Category Archives: Filosofi

En indre dialog om fri vilje

A: Vi har ingen fri vilje!

B: Så hva slags vilje har vi?

A: Nå forstår jeg visst ikke helt…?

B: Hvis du ikke tror vi har fri vilje, må det vel være fordi du tenker at viljen er noe annet.

A: Nei, jeg mener bare at hele tanken om at vi skulle ha en fri vilje er en illusjon, slik som en regnbue eller en rett pinne som ser bøyd ut i vann. Det er bare slik det fremstår for oss.

B: Fint det – men å forklare vekk forestillingen om frihet er ikke det samme som å forklare vekk forestillingen om en vilje. Så hva er en vilje?

A: Eeeeh, det er jo det som får folk til å tro at de kan velge mellom det ene eller det andre – selv om de naturligvis ikke kan det.

B: Så en vilje er bare det som får folk til å tro at de er frie?

A: Ja!

B: Men i så fall må uttrykket fri vilje bare betyr en fri forestilling av å være fri. Det henger ikke på greip. Det er inkoherent.

A: Okay. Vilje må bety noe annet, men jeg tror fortsatt at det betyr noe fritt.

B: Virker det rettferdig å si at viljen er et slags ønsking, og at vi kan stille spørsmål om hvorvidt denne ønskinga har noen form for frihet? Selv om «vilje» ikke akkurat betyr «ønske», så vil du vel i det minste godta at mennesket har visse ønsker og lengsler?

A: Ja, ok. Vilje høres ikke helt ut som ønske eller lengsel, men vi har nok virkelig ønsker eller ting vi lengter etter, og jeg avviser at vi kan velge hvilke vi kommer til følge. En perfekt vitenskap kunne fortalt oss akkurat hvorfor noen munker velger å følge sitt ønske til å leve i sølibat, faste og bønn, mens en utsvevende playboy velger å leve livet sitt i henhold til helt andre ønsker. Men ingen av dem hadde noe reelt valg om hvilket ønske de fulgte.

B: Så hva slags ting er et ønske? Kan vi for eksempel ønske oss noe vi overhodet ikke vet noe om, eller må vi i det minste ha en slags grov kunnskap av det?

A: Grov kunnskap? Joda, det tror jeg stemmer.

B: Så mitt ønske for X virker i det minste til å følge fra en slags form for kunnskap om X – selv om dette kan bety mange ting. Man kan f.eks. ha et ønske om fred, selv i krigstid.

A: Ja.

B: Så du påstår at vi ikke har noe annet valg enn å ønske disse tingene vi tror vi lengter etter?

A: Nemlig. Når vi bare forstår mer, vil vi finne ut akkurat hvorfor vi tenker at disse tingene er gode. Se bare på hva evolusjonen kan forklare om skjønnhet, moral, altruisme, osv.

B: Men vi kan bare ønske oss noe, etter at vi har lært noe om hva det er?

A: Ja.

B: Men har vi full kunnskap om alt vi ønsker oss, eller ikke? Hvis vi ønsker oss fred, vet vi da nøyaktig hvordan denne freden vil se ut? Hvordan vi kan oppnå den, hvor raskt, og alle andre relevante detaljer?

A: Nei.

B: Så vår kunnskap om disse målene våre er vage og ubestemte, og kan oppnås på en rekke ulike måter?

A: Stemmer.

B: Men hvis jeg virkelig har et ønske om, f.eks. fred, og ønsket mitt følger fra kunnskap, og hvis kunnskapen er ubestemt, så er da også ønsket ubestemt? Men er ikke et ubestemt ønske det motsatte av en fastbestemt ønske? Så er ikke dette ubestemte ønsket nettopp det vi kaller – en fri vilje?

A: Vent litt. Det vet jeg ikke helt. Jeg tror ikke at alt som er ubestemt også er fritt. Kvantehendelser er også ubestemte. Det samme er terningkast, men en terning er på ingen måte fri.

B: Men jeg sier ikke at hver ubestemt ting må være frie, men det holder å si at de er ubestemte. Hvis våre ønsker følger på vår kunnskap, og hvis kunnskapen vår ikke er fastsatt i en bestemt retning, hvordan kan våre ønsker være det?

A: Kanskje det er flere årsaker til våre ønsker enn bare kunnskap.

B: Helt sikkert, men det er ikke poenget. Vi ble akkurat enige om at et ønske er umulig uten noen form for kunnskap. Du kan ikke si først at når du har et ønske om fred, må du ha kunnskap om det, men når du har et ønske på et eller annet middel for å oppnå det, trenger du ikke å kjenne det. Jeg ser ikke hvordan du kan et fullstendig bestemt determinert ønske, uten at man også påstår at vi har fullstendig kunnskap om alt som må gjøres – og det har vi åpenbart ikke.

A: Så du sier at vår frihet skapes av vår mangel på kunnskap?

B: Ikke helt, men det er nok noe sannhet i det. “Frihet” i menneskelig forstand virker å kreve at vi ikke vet eksakt hvordan vi oppnår et mål.

A: Men vi er ikke frie til det målet?

B: Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi hadde perfekt kunnskap om hva målet var, og perfekt kunnskap om hvordan vi kom oss dit, og det ikke var noen omstendigheter som gjorde målene uklare, så ville vi ikke være frie i den forstand vi nå anser oss som frie. Kort fortalt. Hvis vi sto ansikt til ansikt med målene for våre liv, og gjenkjente det, ville vi ikke kunne hatt noe annet valg enn å velge det.

A: Ja! Det er akkurat det jeg mener. Jeg tenker at det er akkurat det moderne vitenskap forteller oss!

B: Da virker det til at vi er enige. Spørsmålet nå er bare hva som er målet for livene våre – det vi kaller for vårt telos – sant?

A: Ja, stemmer.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra thomist James Chastek.

Foredrag: Hva er thomisme?

Den andre av to undervisningsøkter jeg hadde på Filosofiuka 2016 er nå ute på nett med video og slides.

Hva er thomisme? er en introduksjon til en av historiens største filosofiske skoler, i røttene fra personer som Aristoteles, Platon og St. Thomas Aquinas.

Mer om thomisme her.

Videosnutten fra andre halvdel etter pausen ble dessverre ødelagt, men her er fremdeles en god introduksjon med et alternativt narrativ til filosofihistorien. Enjoy!

Foredrag: Hvordan vet du det?

Den første av to undervisningsøkter jeg hadde på Filosofiuka 2016 er nå ute på nett med video og slides.

Hvordan vet du det? er en introduksjon til erkjennelsesteori, og til noen ulike teorier kilder til og oppbygning av kunnskap. Det skal være nok innhold her til å gi deg en solid karakter på en tidlig universitetseksamen i epistemologi og vitenskapsfilosofi. I hvert fall om du er litt heldig med oppgaven. :)

Håper at det kan være interessant for noen her. Enjoy!

Lykke vs. Lykke – Om meningen med livet

Mer presist: Lykke vs. Eudaimonia. Å plassere fremmedord i en tittel er sjeldent et strategisk trekk, men nå som jeg har lurt deg hit, kan jeg forsøke å forklare hva det betyr.

Som nevnt i et nylig innlegg hadde Minervas siste papir-nummer en spennende idéseksjon om Aristoteles, hvor Frode Bjerkås brukte aristoteliske idéer til å kritisere ny-eugenikken, mens Øyvind Rabbås skrev om aristotelisk lykketenkning – kalt eudaimonia.

