Category Archives: Publisert

Bevar hjertet over Mannegruppa Ottar

Publisert på iTro.no 07.10.16.

På dette tidspunktet er det veldig lett å bli med i koret som bannlyser umenneskelig humor fra den lille brøkdelen av mannesvin blant dem som befinner seg på Facebook-gruppen Mannegruppa Ottar.

Vi skjønner knapt at det er mulig å spøke om å utføre grove seksuelle handlinger mot spebarn eller le rått av vold mot kvinner. Det er lett å legge ut screenshot med et par eksempler som vekker avsky. Det er enkelt å mobilisere følelser til en kamp som er glemt om to uker, og i verste fall kjenner stolthet over å ikke være som disse andre.

Vi kan ende opp som fariseeren i Luk 18,10, som sier: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker (…)». Til ham har Jesus en klar respons i vers 14: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Så det som er enda viktigere, er at vi prater med hverandre om hva som er greit og ikke, selv når humor kan virke uskyldig. Det blir fort dårlig stemning og steile fronter om vi gjør det med totalt ukjente, men det er et desto større ansvar å ta samtalen innenfor sin egen krets. De vi har tillit hos, og blant de vi selv stoler på.

Ikke fordi vi skal være kjipe, tørre personer, men fordi mennesket i høyeste grad er materielt. Hjernen vår er plastisk. Den utvikles hele livet. Den «kobles om» i henhold til vaner vi legger til oss i hverdagen, ting vi leser og hører, ord vi sier, og tanker vi gjør. Her er moderne nevrovitenskap og Bibelen helt på linje.

For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Matt 12, 34b -35

Vi kan velge

Ting vi utsetter oss for, påvirker oss. Mer enn vi liker å tro. Det er relativt naivt å tro noe annet.

Men vi kan velge hvordan vi responderer på det. Vi kan velge hva vi utsetter oss for, og utsetter andre for.

Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.

Den som vil elske livet
og se gode dager,
må holde tungen borte fra det som er ondt,
og leppene borte fra svikefull tale»
1. Pet 3, 8-10

Jeg, Khomeini

Publisert i Morgenbladet 30.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.

Eivind Buenes essay «En mørkeblå Gud» preges av sulten opportunisme. Virkelighet forvrenges og mennesker fremmedgjøres – slik at Buene kan kapitalisere på eget bokprosjekt.

«Amerikansk politikk gir oss noen nøkler til å forstå bevegelsen som preker evangelisk kristendom fra høyre,» begynner Buene. Deretter konstruerer han kategorien «høyreradikal kristendom». Her plasserer han i praksis alle kristne som tilhører en form for politisk konservatisme, og spesielt republikanere som ercommitted Christians (hva nå enn dette innebærer). Deres ønske om å «endre samfunnet – etter mønster av Gud» er visstnok en «teokratisk visjon hvor politikk og religion er to sider av samme sak». Hør! I visjonen «klinger ekkoet av Ayatollah Khomeini».

Det er trist at Buene har erfart pastor Jan-Aage Torp og den amerikanske predikanten Guillermo Maldonado. Denne aparte formen for kristendom, som de fleste kristne tar sterk avstand fra, er ikke representativ for hva kristne generelt mener med å «endre samfunnet – etter mønster av Gud». For å eksemplifisere: Den mest fremtredende representanten for committed Christians i det republikanske partiet er antakeligvis house speaker Paul Ryan. Og Ryan ønsker et samfunn som i frihet etterstreber den Gud som er Det gode, riktige og sanne. Det er et samfunn som vender seg bort fra selvisk innesluttethet, mot fellesskap med Den andre.

Kristendommens prosjekt er iboende sosialt, og det er innlysende at «lovgivning og institusjoner etter Guds hjerte» aldri – aldri – kan innebære det teokratiet Buene spekulerer i. Frivillighet har alltid vært essensielt for kristenheten. Det er nettopp derfor så mange kristne amerikanere er republikanere: Man ønsker en stat med klart definerte grenser, der frivillighet og fellesskap kan florere.

Selvfølgelig er det også mye rart innenfor det republikanske partiet, som i alle store partier, og noen passer helt sikkert i Buenes kategorier. Men hvorfor har Buene et behov for å forstå alle committed Christians gjennom sitt møte med Torp og Maldonado? Hvorfor må han presse alle disse menneskene inn i den merkelige kategorien «høyreradikal kristendom»? Det fremstår kunstig, påtatt, som om Buene først og fremst vil gjøre bokprosjektet mer interessant og relevant – et slags forsøk på å kapitalisere på forvrengning av virkelighet og fremmedgjøring av mennesker.

Det er kanskje derfor Buene tillater seg å sammenligne Islam Nets Fahad Qureshi med Misjonssambandets Espen Ottosen. Men dette er absurd, ettersom Qureshi og Ottosen er som natt og dag: Den første står i en tradisjon der man fremmer en lovisk islam forbundet med anti-liberalt teokrati. Den andre fremmer frivillig tro og sosialt engasjement i et liberalt demokrati. Da blir det konspiratorisk å hevde at Ottosen egentlig fremmer noe helt annet.

Buene går fra anekdotiske erfaringer i møte med aparte kristendom til generaliserende analyser om det kristne, for så å trekke tendensiøse paralleller til politikken. Føler virkelig Buene at han ivaretar egen integritet?

Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Umulig dilemma for amerikanske kristne

Publisert i Vårt Land 24.09.16.

Amerikanske kristne står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele.

Verden våkner nå opp til realiteten av det som ligner mest på en dårlig skrevet tegneserie – Donald Trump kan i løpet av et par måneders tid bli øverste leder for verdens største økonomiske og militære kraft.

