Category Archives: Filosofi

Hvordan kan noen tro på Gud?

Mange stiller seg uforstående til hvordan noen kan tro på Gud eller guder i en tid som vår. En tid hvor vi har fornuft og naturvitenskap. En tid hvor kloden er blitt brakt sammen, slik at kloke folk kan kommunisere og kunnskap kan deles i løpet av et øyeblikk. En tid hvor svar på mange spørsmål er tastetrykk unna, være seg fra Kvinneguiden eller fra anerkjente journaler.

Auch. Den svei.

Slike innvendinger er godt mulig å forstå. Vi er alle formet av de bakenforliggende antakelsene i den kulturen vi er vokst opp i. Antakelsene vi selv lever med i dag ble en gang unnfanget som spede refleksjoner av ledende tenkere for 1.000, 700, 300 eller 50 år siden. Mange av oss har kanskje knapt hørt om personer som William av Ockham, Duns Scotus, Thomas Hobbes, John Locke, Sir Francis Bacon, Niccoló Machiavelli, Baruch Spinoza, Rene Descartes, David Hume, Auguste Comte, osv, men de har like fullt hatt stor betydning for antakelsene våre og hvordan vi tenker her og nå.

Antakelser som siden ble undervist, adoptert, videreformidlet og som siden inntok popkulturen, skolen og familien vi ble oppdratt i. Noen antakelser blir deretter så selvfølgelige at vi knapt kan forestille oss hva alternativet kunne vært.

Å vokse opp i Norge i 2018 former bakgrunnsteppet vårt på en radikalt annen måte enn om vi var født et annet sted eller i en annen tid.  Men de fleste av oss har heller ikke tid til å utforske våre utallige antakelser til solen setter ned, og oppdager kanskje heller ikke dette.

En dominerende historie som ligger bakenfor vårt eget teppe, fortsetter vi å fortelle hverandre, likt hvordan vi fortalte eventyr fra Asbjørnsen & Moe eller Brødrene Grimm.

Vår historie handler om hvordan vi har beveget oss fra fortidens overtroiske, umoralske mørke, men hvor vi plukket opp fornuft, moral og vitenskap et nylig sted på veien, og nå er på vei mot lyset. Problemet er at ingen husket å røpe at dette også var et eventyr. Derfor reagerer mange med vantro når de hører at denne historien er både karikert og misvisende.

For mange, er nok derfor spørsmålet oppriktig ment, snarere enn et forsøk på å håne religiøse eller et ønske om å sette dem fast med et enkelt “Gotcha!”: Hvordan kan noen tro på dette?

For det er ukjent for de fleste at det eksempelvis finnes veldig gode grunner til å tenke at uten Gud som en del av dette bakgrunnsteppet, står ikke vår søken etter godhet, sannhet og mening lenger på solid grunn. Det er ytterst tvilsomt om det er meningsfullt å si at man kan «skape mening til eget liv», om det ikke finnes en referansestandard utenfor oss selv å hente mening fra.

Det er usannsynlig at vårt nye bakgrunnsteppe i det hele tatt tillater for fundamentale opplevelser, slik som bevissthet, fri vilje og fornuft.  Det er mer problematisk enn de fleste forstår å påstå at naturvitenskap kan være vår beste kilde til kunnskap, at naturvitenskapens fundament kan overleve uten Gud, eller overta rollen som religion hadde i en mørk fortid. Hør mer om dette på podcast:

Episode 1: Nietzsche og nyateistene
Episode 3: Meningen med livet
Episode 4: Religion versus fornuft og naturvitenskap
Episode 5: Hvordan kristen tanke trygger naturvitenskap
Episode 8: En innføring til bevissthet

Opphavet til gudstro

Så hvordan kan noen tro på Gud eller guder? Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å tro på slikt, når det tilsynelatende har vært så enkelt for den klare majoriteten av menneskeheten til alle tider? Om vi alle er preget av vårt eget bakgrunnsteppe, kan det være lurt å starte med å se utenfor vår eget lille hjørne i geografi og tid.

Vi liker gjerne å smigre oss selv ved å tenke at i en fjern steinalderfortid opplevde forfedrene våre en rekke fenomen de ikke forsto, og derfor tilskrev disse mysteriene til visse guder. Vi er smarte, snille og kunnskapsrike – men de var dumme, slemme og uvitende.

Gudene vi ser for oss var ganske lik mennesker på mange måter. De hadde tanker, følelser, temperament, fristelser, men også magiske evner. De befant seg noen ganger i kropper lik våre egne – og andre ganger ikke. Jøder, kristne og muslimer forsøkte kanskje å utvikle en mer sofistikert teologi, men det var ikke likevel ikke noen vesensforskjell mellom historiene våre om Yahweh eller Allah, og de gudehistoriene som våre enkle forfedrene fortalte rundt leirbålet.

Om dette hadde vært hele historien, hadde det ikke vært rart at etter hvert som vår kunnskap om naturen skred frem, så skulle disse gudene miste fotfeste, og Vitenskapen ville beseire Religion en gang for alle. Eneste gjenværende måte å rasjonalisere gudstro på i 2018, måtte derfor være at man ikke forstår vitenskap, at man ikke klarer å bruke fornuft eller lider av en solid dose ønsketenkning.

Forbi enkle forklaringer

Men det er ikke hele historien. Det er faktisk så mange feil i denne historien, at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.

Klassisk teisme, virkelighetsforståelsen med en altoverskridende Gud, som ligger til grunn for all eksistens og alle mulige forklaringer, startet verken med jødedom eller kristendom. Klassisk teisme var aldri et forsøk på å forklare enkeltvise, naturlige fenomen som vi var uvitende om.

Det primære spørsmålet menneskene stilte seg, var ikke «Finnes det en gud?», men heller «Hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting?».

Den før-sokratiske greske filosofen Parmenides formulerte omkring år 500 f.Kr. prinsippet: «Ut av ingenting, kommer ingenting.» (Ex nihilo nihil fit).

Om du ikke ønsker å tro på magi, er det et fint sted å starte. Til forskjell fra hva folk som Lawrence Krauss tror, er ingenting en tilstand hvor det ikke eksisterer noe som helst. Ingenting med potensial til å bli et noe. Ingen krefter med evne til å skape en forandring.

Parmenides brukte imidlertid dette prinsippet til å foreslå at forandring var umulig. Om ingenting kommer fra ingenting, kunne heller ikke nye ting, slik som en kald kaffekopp, et rødt eple eller en veltrent Joachim, eksistere, siden dette ville bety at noe som tidligere ikke eksisterte, nå eksisterer. Men eksistens kan jo ikke komme fra ikke-eksistens.

Aristoteles var heldigvis raskt på banen. Han forsto at forandring ikke kunne være umulig, siden alle våre opplevelser forutsetter at forandring er mulig, inkludert opplevelsen av å gi (eller høre) et argument mot forandring. Han løste Parmenides binære dilemma mellom (1) ikke-eksistens og (2) faktisk eksistens, ved å foreslå en tredje mellomkategori: (3) Potensiell eksistens.

Dermed var ingrediensene til et av filosofihistoriens viktigste begrepspar innført: Aktualitet (faktisk eksistens) og potensialitet (potensiell eksistens) – Act og potency. Forandring er mulig når faktisk eksisterende ting kan få potensielt eksisterende ting inn i eksistens, via fire former for kausalitet: Deres materielle bestanddeler (material cause), deres form og essensielle egenskaper (formal cause), deres direkte fysiske interaksjon (effective cause), og deres rettethet mot visse å kunne skape visse resultater (final cause).

Disse blir dessverre ofte ignorert i våre dager, med fatale konsekvenser.

