Category Archives: Jesus Kristus

Et par ting Jesus lærte oss

Til å være en blogg skrevet av en kristen, står det forbløffende lite om personen Jesus Kristus her. Det må vi gjøre noe med.

Han titter gjerne frem i noen problemstillinger, som i sannsynligheten for oppstandelsen, eller hvordan Jesus kan ha vært både Gud og menneske, eller når enkelte mindre skeptiske hårstrå-gripere forsøker seg på den bisarre påstanden av at den historiske Jesus ikke bare ikke var Gud, men aldri har eksistert. Eller hva med at Jesus hadde en kone? Det hadde jo vært et sexy tillegg i å la kunstnerisk frihet overvinne historiefag i å formidle den mest kjente historien i vestlig sivilisasjon.

Jesus Kristus er ikke bare et ufattelig godt forbilde for oss skrøpelige mennesker, men Jesus er (ifølge kristen tradisjon) kjent som Sønnen, den andre personen i treenigheten. Han er Ordet – Guds inkarnerte Logos (Joh 1,1-4), Guds fornuft utøst i det skapte. Jesus var til stede når grunnvollene av skapelsen ble formet (Ord 3,19), Jesu’ liv, død og virkelige oppstandelse ligger til grunn for hele den kristne tro (1 Kor 15,14-15), og vår gudbilledlighet består blant annet i å være skapt til likhet og evig liv gjennom Ham. 

Lite innhold om Jesus skyldes altså ikke at jeg ikke har en nesegrus beundring for Jesus, men at jeg gjerne fokuserer på andre ting, og anser andre som bedre kvalifisert til å skrive inngående om Jesus enn meg.  Men noen hår reiser seg likevel i nakken av irritasjon noen ganger. Når f.eks. kristenfundamentalister (og nyateister) tar Jesu’ ord betydelig ut av den historisk betingede konteksten han befinner seg i, målgruppen for dem han prater til, og det større narrativet som fortelles, eller enkelte liberale ønsker å ufarliggjøre Jesus til å bare være en søt, liten Politimester Bastian som ble sendt til jorden for å formidle Kardemommeloven eller leke partipolitiker.

Så for de interesserte. Her følger et par ting om Jesu’ lære som jeg beundrer, basert på hva evangelienes nære tradisjon tilskriver Ham. Dette var uten tvil betraktelig mer radikalt på hans egen tid, enn i vår tid, som arvtagere av tankegods som stammer fra en lang gresk-romersk, men særlig jødisk-kristen tradisjon. Her:

Hvis du tror at Jesus ønsker at du skal hate mennesker for å ikke tro på det samme som deg.

Jesus sa: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere” (Matt 5,44-45). Jesus forventet at Hans disipler skulle vise godhet til alle mennesker.

Hvis du tror at Jesus er likegyldig til hva folk tror på og lever for.

Jesus sa: “Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh 8,31-32). Jesus forventer at Hans følgere skal etterstrebe sannhet.

Les også:
Skal sannheten sette deg fri?

Hvis du tror at Jesus avviser syndere på kanten av samfunnet.

Jesus ble kalt “venn med tollere og syndere” (Matt 11,19). Jesus inviterer selv alle typer mennesker, og ønsker neppe at Hans følgere skal tro de er for gode til å vanke med noen.

Hvis du tror at Jesus ønsker at mennesker skal forbli uforandret gjennom relasjonen til Ham.

Jesus sa: “Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Luk 5,32). Jesus kaller oss som vi er, men det hele stopper ikke der. Han ønsker å forandre oss til å bli den best mulige versjonen av oss selv.

Hvis du tror at Jesus liker at Hans følgere holder andre til en annen moralsk standard enn de holder deg selv.

Jesus sa: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere” (Matt 7,1-2). Første delen av det verset blir ofte tatt ut av kontekst her med et punktum etter, men essensen er altså heller at Jesu’ følgere ikke skal være hyklere. Walk the talk, before you can tell others to walk.

Hvis du tror at Jesus ikke ønsker at Hans følgere skal irettesette hverandre når det er behov for det.

Jesus sa: “Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror” (Matt 7,5). Etter at vi har sluttet å være dype hyklere, sier Jesus fremdeles at vi skal ta fliser ut av andres øyne.

Hvis du tror at Jesus ønsker at vi skal fange andre i synd for å score poeng.

Jesus sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh 8,7)”. Jesus ønsker ikke at vi skal leke med andres liv.

Hvis du tror at Jesus anbefaler at vi skal forbli i synd, bare fordi andre har dårlige holdninger.

Jesus sa: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! (Joh 8,11). Jesus ønsker heller ikke at vi skal overse synd i eget liv.

