Category Archives: Publisert

Hvordan naturvitenskap og religion kan virke i harmoni

Først publisert i Religion og Livssyn 1/2017 – Tidsskriftet for Religionslærerforeningen i Norge. (Publisert her med tillatelse.)

Teksten kan lastes ned her som .pdf, eller leses under.

I denne teksten har jeg to mål. Jeg ønsker (1) først å omtale narrativet hvor vi formidler «religion» til å stå i opposisjon til fornuft og naturvitenskap, for så å vise at (2) naturvitenskapen har en rekke begrensninger og avhengigheter, hvor den kan berikes av religiøse filosofier.

Et forlokkende historienarrativ

Jeg har snakket med et stort antall kristne og ikke-kristne ungdommer i skolealder i løpet av det siste tiåret. Mange av dem har uttrykt at de har lærere som benytter mange muligheter til å prate i negative ordlag om «religion». I timene blir «religion» langt på vei omtalt som en irrasjonell øvelse, i opposisjon til vitenskap og fornuft. Disse lærerne har gjerne bevisst eller ubevisst akseptert et visst historienarrativ. Et historienarrativ som blir styrket enkelte deler i skoleverket selv. Vi finner eksempelvis følgende utdrag fra norskboka Intertekst for VG2, i kapittelet om opplysningstida:

«Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

Historienarrativet forteller om den gang opplysningstiden markerte skillet mot fortiden. Omsider løste mennesker problemer med fornuft og startet å utforske naturen, som om dette skulle være en historisk nyvinning. Vi kommer fra mørket, og er på vei mot lyset.

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å identifisere seg med den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon.

Fornuft som religiøs arv

Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til munken Thomas Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme.

I mange religiøse tradisjoner anses fornuft som noe positivt – en Guds gave. Det er noe som veileder troen. I den katolske kirke er fideisme – tro uten fornuft – bannlyst. Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, og ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstid er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Forkastet konflikttese

At det har vært noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har dessuten vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikttesen er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser, men som mange av oss fremdeles tror på.

Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, med unntak av noen høyst moderne varianter av protestantisk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Forfatterne av Intertekst og deres likesinnede kan nok finne frem til løsrevede anekdoter til at «religionen» påsto å forklare alle naturforhold eller at fri tanke ble ansett som farlig, likt hvordan vi kunne ha funnet det i dagens verden. Men som en overordnet beskrivelse av faktiske tilstander, er utdraget, og det overhengende narrativet, helt virkelighetsfjernt.

I religionsvitenskapen er det som kjent notorisk vanskelig å definere hva «religion» egentlig er, på en måte som meningsfullt holder de tradisjonelle verdensreligionene innenfor, men holder eksempelvis kommunisme, nazisme eller darwinisme utenfor. En definisjon som både skal ta hensyn til trospåstander og levd praksis. Sånn sett kan vi ligne «religion» mer til «politikk». Det er et så vidt begrep at det kan bety alt og ingenting. Det kan virke til det gode eller til det onde, men det er nesten for åpenbart til å bemerke. Så når vi omtaler «religion» i dagligspråket, må vi passe oss for å ikke fremme fordummende påstander som skal omfavne alt fra aztekisk menneskeofring og religiøst motivert terror til buddhistiske munker, katolske nonner og Gandhis ikke-voldsbevegelse.

Påstander som «religion hindrer naturvitenskap», «religion er i strid med fornuft» eller for den saks skyld «religion skaper krig», er dermed ganske meningsløse påstander inntil personen har presisert nærmere. «Religion» kan utvilsomt være en viktig drivkraft i menneskers liv, ikke bare for terrorister og fanatiker, men også naturvitere, filosofer, politikere og kunstnere. «Religion» er først og fremst bare et uttrykk for noe som kjennetegner alle mennesker: Søken etter det sanne og det gode. Etter å forstå virkeligheten på den ene sida, og dernest å finne gode saker å engasjere seg for i livet.

Begrenset naturvitenskap

Andre del av målet mitt, er å adressere fortellinger om at naturvitenskap er den eneste eller beste måten å gi oss kunnskap på, og derfor nødvendigvis vil komme i konflikt med religiøse tradisjoner. Dette er igjen et populært narrativ. Religion og naturvitenskap forsøker visstnok å forklare det samme domenet av kunnskap, og da er det underforstått at jo mer naturvitenskapen skrider frem, jo mindre forklaringsrom vil stå igjen til de religiøse tradisjonene.

Dette var igjen populært i storhetstiden av den logiske positivismen frem mot midten av forrige århundre. Denne positivismen, inspirert av figurer som Auguste Comte og Alfred Ayer, hevdet at meningsfulle påstander måtte være empirisk verifiserbare eller analytisk sanne, slik som «alle ungkarer er ugifte». Men filosofien positivisme var verken verifiserbar eller analytisk sann, så den var selvmotsigende. Positivismen er derfor for lengst forlatt, men vi kan kjenne igjen tankegangen hos den gjengse vestlige i dag.

I moderne tid har denne fått sin reinkarnasjon i form av scientisme. Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er empirisk naturvitenskapelig kunnskap. Følgelig eksisterer det ikke noen form for rasjonell og objektiv søken etter kunnskap som ikke er vitenskap. Som den ateistiske filosofen Alex Rosenberg skriver i boka Atheist’s Guide to Reality (2011):

“’Scientism’ … is the conviction that the methods of science are the only reliable ways to secure knowledge of anything; that science’s description of the world is correct in its fundamentals; and that when ‘complete,’ what science tells us will not be surprisingly different from what it tells us today.” (s. 6-7)

(…)

“If we’re going to be scientistic, then we have to attain our view of reality from what physics tells us about it. Actually, we’ll have to do more than that: we’ll have to embrace physics as the whole truth about reality.” (s. 20)

Å underlegge alle spørsmål for en kritisk vitenskapelig utprøving høres fint ut, og tiltrekker seg nok av selverklærte bekjennere av opplysningsnarrativet. En slik filosofi vil også bety slutten for de fleste religiøse tradisjoner, som nå er forbigått på historiens skraphaug. Men om denne tankegangen ikke balanseres, ender den paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke. For argumentene mot scientisme er mange. Her skal jeg særlig fokusere på fire punkter:

  1. Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell påstand.
  2. Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  3. Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskap henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  1. Hva som sannsynligvis blir ansett som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har ingen styrke

En ABC i selvutslettelse

Jeg skal begynne med det første punktet. Den påstanden som Rosenberg gir ovenfor, er ikke i seg selv en naturvitenskapelig påstand. Den kan ikke kvantifiseres, fanges inn i matematiske modeller eller plasseres under mikroskoper. Scientisme er en metafysisk posisjon, og kan bare forsvares med filosofiske argumenter.

Naturvitenskapen hviler på en rekke filosofiske premisser: at menneskesinnet har tilgang til viten om en ekstern virkelighet; at denne er styrt av regelmessigheter vi kan omtale som lover; at vårt sanseapparat og intellekt er i stand til å fange opp disse, matematikkens og logikkens gyldighet, osv. Siden naturvitenskapen står på et filosofisk fundament, som den særlig har fra dens gresk-romerske og jødisk-kristne arv, kan den umulig rettferdiggjøre seg selv uten å ende i en ren sirkelargumentasjon. Filosofen E. A. Burtt beskriver dette nærmere i den fremdeles aktuelle klassikeren Metaphysical Foundations of Modern Science (1925).

