Category Archives: Filosofi

Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

I den evige diskusjonen om Gud og moral, eller Gud og godhet, som blusset opp igjen siste ukene, er det overraskende å se hvor mange som nærmest tar for gitt at Eutyfrons dilemma ennå ikke er besvart på en tilfresstillende måte til tross for å være 2.400 år gammelt. Det å være et gammelt argument, trenger på ingen måte å være negativt. Jeg tenker selv at Aristoteles svar til Zenon og Parmenides, ved å foreslå at all forandring må forklares ved aktualitet og potensialitet, fremdeles er en av filosofiens uovertrufne oppdagelser.

Du kan derimot være sikker på at nok av tilskuere som aldri har lest annet av klassisk gresk filosofi, men hører om Eutyfrons dilemma for første gang i en populær aviskronikk, vil være skråsikker på at argumentet setter spikeren i kista for all link mellom Gud og moral. Dette til tross for at de neppe egentlig helt forstår argumentet Eutyfron mener å gi, eller konteksten Eutyfron gir det i,

En av de mer interessante kritikkene av Ottosens opprinnelige tekst, kom fra Ole Martin Moen med blant annet nettopp Eutyfrons dilemma, og samme innvending dukket opp fra kloke folk i kommentarfeltene på Facebook.

Men er dette et godt argument?

Eutyfrons dilemma finner vi i en av Platons tidlige dialoger. Tankegangen er noe slikt, oversatt til vår egen kontekst:

Gud kommanderer det som er godt. Men (1) er noe godt fordi Gud kommanderer det, eller (2) kommanderer Gud det fordi det er godt?

Ingen av svarene vi kan gi på dette dilemmaet virker ved første øyekast tilfredsstillende.

Om (1), virker det gode heller vilkårlig. Da foreslår Moen at Gud like godt kunne kommandert voldtekt og tortur til å være godt. Men om vi ender opp med (2), virker det til å tvinge oss til å godta at det gode er forut for Gud selv, og at referansestandarden for godhet derfor er uavhengig av Gud. Det er også i strid med klassisk monoteisme, kristen som jødisk og islamsk.

Så hvordan løser vi problemet?

Ved å svare verken (1) eller (2). Dilemmaet er, i hvert fall fra perspektivet til en klassisk teist, et falskt et. Det er tilsvarende å spørre kompisen din om han har sluttet å slå kona si enda. Svarer han ja, blir det feil, og svarer han nei, blir det også feil.

For i begge tilfellene ligger det en implisitt antagelse til grunn, som rigger dilemmaet mot misforståelse.

I sistnevnte dilemma, er den usagte antagelsen at kompisen i det hele tatt slår kona.

I Eutyfrons dilemma, er antagelsen at det gode er noe eksternt til Gud, slik at Gud står atskilt fra det gode, slik at man kan stille spørsmål om deres relasjon til hverandre i utgangspunktet.

Men om ikke godhet er eksternt til Gud, må det vel bety at det er internt til Gud? Men hva i alle dager vil det si?

Som så mange ganger før, krever det at vi røsker tak i noen av våre selvfølgeligheter. Jeg har tidligere nevnt at en kritikk som tar utgangspunktet i Eutyfron, kanskje er virksom mot en liten-g-gud under nominalisme, men har ingen brodd mot stor-g-Gud, intellektualisme og klassisk teisme.

I intellektualisme følger Guds vilje på Guds intellekt, som følger på Guds godhet. Så Gud kan per definisjon ikke ville ondskap. Gud kan ikke ville ødeleggelse og grusomheter. Det å gjøre godt, er en perfeksjon, så dette er ikke en begrensning hos Gud, men en følge av Guds perfekte natur. Så forslaget om at Gud potensielt kan kommandere voldtekt eller annen umoral, slik at disse plutselig kan være gode handlinger, gir her ingen mening.

Dette er noe av det sikreste vi kjenner til om Gud dersom et slikt gudsbilde skal gi noen mening.

NB: På dette tidspunktet vil nok mange ønske å innvende med at det finnes bibelvers som antyder at Gud ikke virker særlig god, men hvor Gud kommanderer tilsynelatende forferdelige ting. Men da har vår kunnskap om hvordan Gud må være, ha forrang for vår bibeltolkning, slik at vi forstår at disse bibelhistoriene er preget av sin samtid, hvor poenget med historien er et annet, eller at forfatteren som har nedskrevet historiene rett og slett kan ha tolket det hele feil.

Dette er ikke et så radikalt forslag som det kan virke. Når Bibelen beskriver Gud med øyne eller vandrende i en hage, vet vi allerede at Gud er immateriell, slik at det ikke kan være meningen at dette skal forstås bokstavelig (i vår betydning). Dette samsvarer også godt med hvordan jødiske rabbier og kirkehistorien har lest disse bibelversene. At de alle må leses bokstavelig som en utfyllende historiebok, er en heller moderne trend i visse protestantiske miljøer. Å høre kristne som forsvarer at åpenbart grusomme handlinger likevel er gode, fordi de er utført av Gud, er en ganske pervers rasjonalisering av tekstene.

Så hvordan forstår vi de subtile forskjellene her?

Vi tenker, gjerne ubevisst, i nominalistiske, voluntaristiske termer. Dette høres kanskje ut som gresk for de fleste, men i korte trekk er det verdt å nevne at dette har hatt enorme konsekvenser, og har vært en enorm innflytelse for senere tankegods, og frem til store deler av moderne filosofi.

Voluntarisme vs. intellektualisme var en stor strid i middelalderen, hvor Ockham og Duns Scotus sto på førstnevntes side mot personer som Aquinas. Voluntaristene ønsket å fremheve Guds absolutte suverenitet, og frigjorde derfor Guds vilje fra alt annet i Gud, inkludert Guds godhet. Dette er hvor muligheten for at Gud kan kommandere forferdelige ting nå dukker opp.

Les mer om dette på Fesers blogg:
Razor boy (Om Ockham)
Voluntarism and PSR

Dette er også et stort steg i retning av å gjøre Gud til en forvokst person, men fremdeles på mange måter som oss, snarere enn Eksistensen selv, den nødvendige forutsetningen og opprettholderen for hele universet til enhver tid.

NB: Mens mesteparten av klassisk, kristen teologi har holdt til en mer intellektualistisk retning, er voluntarisme mer vanlig i islamsk teologi. Hvilket kan være en stor grunn til hvordan samfunn preget av henholdsvis kristen og islamsk teologi har utviklet seg.

Den som tror at teologi er irrelevant for å forstå verden vi lever i, kan ikke nok teologi. Om man tenker at Gud er dypeste virkelighet, slik mesteparten av menneskene i verdenshistorien har gjort, snarere enn ren materie eller magiske “brute facts”, blir alt, i en forstand, teologi. Det gjelder fra naturfilosofi og vitenskap til etikk, rettsfilosofi og politisk filosofi.

