Category Archives: Filosofi

Hvordan naturvitenskap og religion kan virke i harmoni

Først publisert i Religion og Livssyn 1/2017 – Tidsskriftet for Religionslærerforeningen i Norge. (Publisert her med tillatelse.)

Teksten kan lastes ned her som .pdf, eller leses under.

I denne teksten har jeg to mål. Jeg ønsker (1) først å omtale narrativet hvor vi formidler «religion» til å stå i opposisjon til fornuft og naturvitenskap, for så å vise at (2) naturvitenskapen har en rekke begrensninger og avhengigheter, hvor den kan berikes av religiøse filosofier.

Et forlokkende historienarrativ

Jeg har snakket med et stort antall kristne og ikke-kristne ungdommer i skolealder i løpet av det siste tiåret. Mange av dem har uttrykt at de har lærere som benytter mange muligheter til å prate i negative ordlag om «religion». I timene blir «religion» langt på vei omtalt som en irrasjonell øvelse, i opposisjon til vitenskap og fornuft. Disse lærerne har gjerne bevisst eller ubevisst akseptert et visst historienarrativ. Et historienarrativ som blir styrket enkelte deler i skoleverket selv. Vi finner eksempelvis følgende utdrag fra norskboka Intertekst for VG2, i kapittelet om opplysningstida:

«Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

Historienarrativet forteller om den gang opplysningstiden markerte skillet mot fortiden. Omsider løste mennesker problemer med fornuft og startet å utforske naturen, som om dette skulle være en historisk nyvinning. Vi kommer fra mørket, og er på vei mot lyset.

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å identifisere seg med den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon.

Fornuft som religiøs arv

Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til munken Thomas Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme.

I mange religiøse tradisjoner anses fornuft som noe positivt – en Guds gave. Det er noe som veileder troen. I den katolske kirke er fideisme – tro uten fornuft – bannlyst. Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, og ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstid er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Forkastet konflikttese

At det har vært noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har dessuten vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikttesen er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser, men som mange av oss fremdeles tror på.

Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, med unntak av noen høyst moderne varianter av protestantisk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Forfatterne av Intertekst og deres likesinnede kan nok finne frem til løsrevede anekdoter til at «religionen» påsto å forklare alle naturforhold eller at fri tanke ble ansett som farlig, likt hvordan vi kunne ha funnet det i dagens verden. Men som en overordnet beskrivelse av faktiske tilstander, er utdraget, og det overhengende narrativet, helt virkelighetsfjernt.

I religionsvitenskapen er det som kjent notorisk vanskelig å definere hva «religion» egentlig er, på en måte som meningsfullt holder de tradisjonelle verdensreligionene innenfor, men holder eksempelvis kommunisme, nazisme eller darwinisme utenfor. En definisjon som både skal ta hensyn til trospåstander og levd praksis. Sånn sett kan vi ligne «religion» mer til «politikk». Det er et så vidt begrep at det kan bety alt og ingenting. Det kan virke til det gode eller til det onde, men det er nesten for åpenbart til å bemerke. Så når vi omtaler «religion» i dagligspråket, må vi passe oss for å ikke fremme fordummende påstander som skal omfavne alt fra aztekisk menneskeofring og religiøst motivert terror til buddhistiske munker, katolske nonner og Gandhis ikke-voldsbevegelse.

Påstander som «religion hindrer naturvitenskap», «religion er i strid med fornuft» eller for den saks skyld «religion skaper krig», er dermed ganske meningsløse påstander inntil personen har presisert nærmere. «Religion» kan utvilsomt være en viktig drivkraft i menneskers liv, ikke bare for terrorister og fanatiker, men også naturvitere, filosofer, politikere og kunstnere. «Religion» er først og fremst bare et uttrykk for noe som kjennetegner alle mennesker: Søken etter det sanne og det gode. Etter å forstå virkeligheten på den ene sida, og dernest å finne gode saker å engasjere seg for i livet.

Begrenset naturvitenskap

Andre del av målet mitt, er å adressere fortellinger om at naturvitenskap er den eneste eller beste måten å gi oss kunnskap på, og derfor nødvendigvis vil komme i konflikt med religiøse tradisjoner. Dette er igjen et populært narrativ. Religion og naturvitenskap forsøker visstnok å forklare det samme domenet av kunnskap, og da er det underforstått at jo mer naturvitenskapen skrider frem, jo mindre forklaringsrom vil stå igjen til de religiøse tradisjonene.

Dette var igjen populært i storhetstiden av den logiske positivismen frem mot midten av forrige århundre. Denne positivismen, inspirert av figurer som Auguste Comte og Alfred Ayer, hevdet at meningsfulle påstander måtte være empirisk verifiserbare eller analytisk sanne, slik som «alle ungkarer er ugifte». Men filosofien positivisme var verken verifiserbar eller analytisk sann, så den var selvmotsigende. Positivismen er derfor for lengst forlatt, men vi kan kjenne igjen tankegangen hos den gjengse vestlige i dag.

I moderne tid har denne fått sin reinkarnasjon i form av scientisme. Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er empirisk naturvitenskapelig kunnskap. Følgelig eksisterer det ikke noen form for rasjonell og objektiv søken etter kunnskap som ikke er vitenskap. Som den ateistiske filosofen Alex Rosenberg skriver i boka Atheist’s Guide to Reality (2011):

“’Scientism’ … is the conviction that the methods of science are the only reliable ways to secure knowledge of anything; that science’s description of the world is correct in its fundamentals; and that when ‘complete,’ what science tells us will not be surprisingly different from what it tells us today.” (s. 6-7)

(…)

“If we’re going to be scientistic, then we have to attain our view of reality from what physics tells us about it. Actually, we’ll have to do more than that: we’ll have to embrace physics as the whole truth about reality.” (s. 20)

Å underlegge alle spørsmål for en kritisk vitenskapelig utprøving høres fint ut, og tiltrekker seg nok av selverklærte bekjennere av opplysningsnarrativet. En slik filosofi vil også bety slutten for de fleste religiøse tradisjoner, som nå er forbigått på historiens skraphaug. Men om denne tankegangen ikke balanseres, ender den paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke. For argumentene mot scientisme er mange. Her skal jeg særlig fokusere på fire punkter:

  1. Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell påstand.
  2. Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  3. Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskap henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  1. Hva som sannsynligvis blir ansett som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har ingen styrke

En ABC i selvutslettelse

Jeg skal begynne med det første punktet. Den påstanden som Rosenberg gir ovenfor, er ikke i seg selv en naturvitenskapelig påstand. Den kan ikke kvantifiseres, fanges inn i matematiske modeller eller plasseres under mikroskoper. Scientisme er en metafysisk posisjon, og kan bare forsvares med filosofiske argumenter.

Naturvitenskapen hviler på en rekke filosofiske premisser: at menneskesinnet har tilgang til viten om en ekstern virkelighet; at denne er styrt av regelmessigheter vi kan omtale som lover; at vårt sanseapparat og intellekt er i stand til å fange opp disse, matematikkens og logikkens gyldighet, osv. Siden naturvitenskapen står på et filosofisk fundament, som den særlig har fra dens gresk-romerske og jødisk-kristne arv, kan den umulig rettferdiggjøre seg selv uten å ende i en ren sirkelargumentasjon. Filosofen E. A. Burtt beskriver dette nærmere i den fremdeles aktuelle klassikeren Metaphysical Foundations of Modern Science (1925).

Vi kan ikke komme oss ut av denne sirkelen ved hjelp av vitenskapelige metoder alene, og må ty til noe utenfor den. Nærmere bestemt: de første prinsippene for at noe slikt som både naturvitenskap, natur, intellekt og eksistens er mulig i utgangspunktet. Vi må til disiplinen som tillater oss å spørre om ting som hva en årsak er i utgangspunktet, hva som er naturen til universets fundamentale bestanddeler, hva som er disse byggesteinenes universelle gyldighet, og hvorvidt vi kan si at naturvitenskapelige teorier korresponderer med noe slikt som en objektiv virkelighet. Med andre ord: god gammeldags filosofi. Derfor sier vitenskapsfilosof John Kekes:

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.” (Kekes 1980:158)

Men dersom det blir hevdet at filosofiens rasjonelle status gjør at den må inkorporeres i hele det vitenskapelige prosjektet, og derfor egentlig er naturvitenskap, er scientisme redusert til en triviell og tilfeldig definert filosofi. Den blir plutselig forenelig med alt den var ment å utelukke. Ironisk nok vil det dermed bli mulig å gi vitenskapelige bevis for mening i naturen, samt sjelens og Guds eksistens. Aquinas’ fem gudsbevis, utelukkende basert på fornuft, vil være fullt i tråd med scientistismens filosofi. Uansett om scientismen velger å være selvutslettende eller forbli en overfladisk sannhet, utgjør den altså ingen trussel mot tradisjonell filosofi.