Vi kan ikke komme oss ut av denne sirkelen ved hjelp av vitenskapelige metoder alene, og må ty til noe utenfor den. Nærmere bestemt: de første prinsippene for at noe slikt som både naturvitenskap, natur, intellekt og eksistens er mulig i utgangspunktet. Vi må til disiplinen som tillater oss å spørre om ting som hva en årsak er i utgangspunktet, hva som er naturen til universets fundamentale bestanddeler, hva som er disse byggesteinenes universelle gyldighet, og hvorvidt vi kan si at naturvitenskapelige teorier korresponderer med noe slikt som en objektiv virkelighet. Med andre ord: god gammeldags filosofi. Derfor sier vitenskapsfilosof John Kekes:

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.” (Kekes 1980:158)

Men dersom det blir hevdet at filosofiens rasjonelle status gjør at den må inkorporeres i hele det vitenskapelige prosjektet, og derfor egentlig er naturvitenskap, er scientisme redusert til en triviell og tilfeldig definert filosofi. Den blir plutselig forenelig med alt den var ment å utelukke. Ironisk nok vil det dermed bli mulig å gi vitenskapelige bevis for mening i naturen, samt sjelens og Guds eksistens. Aquinas’ fem gudsbevis, utelukkende basert på fornuft, vil være fullt i tråd med scientistismens filosofi. Uansett om scientismen velger å være selvutslettende eller forbli en overfladisk sannhet, utgjør den altså ingen trussel mot tradisjonell filosofi.

Deskriptive begrensninger for naturvitenskap

I det andre punktet spør vi hvorfor vitenskap ikke kan gi oss en utfyllende beskrivelse av virkeligheten. Grunnen er nøyaktig den samme som grunnen til at naturvitenskapen har sine prediktive og teknologiske fordeler i utgangspunktet: Spesialisering. Hvis en konsekvent scientisme er sann, mener mange, må alt til syvende og sist kunne reduseres til fysikk. Rosenberg skriver i essayet “Disenchanted Naturalism” (2014):

“What is the world really like? It’s fermions and bosons and everything that can [be] made up of them and nothing that can’t be made up of them. Another way of expressing this fact fixing by physics is to say that all the other facts — the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts — supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all.” (s. 19)

Fysikken forholder seg til en rent kvantitativ beskrivelse av virkeligheten, skrevet i matematikkens språk. Derfor er det ingen overraskelse at fysikk har avdekket nettopp de aspektene av virkeligheten som lar seg forutsi og kontrollere som kvantifiserbare fenomen. Det er det den er designet til metodologisk sett.

Fysikk abstraherer fra en virkelighet fylt av kvalitative aspekter. Gud, sjelen, farger, lyder, smak, former, varme, smerte, tanker, hensikter og meninger ignoreres. Fysikken leverer sanne forklaringer, men utelater det mest vesentlige. Fotoner og nevrologiske forklaringer får oss et stykke på vei i å forstå vår opplevelse av farge og smerte, men aldri helt i mål. Alle opplevelser av transcendens, skjønnhet og mening som har motivert det religiøse mennesket i årtusener feies under teppet. Men når heller ikke menneskesinnet finner sin plass i en slik virkelighetsforståelse, må også det bortforklares som en illusjon. Denne kuriositeten ble gjenkjent allerede i 1956 av fysikeren Erwin Schrödinger i boka What is Life? and Other Scientific Essays:

“We are thus facing the following strange situation. While all building stones for the [modern scientific] world-picture are furnished by the senses qua organs of the mind, while the world picture itself is and remains for everyone a construct of his mind and apart from it has no demonstrable existence, the mind itself remains a stranger in this picture, it has no place in it, it can nowhere be found in it.” (s. 216)

Denne konklusjonen er ytterst merkelig, men virker å være den konsistente konsekvensen av den virkelighetsforståelsen scientisme forholder seg til. Alt ekte mentalt liv, med opplevelsen av skjønnhet og aktiviteten av rasjonell tankegang finner ikke sin plass i et slikt bilde. Vi undergraver dermed alle verktøy som fikk oss til å resonnere oss frem til en slik filosofi i utgangspunktet. At våre perseptuelle og kognitive evner ikke alltid fungerer perfekt, kan på ingen måte rettferdiggjøre en slik konklusjon. Å pårope seg å trekke den i vitenskapens navn, overser det faktum at selve den vitenskapelige praksisen, med hypoteseformulering, evidenskalkulering, teknisk språkbruk og resonnement, ladd med mening og hensikt, faller under denne subjektive siden av mennesket.

Årsaken til misforståelsen er tydelig. Informasjonen fysikken gir oss er abstrahert fra en konkret virkelighet, men er ikke i nærheten av å gi oss en utfyllende forklaring av den reelle virkeligheten. Metoden fokuserer utelukkende på de aspektene som kan kvantifiseres, kontrolleres og puttes inn i matematiske modeller, og skriker derfor ut etter at det nettopp er mer som må oppdages. Årsaken til at kvalitative fenomen eller Guds eksistens ikke dukker opp, er ikke fordi fysikken har motbevist dem, men fordi de ikke fanges opp av metoden, og vi må utforske videre med andre verktøy. Å appellere til fysikkens suksess for å vise noe annet, er å misforstå hele spørsmålet.

Forklaringsmessige begrensninger

Dette fører oss til et tredje problem: at naturlovene vitenskapen benytter selv ikke i prinsippet kan benyttes som ultimate forklaringer på hvorfor noe kan foregå i naturen vår. Det er fordi, kort fortalt, ingen moderne mennesker har en forståelse av hva en naturlov faktisk er. Filosofen Ludwig Wittgenstein beskriver det slik i Tractatus-Logico-Philosophicus (1921):

“At the basis of the whole modern view of the world lies the illusion that the so-called laws of nature are the explanations of natural phenomena.” (s. 87)

Alle forsøk på en vitenskapelig utforskning, som allerede forutsetter en slik lovmessighet, kan heller ikke gi en tilfredsstillende forklaring. Enhver appell til en såkalt naturlov – eller selv flere lag av dem får oss bare til å spørre hva slike lover i utgangspunktet er, hvorfor de har noen effekt og hvor de kommer fra i det hele tatt. Dette gjelder selv om fysikken skulle klare å fullføre prosjektet om å forene alt ned til en stor sammenhengende og grunnleggende teori.

Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper. Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet vårt kjente konsept om en naturlov på 1500- og 1600-tallet, som erstatning for den aristotelisk-skolastiske forståelsen av lovmessighet som iboende i naturlige ting, hadde dette en eksplisitt teologisk betyding. Det var et uttrykk for hvordan en monoteistisk Gud hadde satt opp universet i henhold til regelmessigheter. En divine decree.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer. S enere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Konklusjonen er at naturvitenskap ikke kan forklare naturlover, men er avhengig av filosofisk hjelp.

Et skyggespill

Så hvis scientisme står ovenfor så ødeleggende konsekvenser; hvorfor blir da ellers meget intelligente mennesker tiltrukket av den? Hvorfor er vitenskapelighet den største dyd man kan ettertrakte i dagens samfunn, mens filosofi og religion gjerne blir sett på som noe mindreverdig? Kanskje kan Rosenberg igjen gi oss et svar:

“The technological success of physics is by itself enough to convince anyone with anxiety about scientism that if physics isn’t ‘finished,’ it certainly has the broad outlines of reality well understood.” (2011:23)

(…)

The phenomenal accuracy of its prediction, the unimaginable power of its technological application, and the breathtaking extent and detail of its explanations are powerful reasons to believe that physics is the whole truth about reality.” (2011:25)

Det virker som om det største argumentet i scientismens favør er at vitenskapens fremgang i de siste århundrene tvinger oss til å tenke slik. Men dette følger ikke uten videre. Uansett hvor god en metode er innenfor sitt eget felt – ja, selv om den skulle være fullstendig feilfri – kan det ikke rettferdiggjøre bruk utenfor sitt felt uten videre kvalifikasjon. Uansett hvor godt jeg måtte utøve et yrke innenfor internasjonal juss, er det ikke selvsagt at jeg automatisk vil prestere som musiker, sjakkspiller eller banksjef. Det må evalueres på sine egne premisser. Og siden scientisme påstår at vitenskap fanger opp totaliteten av menneskelig kunnskap, gjelder blant annet de foregående punktene.