Teksten til Rabbås er særs interessant, og fortjener å leses i sin helhet for dem som har tilgang til det. Under følger noen egne refleksjoner om aristotelisk lykke, som ble skrevet før Rabbås sin tekst ble lest. Sant og si har den mer fokus på Platon enn Aristoteles, men det er stor overføringsverdi. :)

Kulturen vår er besatt med jakten av lykke. Kanskje ikke så rart. Hva annet har vi? Filosofen og historikeren Walter Stace påpekte i en utgave av The Atlantic i 1948 at etter konseptet om «telos» forsvant fra vårt bilde av naturen, og «mening» ikke fikk plass i vårt nye (og feilaktige) konsept av naturen som en slags forvokst maskin, så skriver Stace:

If the scheme of things is purposeless and meaningless, then the life of man is purposeless and meaningless too.  Everything is futile, all effort is in the end worthless.  A man may, of course, still pursue disconnected ends, money, fame, art, science, and may gain pleasure from them.  But his life is hollow at the center.

Et telos kan kanskje best oversettes med «formål». En slags «rettethet» mot noe forbi seg selv. Det aristoteliske natursynet, som var dominerende i 2.000 år, frem til den ble avbrutt av figurer som Locke, Descartes, Hume og Kant, lærte at alle ting i naturen hadde «telos». Ved å forstå alt i naturen til å peke forbi seg selv, kunne vi også forstå årsak-og-effekt på en meningsfull måte. Vi kunne forstå hvorfor alle eikenøtter, gitt at de ikke ble hindret av andre omstendigheter, var rettet mot å bli eiketrær, og ikke furutrær, palmer eller pandabjørner. Vi forsto hvorfor to hydrogen-atomer, sammen med et oksygen-atom, hver bidige gang ble til et vann-molekyl, og ikke Litago, Jack Daniels, lava eller ild.

Stace var ingen fan av Aristoteles. Han var ikke kristen. Han kjempet ikke for å vende tilbake til noe telos eller en større aristotelisk naturfilosofi. Han kalte imidlertid dette tankeskiftet for den største revolusjonen i menneskehetens historie, og mente bare å peke ut noen brutale fakta som vi måtte lære oss å leve med.

De fleste av oss tenker i dag at det ikke er noe utenfor mennesket selv som burde bestemme målet for vårt eget liv. Vi lever tross alt i 2016. Den visjonen gikk tapt med fortidens generasjoner, og vi er nå overlatt til å i beste fall konstruere en illusjon av mening i vårt eget bilde. Noe som gjør visse aktiviteter i det minste oppleves subjektivt meningsfulle. Karriere, idrett, dataspill, romantikk, familieliv og stadig nye politiske kamper kan i det minste oppholde oss så lenge vi holder på med dem. Hvis vi er mange nok som enes om det, kan vi forstyrre hverandre en god stund, før noen peker ut at hva vi holder på med i bunn og grunn er meningsløst, etter at vi er forbi all hypen. Litt som russetida med andre ord.

I moderne post-Hollywood språkbruk ender vi gjerne med å omtale «lykke» som noe synonymt med «glede» og motsatt til «tristhet». Og på samme måte som «tristhet», betegner «lykke» først og fremst en følelse. Det er noe subjektivt opplevd, som tilhører deg og bare deg.

Det virker nærmest absurd om noen andre skulle forsøke å fortelle deg at du ikke er lykkelig. For det er du, og bare du, som har tilgang til dine egne opplevde følelser. Hvis noen spør deg om du er lykkelig, er det en enkel jobb for deg å forhøre deg med din egen emosjonelle og psykologiske tilstand.

I klassisk filosofi skal du lete lenge for å finne noe som tilsvarer denne bruken av ordet «lykke». De antikke greske tenkerne skriver masse om «eudaimonia», som vi oversetter med ordet «lykke». Men det ligger en dyp ironi i at hva disse mener med eudaimonia, er nærmest det motsatte av hva vi mener med lykke. Det avslører, ikke bare en konflikt i språk, men hvordan vår moderne tankeverden ofte ikke tillater oss tilgang til hva disse tenkerne mente å formidle, ut fra sitt eget utgangspunkt.

For Platon og Aristoteles henviser ordet eudaimonia til noe langt mer enn komfort, et slags psykologisk behag eller en regelmessig utløsning av endorfiner og adrenalin i kroppen, egnet til å gi oss en midlertidig subjektiv opplevelse av velvære.

Eudaimonia karakteriserer, ikke en subjektiv tilstand, men en objektiv beskrivelse av virkeligheten. Av væren. Ikke hvordan man føler seg, men hvordan man er. Eudaimonia betegner, kort fortalt, svaret til det grunnleggende spørsmålet: Hva er det gode liv?

Dette svaret er ikke avhengig av hva noen enkelt person tror at det er, selv om en person holder lidenskapelig til sin egen mening. Om en person lidenskapelig påstår at 22×22=444, så vil det fremdeles være feil, siden det korrekte svaret er 484. Noen må gjerne anta at hjernens primære funksjon er å kjøle ned blodet, og forsvare dette, men de vil ta feil, siden svaret deres ikke er i samsvar med virkeligheten.

På samme måte, vil Platon si at en person som tror at det gode liv, som hedonisten, består i å oppnå mest mulig tilfredsstillelse, gode følelser eller ansvarsløshet, tar feil. Det vil likedan ikke være et spørsmål om hva noen mener om noe som helst, for vedkommende vil rett og slett ha trospåstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.

Det gode liv, er å være en lykkelig person. Men lykkelig i en eudaimônsk forstand.

Det betyr ikke at et liv rettet mot selv-tilfredsstillelse ikke kan gi hva vi gjerne kaller glede, nytelse eller hva vi ofte litt primitivt vil kalle «følelser av lykke». Det vil det nok.

Men problemet er at nytelse, eller «lykke», er en flyktig, forbigående følelse. At en gitt aktivitet gir nytelse, eller gir «lykke», gjør lite for å bestemme om hvorvidt aktiviteten er god.

Tenk deg en kriminell, som stjeler, utnytter og utøver vold mot uskyldige. En slik definisjon av «lykke» vil tillate at en slik kriminell er lykkelig. Men ikke med eudaimonia. Den kriminelles opplevelser av «lykke» betyr ikke at handlingene hans er gode. At de er verdt å gjøre. Hvis vi forteller ham at han lever et dårlig liv, kan han være kraftig uenig, men det spiller liten rolle. Ofte blir vi tiltrukket av kule skurkeroller på film, og skulle ønske at vi kunne leve som dem i en dag eller to, men det betyr ikke at de ikke lever dårlige liv. Skurken kan påstå at hans opplevelser og hans meninger er det avgjørende for å bestemme at livet hans er godt, men Platon vil knapt ta den idéen seriøst for et øyeblikk, og det burde heller ikke vi gjøre.

Tvert imot. Platon vil si at en mann som oppnår nytelse fra dårlige handlinger, ikke bare gjør handlingene dårlig, men gjør personen dårlig.

En person som gjør dårlige handlinger, men i det minste vet at hans handlinger er dårlige, har fortsatt håp, siden han kan vende seg om, og forsøke å leve et godt liv isteden.

En god person burde oppleve lykke av å gjøre gode handlinger, og når hun mot formodning skulle gjøre en dårlig handling, burde det skape smerte.

Så en god person opplever lykke av å være god. Derav kan vi sette opp en ligning. Der hvor glede er, kan, eller kan ikke, eudaimonia være. Men der hvor eudaimonia er, vil alltid glede følge.

Det gode liv, er å oppnå gleden som følger fra å være en god person, som opplever lykke av å gjøre det gode.