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Disse ideene fantes også latent allerede i Platon, læreren til Aristoteles, og ble deretter utviklet i diverse nyplatonske og stoiske tradisjoner. De ble båret videre frem av middelalderens skolastiske tenkere, fra både jødiske, kristne og islamske tradisjoner, og ga senere et fruktbart grunnlag for at vitenskapelige revolusjoner og lignende kunne skje.

Hvorfor er dette relevant, tenker du kanskje nå?

Jo, for på denne måten endte store tenkere fra vidt ulike tradisjoner mot en rekke viktige aksiomer ved virkeligheten vi lever i:

  1. Universet er kontingent. I klartekst betyr dette: Det er ingenting ved universet, inkludert alle universets bestanddeler, som tilsier at de måtte eksistere. Vi observerer snarere det motsatte: At alle ting går mot forandring, og til slutt destruksjon og opphør av eksistens. For å si det mer teknisk: Universets essens er separat fra dets eksistens.

  2. Universet er kausalt sammenhengende. Alle aktuelle og potensielle realiteter i verden jobber sammen på ulike måter, for å kunne realisere gamle, nye, varierte og fantastiske ting, fra blomster og blader som våkner til liv en ny vår, til modne epler og trygge hus, til vaksiner og romskip.
  3. Universet utvikler seg. En beskrivelse av universet forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk på en forutsigbar måte. Frø vokser til å bli trær, atomer reagerer mot hverandre for å bli molekyler, objekter faller mot et gravitasjonelt sentrum, osv. Det gjør naturvitenskap til et meningsfullt prosjekt, som kan fortelle oss noe virkelig om naturens fremtreden.
  4. Potensialer kan være (1) aktive krefter eller en (2) passiv kapasitet for forandring. Forandringen kan dessuten være (A) essensielt ordnet eller (B) aksidentell ordnet. Dette var vanskelige begrep, så la oss stave ut hva begge betyr: Selv om du enda ikke i bevegelse eller er forelder, kan du i deg selv (1) realisere dine aktive krefter til å gå ut til kjøkkenet eller få barn. Barna kan dessuten (B) fortsette å eksistere uten deg i en aksidentell ordnet årsakskjede. Men en gitar har bare en (2) passiv kapasitet for å skape musikk, som må virkeliggjøres av en musiker. Musikken eksisterer dessuten simultant med musikeren, og eksisterer (A) bare så lenge musikeren fortsetter å spille i en essensielt ordnet årsakskjede. Essensielle kjeder betyr altså at alle medlemmene av kjeden avhenger av sin årsak (som musikken), mens aksidentelle ordnede kjeder er uavhengig til sin årsak så snart den eksisterer (som barnet).
  5. Ting som bare er passive potensialer, kan ikke virkeliggjøre seg selv. Et barn som enda ikke eksisterer, kan ikke bringe foreldrene sine sammen. En bare potensiell flamme kan ikke tenne en fyrstikk. Et vannmolekyl som enda ikke eksisterer (H₂O), kan ikke bringe sammen hydrogen og oksygen for å bli virkelig. Dette gjelder selv om vi strekker rekken av potensielle ting ut i det uendelige. En uendelig lang malekost kan ikke male uten en hand med evne til å skape forandring. En uendelig lang rekke med motorløse lokomotiv-vogner (eller vogner koblet sammen i en sirkel) kan ikke bevege seg uten et første lokomotiv med evne til å skape bevegelse, osv.
  6. Alle universets eksisterende ting inneholder både slike aktive krefter, men også passive potensialer. Et lokomotiv har aktive krefter til å kunne trekke vogner etter seg, men har også passive avhengigheter, slik som en lokfører, drivstoff og vedlikehold. Du kan gå, løpe, snakke og få barn, men du trenger fremdeles mat og vann for å leve.
  7. Vi er personer med aktive og potensielle krefter selv. Vi er rasjonelt kapable vesener med intensjoner og fri vilje. Derfor kan våre observasjoner og tanker gi oss troverdig informasjon om universet vi lever i.

Fra disse resonnementene, og spesielt resonnementet med essensielt ordnede årsakskjeder fra punkt 4, utledet de store tenkerne at det måtte eksistere noe slikt som ren aktualitet (Actus Purus), for å i det hele tatt komme fra startstreken i en tilfredsstillende forklaring av denne virkeligheten, fylt av ting med aktuelle og potensielle krefter. Denne ren aktualitet, måtte være den uavhengige og kontinuerlige kilden til all eksistens og forandring, uten selv å ha potensialer og avhengigheter. Når tenkerne utledet konseptet om ren aktualitet videre, fant de ut at denne måtte være:

  1. Evig – Opphavet til, men ubegrenset av tid og rom.
  2. Uforanderlig – Uten potensialer som kan forandres til noe annet enn de allerede er.
  3. Enkel – En essensiell enhet, uten deler med utstrekning i tid og rom eller slike begrensede egenskaper som skiller fysiske ting.
  4. Allmektig – Ubegrenset i aktive krefter.
  5. Allestedsværende – Det som alle eksisterende ting avhenger av til enhver tid.
  6. Allvitende – Opphavet til alt som derfor kjenner til alt eksisterende.
  7. Personlig – I forstand av å være opphav til personhet som sådan, og må derfor ha noe analogt til hva vi omtaler som personlighet.
  8. Forankring – Som den intensjonelle årsaken til alt, er Actus Purus kilden til alle tings mening, godhet, verdi, hensikt og forståelighet.

Aristoteles kalte denne Actus Purus for Den Ubevegede Bevegeren, eller kanskje bedre: Den Uforandrede Forandreren. Jøder, kristne og muslimer forsto at uansett hva Actus Purus måtte være, måtte det være det samme som tradisjonene deres gradvis hadde frembrakt kunnskap om.

Til tross for onde rykter, utgjør fremdeles disse aristoteliske analysene av eksistens og forandring vår beste forståelse av grunnleggende virkelighet, og refereres til, direkte eller indirekte, av alle som driver med et hvilket som helst studiefelt, fra fysikk, biologi og kjemi til filosofi, metafysikk og teologi.

Detaljene varierer naturligvis, men hele det naturvitenskapelige prosjektet vi holder så kjært, avhenger på alle nivåer av kategoriserbare regelmessigheter, mulighet for forandring, forståelighet, samt at menneskets fornuft har evne til å erverve seg kunnskap om noe av dette.

Vi forstår nå at det å henvise til naturvitenskap for å så tvil om aristotelisk naturfilosofi eller Guds eksistens, er å snu hele bildet på hodet. Hver bit av kosmologi, genetikk, den periodiske tabell, fra spesiell relativitet til kvantefysikk, ble gjort mulig av Aristoteles innsikt, som videreutviklet av Aquinas, og er fremdeles avhengig av den. Vi forstår dessuten at populære vrangforestillinger om f.eks. det kosmologiske gudsargumentet, om «hva som skapte Big Bang» eller om at «alle ting har en årsak, derfor er Gud årsaken», begår dype misforståelser.

Det er i de essensielle årsakskjedene at de kosmologiske gudsargumentene finner sin virkelige styrke. Eneste empiriske input som trengs for å demonstrere Guds eksistens, er derfor en eneste ting som eksisterer på et hvilket som helst tidspunkt. Datamaskinen foran deg, eller kaffekoppen ved din side, holder i massevis.

Et par ofte misforståtte påstander om Gud burde i det minste være lettere å forstå riktig på dette tidspunktet:

  1. Gud er ikke «en gud».
    Mindre sofistikerte ateister liker gjerne å omtale gud med liten g som en blant mange. En vanlig soundbite fremføres av Richard Dawkins i God Delusion:

    “I have found it an amusing strategy, when asked whether I am an atheist, to point out that the questioner is also an atheist when considering Zeus, Apollo, Amon Ra, Mithras, Baal, Thor, Wotan, the Golden Calf and the Flying Spaghetti Monster. I just go one god further.”