Deskriptive begrensninger for naturvitenskap

I det andre punktet spør vi hvorfor vitenskap ikke kan gi oss en utfyllende beskrivelse av virkeligheten. Grunnen er nøyaktig den samme som grunnen til at naturvitenskapen har sine prediktive og teknologiske fordeler i utgangspunktet: Spesialisering. Hvis en konsekvent scientisme er sann, mener mange, må alt til syvende og sist kunne reduseres til fysikk. Rosenberg skriver i essayet “Disenchanted Naturalism” (2014):

“What is the world really like? It’s fermions and bosons and everything that can [be] made up of them and nothing that can’t be made up of them. Another way of expressing this fact fixing by physics is to say that all the other facts — the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts — supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all.” (s. 19)

Fysikken forholder seg til en rent kvantitativ beskrivelse av virkeligheten, skrevet i matematikkens språk. Derfor er det ingen overraskelse at fysikk har avdekket nettopp de aspektene av virkeligheten som lar seg forutsi og kontrollere som kvantifiserbare fenomen. Det er det den er designet til metodologisk sett.

Fysikk abstraherer fra en virkelighet fylt av kvalitative aspekter. Gud, sjelen, farger, lyder, smak, former, varme, smerte, tanker, hensikter og meninger ignoreres. Fysikken leverer sanne forklaringer, men utelater det mest vesentlige. Fotoner og nevrologiske forklaringer får oss et stykke på vei i å forstå vår opplevelse av farge og smerte, men aldri helt i mål. Alle opplevelser av transcendens, skjønnhet og mening som har motivert det religiøse mennesket i årtusener feies under teppet. Men når heller ikke menneskesinnet finner sin plass i en slik virkelighetsforståelse, må også det bortforklares som en illusjon. Denne kuriositeten ble gjenkjent allerede i 1956 av fysikeren Erwin Schrödinger i boka What is Life? and Other Scientific Essays:

“We are thus facing the following strange situation. While all building stones for the [modern scientific] world-picture are furnished by the senses qua organs of the mind, while the world picture itself is and remains for everyone a construct of his mind and apart from it has no demonstrable existence, the mind itself remains a stranger in this picture, it has no place in it, it can nowhere be found in it.” (s. 216)

Denne konklusjonen er ytterst merkelig, men virker å være den konsistente konsekvensen av den virkelighetsforståelsen scientisme forholder seg til. Alt ekte mentalt liv, med opplevelsen av skjønnhet og aktiviteten av rasjonell tankegang finner ikke sin plass i et slikt bilde. Vi undergraver dermed alle verktøy som fikk oss til å resonnere oss frem til en slik filosofi i utgangspunktet. At våre perseptuelle og kognitive evner ikke alltid fungerer perfekt, kan på ingen måte rettferdiggjøre en slik konklusjon. Å pårope seg å trekke den i vitenskapens navn, overser det faktum at selve den vitenskapelige praksisen, med hypoteseformulering, evidenskalkulering, teknisk språkbruk og resonnement, ladd med mening og hensikt, faller under denne subjektive siden av mennesket.

Årsaken til misforståelsen er tydelig. Informasjonen fysikken gir oss er abstrahert fra en konkret virkelighet, men er ikke i nærheten av å gi oss en utfyllende forklaring av den reelle virkeligheten. Metoden fokuserer utelukkende på de aspektene som kan kvantifiseres, kontrolleres og puttes inn i matematiske modeller, og skriker derfor ut etter at det nettopp er mer som må oppdages. Årsaken til at kvalitative fenomen eller Guds eksistens ikke dukker opp, er ikke fordi fysikken har motbevist dem, men fordi de ikke fanges opp av metoden, og vi må utforske videre med andre verktøy. Å appellere til fysikkens suksess for å vise noe annet, er å misforstå hele spørsmålet.

Forklaringsmessige begrensninger

Dette fører oss til et tredje problem: at naturlovene vitenskapen benytter selv ikke i prinsippet kan benyttes som ultimate forklaringer på hvorfor noe kan foregå i naturen vår. Det er fordi, kort fortalt, ingen moderne mennesker har en forståelse av hva en naturlov faktisk er. Filosofen Ludwig Wittgenstein beskriver det slik i Tractatus-Logico-Philosophicus (1921):

“At the basis of the whole modern view of the world lies the illusion that the so-called laws of nature are the explanations of natural phenomena.” (s. 87)

Alle forsøk på en vitenskapelig utforskning, som allerede forutsetter en slik lovmessighet, kan heller ikke gi en tilfredsstillende forklaring. Enhver appell til en såkalt naturlov – eller selv flere lag av dem får oss bare til å spørre hva slike lover i utgangspunktet er, hvorfor de har noen effekt og hvor de kommer fra i det hele tatt. Dette gjelder selv om fysikken skulle klare å fullføre prosjektet om å forene alt ned til en stor sammenhengende og grunnleggende teori.

Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper. Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet vårt kjente konsept om en naturlov på 1500- og 1600-tallet, som erstatning for den aristotelisk-skolastiske forståelsen av lovmessighet som iboende i naturlige ting, hadde dette en eksplisitt teologisk betyding. Det var et uttrykk for hvordan en monoteistisk Gud hadde satt opp universet i henhold til regelmessigheter. En divine decree.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer. S enere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Konklusjonen er at naturvitenskap ikke kan forklare naturlover, men er avhengig av filosofisk hjelp.

Et skyggespill

Så hvis scientisme står ovenfor så ødeleggende konsekvenser; hvorfor blir da ellers meget intelligente mennesker tiltrukket av den? Hvorfor er vitenskapelighet den største dyd man kan ettertrakte i dagens samfunn, mens filosofi og religion gjerne blir sett på som noe mindreverdig? Kanskje kan Rosenberg igjen gi oss et svar:

“The technological success of physics is by itself enough to convince anyone with anxiety about scientism that if physics isn’t ‘finished,’ it certainly has the broad outlines of reality well understood.” (2011:23)

(…)

The phenomenal accuracy of its prediction, the unimaginable power of its technological application, and the breathtaking extent and detail of its explanations are powerful reasons to believe that physics is the whole truth about reality.” (2011:25)

Det virker som om det største argumentet i scientismens favør er at vitenskapens fremgang i de siste århundrene tvinger oss til å tenke slik. Men dette følger ikke uten videre. Uansett hvor god en metode er innenfor sitt eget felt – ja, selv om den skulle være fullstendig feilfri – kan det ikke rettferdiggjøre bruk utenfor sitt felt uten videre kvalifikasjon. Uansett hvor godt jeg måtte utøve et yrke innenfor internasjonal juss, er det ikke selvsagt at jeg automatisk vil prestere som musiker, sjakkspiller eller banksjef. Det må evalueres på sine egne premisser. Og siden scientisme påstår at vitenskap fanger opp totaliteten av menneskelig kunnskap, gjelder blant annet de foregående punktene.

At naturvitenskap fungerer – og gir oss gode resultater – er det ingen som betviler. Men å ekstrapolere fra dette til at naturvitenskapelige metoder burde utføre alt søk etter kunnskap er jevngodt med å slutte fra at metalldetektorer har vist seg som den mest effektive metoden for å finne metall til at metall er det eneste som eksisterer.

Kritikere forlanger gjerne å høre de prediktive suksessene eller teknologiske applikasjonene til andre fagfelt som eksempelvis filosofi, metafysikk og teologi. Da tror de selv at de har levert en substansiell kritikk, mens det i virkeligheten bare er en forlengelse av det sirkulære skyggespillet. Å kreve dette er like lite imponerende som å avskrive botanikk, matlaging eller kunst på grunn av deres manglende metallfinnende resultater.

Scientisme kan til slutt falle tilbake på påstanden om at naturvitenskap ikke kan utforske hele virkeligheten, men at den er den eneste delen av virkeligheten som er verdt å utforske, basert på dens praktiske verdi. Men dette er ikke en vitenskapelig overveielse, men en filosofisk. Det kan sammenlignes med å unngå alle fag man ikke kan noe om, for bare å få toppkarakterer i karakterboka.