Hvis du tror at Jesus er for fjern til å bry seg om deg.

Jesus sa: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt 11,28)”

Hvis du tror at Jesus ikke forventer at Hans følgere skal anstrenge seg for å rette sine ønsker og handlinger etter sin egen gode vilje.

Jesus sa: “Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg” (Lukas 9,23). Jesus vil at vi skal sette Guds vilje først, og ikke alltid våre egne og ofte arbitrære innfall.

Tøff avslutning, men store utfordringer er litt av det som gjør livet som prøvende disippel spennende. Vi vil aldri komme helt frem (i dette livet), men det er alltid en lengre vei å gå – alltid flere mennesker å elske, alltid mindre hykleri å jobbe mot, alltid rom for personlig forbedring, alltid oppriktig rettledning å forsøke, og alltid et håp å strekke seg etter.

The Christian ideal has not been tried and found wanting; it has been found difficult and left untried.
– G. K. Chesterton

Hva er sannsynligheten for at Jesus sto opp?

Mennesker dør. Mennesker pleier ikke å våkne til live igjen etter at de er døde. Man trenger ikke å ha gjennomlevd verken opplysningstid eller vitenskapelige revolusjoner for å forstå såpass. Det var like åpenbart for romerske guvernører i Midt-Østen i år 33 som det er for utdannede nordmenn i 2015.

Den antikke poeten Homer trodde ikke det kunne være noen vei tilbake til vår verden etter døden, og Platon spekulerer i at det kan eksistere mange former for liv etter døden, men at en oppstandelse ikke kan være blant alternativene. En fysisk anastasis – oppstandelse, omtaler han som “noe alle vet ikke kan finne sted”. Dramatikeren Aiskhylos får i stykket Eumenides selveste guden Apollon til å erklære at når en mann er død, og blodet ligger utover bakken, så er det ingen oppstandelse.

Platon snakker mye om sjelens udødelighet, men som de platonske formene, eksisterer denne uavhengig av kroppen den er plassert i. Målet hos Platon og noe annen gresk filosofi, er å legge den begrensende kroppen bak seg.

I jødedommen som omga Jesus, var det ulike syn på hvorvidt det kunne være liv etter døden, og hvordan dette kunne se ut. De fleste henviste imidlertid livet etter døden til noe som fant sted etter dommens dag, og ikke umiddelbart. Det var i hvert fall ikke noe Messias-figuren skulle gjøre.

Dette, og mer til, viser at vi har grunn til å tro at tanken om en umiddelbar, reell kroppslig oppstandelse, var bortimot like fremmed på Jesu’ tid som i vår egen.

Vi har diskutert tidligere om at selv om man skulle klare å demonstrere Guds eksistens, så er det fortsatt et åpent spørsmål til hvorfor man skal velge kristendom, fremfor et annet alternativ. Jeg tenker selv at det er et mye større gap fra ateisme til teisme, enn fra teisme til kristen teisme, slik at det gir mening å fokusere på førstnevnte.

Les også:
Kristen-heller-enn-hva?

Det er en vanskelig jobb å få en ateist til å i det hele tatt vurdere den tanken som tidligere har virket helt absurd for ham; som tilsynelatende går imot all fornuft og fatteevne: Om det kan eksistere noe slikt som…Gud?

Les også:
Hva er Gud?

Men det neste spørsmålet som gjerne melder seg er: So what? Har det noe å si?

Så for en person som har blitt overbevist om at Gud virkelig må eksistere, er det trolig at personen vil være mer åpen for å lytte til alternativene for hvordan man kan forstå det. Til å høre på om det virkelig kan være noe sannhetsbærende innhold i islam, jødedom, kristendom, hinduisme eller en annen form for teisme, og at de ikke bare representerer undertrykkende maktsystemer, frembrakt av personer med utilstrekkelig kunnskap og skjulte motiver.

For å komme helt frem til kristendom, er det derimot bare en sentral døråpner. Logos inkarnert. Jesus Kristus. De fleste av oss klarer å legge fra oss alle konspirasjonsteorier med en gang, og innrømme at han etter alt å dømme var en historisk person. Men hvilken rolle spiller vel det, dersom han ikke var den han etter sigende påsto å være – nemlig Guds sønn?

Les også:
Gud og menneske i en person

Jesusmytisme – Ateismens kreasjonisme

Jeg møter ofte spørsmålet om Jesus virkelig kan ha stått opp fra døden, og da gjerne i en implisitt sannsynlighetsversjon. Den kommer i genuine former, som: “Hva tror du er sannsynligheten for at Jesus virkelig sto opp?“. Eller i mer forutinntatte former som: “Sannsynligheten for at Jesus virkelig sto opp må være lik null.