    Poenget er at vi visstnok begge er tilnærmet ateister, siden det ikke er noen vesensforskjell mellom alle disse gudene, men at Dawkins & Co bare går en lenger. Den observante leseren vil nok ha forstått nå at problemet med disse «gudene», er at de befinner seg i en helt annen kategori fra «Gud» i klassisk teisme. De gudene ovenfor ligner uendelig mye mer på oss mennesker enn på Gud, De er bundet av tid og rom, menneskelignende egenskaper, temperamenter, potensialer og begrensninger. Gud er derimot ingenting av dette, men kilden til all eksistens og forandring. Aristoteles demonstrasjon av Gud gjorde at de greske gudene sakte kunne miste sin posisjon. Å referere til Gud som «en gud» er ikke god polemikk eller en treffende fornærmelse, men en alvorlig kategorifeil som gjør at du nå er avskrevet fra en alvorlig samtale om temaet inntil du har mer kunnskap.

  2. Gud er ingen hypotese.
    Naturvitenskap bearbeider data og tolker dem inn i en større helhet. Man begynner med noe som lar seg reprodusere (f.eks. oppførselen til ulike atomer under i ulike omstendigheter eller temperaturvariasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen). Man etablerer deretter ulike hypoteser for å gjøre rede for dataene, og de(n) mest plausible av disse utredes i formelle termer, etterfulgt av ny datainnsamling, hypoteseformulering, osv. Om videre eksperimenter bekrefter det teorien forutsier, øker troverdigheten dens, og vice versa. I denne forstanden, må hypoteser generere testbare prediksjon for å meningsfullt kalles vitenskapelige.Men ta aksiomene 1 til 7 øverst. Selv om alle er basert på observasjoner per se, kan de ikke kalles «data» i den forstand som denne vitenskapelige øvelsen krever. Hvordan kunne man laget et datasett som er ment å kvantifisere og validere konseptene om aktualitet og potensialitet, fundamentet for all eksistens eller menneskets frie vilje? Vi snakker her om metafysiske aksiomer om den underliggende naturen av universet. Gud er ikke en hypotese vi postulerer for å få forstå dem, men en konklusjon vi formelt kan resonnere oss frem til. Hvilket får oss til…
  3. Ateisme er ingen nullhypotese.
    En lat ateist forsøker gjerne å falle tilbake på enda en soundbite om han vil unngå diskusjon. Nemlig at ateisme ikke er noe som trengs å forsvares, fordi det kan lignes med hvordan sult er et måltid, å ikke samle frimerker er en hobby, en ateist avviser bare en positiv påstand, bla, bla, bla. Om du har lest et eneste kommentarfelt under en religionsrelatert sak, vet du hva som menes. Sam Harris skrev følgende i Letter to a Christian Nation:

    “’Atheism’ is a term that should not even exist. No one ever needs to identify himself as a ‘non-astrologer’ or a ‘non-alchemist.” … Atheism is nothing more than the noises people make in the presence of unjustified religious beliefs.”

    Det høres kanskje smart ut for den enkle leseren, men det er ren latskap, og diskvalifiserer deg på nytt fra en seriøs diskusjon. Men den ateistiske bevisbyrden oppstår ikke i møte med den enkle påstanden: Tror du på Gud/guder, hvor du kan slippe unna all lesing og tenking for å huke av i en boks for «ja» eller «nei».

    Nei, den oppstår i møte med observasjoner som aksiomene 1 til 7 øverst. Vi foreslår ingen enkle hypoteser om naturen, som at kyr føder lam, eller at tidevann skyldes magnetisme. En ateist må derfor avvise en rekke metafysiske aksiomer, og må fremføre sine egne, før påstanden i det hele tatt kan tas på alvor og granskes.

Han må i det minste levere noen kontra-aksiomer, lignende disse:

  1. Universet er en brute fact. Det er et noe som selv i prinsippet ikke kan gjøres forståelig med en forklaring. Naturvitenskap kan oppdage en hel del om dens indre funksjoner, men til syvende og sist kan vi ikke etterspørre en forklaring på hvorfor ting er på denne måten, snarere enn uendelig av andre muligheter. Du må slutte å spørre spørsmål selv i mangel på tilfredsstillende svar, eller som Bertrand Russell formulerte det i den berømte debatten med Copleston:

    I should say that the universe is just there, and that’s all.”

  2. Om universet kom inn i eksistens for 13,7 mrd år siden, er også dette en brute fact. Det finnes ikke en forklaring. Det var ingenting, så var det noe, og det er alt vi kan si om det. Eller så har det eksistert uendelig antall tilstander før vår egen, eller uendelig antall univers. Men da må noe alltid ha eksistert, og det er alt vi kan si om det.
  3. Det finnes ikke noe slikt som kausalitet. Det er bare hendelser som etterfølger hverandre. Ting i naturen samhandler ikke egentlig med hverandre, men hendelser bare skjer uten noen større sammenheng eller regelmessigheter som ligger til grunn for det hele. Men selv disse hendelsene er til syvende og sist, slik David Hume forklarer det, “loose and separate”. De har ikke noen iboende relasjon til hverandre. De gjør ikke ting bedre, eller verre, og de avdekker ikke noe underliggende, men de bare skjer.
  4. Materie har ingen iboende egenskaper. Materielle ting har ingen essensielle naturer eller noe som kan beskrives ved hjelp av aktualitet og potensialitet. Virkeligheten består bare av biter, som mekanisk støter borti hverandre og gir opphav til hendelser som bare helt tilfeldigvis lar seg beskrive i visse matematiske termer. Men hvordan er det muli….nei, hysj! Det kan vi ikke snakke mer om.
  5. Det finnes ingen iboende rasjonalitet til universet. Ta det vi kaller «naturlover» for eksempel. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan de kan eksistere, eller få noe til å skje, eller samhandle med materielle ting. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan materielle ting oppfører seg i henhold til visse forutsigbare mønstre, som igjen kan la seg beskrive av disse merkelige, abstrakte verktøyene vi kaller for matematikk. De gjør faktisk ikke det i det hele tatt. Det finnes bare hendelser som er “loose and separate”, og alt annet er et lykketreff.
  6. Ting foregår “loose and separate” nettopp fordi virkeligheten er blind. Det finnes ikke noe underliggende som kan dirigere naturlige ting mot visse “ends” (final cause), fordi alt i universet, inkludert oss, er biprodukter av vilkårlige, meningsløse hendelser – i henhold til det Dawkins kaller for “blind, pitiless indifference”.  Alt, inkludert moral, er enten nihilistisk eller er i beste fall rent subjektivt. Dawkins kan forsøke å påstå at genene våre er egoistiske, men selv dette er å gå for langt ifølge Mary Midgley:

    “Genes cannot be selfish or unselfish, any more than atoms can be jealous, elephants abstract or biscuits teleological.”

  7. Bevissthet og personhet er en illusjon. For å sitere David Hume igjen, er vi bare “bundles of percepts” som bor i deterministiske klumper av materier. Det er faktisk ikke noen «jeg» som bor der i det hele tatt, men ordet «jeg» gir liten mening i å beskrive det som bare er et komplekst nettverk av nervetråder som tilfeldigvis skjer innenfor en viss romlig avstand. Utover det, er du ikke noe mer en person med fri vilje enn det en enkelt utgave av Candy Crush er.
  8. Vi kan likevel forstå. Selv om vi er vilkårlige “bundles of percepts”, gir våre sanser, våre konsepter og vår evne til å resonnere troverdig kunnskap om universet og oss selv. Og den forteller oss at de som tror på Gud, er de som må være overtroiske ønsketenkere som lider av forhistoriske vrangfo…….fnis, unnskyld. Jeg klarer ikke engang å fullføre den setningen.