At naturvitenskap fungerer – og gir oss gode resultater – er det ingen som betviler. Men å ekstrapolere fra dette til at naturvitenskapelige metoder burde utføre alt søk etter kunnskap er jevngodt med å slutte fra at metalldetektorer har vist seg som den mest effektive metoden for å finne metall til at metall er det eneste som eksisterer.

Kritikere forlanger gjerne å høre de prediktive suksessene eller teknologiske applikasjonene til andre fagfelt som eksempelvis filosofi, metafysikk og teologi. Da tror de selv at de har levert en substansiell kritikk, mens det i virkeligheten bare er en forlengelse av det sirkulære skyggespillet. Å kreve dette er like lite imponerende som å avskrive botanikk, matlaging eller kunst på grunn av deres manglende metallfinnende resultater.

Scientisme kan til slutt falle tilbake på påstanden om at naturvitenskap ikke kan utforske hele virkeligheten, men at den er den eneste delen av virkeligheten som er verdt å utforske, basert på dens praktiske verdi. Men dette er ikke en vitenskapelig overveielse, men en filosofisk. Det kan sammenlignes med å unngå alle fag man ikke kan noe om, for bare å få toppkarakterer i karakterboka.

Religion og filosofi på egne bein

Om teologi, klassisk filosofisk utforskning eller moralsk kunnskap er verdt å utforske, står og faller på deres egne bein. Disse beina har stått stødig i over 2300 år, og er fremdeles fullt ut konkurransedyktige. Spørsmål om eksistensen av platonske former, teleologi, en sjel eller Gud, har ikke blitt gjort mindre relevante av vitenskapelige fremskritt, akkurat som metalldetektoren ikke har diskreditert organisk materiale eller tekstiler. De tilhører bare en annen type rasjonell utprøving som fint kan informeres av naturvitenskap, men hvor filosofien har det siste ordet. Likedan forstår vi at religiøse tradisjoner ikke gjøres overflødig av naturvitenskapens fremgang, men kan berike den, og sette dens metoder på stødig fjell.

Viktig samvittighetsfrihet på liv og død

Dommen mot jordmødrene i Sverige er en intellektuell fadese, og viser at politikk nå har evne til å vinne frem i rettssalen over juridisk analyse.

Publisert i VG 06.06.17. Skrevet sammen med Maria Victoria Aanje.

Ordene over er konklusjonen til den anerkjente, svenske arbeidsrettsprofessor Reinhold Fahlbeck i siste utgave av svenske Juridisk Tidskrift. VG skrev på mandag om jordmødrene Ellinor Grimmark og Linda Steen, som ble avvist fra å jobbe på svenske institusjoner, og har måttet reise til Norge for å kunne få arbeid. Årsaken var at de ikke selv kunne utføre eller medvirke til aborter. Grimmark tapte nylig saken i den svenske arbeidsdomstolen, og ble dømt til å betale saksomkostningene på 1,64 millioner SEK. Mange villige hjelpere hjalp henne raskt til å samle inn dette, og nå skal saken videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Men hvorfor kunne ikke Grimmark og Steen bare gjøre jobben de var satt til å gjøre? Samfunnet ville vel gått i stå om enhver statsansatt kunne velge vekk arbeidsoppgaver vedkommende ikke ønsket? Hva om helsepersonell kunne si fra seg oppgaven om å utføre blodoverføring, jobbe med vanskelige pasienter, tørke eldre nedentil eller lignende oppgaver? Slike analogier er veldig vanlige, men de feiler av en viktig grunn: De handler ikke om liv og død.

For å oppsummere. Disse kvinnene ønsket å bidra som jordmødre, en sårt underbemannet yrkesgruppe i Sverige, i hovedoppgaven av å trygt veilede barn ut av morslivet. Men de nekter av samvittighetsgrunner å avslutte uskyldig menneskeliv. Et etisk standpunkt som er fullt rasjonelt forsvarlig, på både religiøst og sekulært grunnlag. Rent naturvitenskapelig, er det hevet over tvil at et foster allerede fra unnfangelsen er et levende vesen av menneskearten. Det gjenstående spørsmålet er dermed filosofisk: Hva skal til for at et menneskeliv har moralsk status – med påfølgende verdi og rett til liv?

Her er det mulig å komme til ulike svar, men selv de som støtter at nåværende norsk (eller svensk) abortlov ivaretar de fleste hensyn på best måte, kan forstå at enkelte kan oppleve store samvittighetskvaler ved å avslutte menneskeliv, fordi de anser det for å ha samme rett til liv som seg selv, sine barn eller foreldre. Et mindretall av svenske jordmødre medvirker til abort, hvor disse gjerne er planlagt god tid i forveien, slik at man fint kan rokere på vaktlistene. Avgjørelsen virker dermed mer motivert av symbolkamp enn hensyn til virkelige mennesker.

Poenget her er å påpeke at vi sårt trenger plass til dette aller viktigste samvittighetsrommet i helsevesenet. Om vi får et ensrettet helsevesen, hvor helsepersonell blir forventet blindt å følge prosedyrer uten tillatelse til å tenke selv, spesielt i spørsmål om liv og død, har vi beveget oss i en skummel og autoritær retning. Hvem av oss vil vel stole på et helsevesen der hele yrkesgrupper ikke tillates å følge tunge, livsviktige oppfatninger om rett og galt? Hva om de bare kan handle i henhold til det som på et tidspunkt er definert av ideologien til en sentral administrasjon? Dersom ikke samvittighetsfriheten slår ut i slike situasjoner, kan man lure på hva som gjenstår av denne menneskerettigheten.

Se for deg en potensiell fremtidig situasjon i Norge, hvor dødshjelp er tillatt, selv for opplevd «livstretthet». Dette diskuteres allerede i Nederland, så det er ikke et veldig fjernt scenario. I slike situasjoner må leger og sykepleiere, som sannsynligvis har valgt yrket sitt for å redde og bevare liv, ha anledning til å si at de ikke kan stå inne for å sprøyte gift inn i en frisk mann i tidlig pensjonsalder, fordi han selv mener å være mett av dage. Snarere ville det vært et problem om staten definerer det som nødvendig (!) å kunne pålegge sine ansatte å avslutte uskyldige menneskeliv.

I dommene mot Grimmark og Steen innrømmes det at samvittighetsfriheten er innskrenket. Begrunnelsene til de svenske domstolene vil neppe stå seg utenfor rekkevidden til svensk politikk, og saken vil trolig få et annet utfall i Europa, hvor europeisk lovgivning står desto sterkere i Grimmarks favør. Om det skjer, vil det bli et pinlig tilfelle for våre naboer i øst, som vil bli konfrontert med at ideologisk aktivisme nå har sneket seg inn i rettsvesenet.

Heller enn å unngå ethvert mulig ubehag, burde vi anse dette rommet for rasjonelt begrunnet etisk uenighet som et uvurderlig gode, også innenfor det offentlige. Det hjelper vår felles rasjonelle og etiske dannelse, og gjør at vi sammen må reflektere over de vanskelige spørsmålene i hver generasjon. Det motsatte er en åpen invitasjon til et segregert samfunn, sivil ulydighet, polarisering, og en stadig mer ideologisk sneverrettet stat.

I Norge er samvittighetsfriheten for jordmødre til å ikke delta i slike inngrep nedfelt i selve abortloven. Det ble dessuten nylig utarbeidet et NOU (2016:13) om samvittighetsfrihet. Her forutsettes det at en slik samvittighetsgrunn skal være (1) dyptgripende, (2) mulig for andre å forstå, og (3) moralsk begrunnet. Alle disse kriteriene er trolig oppfylt for både Steen og Grimmark.

Foreløpig er dette dermed et større problem i Sverige, men også i Norge har vi nettopp fått en ny forskrift som forbyr enhver form for slik samvittighetsfrihet for fastleger. Bakenfor skimter vi den samme intoleransen som vokser i Sverige, hvor vi har problemer med å leve godt sammen med dem vi er uenige med.

