Jeg, Khomeini

Publisert i Morgenbladet 30.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.

Eivind Buenes essay «En mørkeblå Gud» preges av sulten opportunisme. Virkelighet forvrenges og mennesker fremmedgjøres – slik at Buene kan kapitalisere på eget bokprosjekt.

«Amerikansk politikk gir oss noen nøkler til å forstå bevegelsen som preker evangelisk kristendom fra høyre,» begynner Buene. Deretter konstruerer han kategorien «høyreradikal kristendom». Her plasserer han i praksis alle kristne som tilhører en form for politisk konservatisme, og spesielt republikanere som ercommitted Christians (hva nå enn dette innebærer). Deres ønske om å «endre samfunnet – etter mønster av Gud» er visstnok en «teokratisk visjon hvor politikk og religion er to sider av samme sak». Hør! I visjonen «klinger ekkoet av Ayatollah Khomeini».

Det er trist at Buene har erfart pastor Jan-Aage Torp og den amerikanske predikanten Guillermo Maldonado. Denne aparte formen for kristendom, som de fleste kristne tar sterk avstand fra, er ikke representativ for hva kristne generelt mener med å «endre samfunnet – etter mønster av Gud». For å eksemplifisere: Den mest fremtredende representanten for committed Christians i det republikanske partiet er antakeligvis house speaker Paul Ryan. Og Ryan ønsker et samfunn som i frihet etterstreber den Gud som er Det gode, riktige og sanne. Det er et samfunn som vender seg bort fra selvisk innesluttethet, mot fellesskap med Den andre.

Kristendommens prosjekt er iboende sosialt, og det er innlysende at «lovgivning og institusjoner etter Guds hjerte» aldri – aldri – kan innebære det teokratiet Buene spekulerer i. Frivillighet har alltid vært essensielt for kristenheten. Det er nettopp derfor så mange kristne amerikanere er republikanere: Man ønsker en stat med klart definerte grenser, der frivillighet og fellesskap kan florere.

Selvfølgelig er det også mye rart innenfor det republikanske partiet, som i alle store partier, og noen passer helt sikkert i Buenes kategorier. Men hvorfor har Buene et behov for å forstå alle committed Christians gjennom sitt møte med Torp og Maldonado? Hvorfor må han presse alle disse menneskene inn i den merkelige kategorien «høyreradikal kristendom»? Det fremstår kunstig, påtatt, som om Buene først og fremst vil gjøre bokprosjektet mer interessant og relevant – et slags forsøk på å kapitalisere på forvrengning av virkelighet og fremmedgjøring av mennesker.

Det er kanskje derfor Buene tillater seg å sammenligne Islam Nets Fahad Qureshi med Misjonssambandets Espen Ottosen. Men dette er absurd, ettersom Qureshi og Ottosen er som natt og dag: Den første står i en tradisjon der man fremmer en lovisk islam forbundet med anti-liberalt teokrati. Den andre fremmer frivillig tro og sosialt engasjement i et liberalt demokrati. Da blir det konspiratorisk å hevde at Ottosen egentlig fremmer noe helt annet.

Buene går fra anekdotiske erfaringer i møte med aparte kristendom til generaliserende analyser om det kristne, for så å trekke tendensiøse paralleller til politikken. Føler virkelig Buene at han ivaretar egen integritet?

Luke Barnes om Sean Carrolls poetiske ateisme

http://inference-review.com/article/good-god

Denne linken er vel verdt å lese!

Sean Carroll, teoretisk fysiker og en av nåtidens beste forsvarere av naturalistisk ateisme, har skrevet en bok hvor han forsvarer “poetisk naturalisme” som påstår å være en tilstrekkelig ateistisk forklaring på universet vi alle befinner oss i, med både eksistens, kausalitet, skjønnhet, moral og annet tilbehør.

Den australske astrofysikeren (og filosofisk informerte) Luke Barnes har derimot tatt med seg et helt arsenal av Aristoteles for å utfordre den påstanden i den gjennomførte anmeldelsen over.

Du får dessuten en fin innføring til hvordan Aristoteles’ fire årsaker kan se ut i lys av moderne kvantefelt.

PS: Sjekk også ut Barnes’ nye bok, A Fortunate Universe, som er på vei ut i butikkene i disse dager.

Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Umulig dilemma for amerikanske kristne

Publisert i Vårt Land 24.09.16.

Amerikanske kristne står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele.

Verden våkner nå opp til realiteten av det som ligner mest på en dårlig skrevet tegneserie – Donald Trump kan i løpet av et par måneders tid bli øverste leder for verdens største økonomiske og militære kraft.

I kjernen av Trumps velgerbase finner vi hvite, evangeliske­ kristne. Nesten 80 prosent av dette segmentet oppgir at de tenker på å stemme på ham. Tidlig­ere­­ denne­ måneden opptrådde Trump på en kristenkonservativ­ konferanse i Washington. Der formante han at den kristne arven­ skulle holdes høyt i hans nye Amerika, og gudstro var det som atter skulle forene de nå ­lettere uforente statene.

For mange amerikanske kristne er det beste argumentet for å stemme på Trump, bare en rask titt bort på alternativet. Over halvparten av evangelikale som stemmer for Trump, gjør det for å stemme mot Clinton.

I deres øyne terper demokrat­ene på muligheten for transpersoner til å velge toalett som om det skulle være det viktigste moralske spørsmålet i vår tid, mens den sterke kjernefamilien står under press, arbeidsledigheten øker, relativismen råder og ytringsfrihet på amerikanske universiteter visner bort.

Hillary Clinton er uttalt mot det mange anser som tradisjonelt kristne synspunkter i mange­ spørsmål, som abort, familie, ­religionsfrihet og hun har sagt seg villig til å gå langt i å få andre­ til å justere sine synspunkter. Hun kan i sin periode få mulighet til å innsette opp til flere likesinnede høyesterettsdommere for livstid. En overvekt av dommere med feil politisk overbevisning kan i manges øyne gjøre uopprettelig skade for generasjoner, og sette et dødsstempel på den amerikanske fremtiden.

På en annen side. Selv en oppsummert liste over Trumps ­karakterbrister er lengre enn en gjennomsnittlig Hemingway-­novelle. En notorisk løgner, baksnakker og kvinnesjåvinist, og en narcissist høy på sin egen stolthet.

Han kalte en enke for et «forferdelig menneske» mens han forsøkte å overta huset hennes. Han mobbet en reporter for å ha en misdannet hånd. I et reality-­show bad han seerne se for seg en kvinnelig show-deltaker brukt i en pornografisk film.

Trump foreslår daglig umenneskelig eller urealistisk politikk, og har dessuten begått en av de få syndene en kristen vanskelig kan tilgi – nemlig å uttale at han ikke trenger Guds tilgivelse.

Det er ikke vanskelig å skrive noe negativt om Trump. Det finnes ikke kontroversielt. Ren deskriptiv journalistikk har vært nærmest fraværende det siste året, mens både liberale og konservative medier har kappes om negativt meningsinnhold, fordømmelser og sverting. Men tross høye seertall og millioner av delinger på sosiale medier, øker populariteten hans videre, i det velgergruppen nærer av sin avsky mot nåtidens medieverden og politiske liv.

Trump inntar en høyst pragmatisk tilnærming til det meste. Det er holdninger og handlinger som teller. Han er i enhver situasjon beredt på å innta den posisjonen som kan gi gjennomslag og resultater, selv om det betyr å gjøre venner til fiender, smigre ­fiender til å bli venner, eller åpenbart demonstrere manglende­ kunnskap og motsi ting han tidligere har sagt. Når Trump blir konfrontert med slike fakta, må man likevel forstå at man har misforstått. Fakta tilhører­ fortiden. Et slikt ­fokus lammer evnen til handling. ­Håpet ligger i det foran.

Amerikanske kristne er likevel villige til å se forbi alt dette, idet en handlekraftig kar ivaretar interessene til en gruppe­ som kjenner seg oversett av et to-partisystem som har spilt seg selv falitt. De trenger ikke en ­engel til å forsvare seg, men en brølende løve. Trump får ting gjort, selv når det han gjennomfører er å fornærme mennesker og bygge flere kasinoer og strippeklubber.

Det er derfor fort gjort å tenke at Trumps revitaliserte kristentro bare er et PR-stunt, men det er kanskje en forhastet konklusjon. Trump ble døpt og konfirmert i en presbyteriansk kirke i Queens i New York, og virker oppriktig i sin tro.

