i dag. Sånn sett er det en levende og dynamisk tradisjon, i tett samtale med evolusjon, kvantefysikk, relativitet, datainformatikk, moderne nevrovitenskap og annet som ikke var kjent på Aquinas sin tid.

Thomister og neo-thomister i vår tid er, med fornyet kraft, i dialog med nåtidige diskusjoner om metafysikk, naturfilosofi, vitenskapsfilosofi, teologi, sinnsfilosofi, etikk og andre områder.

Store filosofer inspirert av aristotelisme-thomisme (A-T) i nyere tid som det er verdt å merke seg, er Alasdair Macintyre, Benedict Ashley, Brian Davies, Brian Leftow, David Oderberg, Edward Feser, Eleonore Stump, Elizabeth Anscombe, Etienne Gilson, Frederick Copleston, Jacques Maritian, Johannes Paul II, John Haldane, Mortimer Adler, Peter Geach, Ralph McInerny, Reginald Garrigou-Lagrange, Umberto Eco og William A. Wallace

The great curse of modern philosophy is the almost universally prevailing rebellion against intellectual self-discipline. Where loose thinking obtains, truth cannot possibly be grasped, whence the conclusion naturally follows that there is no truth.
– Etienne Gilson

Hvis du ønsker å bli kjent med thomisme, kan du starte med hans kortere verk Summa Contra Gentiles (Oppsummering mot hedningene), du kan lese denne introduksjonen av Edward Feser om hvorfor du skal foretrekke thomisme til moderne filosofi, eller lete under thomisme-kategorien på anbefalingssida her på bloggen.

Of the three great periods of philosophy – ancient, medieval & modern – I’m pretty sure modern is the weakest; yet we tend to teach it most.
– Stephen Mumford

Følg dessuten gjerne denne pågående introduksjonsserien til thomisme på denne bloggen:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel
Aquinas tredje vei i modernisert form – første del

Kirken som samfunnets salt

Først publisert i magasinet Fast Grunn 01/2016 med tema Splittelse.

«Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Kirken har en historie illustrert av både rosa skyer av genuin intellektuell utforskning og selvoppofrende engasjement for svake og undertrykte, og med sorte tordenbyger, hvor den selv har vært utøver av undertrykkelse og korrupsjon. Jeg er likevel sterkt optimistisk til at kirken spiller en uerstattelig rolle i ethvert samfunn.

Tradisjonstro styrke

Den agnostiske filosof Leszek Kolakowski oppsummerer kirkens rolle slik:

«Det ville vært tåpelig å kritisere Kirken med begrunnelse i at den er ‘tradisjonalistisk’. Hele Kirkens styrke kommer av å være tro mot tradisjonen – hva ellers trenger vi en Kirke for? Hvis Kirken bare er et politisk parti som plukker sin lære fra foranderlige meninger, kan den fint avvises, fordi vi har allerede politiske partier som gjør slikt. Hvis Kirken er her for å rettferdiggjøre og velsigne hver intellektuelle og moralske endring i sivilisasjonen, så igjen – hva trenger vi Kirken for?

Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Hard, uforanderlig sannhet

Kirken har på diverse måter tilpasset seg til ulike sivilisasjoner i alle tidsperioder. Vi snakker om en spesiell type kirke i urkristendommen, middelalderen og barokken, i øst og vest. Det er ganske naturlig. Kulturell kontekst former både uttrykk, liturgi og det teologiske språket.

Likevel påstår religion generelt, og kristendom spesielt, å formidle et budskap om en kjerne av hard, uforanderlig sannhet. Sannheter om universets dypeste hensikt, om menneskets vesen, relasjoner og mål. Og det er nettopp denne bæreren av det bestående som samfunnet virker å trenge. For hvilke andre institusjoner i samfunnet påstår å være hevet over det forgjengelige? Hevet over kulturelle strømninger, majoritetsmeninger og avrevne kalenderark?

Et stabilt perspektiv

Den før-sokratiske filosofen Heraklit er kjent for utsagn som «alt er flytende» og «ingen mann går i samme elva to ganger, for det er ikke den samme elva og ikke den samme mannen». Med det mente Heraklit at alt i naturen til enhver tid er gjenstand for forandring. I tiden mellom den første og andre gangen du går i elva, er vannmolekylene erstattet med nye vannmolekyler, og både kroppsceller og fundamentalpartikler er byttet ut i kroppen din.