Vi må holde fanen for samvittighetsfriheten i spørsmål om liv og død høyt nå. Før det er for sent.

Dødshjelp forutsetter fremdeles et brutalisert menneskesyn

Publisert på Minerva 19.05.17.

Kjeldstadli får en gyllen mulighet til å svare på viktige innvendinger mot legalisering av dødshjelp, fra meg og mange andre, men velger å ignorere den.

Ole Peder Kjeldstadli er en produktiv bidragsyter til debattene om dødshjelp i Norge. Han har vist en beundringsverdig personlig lidenskap i mange år, men unngår dessverre gjerne substansen i saken.

Han har tilsvarende lite å svare på min lange åpningstekst, hvor jeg presenterer grunner til å hevde at innføring av dødshjelp bunner i et relativisert menneskesyn, annet enn å påpeke at han opplever seg krenket. Men om man ikke samhandler aktivt med innlegget man svarer på, er det usikkert hvordan det kvalifiserer til et tilsvar.

Nå vil jeg på ingen måte beskylde Kjeldstadli for å ha en bevisst intensjon om å støtte et brutalisert menneskesyn, men jeg mener kort og greit at han tar feil. Jeg hevder at Kjeldstadli og hans like ikke fullt ut ser konsekvensene av hva de kjemper for, og at det ligger kritiske filosofiske problemstillinger under overflaten det er verdt å fokusere på.

Å påstå at noen tar feil, er ingen kontroversiell sak, men en vanlig fremgangsmåte i offentlig debatt. Det er trist at Kjeldstadli «føler seg tråkket på», men hans personfokus kan ikke stoppe oss fra å komme til kjernen av en så viktig problemstilling. Det finnes heldigvis ingen menneskerett til ikke å bli kritisert for de meningene man høylytt fremmer i offentligheten.

I sitt tilsvar, nøyer Kjeldstadli seg med å vise til tre momenter, hvor bare den første er relatert til min opprinnelige tekst, og selv da bare perifert.

  1. Tilbudet til dødende er for dårlig.
  2. Oregon er en god modell.
  3. Det finnes kristne som støtter eutanasi.

Bedre behandling ved livets slutt

For det første deler jeg Kjeldstadlis ønske om bedre tilgang til palliativ behandling for personer ved livets slutt. Denne behandlingen består imidlertid av langt mer enn morfin i neddopende mengder, men desto mer av personlig og helhetlig omsorg fra bevisstgjort helsepersonell.

Kjeldstadli nevner at vi bare har et fåtall av lindrende plasser i Norge. Det han beleilig nok unnlater å nevne, er at tallene på sengeplasser han oppgir, kun er spesialiserte hospice-senger, og ikke på langt nær representerer norsk helsevesens samlede innsats for en god og verdig behandling til personer ved livets slutt. Denne foregår i realiteten ikke bare på høyspesialiserte enheter, men ved sykehjem, sykehus og i menneskers eget hjem.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker.

Kjeldstadli viser til at Belgia har fått bedre palliativ behandling etter at de innførte dødshjelp. Men årsaken til det, er heller det enkle faktum av at Belgia på forbilledlig vis i samme tidsrom har benyttet mer midler til å investere i palliativ behandling. At en gitt behandling blir bedre ved økt tilskudd, vil ikke være en veldig sjokkerende nyhet for de fleste. Men det er altså uklart hva det har å gjøre med å ta livet av mennesker.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker. Men som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Om vi virkelig engasjerer oss for lidende pasienter ved livets slutt, burde vi engasjere oss for å bygge ut dette tilbudet, og ikke kjempe for å rasjonalisere hvordan vi tar livet av uskyldige mennesker. Det er ingen nødvendighet som tilsier at vi trenger sistnevnte for å bli bedre på førstnevnte. Vi har kunnskapen og kapasiteten. Nå må vi kjempe for å få den ut i praksis.

Urealistisk med Oregon-modell

Kjeldstadli påpeker at Oregon-modellen vil være et fint alternativ. Han fremstår dermed merkelig inkonsistent. Bare for en drøy måned siden godtok han i en kommentar på trykk i Vårt Land 11.04.17 at kritikken mot Oregon-modellen var verdt å merke seg, og at han kanskje heller burde vurdere BeNeLux-modellen.

Forskjellen på disse to rådende modellene for dødshjelp, er at Oregon-modellen er sentrert rundt forventet gjenstående levetid, mens BeNeLux-modellen tar utgangspunkt i individets ønske om å dø. I Oregon kvalifiserer man bare til dødshjelp om man har maks seks måneder igjen å leve, selv om dette sjeldent er enkelt å beregne.

I Belgia, Nederland og Luxembourg derimot, står det opplevde ønsket i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er i den siste gruppen av land det har skjedd en gradvis utradering av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, slik jeg holdt frem som logisk konsekvens i min forrige tekst.

Om Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det uansett veldig usannsynlig at vi ville ha foretrukket Oregon-modellen over BeNeLux-modellen. I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av terminalt syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper.

Uklar betydning av kristne supportere

Det som ser ut til å være Kjeldstadlis hovedpoeng, som han tilegner både overskriften og halve teksten til, er at det finnes kristne som støtter dødshjelp. Å påpeke at det finnes personer i gruppe X som støtter Y, kan nok være relevant noen ganger, men det er vanskelig å forstå hvorfor han mener at det er viktig her. Kjeldstadli virker helst å være motivert av å fremstille dette som en kamp mellom fundamentalister på den ene siden og moderate på hans egen side.

Ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse.

Men ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse. De er punkter som eksempelvis mange humanetikere og muslimer kan og vil nikke med til. De fleste uttalte kritikerne mot dødshjelp, både i Norge og utlandet, kommer fra et stort utvalg av ulike virkelighetsforståelser og representerer en felles front mot dette relativiserte menneskesynet. Det er uklart hvorfor en slik innvending skal være relevant i møte med eksempelvis et slikt faktum at funksjonshemmedes og helsepersonells foreninger har markert sterk motstand.

Det største problemet er dermed at uansett om alle Kjeldstadlis påstander skulle vise seg å stemme, berører det lite ved argumentasjonen for påstanden i mitt opprinnelige innlegg. Nemlig at innføringen av dødshjelp handler lite om selvbestemmelse, men om et relativisert menneskesyn, og at det kan få fatale konsekvenser som er verdt å kaste lys på. Jeg presenterer dessuten grunner for dette, så det er merkelig at Kjeldstadli tar seg friheten til å overse dem.

Jeg ønsker Kjeldstadlis innspill hjertelig velkommen i debatten, men han ender litt for ofte opp med anekdoter og avsporinger. Det hadde vært fint om han kunne holde seg til saken, og adressere noe av den vanligste og viktigste kritikken mot synspunktene hans. Vi er alle tjent med å diskutere samfunnsviktige problemstillinger med hverandre, og ikke forbi hverandre.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dødshjelp er en dårlig idé

Publisert i Vårt Land 15.05.17. Skrevet sammen med Ingjerd Våge.

Det finnes gode grunner til å holde dødshjelp vekk fra samfunnet vårt. Den viktigste er å beskytte oss mot et relativisert menneskesyn.

I En idé hvis tid er kommet, som sto på trykk i Vårt Land på torsdag, tar Ragnvald Sagen til orde for at dødshjelp burde tas opp i Norge i sin fulle bredde. Denne debatten inngår i en viktig samtale om hvordan vi skaper et godt samfunn for alle, så vi takker Sagen for initiativet.

Sagen har rett i at noen undersøkelser viser et flertall i befolkningen som støtter en begrenset adgang til dødshjelp. Det Sagen ikke nevner, er at ikke bare politikere, men også helsepersonale er langt mer negative. Både Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger, er aktive motstandere.