Religion og filosofi på egne bein

Om teologi, klassisk filosofisk utforskning eller moralsk kunnskap er verdt å utforske, står og faller på deres egne bein. Disse beina har stått stødig i over 2300 år, og er fremdeles fullt ut konkurransedyktige. Spørsmål om eksistensen av platonske former, teleologi, en sjel eller Gud, har ikke blitt gjort mindre relevante av vitenskapelige fremskritt, akkurat som metalldetektoren ikke har diskreditert organisk materiale eller tekstiler. De tilhører bare en annen type rasjonell utprøving som fint kan informeres av naturvitenskap, men hvor filosofien har det siste ordet. Likedan forstår vi at religiøse tradisjoner ikke gjøres overflødig av naturvitenskapens fremgang, men kan berike den, og sette dens metoder på stødig fjell.

Korte, lettfattelige gudsbevis

Et av de største problemene med å formidle gudsbevis til et norsk publikum i 2017, er at de er vanskelige å oversette til vår kontekst og språkbruk. Men her har jeg forsøkt å oppsummere to stykker på en kort, forståelig og tilgjengelig måte.

I vår tid tenker vi at det er vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi fornuftig tvil. De fleste av historiens store tenkere, som Platon, Aristoteles, Maimonides, Al-Ghazali, Aquinas, Leibniz, Descartes og mange flere, har faktisk ment at det er ganske enkelt å demonstrere Guds eksistens. Alt man trenger, er en helt vanlig observasjon, som at «noe eksisterer» eller «noe forandrer seg», for å starte en fullt logisk tankerekke som ender med konklusjonen at det eksisterer en virkelighet vi kan kalle Gud. Å tro at naturen i prinsippet kan klare seg på egen hånd, er en heller moderne nyvinning, og er etter min mening resultatet av en serie med tankefeil.

Aller først må vi presisere hva vi mener med ordet «bevis». Når folk lurer på om det er mulig å bevise at Gud eksisterer, så tenker de ofte at et slikt bevis er noe som må overbevise absolutt alle mennesker, kassadame og postmann som filosof og vitenskapsmann. Mange avviser derfor at det finnes bevis for Guds eksistens siden ikke alle mennesker tror på Gud.

Men klart. Den typen bevis som gir fullstendig nøyaktige svar du kan sette to streker under, finnes bare i matematikkens verden. Men utenfor matematikken referer ordet bevis mer til noe som demonstrerer at en påstand er sann. Vi kan bruke observasjon og fornuft til å tenke oss frem til visse konklusjoner om naturen vi alle lever i – inkludert en hel del om årsaken bak det hele. Med det i tankene, gir det god mening å snakke om både «gudsargumenter» og «gudsbevis». Og argumentene kan være gode selv om ikke alle velger å tro på dem.

Vi tenker kanskje ofte at det å finne ut om Gud eksisterer, kun handler om å få fakta på bordet. Men i all ærlighet, må vi innrømme at når vi vurderer om noe er sant, spiller også vår egen innstilling og forkunnskap en rolle.  I motsetning til et matematisk bevis, kan det om det finnes en Gud få store personlige konsekvenser. Guds eksistens kan påvirke hvordan vi tenker om alt fra moral, kultur, ansvar og sannhet til skjønnhet, kjærlighet og hensikt. Hvis jeg endrer mening om hvorvidt Gud finnes eller ikke, er det en naturlig konsekvens at jeg også må tenke nytt om livet.

Men så grunnleggende ting er det ikke lett å endre mening om! Vi foretrekker heller å skifte ut små, perifere trospåstander, enn de som befinner seg mer i kjernen av det hele. Mange av oss vil heller foretrekke å finne argumenter for å fortsette å tro på det vi allerede tenker at er sant. Derfor burde vi alle først stille oss følgende spørsmål: Er jeg åpen for å legge til side det jeg har tenkt fra før og undersøke hva som faktisk er sant?

Mye av problemet med å formidle dette i norsk kultur i 2017, er dessuten at mange av disse bevisene er vanskelig å oversette til norsk språk og kontekst, for et publikum som ofte foretrekker å innhente kunnskapen sin fra bilder med tekst på – såkalte memer.

Gudsbevisene tilhører derimot noen av filosofihistoriens største bidrag, og er ofte veldig komplekse i seg selv. Optimalt sett hadde man tatt seg bryet med å skaffe seg en hel del med bakgrunnskunnskap, før man kastet seg over et eneste enkelt gudsbevis.

Les også:
Hva er thomisme?
Hvordan demonstrere Guds eksistens?

Men jeg har likevel forsøkt meg med to versjoner av Thomas Aquinas’ tredje vei her. Gi gjerne tilbakemelding om noen av premissene, eller argumentet som helhet, virker håpløse, suspekte, overbevisende, eller trenger finpussing. :)

Thomas Aquinas (1225-1274) er viden kjent som en av de viktigste tenkerne i verdenshistorien. Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. I innledning til hans største verk Summa Theologica gir han en oppsummering av fem gudsbevis kalt quinque viae (fem veier), som han siden utdyper i løpet av det over 3.000-siders lange verket.

Den første tredje veien

Denne versjonen er mest tro til den originale oversettelsen, som du kan lese i sin engelske oversettelse her.

  1. I virkeligheten eksisterer noen ting som eksisterer midlertidig.
  2. Det fantes et tidspunkt hvor en gitt midlertidig ting ikke eksisterte.
  3. En midlertidig ting kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden for at en midlertidig ting skulle kunne vært årsak til sin egen eksistens, måtte den allerede ha eksistert. Men om den allerede hadde eksistert, hadde den ikke behøvd å få seg selv inn i eksistens.
  4. Derfor må en midlertidig ting finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Det er umulig at alle eksisterende ting bare er midlertidige ting, siden en midlertidig ting bare kan begynne å eksistere gjennom en allerede eksisterende ting utenfor seg selv, hvilket ville vært umulig dersom alle ting bare var midlertidige.
  6. Men hvis ingenting begynte å eksistere, så eksisterte ingenting i fortida, og ingenting vil eksistere nå, fordi «fra ingenting, kommer ingenting».
  7. Men noe eksisterer nå.
  8. Derfor er ikke alle eksisterende ting bare midlertidige ting, men noe må være permanent.
  9. Det finnes to måter å eksistere permanent på: (1) Noe kan få sin kilde til permanens fra noe annet, eller (2) noe kan være permanent i kraft av hva noe er.
  10. Om noe får sin kilde til permanens fra noe annet, er det avhengig av en årsak utenfor seg selv.
  11. En uendelig regress av permanente ting, som henter sin kilde til permanens utenfor seg selv, kan ikke forklare hvorfor det eksisterer noen permanente ting.
  12. Det eksisterer noe som er permanent i kraft av hva det er, og som er opphavet til alle midlertidige og permanente tings eksistens.

Merk: I originalen diskuterer Aquinas’ såkalte “possibilities” og “necessities”. Etter modal-logikkens inntog, tenker vi ofte om “possibilities” som noe slikt som «eksisterer i minst en mulig verden», mens “necessities” betyr «eksisterer i alle mulige verdener». Om man leser Aquinas med denne sjargongen, blir beviset raskt ugyldig. Hva Aquinas’ derimot har i tankene, er at “possibilities” referer til noe som eksisterer, men som ikke hadde trengt å eksistere. Noe flyktig, forgjengelig og forbigående. Dette setter han i kontrast til “necessities”, som er det som eksisterer permanent og fast. Derfor har jeg valgt å bruke «midlertidig» og «permanent», selv om det nok ikke perfekt oppsummerer den opprinnelige intensjonen.

En annen tredje vei

Jeg bruker her ordet «betinget virkelighet». Alt som er betinget, er avhengig av visse betingelser for å kunne eksistere, slik som partikler, struktur, plassering i tid og rom og naturlover. Dette kan f.eks. bare være en katt, som på den ene siden trenger en kattefar og kattemor for å kunne starte å eksistere en gang i fortida, den trenger oksygen og næring, men er mer umiddelbart avhengig av sine celler- og cellestruktur her og nå, som igjen er avhengig av molekylstruktur, osv.

  1. Det eksisterer betingede virkeligheter.
  2. Betingede virkeligheter er noe som krever å få oppfylt sine betingelser for å kunne eksistere.
  3. En betinget virkelighet kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden det ville forutsatt at denne eksisterte før den kunne eksistere.
  4. Derfor må en betinget virkelighet finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Om alt som eksisterer, er et begrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden betingelsene til den første betingede virkeligheten aldri ville kunne vært oppfylt, og derfor heller ikke de påfølgende.
  6. Om alt som eksisterer, er et ubegrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden vi nå ikke har en tilstrekkelig grunn til hvordan noen betinget virkelighet kan eksisterer.
  7. Derfor, om det ikke eksisterer minst en ubetinget virkelighet, kan ingenting eksistere.
  8. Noe eksisterer.
  9. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet.
  10. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, som må være (1) evig, (2) immateriell og (3) absolutt enkel, siden den ikke er avhengig av betingelser som (1) tid, (2) rom og (3) struktur.
  11. Noe med absolutt enkelhet kan ikke avgrenses fra hverandre.
  12. Det eksisterer nøyaktig en ubetinget, evig, immateriell og absolutt enkel virkelighet, som er opphavet til alle eksisterende ting.