I et tidligere innlegg var påstanden at i en moralfilosofi, for at den skal være normativ, og ikke bare deskriptiv, må vi velge mellom Nietzsches nihilisme og Aristoteles’ teleologi. Dette er en rask oppsummering av sistnevnte, som også er valget vi burde foretrekke.

Så en liten ting gjenstår for å komme i mål. Så vi står med at Guds vilje følger på Guds godhet. Det naturlige universet som vi befinner oss i, strømmer fra Gud, og er rettet tilbake mot Gud. Følgelig finnes det også en rettethet i naturen, hvor alt søker mot et mål, som legger føringer for hvordan vi skal tenke om det å leve gode liv og moral. Et telos.

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Alle ting i naturen utviser denne rettetheten, som legger føringer, ikke bare for hvordan ting er, men for hvordan de burde være. Vi kan utlede dette ganske enkelt fra observasjoner av hva det vil si å være en ting, slik som et tre, et ekorn, en hammer eller et menneske. Vi kan utlede det fra det vi kaller deres essens.

Eksempelvis forstår vi at basert på hva det vil si å være et tre, er det godt for treet å motta rent vann og sollys, slik at det kan vokse, formere seg og utføre fotosyntese. Det leder til treets blomstring (flourishing). Det vil ikke vært godt for treet å bli gravd opp og plassert i en mørk kjeller, eller bare motta Red Bull fremfor rent vann. Det skyldes at treet utviser en rettethet mot noen ting fremfor andre, som er satt av treets egen essens.

For et ekorn, er det godt å utfolde seg i en fri skog og spise eikenøtter, fremfor å sitte i bur og spise Colgate-tannkrem. Men et menneske er også en del av denne naturordenen, så vi er intet unntak. Det finnes visse ting fra vår natur sin side, møysommelig utviklet av millioner av år med evolusjon og skapt i Guds bilde, som er godt for oss, og som bidrar til vår “flourishing”. Det forteller oss en hel del om hva som er godt for oss å gjøre.

Nature does nothing in vain.
– Aristotle

Vi burde eksempelvis utvikle og utfolde våre generelle evner som del av menneskearten, samt våre unike evner som individuelt menneske. Vi har intellekt, slik at vi kan oppdage det gode, og vi har vilje, slik at vi kan velge det gode. På denne måten imiterer vi Gud, ved å forsøke å følge viljen så tett som mulig på intellektet. Vi søker å komme tettest mulig på det Logos som universet ble skapt ved.

Et godt menneske, har et intellekt som oppdager det gode rent og klart, samt har trent viljen sin til å følge dette. Det gode mennesket har disiplinert seg ved å ha utviklet vaner, inkorporert i nervesystemet vårt, som gjør det enklest mulig å handle godt. For et godt menneske, er det ikke et strev å hjelpe en gammel dame over veien, elske sin ektefelle, ære sine foreldre, eller gi av penger og tid til et godt formål, men det oppleves lett og naturlig.

Men vi er ikke bare i stand til å etterstrebe det gode for oss selv, men også for våre medskapninger. En klassisk definisjonen på kjærlighet er nettopp å aktivt ville andres gode, slik at dette gir oss en del føringer for hvordan vi skal oppføre oss i møte med andre mennesker og hele skaperverket.

Dette er også hva Jesu’ velkjente dobbelte kjærlighetsbud (Matt 22) referer til. Å elske Gud = å elske mennesker = å hjelpe alle ting mot deres telos. Dette ligner mistenkelig mye på å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss selv. Gud er kjærlighet, og er derfor grunnen til at denne rettethet finnes i det hele tatt.

Vi er målrettet mot det gode, selv om vi ofte velger å vike fra dette. Vi er skapt, slik som alle andre naturlige ting, til likhet med Logos, men siden viljen og intellektet vårt er atskilt, slik det ikke er i Gud, kan vi i dette livet velge bort det gode. Men takket være at Logos ble menneske, er vi likevel gitt en mulighet.

Vi kan gjenforenes med Logos gjennom personen Jesus Kristus. Folk flest kan slippe høytflyvende filosofiske resonnementer som de ovenfor, og vi kan praktisk gjenkjenne hvordan vi skal leve livene våre ved å se på Jesus. Vi er skapt i Imago Dei, men er skapt til Imitatio Christi – imitasjon av Kristus.

Og siden Logos er evig, kan vi oppnå evighet ved å gjenforenes med Logos. Dette er vår mulighet til å oppnå evig liv med Gud.

Les også:
Athanasius om årsaken til inkarnasjonen

Nei, har du sett? Det som startet med Eutyfrons dilemma, endte opp med en minipreken. Dette er gigantiske temaer forsøkt behandlet på kort plass, så mye mer burde definitivt vært sagt om mye mer. Men jeg håper i hvert fall det er en pekepinn på hvordan Eutyfrons dilemma kan løses, ved å vise til hvorfor det er et falskt dilemma, samt hvordan det kristne narrativet er ment å fungere i lys av dette.

En leksjon i thomisme kan være nyttig for å forstå naturfilosofien som ligger til bakgrunn for det ovenfor.

Les også:
Hva er thomisme?

Aquinas om Gud

Dette var vakkert skrevet og godt oppsummert av professor Brad East i denne lesverdige anmeldelsen av David Bentley Harts foreløpige forfatterskap.

Best to begin, following Thomas Aquinas, by saying what God is not. God is not the biggest being in the universe, or outside of the universe. God is not a discrete entity, like you or me, or a cloud or an atom or a quark, or (if one can put it this way) the universe itself as a whole. Nor is God the clockmaker, winding up time and matter and letting them run their course on their own.

God is the eternal and immaterial fullness of being and life that is the condition of there being anything at all. Infinitely rich and inexhaustibly beautiful, God is being itself, and as such, goodness and truth. Singular and simple, God lacks nothing yet, out of boundless and inexplicable love, creates what is other than himself, that which is not God. Distinct from God, what is not God — which is to say, everything: creation — is nevertheless bound to God, dependent at every moment and in every respect. Yet this dependence is not debilitating but enabling. It is the source of power and identity and, for living creatures, agency and, for rational creatures, freedom. To be is to depend on God for everything, and to acknowledge and celebrate this dependence is to be alive, fully alive, transparent to the source and end and empowering life that fills and moves all living things.

Hart describes this view as “entirely and ecstatically derivative: pure ‘classical theism,’ as found in the Cappadocians, Augustine, Denys, Thomas Aquinas, Ibn Sina, Mulla Sadra, Ibn Arabi, Shankara, Ramanuja, Philo, Moses Maimonides … well, basically, just about every significant theistic philosopher in human history.”