Hadde det ikke vært fint å kunne gi et raskt og enkelt svar? Hva med 0%? Kanskje 1,44%? 50%? 98,94%? Hvorfor ikke 100%?

Ja, hvorfor ikke? Vi kvantifiseringsfanatiske moderne mennesker liker å snakke om sannsynligheter. Ting vi kan dele opp – kvantifisere – sette et tall på. Noe som hjelper oss til en følelse av kontroll.

Fra å spørre meg om hvor godt jeg liker Netcom sin nye reklamefilm, på en femdelt skala fra veldig dårlig til veldig bra, kan jeg plutselig være mye mer presis. Jeg kan svare at jeg liker den 64,52% eller 14,8%, selv om jeg nok knapt ville merket forskjellen på 64,52% og 67,11%.

Jeg for min del har tenkt mer på om spørsmålet i overskriften i det hele tatt gir mening. Hva vil det si å tildele en sannsynlighet til et mirakel?

Vi sier ofte slikt som at det er 10% mulighet for at Odd kunne ha slått Borussia Dortmund i Europa League, kanskje at det er 17% sannsynlighet for at Donald Trump blir republikanernes presidentkandidat, eller at det er 0,0000189% sjanse for å vinne med en innlevert kupong á 50 kroner i ukens Lotto-trekning, med forventningsverdi på godt under 50 kroner.

Som Ambrose Bierce sa: “Lotteri er en skatt for folk som er dårlige i matematikk”. I hvert fall de ikke-veldedige lotteriene.

Noen sannsynligheter er godt estimert. De er basert på tidligere observasjoner, eller enkle matematiske utregninger, som i Lotto-eksempelet, eller som i hvis du kaster en terning, så er det 1/6 mulighet for at du får en treer. Andre “sannsynligheter” anslår vi mer på magefølelsen, som i Odd-eksempelet ovenfor, “jeg tror det er 30% sjanse for at Per liker Lise“, eller “jeg tror det er 50% mulighet for regn i morgen.

Sannsynlighetsregning har fått folk til å konkludere med litt av hvert. Den kristne filosofen Richard Swinburne estimerer at det er 97% sannsynlighet for at oppstandelsen fant sted, men innrømmer at tallene han bruker nødvendigvis må være høyst kunstige.

Stephen Unwin demonstrerer på lignende måte at Guds sannsynligvis eksisterer, mens mytiker Richard Carrier demonstrerer at Jesus sannsynligvis aldri har eksistert, og derfor heller ikke den kristne Gud.

Så slik går no’ dagan.

Problemet med sannsynlighet, som burde være åpenbart per nå, er at det ikke eksisterer noe slikt som sannsynlighet i seg selv. Sannsynlighet per se.

Rettere sagt. All sannsynlighet er avhengig. Avhengig av modell og av bakgrunnskunnskap.

Så selv det å tildele en sannsynlighet for en av de mest grunnleggende statistiske utregning som finnes, som om neste myntkast gir kron, krever en rekke bakgrunnsantakelser, som at mynten har to sider, er perfekt balansert, at kastearmen er tilfeldig, og at det ikke er noen særskilte eksterne krefter som virker på mynten i lufta.

Over til sannsynlighet. I sannsynlighetsteori eksisterer det grovt sett to tilnærminger til prinsipper for metodevalg. Bayesianisme og frekventisme. Jeg er på ingen måte noen statistikk-ekspert, men skal leke meg urettferdig raskt med hvordan disse tilnærmingene kunne sett ut i eksempelet med Jesu’ oppstandelse.

Gøy med Bayes

La oss først ta Bayes teorem som et eksempel, oppkalt etter matematikeren og presten, Thomas Bayes. I en enkel form ser det ca. slik ut:

P(A|B) = \frac{P(B | A)\, P(A)}{P(B)}.

For å forklare fremgangsmetoden raskt, går teoremet ut på at vi (1) antar noen “tidligere sannsynligheter” (prior probability), (2) tilfører evidens, og (3) kalkulerer “nye sannsynligheter” (posterior probability).

Problemet her, relatert til Jesu’ oppstandelse, er naturligvis at vi allerede opererer med en “prior probability”. Altså kommer vi inn i utregningen med masse baggasje. Det spiller en forskjell, hvorvidt Gud eksisterer, om Gud kan ha grunner til å reise opp Jesus fra døden, om naturlover er dypeste virkelighet, hvordan naturen fungerer, osv. Først og fremst, er altså Bayes Teorem et verktøy til å “oppdatere sannsynligheten” av en hypotese, i lys av ny informasjon. Hvis jeg trekker ut en blå klinkekule fra en pose med 3 av 10 blå klinkekuler, bruker jeg denne informasjonen til å “oppdatere” sannsynligheten for blå kule i neste klinkekulevalg, nemlig til 2/9.