Likevel er det et fundamentalt poeng hvor Trump støter mot det sentrale kristne budskapet.

Kristendommen er et budskap for tapere. Det retter seg mot de svake og ydmyke, og tilbyr dem en avkledd frelser på korset som en grunn til optimisme. Til ­enhver som ikke oppnår suksess i denne verdens øyne, lover den at den som taper sitt liv for Kristi skyld, skal vinne det.

Den inviterer til en radikal erkjennelse av egen svakhet og utilstrekkelighet, for å drepe ens ondsinnede karaktertrekk som kan ta overhånd over en. Himmelriket tilhører de fattige i ­ånden. De ydmyke skal arve jorden. Ikke fordi de bukket under for Janteloven, men fordi de var dydige og kultiverte i sin egen ­karakter.

Ingen bønn om tilgivelse

Men slikt snakk har Trump lite til overs for. En mann som ikke kjenner behovet for tilgivelse, kan vanskelig tilgi andre. En mann som forakter sin egen svakhet ved å dekke over den med et lappeteppe av unnskyldninger og løgner, vil neppe tolerere svakhet hos andre.

Det finnes ingen helgener igjen å stemme på. Genuin kristendom finner ingen forsvarere i det amerikanske politiske livet. En moralsk revolusjon og en gradvis oppstramming av sivilsamfunnet vil ikke finne sted, verken hos Clinton eller Trump.

Gitt alternativet, virker det moralsk uforsvarlig å ikke stemme på Trump. Gitt Trump, virker det moralsk uforsvarlig å stemme på ham.

Det åpenbart moralske virker til å være å avstå fra stemmegivning i ren protest, eller stemme på små alternativ. Men enkel matematikk viser dessuten at én mindre stemme for kandidaten man misliker minst, er å regne som en stemme for kandidaten man absolutt ikke ønsker å ha.

Amerikanske kristne­ står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter­ fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele. De må vurdere om de er villige til å risikere å miste Høyesterett, kanskje for alltid, i bytte mot å slippe løs en uberegnelig løve, en tikkende bombe i møte med all amerikansk utenrikspolitikk.

Høstens valg blir ikke en stemme­ på en redningsmann, men ren skademinimering.

En sekulær utopi

Publisert i VG 23.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.

Solhjell og Raknes forteller om hva slags Norge de kunne ønske seg. Men tror de virkelig at det finnes noe slikt som en «livssynsnøytral» stat?

I artikkelen «Fem prinsipp for religion i nye Noreg», begynner Solhjell og Raknes med å gjenfortelle en velkjent myte. Den handler om den gang opplysningstiden markerte skillet mot den mørke fortiden. Omsider tok mennesket til fornuften og utøvet vitenskap, som om dette skulle være en historisk nyvinning.

Ingen konflikt

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å tilhøre den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon. Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofiene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme

At det har vært eller er noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikten er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser.

Kristne tenkere i middelalderen trodde på et ordnet univers, skapt i henhold til en lovmessighet – forutsetninger for at universet kunne la seg systematisk utforske. Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, helt frem til en høyst moderne variant av amerikansk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Vitenskapshistorikere undrer seg antakeligvis over hvorfor personer som Solhjell og Raknes fremdeles unngår kritisk å granske sine egne fordommer før de formidler dem i nasjonale medier. Raknes kan unnskyldes for å tro på myter, men Solhjell ble opplyst allerede i fjor, av historiker Sigbjørn Sønnesyn i Vårt Land: «Det kan med god grunn hevdast at ein treng mykje blind tru for å kunne hevde at det først etter 1650 vart akseptert at mennesket gjennom fornufta kunne finne sann kunnskap og sanne verdiar». Solhjell og Raknes kan kanskje ta et par timer med Tim O’Neill og hans History for Atheists.

Men det er ikke bare historieløsheten som er problematisk, men også forståelsen av begrepet «livssynsnøytralt». Forfatterne foreslår i fullt alvor: «Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder.»

Fantastisk naivt

Det er en fantastisk naiv forståelse når verdier og avgjørelser fremstilles som løsrevet fra tro, overbevisning og livssyn. Et noe som man kan enes om, alene ved bruk av en påstått felles fornuft og vitenskap. Det er borgerne som konstituerer ethvert samfunn; og samfunnets politikk utformes av borgernes verdier og avgjørelser. Borgerne finner verdiinnhold i sine livssyn. Et livssyn inneholder en rekke påstander om virkelighetens struktur, inkludert det gode liv og det gode samfunn.