Les også:
Hva er thomisme?
Hva er Gud?
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Roger Scruton om rettighetsreligionen

Dette synes jeg er et godt og ekstremt interessant innlegg fra en av vår tids ledende konservative, Roger Scruton.

Point of View er et ukentlig BBC-program, hvor en klok person får i oppgave å lese opp et essay. De mest interessante, kommer gjerne fra John Gray eller nettopp Scruton.

http://www.bbc.co.uk/programmes/b092gkks

Såkalte naturlige rettigheter pleide å være uttrykk for at mennesket har en normativ «rettethet» fra naturen eller Gud sin side. Alle ting var rettet mot «det gode», og det vi kalte rettigheter samsvarte bare med våre plikter til å overholde hverandres muligheter til å leve mot det gode, og dermed etterstrebe meningen med våre liv. Jf. f.eks. den amerikanske uavhengighetserklæringens formulering med “pursuit of happiness”.

Les også: Lykke vs. lykke – om meningen med livet

Tanken over er opphavet til vår moderne menneskerettighetserklæring, selv om man kan protestere på at den ikke er overtatt i en like robust form i vår tid.

Dagens måte å omtale rettigheter på, virker stadig mer å være som et religionssurrogat – en appell til en transcendens som vi ikke lenger tror er der – for å trygge våre politiske kampsaker. En rettighet er heller ikke lenger i samsvar med plikter, men en strategi hvor man forsøker å kapre et konstruert rettighetsstempel på sin siste kampsak, om det så er retten til dødshjelp eller til internett. Lykkes man, har man samtidig langt på vei avfeid (selv rasjonelt begrunnet) motstand. Hvem kan vel protestere mot en rettighet?

Absurditeten (etter min mening) kommer tydeligst frem når vi nå forsøker å appellere til noe som «en menneskerettighet til abort», hvilket i en klassisk forståelse av rettigheter er en rendyrket selvmotsigelse, siden det bryter med den mest fundamentale menneskerettigheten – forut for alle goder et menneske kan etterstrebe – nemlig retten til liv. En rett til abort er her som en firkantet sirkel. Det kan ikke eksistere.

Men om man får kapret språket til å ytre slike rendyrkede selvmotsigelser, burde det straks være klart at ordet menneskerettighet har mistet alt innhold, nå et resultat av ren vilje, og har nå bare samme plass som all annen politisk ideologi har hatt ellers siste par hundre år.

Scrutons forslag til løsning: Å vende tilbake til den klassiske forståelsen som funderte rettighetstenkning i utgangspunktet. Det dobbelte kristne kjærlighetsbudet, ikledd bekjennelse, tilgivelse og naturrett.

Og la meg legge til. For at det skal skje, må Humes sofistiske empirisme avvises, og naturens normativitet gjenopprettes. Hvilket vi alle gjør i praksis likevel, siden sofisme ikke holder i lengden.

Bertrand Russells deprimerende ateisme

Such, in outline, but even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving ; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave ; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man’s achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul’s habitation henceforth be safely built. . . .

Brief and powerless is Man’s life ; on him and all his race the slow, sure doom falls pitiless and dark. Blind to good and evil, reckless of destruction, omnipotent matter rolls on its relentless way j for Man, condemned to-day to lose his dearest, to-morrow himself to pass through the gate of darkness, it remains only to cherish, ere yet the blow falls, the lofty thoughts that ennoble his little day ; disdaining the coward terrors of the slave of Fate, to worship at the shrine that his own hands have built ; undismayed by the empire of chance, to preserve a mind free from the wanton tyranny that rules his outward life ; proudly defiant of the irresistible forces that tolerate, for a moment, his knowledge and his condemnation, to sustain alone, a weary
but unyielding Atlas, the world that his own ideals have fashioned despite the trampling march of unconscious power.
– Bertrand Russell, A Free Man’s Worship (1918)

Selv om det skal sies at Russell modererte seg litt utover karrieren, er sammenligningen til våre mer amatørslige ateister i dag slående. Ingen ting blir naturligvis heller usant bare fordi det er deprimerende, men Russell tar i det minste feil i at dette er en vitenskapelig virkelighetsforståelse. Om våre tanker bare er et resultat av a-rasjonelle kollisjoner mellom atomer, er det dessuten ingen grunn til å stole på vår egen fornuft, eller ha tro på verken vitenskapelige tolkninger eller Russells resonnement ovenfor.

For å gjenta mitt eget slagord: Enhver troverdig teori om virkeligheten må tillate for muligheten av de rasjonelle prosessene som kreves for å ytre den.

Russells virkelighetsforståelse faller slik på samme måte med en mer beundringsverdig nåtidig arvtaker – John Gray.

Men Russells måte å forstå verden på, er ikke en konklusjon av naturvitenskap i det hele tatt, men heller et motestyrt paradigmeskifte. Et resultat av å befinne seg et par århundrer etter menneskehetens største revolusjon, hvor følgene i 1918 hadde fått tid til å utfolde seg mot sine logiske endestopp. Et bilde vi som holder til et annet filosofisk utgangspunkt slipper å tro på.

Edwin A. Burtt kommenterer dette moderne perspektivet i sin mesterlige Metaphysical Foundations of Modern Science:

But, and this is now the interesting point, when the question is
raised in just this form, one soon realizes that a study of modern philosophy that is, of the writings of those men whose names fill the histories of modern philosophy gives one little help in the attempt to answer it. For modern metaphysics, at least beginning with the work of Berkeley and Leibniz, has another
and more significant connecting thread than that of its epistemological interest ; it is in large part a series of unsuccessful protests against this new view of the relation of man to nature. Berkeley, Hume, Kant, Fichte, Hegel, James, Bergson all are united in one earnest attempt, the attempt to reinstate man with his high spiritual claims in a place of importance in the cosmic scheme.

The constant renewal of these attempts and their constant failure widely and thoroughly to convince men, reveals how powerful a grip the view they were attacking was winning over people’s minds, and now, perhaps even more than in any previous generation, we find philosophers who are eager above all things to be intellectually honest, ready to give up the struggle as settled and surrender the field. A philosophy akin to Russell’s in the relevant essentials, ventures to-day to call itself by the name naturalism,’ implying the assurance that a frank facing of the facts by a normal mind, free from malicious inner distortions, will inevitably lead to acquiescence in his results.

Heldigvis finnes det en annen måte å kontre Russells forståelse på, annet enn å lete hos Hume, Kant, Berkeley eller Hegel. Man kan lete i de før-moderne virkelighetsforståelsene, som var dem som ga opphav til de vitenskapelige metodene i utgangspunktet – som eksempelvis thomisme.

Spinnvilt fra SV og AUF om livets begynnelse

Først publisert på egen Facebook-side, hvor det følger litt videre diskusjon.

NRK Sogn og Fjordane har i dag en sak med et par venstreorienterte kvinner som raser mot «abortsynet til KrF-toppen» Tore Storehaug, som ble intervjuet i går.