Men hvor starter man?

Og enda verre. Hvis vi har noe evidens å tilføre i steg (2), ligger nok disse allerede latent i “prior probabilities”.

En person presenterte meg for en utregning med å anslå sannsynligheten for Guds eksistens – allmektig, allvitende og perfekt god – til 40%, men bringer så opp “evidensen” av Holocaust. Etter å ha tatt Holocaust inn i betraktning, senker han sannsynligheten for Guds eksistens til kanskje 25%. (Hukommelsen min svikter på de eksakte tallene).

Men hvorfor det?

Han visste jo om Holocaust hele tida, og mennesker som levde før Holocaust, visste om andre tilsvarende grusomheter, fra mongolske plyndringer til spedbarnsdød. Hvordan kan ondskap være mulig dersom Gud er perfekt god, allvitende og allmekitg? Da burde vel ikke smerten fra en liten flis i fingeren være mulig engang? Gratulerer, du er i ferd med å formulere ditt første filosofiske “det ondes problem”, hvor det finnes både gode angrep og forsvar. Men det er et annet stort tema, så la oss fokusere tilbake igjen.

Antakeligvis brukte han denne informasjonen allerede, når han anslo det første tallet til å være 40%.

Hele Bayes ble plutselig overflødig.

Og hvor kommer tallet 40% fra? Det er vanskelig å forklare det til å være noe annet enn en slags “kvalifisert magefølelse”.

Mange filosofiske demonstrasjoner hevder å logisk demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Kan vi anslå en “sannsynlighet” for at disse “bevisene” lykkes? Vel, da virker vi bare til å være tilbake til utgangspunktet. Det hjalp oss lite.

Les også:
En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer?

Så hva med Jesu’ oppstandelse? Sto han opp? Vel, det kommer an på hva vi vet om fra før av. Gitt at Jesus virkelig levde, døde og sto opp i henhold til evangeliene, er sannsynligheten 1 (altså er proposisjonen sann). Gitt at Jesus var en myte, skapt som en konspirasjon for å forvirre romere og samle inn penger, er sannsynligheten 0.

Vi må altså undersøke hva vi faktisk kan vite med god sikkerhet, som er en god del.

Frekventistisk snacks

Men hva med frekventisme?

Frekventisme baserer seg på relativ frekvens, basert på antall tilfeller. Mange tilfeller. Helst et uendelig antall.

Så hvor sannsynlig er det at et menneske står opp fra døden? Men må vi ikke da finne ut hvor ofte mennesker står opp fra døden?

Hvis vi tenker at det stemmer at det har levd 107,602,707,791 mennesker til nå i jordas historie – hvor mange av disse har stått opp etter å ha vært død? Hvilken verdi forventer vi?

Vel, det vet vi vel egentlig ikke så mye om, selv om vi har gode grunner til å regne med at det tallet er lite eller ingenting. Noen mener kanskje å selv ha observert personer som har stått opp, og mener å vite med ganske stor sikkerhet at tallet er minst 1 eller 2.

Men tross det, er ikke (2/107.602.707.791) en stor forbedring fra (0/107.602.707.791).

Så denne metoden virker heller ikke å passe til oppgaven som står fremfor oss. Jesus påstår ikke stå opp for å følge et vanlig, generaliserbart mønster i naturen. Jesus påstår å være Guds sønn (Matt 16,16-17), samt at mirakler følger ham for å demonstrere dette til øyenvitner og andre som hører vitnesbyrdene (Joh 20,30-31), og hans oppstandelse hevdes å være…unik, selv om Lasarus visstnok skal ha blitt vekket av Jesus litt tidligere (Joh 11). Så kan man tilnærme seg Jesu’ oppstandelse med en frekventistisk tilnærming? Åpenbart ikke.

En avrunding

Betyr det at det er meningsløst å spørre hvorvidt vi har gode grunner til å tro at Jesus virkelig sto opp? Nei, overhodet ikke. Det betyr bare at vi må innse at ingen sannsynlighet er modelluavhengig, og at vi aldri kan komme frem til at sannsynligheten er verken 3% eller 97% per se.

Jeg har møtt noen personer som har sagt at dersom ikke sannsynligheten for Jesu’ oppstandelse er fullt ut 100% (og kanskje selv ikke da), vil de innrette seg etter det. Et krav til kunnskap som er, etter min mening, helt urimelig å forvente, gitt historiefagets natur. Avvisninger kommer i både rasjonelle og mindre rasjonelle former.