Dette hører hjemme i en moralsk realisme, snarere enn en relativistisk moral. Den lærer at mennesket er plassert inn i en virkelighet innen rammene av en naturgitt menneskenatur, situert av vår biologi og våre særtrekk.

Platon og Aristoteles holder til at det virkelig eksisterer enkelte moralske fakta, og at mennesket kan oppdage disse. Om dette høres kontra-intuitivt for oss moderne mennesker, forteller det trolig mer om oss enn om dem.

Det betyr ikke at det er enkelt å oppdage disse. Som i enhver vitenskap, krever det mye og grundig arbeid. Men når vi finner frem til gode svar, kan vi dele dem med andre, og vi kan argumentere rasjonelt for dem på tvers av kultur og filosofi.

Det forteller oss at etikk er en ekte vitenskap, og ikke bare noe enhver er overlatt til å avgjøre for en selv, hvor ens egen subjektive mening er avgjørende instans.

I Platons dialog, Gorgias, finner vi Sokrates i diskusjon med Kallikles. Kallikles forsøker, som vi ofte gjør, å identifisere eudaimonia med nytelse. Sokrates stopper ham, og peker ut at et disiplinert liv mot det gode er eudiamônt, mens et liv i uhindret nytelse er usselt og ulykkelig. For Sokrates gir det mening å si at han ikke føler seg ulykkelig, men han er ulykkelig. Nettopp fordi han ikke lever opp til å være den beste utgaven av hva et menneske har telos til å være. Han lever ikke opp til det objektivt gitte meningen med menneskelivet.

I dialogen Menon, utdyper Sokrates dette ved å si:

 What else is being miserable than to desire and to acquire bad things?
(78A)

Så hvordan garanterer man da at man kan leve et verdifullt liv – et liv i eudaimonia?

Dessverre er det ingenting som garanterer det.

Men grekerne kommer opp med noen nødvendigheter som forutsetninger. Nødvendigheter som ikke garanterer eudaimonia, men man er garantert til å ikke kunne oppnå eudaimonia uten disse.

Disse nødvendighetene kjenner vi populært som dyder. Den velkjente lista av dyder fra den klassiske æraen inkluderer visdom, rettferdighet, måtehold, mot og fromhet. Å ha disse dydene, er å oppføre og føle seg på en viss måte. Det er å oppføre seg godt, men også å føle seg bra over å oppføre seg godt.

Katolsk tanke inkorporerte siden mye av dette, og la til tre nye teologiske dyder: Tro, håp og kjærlighet.

For å gjøre, og ønske å gjøre, det gode, kreves trening. Vi må øve oss på å bygge en god karakter. Dydene er, kort fortalt, disposisjoner mot handlinger. Bedre kjent som vaner. Vaner tvinger vi ikke i oss selv over natta, men kreves ofte måneder med arbeid for å hamres inn i psykologien vår. Handlinger og vaner er ekte beskrivelser av vår væren, og ikke bare subjektive følelser. Vi kan føle oss rettferdige, modige og nøysomme, men handlingene våre kan avsløre noe ganske annet.

En person som lever dydig, er en person som gjør, og ønsker å gjøre, det gode. Så et dydig liv er fylt av gode handlinger, og er, et godt liv. Et lykkelig liv.

Så for å oppsummere. Vår moderne beskrivelse av «lykke» tillater at en ignorant, feig, narkoman kriminell, eller en egoistisk, grådig, ondsinnet diktator kan kalle seg «lykkelig». Det er ingenting i vårt moderne konsept av lykke som kan få oss til å fortelle ham at han tar feil. Men i henhold til eudaimonia, så tar han feil. Det er like åpenbart som at 22×22 ikke er 444, men 484. Hvis dydene er en nødvendig forutsetning for at en person kan være eudaimôn, kan ikke en ond person være lykkelig. Å si at diktatoren er lykkelig, vil være fullstendig nonsens. Det vil være å påstå noe som åpenbart er feilaktig.

Platonister vil gjerne skille mellom hvordan ting fremstår og hvordan ting virkelig er. Mellom hva som fremstår som x, og hva som virkelig er x.

Lykke er av denne sorten. Nytelse eller «lykke», kan fremstå som godt. Men eudaimonia, er virkelig godt.

Man kan være uenig med alt dette, men det er vanskelig å ignorere at denne klassiske forståelsen av eudaimonia virker til å inneholde noe mye dypere og mer ekte, enn vår moderne «lykke».

(Appendix: Her ser vi også konturene av dydsetikkens kritikk mot moderne moralsystemer som pliktetikk og konsekvensetikk. Den holder disse moderne systemene for å være høyst kunstige, fullstendig uegnet for at virkelige mennesker skal ta virkelige valg i virkelige liv. Dydsetikken vil heller ha oss til å innse kompleksiteten av livet, ta fokuset vekk fra hvert enkelt valg, og over på å jobbe mot at vi skal bygge en god karakter som er godt egnet til å bruke en utviklet fornuft til å ta gode valg i ulike situasjoner. Den sier at det finnes ikke enkle huskeregler du kan ha fremfor deg, som skal sikre at Buddha, Darth Vader, Stalin, Hitler og Gandhi tar gode, moralske valg i mange ulike typer situasjon, under mange ulike omstendigheter. Noen huskeregler, som hvis du følger dem konsekvent, vil få deg til å utøve onde handlinger.)

Les også:

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Filosofiuka 2016 – Program og bidragsytere

Det er nå bare noen dager til søknadsfristen torsdag 30. juni. Det er fortsatt plasser igjen, så skriv gjerne inn en kort tekst på sidene våre, og tips en venn som burde bli med oss for noen dager med natur, læring, stillhet, samtaler, tanker og nye venner inne i Oslomarka.

http://skaperkraft.no/arrangementer/arrangement/calendar_event/6103905

Du kan benytte dette Facebook-arrangementet til å invitere dem raskt og enkelt:

http://www.facebook.com/events/1207035375981349

Vi er stolte over å kunne lansere programmet og bidragsyterne i løpet av uka. En veldig solid gjeng som sikrer at historiens første Filosofiuka vil bli et spennende og lærerikt arrangement. Program kan du motta ved å sende en mail til kontaktadressen på venstre side.’

Bidragsytere du vil møte i løpet av uka:

Andrew Davison: Britiske Davison kommer ens ærend til Norge og Oslomarka for å være med oss. Han er Starbridge Lecturer i teologi og naturvitenskap ved University of Cambridge, og har jobbet mye i grensefeltene av teologi, filosofi og naturvitenskap. Han har skrevet en rekke bøker, og innehar en dobbel doktorgrad i kjemi og teologi. Davison underviser på fredag.

 Anders Kvellestad: Kvellestad er partikkelfysiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Til daglig jobber han i Stockholm der han forsker på hvordan data fra LHC (Large Hadron Collider i Cern) og andre eksperimenter kan brukes i jakten på nye og dypere fysikkteorier. Kvellestad underviser på lørdag.

 Morten Magelssen: Magelssen har jobbet som lege og er forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter av boka “Menneskeverd i klinikk og politikk“, og er en av landets største ressurser på høyst relevante spørsmål om moderne bioetikk. Magelssen underviser på lørdag.

Filip Rygg: Rygg er leder i Tankesmien Skaperkraft. Han har tidligere vært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har flere ganger møtt som vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg underviser på torsdag.

Simen Juul-Hansen: Juul-Hansen er en talentfull ung musiker som til daglig studerer ved Liverpool Institute for Performing Arts. Han skal være med som deltaker i løpet av uka, og vi er så heldige at han har sagt ja til å ta med seg et lite keyboard, og holde en melodiøs konsert for oss en av kveldene.