Det de sier er helt spinnvilt. Se for deg følgende dialog:

– Det virker som at klimaendringene tiltar, og at disse har en tung korrelasjon til menneskelig aktivitet, seier Tore Storehaug i utspørringa.

– Men hvis endringene er tungt korrelert med menneskelig aktivitet. Er klimaendringene menneskeskapte?

– … (lang pause) Eg vil ikkje svare veldig konsekv. Altså. Ja. Klimaendringene er menneskeskapte hvis vi legg til grunn den definisjonen. Ja.

– Og det er definisjonen til KrF?

– Ja.

Etterfulgt av slike reaksjoner.

– Eg synest det er forunderleg at ein slik utsegn kjem frå ein KrFar som er så ung. Eg hadde forventa meir frå den kanten i 2017. Dette viser berre at KrF vil ta oss tilbake til fortida, seier AUFs Sandra Edith Tenud i Sogn og Fjordane.

– Eg er glad for at det er eit stort fleirtal som ikkje deler hans syn på klimaendringer. Eg blir lei meg når eg høyrer slike utsegn, seier Vibeke Johnsen, stortingskandidat for SV.

Okay. Dette handlet om hvorvidt et foster er et liv – ikke klimaendringer. Men poenget står. Vi kan ikke stå på barrikadene for at fornuft og vitenskapelighet skal ha større plass på den ene sida, for så å bruke ideologi til å spille forferdet og blinde oss mot muligheten til å sette ord på selv helt grunnleggende biologiske faktum.

Det finnes nok ingen eksakte tekniske definisjoner av liv (men det er det heller ikke av f.eks. ild), men vi vet likevel himla mye om hva liv innebærer. I boka mi om molekylærbiologi (David P. Clark 2010), står det f.eks. følgende:

“Generally, it is accepted that something is alive if it can grow and reproduce, at least during some stages of its existence. (…) Perhaps the key factor that characterizes life is the ability to self-replicate. This includes both the replication of the genetic information (the genome) and of the structure carrying and protecting it (the cell). (…) This brings us to another characteristic of life, which is that it evolves. Descendents are not identical to their ancestors but gradually accumulate changes in their genetic information over time.”

Selv i Nova – naturfagsboken for ungdomsskoletrinnet, står følgende:

«En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr en plante, en sopp eller mikroorganisme.»

Kom igjen, NRK Sogn og Fjordane, AUF og SV. Dette er 2017. Alle har tilgang til informasjon selv ved et enkelt Google-søk og går på grunnskole. Om vi skal ut av skyttergravene, må vi i det minste enes om å kunne bruke grunnleggende ord som samsvarer med virkeligheten.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Fem av de viktigste gudsbevisene

Her er link til en splitter ny bok av Edward Feser som fremfører fem av de viktigste og mest solide gudsbevisene i historien.

Det skal godt gjøres å skjule at denne bloggen er godt inspirert av den thomistiske filosofen Edward Feser. Selv når vi ikke ender opp med å enes i alt, var det hans Last Superstition (innholdet overgår heldigvis designet) som nesten egenhendig overbeviste meg om å utforske en vei som har gitt meg thomisme som arbeidshypotese. Forslaget til Stephen Mumford virket plutselig vanskelig å protestere på:

Feser overbeviste meg om at en slik filosofi solid plassert i klassiske røtter, virket som en langt mer grundig og sammenhengende fundament å tenke fra enn andre alternativ, og spesielt at de utallige underliggende (uutforsket av de aller fleste) antakelsene bak det moderne tankesettet (en salig mashup av antatt teisme, uttrykt protestantisme, med et estetisk lag av ateisme på toppen av det hele) faller som et korthus, når man begynner å pirke i dem.

Vi ville nok aldri ha utviklet de sentrale filosofiske disiplinene og deres utløpere, inkludert de moderne naturvitenskapelige metodene og påfølgende teknologi, om dette tankesettet hadde fått lov til å starte sin dominans tidligere i historien, snarere enn å nå kunne nyte godene av hva andre hadde skapt, og likevel (ofte) arrogant utrope seg selv som historiens foreløpige höjdare og nødvendige konvergeringspunkt.

Uten å holde fast ved innsikten til tradisjonene etter Platon og Aristoteles, ikke bare som historielesning, men for å fremdeles representere vår beste innsikt til den dag i dag, klarer vi vanskelig engang på en sammenhengende måte å forklare hva en eneste ting er, hva det vil si å være materiell, hvordan det kan eksistere ting, eller minst av alt hvordan noe kan eksistere, hvordan fornuft kan eksistere, og at vi selv kan eksistere her og nå.

Kort fortalt. Vi må forstå metafysikk, og vi må finne ut hvordan vi gjør det på en best mulig måte. Mer om det fra E. A. Burtt her.

Ikke at den gjengse norske «religionskritiker» i Dagbladet eller fra radio kommer til å bry seg om det med det første.

Nok om det.

Nå er Feser altså på vei ut med en bok som mange har gledet seg til. Her er et kort sammendrag:

Five Proofs of the Existence of God provides a detailed, updated exposition and defense of five of the historically most important (but in recent years largely neglected) philosophical proofs of God’s existence: the Aristotelian proof, the Neo-Platonic proof, the Augustinian proof, the Thomistic proof, and the Rationalist proof.

This book also offers a detailed treatment of each of the key divine attributes—unity, simplicity, eternity, omnipotence, omniscience, perfect goodness, and so forth—showing that they must be possessed by the God whose existence is demonstrated by the proofs. Finally, it answers at length all of the objections that have been leveled against these proofs.

This book offers as ambitious and complete a defense of traditional natural theology as is currently in print. Its aim is to vindicate the view of the greatest philosophers of the past—thinkers like Aristotle, Plotinus, Augustine, Aquinas, Leibniz, and many others—that the existence of God can be established with certainty by way of purely rational arguments. It thereby serves as a refutation both of atheism and of the fideism which gives aid and comfort to atheism.

Les mer på Fesers nettside, eller bruk denne ypperlige muligheten til å stille Feser dine egne spørsmål, uavhengig av om du skulle komme fra den mest skråsikre ateismen, være en hengiven fanboy av William Lane Craig, eller bare ikke visste at du brydde deg før nå.

Les også:
Hvordan demonstrere Guds eksistens

Ideologisk religionsfilosofi hos Store Norske Leksikon

Solveig retter oppmerksomheten vår mot en heller merkelig leksikonsdefinisjon. Alle kan ikke vite mye om alt. Når det er et tema man kan mindre om, er det naturlig at man søker opp dette i f.eks. et leksikon.

Derfor hadde det vært fint om leksikon forsøkte å holde seg noenlunde objektive, og ikke legge inn altfor mange personlige meninger, som mer er egnet til å svekke tilliten til hele leksikonsbransjen.