Lydia og Tim McGrew sin fremgangsmåte virker mer lovende, selv om den kanskje ikke er uproblematisk. De bruker det de kaller for en oddsform av Bayes teorem, som isolerer vekk “prior probabilties” fra direkte evidens. Så tar de for seg noen få av de sikreste hendelsene vi vet om, relatert til Jesu’ oppstandelse, og estimerer en ratio for hvor sannsynlig det er at hver av dem F hadde funnet sted er, gitt hypotesen R kontra ~R (ikke R). Hendelser som (1) kvinnene som først så den tomme graven og oppstandne Jesus, (2) disiplenes vitnesbyrd og (3) omvendelsen til Paulus. R kan her stå for “Jesus sto mirakuløst opp fra å være død”.

P(F|R)
P(F|~R)

Det de ender opp med til slutt, er ingen direkte sannsynlighet, men en kombinerert Bayesfaktor. Så deres faktor på 0,9999 skal kunne veie opp en absurd lav “prior probability” på inntil 10^-40.

En viktig bemerkning til slutt. Oppstandelsen hevdes å være et slags mirakel. Altså noe som overskrider hva som finner sted under naturens vanlige forløp. Det hjelper oss altså lite å peke på medisinske observasjoner som viser at under vanlige omstendigheter, vil ikke hjernen fungere etter tre dager med død og forråtnelse, som om dette skulle utgjøre noen “ny vitenskapelig trussel” mot oppstandelsen. Captain Obvious kan fint finne en rekke punkter til for hvorfor en oppstandelse ikke er noe som vanligvis vil finne sted.

Det er heller ikke noe vi ville ha forventet.

Vi har allerede sett kort at det ble hevdet at Jesus gjorde mirakler, nettopp for å rasjonelt etablere sin egen guddommelighet til omverdenen.

Så et kanskje bedre spørsmål å starte med: Er mirakler mulig?

David Hume mener nei. Andre mener ja.

Mer om det senere. :)

PS: Karl-Johan Kjøde fra blogrollen til venstre har dessuten skrevet en fem-post rekke på troverdigheten av oppstandelsen. Sjekk den ut.

Kjetil Hope om Jesusmytisisme – ateismens kreasjonisme

Her.

En rask gåte: Hvordan ser man forskjellen på en mer rasjonelt motivert, sannhetssøkende og oppriktig ateist, kontra en mer emosjonelt motivert, ønsketenkende ateist? Jo, man ser på hvilke kamper de velger å kjempe.

Ta for eksempel Jesu’ faktiske historiske eksistens. Historie kan naturligvis ikke “bevises” på samme måte som de harde naturvitenskapene, men man må definitivt bortforklare en fantastisk mengde med data for å benekte at Jesus har eksistert – Gudesønn eller ikke – også utenfor Nytestamentet selv. Derfor finnes det bortimot ingen i relevante fagmiljøer som i det hele tatt behandler dette som et seriøst spørsmål – bortsett fra i overraskende mange ateistiske aktivistmiljøer. Go figure.

En sammenligning av NT med andre utvalgte skrifter fra Antikken

Kjetil Hope i Human-Etisk Forbund er alltid lesverdig. Han skriver denne gangen om Jesusmytisisme, hypotesen om at Jesus fra Nasaret aldri eksisterte, og sammenligner den til den ateistiske sidens svar på kristnes kreasjonisme.

Sjekk ut innleggene på Hopes egen blogg:

Jesusmytisisme – ateismens kreasjonisme

Med oppfølgeren:
Noen svar på forrige post – Har Jesus eksistert?

Les dessuten gjerne min egen kritikk av kreasjonisme:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig

Hvis du vil ha mer akademisk tyngde, kan du se den agnostiske historikeren Bart Ehrman svare på spørsmålet under, eller lese boka hans om samme tema.

Selv om Ehrman er trygg på at Jesus har eksistert, tror han som agnostiker naturligvis verken på at Jesus var Guds sønn, eller at han sto opp fra de døde. Hvis du kjeder deg i sommer, kan det derfor i tillegg være spennende å se han i diskusjon med den kristne historikeren Michael Licona.

René Girard om Jesus og andre geiter

En rask innføring. Mannen er kanskje ikke den mest kjente i vårt hjørne av verden idag, men han er forsatt meget interessant.

René Girard (1923- ) er blant annet en innflytelsesrik fransk-amerikansk historiker, kritiker, kulturanalytiker og antropolog. Han er særlig kjent for konseptet om “the scapegoat mechanism” – et kulturelt artefakt som tilsier at etter en periode med rivaliserende imitasjon, skaper samfunn ofte fred igjen, paradoksalt nok, ved å erstatte ‘mer vold’ med ‘mindre vold’. Det er måten den akkumulerte volden slipper å eksplodere blant oss selv. Det å ha en felles fiende virker samlende på mennesker ved å fasilitere volden videre på en tredjepart, selv for dem som tidligere var fiender.