Bidragsytere som er med i arbeidsgruppa:

Ingvild Hellenes: Hellenes jobber som prosjektkonsulent i NLM Ung og er skribent for nettstedet snakkomtro.no. Ingvild har en master i idèhistorie fra Universitetet i Oslo.og har studert apologetikk ved The Oxford Centre For Christian Apologetics. Hellenes er ansvarlig for L’Abri-lunsjene våre, og diverse annet.

Ragnar Mogård Bergem: Mogård Bergem studerer til doktorgrad i filosofi og teologi ved Universitetet i Cambridge, hvor han skriver avhandling om rasjonalitet, autoritet og politisk teologi. Bergem underviser på mandag og torsdag.

Martin Jakobsen: Jakobsen studerer til vanlig til doktorgrad ved Universitet i Agder, hvor han skriver om etikk, Gud og moralsk realisme. Jakobsen underviser på mandag og tirsdag.

Elizabeth Severinsen: Severinsen er med som NKSS Lagets representant og er til daglig lagsarbeider i Region Øst. Hun reiser dessuten mye rundt og prater på universiteter over hele Europa. Severinsen bidrar med diverse i løpet av uka.

Andreas Masvie: Masvie er rådgiver i tankesmien Skaperkraft, og reiser til høsten avgårde til Oxford University for å studere Philosophy and Theology. Han publiserer jevnlig tekster på steder som Morgenbladet, Minerva, Dagbladet.no og Klassekampen og har mye verdifull erfaring med å delta i den offentlige samtalen. Masvie bidrar med en rekke innhold på kveldstid i løpet av uka.

Daniel Joachim Kleiven: Kleiven er gründer og rådgiver i Tankesmien Skaperkraft. Kleiven er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI i Oslo, og har i tillegg studert teologi og filosofi. Kleiven underviser på tirsdag og torsdag.

I tillegg inneholder arbeidsgruppa vår følgende, som har gjort en god innsats i forkant for å realisere en slik uke, men dessverre ikke har anledning til å være med:

Linda Fisher-Høyrem: Linda Fisher-Høyrem har doktorgrad i filosofi. Forskningsinteressene hennes ligger i krysningsfeltet mellom psykologi, sinnsfilosofi og metafysikk.

Stefan Fisher-Høyrem: Stefan Fisher-Høyrem har doktorgrad i sekularitetshistorie. Forskningsinteressene hans ligger i krysningsfeltet mellom sekularitetsstudier, politisk teologi, og teknologi- og historiefilosofi.

Noen svake ateistiske innvendinger

Jeg kom nylig over denne siden på Atheist Republic, som visstnok gir noen “svar på vanlige teistiske argumenter”.

Jeg lurer på hvor mye kognitiv dissonans som går med på å innbille forfatteren at han virkelig skriver noe treffende i denne teksten. Jeg lurer på hvorfor han ikke ønsket å plukke opp en bok som en av disse først. Men det interessante, og grunnen til at det er verdt å nevne, er at denne type argumentasjon ikke er begrensa til et mørkt hjørne av internett, men er noe man møter overraskende mange steder.

Se f.eks. #2 “Skriften beviser Guds eksistens”. Jeg benyttet faktisk denne parodien som introduksjon før jeg presenterte Aquinas’ tredje vei, men jeg tenkte det bare som en, ehmm….parodi. Like i etterkant så jeg at rakettforskerne i Hedningsamfunnet elsket å raljere mot denne fiktive forestillingen.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke eksisterer kristne eller teister som sier dumme ting. Vi er nettopp skyldige i å ha sagt mange dumme ting, siden det eksisterer ateister som kan skrive slike tekster. Det betyr heller ikke at det ikke eksisterer ateister som er langt mer sofistikerte i tankegangen sin, eller har en beundringsverdig begrunnelse på ateismen sin.

Les også:
Bulverisme – psykologisering uten grenser

Det kunne vært spennende å ta en egen runde på hva folk anser som de beste ateistiske innvendinger i et nytt innlegg, om det er noe folk ville vært interessert i?

Jeg har i det minste noen forslag på hvilke jeg liker. :)

Her kan vi la C. S. Lewis få avslutte:

Very often, however, this silly procedure is adopted by people who are not silly, but who, consciously or unconsciously, want to destroy Christianity. Such people put up a version of Christianity suitable for a child of six and make that the object of their attack. When you try to explain the Christian doctrine as it is really held by an instructed adult, they then complain that you are making their heads turn round and that it is all too complicated and that if there really were a God they are sure He would have made “religion” simple, because simplicity is so beautiful, etc. You must be on your guard against these people for they will change their ground every minute and only waste your tune. Notice, too, their idea of God “making religion simple”: as if “religion” were something God invented, and not His statement to us of certain quite unalterable facts about His own nature.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Gud og andre diktatorer – Hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Jeg har tidligere påstått at de fleste ateister har et sterkt misvisende bilde av den gudeskikkelsen de hevder å avvise. Det er ikke ment som en fornærmelse. Mange troende har (i henhold til klassisk teistisk tradisjon) også det, inkludert selv (i mindre grad) kjente kristne figurer som William Lane Craig, Richard Swinburne, van Inwagen og Alvin Plantinga.

Så se for deg følgende. La oss si at vi en dag fant spor etter at avanserte utenomjordiske vesener var på jorda for noen tusen år sida, og briefet med teknologien sin til gamletestamentets Israel-stamme, som i von Dänikens Chariots of the Gods. Eller la oss si at vi fant utvetydige spor som viste at Odin, Tor, Loke, Frøya og æsene virkelig hadde lekt seg med jotnene i Jotunheimen, og lagt igjen beskjeder om deres snarlige tilbakekomst og det kommende Valhall.

Eller la oss tenke oss at teleskopene våre en dag fikk øye på supertærne til det som bare kan være en gigantisk menneskelignende gudeskapning. Eller si at det plutselig strømmet inn rapporter fra milliarder av mennesker som hadde kommunisert med en usynlig skikkelse ved navn Tim, som påsto å være veldig mektig og hadde en lei tendens til å dukke opp hvor-som-helst og når-som-helst, og som forsøkte å dele ut kommandoer til folk om hvordan de skulle leve. Eller si at Frank Tiplers Omega Point-scenario er korrekt, og hele universet vil konvergere mot en slags uendelig super-computer som Tipler identifiserer med “Gud”.

Hvis noen av disse scenarioene hadde gått i oppfyllelse, ville da en klassisk gudstroende reise henda opp i været og utbrutt: “Vi hadde rett. Se, vi hadde rett!”? Ville de danset rundt med ordene: “Se, Gud eksisterer!” eller “Bibelen er sann!”?

På ingen måte. Det hadde antakeligvis vært mer skremmende. Se for deg om von Dänikens utenomjordiske vesenene hadde kommet tilbake. Gudene vet vel hva de da kunne funnet på? Kunne vi ha stolt på at Tor ikke tok ut den vanlige aggresjonen sin på menneskeheten? På at tærne til super-gud ikke hadde tråkket jorda vår flat, til mulig jubel for The Flat Earth Society? Kunne vi egentlig ha stolt på at Tim var på vår side? At ikke Tiplers computer hadde integrert bevisstheten vår til en del av seg, og vi var dømt til et liv i passiv kjedsomhet i dens minne? Bare fantasien setter grenser for diverse grusomheter disse semi-guddommelighetene kunne utsatt oss for.