Som når en stakkars skoleelev søker opp et leksikon for å finne ut hva denna greia med monoteisme er, og får servert denne valgkamptalen:

Monoteistiske religioner er ofte opptatt av av at deres monoteisme er den høyeste religionsform, men dette er bare uttrykk for monoteismens intoleranse. Polyteisme fanger i større grad opp tilværelselsens mangfold, og kan slik like gjerne regnes som en religionsform overlegen monoteismen.

Nja, jo. I en kultur hvor man knapt skal hevde at noe er bedre enn noe annet, kan nok dette slå godt an. Ut fra profilbeskrivelsen til forfatter Knut Axel Jacobsen, kan man godt forstå at han kjenner en sympati mot mer østlige tradisjoner. Men som en påstått objektiv beskrivelse av monoteisme, er det under enhver kritikk. I teksten om polyteisme, forsterkes agendaen:

Teorier som hevdet at polyteismen er et nødvendig men forbigående stadium i menneskehetens religiøse utviklingshistorie, var tidligere utbredte, men er ikke lenger holdbare.

Så ikke nok med at dette er dårlig egnet som en objektiv beskrivelse for et leksikon. Det er riv, ruskende galt.

Advarsel: Det følgende passer seg heller ikke i en leksikonsdefinisjon, men det kan jo være interessant for noen å få servert noen resonnementer fra en ganske annen side av spekteret til forfatterne ovenfor.

Monoteisme er en utvikling som overflødiggjør polyteisme, og disse teoriene er i høyeste grad fremdeles holdbare utenfor postmodernisme-land.

Det ser vi også historisk. I den tidlige greske kulturen, var gudene mest av alt forvokste versjoner av menneskene selv – som spiste, drakk, slåss, baksnakket, drepte, og gjorde det meste som vi mennesker gjør – bare i større skala. De sene før-sokratiske filosofene hadde allerede begynt å kritisere dette. Xenofanes (570-485 f. Kr.) skrev følgende:

The Ethiops say that their gods are flat-nosed and black,
While the Thracians say that theirs have blue eyes and red hair.
Yet if cattle or horses or lions had hands and could draw,
And could sculpt like men, then the horses would draw their gods
Like horses, and cattle like cattle; and each they would shape
Bodies of gods in the likeness, each kind, of their own.

Snart kom våre kjære Platon og Aristoteles på banen, og plasserte heller spikeren i kista for denne ganske arbitrære polyteismen, hvor tilfeldig definerte guder gjerne forvaltet hvert sitt domene av den naturlige ordenen. En lignende historiefortelling fra poly- til monoteisme kan man for øvrig finne i løpet av bibelhistorien, uten at det er veldig relevant for poenget her.

Derimot utviklet den aristoteliske tradisjonen en rasjonelt forankret monoteisme, ved å vise at det bare kan eksistere én ren aktualitet. En tankearv som de store monoteistiske tradisjonene skulle bygge videre på i årtusene som kom.

Gud-med-stor-G er nemlig noe radikalt annerledes enn guder-med-liten-g. Å ikke plukke opp dette helt elementære poenget i religionsfilosofien, burde stille spørsmål om man i det hele tatt er kvalifisert til å jobbe med verken religionsfilosofi- eller vitenskap. Man trenger altså ikke å være enig – man trenger ikke være monoteist for å jobbe med religionsfilosofi- eller vitenskap – men man må forstå det. Les mer om det her:

Gud og andre diktatorer

Gud-med-stor-G er ikke en del av det skapte, eller “one of a kind”, men er den ultimate ontologiske forankringen for all virkelighet – Skaper av «himmel og jord» vil kanskje noen naive overtroiske si. Derimot er guder-med-liten-g allerede en del av skaperordenen, og er kvalitativt og vesensforskjellig annerledes fra Gud-med-stor-G. Slike kategorifeil, gir billig spillerom til mindre informerte nyateistiske slagord som «du tror ikke på 2.999 guder, jeg tror bare på en mindre enn deg». Som om det bare skulle være et spørsmål om antall – ikke kategori. (Svarinnlegg her).

Polyteistiske guder er ikke «gud» i noen som helst sammenlignbar betydning med «Gud», og tilhører kategorien som har mer til felles med mennesker, dyr, planter og steiner, enn Gud. Det ser vi snart om vi kikker ut på størrelsene i de ulike polyteistiske mytologiene, være seg Odin, Ra, Ganesh, Wotan, Zeus, Jupiter, osv.

Det interessante, er at selv mange påstått polyteistiske systemer ofte inneholder et begrep om en overhengende Gud-med-stor-G, som i praksis gjør de til monoteistiske systemer, supplert med noen heller irrelevante småguder løpende rundt. Et eksempel er Brahman i hinduismen, som gjør noen former av hinduisme til monoteistiske, på lik linje med jødedom, islam og kristendom.

Les mer:
Hva er Gud?
Tror kristne og muslimer på samme Gud?

Siden Gud er noe radikalt annet enn den naturlige ordenen, men hvis den naturlige ordenen likevel er ontologisk avhengig av til enhver tid, er det heller ikke vanskelig å forstå at én Gud kan være opphav til mangfold. Man trenger ikke å involvere småguder for krig, kjærlighet, sjø, torden eller gode avlinger for det.

Knut Axel Jacobsen karakteriserer denne monoteismen som intolerant. Jaha, hvis det er intolerant å hevde at man har rett, mens andre tar feil, er vi alle intolerante daglig hver gang man ytrer en sannhetspåstand, være seg «det eksisterer atomer», «hovedstaden i Australia er Canberra» eller «Emmanuel Macron er president i Frankrike» til «det er alltid galt å torturere småbarn for moro skyld».

Få her vil klage over intoleransen i å peke på alle andre som ikke får lov til å erklære seg som fransk president akkurat nå, eller ta i forsvar dem som ønsker å sende småbarn på Marcus og Martinus-konsert for moro skyld. Likevel forandres spillereglene på andre felter. Trist.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell sort av individualistiske unge over hele den vestlige verden.

Jeg kom over noen av skriveriene hennes her om dagen. Det færre vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

Finnes mening?

Finnes mening? Sånn virkelig? Der ute?

Nei, vil den moderne kynikeren si med den største selvfølgelighet. Det kan kanskje virke sånn, men ikke sånn egentlig. Kynikeren kan kanskje mene at så klart det ikke kan eksistere noen magisk størrelse som korresponderer med «mening» der ute. Ingen samling av fundamentalpartikler i naturen kan vel utgjøre en størrelse ved navn mening. Ingen samling av nerveceller i hjernen kan vel ha identitet med mening. Hvordan skulle det sett ut?