Merk at ingen av disse kontra-aksiomene bare er avvisninger av de første til den klassiske teisten, men de må være selvstendige forsøk på å gjøre rede for virkeligheten. Vi kan fint avvise spaghettimonstre, solguder og usynlige drager uten mye forklaring. Men vi kan ikke avvise Gud av klassisk teisme uten å begi oss utpå et prosjekt uten historisk sidestykke. Hvilket er nettopp hva Hume, Nietzsche, Russell og Flew forsøkte, med mer og mindre vellykkede resultater.

Disse prosjektene kan man respektere og lære av, men hos den late ateismen som preger vår egen tid, selv blant selverklærte rasjonelle og intellektuelle, er det lite å finne av verdi.

Du er ateist, men kjenner deg ikke igjen i kontra-aksiomene ovenfor, sier du? Tja, kan det være fordi du er oppvokst i en kultur og tanketradisjon som er utviklet i en solid monoteisme? Fordi du bare er ateist i navnet, men lever som en teist på alle områder ellers? Slik Nietzsches madman forsøkte å fortelle folket:

The madman jumped into their midst and pierced them with his eyes. “Whither is God?” he cried; “I will tell you. We have killed him — you and I. All of us are his murderers. But how did we do this? How could we drink up the sea? Who gave us the sponge to wipe away the entire horizon? What were we doing when we unchained this earth from its sun? Whither is it moving now? Whither are we moving? Away from all suns? Are we not plunging continually? Backward, sideward, forward, in all directions? Is there still any up or down? Are we not straying, as through an infinite nothing? Do we not feel the breath of empty space? Has it not become colder? Is not night continually closing in on us? Do we not need to light lanterns in the morning? Do we hear nothing as yet of the noise of the gravediggers who are burying God? Do we smell nothing as yet of the divine decomposition? Gods, too, decompose. God is dead. God remains dead. And we have killed him.

“How shall we comfort ourselves, the murderers of all murderers? What was holiest and mightiest of all that the world has yet owned has bled to death under our knives: who will wipe this blood off us? What water is there for us to clean ourselves? What festivals of atonement, what sacred games shall we have to invent? Is not the greatness of this deed too great for us? Must we ourselves not become gods simply to appear worthy of it? There has never been a greater deed; and whoever is born after us — for the sake of this deed he will belong to a higher history than all history hitherto.”

Om du ikke kjenner deg igjen, er det enten fordi (1) du lever på en løgn i en teistisk virkelighet, eller fordi (2) jeg tar feil i det ovenfor. Men selv i forsøket av å vise at jeg tar feil, må du forsøke å konstruere egne kontra-aksiomer, som kan komme nær å gi en meningsfull forklaring på universet og dine egne opplevelser. Og for å entre det prosjektet, må vi forbi kjedelige og late soundbites, og inn i den vanskelige oppgaven med å gjøre rede for selve…virkeligheten.

Om vi kommer dit, er i hvert fall dette innlegget allerede verdt det.

Thanks needs be given to Scott Church for inspiration for this post.

Fri vilje, eselet og målet om Gud

I forrige innlegg endte vi opp med å se at moderne nevrovitenskaps store kategorifeil, er å forveksle Buridans esel-valg med hvordan mennesker velger per se.

Det interessante med hvordan mennesket foretar valg, er ikke de valgene hvor vi ikke har noen grunner til å velge noe fremfor noe annet, men de hvor vi nettopp har grunner til å velge en ting over en annen ting.

Sam Harris’ tilsynelatende «nøkkelargument» i den mindre rasjonelle lille boka ved navn Free Will, starter med den indre observasjonen at tankene våre kommer til oss fra vi-vet-ikke-hvor eller ikke dukker opp fordi vi-vet-ikke-hvorfor. Sagt kort og godt: Vi kan ikke velge ut tankene som faller inn i hodet vårt.

Consider what it would take to actually have free will. You would need to be aware of all the factors that determine your thoughts and actions, and you would need to have complete control over those factors.
– Harris (s. 3)

Men hva ville det betydd? Hvordan kunne vi ha valgt ut en tanke vi enda ikke tenker på, for så å tenke den? Det er åpenbart at alternativet til Harris’ lille observasjon, er helt absurd. Det ville forutsatt at man kan både tenke og ikke-tenke på en tanke på en gang, for så å velge den ut til å tenke videre på den. Det er rart at Harris ikke vurderer hvorfor ingen andre har følt for å nevne denne selvinnlysende sannheten før ham i den minst 2.500 år lange historien med å tenke på hvorfor mennesker velger som de gjør. Er det fordi Harris er helt genial, eller fordi han er ehhmm…mindre genial?

Les også:
Why Our Will Causes Things, part 1 of 2
Why The Idea of Free Will is Not That Crazy, part 2 of 2

Men hva kan det bety å fremdeles velge fritt, selv når parametrene for valget ikke er bestemt av oss, eller de ulike motivene vi kan handle fra?

Dette forveksler igjen (1) Buridans esel-valg med (2) rasjonelt overveide, moralsk ansvarlige valg. Førstnevnte utføres av mennesker, men også andre dyr og selv datamaskiner. Sistnevnte derimot, tilskriver vi bare mennesker.

En viktigere observasjon, er hvordan alle aktører handler mot å være den beste mulige utgaven av sitt slag. Det virker til å eksistere en slags universell arete. Arete er ordet Sokrates innfører for hvordan det er mulig for noe å handle rett. Det er dette gode vi streber etter, og som gjør det meningsfullt å skille mellom bedre eller verre måter å være på.

For planter og esler, er det ingen stor magi i dette. De handler alle i henhold til noe som er godt for dem i kraft av å være nettopp plante eller esel. En plante har en viss struktur og visse egenskaper, utviklet gjennom en møysommelig naturlig prosess, som gjør at den naturlig «handler» mot å ta inn sollys og ernæring og omdanne dette til vekst, nyttestoffer og frø, som kan skape nye planter. Det foregår imidlertid ikke stort av rasjonelle overveielse i planten.

Et esel tar det hele et steg lenger, men prinsippet er fremdeles det samme: Den «handler» i henhold til noe som er godt for det i kraft av å være et esel, utviklet av denne naturlige prosessen. Planten ville aldri «handlet» mot å spise høy, fordi den ikke er utviklet for det. Eselet derimot vet at det å spise eksempelvis høy er godt for den som esel, men den bruker ikke mye tid på å rasjonelt overveie hvorvidt den skal gå mot den ene høyballen fremfor den andre, eller om den burde avstå fra høy nettopp nå i håp om å gå ned i vekt eller overholde en religiøs fastetid.

Det virker derfor til å være, ikke målet for handlingene våre i seg selv, men hvilke midler vi rasjonelt overveier for å komme dit, som utgjør vår «frie vilje». Mennesker er også, slik som planter og esler, en viss type naturlig skapning, hvor noen ting er gode for oss, men hvor vi kan overveie hvilke midler vi skal bruke for å oppnå disse. Vi kan velge bra og vi kan velge dårlig. Vi kan til og med velge gode eller onde midler. Vi kan vite at fred er godt, men vi må fremdeles vurdere om smiger, økonomisk hjelp, handelsavtaler, blokader, målrettede angrep eller full invasjon er beste middel for å oppnå fred. Enhver som har fulgt med på utenrikspolitikk over et par tiår, vet at dette er sant.

I en mer klassisk naturfilosofi, som en thomistisk, er frie valg nettopp dette. Målet vårt er allerede satt, fordi vi er født inn i menneskeslekten. Valget av midler følger deretter. Det er ingen vits for meg å vurdere midler om jeg enda ikke vet hva jeg ønsker å oppnå. Siden valg av midler alltid kommer etter vi har oppdaget et mål, dukker det vi kaller frie valg også opp først etter et objekt vi ikke har valgt selv.