Forskjellen mellom befolkningen og disse kan kanskje forklares med at sistnevnte lever tett på pasientene til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, og regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

En tvetydig utvikling

Kampanjene i verden for å tillate dødshjelp, er dessuten ikke i entydig medgang, slik Sagen vil ha det til. Overlege Morten Horn skriver i Morgenbladet 05.05.17 at vi observerer blandede signaler rundt i verden. Legaliseringsbølgen man forventet i USA kom ikke, men derimot ble forslag om dødshjelp avvist i de fleste delstater. I Storbritannia ble nylig saken behandlet på høyeste nivå, før den ble nedstemt med stort flertall. I de fleste tilfeller, skyldes det store vansker med å regulere dødshjelp på en trygg og rettferdig måte.

Kampen om dødshjelp er i stor grad en kamp om språket vi bruker. Å presentere anekdoter om enkeltskjebner kan være på sin plass. Men når Sagen viser til Bjørnar Kanlis post-mortem brev fra 2008, hvor Kanli skriver at han ble «tvunget av våre styrende [til å utføre selvmord]», tar det litt overhånd.

Hva kan det bety? Var ikke Kanli fri til å ta sitt eget liv? Er det legitimt å kalle noe for «tvang» om man ikke kan forlange at statlig ansatte skal ta ens eget liv, eller risikerer man da å vanne ut språket fullstendig?

Kampen om språket fortsetter når Sagen hevder at det viktigste argumentet for dødshjelp, er selvbestemmelse. Dette mener Sagen skal respekteres, og følgelig må enhver motstander ha «meget gode grunner for å gå imot».

Men det stemmer ikke. Det er bare et retorisk middel. Dødshjelp handler ikke egentlig først og fremst om selvbestemmelse. Det handler om å redefinere konsepter, som etterlater oss med et relativisert menneskesyn.

Hvordan skal vi diskriminere?

Alle forslag om å innføre dødshjelp, inneholder forsøk på å avgrense hvem som skal ha tilgang og ikke. Alle, bortsett fra et fåtall radikale, er enige om at vi må diskriminere mellom lidelser som skal kvalifisere til dødssprøyte. Om en 21-åring opplever tung kjærlighetssorg, en alvorlig nok opplevelse for den det gjelder, og ønsker hjelp til å sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Hva så med en person som ønsker hjelp til å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet? Vi vil antakeligvis diskvalifisere deres dødsønske for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om det viktigste argumentet virkelig var selvbestemmelse, skulle ikke grunnene ha noe å si. Da ville vi kjempet for dødssprøyter til alle som måtte be om det. Det er derfor åpenbart at selvbestemmelse ikke kan være det avgjørende kriteriet. Hva en dødshjelp-forkjemper egentlig forsøker å innføre, er ideen om at man kan ha grunner til å ønske ikke-eksistens for et menneske. Men om man først åpner opp for det, vil definisjonskampen deretter stå om hva som er god nok grunn.

Kan vi virkelig åpne for at leger skal ta livet av eldre med kort tid igjen å leve, men fortelle personer med alvorlige kroniske og psykiske sykdommer at deres sykdom ikke «kvalifiserer»? Hva med dem som lider, men ikke er nær ved å dø? Hva med mildere sykdommer? Hva med ren livstretthet, som nå diskuteres i Nederland?

Dødshjelp forutsetter visstnok et fritt, kompetent valg. Men hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser. Kan vi la dem leve slik, dersom vi tenker at de ville ønsket å dø? De mest høylytte forsvarerne for frivillig dødshjelp, er forbausende tause i å avvise muligheten for såkalte ikke-frivillige eller ufrivillige medisinske drap.

Forsvar mot et relativisert menneskesyn

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer. Morten Horn konkluderer med god grunn i sin tidligere nevnte tekst med: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å skyve argumenter mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Sagen mener at siden vi eier vårt eget liv, må vi også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie det. Men man «eier» ikke et liv. Vi er et levende menneske. Vi har en ubetinget rett til liv, som alle mennesker har, bare i kraft av å eksistere som menneske. Det er ikke uten videre noe man kan fraskrive seg, men er et startpunkt for alt annet, og en begynnelse på all moralfilosofi.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, er en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Vendepunkt

Korttekst publisert i spalten Vendepunkt i Korsets Seier, uke 7.

Min eldste bror flyttet ut når jeg var ca. 9 år. Likevel hadde jeg allerede rukket å knabbe mange eksemplarer fra hans Illustrert Vitenskap-abonnement før de rakk å nå ham. Jeg var alltid nysgjerrig. Godtok ikke enkle svar.

Kulturen fortalte meg at «religion» var fiende av fornuft og vitenskap. Noe som tilhørte fortida. På slutten av videregående måtte jeg ta et valg. Ingen ville vel tro på noe som var idioti, men man vil tro på det man har gode grunner til å holde for sant. Så jeg måtte rette nysgjerrigheten mot dette, før jeg kunne vurdere å kalle meg en «personlig kristen».

Stor var overraskelsen i påfølgende år da jeg oppsøkte faglitteratur, og fant ut at mediers, læreres og medelevers påstander stort sett var resultat av kategorifeil, manglende kunnskap og mytefortellinger.

Jeg lærte at kristen tro langt på vei fasiliterte de vitenskapelige revolusjonene, og at en religiøs virkelighetsforståelse – ikke en sekulær – er nødvendig for å kunne gjøre god rede for natur, fornuft, moral og sannhet i utgangspunktet. slik vi har kjent den helt siden Platon og Aristoteles’ dager. Tross all vitenskapelig fremgang, ga de overlegne svar på virkelig grunnleggende spørsmål. Svar som tilfredsstilte nysgjerrigheten. Svar som ikke var for enkle svar.

Forelskelsen til klassisk filosofi hadde startet, og den gjorde det lettere å være kristen.

Den gode moralismen

Publisert i Vårt Land 06.02.17.

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for at de fattige i et land skal komme bedre fra det, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Moralfilosofi i Westworld

En forkortet versjon av denne teksten er publisert i Aftenposten 05.02.17.

I TV-serien Westworld tildeles vi et frikort til å behandle andre mennesker som objekter. HBO beskriver serien som “a dark odyssey about the dawn of artificial consciousness and the future of sin”Men serien ender opp mer som et speil til vår nåtidige syndighet, enn en ren fremtidsvisjon.

Ta steget forbi virtuell virkelighet. Tenk deg en fornøyelsespark, hvor omgivelsene er både ekte og falske på samme tid. Overveldende kulisser og kunstige mennesker er konstruert for at du skal kunne leve ut fantasiene dine i en kopi av Ville Vesten. Support-teamet løper døgnet rundt bak sceneteppet for å skape en mest mulig sømløs opplevelse. De kunstige menneskene, kalt «verter», er omhyggelig scriptet for å fremstå virkelige, men er designet til å aldri skade deg.

– So how does this work? Is there an orientation?
– No orientation. No guidebook. Figuring things out is half the fun. All you do is make choices.

J. Abrams og HBO har tatt opp tråden fra Westworld-filmen i 1973. TV-serien har nettopp fullført sin første sesong på HBO, og skisserer en forretningsmodell rettet mot rike «nykommere», på jakt etter et fristed fra den mer tungmanøvrerte virkeligheten. I Westworld er du fri fra fare mens du kan blåse hodet av motstanderen i en revolvermatch, vinne en av de mange narrativlinjene i spillet, og feire seieren med å høvle over et par unge skjønnheter på det lokale bordellet. Alt før sola senkes i vest.

Det hele tvinger oss tilbake til antikke, kjente spørsmål. Kan menneskenaturen skille mellom hva den er og det den gjør? Hva gjør det med oss å utslette vår menneskelighet for noen skarve øyeblikk med nytelse? Å manipulere, håne og selv torturere, voldta og myrde vesener som ytre sett er helt identiske med oss selv? Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene dagen etter? Fordi de har blitt reparert og fått visket ut hukommelsen i løpet av natta?

Forsvinner syndigheten ved slike handlinger når det ikke er noen reelle ofre? Forblir vi upåvirket av slik oppførsel?

