Publisert i Dagen 07.11.16.
Den årlige trosforsvarskonferansen Veritas samlet over 450 deltakere i Normisjonshallen i Grimstad forrige helg. Der var mange dyktige mennesker invitert for å gi bidrag om alle slags mulige tema. Om teologi, naturvitenskap, filosofi, Bibel, tro og tvil, sannhet, mulighet for kunnskap, korstog, skam, populærkultur, det ondes problem, hvorfor så mange kristne kan være så ulik til Jesus og mye mer. Deltakerne kunne lære mer, både på fellesmøter, valgseminarer og i samtaler.
Antallet på konferansen har steget over flere år siden den forsiktige oppstarten i 2013, og vil trolig fortsette å gjøre det. Det virkelig interessante, er at nesten alle deltakerne befinner seg i alderen 18-30 år. Historien som går igjen blant mange, er at de kommer fra miljøer hvor det ikke har virket naturlig å stille spørsmål. Å nå komme til en konferanse hvor man blir oppfordret til det, er dermed som å entre en frisk oase.
Det er ikke sikkert at noen må klandres for at det ikke har vært naturlig å stille spørsmål i disse miljøene. For mange har nok bare fokuset havnet i blindsonen, i forsøk på å få en oppbrøket stilling til å gå rundt med konfirmantarbeid, ungdomsarbeid, turer, administrasjon og annet. Det har jeg selv erfaring med.
Men vi kan ikke forvente at 14- og 15-åringer, eller selv unge voksne, med variert grad av selvsikkerhet, skal ta initiativ selv. I en utfordrende periode har de ofte nok å stri med. Vi som voksne ledere må selv sette standarden for den kulturen vi ønsker å skape, hvor det er enkelt for andre å følge etter.
Jeg har aldri hørt om noen som har mistet troen fordi de ble tillatt å stille spørsmål, og samtidig anerkjent og møtt med disse. Jeg har derimot hørt om et hundretalls mennesker som har forlatt troen i sinne, fordi de ikke opplevde å bli tatt på alvor med hele seg. De har siden ikke sett seg tilbake, eller i verste fall blitt ateistiske misjonærer som taler høyt om irrasjonaliteten og skadeligheten til miljøet de kom fra.
For mange mennesker, både innen- og utenfor kristne miljøer, kan ha hatt få arenaer å ta opp de store spørsmålene på. Det var kanskje aldri naturlig ved middagsbordet hjemme. Heller ikke i vennegjengen. Det er ofte tabu på skole og arbeidsplass. Og jo mindre vi er vant til å prate om de store spørsmålene til vanlig, jo mer ubehagelig kan det være å oppsøke de. Vi er redde for å virke uerfarne og lite gjennomtenkte. Men samtidig er de viktige spørsmålene med oss alle. Det hører med å leve som menneske. Spørsmål om opphav, mening, dybde og retning. Viktige spørsmål vi kan få frem i fellesskap, eller spørsmål som vil forbli liggende under overflaten.
Den nye hverdagen vi må ta innover oss, er en av pluralisme og enkel tilgang til informasjon. Vi er omgitt av radikalt annerledestenkende på alle kanter, og med så mye informasjon at vi ofte ikke klarer å skille gull fra gråstein. Hvis ikke vi legger grunnlaget for et solid fundament vil ungdommene våre lett vippes av pinnen, i møter på videregående, høyskoler, universiteter, sosiale medier, diskusjonsforum og ulike treff på Google.
Miljøer med kultur for å stille spørsmål, har også en tendens til å være miljøer med høy takhøyde for konstruktiv kritikk. Er det en ting som gjentar seg fortløpende i det offentlige søkelyset, så er det oppdagelsen at destruktivt lederskap henger nært sammen med en manglende evne til å motta og møte kritikk. En god leder tenker store tanker, men leder samtidig gjennom tjenerskap. Hun eller han lytter til sine medarbeidere, og forsøker å dyrke frem andre til å fremstå dyktigere enn en selv. Dette kan lederen gjøre, når lederen finner sin identitet i å være skapt i Guds bilde, snarere enn gjennom sine prestasjoner og menneskelige rykte. Lederen handler fra kjærlighet – ikke for anerkjennelse.
Hvis vi ønsker å skape en slik kultur, må vi aktivt skape den selv. Vi må ta initiativ til å stille spørsmål. Vi må vise at det er ufarlig. Vi må vise at ingen eksistensielle spørsmål er dumme. Vi må gjøre gode ressurser lett tilgjengelige. Vi må arrangere temakvelder eller grupper. Vi kan invitere folk som er gode på tanker og samtale. Vi må være ærlige om at vi ikke forstår alt, men fremdeles peke mot at det finnes store mengder fantastisk gode ressurser i den kristne tradisjonen i møte med alt fra skam og skyld til naturvitenskap og det ondes problem.
Selv når det kan virke fristende å gi enkle, betryggende svar, har gode spørsmål en tendens til å åpne mer opp. Det er ikke uten grunn til at den såkalt sokratiske metoden har overlevd to og et halvt millennium. Ved å ledes til gode tankerekker med kloke spørsmål, kan ungdommen oppleve seg møtt, kjenne mestring og bli motivert til å lære mer på egen hånd. Spørsmål er fint forenelig med kristen ortodoksi.
Det kristne virkelighetsforståelsen burde legge til rette for å se hele mennesker, med opplevelser og følelser, tanker og intellekt.
Det dobbelte kjærlighetsbud forteller oss:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark 12,30-31)
Ordet «sinn» i første setning kommer her fra den greske grunnteksten διανοίας [Dianoias].
Dianoia fra gresk kan kanskje bedre oversettes med intellekt –grundig, kritisk tenkning og evnen til å se flere sider av en sak. Det kan nærmest virke at å forsøke dette, med utgangspunkt i evnene vi er skapt med, er obligatorisk for den som påstår å elske Gud og mennesker. En slik person viser at den benytter potensialet i intellektet vi er skapt med.