Ingen naturlover uten Gud

Publisert i Vårt Land 15.12.16.

Mange skeptikere til gudstro holder opp naturlover som en alternativ og bedre forklaring til Gud. De hevder gjerne at nå som vi har oppdaget at det finnes visse mønstre for hvordan naturen fungerer, blir Gud overflødig som forklaring på naturlige fenomener.

Norskboka Intertekst gis ut av Fagbokforlaget og brukes på norsk videregående skole. Der står følgende polemiske påstand: «Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 179)

Mange, som den anerkjente ateistiske fysikeren Sean Carroll, beskriver naturlover som «mønstre og ubrytelige regler». Påstanden som ofte følger, er at nå som vi har oppdaget disse naturlovene, er det er umulig å tro at et menneske kunne stå opp fra døden for to tusen år siden eller at en Gud kan handle i skaperverket.

Det er ett problem med denne tilliten til naturlover. Man svarer ikke på hva naturlover egentlig er for noe. Ludwig Wittgenstein, den største filosofen i forrige århundre sa følgende: «Som basis for hele den moderne virkelighetsforståelsen, ligger illusjonen om at de såkalte naturlovene kan være forklaringer på naturlige fenomen.»

Når store helter som Sir Isaac Newton eller James Clerk Maxwell beskrev henholdsvis gravitasjonskraft og elektromagnetisme, var alt de gjorde å forsøke å gi best mulig systematiske beskrivelser av hvordan naturen allerede fungerer. Men de var ikke det spor nærmere å forklare hvordan naturen kunne være organisert på denne måten, hvordan disse lovene er ment å fungere, og hva disse mystiske kreftene i naturen egentlig er.

Eksempler som hvordan elektriske felt kan gi opphav til magnetiske felt? Hvordan kan hydrogen- og oksygenatomer finne sammen for å danne vannmolekyler? Dette er fremdeles naturens gåter. Naturen lar seg ikke fange inn i matematiske modeller eller skjematiske oversikter, uten at vi forveksler kart med virkelighet.

Kristen tanke har en lang tradisjon for å beskrive en av Guds åpenbaringer som gjennom naturens bok. Her er naturlige fenomen (sekundærkausalitet) avledet fra Guds muliggjørende forsyn (primærkausalitet). Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet konseptet om en naturlov på 1500- og 1600-tallet for å erstatte Aristoteles’ fire årsaker, hadde det en eksplisitt teologisk betydning.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer.

Senere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er. Dagens vitenskapsmenn kan fint dilte gjennom livet ved å holde kjeft og kalkulere for å regne på disse, men med en gang vi blir avkrevd helhetlige svar om virkeligheten, må vi ta et steg tilbake og på ny undersøke nettopp disse glemte problemstillingene.

Vitenskapsfilosofen Nancy Cartwright argumenterer godt for at naturlover enten (1) ikke et alternativ til Gud, eller (2) ikke en forklaring. Hun viser til at vi gjerne omtaler disse mønstrene i naturen for ikke bare å beskrive hva som skjer i naturen, men at de også er ansvarlige for det som skjer. De omtales ofte som uforanderlige, evige og uendelig presise matematiske forhold. Om det er en rakett som skytes opp mot månen, grunnstoffer som kommer sammen for å danne kjemiske forbindelser, eller når vi benytter nervesignaler for å aktivere en gruppe muskelfibre for å strekke armen i været, er naturlover ansvarlige for det som skjer. Det betyr ingenting om vi så kaller disse lovene noe slikt som tilfeldige suksesjoner av hendelser, slik som den skotske empiristen David Hume, eller nødvendige regler. Det viktige er at de er i en eller annen forstand ansvarlige.

Når en fysiker dermed sier: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en fysisk lov X.», forstår vi med litt historiekunnskap at de egentlig sier, ofte ubevisst: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en Guds forordning X.» Det gir lite mening.

Man kan gå så langt som å hevde at om vi først skal bytte ut Aristoteles’ forståelse med det moderne konseptet om naturlover, henter dette konseptet all sin forklaringsstyrke fra Gud. Ellers vil det å henvise til en naturlov som forklaring på naturlige fenomen, bare være å slenge et navn på det som skjer. Om vi skal forklare hvordan veggen foran oss kan ha farge, er det ikke nok å kalle fargen for blå, og påpeke at vi ofte ser blåfarger, for så å kikke tilfreds rundt på folkemengden om de er fornøyde med svaret. Vi trenger en utfyllende og tilstrekkelig forklaring, som hvordan en vegg kan være blå i utgangspunktet og hva en farge egentlig er.

Avvisningen av Gud som en absolutt nødvendighet for virkeligheten vi lever i, bygger gjerne på misforståelser om hva Gud er ment å være, eller troen på at vi har reelle alternativ, bare til å forklare hvordan det er mulig for oss å komme oss opp av senga om morgenen.

For det er i [Gud] vi lever, beveger oss og er til.
Apg 17,28a

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.