Det bringer oss tilbake til Harris’ argument. Langt fra å umuliggjøre fri vilje, er tankene som dukker opp med på å muliggjøre frie valg.

Så hva er målet vårt som mennesket? Målet vårt defineres av den siste av Aristoteles fire årsakerden finale årsaken. Umiddelbart er det ulike ting vi identifiserer som gode, som tilfredsstillelse av sult, tørst, oppnåelse av vennskap, kjærlighet, reproduksjon og andre former for måloppnåelse.

Men fast forward – langt der fremme – kulminerer alle gode ting i det som er Godheten selv – nemlig Gud. Godhet i universet vårt er mulig, med alle gode ting vi gjenkjenner, har sin godhet avledet fra kilden for all godhet. Vi lengter til syvende og sist etter Gud, og vi handler mot Gud hver gang vi handler mot det faktisk gode. Enhver handling av virkelig kjærlighet og godhet, er et uttrykk for vårt forsøk på å nærme oss Gud, uavhengig av om den blir gjort av en kristen, en ateist eller en buddhist. Denne godheten blir dermed et uttrykk for tilbedelse, fremdeles selv om den skulle komme fra en ateist. Jo mer godhet vi kan utøve, jo mer ligner vi Gud selv, og jo lenger kommer vi i å nærme oss vårt mål som menneske.

Les også:
Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

Men vi kommer aldri frem til målet, og vi vil aldri bli tilfredsstilt i dette livet. Enhver vet at sporadiske opplevelser av fornøydhet, velvære og måloppnåelse, blir raskt avløst av ny rastløshet og kjedsomhet, nye negative opplevelser og nye mål å etterstrebe. Det er ikke en dårlig ting i seg selv, men heldigvis vil det ikke alltid være sånn. En dag kan vi nå…helt…frem. Det er det som kalles Himmelen. Ikke et sted fylt av skyer hvor vi kan spille golf og gitar til evig tid, men der hvor vi er gjenforent med vårt mål, og hvor vi er evig tilfredsstilt.

Great are you, O Lord, and exceedingly worthy of praise; your power is immense, and your wisdom beyond reckoning. And so we men, who are a due part of your creation, long to praise you – we also carry our mortality about with us, carry the evidence of our sin and with it the proof that you thwart the proud. You arouse us so that praising you may bring us joy, because you have made us and drawn us to yourself, and our heart is unquiet until it rests in you.

Grant me to know and understand, Lord, which comes first. To call upon you or to praise you? To know you or to call upon you? Must we know you before we can call upon you?
– Augustin i Confessions

Da endte visst enda en tekst opp i en ren andakt. Men hva annet hadde du forventet? :)

Nevrovitenskap, fri vilje og tankefeil med et esel

Jeg skrev nylig et langt forsvar for hvorfor du har fri vilje, og hvorfor det er umulig å argumentere mot, på Mentsch Magazine. Hele teksten finner du her i del 1 og del 2.

En oppdagelse som dukker opp der, er at nevrovitenskap er heller irrelevant for å løse spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje.

Hvordan kan det ha seg? Buridans esel gir oss en god illustrasjon.

Den franske middelalderfilosofen Jean Buridan foreslo et paradoks med et esel, som var nøyaktig like tørst og sultent, og sto plassert nøyaktig midtveis mellom en høyballe og et spann med vann. Eselet er både sultent og tørst, men har ingen tilstrekkelige rasjonelle grunner til å bevege seg mot høyballen fremfor vannet. De befinner seg i like lang avstand fra eselet, og fremstår som nøyaktig like attraktive for eselet. Uten grunner til å velge en av dem, dør eselet til slutt, stående midt mellom dem.

Er dette et sannsynlig utfall? Neppe. Eselet ville nok fremdeles valgt å gå til høyballen eller vannet, selv om vi ikke kunne gitt noen tilstrekkelige grunner til hvorfor den valgte den ene over den andre.

Men likevel er det nettopp samme metode mange benytter i forsøket på å sette opp nevrovitenskap mot fri vilje. Personer som Sam Harris og Benjamin Libet påstår at et valg tilsvarende Buridans esel er paradigmet for hva som ville utgjort et fritt valg, og konkluderer med at vi aldri velger fritt, siden vi her kan måle hjerneaktivitet korrelert med valget før vi blir bevisste på det.

Libets kjente eksperiment går eksempelvis ut på at en forsøksperson skal trykke på en knapp på et tilfeldig tidspunkt, uten noen rasjonelle grunner til å foretrekke et tidspunkt over et annet. I et annet eksperiment forsøker man å forutsi hvilken av to knapper forsøkspersonen vil trykke på med over 50% presisjon. Fremdeles har forsøkspersonen ingen egentlige grunner til å velge den ene knappen.

Ser du et mønster?

Om jeg er tørst, og åpner kjøkkenskapet for å ta ut et glass og fylle det med vann, vil det antakeligvis være ganske tilfeldig hvilket glass jeg tar. Mange av glassene i kjøkkenskapet mitt er like, og mange av dem står like lett tilgjengelig når man åpner skapet.

Om jeg tar ut et glass, og du spør meg om hvorfor jeg tok glass X fremfor glass Y, hva vil jeg svare? Vel, jeg kan ikke svare. Flere av glassene ville oppfylt målet mitt om å svare på tørstebehovet mitt like godt, og det er ingen tilstrekkelige rasjonelle grunner jeg kan oppgi for hvorfor jeg valgte det ene. Jeg gjorde simpelthen som eselet ville ha gjort og valgte et av dem. Jeg kan ikke fortelle deg akkurat hvorfor. End of story.

Men det som er viktig for oss, er ikke at vi har fri vilje i å kunne velge fra flere like glass, eller fra flere like melkekartonger, eller epler, eller kjeks, eller potetgullflak, eller plastposer, eller you name it. Det som er viktig for oss er at vi har fri vilje i de tilfellene hvor vi har rasjonelle grunner til å velge det ene fremfor det andre, når vi retter våre handlinger mot et gitt mål.

For meg er det kanskje likegyldig om jeg velger å spise en bestemt kjeks blant mange like alternativ, men det er ikke likegyldig om jeg velger sunn eller usunn mat til middag for å svare til opplevelsen av sult. Man har gjerne grunner for en rekke valg, som eksempelvis å velge en jobb fremfor en annen, et klesplagg (dress) til et gitt formål (bryllup) snarere enn et annet (bikini?), legge seg kl. 23 istedenfor kl. 04, være mest mulig snill fremfor å være slem, skrive et blogginnlegg heller enn å spille Football Manager, ekteskap over samboerskap, et kristent livssyn over et ateistisk. Og så videre. Vi gjør en rekke små og store beslutninger i løpet av livet, men bare noen av dem ligner på det til Buridans esel.

Så hvorfor tror Harris og Libet at det er Buridan-eksemplene som er lure å eksperimentere med, og dra store konklusjoner? Kanskje fordi de er så mye enklere? Men enkelhet gjør oss ikke alltid smartere.

Les også:
En indre dialog om fri vilje
Noen korte notater om fri vilje
Mer syndighet om fri vilje

Hva kan vi lære av dette? I hvert fall at man ikke trenger å være en veldig sofistikert tenker for å fremme dristige påstander om fri vilje ut fra selvoppfyllende eksperimenter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Why you have free will

Now my two-part essay about free will is published at Mentsch Magazine. Why is it reasonable to think that we can be the cause of our actions? Have we learnt anything about the functioning of nature that gives us reason to doubt this? What do we mean by freedom of the will, and why is it in reality impossible to give arguments against it? I suspect you will find them very interesting.

Part 1:
Why Our Will Causes Things (1/2)

Part 2:
Why the Idea of Free Will Is Not That Crazy (2/2)

Remember to follow Mentsch Magazine on Facebook. An exciting, fresh European magazine with in-depth texts from reasonable thinkers, rooted in a classical, Christian tradition, but in discussion with contemporary culture and ideas.