Girard1

Bare tenk på hvor usannsynlig det ellers ville vært at Sovjet og USA kunne komme sammen gjennom flere verdenskriger, mens det likevel fungerte når Tyskland var deres felles fiende. Tenk på islams første militære ekspansjon, fordi det som tidligere var spredte stammekulturer nå kunne samles under et flagg mot “de andre”. Tenk på samtlige kulturer og religioners konsept om det onde, som holder oss vekk fra perfeksjon, om det så personifiseres med Satan, Hades, Kali, The Joker, Voldemort eller “The Dark Side”. Mens noen mer moderne mytikere på sin side holder til at det er denne vage størrelsen “religion” som er roten til alt ondt.

Tenk på vårt eget behov for å finne noen å skylde på for at vi lever i et av verdens rikeste land – og fremdeles opplever ufullkommenhet.

Derav ordet…scapegoat. Syndebukk.

Derfor kan nok mye oppsummeres i følgende korte klipp.

Tanken om scapegoats ligger over og under mye av hva vi kjenner til fra både eldre og nyere religiøse og kulturelle myter. Men Girard hevder at i disse er scapegoaten alltid skyldig. Dermed kan Girard også si at kristendom ikke bare er enda en slik tradisjonell myte, nettopp fordi den er først ute med å vise til en uskyldig scapegoat.

Gjennom Jesus, ifølge Girard, blir menneskeheten i stand til å gjennomskue sine voldelige, rivaliserende tendenser, og kan bryte syklusen. Vi skal visstnok imitere Ham isteden.

Så til slutt er en kanskje litt mer seriøs innføring til mange av Girards tanker.

Kristus og vår forståelse av personhet

Vi fortsetter her en litt mer komplisert rekke som går direkte på Jesus Kristus, hvorfor han måtte dø, og hvordan i alle dager han kan ha vært både fullstendig Gud og fullstendig menneske. Les hele rekka her:

Athanasius på årsaken til inkarnasjonen
Gud og menneske i en person

Et første kjent moderne dilemma for kristologi er:

  1. Kristus har en individuell menneskelig natur
  2. Alle individuelle menneskelige naturer er en menneskelig person
  3. Kristus er ikke en menneskelig person

Vi forstår at alle tre påstander ikke kan være sanne, men (2) virker åpenbar, mens (1) og (3) er helt nødvendige for alle forståelser av inkarnasjonen. For det første, hvis ikke Kristus’ menneskelige natur var individuell og virkelig, så kunne den ikke bli født, lidd smerte, dødd, eller bli oppfattet som et menneske av noen av dem som var i nærheten av Jesus.

Men hvis Kristus er identisk med en menneskelig person, så må det bety at Kristus er to personer, siden Han er både menneske og Gud. Men isåfall er inkarnasjonen – Gud som blir menneske – ingen ting mer oppsiktsvekkende enn at på samme måte som at jeg er en person, så ville Gud vært en også. (Og Gud kan ikke være en person)

Så det virker som om vi må avvise (2).

Men dette kan dermed faktisk belyse mer enn det forvirrer. Personhet virker til å tilføre noe til individet. Vanligvis får man et individ ved en negasjon (= noe man trekker ut/fra) av det universelle. “Dette er altså ikke trehet generelt, men et faktisk spesifikt tre (som f.eks. det som står i hagen min). Ikke menneskehet som sådan, men et spesifikt menneske”.

Men en person er ikke bare en negasjon av universialiteten av menneskenaturen. Personhet, omtaler vi gjerne i positive former som noe som faktisk får en person til å skille seg fra en annen.

Å elske en spesiell person, er noe helt annet enn bare en gjenkjennelse av at man ikke elsker alle personer.

Det er sant at enhver menneskelig person, er et menneskelig individ. Men hvis vi begrenser oss til å vite nettopp dette, og stoppe der, så virker ikke dilemmaet til å være et dilemma lenger.

Så denne responsen til (2) blir dermed ikke en slags ad hoc respons for å redde kristologien til enhver pris, men gir oss faktisk resultatet av at personhet er noe strengt mer enn bare en ren individualisering av en gitt natur – en konklusjon som faktisk er svært attraktiv.

Takk til James Chastek.

En enkel julegratulasjon

Republisert fra 25.12.13.

(Hentet fra egen Facebook)

Til dagens hovedperson; den mest innflytelsesrike personen gjennom menneskehetens historie som egenhendig har lagt grunnsteinen for hele den vestlige kultur.