Hva skal så prege våre verdier og avgjørelser, om ikke nettopp et ønske om å stå opp for det vi tror er godt og sant? Det vil si disse rare kategoriene Solhjell og Raknes kaller «livssyn» og «religion»?

Mennesker kommer i alle farger og fasonger, med ulike egenskaper. Likevel tror vi som samfunn at disse menneskene besitter en iboende verdi uavhengig av karakteristika. Samfunnet tror at menneskeverdet er absolutt, at frihet er et gode, og at alle står like for loven. Disse verdiene er ikke noe man kan utlede fra vitenskap eller empiriske data alene, på tvers av alle livssyn. Solhjell og Raknes vil antakeligvis også nevne, i kraft av sin sosialistiske overbevisning, at materiell likhet har en verdi. Den sekulære historikeren Yuval Harrari hevder at nettopp denne sosialistiske overbevisningen – i likhet med all annen ideologi – er i prinsippet det samme som enhver annen religion.

Alle disse verdiene må begrunnes i mer grunnleggende ideer. Samfunnet tror ikke bare på survival of the fittest, men en filosofisk overbygning for å ivareta et samfunn som finner plass til alle.

Mesteparten av verdiene Solhjell og Raknes vil danne et fellesskap rundt, finner sitt opphav i religiøse ideer. Noen er forsøkt reformulert i sekulære termer, men det er ikke gitt at vi alltid kan beholde de behagelige konklusjonene uten å bevare de historiske linjene. Samfunnet tror eksempelvis det er godt å ta vare på eldre og funksjonshemmede – selv når det er forbundet samfunnsøkonomiske kostnader med dette. Samfunnet tror det er godt å utdanne og utruste unge, selv når disse oppleves som konkurrenter til ens egne politiske ståsteder.

Gamle romere og før-kristne nordmenn var godt kjent med at man fint kunne sette ut barn og misdannede i skogen for å dø. Mennesker kunne også fint sendes ut på arenaen i Colosseum for å spises av løver, så lenge det førte til nok underholdning for et tilstrekkelig antall i publikum.

Vi tror ikke lenger at det er akseptabelt. Og dette baserer samfunnet på spesifikke livssyn, fundert i spesifikke virkelighetsanskuelser – uansett hva Solhjell og Raknes måtte hevde. Disse burde så klart informeres av fornuft og vitenskap, men det er nesten for opplagt til å nevnes (og er et prosjekt som går tusenvis av år tilbake).

Ingen har et nøytralt livssyn. Heller ingen stat. Livssynsnøytralitet er et meningsløst begrep, og burde forkastes. Norge foretrekker helt klart visse verdier fremfor andre, og derfor visse livssyn fremfor andre. Norge er ikke, og burde ikke være, nøytral. Samfunnet foretrekker demokrati over diktatur; privat eiendom over kommunisme; frihet over voldelig autoriteter.

Det er et ideal å bygge åpne, gode samfunn ved å gi rom for flest mulig, altså reflektere mangfoldet i befolkningen – selv når man ikke er enige med alle. Det gjør man ved å la mennesker med ulike livssyn delta aktivt i samfunnet, la dem bidra med ideer, og saklig argumentere mot dem man er uenig med. Her kan kristne se på muslimer og ateister som søstre og brødre i kraft av å være mennesker, og diskutere mot dem, uten at staten i forkant har bortdefinert velgrunnede, konkurrerende perspektiver.

Dette gjør vi ikke ved å kreve at «religion [skal være] tilbaketrekt i samfunnet». Som nå vist, er dette en sekularitetsmodell som vi på ingen måter ønsker å importere til et fritt Norge. En sunn sekularitetsmodell trekker staten tilbake for å gi plass for dens helhetlige borgere, og forsøker heller å unngå en urettferdig forfordeling.

Autoritær utopi

Retorikken som brukes når man vil kreve at livssyn eller religion skal være noe privat, legger gjerne til grunn at dette er en slags hatt man kan ta av seg når man trer inn i det offentlige. Men livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, har aldri vært en privatsak, men er en helt naturlig del av helhetlige, sammensatte mennesker. Vi kan ikke kreve slikt tilbaketrukket, uten å også tilbaketrekke mennesker. For dette er ekte mennesker som legger ulike begrunnelser til grunn for hvordan de tenker og oppfører seg. Mennesker som gjør ulike prioriteringer og verdsettelser.