Men er det egentlig noen forskjell på disse, og hva jødedom, islam eller kristendom kaller for “Gud”? Er ikke denne guden bare enda verre, siden den virker innmari opptatt av seksuallivet mitt og hvilke tanker jeg skal få lov til å tenke? Hvordan veit vi at denne såkalte guden er god, og ikke ond? Er det ikke da bedre å forklare den vekk som en slags antikk sammensvergelse blant diverse maktsyke herrer som oppfant en type overnaturlig projeksjon av seg selv for å kontrollere massene?

Gitt gudsbildet som enkelte ateister har, forstår jeg himla godt at de ønsker å forbli ateister. Jeg forstår at de kanskje ikke bare ser noen gode grunner til å tro at noe slikt eksisterer, men at det til og med kan betraktes som en nobel kamp å aktivt kjempe mot at andre skal formidle denne forestillingen.

Den kjente retorikeren og nyateisten Christopher Hitchens formulerte det på følgende måte i et intervju fra 2007 intervju fra 2007. At dersom det eksisterte en Gud som svarte på bønner og blandet seg inn i menneskers liv, så:

(…) we would be living under an unalterable celestial dictatorship that could read our thoughts while we were asleep and convict us of thought crime and pursue us after we after are dead, and in the name of which priesthoods and other oligarchies and hierarchies would be set up to enforce God’s law.

Selv ateisten-som-ble-deist Anthony Flew sa noe lignende i et intervju fra 2004:

It should perhaps be noted here that not only the God of Islam but also the God of Christianity was originally conceived on the model of an Oriental despot — such as Saddam Hussein — insistent that his subjects should be always obedient to, and forever praising of, their master.

Stephen Fry sa blant annet følgende i sitt mye delte intervju fra i fjor:

It’s perfectly apparent that [God] is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Richard Dawkins åpner sitt kapittel om monoteisme i God Delusion (s. 51) på en spesielt velformulert måte:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.

Sjarmerende.

Selv mer sofistikerte ateistiske filosofer som Thomas Nagel skriver dette i The Last Word.

I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers.  It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief.  It’s that I hope there is no God!  I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.

Det får vel holde med case studies for denne gang.

Og hvem kan klandre Dawkins & Co for å gjøre opprør mot en slik størrelse? Selv om en slik bøllete gud skulle eksistert, er det lett å tenke seg at det moralsk rette ville vært å gjøre opprør mot en slik kosmisk diktator. Man kan faktisk tenke seg få oppgaver som mer moralsk prisverdige i livet enn nettopp denne kampen.

Det er virkelig litt av en figur de tegner opp. For tenk på dem som virkelig tenker slik. Dem som tenker at den bibelske Gud som kristne tror på, og den Gud som Augustin, Anselm og Aquinas omtaler, egentlig bare var en eneste stor kosmisk Saddam Hussein? En gigantisk psykopat som delte ut tilfeldige kommandoer til menneskeheten, og som fulgte dem opp med trusler, men som også tilfeldigvis viste seg å være immateriell, overveldende mektig, med full kunnskap om hva som pågår i hver minste lille krik og krok i universet, inkludert hva som foregår på badet og soverommet ditt. Ville det vært noe galt i å genuint håpe på at en slik bøllete antropomorfisert (menneskelignende) “Gud” ikke eksisterer?

Nei. På ingen måte!

Men hva hvis kanskje, og bare kanskje, at dette ikke er en korrekt representasjon av Gud? Hva hvis det eksisterte en gyllen tredje tilnærming?

Enter klassisk teisme. Klassisk teisme er den felles tankearven, ikke bare til kristne eller thomister som meg, men til store deler av katolske, ortodokse, tidlige protestanter, i tillegg til jøder, muslimer, selv noen sikher og hinduister, og diverse andre filosofiske teister påvirket av platonsk og aristotelisk tankegang. Blant sentrale filosofer i historien som Aristoteles, Plotin, Augustin, Maimonides, Avicenna, Anselm og Aquinas.

Klassisk teisme er bastant i å avvise alle antropomorfiserte fremstillinger av Gud. En informert klassisk teist ville aldri slått ut med henda i scenarioene over og sagt: “Steike, det viser seg kanskje at Gud ikke eksisterer, men denna Odin, Tim, super-Saddam eller supercomputeren virker til å være temmelig mektig, så jeg får vel bare tilbe en av dem isteden.”

For dette handler om hva som virkelig står på spill mellom ateisme og teisme. Det er ikke bare en haug av crazy ritualer, eller å velge ut en eller flere guder på måfå (hvor ateister bare “går en gud videre”), som det enkelte mennesket kan velge å tilbe for å høyne livskvaliteten sitt enda et stykke, ved siden av squash på tirsdager og bingo med vafler på fredager. Et gode vi kan velge fra eller til. Et kirsebær på toppen av kaka, men som ellers ikke rokker noe ved kjernen i vår virkelighetsoppfatning.

Les også:
Nietzsche og nyateistene

Det virker til at kjernen til ateistens misforståelser, kommer fra hans forestillinger om at teisme er arbitrært, med arbitrære forklaringer på vanskelige spørsmål. Men disse påståtte arbitrære tilfeldighetene, som mer banale former for teisme sikkert er skyldig i, hevder jeg at klassisk teisme immun for.

Hvordan kan det stemme? La oss se på tre punkter som Gud kan anklages for å være. Gud kan være…

Metafysisk arbitrær

For hjelper konseptet om Gud oss til å forklare hva som er den ytterste virkelighet?

Noen ateister tenker at troen på Gud i bunn og grunn er å tro på en slags magisk skapning, hvis magi er en slags pseudo-forklaring, som ikke bringer vår forståelse fremover på noen som helst måte. Eller så tror de kanskje at å postulere Gud som Skaper bare er en “brute fact”. En stor sånn-er-det-bare, som ikke er mer troverdig enn å bare nøye oss med den mer intellektuelt ærlige konklusjonen, informert av Ockhams barberkniv, av å si at universet selv er en brute fact. Slik som f.eks. Bertrand Russell utbrøt i den kjente BBC-debatten med Frederic Copleston:

The universe is just there, and that’s all.

Men dette er nettopp hva klassisk teisme avviser. Den holder til at det ikke eksisterer noen brute facts, siden det er det som ville vært å tro på magi. Men klassisk teisme påstår at universet, i seg selv, er intelligibelt og rasjonelt tvers gjennom. Grunnene til dette er fundert, ikke i appeller til magi, men i solid metafysikk, som i thomisme.

Så når klassiske teister sier at alt i universet krever en årsak, og sier at Gud er den første årsak, men at Gud ikke selv krever noen årsak, så deler de ikke ut et tilfeldig get-out-of-jail-free-kort til Gud, som like godt kunne vært tildelt Zeus, Tim eller universet selv.

Nå vil det være utenfor rekkevidden av dette innlegget å tilstrekkelig demonstrere hvordan Gud som Skaper må være, men for å gi en rask oppsummering: Alt i universet krever årsaker fordi de har potensialer som krever aktualisering, eller deler (materielle eller metafysiske) som krever å settes og holdes sammen på diverse måter. Men Gud er ren aktualitet, uten potensialitet. Gud er ikke sammensatt, men absolutt enkel, og absolutt en. Det betyr at Gud ikke krever en årsak, og ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, men heller er hva som har kapasiteten til å tilføre eksistens til alle eksisterende ting til hver eneste tid. Gud er, med Aquinas sine ord, Ipsum Esse Subsistens – iboende væren i seg selv. Guds essens er lik Guds eksistens. Gud erat Gud er.

