Kort versjon
«Faith requires blind trust, in the absence of evidence, even in the teeth of evidence»
– Richard Dawkins, evolusjonsbiolog og nyateist
Det å tro på ting uten noen form for bevis kan være harmløst, det kan være av liten betydning, men det kan også være skadelig. Det kan i hvert fall vanskelig brukes for å få menneskeheten videre. Det å tro på noe som går PÅ TVERS av bevis, er definitivt ikke en god ting, og burde bekjempes. En slik tro ville jo være i konflikt med vitenskap, og en trussel mot opplysningen.
Ofte når jeg diskuterer tro med ikke-religiøse, må jeg bruke de første 5 minuttene på å nedbygge fordommer om hva «tro» egentlig er. Ut fra teksten ovenfor, ut fra nyateistiske misforståelser av hva «tro» egentlig er (bevisst eller ubevisst?) og ut fra mye av allminnelig norsk tankegang, er det ofte vanlig å tenke at «religiøs tro» automatisk er det samme som «blind tro». Noe som ikke trenger å forklares fordi det bare «er der», men er noe som man bare «må ha». Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, beskrev det på følgende måte i Natt og Dag. (Jeg skrev et tilsvar på innlegget i samme magasin her.)
«Så har du den troen som ikke har noen begrunnelse. Som ikke er understøttet av erfaring. Og det er religiøs tro. Den religiøse troen er basert på – sier de mer finurlige teologene – at “man må bare tro”. Det er troens kjennetegn, at den ikke har noen logisk eller empirisk begrunnelse.»
Kristen tro har imidlertid lite å gjøre med blind tro. Det gjør det vanskelig å diskutere tro med mennesker som er mer interessert i å kritisere fiktive størrelser som er de tror blindt på, altså uten eller på tvers av bevis. Som diskutert i forrige innlegg, henger dette blant annet sammen med utdaterte og avviste tanker som verifikasjonisme.
«Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.»
Hebr 11,1
Ordet som brukes i Det nye testamentet for positiv «tro», er det greske ordet πίστις (Pistis). Pistis brukes aldri som motsetning til «viten» eller noe som kan ligne «blind tro» i Bibelen, og kan kanskje bedre oversettes med «tillit» eller «å bli overtalt». En tro burde være godt reflektert , men å bli «bli overtalt» om dette og å ha en «tillit» til Jesus er helt avgjørende for at den skal få betydning i ens eget liv. En tro på at Jesus virkelig er verdig tilliten vår, og at Han kan være en vi kan etterfølge i ord, sinnelag og handlinger. Hvis troen skulle vært blind, rimer det dårlig med at Jesus selv ville bevise det gjennom mirakler mens han fortsatt var i live. At Han selv skulle være et bevis på Gud.
«Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen er i meg; eller tro i det minste på grunnlag av gjerningene mine.»
Joh 14,11 (New International Version)
Troen på Guds eksistens kan fint bare være en «intellektuell greie», men den kristne tro forutsetter valget om å følge Jesus og er avhengig for relasjonen, for personlig omvendelse, for aksepten av Guds nåde gjennom Jesu’ offer på korset, og derfor for frelsen.
«Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger.»
Gal 2,16
Utvidet versjon
En historie fra Bibelen som nyateister som A. C. Grayling bruker for å støtte begrepet om «blind tro», er historien om tvileren Tomas. En av disiplene som opplevde at Jesus døde på et kors, men litt etter hører at han visstnok skal ha stått opp igjen. Dette tror ikke Tomas på, og sier at han selv må kunne stikke fingrene inn i de hullene som de store naglene i Jesus’ kropp etterlot seg, før han skal klare å tro. Johannes 20, 27-29 forteller hva som så skjer når han endelig møter Jesus:
«Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»»
Dette blir imidlertid grovt misrepresentert, siden det her altså dreier seg om «å se». Tomas nektet å godta vitnesbyrdene fra vennene sine, men måtte oppleve det selv med sine egne sanser. Jesus viser så til alle som siden ikke var heldige nok til å leve omkring tiden 30-35 e.Kr. for å se Ham med egne øyne, men som likevel kan ha en tro takket være vitnesbyrdene som ble tatt vare på fra første begynnelse (Paulus samlet inn vitnesbyrd bare 1-3 år etter Jesu’ himmelfart) gjennom evangeliene og brevene. Tvil kan fint leve parallelt med tro, og kan være sunt for å være kritisk til dårlig teologi, og hjelpe oss til å søke flere og bedre svar. Hvis vi følger Johannes 20 videre, så ser vi i vers 30 og 31:
«Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»
Noen tror på Gud på grunn av vitenskapelige bevis og historiske argumenter, mens andre tror på grunnlag av refleksjon, personlige religiøse opplevelser, opplevelse av håp og/eller en rettmessig tro som en «properly basic» (Innlegg kommer). Kristen tro kan være underbygget av bevis og beste vitenskap, men en «properly basic» trenger ikke være det, og kan likevel være en rasjonell, ikke-blind tro. Nå er det imidlertid tilliten og den påfølgende personlige relasjonen til Jesus som gjør hele forskjellen.
For min egen del ville jeg opplevd at dersom jeg hadde et ønske om å ikke tro på Gud, viste Han null tillit, og ville leve som om Han ikke eksisterte, ville jeg fortsatt slitt med at hjernen min ville minnet meg på at Han fortsatt etter all sannsynlighet var like sann som før.
«Biblical faith is a trust in or a commitment to what we have reason to believe is true»
– J. P. Moreland, amerikansk filosof og teolog
1 Comment