Å legge til rette for gode samfunn som favner alle, står sentralt i politikken. Dette gjelder spesielt i et flerkulturelt samfunn under stadig press. Men Solhjell og Raknes’ forslag innebærer en autoritær utopi, og kan ikke være ønskelig for et fritt Norge. Det trenger man ikke å være særlig konservativ for å påstå.

Illustrasjonsbilde: Pexels.com.

En ny titt på Aristoteles’ fysikk

En vanlig grunn til at moderne mennesker avfeier alt som heter aristotelisk filosofi, er fordi de har dårlige assosiasjoner til aristotelisk fysikk.

Som klassisk filosof, skrev Aristoteles om det meste som rørte seg mellom himmel og jord. Han skrev om metafysikk, etikk, politikk, religion, biologi, fysikk og mye mer. Han måtte sette det hele i system, som kan være både en styrke og en svakhet. Han var altså ganske ulik våre hyperspesialiserte akademikere, som kan ende med å vie hele livet sitt til et lite subfelt innen språkfilosofi eller kvantefeltsteori, og knapt nok har tid til å lese seg opp på mye annet.

Aristoteles’ sin fysikk er blitt beskyldt for å være intuitiv, fundert på dårlig teori og empiri, og har i verste fall holdt vitenskapelig fremgang tilbake for et par årtusener.

Jeg har tidligere foreslått at Aristoteles’ sin metafysikk og filosofi, inkludert hans geniale tanker om fire årsaker, forandring muliggjort av aktualitet og potensialitet, former, moral, lykke og sjel, på ingen måte avhenger av Aristoteles sine tanker om fysikk. De er av ulik art, slik at disse ideene står på egne bein, uansett om Aristoteles skulle ha vist seg å ta feil om fysikk.

Men Carlo Rovelli har nylig foreslått at kanskje det også er å gå litt for raskt. Han mener at Aristoteles’ sine tanker om fysikk har fått urettferdig mye tyn, og faktisk er en ganske god tilnærming til Newtons senere gjennombrudd.

Aristoteles og hans likesinnede virket til å dele fysikk opp i ren matematikk, som studerer abstraksjoner, og naturfilosofi, som forsøkte å gjøre rede for helheten av den naturlige verdenen.

Først ved René Descartes ble det en populær tanke at all fysikk skulle behandles matematisk. Derfra var veien kort til Newton, hvis tanker gir oss det første eksempelet på en slik teori om fysikk, hvor Newton benytter matematikk helt fra starten av.

Det betyr naturligvis ikke at vi ikke fremdeles trenger god naturfilosofi til å fylle ut vår helhetlige forståelse av den naturlige verdenen. Fysikk som forsøker å tilnærme seg ren matematikk, er dømt til å bare kunne behandle abstraksjoner fra virkelighet, og ikke virkelighet slik den er i seg selv. Det betyr ikke at den er uviktig. På ingen måte, men det betyr heller ikke at den er tilstrekkelig.

Som den kjente Bertrand Russell skriver:

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
(My Philosophical Development, s. 13)

Men tilbake til Rovelli og teksten. Rovelli er en filosofisk skolert fysiker av beste slag, så han er vel verdt å lese. Her finner du hele teksten: Aristotle’s Physics: a Physicist’s Look. Abstract følger her:

I show that Aristotelian physics is a correct and non-intuitive approximation of Newtonian physics in the suitable domain (motion in fluids), in the same technical sense in which Newton theory is an approximation of Einstein’s theory. Aristotelian physics lasted long not because it became dogma, but because it is a very good empirically grounded theory.