En mann som fortalte oss historien om den barmhjertige samaritanen for første gang. Som nedverdiget seg selv til tjener og brukte sin tid med tiggere, uteliggere og syndere til tross for at det betydde dårlig status. Som gikk inn blant smittsomme spedalske fordi han nektet å ta avstand fra mennesker, og som refset skinnhellige religiøse ledere uten kjærlighet. Som nektet å dømme kvinnen som hadde blitt grepet i ekteskapsbrudd og skyldig etter jødenes lov, fordi Han gjenkjente at vi alle var uperfekte. Som nektet å la disiplene ta opp sverd for å forsvare seg fra de romerske soldatene som grep Ham i Getsemane, men isteden helbredet sin verste fiende. Som oppfordret oss til å være lys og salt, og bruke livene våre på å arbeide for rettferdighet, fred og verdighet i en verden som noen ganger virker å ha gitt opp. Som påtok seg lidelsen og til slutt ga sitt eget liv i ren kjærlighet til hele menneskeheten. Det største forbildet noe menneske noensinne kan ha.

Jeg er stolt og takknemlig over å få lov til å kunne følge deg!

Gratulerer med dagen, Jesus!

500full

Gud og menneske i en person

Den hypostatiske unionen

Kjenner du tørrheten av ørkenstøv i ganen allerede ved dette første uttrykket? Tja, det er en grunn til at jeg ikke satte det som hovedoverskrift. Det ville jo vært dårlig BI-markedsføring. Men dette er faktisk ganske interessant. Just give it a try…

Jeg skrev tidligere et innlegg om Athanasius sin logikk bak inkarnasjonen. Altså tanken om at Gud ble menneske i personen Jesus Kristus. I forlengelsen av det kan man tenke at det tilsynelatende er noen vanskelige problemer, som vil bli behandlet i flere innlegg fremover under bloggkategorien Jesus Kristus.

Gud i Jesus Kristus, Logos i menneske, Ordet i kjød. Dette er som sagt et mysterium. Det betyr ikke at det er irrasjonelt eller krever blind tro, men at det er forbi hva vi kan vite med fornuften alene, og bare gjennom spesiell åpenbaring. Vår forståelse av dette får imidlertid en helt annen forståelse, når vi allerede har bakgrunnskunnskapen om at Gud er, og at Han kan åpenbare ting. I beste fall kan vi forsvare at inkarnasjonen ikke er logisk selvmotsigende, og kan brukes til å avsløre en dypere mening som strekker seg utover det språk og syllogismer alene klarer. I hvert fall at svake “kristendomskritikere” a là Dawkins, Grayling, Carrier og Harris ikke kan gi hverandre high-fives helt ennå, uten å gå i dybden først og gjøre grundig arbeid.

Inkarnasjonen blir forstått som at Jesus Kristus er 100% menneske og 100% Gud. En individuell menneskelig natur og en individuell guddommelig natur, i en person. Kristne er visst tross alt ikke helt stødige i verken matematikk eller logikk, og dette virker til å åpne opp for noen åpenbare spørsmål.

Ta for eksempel de klassiske demonstrasjonene av Guds eksistens. De viser at vi kan vite at Gud eksisterer som den uforandrede forandrer, eller ” ὃ οὐ κινούμενον κινεῖ” (the Unmoved Mover), for å bruke Aristoteles sine ord. Men innebærer ikke inkarnasjonen i Jesus Kristus at Gud selv blir nettopp…forandret? Å bli født som menneske må da være en forandring…eller?

Les også gudsbeviset på denne bloggen som starter her:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet

Men til dette argumentet. Jeg ser for meg noe som dette:

1.1 Gud kan ikke X

1.2 Kristus gjorde/var X

1.3 Derfor var Kristus ikke Gud

Du kan sette inn hva du selv ønsker for X. Det kan være “bli født”, “være gutt”, “dø”, “ha en kropp”, “lære ting”, “gå”, osv. Ting vi aldri kunne sagt at Gud kan gjøre, annet enn i en veldig overført, billedlig betydning. Gud er tross alt ikke en ting blant andre i naturen, som solguder, Zeus, Odin eller nyateistiske karikaturer, men ren aktualitet og eksistensen selv.

Den vanlige responsen til dette argumentet, er hva vi kaller for den hypostatiske unionen (pkt. II.2). Unionen av en menneskelig natur i en guddommelig person.

Det høres kanskje heavy ut, men den grunnleggende ideen er at når noe er tilknyttet en person, så vil alt som berører det, også berøre personen, selv om personen selv kunne eksistert uten det.