From the text:

The effectiveness of real mental causality is necessary for you to read and think about this essay. Sensing and perceiving, require a physical-to-mental-causation. Thinking requires mental-to-mental causation, as you process strings of sentences in logical succession in your mind, or deduct new knowledge from existing knowledge. Communication require mental-to-physical-to-mental causation, as my knowledge needs to be mediated through my voice or my keyboard, to be perceived by some curious spirit at the internet, and absorbed into their mind.

Illustration photo from Pixabay.

Hvordan kristen tanke beriker naturvitenskap

To korte, nye episoder om dette er ute på podcast nå. Sjekk dem ut:

Du finner noe av manuset fra denne teksten jeg forfattet for Religionslærernes tidsskrift.

Husk å abonnere på podcasten på Soundcloud, iTunes eller der du måtte høre på dine podcaster. Legg gjerne igjen en rating og noen ord i en skriftlig review, så blir det lettere for flere å få den med seg.

Følg med denne uken hvor jeg har snakket med professor Sverre Holm på Universitetet i Oslo. Han har mye interessant på hjertet.

Kom gjerne med dine tilbakemeldinger som kommentar her eller på mail til: mail @ danieljoachim . org.

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.

Rykende fersk podcast ute nå

For en stund tilbake lufta jeg stemninga for en podcast, med en spørreundersøkelse over hva folk kunne tenke seg å høre om. Responsen var god, med 443 avkryssede svar, som gir mange spennende temaer å kaste seg over i tida som kommer.

Tanken er at denne podcasten kan være et sted hvor man kan høre om filosofi på norsk, i møte med Gud, vitenskap, kristen tro, etikk og mer, i et enkelt tilgjengelig format og med en lett tone og glimt i øyet.

Nå er podcasten altså ute i verden, hvor selveste Bjørn Are Davidsen i en av de første episodene tar for seg noen vanlige myter om krigen mellom kirken og vitenskap.

Jeg tror dere vil finne dette interessant, og håper at dette kan bli en god ressurs, både for lesere her, ungdommer i ungdomsarbeidet deres og lignende.

Sjekk gjerne ut podcasten, abonner og gi den gjerne en god rating på iTunes om du liker den. Det hjelper flere til å bli oppmerksom på den.

Du finner den både på iTunes, Soundcloud, YouTube og alle apper du vanligvis finner podcastene dine på.

Ris, ros og forslag mottas med takk.

To episoder er ute til nå, med flere liggende klare for publisering.

2 – Bjørn Are Davidsen om kirke vs. vitenskap

Har ikke kirke og naturvitenskap vært fiender opp gjennom historien? Er de ikke motsetninger? Har ikke naturvitenskap i våre dager gjort Gud, kristendom og kirke irrelevant?

Jeg prater med Bjørn Are Davidsen om dette, mer til og om myter og fakta, blant annet i brenningen av biblioteket i Alexandria, drapet på Hypatia og oppstyret rundt Galileo Galilei.

1 – Nietzsche og nyateistene

Hva er galt med nyateistene? Hva gjorde Nietzsche så mye bedre enn Dawkins, Harris, Hitchens, Dennett & Co, og hva kan vi lære av ham?

Denne episoden er et opptak fra et foredrag i 2015.

Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

I den evige diskusjonen om Gud og moral, eller Gud og godhet, som blusset opp igjen siste ukene, er det overraskende å se hvor mange som nærmest tar for gitt at Eutyfrons dilemma ennå ikke er besvart på en tilfresstillende måte til tross for å være 2.400 år gammelt. Det å være et gammelt argument, trenger på ingen måte å være negativt. Jeg tenker selv at Aristoteles svar til Zenon og Parmenides, ved å foreslå at all forandring må forklares ved aktualitet og potensialitet, fremdeles er en av filosofiens uovertrufne oppdagelser.

Du kan derimot være sikker på at nok av tilskuere som aldri har lest annet av klassisk gresk filosofi, men hører om Eutyfrons dilemma for første gang i en populær aviskronikk, vil være skråsikker på at argumentet setter spikeren i kista for all link mellom Gud og moral. Dette til tross for at de neppe egentlig helt forstår argumentet Eutyfron mener å gi, eller konteksten Eutyfron gir det i,

En av de mer interessante kritikkene av Ottosens opprinnelige tekst, kom fra Ole Martin Moen med blant annet nettopp Eutyfrons dilemma, og samme innvending dukket opp fra kloke folk i kommentarfeltene på Facebook.

Men er dette et godt argument?

Eutyfrons dilemma finner vi i en av Platons tidlige dialoger. Tankegangen er noe slikt, oversatt til vår egen kontekst:

Gud kommanderer det som er godt. Men (1) er noe godt fordi Gud kommanderer det, eller (2) kommanderer Gud det fordi det er godt?

Ingen av svarene vi kan gi på dette dilemmaet virker ved første øyekast tilfredsstillende.

Om (1), virker det gode heller vilkårlig. Da foreslår Moen at Gud like godt kunne kommandert voldtekt og tortur til å være godt. Men om vi ender opp med (2), virker det til å tvinge oss til å godta at det gode er forut for Gud selv, og at referansestandarden for godhet derfor er uavhengig av Gud. Det er også i strid med klassisk monoteisme, kristen som jødisk og islamsk.

Så hvordan løser vi problemet?

Ved å svare verken (1) eller (2). Dilemmaet er, i hvert fall fra perspektivet til en klassisk teist, et falskt et. Det er tilsvarende å spørre kompisen din om han har sluttet å slå kona si enda. Svarer han ja, blir det feil, og svarer han nei, blir det også feil.

For i begge tilfellene ligger det en implisitt antagelse til grunn, som rigger dilemmaet mot misforståelse.

I sistnevnte dilemma, er den usagte antagelsen at kompisen i det hele tatt slår kona.

I Eutyfrons dilemma, er antagelsen at det gode er noe eksternt til Gud, slik at Gud står atskilt fra det gode, slik at man kan stille spørsmål om deres relasjon til hverandre i utgangspunktet.

Men om ikke godhet er eksternt til Gud, må det vel bety at det er internt til Gud? Men hva i alle dager vil det si?

Som så mange ganger før, krever det at vi røsker tak i noen av våre selvfølgeligheter. Jeg har tidligere nevnt at en kritikk som tar utgangspunktet i Eutyfron, kanskje er virksom mot en liten-g-gud under nominalisme, men har ingen brodd mot stor-g-Gud, intellektualisme og klassisk teisme.

I intellektualisme følger Guds vilje på Guds intellekt, som følger på Guds godhet. Så Gud kan per definisjon ikke ville ondskap. Gud kan ikke ville ødeleggelse og grusomheter. Det å gjøre godt, er en perfeksjon, så dette er ikke en begrensning hos Gud, men en følge av Guds perfekte natur. Så forslaget om at Gud potensielt kan kommandere voldtekt eller annen umoral, slik at disse plutselig kan være gode handlinger, gir her ingen mening.

Dette er noe av det sikreste vi kjenner til om Gud dersom et slikt gudsbilde skal gi noen mening.

NB: På dette tidspunktet vil nok mange ønske å innvende med at det finnes bibelvers som antyder at Gud ikke virker særlig god, men hvor Gud kommanderer tilsynelatende forferdelige ting. Men da har vår kunnskap om hvordan Gud må være, ha forrang for vår bibeltolkning, slik at vi forstår at disse bibelhistoriene er preget av sin samtid, hvor poenget med historien er et annet, eller at forfatteren som har nedskrevet historiene rett og slett kan ha tolket det hele feil.

