Publisert i Morgenbladet 30.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.
Eivind Buenes essay «En mørkeblå Gud» preges av sulten opportunisme. Virkelighet forvrenges og mennesker fremmedgjøres – slik at Buene kan kapitalisere på eget bokprosjekt.
«Amerikansk politikk gir oss noen nøkler til å forstå bevegelsen som preker evangelisk kristendom fra høyre,» begynner Buene. Deretter konstruerer han kategorien «høyreradikal kristendom». Her plasserer han i praksis alle kristne som tilhører en form for politisk konservatisme, og spesielt republikanere som ercommitted Christians (hva nå enn dette innebærer). Deres ønske om å «endre samfunnet – etter mønster av Gud» er visstnok en «teokratisk visjon hvor politikk og religion er to sider av samme sak». Hør! I visjonen «klinger ekkoet av Ayatollah Khomeini».
Det er trist at Buene har erfart pastor Jan-Aage Torp og den amerikanske predikanten Guillermo Maldonado. Denne aparte formen for kristendom, som de fleste kristne tar sterk avstand fra, er ikke representativ for hva kristne generelt mener med å «endre samfunnet – etter mønster av Gud». For å eksemplifisere: Den mest fremtredende representanten for committed Christians i det republikanske partiet er antakeligvis house speaker Paul Ryan. Og Ryan ønsker et samfunn som i frihet etterstreber den Gud som er Det gode, riktige og sanne. Det er et samfunn som vender seg bort fra selvisk innesluttethet, mot fellesskap med Den andre.
Kristendommens prosjekt er iboende sosialt, og det er innlysende at «lovgivning og institusjoner etter Guds hjerte» aldri – aldri – kan innebære det teokratiet Buene spekulerer i. Frivillighet har alltid vært essensielt for kristenheten. Det er nettopp derfor så mange kristne amerikanere er republikanere: Man ønsker en stat med klart definerte grenser, der frivillighet og fellesskap kan florere.
Selvfølgelig er det også mye rart innenfor det republikanske partiet, som i alle store partier, og noen passer helt sikkert i Buenes kategorier. Men hvorfor har Buene et behov for å forstå alle committed Christians gjennom sitt møte med Torp og Maldonado? Hvorfor må han presse alle disse menneskene inn i den merkelige kategorien «høyreradikal kristendom»? Det fremstår kunstig, påtatt, som om Buene først og fremst vil gjøre bokprosjektet mer interessant og relevant – et slags forsøk på å kapitalisere på forvrengning av virkelighet og fremmedgjøring av mennesker.
Det er kanskje derfor Buene tillater seg å sammenligne Islam Nets Fahad Qureshi med Misjonssambandets Espen Ottosen. Men dette er absurd, ettersom Qureshi og Ottosen er som natt og dag: Den første står i en tradisjon der man fremmer en lovisk islam forbundet med anti-liberalt teokrati. Den andre fremmer frivillig tro og sosialt engasjement i et liberalt demokrati. Da blir det konspiratorisk å hevde at Ottosen egentlig fremmer noe helt annet.
Buene går fra anekdotiske erfaringer i møte med aparte kristendom til generaliserende analyser om det kristne, for så å trekke tendensiøse paralleller til politikken. Føler virkelig Buene at han ivaretar egen integritet?