Det må altså eksistere noe som ikke er avhengig av noe utenfor seg selv for å eksistere, men som eksisterer i kraft av å være det det er, og muliggjør eksistensen til alle eksisterende ting i universet. Aquinas jobber omstendelig videre for å nøyaktig utlede egenskapene til denne virkeligheten, men vi forstår allerede konturene av det vi tradisjonelt har kalt for «Gud». Det finnes mange interessante distinksjoner og innvendinger å diskutere, men dette var en kort introduksjon.

Slike argumenter kan dessuten presisere hva som tradisjonelt menes med ordet «Gud», eller hva «Gud» er ment å forklare. Med Gud mener vi aldri en mann med skjegg, et enkelt objekt eller en kraft i naturen. Gud er ikke en konkurrerende naturlig forklaring til eksempelvis Big Bang eller evolusjon, men er i så fall den kontinuerlige skaperen og opprettholderen av både natur og lover. Gud er Eksistensen selv, som alt annet «låner» sin eksistens fra. Gud er det lerretet og den uendeligheten hvor et maleri av endelig natur og mennesker kan utfolde seg.

Fornøyd? Misfornøyd? Forvirret? Sint? Gi gjerne lyd fra deg. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Mer syndighet om fri vilje

Såkalte vitenskapelige demonstrasjoner av at fri vilje ikke eksisterer, er en lang metastudie i hvordan enkelte forskere utfører den imponerende aktiviteten av å lese sine forutgående antakelser inn i et gitt forsøk, for så å late som de blir overrasket når de leser det samme ut igjen i konklusjonen.

Kron – jeg vinner. Mynt – du taper.

Det er tilfellet med tolkningene av de kjente Libet-eksperimentene, og med Wegner. Endelig har vi et nytt og forfriskende eksempel.

Adam Bear og Paul Bloom har publisert en studie som (ifølge dem) viser at folk visstnok utfører valg ubevisst, for så å presentere post-hoc forklaringer som stiller dem selv i bedre lys. Men valgene i seg selv er altså en illusjon. Godt å vite at underbevissthetene til Bloom og Bear likevel bet på fristelsen til å velge å utføre eksperimentet, for så å velge å fortelle oss om det.

Eksperimentet ble utført ved at studenter ble stilt ovenfor en datamonitor som viste fem hvite knapper, hvorav en ble rød. De ble så spurt om å forutsi hvilken av de fem knappene som snart ville bli røde. Etterpå skulle studentene krysse av for om det hadde forutsett riktig eller ikke. Siden forskerne ikke befant seg i hodet til studentene, måtte de stole på deres vitnesbyrd.

Og her er twisten. Maskinen var programmert til å vise en knapp som rød helt tilfeldig. Det vil si at vi forventer at studentene bare kunne velge riktig i en av fem (20%) tilfeller. Om studentene fikk tilstrekkelig tid, konvergerte de mot å gjette riktig 20%. Men om studentene ble stresset og tvunget til å svare på kortere tid, rapporterte de at de hadde spådd riktig 30% av gangene.

What? Fikk de plutselig mer rett med mindre tid liksom?

Om vi nå tar en liten fot i bakken, og forsøker å få litt klarhet i dette. Hva er egentlig den beste tolkningen?

Om du som leser har et fnugg av selvinnsikt, har du allerede gjettet det. Særlig ved usikkerhet, ønsker vi mennesker å fremstå i et best mulig lys. Vi har stolthet. Det vet alle som har sittet i et styremøte, har støtt på nyateister, hørt venner gjenfortelle en historie om en utfordring de møtte på en dag, eller har hørt studenter reflektere over hvor godt de har løst en oppgave.

Enda bedre: Du kan høre på Donald Trump, som alene motbeviser Anselms ontologiske gudsbevis i å vise at det-hvis-intet-mer-fullkomment-kan-tenkes ikke er Gud, men Trump.

Ut fra dette, kan vi trekke følgende tankerekke, godt kjent fra både kirkehistorie og klassisk filosofi:

  1. Frihetens objekt er sannhet. Dette er det virkelige startpunktet for eksperimentet over, og ikke den moderne illusjonen om at frihet er en form for spontanitet. Avstanden mellom tanken og virkeligheten, er nettopp evidensen på at vi ikke er frie. Eksperimentet kunne like gjerne startet med å lese opp bibelverset Joh 8,32 som hypotese, nettopp fordi eksperimentet forutsetter at det var sannhet som gjorde fri. Fordi studentene ikke rapporterte sannhet, konkluderte Bear og Bloom med at de ikke var frie.

    Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
    Joh 8,32

  2. Det finnes løgn i hjertet vårt som slavebinder oss. Siden frihet er umulig uten sannhet, og siden vi har en underbevisst tendens til å trekke oss vekk fra sannhet, er vi til en viss grad slavegjort. De fleste av oss vil innrømme dette i å fortelle overdrevne historier om prestasjonen vår på fotballbanen i dag, luke vekk lite smigrende detaljer når vi gjenforteller andre historier, påstått å ha valgt riktig i usikre situasjoner (som i eksperimentet over), osv. Denne usikkerheten er ofte langt fra uskyldig. Vi bruker den stadig vekk til å rasjonalisere dårlige valg og umoralsk atferd. “Jeg skal skjerpe meg, men først i morgen. Jeg fortjener å ha litt moro. Man må tråkke på noen tær for å få jobben gjort. Osv.”

    Hjertet er mer svikefullt enn noe annet,
    det kan ikke helbredes.
    Hvem kan forstå det?
    – Jer 17,9

  3. Løgnen er en form for stolthet. Eksperimentet viser virkelig bare at vi har en bias mot vår egen kompetanse og egne evner, selv til det nivået hvor vi avviser sannhet. Men, denne stolthet-til-nivå-av-å-avvise sannhet har et kjent navn: Det er synd. Når vi blir oppmerksomme på synd, blir vi skyldiggjort, og når denne skylden utvikles i oss, får vi en last. Disse lastene støtter opp om hverandre og vokser eksponensielt, slik at de i stadig større grad skjuler sannhet, for å beskytte stoltheten vår. Alle som har forsøkt å fortelle seg selv eller andre en ubehagelig sannhet, vet det.

    Stolthet kommer før sammenbrudd,
    hovmod før fall.
    Bedre å være ydmyk med de fattige
    enn å dele bytte med de stolte.
    – Ordsp 16,18-19

Les også:
Noen korte notater om fri vilje
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

I vitenskapelige journaler er det naturligvis lettere å prate om illusjoner, enn noe så religiøst som…synd. Men alt dette er altså helt som vi skulle forvente, og er ikke mer sjokkerende enn hva prester, bønder og Ola Nordmann har tatt for gitt i tusenvis av år.

Men hvor i alle dager kom konklusjonen om at de frie valgene våre var en illusjon? Du gjetta det: Den ble antatt av Bear og Bloom.

Så klart. Å late som at man har avvist fri vilje er mye mer sexy for å få oppmerksomhet, og kunne skrive innlegg i Scientific American, enn å rapportere den langt mer velkjente og kjedelige, men fornuftige tolkningen:

At mennesket er syndig.

Conor Cunningham om pseudo-vitenskap og religion

Conor Cunningham har en interessant, kort 6-dels foredragsrekke ute nå. Cunningham er professor på universitetet i Nottingham, er kjent for å ha skrevet den prisvinnende BBC-dokumentaren Did Darwin Kill God? fra 2009, og har skrevet den informative boka Darwin’s Pious Idea, som også har mottatt mye kritikerros.

Her prater han om opphavet til myten om konflikt mellom vitenskap og religion, moderne fundamentalisme, om når kjærligheten til teori overskygger lojalitet til virkelighet, horrible ekstrapoleringer fra påstått vitenskap, defekt ultra-darwinisme, defekt kreasjonisme, nihilisme, Dawkins og mer.

Cunningham er i overkant teatralsk når han presenterer, men det gir desto større underholdningsverdi. Alt i alt er det en god introduksjon til disse temaene.

En indre dialog om blinde naturkrefter

A: Alt i naturen styres av blinde krefter!