Den kjente tyske og ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche skriver på slutten av 1800-tallet at «det er bare et perspektiv som ser, og bare et perspektiv som vet». Som mennesker mente Nietzsche at vi aldri kan overstige de individuelle perspektivene og finne noe vi kan kalle sannhet, slik den er i seg selv. Nietzsche forsto at når Gud var død, altså når Gud var ute av vår virkelighetsforståelse, så endret det radikalt hvordan vi betraktet virkeligheten.

Kirken er det beste bolverket mot at alt bare er perspektiv. En garantist for forestillingen om at det eksisterer en naturlig virkelighet der ute med en iboende mening vi kan forsøke å lese ut noe av, opprettholdt, i en forstand, av et guddommelig «tredjepersons perspektiv».

Menneskeverd

Et eksempel. Doktrinen om et ukrenkelig, uendelig menneskeverd kan aldri være begrunnet av noe endelig. Men alt fysisk er endelig. Alle samfunnsstrukturer er endelige. Alle personlige meninger er endelige. De bukker under vannet for bølgene av forandring som uunngåelig vil treffe dem, gitt nok tid.

Hvis vi skal bedømme ut fra umiddelbar kunnskap alene, har mennesket på ingen måte verken uendelighet eller lik verdi. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, kulturelt, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha en lik uendelig verdi. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles uendelighet og likhet som menneskelige personer.

Vi kan si at vi har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

«Personhet»

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige rasjonelle dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase.

Fra kirkens perspektiv er grunnen til at vi er personer med uendelig, lik verdi, og ikke dyr alene, at vi er skapt i bildet og likheten til Logos. Personen har absolutt verdi, fordi den direkte gjenspeiler Den Absolutte. Den Suverene Person. Gud. Jeg tenker derfor at Kirken er den beste forvalteren av læren om det ukrenkelige menneskeverdet. En lære som selv en majoritet eller en 68er-revolusjon aldri kan ta vekk.

Kjerneforskning

Så hvordan klarer man å skille hva som er den harde kjernen av tradisjon og lære, og hva som er foranderlig? Hvilken del av læren er nødvendig koblet til denne harde kjernen, slik at man vanskelig kan fjerne det uten å miste noe viktig på veien, og hvilke kan vi klare oss uten?

Dette er vanskelige og viktige diskusjoner. For selv om vi holder at kirken er verdens håp, og at vi kjemper som ett legeme mot enkelte destruktive kulturelle tendenser, kan vi heller ikke feie forskjeller under teppet, eller stanse de løpende diskusjonene. Nettopp av hensyn til at kirken må være tro mot sitt opphav – Logos inkarnert i Jesus Kristus, som nettopp var den som delte ut himmelrikets nøkler til Peter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Påmelding til Filosofiuka 2016 er åpen

Trykk her for link til fullstendig informasjon og søknadsskjema.

Det er lav bloggaktivitet her i disse dager på grunn av altfor mange prosjekter på en gang. Jeg kommer sterkere tilbake mot sommeren. I mellomtida må du sjekke ut linken ovenfor.

Tema for historiens første filosofiuke blir “Skapelse”. Vi ønsker å utforske spørsmål om tilblivelse og utvikling, hvordan vi kan lese naturens og åpenbaringens bok, og hva som er menneskets plass i det skapte – som medskaper, tenker, vitenskapsutøver, samfunnsbygger, synder, og etisk aktør.

Kurset varer fra søndag 7. til søndag 14. august, med mulighet til å komme torsdag 11.

De første dagene vil ha en spennende, tematisk innføring i filosofihistorien, som vi håper kan være gode verktøy for videre tenkning, og vi tar oss god tid til samvær, samtale og diskusjon, felles bønn og stillhet ute i det fri. Når vi nærmer oss helga, dukker vi enda dypere ned i ukens tema – skapelse.

For å sikre høy kvalitet og god oppfølging har vi begrenset antall plasser til 20 stk fra søndag 7. august + 20 stk fra torsdag 11. august (totalt 40 stk).

Håper å se deg der! :)