Dette er ikke et så radikalt forslag som det kan virke. Når Bibelen beskriver Gud med øyne eller vandrende i en hage, vet vi allerede at Gud er immateriell, slik at det ikke kan være meningen at dette skal forstås bokstavelig (i vår betydning). Dette samsvarer også godt med hvordan jødiske rabbier og kirkehistorien har lest disse bibelversene. At de alle må leses bokstavelig som en utfyllende historiebok, er en heller moderne trend i visse protestantiske miljøer. Å høre kristne som forsvarer at åpenbart grusomme handlinger likevel er gode, fordi de er utført av Gud, er en ganske pervers rasjonalisering av tekstene.

Så hvordan forstår vi de subtile forskjellene her?

Vi tenker, gjerne ubevisst, i nominalistiske, voluntaristiske termer. Dette høres kanskje ut som gresk for de fleste, men i korte trekk er det verdt å nevne at dette har hatt enorme konsekvenser, og har vært en enorm innflytelse for senere tankegods, og frem til store deler av moderne filosofi.

Voluntarisme vs. intellektualisme var en stor strid i middelalderen, hvor Ockham og Duns Scotus sto på førstnevntes side mot personer som Aquinas. Voluntaristene ønsket å fremheve Guds absolutte suverenitet, og frigjorde derfor Guds vilje fra alt annet i Gud, inkludert Guds godhet. Dette er hvor muligheten for at Gud kan kommandere forferdelige ting nå dukker opp.

Les mer om dette på Fesers blogg:
Razor boy (Om Ockham)
Voluntarism and PSR

Dette er også et stort steg i retning av å gjøre Gud til en forvokst person, men fremdeles på mange måter som oss, snarere enn Eksistensen selv, den nødvendige forutsetningen og opprettholderen for hele universet til enhver tid.

NB: Mens mesteparten av klassisk, kristen teologi har holdt til en mer intellektualistisk retning, er voluntarisme mer vanlig i islamsk teologi. Hvilket kan være en stor grunn til hvordan samfunn preget av henholdsvis kristen og islamsk teologi har utviklet seg.

Den som tror at teologi er irrelevant for å forstå verden vi lever i, kan ikke nok teologi. Om man tenker at Gud er dypeste virkelighet, slik mesteparten av menneskene i verdenshistorien har gjort, snarere enn ren materie eller magiske “brute facts”, blir alt, i en forstand, teologi. Det gjelder fra naturfilosofi og vitenskap til etikk, rettsfilosofi og politisk filosofi.

I et tidligere innlegg var påstanden at i en moralfilosofi, for at den skal være normativ, og ikke bare deskriptiv, må vi velge mellom Nietzsches nihilisme og Aristoteles’ teleologi. Dette er en rask oppsummering av sistnevnte, som også er valget vi burde foretrekke.

Så en liten ting gjenstår for å komme i mål. Så vi står med at Guds vilje følger på Guds godhet. Det naturlige universet som vi befinner oss i, strømmer fra Gud, og er rettet tilbake mot Gud. Følgelig finnes det også en rettethet i naturen, hvor alt søker mot et mål, som legger føringer for hvordan vi skal tenke om det å leve gode liv og moral. Et telos.

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Alle ting i naturen utviser denne rettetheten, som legger føringer, ikke bare for hvordan ting er, men for hvordan de burde være. Vi kan utlede dette ganske enkelt fra observasjoner av hva det vil si å være en ting, slik som et tre, et ekorn, en hammer eller et menneske. Vi kan utlede det fra det vi kaller deres essens.

Eksempelvis forstår vi at basert på hva det vil si å være et tre, er det godt for treet å motta rent vann og sollys, slik at det kan vokse, formere seg og utføre fotosyntese. Det leder til treets blomstring (flourishing). Det vil ikke vært godt for treet å bli gravd opp og plassert i en mørk kjeller, eller bare motta Red Bull fremfor rent vann. Det skyldes at treet utviser en rettethet mot noen ting fremfor andre, som er satt av treets egen essens.

For et ekorn, er det godt å utfolde seg i en fri skog og spise eikenøtter, fremfor å sitte i bur og spise Colgate-tannkrem. Men et menneske er også en del av denne naturordenen, så vi er intet unntak. Det finnes visse ting fra vår natur sin side, møysommelig utviklet av millioner av år med evolusjon og skapt i Guds bilde, som er godt for oss, og som bidrar til vår “flourishing”. Det forteller oss en hel del om hva som er godt for oss å gjøre.

Nature does nothing in vain.
– Aristotle

Vi burde eksempelvis utvikle og utfolde våre generelle evner som del av menneskearten, samt våre unike evner som individuelt menneske. Vi har intellekt, slik at vi kan oppdage det gode, og vi har vilje, slik at vi kan velge det gode. På denne måten imiterer vi Gud, ved å forsøke å følge viljen så tett som mulig på intellektet. Vi søker å komme tettest mulig på det Logos som universet ble skapt ved.

Et godt menneske, har et intellekt som oppdager det gode rent og klart, samt har trent viljen sin til å følge dette. Det gode mennesket har disiplinert seg ved å ha utviklet vaner, inkorporert i nervesystemet vårt, som gjør det enklest mulig å handle godt. For et godt menneske, er det ikke et strev å hjelpe en gammel dame over veien, elske sin ektefelle, ære sine foreldre, eller gi av penger og tid til et godt formål, men det oppleves lett og naturlig.

Men vi er ikke bare i stand til å etterstrebe det gode for oss selv, men også for våre medskapninger. En klassisk definisjonen på kjærlighet er nettopp å aktivt ville andres gode, slik at dette gir oss en del føringer for hvordan vi skal oppføre oss i møte med andre mennesker og hele skaperverket.

Dette er også hva Jesu’ velkjente dobbelte kjærlighetsbud (Matt 22) referer til. Å elske Gud = å elske mennesker = å hjelpe alle ting mot deres telos. Dette ligner mistenkelig mye på å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss selv. Gud er kjærlighet, og er derfor grunnen til at denne rettethet finnes i det hele tatt.

Vi er målrettet mot det gode, selv om vi ofte velger å vike fra dette. Vi er skapt, slik som alle andre naturlige ting, til likhet med Logos, men siden viljen og intellektet vårt er atskilt, slik det ikke er i Gud, kan vi i dette livet velge bort det gode. Men takket være at Logos ble menneske, er vi likevel gitt en mulighet.

Vi kan gjenforenes med Logos gjennom personen Jesus Kristus. Folk flest kan slippe høytflyvende filosofiske resonnementer som de ovenfor, og vi kan praktisk gjenkjenne hvordan vi skal leve livene våre ved å se på Jesus. Vi er skapt i Imago Dei, men er skapt til Imitatio Christi – imitasjon av Kristus.

Og siden Logos er evig, kan vi oppnå evighet ved å gjenforenes med Logos. Dette er vår mulighet til å oppnå evig liv med Gud.

Les også:
Athanasius om årsaken til inkarnasjonen

Nei, har du sett? Det som startet med Eutyfrons dilemma, endte opp med en minipreken. Dette er gigantiske temaer forsøkt behandlet på kort plass, så mye mer burde definitivt vært sagt om mye mer. Men jeg håper i hvert fall det er en pekepinn på hvordan Eutyfrons dilemma kan løses, ved å vise til hvorfor det er et falskt dilemma, samt hvordan det kristne narrativet er ment å fungere i lys av dette.

En leksjon i thomisme kan være nyttig for å forstå naturfilosofien som ligger til bakgrunn for det ovenfor.

Les også:
Hva er thomisme?

Aquinas om Gud

Dette var vakkert skrevet og godt oppsummert av professor Brad East i denne lesverdige anmeldelsen av David Bentley Harts foreløpige forfatterskap.

Best to begin, following Thomas Aquinas, by saying what God is not. God is not the biggest being in the universe, or outside of the universe. God is not a discrete entity, like you or me, or a cloud or an atom or a quark, or (if one can put it this way) the universe itself as a whole. Nor is God the clockmaker, winding up time and matter and letting them run their course on their own.