B: Hva er en “blind” kraft? Hva kaller jeg den kraften jeg bruker når jeg sparker en fotball? En “seende” kraft? En bevisst kraft?

Les også:
En indre dialog om fri vilje

A: Nei, nei, nei. Når vi kaller en kraft “blind”, betyr det bare at den ikke er rettet mot et mål.

B: Så en blind kraft har ingen retning? Det stemmer jo ikke.

A: Nei, jeg mener bare at en blind kraft ikke får retning fra noen form for intelligens.

B: Så den kraften jeg sparker en fotball med er en annen type kraft? Er våre metoder for å måle denne kraften, de matematiske ligningene, vektorene, osv, helt annerledes?

A: Nei.

B: Så det var ingen analyse av kraften i seg selv som fikk deg til å konkludere med at den var blind? Så hvordan fant du ut at alt styres av blinde krefter?

A: Fordi vi observerer at ikke kreftene rettes av mennesker eller noen form for intelligens, osv.

B: Men du har jo ikke observert hvor disse kreftene kommer fra i det hele tatt. Hvor har du lært om dem?

A: Fra naturvitenskap. Fra fysikk!

B: Men fysikk bryr seg fillern om forskjellen mellom blinde krefter og…., ja hva enn du har lyst til å kalle andre alternativ for. Du har åpenbart ikke lært at krefter er blinde, verken fra naturvitenskap eller fysikk.

A: Okay da. Det er et postulat fra fysikken. Det er metodologisk naturalisme.

B: Nei, det er tøv. Fysikk skjelner ikke mellom krefter slik i det hele tatt. Fysikk forutsetter på ingen måte metodologisk naturalisme, noe mer enn den forutsetter metodologisk teisme, eller metodologisk buddhisme, spiritisme eller animisme. Fysikk har ingen verktøy for å finne ut av hvorvidt kreftene faktisk er blinde, eller får retning fra en form for intelligens. Fysikk bryr seg like lite om hvorvidt krefter er blinde, som en lydopptaker bryr seg om lydene vi tar opp er laget av rasjonelle eller irrasjonelle vesener, eller grammatikk bryr seg om ordene våre er skrevet på papir eller tastet inn på PC.

Så hvor har du lært om “blinde” krefter?

Les også:
Fire årsaker som forandrer alt.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra thomist James Chastek.

Noen korte notater om fri vilje

  1. Det distinktive med mennesket (i henhold til aristotelisk filosofi) er at vi har (1) intellekt og (2) vilje.
  2. Viljen er intellektets disposisjon, og springer ut fra intellektets aktivitet. Viljen uttrykker ønsker, eller aversjon fra, det intellektet oppdager. Intellektets aktivitet er parallell med, og råder over, det vi oppdager fra persepsjon (sanseinntrykk).
  3. Det er umulig å ønske det du ikke kjenner til.
  4. Om kunnskapen vår var perfekt, ville viljen vært fullstendig bestemt mot objektet. Eksempelvis er 2+2=4 (i sin standardform) fullstendig kjent og bestemt, og viljen har ikke annet valg enn å gi sin bekreftelse. Vi har altså ikke “fri vilje” til påstanden 2+2=4.
  5. Men kunnskap er sjeldent komplett. Det er eksempelvis alltid mulig å forestille seg ulike tolkninger av like sanseinntrykk. Står en “H” for uttalen “hhå”, “æitch”, står det for en landingsplass for helikopter, partiet Høyre, eller et tverrsnitt av en i-bjelke?
  6. Til den grad at intellektet bare kjenner stykkevis og ufullstendig, er ikke viljen fullt ut bestemt.
  7. Derfor eksisterer det grader av frihet for viljen.

Viljen vår beveges naturligvis av grunner. Det bekrefter bare at viljen er disponert av intellektet. Men disse grunnene er ikke fullstendig bestemte.

Så at viljen vår har frihet, virker bare til å være en nødvendig konsekvens av at vi har et (begrenset) intellekt.

Den vanlige kommentaren: Det blir naturligvis ofte påstått at naturvitenskap har sådd tvil  om hvorvidt viljen vår er fri. Men tvert om virker slike påstander å være resultater av diverse kategorifeil og konseptuell forvirring. Det er vanskelig å se for seg noen naturvitenskapelig motivert begrunnelse som kan så tvil om vår frie vilje. Om du har et forslag som ikke allerede er kjent, må du gjerne komme med det.

Merk: Å si at vi lever i et deterministisk klinkekule-univers, postulering av at viljen kan “bortforklares” ved å redusere den til nerveaktivitet o.l., er ikke funn fra naturvitenskap, men metafysiske antagelser.

Litt mer om det i nederste link under.

Les også:
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

Vendepunkt

Korttekst publisert i spalten Vendepunkt i Korsets Seier, uke 7.

Min eldste bror flyttet ut når jeg var ca. 9 år. Likevel hadde jeg allerede rukket å knabbe mange eksemplarer fra hans Illustrert Vitenskap-abonnement før de rakk å nå ham. Jeg var alltid nysgjerrig. Godtok ikke enkle svar.

Kulturen fortalte meg at «religion» var fiende av fornuft og vitenskap. Noe som tilhørte fortida. På slutten av videregående måtte jeg ta et valg. Ingen ville vel tro på noe som var idioti, men man vil tro på det man har gode grunner til å holde for sant. Så jeg måtte rette nysgjerrigheten mot dette, før jeg kunne vurdere å kalle meg en «personlig kristen».

Stor var overraskelsen i påfølgende år da jeg oppsøkte faglitteratur, og fant ut at mediers, læreres og medelevers påstander stort sett var resultat av kategorifeil, manglende kunnskap og mytefortellinger.

Jeg lærte at kristen tro langt på vei fasiliterte de vitenskapelige revolusjonene, og at en religiøs virkelighetsforståelse – ikke en sekulær – er nødvendig for å kunne gjøre god rede for natur, fornuft, moral og sannhet i utgangspunktet. slik vi har kjent den helt siden Platon og Aristoteles’ dager. Tross all vitenskapelig fremgang, ga de overlegne svar på virkelig grunnleggende spørsmål. Svar som tilfredsstilte nysgjerrigheten. Svar som ikke var for enkle svar.

Forelskelsen til klassisk filosofi hadde startet, og den gjorde det lettere å være kristen.

Hva vil det si å være en ting?

Nei, nei. Ikke klikk videre. Dette spørsmålet er ikke flisespikkeri, og det er et mer relevant spørsmål enn du tror. Det er faktisk uhyre relevant for den virkeligheten vi opplever og lærer om fra dag til dag.

Derfor er det også et av de mest diskuterte spørsmålene i filosofihistorien, helt siden de antikke greske tenkerne. Svaret vi gir på spørsmålet får nemlig store konsekvenser for hvordan vi tenker om naturen vi lever i.

Les også:
Hva vil det si å være materiell?
Some problems of naturalism

For hva vil det si å være en avgrenset ting, slik som et tre, en ball, et menneske, en koalabjørn, en stein eller et fjell? Til syvende og sist består vi vel av det samme hele gjengen – fundamentalpartikler? Kall det atomer, kvarker, strenger, eller hva du vil. Men likevel kommer disse atomene sammen på måter som gir opphav til vidt forskjellige ting – med vidt ulike egenskaper.

Det er ingen vesensforskjell mellom de atomene som inngår i en stein, en koalabjørn eller i et menneske som meg. Men likevel har jeg helt andre egenskaper enn en stein. Jeg er et levende vesen, som kan innta ernæring, reprodusere, sanse, starte årsaksrekker, utføre abstrakte tankeresonnement og kommunisere dem, i henhold til visse logiske prinsipper. Så hvorfor kan jeg alt dette, men ikke steinen?

En konkret ting er det første som møter observasjonsevnen vår. Vi ser først og fremst mennesker, trær og steiner rundt oss – vi ser ikke rå materie eller fundamentalpartikler.

Når vi observerer en ting, virker det til at det gir mening å omtale denne tingen som et selvstendig “hele”. Ta for eksempel et menneske. Vi ser at et menneske er et selvstendig “hele”. Det er satt sammen på en måte som avgrenser det fra resten av virkeligheten, og har deler som jobber sammen for at vi kan ha de egenskapene vi har. Men om vi titter på mennesket, virker det til at vi igjen er satt sammen av deler vi kan omtale som et “hele”, som en arm, et hjerte, en nyre, en nese, osv.