Rovelli har studert grundig, og funnet frem til en rekke kvalitative prinsipper for aristotelisk fysikk [referanser til førstehåndskilder på engelsk]:

  1. “Voldelig” bevegelse, eller unaturlig bevegelse. [Ph 254b10]
  2. Naturlig bevegelse. [He 300a20]
  3. Etter at effekten fra aktøren som forårsaket den unaturlige bevegelsen er brukt opp, opphører den unaturlige bevegelsen.
    (Merk: Ordet unaturlig må her ikke forveksles med overnaturlig, men betyr bare noe slikt som til forskjell fra naturens vanlige forløp.)Red: De neste par punktene krever litt rask bakgrunn om aristotelisk kosmologi. Han tenker at kosmos er konstruert av fem grunnelementer: Jord, vann, luft, ild [He312a30] og eter. Utenfor jorda er det roterende sfæriske skall som alle himmellegemene er festet på, som gjør at vi ser sola, stjerner og planeter der oppe.
  4. Den naturlige bevegelsen til eteren på himmelen er sirkulær rundt et sentrum. [He 26915]
  5. Den naturlige bevegelsen til jord, vann, luft og ild er vertikal, rettet ned mot den naturlige posisjonen av enhver substans. [He 300b25]
  6. Tunge objekter faller med større hastighet: deres naturlig vertikale bevegelse foregår raskere. [Ph 215a25, He 311a19-21]
  7. Det samme objektet faller med større hastighet gjennom et medium med lavere tetthet. [Ph 215a25]
  8. Hastigheten v av et fall er proporsjonalt til vekten W av massen, og er omvendt proporsjonal til tettheten p av mediumet.
  9. Formen på massen (…) avgjør om det faller med større eller lavere hastighet. [He 313a14]
  10. I et vakuum med minskende tetthet vil en tung masse kunne falle mot uendelig hastighet. [Ph 216a]
  11. “Fra det jeg nå har sagt, er det klart at et absolutt tomrom ikke kan eksistere (…)”. [Ph 217b20]

Der. Rovellis forslag er at aristotelisk fysikk er en korrekt tilnærming til newtonsk fysikk fra et spesifikt perspektiv, som også er det perspektivet hvor mennesket utforsker fra. Dette perspektivet er formet av objekter i en symmetrisk, sfærisk gravitasjonsfelt (planeten Jorden), innhyllet i en fluid (gass eller væske), hvor de store himmellegemene er synlige fra jorda. Den totale kraften på slike objekter er gitt av:

Total kraft = gravitasjon + oppdrift + viskositet (væskeresistans) + ekstern kraft.

Innenfor den newtonske modellen, hjelper fysikeren Luke Barnes til å foreslå hvordan vi kan omformulere prinsippene til Aristoteles:

  1. “Voldelig” (unaturlig) bevegelse foregår når det virker en ekstern kraft.
  2. Naturlig bevegelse foregår når det ikke virker en ekstern kraft.
  3. På grunn av viskositet, forsvinner effekten av den unaturlige bevegelsen innen en gitt tid.
  4. Bevegelsen av planeter innenfor gravitasjonsfelt, sett fra den roterende jorden, kan beskrives ved bruk av sirkulære baner.Red: Eksentrisiteten til de kjente planetbanene vi kan observere herfra er på nær 0, så man kan komme ganske langt før man må involvere Johannes Keplers elliptiske planetbaner.
  5. En masse med oppdrift, som i utgangspunktet er i ro og innhyllet i en fluid (gass eller væske), vil umiddelbart bevege seg oppover eller nedover, avhengig av om tettheten dens er høyere eller lavere enn tettheten av fluiden den befinner seg i. Derfor vil jorda uansett bevege seg nedover. Vann vil bevege seg nedover i luft. Luft vil bevege seg oppover i vann. Osv.
  6. Terminalfarten av en masse som faller i en viskøs fluid vil øke med massens vekt. Derfor, når vi ser bort fra overgangsperioden forårsaket av akselerasjon, hvor gravitasjon er dominerende, vil tunge objekter falle raskere.
  7. Terminalfarten av et objekt (hvis man ignorerer oppdrift) er omvendt proporsjonal til (kvadratroten av) tettheten av mediumet.
  8. Fra pkt. 6 og 7 får vi Aristoteles’ lov, hvor terminalfarten av en masse er proporsjonal til kvadratroten av vekten, delt på tetthet.Rovelli kommenterer her at Aristoteles hadde rett i alle sine faktapåstander, men mangelen på konsepter som kvadratrot, ville gjort utregningene vanskelig for ham.
  9. Konstanten til loven i pkt. 8 avhenger av formen på massen.Vi bruker gjerne denne kunnskapen når vi skal utforme mest mulig aerodynamiske objekter, som jetfly, speedbåter og missiler.
  10. Noe overraskende, er dette en korrekt vurdering ut fra den newtonske modellen (før Einsteins relativitet), i at når tettheten nærmer seg null, vil terminalfarten nærme seg uendelig. Dette skjer naturligvis ikke, og identifiserer en urealistisk antakelse: nemlig at gravitasjonsfeltet overalt er uniformt. I virkeligheten, vil det fallende objektet før eller siden treffe på massen som skapte attraksjonen i utgangspunktet.
  11. Om vi skulle fulgt konklusjonene fra pkt. 10, og antatt at uendelig hastighet er umulig, måtte vi ha konkludert med at et ekte tomrom er umulig. Det er tvilsomt om det følger, så det er en interessant leksjon i faren av å ekstrapolere fysiske teorier utenfor sitt domene.