God is the eternal and immaterial fullness of being and life that is the condition of there being anything at all. Infinitely rich and inexhaustibly beautiful, God is being itself, and as such, goodness and truth. Singular and simple, God lacks nothing yet, out of boundless and inexplicable love, creates what is other than himself, that which is not God. Distinct from God, what is not God — which is to say, everything: creation — is nevertheless bound to God, dependent at every moment and in every respect. Yet this dependence is not debilitating but enabling. It is the source of power and identity and, for living creatures, agency and, for rational creatures, freedom. To be is to depend on God for everything, and to acknowledge and celebrate this dependence is to be alive, fully alive, transparent to the source and end and empowering life that fills and moves all living things.

Hart describes this view as “entirely and ecstatically derivative: pure ‘classical theism,’ as found in the Cappadocians, Augustine, Denys, Thomas Aquinas, Ibn Sina, Mulla Sadra, Ibn Arabi, Shankara, Ramanuja, Philo, Moses Maimonides … well, basically, just about every significant theistic philosopher in human history.”

Les også:
Hva er thomisme?
Hva er Gud?
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Roger Scruton om rettighetsreligionen

Dette synes jeg er et godt og ekstremt interessant innlegg fra en av vår tids ledende konservative, Roger Scruton.

Point of View er et ukentlig BBC-program, hvor en klok person får i oppgave å lese opp et essay. De mest interessante, kommer gjerne fra John Gray eller nettopp Scruton.

http://www.bbc.co.uk/programmes/b092gkks

Såkalte naturlige rettigheter pleide å være uttrykk for at mennesket har en normativ «rettethet» fra naturen eller Gud sin side. Alle ting var rettet mot «det gode», og det vi kalte rettigheter samsvarte bare med våre plikter til å overholde hverandres muligheter til å leve mot det gode, og dermed etterstrebe meningen med våre liv. Jf. f.eks. den amerikanske uavhengighetserklæringens formulering med “pursuit of happiness”.

Les også: Lykke vs. lykke – om meningen med livet

Tanken over er opphavet til vår moderne menneskerettighetserklæring, selv om man kan protestere på at den ikke er overtatt i en like robust form i vår tid.

Dagens måte å omtale rettigheter på, virker stadig mer å være som et religionssurrogat – en appell til en transcendens som vi ikke lenger tror er der – for å trygge våre politiske kampsaker. En rettighet er heller ikke lenger i samsvar med plikter, men en strategi hvor man forsøker å kapre et konstruert rettighetsstempel på sin siste kampsak, om det så er retten til dødshjelp eller til internett. Lykkes man, har man samtidig langt på vei avfeid (selv rasjonelt begrunnet) motstand. Hvem kan vel protestere mot en rettighet?

Absurditeten (etter min mening) kommer tydeligst frem når vi nå forsøker å appellere til noe som «en menneskerettighet til abort», hvilket i en klassisk forståelse av rettigheter er en rendyrket selvmotsigelse, siden det bryter med den mest fundamentale menneskerettigheten – forut for alle goder et menneske kan etterstrebe – nemlig retten til liv. En rett til abort er her som en firkantet sirkel. Det kan ikke eksistere.

Men om man får kapret språket til å ytre slike rendyrkede selvmotsigelser, burde det straks være klart at ordet menneskerettighet har mistet alt innhold, nå et resultat av ren vilje, og har nå bare samme plass som all annen politisk ideologi har hatt ellers siste par hundre år.

Scrutons forslag til løsning: Å vende tilbake til den klassiske forståelsen som funderte rettighetstenkning i utgangspunktet. Det dobbelte kristne kjærlighetsbudet, ikledd bekjennelse, tilgivelse og naturrett.

Og la meg legge til. For at det skal skje, må Humes sofistiske empirisme avvises, og naturens normativitet gjenopprettes. Hvilket vi alle gjør i praksis likevel, siden sofisme ikke holder i lengden.

Bertrand Russells deprimerende ateisme

Such, in outline, but even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving ; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave ; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man’s achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul’s habitation henceforth be safely built. . . .

Brief and powerless is Man’s life ; on him and all his race the slow, sure doom falls pitiless and dark. Blind to good and evil, reckless of destruction, omnipotent matter rolls on its relentless way j for Man, condemned to-day to lose his dearest, to-morrow himself to pass through the gate of darkness, it remains only to cherish, ere yet the blow falls, the lofty thoughts that ennoble his little day ; disdaining the coward terrors of the slave of Fate, to worship at the shrine that his own hands have built ; undismayed by the empire of chance, to preserve a mind free from the wanton tyranny that rules his outward life ; proudly defiant of the irresistible forces that tolerate, for a moment, his knowledge and his condemnation, to sustain alone, a weary
but unyielding Atlas, the world that his own ideals have fashioned despite the trampling march of unconscious power.
– Bertrand Russell, A Free Man’s Worship (1918)

Selv om det skal sies at Russell modererte seg litt utover karrieren, er sammenligningen til våre mer amatørslige ateister i dag slående. Ingen ting blir naturligvis heller usant bare fordi det er deprimerende, men Russell tar i det minste feil i at dette er en vitenskapelig virkelighetsforståelse. Om våre tanker bare er et resultat av a-rasjonelle kollisjoner mellom atomer, er det dessuten ingen grunn til å stole på vår egen fornuft, eller ha tro på verken vitenskapelige tolkninger eller Russells resonnement ovenfor.

For å gjenta mitt eget slagord: Enhver troverdig teori om virkeligheten må tillate for muligheten av de rasjonelle prosessene som kreves for å ytre den.

Russells virkelighetsforståelse faller slik på samme måte med en mer beundringsverdig nåtidig arvtaker – John Gray.

Men Russells måte å forstå verden på, er ikke en konklusjon av naturvitenskap i det hele tatt, men heller et motestyrt paradigmeskifte. Et resultat av å befinne seg et par århundrer etter menneskehetens største revolusjon, hvor følgene i 1918 hadde fått tid til å utfolde seg mot sine logiske endestopp. Et bilde vi som holder til et annet filosofisk utgangspunkt slipper å tro på.

Edwin A. Burtt kommenterer dette moderne perspektivet i sin mesterlige Metaphysical Foundations of Modern Science:

But, and this is now the interesting point, when the question is
raised in just this form, one soon realizes that a study of modern philosophy that is, of the writings of those men whose names fill the histories of modern philosophy gives one little help in the attempt to answer it. For modern metaphysics, at least beginning with the work of Berkeley and Leibniz, has another
and more significant connecting thread than that of its epistemological interest ; it is in large part a series of unsuccessful protests against this new view of the relation of man to nature. Berkeley, Hume, Kant, Fichte, Hegel, James, Bergson all are united in one earnest attempt, the attempt to reinstate man with his high spiritual claims in a place of importance in the cosmic scheme.

The constant renewal of these attempts and their constant failure widely and thoroughly to convince men, reveals how powerful a grip the view they were attacking was winning over people’s minds, and now, perhaps even more than in any previous generation, we find philosophers who are eager above all things to be intellectually honest, ready to give up the struggle as settled and surrender the field. A philosophy akin to Russell’s in the relevant essentials, ventures to-day to call itself by the name naturalism,’ implying the assurance that a frank facing of the facts by a normal mind, free from malicious inner distortions, will inevitably lead to acquiescence in his results.

Heldigvis finnes det en annen måte å kontre Russells forståelse på, annet enn å lete hos Hume, Kant, Berkeley eller Hegel. Man kan lete i de før-moderne virkelighetsforståelsene, som var dem som ga opphav til de vitenskapelige metodene i utgangspunktet – som eksempelvis thomisme.