Noen av disse kan vi klare oss uten, og fremdeles kunne utøve disse egenskapene. Jeg kan fortsatt ha liv, innta ernæring, sanse og utføre abstrakte resonnementer, selv om jeg skulle f.eks. amputere et bein. Amputasjon av et bein vil føre til at min evne til forflytning vil bli betraktelig redusert, men jeg kan fremdeles komme meg rundt ved å hinke, bruke armene eller ved hjelp av teknologiske hjelpemidler. Andre ting er mer essensielle. Om jeg hadde mistet hjertet mitt, uten å tilstrekkelig erstatte det, ville jeg straks miste evnen til å utøve alle mine andre egenskaper og deretter opphøre å være meg.

Noen beskrivelser av meg kan skiftes ut, og jeg kan fremdeles være et menneske. Hårfarge, hudfarge, vekt og høyde er ikke så essensielt. Jeg kunne vært mørkhudet, rødhåret eller skallet, feit eller tynn, og fremdeles vært like fullt et menneske. Jeg kan utvikle meg fra et foster i mors mage, en rebelsk tenåring, eller en skrøpelig pensjonist, og like fullt være et menneske. Men om jeg hadde hatt gjeller, vært kaldblodig, la egg, hadde røntgensyn og tentakler, ville det neppe gitt mye mening å kalle meg for et menneske.

Men tross i at jeg igjen består av deler, virker det fremdeles meningsfullt å omtale mennesket som et “hele” som ikke kan reduseres til å bare være sine deler, på samme måte som funksjonen til delene våre (arm, hjerte, osv) ikke kan reduseres til å bare være atomer. Helheten eksisterer på sitt eget nivå av virkelighet, og er noe strikt mer enn å bare være summen av sine deler.

Men ikke alle vil være enig i dette, eller har tenkt over det. Men dette er et av de eldste spørsmålene i filosofiens historie, med en rekke ulike svar: Hva vil det si å være en ting? Eller på engelsk: What is it to be a body?

Hence, this name body can be taken in many ways.
– St. Thomas Aquinas i On Being and Essence, kap. 2.

La oss kort se over noen forsøk som har vært gitt på svar, inkludert min foretrukne:

  1. Ting som kvalitet
  2. Ting som kvantitet
  3. Ting som antall
  4. Ting som ren idé
  5. Ting som form
  6. Ting som materie og form

Det er naturligvis litt overlapping, men jeg tror inndelingen gir mening.

Ting som kvalitet

Her starter gjerne introduksjonskurset i filosofihistorie for de fleste. De før-sokratiske filosofene er gjerne en sekkebetegnelse på de greske filosofene som levde før og frem til Sokrates, altså ca. i perioden 700-400 f.Kr.

Mange av disse tenkte at kompleksitet og mangfold var rotete. Det ville vært mye bedre om alt dette lot seg forklare ved hjelp av en kvalitet, som lå til grunn for alt annet. Et grunnstoff eller et prinsipp som verdens mangfold springer ut fra, og går tilbake mot. Det gir en mye bedre, enklere og renere forklaring.

Thales foreslo vann. Alt mangfoldet vi ser rundt oss er egentlig vann. Heraklit påsto at dette var ild. Etter legenden foreslo han f.eks. at menneskets sjel var ild, og at dette var tydelig gjennom å se hvordan mennesker forandret seg når de drakk seg fulle.  Det stemmer neppe, som så mange historier om før-sokratene, men det er en artig historie.

Anaximenes tenkte på vann. Noen ville ha alle de fire elementene: Jord, luft, ild og vann. Empedokles la til kjærlighet og strid som forklaringsprinsipper til disse fire. Anaxagoras foreslo at alle kvaliteter – fra sølv til tre, bomull og blod – er delvis til stede i alle ting.

De trakk naturligvis ikke alt dette ut av løse lufta, men hadde grunner til å foreslå det. Hensikten her er ikke å legge ut om det, men det kan du lære mer om på denne spennende podcasten.

Ting som kvantitet

Demokrit foreslo fem århundre før Kristus at alt som eksisterer er (1) atomer og (2) vakuum. Kvalitetene vi opplever omkring oss, som farger, lyder, smaker, osv, er ikke egentlig ekte egenskaper ved ting, men kan reduseres ned til atomer. Demokrit tenkte at når vi fortsetter å dele opp en ting, kommer vi til slutt ned til noen minste, ultimate atomer som ikke lar seg dele opp videre. Atomene består av den samme substansen, men i følge Demokrit eksisterer atomer i alle mulige størrelser og geometriske former, slik at de hekter seg sammen på ulike måter og gir opphav til alt det tilsynelatende mangfoldet som eksisterer i universet.

Som du kanskje har mistenkt nå, selv om Demokrit på ingen måte hadde en moderne atomisk teori i tankene, er det her vi har ordet fra. Den atomiske teorien ble hentet opp igjen på 1600- og 1700-tallet, og resten er kjent historie.

Rundt på innføringskurs til partikkelfysikk på ulike universiter vil du høre professorer som sier ting som: “Hvis det ikke kan måles ved bruk av våre kvantitative naturvitenskapelige verktøy, så eksisterer det ikke”. Hva personen implisitt sier da, er at det vi deler opp er det egentlig virkelige. Kvarker og leptoner er mer virkelige enn trær og koalabjørner, om trær og koalabjørner er virkelige i det hele tatt.

Og jeg veit ikke om en verden uten virkelige koalabjørner er verdt å leve i.

Hvordan dette er ment å gi opphav til alle ting som eksisterer med alle egenskapene disse tingene har, forsøkes forklares på ulike måter. Om man ikke har bevissthet om disse problemstillingene, er forklaringene gjerne helt på trynet, som hos Richard Dawkins, men de kan også være mer sofistikerte.

Ting som antall

Det er en nær link mellom å tenke på ting som kvantitet og ting som antall. Men mens å tenke på ting som kvantitet ofte lar materie legge begrensningene for sjel eller det mentale, snus ofte rekkefølgen her. Platon kaller Pytagoras for opphavet til denne tradisjonen. I virkeligheten vet vi lite om Pytagoras selv, men en hel del om en mengde pytagoreere han var omgitt av.

Men Pytagoras, forteller historien, var så fascinert av matematikk, tallenes egenskaper og slikt som proporsjonene mellom musikalske, harmoniske skalaer, at han ønsket å forklare verdens kompleksitet ut fra numeriske lover.

Tallet 1 gir et punkt. Tallet 2 gir en linje. Tallet 3 gir en overlate. Tallet 4 gir en solid masse, som vist i figuren under.

Så tallene var det som la rammeverket for naturlige ting. Dette finner vi igjen både hos Descartes og hos moderne fysikere. Descartes ønsket å beskriver ting ut fra deres utstrekning i tid og rom – deres matematiske beskrivelse. Den kjente astrofysikeren Sir Arthur Eddington la merke til at om du spurte en fysiker hva et elektron er, vil du ikke få en håndfast forklaring, men du vil bli vist til en rekke symboler og matematiske ligninger. Andre matematikere og fysikere har gått langt i å hinte mot at grunnlaget for virkeligheten egentlig består av matematiske størrelser.

Men er det sant at matematiske abstraksjoner fra naturen gir oss en tilstrekkelig forklaring på naturen selv?

Nature is more closely allied to the concepts of pure mathematics than to those of biology or of engineering.
– Sir James Jeans i Physics and Philosophy

Ting som ren idé

Om man tenker ting som kvantitet, blir det lite rom for det mentale. Hvilket atom eller samling av atomer kan vel gi opphav til bevissthet? Så det er forståelig at Descartes, etter at han hadde foreslått sin modell med materie-som-utstrekning res extensa, måtte plassere sjelen utenfor denne materielle verdenen som en immateriell res cogitans.

Nesten som en naturlov etter Descartes, måtte det derfor følge at noen foreslo at vi ikke trenger den materielle res extensa i det hele tatt. Vår umiddelbare sanseerfaring er vår mest primære måte å lære om virkeligheten på, og det vi mest umiddelbart sanser er ikke materie, men ideer. Men den materielle basisen blir deretter helt overflødig. Vi forstår uansett vanskelig hvordan atomer gir opphav til tingene vi sanser, så hvorfor ikke bare kvitte oss med atomene, men beholde disse tingene vi kan kalle for ideer? Ockhams barberblad kan absolutt hjelpe oss til å foreslå det.