For det som ikke er ren aktualitet, absolutt enkelt eller har iboende, uavhengig væren, kan ikke være den metafysisk mest ultimate virkeligheten, uansett hvor kunnskapsrikt og moralsk fantastisk dette noe skulle være. Om det så skulle være glorifiserte aliens, Odin, supercomputere, Zeus, Ra eller andre skapninger.

En ateist ville vært rettferdiggjort i å avvise noe slikt.

Men en klassisk teist på sin side hevder å kunne demonstrere at Gud er alt dette.

Les f.eks. mitt tidligere innlegg:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form

Moralsk arbitrær

Jeg har møtt et overraskende antall ateister som tror at kristne tror at Gud er god bare fordi Bibelen sier det. Hvis man da tror at Bibelen bærer lav troverdighet, er det forståelig nok at man tenker at Guds godhet heller ikke er til å stole på. Men en klassisk teist sier ikke at Gud er god basert på bibelvers, selv om det kan eksistere bibelvers som virker å bekrefte dette.

Mange ateister tenker på samme vis at det å si at Gud er god, vil si at vi regner Gud som en moralsk aktør, på lik linje med oss mennesker, men bare med bedre oppførsel – kanskje, med litt flaks, veldig mye bedre oppførsel.

Eller så tenker de at Guds status som moralsk lovgiver, betyr at Gud er av typen som i prinsippet kan dele ut tilfeldige kommandoer, etterfulgt av trusler om alt som vil skje oss dersom vi ikke makter å oppfylle dem. Og hvis det likevel eksisterer en moralsk standard utenfor Gud som Gud forholder seg til, betyr vel det at Gud egentlig bare er helt overflødig?

Og hvis Gud skal ha visse moralske krav til oss – bunner da alt bare ned i Guds mulighet for å sende oss til helvete? Og selv om vi skulle være moralske av frykt, eller av å ønske oss til himmelen, ville vel dette ha lite med moral per se å gjøre, men mer med egeninteresse? Den unge dama som er med som frivillig på suppekjøkkenet to kvelder i uka er vel gjennomskuet dersom hun egentlig bare ønsker seg et lotterilodd til muligheten for evig liv i overdådig velstand?

Men dette er, som kanskje er åpenbart nå, en dypt problematisk måte å tenke om Guds godhet på. For en klassisk teist, er ikke Guds godhet noe Gud har, på lik linje med den godheten vi har, men bare til en større grad. For en klassisk teist er det eneste riktige å si at Gud er “Godheten selv”, som alle ting måles opp mot til den grad av at de er gode eller dårlige. Gud er ikke en ekstremt sympatisk og prisverdig moralsk aktør, på samme måte som vi er moralske aktører, men Gud er selve målestokken.

Så å si noe slikt som at:

Guds krav til oss er arbitrære. Hvis ikke, er det fordi Gud appellerer til en moralsk standard utenfor seg selv.

Er som å si:

Euklidsk triangularitet sine krav til individuelle euklidske triangler er arbitrære, når det kreves at de skal ha rette sider og vinkler som summeres opp til 180 grader. Hvis ikke, er det fordi euklidsk triangularitet appellerer til en standard utenfor seg selv.

Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel
Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel

Individuelle trekanter trekkes mot perfeksjonen av perfekt triangularitet, på samme vis som mennesket trekkes mot sin perfeksjon, som legger grunnlaget for vår moral, i henhold til klassisk dydsetikk, som opplever en betydelig renessanse i våre dager.

Les også:
Enter moralfilosofi

Så uansett om man skulle tro på Gud eller ikke, er det en kategorifeil å tenke på Gud som en moralsk aktør, som er lik oss, og kan være god eller ikke.

Derimot, alt som er mindre enn Godheten selv må forholde seg til en standard utenfor seg selv. Uavhengig av om man appellerer til evolusjon, empati, “hva fornuften avdekker”, naturvitenskapelige funn eller påstår at man er eneste kilde til godt og ondt i eget hode. Dersom man mener at dette gode i noen forstand er…normativt – som likeverd, respekt eller kjærlighet til ens egne barn – og at det ikke er bare er noe en selv skal følge, men også andre, må man appellere til denne standarden utenfor seg selv.

Gudene i gresk mytologi er definitivt høyt menneskelige, og har både dyder og lyter, perfeksjoner og onder, gode og dårlige sider. Her er det definitivt naturlig å lure på hvorfor i alle dager man skal respektere disse gudenes moralske krav. Og alle syn som påstår at Bibelens Gud er av samme type, må være gale, siden de tvinger frem det samme spørsmålet, og gjør det naturlig å regne med en moralsk standard utenfor Gud selv.  For dette vil igjen være å gjøre Gud til en slags glorifisert alien eller en Zeus.

(PS: Jeg har ingen ambisjoner om å gi en inngående leksjon i bibeltolkning her, men håper bare å peke ut noen ting som et koherent gudsbilde impliserer.:))

Så ateister vil være i sin fulle rett til å klage over slike moralskt arbitrære gudeskikkelser, men disse anklagene vil være uten kraft mot klassisk teisme.

En klassisk teist hevder også å kunne demonstrere at Gud er Godheten selv, som følger nødvendig fra at Gud er Skaper og iboende væren. Les mer om det på denne eksterne linken her.

Epistemologisk arbitrær

Ahh. Godbiten til slutt.

Fremmedordet epistemologisk henviser til erkjennelsesteori. Det handler altså om hvordan mennesket kan ha kunnskap om virkeligheten, og hvordan vi finner gode, tilstrekkelige forklaringer.

Ateister regner ofte at enhver som holder Gud som den ultimate forklaringen, bare holder til en slags kjip, lettvint og anti-intellektuell “god of the gaps”-hypotese, som snart vil bli plugget igjen etter hvert som den naturvitenskapelige bulldoseren raser fremover. Eller enda verre, kan de forstå det som en appell til blind tro uten noen form for evidens. Som vår fortsatte stjernesjarmør Dawkins skriver i Black Swan (s. 152):

(…) one of the truly bad effects of religion is that it teaches us that it is a virtue to be satisfied with not understanding

Forståelig nok, lurer ateister dernest på hvorfor ikke troen på Gud står rasjonelt på lik linje med en tro på Zeus, Tim eller Quetzalcoatl. Er det ikke bare ren sjåvinisme som gjenstår som kan få oss til å foretrekke den ene over den andre? Kan ikke ateisten bare stå på sidelinjen, som i en dyrehage, og betrakte alle de religiøse som flyr rundt og tilber hver sin eksotiske skapning?

Men hovedargumentene for klassisk teisme er eksakt motsatt av en “god of the gaps”, og isteden for å hvile på en handling av blind, irrasjonell tro, hviler klassisk teisme på en forpliktelse til at verden er rasjonell og intelligibel.

For forklaringene som kommer til oss fra ren sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap, forutsetter, implisitt eller eksplisitt, en rekke ting. De forutsetter en verden hvor forandring er mulig, hvor verden fremviser visse beskrivbare trekk, med en type stabil orden som muliggjør oppsamling av kunnskap, med visse kausale forhold, med visse rasjonelle skapninger som kan utføre alt dette, med sammensatte ting som krever en forklaring forbi seg selv, osv.

Så igjen, det en klassisk teist påstår når han sier at Gud er ren aktualitet, iboende væren, og absolutt enkel, så sier han at ingen av forklaringene som kommer til oss verken fra sunn fornuft eller naturvitenskap, i det hele tatt kunne vært reelle forklaringer på noe som helst, uten at universets opphav hadde vært akkurat slik.