Om det faktisk ikke finnes mening, og mennesket heller ikke kan skape mening, er det uklart hvorfor mennesket skulle gidde å tenke eller gjøre noe som helst. Men dette mennesket ville definitivt ha motsagt seg selv, i samme øyeblikket det handler for å oppnå et mål, og påstår å ha grunner til å velge dette målet fremfor et annet. En grunn til å donere til Røde Kors fremfor Nordisk Motstandsbevegelse. En grunn til å klemme barnet sitt fremfor å sette fyr på det.

Om denne kynikeren har et humanistisk tilsnitt, vil det nok likevel forsøke seg på: «Men mennesket kan skape sin egen mening.»

Men om mennesket kan skape sin egen mening, har det to alternativer. Enten skaper mennesket denne meningen i samsvar med noe «der ute». Hvis ikke, så finner dette mennesket opp denne «meningen» helt og holdent inne i sitt eget hode – trukket ut av sin egen spontane subjektivitet.

Men om mennesket skaper denne meningen i samsvar med noe der ute, så skaper ikke mennesket meningen selv, men benytter seg av noe som allerede eksisterer. Kilden til mening er derfor egentlig «der ute», et sted utenfor vår egen subjektivitet.

I motsatt tilfelle, ville denne «meningen» vært helt og holdent et resultat av vilje, uten veiledning av intellekt – som prosesserer kunnskap – som tross alt begynner i sansene (jf. Aristoteles). Men om denne «meningen» bare er et resultat av vilje, er den vilkårlig. Da gir det lite mening å kalle det for mening i det hele tatt – pun intended. For den er nettopp det: Spontanitet – Ren vilkårlighet – en helt tilfeldig størrelse, som ikke har noen faktisk grunn til å være noe fremfor noe annet. Vi er nå nihilister. Den moderne kynikeren er en nihilist.

Men mennesket benytter seg åpenbart av mening, i alt fra målene det setter for sitt eget liv, til dagligdagse handlinger, og språket det bruker. At hver minste lille bit av dette skulle være vilkårlig, står i strid med enhver persons overveldende erfaring, og ville i praksis gjort all fornuft, argumentasjon, kommunikasjon, intensjon, målrettet handling og øvrig kausalitet umulig. Om det ikke eksisterte mening, mister umiddelbart ethvert argument mot mening all mening, og kan derfor trygt ignoreres.

Vi skaper derfor ikke vår egen mening. Mening eksisterer allerede. Der ute.

Universet er ikke meningsløst likevel, men er bærer av mening rundt hvert et hjørne. Velkommen til en aristotelisk naturfilosofi. Ganske overlegen til den moderne.

Les mer:
Hva vil det si å være en ting?
Fire årsaker som forandrer alt
En indre dialog om blinde naturkrefter

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.

Hvordan naturvitenskap og religion kan virke i harmoni

Først publisert i Religion og Livssyn 1/2017 – Tidsskriftet for Religionslærerforeningen i Norge. (Publisert her med tillatelse.)

Teksten kan lastes ned her som .pdf, eller leses under.

I denne teksten har jeg to mål. Jeg ønsker (1) først å omtale narrativet hvor vi formidler «religion» til å stå i opposisjon til fornuft og naturvitenskap, for så å vise at (2) naturvitenskapen har en rekke begrensninger og avhengigheter, hvor den kan berikes av religiøse filosofier.

Et forlokkende historienarrativ

Jeg har snakket med et stort antall kristne og ikke-kristne ungdommer i skolealder i løpet av det siste tiåret. Mange av dem har uttrykt at de har lærere som benytter mange muligheter til å prate i negative ordlag om «religion». I timene blir «religion» langt på vei omtalt som en irrasjonell øvelse, i opposisjon til vitenskap og fornuft. Disse lærerne har gjerne bevisst eller ubevisst akseptert et visst historienarrativ. Et historienarrativ som blir styrket enkelte deler i skoleverket selv. Vi finner eksempelvis følgende utdrag fra norskboka Intertekst for VG2, i kapittelet om opplysningstida:

«Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

Historienarrativet forteller om den gang opplysningstiden markerte skillet mot fortiden. Omsider løste mennesker problemer med fornuft og startet å utforske naturen, som om dette skulle være en historisk nyvinning. Vi kommer fra mørket, og er på vei mot lyset.

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å identifisere seg med den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon.

Fornuft som religiøs arv

Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til munken Thomas Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme.

I mange religiøse tradisjoner anses fornuft som noe positivt – en Guds gave. Det er noe som veileder troen. I den katolske kirke er fideisme – tro uten fornuft – bannlyst. Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, og ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstid er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Forkastet konflikttese

At det har vært noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har dessuten vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikttesen er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser, men som mange av oss fremdeles tror på.

Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, med unntak av noen høyst moderne varianter av protestantisk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Forfatterne av Intertekst og deres likesinnede kan nok finne frem til løsrevede anekdoter til at «religionen» påsto å forklare alle naturforhold eller at fri tanke ble ansett som farlig, likt hvordan vi kunne ha funnet det i dagens verden. Men som en overordnet beskrivelse av faktiske tilstander, er utdraget, og det overhengende narrativet, helt virkelighetsfjernt.

I religionsvitenskapen er det som kjent notorisk vanskelig å definere hva «religion» egentlig er, på en måte som meningsfullt holder de tradisjonelle verdensreligionene innenfor, men holder eksempelvis kommunisme, nazisme eller darwinisme utenfor. En definisjon som både skal ta hensyn til trospåstander og levd praksis. Sånn sett kan vi ligne «religion» mer til «politikk». Det er et så vidt begrep at det kan bety alt og ingenting. Det kan virke til det gode eller til det onde, men det er nesten for åpenbart til å bemerke. Så når vi omtaler «religion» i dagligspråket, må vi passe oss for å ikke fremme fordummende påstander som skal omfavne alt fra aztekisk menneskeofring og religiøst motivert terror til buddhistiske munker, katolske nonner og Gandhis ikke-voldsbevegelse.

Påstander som «religion hindrer naturvitenskap», «religion er i strid med fornuft» eller for den saks skyld «religion skaper krig», er dermed ganske meningsløse påstander inntil personen har presisert nærmere. «Religion» kan utvilsomt være en viktig drivkraft i menneskers liv, ikke bare for terrorister og fanatiker, men også naturvitere, filosofer, politikere og kunstnere. «Religion» er først og fremst bare et uttrykk for noe som kjennetegner alle mennesker: Søken etter det sanne og det gode. Etter å forstå virkeligheten på den ene sida, og dernest å finne gode saker å engasjere seg for i livet.

Begrenset naturvitenskap

Andre del av målet mitt, er å adressere fortellinger om at naturvitenskap er den eneste eller beste måten å gi oss kunnskap på, og derfor nødvendigvis vil komme i konflikt med religiøse tradisjoner. Dette er igjen et populært narrativ. Religion og naturvitenskap forsøker visstnok å forklare det samme domenet av kunnskap, og da er det underforstått at jo mer naturvitenskapen skrider frem, jo mindre forklaringsrom vil stå igjen til de religiøse tradisjonene.