Intuitivt vil vi si at det klart er en forskjell. Vi ville ikke hatt samvittighetskvaler med å demontere PCen vi akkurat satte sammen. Noen ville nok rynke på nesa om du kuttet av den skalpen med en indianerkniv eller presset genitaliene dine mot den. Men det var aldri noen grunn til å tro at det var noen «til stede» i maskina, selv om den kjører diverse simuleringer lignende dem vi utfører.

I realiteten er det en utbredt debatt om hva som skiller kunstig intelligens fra vår menneskelige. Har vi grunn til å tro at en eller flere bevissthetsstrømmer kan oppstå om prosessene i maskinen blir komplekse nok? John Searle, filosofen som nylig besøkte Norge, har nok levert den mest kjente kritikken mot en slik sterk AI-teori. Han hevder at maskiner bare kan prosessere syntaks, men aldri semantikk. Maskiner kan utføre algoritmer, men aldri forstå. Mens maskiner er dømt til å utføre symbolmanipulering, har maskinens produksjon bare verdi i møte med noen i stand til å avlese mening, og forstå det i en større helhet – et menneske.

– Are you real?
– Well, if you can’t tell – does it matter?

Varsel: Den følgende teksten inneholder milde spoilere.

Westworld trenger ikke å ta stilling til disse problemstillingene for å skape et godt show. Her nøyer de seg med å konstatere at skaperne ikke bare vil simulere bevissthet, men på et punkt viske ulikhetene ut. Skapningene får ikke bare simulere, men skaperne gir rom for improvisasjon. De åpner for å bryte ut av scriptet et øyeblikk for å forsøke en ny dialog eller handlingsmønster. Og det siste elementet som fullfører skapningenes tre-stegsmodellen mot selvstendig bevissthet? Lidelse! Med mangfoldige iterasjoner med lidelse, blir de kunstige skapningene stadig mer menneskelige.

På et tidspunkt finner en av hovedpersonene bak prosjektet ut at vedkommende selv er kunstig – en av de første skapningene. Like etter svarer et kunstig menneske med å finne ut, overbevist om at det hadde brutt fri fra skaperens marionett-tråder, at hele dets rebelske opprør var innprogrammert i forkant.

– Everything you do, it’s because the engineers upstairs programmed you to do it.
– Nobody tells me what do to, sweetheart.
– Yeah, but that’s part of your character. You’re hard to get.

Skillelinjene mellom kunstig og naturlig er for alvor satt på prøve. Men hva med moralske implikasjoner?

En av de besøkende, Logan, mener at fornøyelsesparken appellerer til menneskets basale instinkter. Underforstått, er det fritt frem for å underholde seg med å drikke, manipulere, pule og drepe. Men hos de fleste av oss, vil moralske instinkter skrike ut om at noe er galt med slik oppførsel, selv om det bare er et spill. Vi forstår at moral ikke bare kan handle om konsekvenser, men også noe om hvordan mennesker velger å være. Ikke bare hva det gjør med andre, men hva det gjør med seg selv.

Aristoteles mente også at menneskenaturen la føringer til hvordan vi burde leve, men trakk en radikalt annen konklusjon. Hans analyse av den sosiale orden som et samspill mellom natur, vane og fornuft. Disse tre elementene la grunnlaget for hans dydsetiske tenkning. Han ville kritisert Logan for å ikke yte rettferdighet til mennesket. Aristoteles’ tre elementer ble tatt videre av tenkere som Cicero og Aquinas, og har fått store ringvirkninger i utviklingen av vestlig sivilisasjon.

Aristoteles’ dydsetikk fremhevet det å leve dydig som målet med livet. Dermed bør vi best mulig benytte de ressursene vi er født med, både som medlem av menneskearten, men også som unike individer. Vi kan bli gode mennesker på samme måte som en håndverker blir en god håndverker – som å skape solide kvalitetsmøbler av gode materialer, fremfor skrøpelige møbler av råttent treverk.

Dyd krever trening. Likt hvordan en god fotballspiller må holde seg i form, eller en håndverker ikke kan forvente å lage en fullkommen stol på første forsøk, må et menneske leve i en gjentatt øvelse om å være god. Vi kan ikke forvente å ligge på sofaen, unndra oss ansvar eller være drittsekk mot medmennesker dag etter dag, for så å skulle stille opp når det virkelig gjelder. Nei, vaner inkorporeres tilbake i biologien vår, for at vi lettere kan leve opp til den vi ønsker å være dag etter dag.

Som analyse av mennesket som dyr, har Logan rett. Da er vi biologisk disponert mot trygghet, reproduksjon og ernæring. Men Logan tar ikke hensyn til menneskets særegenhet. Vi er ikke bare dyr, men sosiale og rasjonelle dyr, med intellekt og vilje. Aristoteles hevder at gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – et polis.

Westworld er et slikt polis. Vi kan etterstrebe godhet og sannhet som høyere mål, og rette innsatsen vår mot disse. Vi er ikke dømt til å bare spise og løpe etter sengekamerater, men vi kan forstå og velge hvordan vi skal underordne aktivitetene våre mot et høyere gode. Som sosiale dyr kan vi holde sammen og skape trygge familier, som gir opphav til stabile samfunn. Vi kan kjenne lysten til det onde i vårt hjerte, men likevel velge det gode.

Et godt menneske er rettet mot bestemte moralske disposisjoner for å handle på en måte vi kan anse som god. F.eks. vil et modig menneske av natur handle med visdom og fryktløshet i møte med fare, på vegne av et høyere mål. Et generøst menneske deler villig og gledelig av sin overflod, med løse bånd til sine eiendeler, tid og egoisme.

I motsetning til Logan, starter kompisen William som et dydig menneske, som naturlig ønsker å hjelpe de kunstige innbyggerne av Westworld.

– Now I understand. It doesn’t cater to your lower self; it reveals your deepest self; it shows you who you really are

William kjemper mot sine moralske kvaliteter i Westworld. Han må i motsetning til Logan starte en lang nedbrytningsprosess for at samvittigheten ikke lenger skal hindre han fra å utøve vold og ondskap. Han forstår at handlingene hans i Westworld påvirker ham som moralsk karakter.

Aristoteles’ dydsetikk nyter bred støtte i hva vi har lært om biologi, genetikk og psykologi siden lenge før Darwin. Vi er ikke immaterielle sjeler som flyr rundt, men vi er først og fremst biologiske vesener plassert i fysiske kropper, selv om vi også kan være mer enn det.

En av Westworlds leksjoner, er at vi aldri kan løsrive det vi gjør fra den vi er. Det vi gjentatte ganger gjør resulterer i den vi blir. Det rikker ikke ved verdien vår som menneske, men forteller oss noe om vår moralske karakter, og at arbeidet med å bygge karakter er verdt å ta fatt på, selv om vi ikke skulle befinne oss i en simulering.

Økende forfølgelse i India

Publisert i Vårt Land 21.01.17.

I 2016 skal flere kirker ha blitt brent ned i India alene enn i hele Midt-Østen. I løpet av de siste fire årene har India skutt i været fra 31. til 15. plass på rangeringen av trosforfølgelse.

Den internasjonale organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) gir hvert år ut World Watch List, en internasjonalt anerkjent rapport om trosforfølgelse. Her beskrives de 50 landene hvor det forekommer mest forfølgelse. I rapporten kommer det frem at 215 millioner kristne forfølges i disse landene, som toppes av Nord-Korea, Somalia, Afghanistan og Pakistan.

Sprikende tall.

Men lenger nede på listen foregår det uhyggelige bevegelser i India. Åpne Dører melder at det trolig er så mye som 64 millioner kristne i India i henhold til konservative anslag. Det er høyere enn hos andre tradisjonelle kilder, hvor Pew Research anslår 30 millioner, mens Centre for the Study of Global Christianity melder om lag 58 millioner.