F.eks. både forandring og stabilitet, kontra Parmenides og Heraklit, er mulig nettopp fordi aktualisering av potensialer er mulig, som er mulig fordi ren aktualitet eksisterer, og kan tilføre muligheten til andre ting til å aktualisere potensialer, uten å hente denne muligheten utenfra seg selv.

Les også:
Hvordan kan forandring skje?

Ingen eksisterende ting i universet har mulighet til å holde seg selv i eksistens, og kunne heller ikke eksistert i et eneste øyeblikk uten å få eksistens kontinuerlig tilført fra dette opphavet. Sammensatte ting kunne ikke eksistert, som mennesker sammensatt av kroppsdeler eller fundamentalpartikler, uten at det eksisterte en virkelighet som var absolutt enkel, som ikke krevde noen ytterligere forklaring forut for seg selv.

Kort fortalt. Funnene til sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap har forklaringsstyrke, nettopp fordi de, implisitt eller eksplitt, forutsetter en metafysikk informert av klassisk teisme.

Derfor er det også nonsens å påstå at moderne naturvitenskap vil gjøre slutt på klassisk teisme, fordi klassisk teisme er rasjonelt og metafysisk mer fundamentalt enn naturvitenskap.

For klassisk teisme finner sitt eget rasjonelle fundament, ikke i hullene mellom avsløringene til moderne naturvitenskap, men i forutsetningene for enhver mulig vitenskap.

Du kan gjerne være uenig i dette om du ønsker, men det er i det minste det den klassiske teisten påstår å gjøre, og han argumenterer for det, snarere enn å gå i blind tro. Jeg drømmer i det minste i en ikke-altfor-fjern-fremtid å skrive en bok på norsk som forsøker å legge ut dette i detalj.

Det er dessuten veldig få personer her i Norge, utenom meg selv, som jobber aktivt med å forsøke å forklare dette, men det forandrer heller ikke på noe. Dersom den klassiske teisten lykkes, har han også strakt ut en hand til forsvarligheten av virkelighetsforståelsen til både rabbier, imamer og pastorer, samt den gjengse kristne Ola Nordmann og muslimske Mohammed i gata.

Så Gud er ikke en forklaring på naturlige fenomen, på samme måte som Tors raseri kanskje en gang i fortiden virket som beste forklaring på lyn og torden.

Så ateisten bør applauderes i det han stiller seg skeptisk til forklaringer av denne sorten, men det er, igjen, uten styrke mot den klassiske teisten.

Avslutning

Mye mer kunne vært sagt, men du er antakeligvis lei av mine skriverier for denne gang allerede, så vi sparer litt til en annen gang.

Så hvorfor ville noen fremdeles ønske at ateisme er sant? Jeg ville definitivt selv ønsket at ateisme var sant, dersom jeg hadde samme forestillinger som Dawkins, Fry, Nagel & Co ovenfor.

Men, som vår helt Thomas Aquinas sier i Summa Theologica 1.46.2, så burde enhver forsvarer av klassisk teisme vite noe om sin egen rike tanketradisjon, så de kan:

(…) bring forward reasons that are not cogent, so as to give occasion to unbelievers to laugh

Eller kanskje viktigere. For å ikke gi velmenende, oppriktige ateister en grunn til å avvise teisme, basert på misoppfatninger som kunne vært unngått?

Hva er thomisme?

Om folk spør, svarer jeg ofte at jeg benytter thomisme som en arbeidshypotese, men det er et pågående kjærlighetsforhold som har vart i flere år nå. Til dags dato er det det rikeste, mest dyptpløyende og helhetlige filosofiske tankesystemet jeg har kommet over. Jeg blir stadig bedt om å holde foredrag om temaet med en kort innføring til det thomistiske tankesystemet, og får gjerne tilbakemeldinger fra personer som synes denne måten å tenke på er et forfriskende pust i vår tid.

Så hva er thomisme?

Thomisme (og neo-thomisme) er en av de større filosofiske skolene i verden i dag. Thomisme får navnet sitt fra den italienske dominikanermunken St. Thomas Aquinas (1224/5-1274), og befinner seg i tradisjonen etter ham. Aquinas studerte under den velkjente Albert den Store på Universitetet i Paris, kjent som en av sin tids største tenkere, men Aquinas endte snart opp med å overgå sin læremester. Aquinas ble kalt for “The Dumb Ox” av sine studiekamerater, mye på grunn av sin romslige kropp, og den trege, tungt systematiske fremgangen i tankevirksomheten hans. Men Albert den Store uttalte raskt om sin elev:

You call him ‘a dumb ox,’ but I declare before you that he will yet bellow so loud in doctrine that his voice will resound through the whole world.

Albert fikk rett. Aquinas endte opp på Sir Anthony Kenny sin liste over de fire største filosofene i verdenshistorien, sammen med Platon, Aristoteles og Wittgenstein.

Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. Det prosjektet endte opp med at Aquinas i stor grad valgte å videreutvikle den sofistikerte filosofien til Aristoteles, med syntetiske innslag fra andre store tenkere på veien, som Platon, Plotin, Augustin, Maimonides og Avicenna. Av den grunn sammenfattes filosofien hans gjerne med begrepet den aristoteliske-thomistiske filosofien (A-T).

Psst: Riktig svar er Aristoteles
Psst: Riktig svar er Aristoteles

Thomisme er sterkt fundert i fornuft, og omtales av mange som “sofisticated common sense”. Thomisme holder til at det meste av natur og teologi kan fattes gjennom et godt samspill mellom observasjon og fornuft. De fleste thomister holder dessuten til at Guds eksistens kan demonstreres ved fornuft alene, som eksemplifisert ved Aquinas fem veier, som, riktig forstått, fremdeles står seg godt i dag til tross for hyppige karikaturer som florerer fra moderne kritikere, Youtube-videoer og selv fra mange profesjonelle filosofer.

Thomisme er en empiristisk filosofi, i tråd med Aristoteles kjente maxime:

There is nothing in the intellect that was not first in the senses.

Ja, i følge den kjente vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend, er aristotelisk empirisme den eneste virkelige empirismen, kontra den svakere britiske empirismen introdusert ved f.eks. Locke og Hume noen århundrer senere:

Aristotelian empiricism, as a matter of fact, is the only empiricism that is both clear — one knows what kind of thing experience is supposed to be — and rational — one can give reasons why experience is stable and why it serves so well as a foundation of knowledge.

Aquinas etterlot seg enorme mengder med litteratur, som tar for seg mange av de samme diskusjonene som pågår i vår egen tid. Hans mest kjente verk er Summa Theologica – et verk som ikke bare omhandler teologi, men også filosofi, psykologi, politikk, etikk med mer. Aquinas benytter i verkene sine en forbilledlig fremgangsmåte hvor han behandler temaene systematisk, deler opp store problemstilling i mindre biter, forutser de beste innvendingene, og adresserer dem øyeblikkelig.

Thomisme ble utviklet blant skolastikken (fra ordet: the schoolmen) i middelalderen, hvor de første universitetene holdt på å dukke opp, stort sett i regi av den katolske kirke. Skolastikken ble et eget kritisk metode og system for filosofi ved disse universitetene, og inkluderte storheter som Boethius, Anselm, Peter Abelard, Duns Scotus, Suarez, Bonaventura, William av Ockham. Skolastikken var det dominerende systemet i vestlig tanke helt frem til Rene Descartes introduserte overgangen til det vi gjerne kjenner som moderne filosofi.