Dette var igjen populært i storhetstiden av den logiske positivismen frem mot midten av forrige århundre. Denne positivismen, inspirert av figurer som Auguste Comte og Alfred Ayer, hevdet at meningsfulle påstander måtte være empirisk verifiserbare eller analytisk sanne, slik som «alle ungkarer er ugifte». Men filosofien positivisme var verken verifiserbar eller analytisk sann, så den var selvmotsigende. Positivismen er derfor for lengst forlatt, men vi kan kjenne igjen tankegangen hos den gjengse vestlige i dag.

I moderne tid har denne fått sin reinkarnasjon i form av scientisme. Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er empirisk naturvitenskapelig kunnskap. Følgelig eksisterer det ikke noen form for rasjonell og objektiv søken etter kunnskap som ikke er vitenskap. Som den ateistiske filosofen Alex Rosenberg skriver i boka Atheist’s Guide to Reality (2011):

“’Scientism’ … is the conviction that the methods of science are the only reliable ways to secure knowledge of anything; that science’s description of the world is correct in its fundamentals; and that when ‘complete,’ what science tells us will not be surprisingly different from what it tells us today.” (s. 6-7)

(…)

“If we’re going to be scientistic, then we have to attain our view of reality from what physics tells us about it. Actually, we’ll have to do more than that: we’ll have to embrace physics as the whole truth about reality.” (s. 20)

Å underlegge alle spørsmål for en kritisk vitenskapelig utprøving høres fint ut, og tiltrekker seg nok av selverklærte bekjennere av opplysningsnarrativet. En slik filosofi vil også bety slutten for de fleste religiøse tradisjoner, som nå er forbigått på historiens skraphaug. Men om denne tankegangen ikke balanseres, ender den paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke. For argumentene mot scientisme er mange. Her skal jeg særlig fokusere på fire punkter:

  1. Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell påstand.
  2. Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  3. Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskap henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  1. Hva som sannsynligvis blir ansett som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har ingen styrke

En ABC i selvutslettelse

Jeg skal begynne med det første punktet. Den påstanden som Rosenberg gir ovenfor, er ikke i seg selv en naturvitenskapelig påstand. Den kan ikke kvantifiseres, fanges inn i matematiske modeller eller plasseres under mikroskoper. Scientisme er en metafysisk posisjon, og kan bare forsvares med filosofiske argumenter.

Naturvitenskapen hviler på en rekke filosofiske premisser: at menneskesinnet har tilgang til viten om en ekstern virkelighet; at denne er styrt av regelmessigheter vi kan omtale som lover; at vårt sanseapparat og intellekt er i stand til å fange opp disse, matematikkens og logikkens gyldighet, osv. Siden naturvitenskapen står på et filosofisk fundament, som den særlig har fra dens gresk-romerske og jødisk-kristne arv, kan den umulig rettferdiggjøre seg selv uten å ende i en ren sirkelargumentasjon. Filosofen E. A. Burtt beskriver dette nærmere i den fremdeles aktuelle klassikeren Metaphysical Foundations of Modern Science (1925).

Vi kan ikke komme oss ut av denne sirkelen ved hjelp av vitenskapelige metoder alene, og må ty til noe utenfor den. Nærmere bestemt: de første prinsippene for at noe slikt som både naturvitenskap, natur, intellekt og eksistens er mulig i utgangspunktet. Vi må til disiplinen som tillater oss å spørre om ting som hva en årsak er i utgangspunktet, hva som er naturen til universets fundamentale bestanddeler, hva som er disse byggesteinenes universelle gyldighet, og hvorvidt vi kan si at naturvitenskapelige teorier korresponderer med noe slikt som en objektiv virkelighet. Med andre ord: god gammeldags filosofi. Derfor sier vitenskapsfilosof John Kekes:

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.” (Kekes 1980:158)

Men dersom det blir hevdet at filosofiens rasjonelle status gjør at den må inkorporeres i hele det vitenskapelige prosjektet, og derfor egentlig er naturvitenskap, er scientisme redusert til en triviell og tilfeldig definert filosofi. Den blir plutselig forenelig med alt den var ment å utelukke. Ironisk nok vil det dermed bli mulig å gi vitenskapelige bevis for mening i naturen, samt sjelens og Guds eksistens. Aquinas’ fem gudsbevis, utelukkende basert på fornuft, vil være fullt i tråd med scientistismens filosofi. Uansett om scientismen velger å være selvutslettende eller forbli en overfladisk sannhet, utgjør den altså ingen trussel mot tradisjonell filosofi.

Deskriptive begrensninger for naturvitenskap

I det andre punktet spør vi hvorfor vitenskap ikke kan gi oss en utfyllende beskrivelse av virkeligheten. Grunnen er nøyaktig den samme som grunnen til at naturvitenskapen har sine prediktive og teknologiske fordeler i utgangspunktet: Spesialisering. Hvis en konsekvent scientisme er sann, mener mange, må alt til syvende og sist kunne reduseres til fysikk. Rosenberg skriver i essayet “Disenchanted Naturalism” (2014):

“What is the world really like? It’s fermions and bosons and everything that can [be] made up of them and nothing that can’t be made up of them. Another way of expressing this fact fixing by physics is to say that all the other facts — the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts — supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all.” (s. 19)

Fysikken forholder seg til en rent kvantitativ beskrivelse av virkeligheten, skrevet i matematikkens språk. Derfor er det ingen overraskelse at fysikk har avdekket nettopp de aspektene av virkeligheten som lar seg forutsi og kontrollere som kvantifiserbare fenomen. Det er det den er designet til metodologisk sett.

Fysikk abstraherer fra en virkelighet fylt av kvalitative aspekter. Gud, sjelen, farger, lyder, smak, former, varme, smerte, tanker, hensikter og meninger ignoreres. Fysikken leverer sanne forklaringer, men utelater det mest vesentlige. Fotoner og nevrologiske forklaringer får oss et stykke på vei i å forstå vår opplevelse av farge og smerte, men aldri helt i mål. Alle opplevelser av transcendens, skjønnhet og mening som har motivert det religiøse mennesket i årtusener feies under teppet. Men når heller ikke menneskesinnet finner sin plass i en slik virkelighetsforståelse, må også det bortforklares som en illusjon. Denne kuriositeten ble gjenkjent allerede i 1956 av fysikeren Erwin Schrödinger i boka What is Life? and Other Scientific Essays:

“We are thus facing the following strange situation. While all building stones for the [modern scientific] world-picture are furnished by the senses qua organs of the mind, while the world picture itself is and remains for everyone a construct of his mind and apart from it has no demonstrable existence, the mind itself remains a stranger in this picture, it has no place in it, it can nowhere be found in it.” (s. 216)

Denne konklusjonen er ytterst merkelig, men virker å være den konsistente konsekvensen av den virkelighetsforståelsen scientisme forholder seg til. Alt ekte mentalt liv, med opplevelsen av skjønnhet og aktiviteten av rasjonell tankegang finner ikke sin plass i et slikt bilde. Vi undergraver dermed alle verktøy som fikk oss til å resonnere oss frem til en slik filosofi i utgangspunktet. At våre perseptuelle og kognitive evner ikke alltid fungerer perfekt, kan på ingen måte rettferdiggjøre en slik konklusjon. Å pårope seg å trekke den i vitenskapens navn, overser det faktum at selve den vitenskapelige praksisen, med hypoteseformulering, evidenskalkulering, teknisk språkbruk og resonnement, ladd med mening og hensikt, faller under denne subjektive siden av mennesket.