Nasjonalisme kan ha styrken av å demme opp mot sterke sekteriske, religiøse identitetsmarkører. Når land som Irak og Syria svekkes som definerte nasjoner, skapes et tomrom som religiøse autoriteter kan misbruke. På en annen side kan religiøs identitet skape en viktig motvekt mot autoritære regimer, ved å styrke sivilsamfunn og anerkjenne en større autoritet enn staten. Dette ser vi f.eks. i tidligere kommuniststater. I India har derimot syntesen av disse to skapt en farlig legering.

Stormakt.

India følger Kina tett som en kommende økonomisk stormakt, med attraktive handels- og investeringsmuligheter. Landet har i lange tider levd greit med stor sosial og religiøs pluralisme, men en hindunasjonalistisk bølge, kalt hindutva, har i de siste tiårene utnyttet et politisk vakuum til å rykke frem under verdens radar. Den moderne bevegelsen startet i 1923, da en anti-kolonial revolusjonær ved navn Vinayak Savarkar skrev teksten Essentials of Hindutva. Her la han grunnlaget for hindutva, ved å betrakte religiøse skillelinjer som nasjonale, hvor tilhørere av muslimer og kristne tradisjoner ble beskrevet som utenlandske og uberettigede innflytelser. Slik oversatte han tanken om en hindusitisk enhet til noe mer konkret: Den indiske nasjonsstaten.

Etter en periode vekk fra makten, har hindunasjonalismens vekst eskalert siden Narendra Modi og BJP, Indias folkeparti, fikk en brakseier i valget i 2014. Folkepartiet er kjent for å ha sin egen hindutva-fløy, som tidvis kommer med ganske ekstreme uttalelser. Sterke krefter ønsker nå å rendyrke Indias hinduistiske identitet, og om de får stor oppslutning i partiet med en majoritet i parlamentet, kan det være få hinder igjen.

Fiendtlighet.

India er ikke et land med bare hinduister. Men hindunasjonalistene har gjort det tydelig klart at personer med annen tro får leve i landet fullt og helt på Krishnas nåde. Den sosiale fiendtligheten i India mot andre religioner er en av de høyeste i verden, ifølge en studie fra Pew Research i 2013. Det forekommer stadige rapporter om religiøst motivert vold, som da muslimske Mohammad Akhlaq Saifi i 2015 ble steinet til døde av en lokal folkemengde i Uttar Pradesh-provinsen. Mohammad og hans familie var mistenkt for å ha feiret Eid-høytiden med å spise kjøtt fra en ku, et dyr som er ansett som hellig innen hinduismen. Etter henrettelsen viste det seg imidlertid at kjøttet var av geit. Myndighetene har lite å stille opp med mot slike hendelser over Indias store geografiske distanser.

Kristendom på fremmarsj.

Samtidig peker de fleste tall på at andelen av hinduister i India synker gradvis, mens islam og kristendom er på forsiktig fremmarsj. India har et kjent kastesystem med en tydelig sosial rangering av grupper med mennesker. Nederst på rangstigen finner vi kasteløse (daliter) og de urørlige (tribaler). Det er blant disse at kristendommen finner størst vekst. Budskapet om likeverd og et opphevet rangeringssystem fremstår forståelig nok som mer attraktivt her, selv om det kulturelle kastesystemet har vanskelig for å slippe taket i inderes kollektive psyke.

Som følge av det som ble ansett som et økende problem, lanserte radikale hinduister i 2014 et «hjemkomst-program» ved navn Ghar Vapsi, som tar sikte på å rekonvertere alle muslimer og kristne tilbake til hinduisme. En fremstående politiker i BJP har uttalt at dette programmet trolig vil fortsette helt til all konvertering er forbudt. I deres øyne representerer muslimer og kristne noe som ikke hører hjemme i det tradisjonelle India, og står i fare for å støtte opp om anti-nasjonale aktiviteter.

Mer enn religion.

Hinduisme blir noe mer enn en ren religion, men en nasjonal identitet og kultur. Å være hinduist gjøres synonymt til det å være en tradisjonell inder. Den Britisk-indiske kunstneren Anish Kapoor skrev for et år sida i Guardian at India i praksis styres av et hinduistisk Taliban, hvor det er få muligheter til å bryte med statens offisielle linje. Disse rapportene vil nok derimot finne lite medhold blant indere selv, hvor en rekordstor majoritet er begeistret for Modi sin linje, og hans innsats for å styrke Indias økonomi og globale rolle.

Hvilke av disse vitnesbyrdene som samsvarer best med sannheten, vil nok gradvis bli tydeligere i årene fremover.

En ting er sikkert. Om vi nå skulle få en stormakt i verden som identifiserer seg eksklusivt som hinduistisk, vil det virke sterkt polariserende, både innad i landet og utad for verdenspolitikken.

Vesten har en viktig rolle fremover i å tale varmt for en åpen sekularitetsmodell som skaper rom for mennesker av ulike livssyn, samtidig som den er ærlig om at staten burde funderes på et sett med normative verdier.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Ingen naturlover uten Gud

Publisert i Vårt Land 15.12.16.

Mange skeptikere til gudstro holder opp naturlover som en alternativ og bedre forklaring til Gud. De hevder gjerne at nå som vi har oppdaget at det finnes visse mønstre for hvordan naturen fungerer, blir Gud overflødig som forklaring på naturlige fenomener.

Norskboka Intertekst gis ut av Fagbokforlaget og brukes på norsk videregående skole. Der står følgende polemiske påstand: «Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 179)

Mange, som den anerkjente ateistiske fysikeren Sean Carroll, beskriver naturlover som «mønstre og ubrytelige regler». Påstanden som ofte følger, er at nå som vi har oppdaget disse naturlovene, er det er umulig å tro at et menneske kunne stå opp fra døden for to tusen år siden eller at en Gud kan handle i skaperverket.

Det er ett problem med denne tilliten til naturlover. Man svarer ikke på hva naturlover egentlig er for noe. Ludwig Wittgenstein, den største filosofen i forrige århundre sa følgende: «Som basis for hele den moderne virkelighetsforståelsen, ligger illusjonen om at de såkalte naturlovene kan være forklaringer på naturlige fenomen.»

Når store helter som Sir Isaac Newton eller James Clerk Maxwell beskrev henholdsvis gravitasjonskraft og elektromagnetisme, var alt de gjorde å forsøke å gi best mulig systematiske beskrivelser av hvordan naturen allerede fungerer. Men de var ikke det spor nærmere å forklare hvordan naturen kunne være organisert på denne måten, hvordan disse lovene er ment å fungere, og hva disse mystiske kreftene i naturen egentlig er.

Eksempler som hvordan elektriske felt kan gi opphav til magnetiske felt? Hvordan kan hydrogen- og oksygenatomer finne sammen for å danne vannmolekyler? Dette er fremdeles naturens gåter. Naturen lar seg ikke fange inn i matematiske modeller eller skjematiske oversikter, uten at vi forveksler kart med virkelighet.

Kristen tanke har en lang tradisjon for å beskrive en av Guds åpenbaringer som gjennom naturens bok. Her er naturlige fenomen (sekundærkausalitet) avledet fra Guds muliggjørende forsyn (primærkausalitet). Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet konseptet om en naturlov på 1500- og 1600-tallet for å erstatte Aristoteles’ fire årsaker, hadde det en eksplisitt teologisk betydning.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer.

Senere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er. Dagens vitenskapsmenn kan fint dilte gjennom livet ved å holde kjeft og kalkulere for å regne på disse, men med en gang vi blir avkrevd helhetlige svar om virkeligheten, må vi ta et steg tilbake og på ny undersøke nettopp disse glemte problemstillingene.

