Kina, kristendommen og Bonhoeffer

Publisert i Vårt Land 08.08.16.

Med en allerede massiv befolkning, og langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land i sterk fattigdom, til å bli verdens nest største økonomi. Det er bare et tidsspørsmål før de tar steget helt opp på toppen.

Det er naturligvis litt skremmende når verdens kommende stormakt fortsatt bærer i seg mye av arven fra en særs destruktiv versjon av kommunisme. Landet er kjent for å handle i strid med menneskerettigheter og mangle respekt for enkeltmenneskets uendelige verdi. Men kanskje det likevel er håp – for det ikke bare Kinas økonomi som utvikler seg, men også deres kultur.

I første halvdel av 1900-tallet, virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år senere, med hard forfølgelse er det nå godt over 60 millioner kristne, ifølge sosiolog Yang Fenggang. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet. Med fortsatt 10% årlig økning vil tallet uansett nå over 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil ha den største kristne befolkningen i verden.

Mens de fleste kristne kinesere tidligere var tvunget til å gå i hemmelige huskirker, er det stadig flere som har fått mulighet til å komme til overflaten. Det er likevel flust med eksempler på statsinitiert kirkeødeleggelse, restriksjoner, undertrykkelse og tortur av kristne – men dette er ikke lenger normen.

Veksten kan trolig spesielt spores tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøkte å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller skadelig, eller frykter for å peke ut de beste sidene ved vår egen kultur, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig, den kunne vinne frem hvor som helst.

Kristen styrking av sivilsamfunnet

Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter. Innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som var et høyst autoritært regime.

For eksempel, etter jordskjelvet i 2008 i Sichuan, gikk hundrevis av kirker sammen for raskt å opprette «China Christian Action Love», der frivillige kom til for å hjelpe. De fikk skryt for å være mer effektive enn myndighetene selv. Kirker har opprettet et par tusen skoler, med alternative pensum til de offentlige skolene. Om vi skal tro offentlige uttalelser blir kristendom stadig vanskeligere for staten å kontrollere, og infiltrerer nå deres egne rekker.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer er et eksempel på en person som har fått stor innflytelse blant kinesiske kristne. Bonhoeffers kjente advarsel har utviklet seg til å bli deres motto: «En stat som truer forkynnelsen av det kristne budskapet, utsletter seg selv». Bonhoeffer ble eksempelet på en maur som turte å krige mot en elefant. Han var ikke redd for å fordømme tyske kristnes feighet i samarbeid med det kommende nazistiske regimet i perioden før andre verdenskrig. Han identifiserte i 1937 i boka «Nachfolge» årsaken for feigheten til å være hva han kalte for billig nåde. «Billig nåde er forkynnelse av tilgivelse uten anger, dåp uten kirkelig disiplinering, nattverd uten syndsbekjennelse, og syndsforlatelse uten personlig ransakelse.» Billig nåde vanner ut det kristne budskapet innenfra, og gjør det irrelevant for menneskers liv og samfunnet de lever i. Bonhoeffer betalte selv prisen for å sette sin overbevisning over statens når han ble henrettet i 1945.

Håpet om en dyr nåde

De kinesiske kristne har fått kjenne på kroppen hva det kan koste å være en kristen. Til og med i de lange periodene av forfølgelse har antall kristne blomstret frem, vel vitende om at kostnaden for deres nye overbevisning kan være karriere, sosial status og selv helse og liv.

En dyp innsikt i vår kultur med en flere tusen år lang historie, er at det rent objektivt er mye bedre for et menneske å tilbe Gud som sentrum og mål for tilværelsen enn seg selv. Å tilbe – virkelig tilbe – Gud er uløselig knyttet til å elske medmennesker og elske samfunnet man er en del av. Å tilbe seg selv, trenger ikke engang å føre til at man elsker seg selv. Langt mindre sine medmennesker.

Om det radikale kallet til å erkjenne menneskets syndighet og elske sine medmennesker får gjennomslag i Kinas tankegods og realpolitikk, kan det være at Kina ender opp med å fremstå som en noe langt annet enn en trussel. Kanskje Kina blir en global velsignelse selv for oss vestlige, ofte apatiske til våre egne verdier.

Hvem vet? Kanskje et kommende kristent Kina kan ende opp med å forstå det kristne budskapet langt bedre enn oss selv?

Comments

comments

  • OlePetterErlandsen

    Strålende resonnement, Joachim. Og bra skrevet. Og viser hvor viktig det er å erkjenne og styrke vår egen kristne arv!

  • arekarlsen

    Med tanke på den store betydningen husmenighetene etter hvert fikk, må vi ikke glemme “husmenighetenes mor”, Marie Monsen fra Bergen. En kontroversiell norsk misjonær utsendt av den lutherske Kinamisjonen, som de store kinesiske husmenighetsnettverkene i dag hyller. Kontroversiell fordi hun etterhvert ble en karismatiker, noe også store deler av husmenighetsbevegelsen er.

    • Husmenighetene stammer vel helt tilbake til Jesu’ tid, men du har kanskje noe spesielt i tankene? :)

      • arekarlsen

        Jeg har ikke annet i tankene enn at det var en norsk misjonær som spilte en stor rolle i å bygge husmenighetsnettverk i Kina. En betydningsfull misjonsprofil som vi kjenner lite til fordi hun kom på kant med sin misjonsorganisasjon. Men som kinesiske kristne i dag hyller.

        Å basere misjonsvirksomhet på husmenigheter har ikke vært den vanlige strategien i norsk misjon. Det har ofte handlet om å bygge institusjoner. Og ja, enig. Husmenigheter har vi hatt helt siden apostlenes dager.

        I dag er man nok villig til å ta ulike strategier i bruk. I muslimske land er husmenigheter stort sett eneste alternativ.