Biskop George Berkeley fikk det ærefulle oppdraget av å foreslå nettopp dette. Han mente at en ting bare et sett av ideer. Det bevisstheten vår møter, er jo bare en samling med sanselige opplevelser. Så en gitt samling med opplevelser, slik som farge smak, lukt, figur og konsistens, kaller vi f.eks. for et eple. Andre ting kaller vi for steiner, trær eller bøker. Ideene er det sanselige, fordi det sanselige er det eneste bevisstheten vår lærer om. Og vi har ikke kunnskap om noe annet enn ideer. Bordet jeg skriver på, kan sies å eksistere, men bare i den forstand av at jeg er til stede og kan sanse det. Denne doktrinen kalles gjerne idealisme, og har vært veldig utbredt, spesielt i britiske kretser på 1800-tallet, og fortsatt hos noen i dag. Den ble oppsummert ved teologen og multitalentet Ronald Knox på denne berømte måten:

There once was a man who said “God
Must think it exceedingly odd
If he finds that this tree
Continues to be
When there’s no one about in the quad.

Så hvor kommer disse ideene fra i utgangspunktet, om de ikke har basis i den materielle verdenen? Vel, det mest naturlige svaret å gi, var at de ble kommunisert til oss direkte fra Gud. Så Knox fulgte opp på følgende vis:

Dear Sir,
Your astonishment’s odd:
I am always about in the Quad.
And that’s why the tree
Will continue to be,
Since observed by
Yours faithfully,
God.

Ting som form

Nå nærmer vi oss slutten, men ikke før vi har vært innom den kanskje mest kjente lignelsen i verdenshistorien etter Jesus’ sine – nemlig Platons hulelignelse. Gjerne assosiert med hans idélære, som ikke må forveksles med Berkeleys ideer over.

Selv om Platon går langt i å si at det er de perfekte, uforanderlige, immaterielle formene som er mest virkelige, vil ikke Platon si at den materielle verdenen er overflødig. Den materielle verdenen er reell og har fortsatt sin verdi, dog først og fremst for å reflektere og kommunisere disse evige, perfekte formene. En rød sofa deltar i en rekke former: Den perfekte formen av “rødhet”, “sofahet” og “rektangulærhet”.

Men ting reflekterer formene bare på en mindre-enn-perfekt måte. Den materielle verden er underlagt forandring, og er uskarp med begrenset forståelighet. Derfor sitter vi bare i hulen og ser på skygger så lenge vi ennå er materielle mennesker i en materiell verden. Men utenfor venter skyggenes opphav – sola – formene – som er evige, perfekte og uforanderlige.

Leibniz hører også med under denne overskriften, men han tar denne tanken enda et hakk lenger. I Leibniz’ virkelighetsforståelse består alt av rene former vi kan kalle monader, og som igjen gjør materie overflødig. Hver monade er en komplett og selvstendig reproduksjon av hele universet. Det finnes en uendelig gradering av monader, hvor vi finner Gud helt på toppen.

Dette kan høres fremmed ut for oss, men både Leibniz og Platon har mange tilhengere den dag i dag. Trolig et flertall av matematikere er platonister i hvordan de tenker om eksistensen av matematiske og abstrakte objekter.

Ting som materie og form

Hylomorfisme (fra gresk: hylē=materie+morphē=form) er dominerende i den aristotelisk-thomistiske tradisjonen. I følge filosof Howard Robinson og en rekke andre er hylomorfisme og ulike varianter av proto-hylomorfisme på vei tilbake inn i popularitetens varme i dag, etter et par århundre i karantene.

Aristoteles observerte at vi trenger ikke bare ett, men to prinsipper for å forklare ting. Vi trenger både form og materie. Til tross for at alle ting består av materie, kan tingene vi observerer rundt oss plasseres i mange ulike kategorier. Det finnes et informerende prinsipp som er bestemmende for hvordan materien kommer sammen. Om det så er i en stein, et tre, koalabjørn eller menneske. Dette kaller vi for form.

Men hvert individ er begrenset i hvordan det utfyller sin måte å eksistere på – i hvordan det har væren. Et tre, er ikke alle ting et tre kan være på en og samme tid. Det er ikke både eik og bjørk, høyt og lavt. Perfeksjon i et dyr, som en koalabjørn, kan ikke samtidig være det samme som skaper perfeksjon i dyr som giraffer, løver eller sebraer. Så det er et prinsipp som begrenser og presiserer måten en ting kan være på. Dette kaller vi for materie.

Ren, ubegrenset væren finner vi bare i Gud, som i følge St. Thomas kan beskrives som isse epsum subsistens – iboende væren – Eksistensen selv.

Form, som begrenset av materie, gir opphav til alt det vi kan predikere om en ting. Solid, farget, salt, hard, eller som et menneske med evne til liv, ernæring, reproduksjon, sansing, vilje og abstrakt tankevirksomhet.

Les også:
Forført ut av form
Fire årsaker som forandrer alt

Jeg foretrekker siste alternativ av disse seks. Mest fordi jeg tenker at det er det eneste av alternativene som gjør god rede for virkeligheten vi observerer omkring oss, uten å måtte gjøre solide offer, som å enten fjerne mulighet for kunnskap eller fjerne den materielle verden.

Men du står naturligvis fri til å velge selv, eller foreslå eventuelle andre. Bruk gjerne Stanford Encyclopedia of Philosophy for å søke opp mer om en av disse.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Ingen naturlover uten Gud

Publisert i Vårt Land 15.12.16.

Mange skeptikere til gudstro holder opp naturlover som en alternativ og bedre forklaring til Gud. De hevder gjerne at nå som vi har oppdaget at det finnes visse mønstre for hvordan naturen fungerer, blir Gud overflødig som forklaring på naturlige fenomener.

Norskboka Intertekst gis ut av Fagbokforlaget og brukes på norsk videregående skole. Der står følgende polemiske påstand: «Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 179)

Mange, som den anerkjente ateistiske fysikeren Sean Carroll, beskriver naturlover som «mønstre og ubrytelige regler». Påstanden som ofte følger, er at nå som vi har oppdaget disse naturlovene, er det er umulig å tro at et menneske kunne stå opp fra døden for to tusen år siden eller at en Gud kan handle i skaperverket.

Det er ett problem med denne tilliten til naturlover. Man svarer ikke på hva naturlover egentlig er for noe. Ludwig Wittgenstein, den største filosofen i forrige århundre sa følgende: «Som basis for hele den moderne virkelighetsforståelsen, ligger illusjonen om at de såkalte naturlovene kan være forklaringer på naturlige fenomen.»

Når store helter som Sir Isaac Newton eller James Clerk Maxwell beskrev henholdsvis gravitasjonskraft og elektromagnetisme, var alt de gjorde å forsøke å gi best mulig systematiske beskrivelser av hvordan naturen allerede fungerer. Men de var ikke det spor nærmere å forklare hvordan naturen kunne være organisert på denne måten, hvordan disse lovene er ment å fungere, og hva disse mystiske kreftene i naturen egentlig er.

Eksempler som hvordan elektriske felt kan gi opphav til magnetiske felt? Hvordan kan hydrogen- og oksygenatomer finne sammen for å danne vannmolekyler? Dette er fremdeles naturens gåter. Naturen lar seg ikke fange inn i matematiske modeller eller skjematiske oversikter, uten at vi forveksler kart med virkelighet.

Kristen tanke har en lang tradisjon for å beskrive en av Guds åpenbaringer som gjennom naturens bok. Her er naturlige fenomen (sekundærkausalitet) avledet fra Guds muliggjørende forsyn (primærkausalitet). Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet konseptet om en naturlov på 1500- og 1600-tallet for å erstatte Aristoteles’ fire årsaker, hadde det en eksplisitt teologisk betydning.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer.

Senere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er. Dagens vitenskapsmenn kan fint dilte gjennom livet ved å holde kjeft og kalkulere for å regne på disse, men med en gang vi blir avkrevd helhetlige svar om virkeligheten, må vi ta et steg tilbake og på ny undersøke nettopp disse glemte problemstillingene.

Vitenskapsfilosofen Nancy Cartwright argumenterer godt for at naturlover enten (1) ikke et alternativ til Gud, eller (2) ikke en forklaring. Hun viser til at vi gjerne omtaler disse mønstrene i naturen for ikke bare å beskrive hva som skjer i naturen, men at de også er ansvarlige for det som skjer. De omtales ofte som uforanderlige, evige og uendelig presise matematiske forhold. Om det er en rakett som skytes opp mot månen, grunnstoffer som kommer sammen for å danne kjemiske forbindelser, eller når vi benytter nervesignaler for å aktivere en gruppe muskelfibre for å strekke armen i været, er naturlover ansvarlige for det som skjer. Det betyr ingenting om vi så kaller disse lovene noe slikt som tilfeldige suksesjoner av hendelser, slik som den skotske empiristen David Hume, eller nødvendige regler. Det viktige er at de er i en eller annen forstand ansvarlige.