Hvis du berører handa mi, berører du meg. Kutter du av handa mi, skader du meg, selv om min person kan eksistere uten den, og selv om min person kunne ha eksistert før den, f.eks. som et foster uten utviklet hand. Det samme kan du si med andre ting, som eiendeler, klær og likhet. Du kan uttrykke ditt sinne mot meg gjennom å ødelegge tingene mine, osv.

Analogien over er ikke helt perfekt, siden den hypostatiske unionen er sui generis, altså noe helt unikt, men den grunnleggende tanken om tilknytning til personen holder. Det er fremdeles mange innvendinger som kan gis, men dette er et første svar til argumentet ovenfor.

hypostatic-union-before-resurrection

Vi skal se videre på hvorfor ikke personhet nødvendigvis er begrensa til en enkelt natur, men er noe som eksisterer over det.

Neste innlegg:
Kristus og vår forståelse av personhet

Athanasius på årsaken til inkarnasjonen

Les også:
Gud og menneske i en person

Ordet inkarnasjon blir brukt for å beskrive hvordan Gud ble menneske gjennom den historiske personen Jesus Kristus. 100% Gud – 100% menneske.

Athanasius av Alexandra (ca. 296-373 e.Kr.) var en av de store kirkefedrene. Han var biskop i Alexandria og kjent for å jobbe mye med nettopp inkarnasjonen Mer om han her.

Athanasius_Frederikskirken

Ulikt Guds eksistens, som kan demonstreres, så er inkarnasjonen et mysterium, på samme måte som treenigheten. Det betyr ikke at de er irrasjonelle, men at vi ikke kan oppdage dem ved fornuft alene. Samtidig kan vi jobbe i etterkant for å utforske dem, betydningen av dem og vise hvorfor de f.eks. ikke er logisk selvmotsigende.

Beskrivelsen til Athansius kan summeres opp i noen små logiske steg.

1. Mennesket, skapt fra ingenting (red: ultimat sett – ikke som at det ikke har skjedd f.eks. en evolusjon), er et dyr som var gitt likheten til Logos.

(Red: Logos ble brukt av de antikke greske tenkerne for å beskrive “verdensfornuften”. Årsaken til at universet var ordnet i form og mening på en måte som gjorde at mennesket har tilgang til å lære om det gjennom avdekkende rasjonelt styrte tankeprosesser. Logos blir ofte brukt som den visdommen Gud skapte universet med (Ord 3,19; Sal 33,6) og er det ordet Johannes bruker om Jesus selv i åpningen av evangeliet sitt (Joh 1,1-4).)

Merk: Hvordan fornuften vår kan avdekke virkeligheten, er en av de beste argumentene mot en moderne person som tror at materie er alt som eksisterer. Hvis materialisme var en sann teori, kunne det ikke vært rasjonelle tankeprosesser – selv semi-rasjonelle. Det som tenker, må være noe vesensforskjellig annet fra det som blir tenkt på. Derfor gir Logos-poenget ovenfor spesielt mye mening. But I digress. Mer om det i neste post

2. Mennesket mistet sin likhet til Logos, og falt nødvendig tilbake til ingenting – til forgjengelighet og død.

3. Død ble derfor nødvendig, men Logos kunne ikke tåle å miste dem som var skapt til dens likhet.

4. Død måtte derfor reetablere menneskets likhet til Logos: men den eneste måten død kunne reetablere likhet til Logos, er hvis Logos selv…døde.

5. Logos kunne ikke dø hvis ikke den hadde en kropp.

6. Logos er derfor en kropp forent med sin person, slik at alt som skjer med kroppen kan sies å skje til den personen.

“Christianity must always remember that it is the religion of the “Logos.” It is faith in the “Creator Spiritus,” (Creator Spirit), from which proceeds everything that exists. Today, this should be precisely its philosophical strength, in so far as the problem is whether the world comes from the irrational, and reason is not, therefore, other than a “sub-product,” on occasion even harmful of its development or whether the world comes from reason, and is, as a consequence, its criterion and goal.

The Christian faith inclines toward this second thesis, thus having, from the purely philosophical point of view, really good cards to play, despite the fact that many today consider only the first thesis as the only modern and rational one par excellence.

However, a reason that springs from the irrational, and that is, in the final analysis, itself irrational, does not constitute a solution for our problems. Only creative reason, which in the crucified God is manifested as love, can really show us the way. In the so necessary dialogue between secularists and Catholics, we Christians must be very careful to remain faithful to this fundamental line: to live a faith that comes from the “Logos,” from creative reason, and that, because of this, is also open to all that is truly rational.”
– Pave Benedikt XVI

Takk til James Chastek.