Kirken som samfunnets salt

Først publisert i magasinet Fast Grunn 01/2016 med tema Splittelse.

«Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Kirken har en historie illustrert av både rosa skyer av genuin intellektuell utforskning og selvoppofrende engasjement for svake og undertrykte, og med sorte tordenbyger, hvor den selv har vært utøver av undertrykkelse og korrupsjon. Jeg er likevel sterkt optimistisk til at kirken spiller en uerstattelig rolle i ethvert samfunn.

Tradisjonstro styrke

Den agnostiske filosof Leszek Kolakowski oppsummerer kirkens rolle slik:

«Det ville vært tåpelig å kritisere Kirken med begrunnelse i at den er ‘tradisjonalistisk’. Hele Kirkens styrke kommer av å være tro mot tradisjonen – hva ellers trenger vi en Kirke for? Hvis Kirken bare er et politisk parti som plukker sin lære fra foranderlige meninger, kan den fint avvises, fordi vi har allerede politiske partier som gjør slikt. Hvis Kirken er her for å rettferdiggjøre og velsigne hver intellektuelle og moralske endring i sivilisasjonen, så igjen – hva trenger vi Kirken for?

Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Hard, uforanderlig sannhet

Kirken har på diverse måter tilpasset seg til ulike sivilisasjoner i alle tidsperioder. Vi snakker om en spesiell type kirke i urkristendommen, middelalderen og barokken, i øst og vest. Det er ganske naturlig. Kulturell kontekst former både uttrykk, liturgi og det teologiske språket.

Likevel påstår religion generelt, og kristendom spesielt, å formidle et budskap om en kjerne av hard, uforanderlig sannhet. Sannheter om universets dypeste hensikt, om menneskets vesen, relasjoner og mål. Og det er nettopp denne bæreren av det bestående som samfunnet virker å trenge. For hvilke andre institusjoner i samfunnet påstår å være hevet over det forgjengelige? Hevet over kulturelle strømninger, majoritetsmeninger og avrevne kalenderark?

Et stabilt perspektiv

Den før-sokratiske filosofen Heraklit er kjent for utsagn som «alt er flytende» og «ingen mann går i samme elva to ganger, for det er ikke den samme elva og ikke den samme mannen». Med det mente Heraklit at alt i naturen til enhver tid er gjenstand for forandring. I tiden mellom den første og andre gangen du går i elva, er vannmolekylene erstattet med nye vannmolekyler, og både kroppsceller og fundamentalpartikler er byttet ut i kroppen din.

Den kjente tyske og ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche skriver på slutten av 1800-tallet at «det er bare et perspektiv som ser, og bare et perspektiv som vet». Som mennesker mente Nietzsche at vi aldri kan overstige de individuelle perspektivene og finne noe vi kan kalle sannhet, slik den er i seg selv. Nietzsche forsto at når Gud var død, altså når Gud var ute av vår virkelighetsforståelse, så endret det radikalt hvordan vi betraktet virkeligheten.

Kirken er det beste bolverket mot at alt bare er perspektiv. En garantist for forestillingen om at det eksisterer en naturlig virkelighet der ute med en iboende mening vi kan forsøke å lese ut noe av, opprettholdt, i en forstand, av et guddommelig «tredjepersons perspektiv».

Menneskeverd

Et eksempel. Doktrinen om et ukrenkelig, uendelig menneskeverd kan aldri være begrunnet av noe endelig. Men alt fysisk er endelig. Alle samfunnsstrukturer er endelige. Alle personlige meninger er endelige. De bukker under vannet for bølgene av forandring som uunngåelig vil treffe dem, gitt nok tid.

Hvis vi skal bedømme ut fra umiddelbar kunnskap alene, har mennesket på ingen måte verken uendelighet eller lik verdi. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, kulturelt, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha en lik uendelig verdi. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles uendelighet og likhet som menneskelige personer.

Vi kan si at vi har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

«Personhet»

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige rasjonelle dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase.

Fra kirkens perspektiv er grunnen til at vi er personer med uendelig, lik verdi, og ikke dyr alene, at vi er skapt i bildet og likheten til Logos. Personen har absolutt verdi, fordi den direkte gjenspeiler Den Absolutte. Den Suverene Person. Gud. Jeg tenker derfor at Kirken er den beste forvalteren av læren om det ukrenkelige menneskeverdet. En lære som selv en majoritet eller en 68er-revolusjon aldri kan ta vekk.

Kjerneforskning

Så hvordan klarer man å skille hva som er den harde kjernen av tradisjon og lære, og hva som er foranderlig? Hvilken del av læren er nødvendig koblet til denne harde kjernen, slik at man vanskelig kan fjerne det uten å miste noe viktig på veien, og hvilke kan vi klare oss uten?

Dette er vanskelige og viktige diskusjoner. For selv om vi holder at kirken er verdens håp, og at vi kjemper som ett legeme mot enkelte destruktive kulturelle tendenser, kan vi heller ikke feie forskjeller under teppet, eller stanse de løpende diskusjonene. Nettopp av hensyn til at kirken må være tro mot sitt opphav – Logos inkarnert i Jesus Kristus, som nettopp var den som delte ut himmelrikets nøkler til Peter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Comments

comments

  • Man forstår ved å lese teksten at forfatteren er en habil tenker på området – men hadde kanskje litt begrenset med ord til artikkelen?

    Om jeg får spørre, hvor er sitatet fra Kolakowski hentet fra?

    Takk for god tekst.