Årsaken til misforståelsen er tydelig. Informasjonen fysikken gir oss er abstrahert fra en konkret virkelighet, men er ikke i nærheten av å gi oss en utfyllende forklaring av den reelle virkeligheten. Metoden fokuserer utelukkende på de aspektene som kan kvantifiseres, kontrolleres og puttes inn i matematiske modeller, og skriker derfor ut etter at det nettopp er mer som må oppdages. Årsaken til at kvalitative fenomen eller Guds eksistens ikke dukker opp, er ikke fordi fysikken har motbevist dem, men fordi de ikke fanges opp av metoden, og vi må utforske videre med andre verktøy. Å appellere til fysikkens suksess for å vise noe annet, er å misforstå hele spørsmålet.

Forklaringsmessige begrensninger

Dette fører oss til et tredje problem: at naturlovene vitenskapen benytter selv ikke i prinsippet kan benyttes som ultimate forklaringer på hvorfor noe kan foregå i naturen vår. Det er fordi, kort fortalt, ingen moderne mennesker har en forståelse av hva en naturlov faktisk er. Filosofen Ludwig Wittgenstein beskriver det slik i Tractatus-Logico-Philosophicus (1921):

“At the basis of the whole modern view of the world lies the illusion that the so-called laws of nature are the explanations of natural phenomena.” (s. 87)

Alle forsøk på en vitenskapelig utforskning, som allerede forutsetter en slik lovmessighet, kan heller ikke gi en tilfredsstillende forklaring. Enhver appell til en såkalt naturlov – eller selv flere lag av dem får oss bare til å spørre hva slike lover i utgangspunktet er, hvorfor de har noen effekt og hvor de kommer fra i det hele tatt. Dette gjelder selv om fysikken skulle klare å fullføre prosjektet om å forene alt ned til en stor sammenhengende og grunnleggende teori.

Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper. Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet vårt kjente konsept om en naturlov på 1500- og 1600-tallet, som erstatning for den aristotelisk-skolastiske forståelsen av lovmessighet som iboende i naturlige ting, hadde dette en eksplisitt teologisk betyding. Det var et uttrykk for hvordan en monoteistisk Gud hadde satt opp universet i henhold til regelmessigheter. En divine decree.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer. S enere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Konklusjonen er at naturvitenskap ikke kan forklare naturlover, men er avhengig av filosofisk hjelp.

Et skyggespill

Så hvis scientisme står ovenfor så ødeleggende konsekvenser; hvorfor blir da ellers meget intelligente mennesker tiltrukket av den? Hvorfor er vitenskapelighet den største dyd man kan ettertrakte i dagens samfunn, mens filosofi og religion gjerne blir sett på som noe mindreverdig? Kanskje kan Rosenberg igjen gi oss et svar:

“The technological success of physics is by itself enough to convince anyone with anxiety about scientism that if physics isn’t ‘finished,’ it certainly has the broad outlines of reality well understood.” (2011:23)

(…)

The phenomenal accuracy of its prediction, the unimaginable power of its technological application, and the breathtaking extent and detail of its explanations are powerful reasons to believe that physics is the whole truth about reality.” (2011:25)

Det virker som om det største argumentet i scientismens favør er at vitenskapens fremgang i de siste århundrene tvinger oss til å tenke slik. Men dette følger ikke uten videre. Uansett hvor god en metode er innenfor sitt eget felt – ja, selv om den skulle være fullstendig feilfri – kan det ikke rettferdiggjøre bruk utenfor sitt felt uten videre kvalifikasjon. Uansett hvor godt jeg måtte utøve et yrke innenfor internasjonal juss, er det ikke selvsagt at jeg automatisk vil prestere som musiker, sjakkspiller eller banksjef. Det må evalueres på sine egne premisser. Og siden scientisme påstår at vitenskap fanger opp totaliteten av menneskelig kunnskap, gjelder blant annet de foregående punktene.

At naturvitenskap fungerer – og gir oss gode resultater – er det ingen som betviler. Men å ekstrapolere fra dette til at naturvitenskapelige metoder burde utføre alt søk etter kunnskap er jevngodt med å slutte fra at metalldetektorer har vist seg som den mest effektive metoden for å finne metall til at metall er det eneste som eksisterer.

Kritikere forlanger gjerne å høre de prediktive suksessene eller teknologiske applikasjonene til andre fagfelt som eksempelvis filosofi, metafysikk og teologi. Da tror de selv at de har levert en substansiell kritikk, mens det i virkeligheten bare er en forlengelse av det sirkulære skyggespillet. Å kreve dette er like lite imponerende som å avskrive botanikk, matlaging eller kunst på grunn av deres manglende metallfinnende resultater.

Scientisme kan til slutt falle tilbake på påstanden om at naturvitenskap ikke kan utforske hele virkeligheten, men at den er den eneste delen av virkeligheten som er verdt å utforske, basert på dens praktiske verdi. Men dette er ikke en vitenskapelig overveielse, men en filosofisk. Det kan sammenlignes med å unngå alle fag man ikke kan noe om, for bare å få toppkarakterer i karakterboka.

Religion og filosofi på egne bein

Om teologi, klassisk filosofisk utforskning eller moralsk kunnskap er verdt å utforske, står og faller på deres egne bein. Disse beina har stått stødig i over 2300 år, og er fremdeles fullt ut konkurransedyktige. Spørsmål om eksistensen av platonske former, teleologi, en sjel eller Gud, har ikke blitt gjort mindre relevante av vitenskapelige fremskritt, akkurat som metalldetektoren ikke har diskreditert organisk materiale eller tekstiler. De tilhører bare en annen type rasjonell utprøving som fint kan informeres av naturvitenskap, men hvor filosofien har det siste ordet. Likedan forstår vi at religiøse tradisjoner ikke gjøres overflødig av naturvitenskapens fremgang, men kan berike den, og sette dens metoder på stødig fjell.