Å være en thomist handler ikke om å være enig med St. Thomas i ett og alt, men om å granske hvordan de filosofiske prinsippene han tegnet opp relaterer seg til stadig nye diskusjoner, og hvordan de kan hjelpe oss å forstå virkeligheten den dag i dag. Sånn sett er det en levende og dynamisk tradisjon, i tett samtale med evolusjon, kvantefysikk, relativitet, datainformatikk, moderne nevrovitenskap og annet som ikke var kjent på Aquinas sin tid.

Thomister og neo-thomister i vår tid er, med fornyet kraft, i dialog med nåtidige diskusjoner om metafysikk, naturfilosofi, vitenskapsfilosofi, teologi, sinnsfilosofi, etikk og andre områder.

Store filosofer inspirert av aristotelisme-thomisme (A-T) i nyere tid som det er verdt å merke seg, er Alasdair Macintyre, Benedict Ashley, Brian Davies, Brian Leftow, David Oderberg, Edward Feser, Eleonore Stump, Elizabeth Anscombe, Etienne Gilson, Frederick Copleston, Jacques Maritian, Johannes Paul II, John Haldane, Mortimer Adler, Peter Geach, Ralph McInerny, Reginald Garrigou-Lagrange, Umberto Eco og William A. Wallace

The great curse of modern philosophy is the almost universally prevailing rebellion against intellectual self-discipline. Where loose thinking obtains, truth cannot possibly be grasped, whence the conclusion naturally follows that there is no truth.
– Etienne Gilson

Hvis du ønsker å bli kjent med thomisme, kan du starte med hans kortere verk Summa Contra Gentiles (Oppsummering mot hedningene), du kan lese denne introduksjonen av Edward Feser om hvorfor du skal foretrekke thomisme til moderne filosofi, eller lete under thomisme-kategorien på anbefalingssida her på bloggen.

Of the three great periods of philosophy – ancient, medieval & modern – I’m pretty sure modern is the weakest; yet we tend to teach it most.
– Stephen Mumford

Følg dessuten gjerne denne pågående introduksjonsserien til thomisme på denne bloggen:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel
Aquinas tredje vei i modernisert form – første del

Påmelding til Filosofiuka 2016 er åpen

Trykk her for link til fullstendig informasjon og søknadsskjema.

Det er lav bloggaktivitet her i disse dager på grunn av altfor mange prosjekter på en gang. Jeg kommer sterkere tilbake mot sommeren. I mellomtida må du sjekke ut linken ovenfor.

Tema for historiens første filosofiuke blir “Skapelse”. Vi ønsker å utforske spørsmål om tilblivelse og utvikling, hvordan vi kan lese naturens og åpenbaringens bok, og hva som er menneskets plass i det skapte – som medskaper, tenker, vitenskapsutøver, samfunnsbygger, synder, og etisk aktør.

Kurset varer fra søndag 7. til søndag 14. august, med mulighet til å komme torsdag 11.

De første dagene vil ha en spennende, tematisk innføring i filosofihistorien, som vi håper kan være gode verktøy for videre tenkning, og vi tar oss god tid til samvær, samtale og diskusjon, felles bønn og stillhet ute i det fri. Når vi nærmer oss helga, dukker vi enda dypere ned i ukens tema – skapelse.

For å sikre høy kvalitet og god oppfølging har vi begrenset antall plasser til 20 stk fra søndag 7. august + 20 stk fra torsdag 11. august (totalt 40 stk).

Håper å se deg der! :)

Chesterton for dummies

Med en nå oppdatert anbefalingsliste over ting å lese og høre på, fortjener nesten følgende person et eget innlegg. Det er skapt få ordkunstnere av kaliberet til katolikken G. K. Chesterton (1874-1936). Han skrev om filosofi, poesi, samfunnskritikk, biografier og dype innsikter i lette, verbale vendinger – som gjør han tilgjengelig og underholdende for folk flest, mens man samtidig forstår at det er mye som rører seg dypt under overflaten. Han var sentral i C. S. Lewis sin omvendelse fra ateisme til kristen tro, og har inspirert TV-serier som fremdeles går sin seiersgang på BBC og NRK på sene lørdagskvelder.

12065678_1077083412303081_2814233898795338533_n

Alle anbefalinger under, er tilgjengelige på f.eks. Amazon, gratis på nett, og mange finnes også gratis på lydbok. Les gjerne også denne introduksjonen til Chesterton av Dale Ahlquist.

Det som følger her, er et gjesteinnlegg av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse.

Siden flere i kommentarspaltene – enkelte også ansikt til ansikt – før ferien synes å oppleve at ett av de store spørsmålene i vår tid er hvilke bøker man bør lese av G.K. Chesterton, kommer her en aldri så liten fasit. Om ikke annet kan det fjerne oppmerksomheten fra layout.

Hvis jeg bare skal lese én bok?

Orthodoxy (1908)

Hvis jeg skal lese tre bøker?

Da legger du også i kurven

The Defendant (1901)
The Man Who Was Thursday (1907)

Hvis jeg høyner til fem?

Da spar du på med med

Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)
Charles Dickens (1906)

Elleve, siden jeg har fått igjen på skatten?

Da drar du også kortet på

The Napoleon of Notting Hill (1904)
Tremendous Trifles (1909)
The Innocence of Father Brown (1911) (Som mange klokt nok kjøper først)
The Everlasting Man (1925)
St. Thomas Aquinas (1933)
Autobiography (1936)

Hvis jeg er blitt hekta, da?

Da tar vi den nesten helt ut (for du har jo også et liv) i disse kategoriene:

Dikt og sanger

Greybeards at Play (1900)
The Wild Knight and Other Poems (1900)
The Ballad Of The White Horse (1911)
Lepanto (1911)
Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)

Romaner

The Napoleon of Notting Hill (1904)
The Man Who Was Thursday (1907)
The Ball and the Cross (1909)
Manalive (1912)
The Flying Inn (1914)

Skuespill

Collected Works XI: Plays (and Chesterton on Shaw)

Novellesamlinger

The Club of Queer Trades (1905)
The Man Who Knew Too Much (1922)
The Poet and the Lunatics (1929)
The Paradoxes of Mr. Pond (1937)
Collected Works XII (og XIII): Father Brown

Essaysamlinger

The Defendant (1901)
All Things Considered (1908)
Tremendous Trifles (1909)
Fancies Versus Fads (1923)
The Well and the Shallows (1935)

Biografier

Charles Dickens (1906)
George Bernard Shaw (1909)
St. Francis of Assisi (1923)
St. Thomas Aquinas (1933)

Historie og idéer

The Victorian Age in Literature (1913)
A Short History of England (1917)
The Superstition of Divorce (1920)
Do We Agree? (1928)
Autobiography (1936)

Virkelighet

Collected Works I, Heretics, Orthodoxy, the Blatchford Controversies
The Everlasting Man (1925)
The Catholic Church and Conversion (1927)
The Thing: Why I am a Catholic (1929)

Samfunnskritikk

What’s Wrong With the World (1910)
Eugenics and other Evils (1922)
Brave New Family (1990)
The Outline of Sanity (1926)

Reiseskildringer

Irish Impressions (1919)
The New Jerusalem (1920)
What I Saw in America (1922)
The Resurrection of Rome (1930)
Christendom in Dublin (1932)

Andre

The Spirit of Christmas (1984)
Daylight and Nightmare (1986)
Chesterton Day by Day: The Wit and Wisdom of G. K. Chesterton (2002)
Platitudes Undone (1997)
Chesterton on War and Peace: Battling the Ideas and Movements that Led to Nazism and World War II (2008)

Illustrated London News

The Collected Works 27 – (foreløpig) 35

Dette skulle nok holde til jul.