Aristotelisk fysikk er åpenbart ikke perfekt. Rovelli identifiserer en rekke problematiske områder, som at den har et manglende rammerverk for kvantiativ undersøkelse, eksperimenter, og ikke tar tilstrekkelig høyde for treghet, akselerasjon.

Men den gjør faktisk en god jobb i sitt riktige domene, ved å oppsummere den mer komplette modellen til Newton. Et par av Rovellis konklusjoner til slutt:

Aristotelian physics is often presented as the dogma that slowed the development of science. I think that this is very incorrect. The scientists after Aristotle had no hesitation in modifying, violating, or ignoring Aristotle’s physics. … In the Middle Ages the physics of Aristotle was discussed and modified repeatedly, but it took Copernicus, Galileo, Kepler and Newton to find a more powerful theory. … The reason Aristotelian physics lasted so long is not because it became dogma: it is because it is a very good theory. … With all its limitations, it is great theoretical physics.

(…)

The bad reputation of Aristotle’s physics is undeserved, and leads to widespread ignorance: think for a moment, do you really believe that bodies of different weight fall at the same speed? Why don’t you just try: take a coin and piece of paper and let them fall. Do they fall at the same speed? Aristotle never claimed that bodies fall at different speed “if we take away the air”. He was interested in the speed of real bodies falling in our real world, where air or water is present. It is curious to read everywhere “Why didn’t Aristotle do the actual experiment?”. I would retort: “Those writing this, why don’t they do the actual experiment?”. They would find Aristotle right.

Foredrag: Hva er thomisme?

Den andre av to undervisningsøkter jeg hadde på Filosofiuka 2016 er nå ute på nett med video og slides.

Hva er thomisme? er en introduksjon til en av historiens største filosofiske skoler, i røttene fra personer som Aristoteles, Platon og St. Thomas Aquinas.

Mer om thomisme her.

Videosnutten fra andre halvdel etter pausen ble dessverre ødelagt, men her er fremdeles en god introduksjon med et alternativt narrativ til filosofihistorien. Enjoy!

Argumentet fra Bach

Den populariserende filosofen Peter Kreeft har på sin nettside en rekke med 20 relativt enkle argumenter for Guds eksistens. Etter å ha fremført 16 stk, kommer han med en spesielt kreativ en. Det går noe slikt:

  1. Musikken til Johann Sebastian Bach
  2. Derfor, eksisterer Gud

Enten forstår du denne, eller så gjør du ikke det.

Kort kommentar: Dette er selvfølgelig ikke et argument i en standard forstand. Syllogismen er ikke logisk gyldig, og konklusjonen følger derfor ikke fra premissene. Argumentet er nok mest med for å få tilhører til å starte en prosess av undring, og det er åpent nok for at tankerekkene kan ta flere ulike retninger. Uten å legge noen føringer, avslutter jeg derfor kommentaren her. :)

Kreeft gjentar for øvrig ofte at han kjenner tre ateister som har blitt troende av å lytte til Bach.

Foredrag: Hvordan vet du det?

Den første av to undervisningsøkter jeg hadde på Filosofiuka 2016 er nå ute på nett med video og slides.

Hvordan vet du det? er en introduksjon til erkjennelsesteori, og til noen ulike teorier kilder til og oppbygning av kunnskap. Det skal være nok innhold her til å gi deg en solid karakter på en tidlig universitetseksamen i epistemologi og vitenskapsfilosofi. I hvert fall om du er litt heldig med oppgaven. :)

Håper at det kan være interessant for noen her. Enjoy!