Vitenskapsfilosofen Nancy Cartwright argumenterer godt for at naturlover enten (1) ikke et alternativ til Gud, eller (2) ikke en forklaring. Hun viser til at vi gjerne omtaler disse mønstrene i naturen for ikke bare å beskrive hva som skjer i naturen, men at de også er ansvarlige for det som skjer. De omtales ofte som uforanderlige, evige og uendelig presise matematiske forhold. Om det er en rakett som skytes opp mot månen, grunnstoffer som kommer sammen for å danne kjemiske forbindelser, eller når vi benytter nervesignaler for å aktivere en gruppe muskelfibre for å strekke armen i været, er naturlover ansvarlige for det som skjer. Det betyr ingenting om vi så kaller disse lovene noe slikt som tilfeldige suksesjoner av hendelser, slik som den skotske empiristen David Hume, eller nødvendige regler. Det viktige er at de er i en eller annen forstand ansvarlige.

Når en fysiker dermed sier: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en fysisk lov X.», forstår vi med litt historiekunnskap at de egentlig sier, ofte ubevisst: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en Guds forordning X.» Det gir lite mening.

Man kan gå så langt som å hevde at om vi først skal bytte ut Aristoteles’ forståelse med det moderne konseptet om naturlover, henter dette konseptet all sin forklaringsstyrke fra Gud. Ellers vil det å henvise til en naturlov som forklaring på naturlige fenomen, bare være å slenge et navn på det som skjer. Om vi skal forklare hvordan veggen foran oss kan ha farge, er det ikke nok å kalle fargen for blå, og påpeke at vi ofte ser blåfarger, for så å kikke tilfreds rundt på folkemengden om de er fornøyde med svaret. Vi trenger en utfyllende og tilstrekkelig forklaring, som hvordan en vegg kan være blå i utgangspunktet og hva en farge egentlig er.

Avvisningen av Gud som en absolutt nødvendighet for virkeligheten vi lever i, bygger gjerne på misforståelser om hva Gud er ment å være, eller troen på at vi har reelle alternativ, bare til å forklare hvordan det er mulig for oss å komme oss opp av senga om morgenen.

For det er i [Gud] vi lever, beveger oss og er til.
Apg 17,28a

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Kristne ledere – skap en kultur for spørsmål

Publisert i Dagen 07.11.16.

Den årlige trosforsvarskonferansen Veritas samlet over 450 deltakere i Normisjonshallen i Grimstad forrige helg. Der var mange dyktige mennesker invitert for å gi bidrag om alle slags mulige tema. Om teologi, naturvitenskap, filosofi, Bibel, tro og tvil, sannhet, mulighet for kunnskap, korstog, skam, populærkultur, det ondes problem, hvorfor så mange kristne kan være så ulik til Jesus og mye mer. Deltakerne kunne lære mer, både på fellesmøter, valgseminarer og i samtaler.

Antallet på konferansen har steget over flere år siden den forsiktige oppstarten i 2013, og vil trolig fortsette å gjøre det. Det virkelig interessante, er at nesten alle deltakerne befinner seg i alderen 18-30 år. Historien som går igjen blant mange, er at de kommer fra miljøer hvor det ikke har virket naturlig å stille spørsmål. Å nå komme til en konferanse hvor man blir oppfordret til det, er dermed som å entre en frisk oase.

Det er ikke sikkert at noen må klandres for at det ikke har vært naturlig å stille spørsmål i disse miljøene. For mange har nok bare fokuset havnet i blindsonen, i forsøk på å få en oppbrøket stilling til å gå rundt med konfirmantarbeid, ungdomsarbeid, turer, administrasjon og annet. Det har jeg selv erfaring med.

Men vi kan ikke forvente at 14- og 15-åringer, eller selv unge voksne, med variert grad av selvsikkerhet, skal ta initiativ selv. I en utfordrende periode har de ofte nok å stri med. Vi som voksne ledere må selv sette standarden for den kulturen vi ønsker å skape, hvor det er enkelt for andre å følge etter.

Jeg har aldri hørt om noen som har mistet troen fordi de ble tillatt å stille spørsmål, og samtidig anerkjent og møtt med disse. Jeg har derimot hørt om et hundretalls mennesker som har forlatt troen i sinne, fordi de ikke opplevde å bli tatt på alvor med hele seg. De har siden ikke sett seg tilbake, eller i verste fall blitt ateistiske misjonærer som taler høyt om irrasjonaliteten og skadeligheten til miljøet de kom fra.

For mange mennesker, både innen- og utenfor kristne miljøer, kan ha hatt få arenaer å ta opp de store spørsmålene på. Det var kanskje aldri naturlig ved middagsbordet hjemme. Heller ikke i vennegjengen. Det er ofte tabu på skole og arbeidsplass. Og jo mindre vi er vant til å prate om de store spørsmålene til vanlig, jo mer ubehagelig kan det være å oppsøke de. Vi er redde for å virke uerfarne og lite gjennomtenkte. Men samtidig er de viktige spørsmålene med oss alle. Det hører med å leve som menneske. Spørsmål om opphav, mening, dybde og retning. Viktige spørsmål vi kan få frem i fellesskap, eller spørsmål som vil forbli liggende under overflaten.

Den nye hverdagen vi må ta innover oss, er en av pluralisme og enkel tilgang til informasjon. Vi er omgitt av radikalt annerledestenkende på alle kanter, og med så mye informasjon at vi ofte ikke klarer å skille gull fra gråstein. Hvis ikke vi legger grunnlaget for et solid fundament vil ungdommene våre lett vippes av pinnen, i møter på videregående, høyskoler, universiteter, sosiale medier, diskusjonsforum og ulike treff på Google.

Miljøer med kultur for å stille spørsmål, har også en tendens til å være miljøer med høy takhøyde for konstruktiv kritikk. Er det en ting som gjentar seg fortløpende i det offentlige søkelyset, så er det oppdagelsen at destruktivt lederskap henger nært sammen med en manglende evne til å motta og møte kritikk. En god leder tenker store tanker, men leder samtidig gjennom tjenerskap. Hun eller han lytter til sine medarbeidere, og forsøker å dyrke frem andre til å fremstå dyktigere enn en selv. Dette kan lederen gjøre, når lederen finner sin identitet i å være skapt i Guds bilde, snarere enn gjennom sine prestasjoner og menneskelige rykte. Lederen handler fra kjærlighet – ikke for anerkjennelse.

Hvis vi ønsker å skape en slik kultur, må vi aktivt skape den selv. Vi må ta initiativ til å stille spørsmål. Vi må vise at det er ufarlig. Vi må vise at ingen eksistensielle spørsmål er dumme. Vi må gjøre gode ressurser lett tilgjengelige. Vi må arrangere temakvelder eller grupper. Vi kan invitere folk som er gode på tanker og samtale. Vi må være ærlige om at vi ikke forstår alt, men fremdeles peke mot at det finnes store mengder fantastisk gode ressurser i den kristne tradisjonen i møte med alt fra skam og skyld til naturvitenskap og det ondes problem.

Selv når det kan virke fristende å gi enkle, betryggende svar, har gode spørsmål en tendens til å åpne mer opp. Det er ikke uten grunn til at den såkalt sokratiske metoden har overlevd to og et halvt millennium. Ved å ledes til gode tankerekker med kloke spørsmål, kan ungdommen oppleve seg møtt, kjenne mestring og bli motivert til å lære mer på egen hånd. Spørsmål er fint forenelig med kristen ortodoksi.

Det kristne virkelighetsforståelsen burde legge til rette for å se hele mennesker, med opplevelser og følelser, tanker og intellekt.

Det dobbelte kjærlighetsbud forteller oss:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark 12,30-31)

Ordet «sinn» i første setning kommer her fra den greske grunnteksten διανοίας [Dianoias].

Dianoia fra gresk kan kanskje bedre oversettes med intellekt –grundig, kritisk tenkning og evnen til å se flere sider av en sak. Det kan nærmest virke at å forsøke dette, med utgangspunkt i evnene vi er skapt med, er obligatorisk for den som påstår å elske Gud og mennesker. En slik person viser at den benytter potensialet i intellektet vi er skapt med.