Når en fysiker dermed sier: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en fysisk lov X.», forstår vi med litt historiekunnskap at de egentlig sier, ofte ubevisst: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en Guds forordning X.» Det gir lite mening.

Man kan gå så langt som å hevde at om vi først skal bytte ut Aristoteles’ forståelse med det moderne konseptet om naturlover, henter dette konseptet all sin forklaringsstyrke fra Gud. Ellers vil det å henvise til en naturlov som forklaring på naturlige fenomen, bare være å slenge et navn på det som skjer. Om vi skal forklare hvordan veggen foran oss kan ha farge, er det ikke nok å kalle fargen for blå, og påpeke at vi ofte ser blåfarger, for så å kikke tilfreds rundt på folkemengden om de er fornøyde med svaret. Vi trenger en utfyllende og tilstrekkelig forklaring, som hvordan en vegg kan være blå i utgangspunktet og hva en farge egentlig er.

Avvisningen av Gud som en absolutt nødvendighet for virkeligheten vi lever i, bygger gjerne på misforståelser om hva Gud er ment å være, eller troen på at vi har reelle alternativ, bare til å forklare hvordan det er mulig for oss å komme oss opp av senga om morgenen.

For det er i [Gud] vi lever, beveger oss og er til.
Apg 17,28a

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Some problems of naturalism

I don’t usually write in English. With a vast amount of readily available excellent material in English from amazingly intelligent people, both in books, articles and in the blogosphere, I pretty much figured out that only in Norwegian could I fool some of you to think I’m not an amateur, and hope to be in any way competitive as a blogger on philosophy, science and God.

However, at seldom times I write in English to write assignments, in mail exchanges or in some obscure magazine. And even more rarely, those writings could actually turn out to be interesting for the audience of this blog. So from now on, I’ll create an English tab, and leave an occasional text here in English. If any English-speaking audience decides to make some noise, that might become more common.

This text is regarding naturalism, which is the most popular way of framing a positive worldview for atheists. Following David Bentley Hart, I personally find naturalism absurd, circular, incompatible with any form of reasoning at all, and amounts to little more than a series of categorical mistakes. But being a paper, I had to write in a more polite manner. The paper is on the distinction between methodological and metaphysical naturalism, along with its problems. I chose to highlight the latter.

So here goes:

Some problems of naturalism

A description of the distinction between methodological and metaphysical naturalism is likely to differ, depending of which naturalist you ask. One main reason seems to be that the term naturalism itself is very hard to define. Norwegian philosopher Duenger Bøhn recently stated in an interview that he hated the expression naturalism, because nobody really know what it is[1].

If we start off with Alex Rosenberg, he defines naturalism as a “philosophical theory that treats science as our most reliable source of knowledge and scientific method as the most effective route to knowledge”[2]. That is a claim about methodology, not ontology. But if you were to press Rosenberg for an ontology, then naturalism would probably be just whatever the sciences, or more precisely, whatever physics, discover to exist.

As he says in another essay: “What is the world really like? It’s fermions and bosons, and everything that can be made up of them, and nothing that can’t be made up of them. All the facts about fermions and bosons determine or “fix” all the other facts about reality and what exists in this universe or any other if, as physics may end up showing, there are other ones. Another way of expressing this fact-fixing by physics is to say that all the other facts—the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all”[3]. So with Rosenberg, it seems that there is a close and necessary link between methodological and metaphysical naturalism. Metaphysical naturalism just follows upon methodological naturalism.

It seems unfair to describe naturalism in this way, as few naturalists would identify with such an extreme scientistic view. And since there are some very pressing problems with scientism as a philosophy[4], it would be unfair to reject naturalism in its entirety just because one finds good reasons to reject scientism. Philosopher (and atheist) Timothy Williamson rebukes this ambiguity of terms like “science”, the circularity of Rosenberg’s argument, and the recognition that the natural sciences need both preliminary and interpretive tools to its own operations, and can in no way stand as an island by itself[5].

Hence, Williamson’s approach seems like a better way to untie the chain between methodological and metaphysical naturalism, and examine each in turn.

Methodological naturalism then, is a view about practice. It is the practice that, for the sake of the method, we’re only going to allow for naturalistic explanations. Commonly assumed, such explanations are continuous with the natural sciences. When one looks for scientific explanations, one is not going to include magic, God or supernatural entities into one’s explanations, but only that which are natural. So even for a person that believes in the supernatural, one can assume methodological naturalism for a limited time being of performing some experiment or develop a theory about biological organisms.

Metaphysical naturalism, on the other hand, is a view about ontology. It is a way of describing what exist in the reality we all find ourselves participating in. More precisely, it is the statement that all that exist is natural. For most naturalists, that entails the causal closure of the natural, and the belief that the deepest reality just is the physical universe and the natural laws that accompanies it, however you’d like to express this.

Of course, both expressions above struggle with ambiguity of words like natural or physical. Because what should really be counted as natural? Can mental states properly be ascribed as natural? Can God and souls exist, and still count as natural? E.g. Aristotle obviously have a completely natural concept of soul in mind in De Anima. How can we proceed to determine whether mathematics is natural? Moral truths, if such exist? Aesthetics? Concepts? How can we even state what the so-called natural laws are, and how we decide whether these can be described as natural? And that leads us to some of Williamson’s objections.

Timothy Williamson object to characterizing himself as a naturalist, because of problem as those just considered. He states that if the description of naturalism relies on being just the sum of what the scientific method discovers, and if we assume that one criteria of a scientific method is that it proceeds according to the hypothetico-deductive method, then e.g. mathematics appears as a challenge. Natural sciences rely on mathematics, but mathematics itself does not fit as a science as now described. Mathematics proceeds by pure reasoning, often completely abstracted from physical reality itself.

The same could be said for other subjects, as logic, linguistics, history, literary theory and even many philosophical subjects. If we adjust the scientific method to include all of these, it really loses most of its meaning, and if the scientific method excludes these, then naturalism has little credibility left as a description of reality. And if it is impossible to find a reasonable place to draw up a clean border, then why believe in naturalism? It just becomes another dogma, where we’re flexible in refusing or including whatever entities that does or does not fit our picture of reality[6].

If we cannot use science or even observation to decide upon what should count as natural, then what reason do we have to be naturalist? Prominent physicist and naturalist Sean Carroll obviously recognize some of the issues, and try to reframe a position he calls poetic naturalism, where the latter naturalism-part can be summarized in three claims:

  1. There is only one world, the natural world.
  2. The world evolves according to unbroken patterns, the laws of nature.
  3. The only reliable way of learning about the world is by observing it[7].

Of course, one could protest that terms are still ambiguous, in the same way as natural. What is this one natural world? Is mathematics a part of this one world? Are God and souls? What are these things we call the laws of nature, and how could we ever determine that they are unbroken patterns? If only one person discovers an event where these patterns of these natural laws are broken, then how could we trust her? And if the patterns are broken repeatedly, wouldn’t we just include this by proposing new patterns that the world is governed by? How do we know that the only reliable way of learning about the world is by observing it? Then what about history, which cannot be directly observed, but is transferred by testimony? What about pure mathematics?

It seems that the only way of accepting Carroll’s claims, is to accept them to a large extent as dogmas of faith. And why should we limit ourselves to these? And those points pretty much repeats Williamson’s original critique.

 

[1] Olsen, J. A. (2016, 22th of April). Dette gir livet mening, ifølge filosofen. Forskning.no. Retrieved from http://forskning.no/filosofiske-fag/2016/04/sjonglerer-med-de-store-sporsmal

[2] Rosenberg, A. (2011, 17th of September). Why I Am a Naturalist. New York Times. Retrieved from http://opinionator.blogs.nytimes.com/2011/09/17/why-i-am-a-naturalist/

[3] Rosenberg, A. (2014). Disenchanted Naturalism. B. Bashour, og H.D. Muller (Ed.), Contemporary Philosophical Naturalism and Its Implications. London: Routledge.

[4] Kleiven, D. J. (2014). Scientisme – en filosofi uten fundament. Filosofisk supplement, 03/2014. Retrieved from http://www.danieljoachim.org/wp-content/uploads/2014/09/Scientisme-en-filosofi-uten-fundament1.pdf

[5] Williamson, T. (2011). What is Naturalism? New York Times. Retrieved from http://opinionator.blogs.nytimes.com/2011/09/04/what-is-naturalism

[6] Ibid

[7] Carroll, S. (2016). The Big Picture: On the Origins of Life, Meaning, and the Universe Itself. London: Oneworld Publications.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.