I kjernen av Trumps velgerbase finner vi hvite, evangeliske­ kristne. Nesten 80 prosent av dette segmentet oppgir at de tenker på å stemme på ham. Tidlig­ere­­ denne­ måneden opptrådde Trump på en kristenkonservativ­ konferanse i Washington. Der formante han at den kristne arven­ skulle holdes høyt i hans nye Amerika, og gudstro var det som atter skulle forene de nå ­lettere uforente statene.

For mange amerikanske kristne er det beste argumentet for å stemme på Trump, bare en rask titt bort på alternativet. Over halvparten av evangelikale som stemmer for Trump, gjør det for å stemme mot Clinton.

I deres øyne terper demokrat­ene på muligheten for transpersoner til å velge toalett som om det skulle være det viktigste moralske spørsmålet i vår tid, mens den sterke kjernefamilien står under press, arbeidsledigheten øker, relativismen råder og ytringsfrihet på amerikanske universiteter visner bort.

Hillary Clinton er uttalt mot det mange anser som tradisjonelt kristne synspunkter i mange­ spørsmål, som abort, familie, ­religionsfrihet og hun har sagt seg villig til å gå langt i å få andre­ til å justere sine synspunkter. Hun kan i sin periode få mulighet til å innsette opp til flere likesinnede høyesterettsdommere for livstid. En overvekt av dommere med feil politisk overbevisning kan i manges øyne gjøre uopprettelig skade for generasjoner, og sette et dødsstempel på den amerikanske fremtiden.

På en annen side. Selv en oppsummert liste over Trumps ­karakterbrister er lengre enn en gjennomsnittlig Hemingway-­novelle. En notorisk løgner, baksnakker og kvinnesjåvinist, og en narcissist høy på sin egen stolthet.

Han kalte en enke for et «forferdelig menneske» mens han forsøkte å overta huset hennes. Han mobbet en reporter for å ha en misdannet hånd. I et reality-­show bad han seerne se for seg en kvinnelig show-deltaker brukt i en pornografisk film.

Trump foreslår daglig umenneskelig eller urealistisk politikk, og har dessuten begått en av de få syndene en kristen vanskelig kan tilgi – nemlig å uttale at han ikke trenger Guds tilgivelse.

Det er ikke vanskelig å skrive noe negativt om Trump. Det finnes ikke kontroversielt. Ren deskriptiv journalistikk har vært nærmest fraværende det siste året, mens både liberale og konservative medier har kappes om negativt meningsinnhold, fordømmelser og sverting. Men tross høye seertall og millioner av delinger på sosiale medier, øker populariteten hans videre, i det velgergruppen nærer av sin avsky mot nåtidens medieverden og politiske liv.

Trump inntar en høyst pragmatisk tilnærming til det meste. Det er holdninger og handlinger som teller. Han er i enhver situasjon beredt på å innta den posisjonen som kan gi gjennomslag og resultater, selv om det betyr å gjøre venner til fiender, smigre ­fiender til å bli venner, eller åpenbart demonstrere manglende­ kunnskap og motsi ting han tidligere har sagt. Når Trump blir konfrontert med slike fakta, må man likevel forstå at man har misforstått. Fakta tilhører­ fortiden. Et slikt ­fokus lammer evnen til handling. ­Håpet ligger i det foran.

Amerikanske kristne er likevel villige til å se forbi alt dette, idet en handlekraftig kar ivaretar interessene til en gruppe­ som kjenner seg oversett av et to-partisystem som har spilt seg selv falitt. De trenger ikke en ­engel til å forsvare seg, men en brølende løve. Trump får ting gjort, selv når det han gjennomfører er å fornærme mennesker og bygge flere kasinoer og strippeklubber.

Det er derfor fort gjort å tenke at Trumps revitaliserte kristentro bare er et PR-stunt, men det er kanskje en forhastet konklusjon. Trump ble døpt og konfirmert i en presbyteriansk kirke i Queens i New York, og virker oppriktig i sin tro.

Likevel er det et fundamentalt poeng hvor Trump støter mot det sentrale kristne budskapet.

Kristendommen er et budskap for tapere. Det retter seg mot de svake og ydmyke, og tilbyr dem en avkledd frelser på korset som en grunn til optimisme. Til ­enhver som ikke oppnår suksess i denne verdens øyne, lover den at den som taper sitt liv for Kristi skyld, skal vinne det.

Den inviterer til en radikal erkjennelse av egen svakhet og utilstrekkelighet, for å drepe ens ondsinnede karaktertrekk som kan ta overhånd over en. Himmelriket tilhører de fattige i ­ånden. De ydmyke skal arve jorden. Ikke fordi de bukket under for Janteloven, men fordi de var dydige og kultiverte i sin egen ­karakter.

Ingen bønn om tilgivelse

Men slikt snakk har Trump lite til overs for. En mann som ikke kjenner behovet for tilgivelse, kan vanskelig tilgi andre. En mann som forakter sin egen svakhet ved å dekke over den med et lappeteppe av unnskyldninger og løgner, vil neppe tolerere svakhet hos andre.

Det finnes ingen helgener igjen å stemme på. Genuin kristendom finner ingen forsvarere i det amerikanske politiske livet. En moralsk revolusjon og en gradvis oppstramming av sivilsamfunnet vil ikke finne sted, verken hos Clinton eller Trump.

Gitt alternativet, virker det moralsk uforsvarlig å ikke stemme på Trump. Gitt Trump, virker det moralsk uforsvarlig å stemme på ham.

Det åpenbart moralske virker til å være å avstå fra stemmegivning i ren protest, eller stemme på små alternativ. Men enkel matematikk viser dessuten at én mindre stemme for kandidaten man misliker minst, er å regne som en stemme for kandidaten man absolutt ikke ønsker å ha.

Amerikanske kristne­ står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter­ fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele. De må vurdere om de er villige til å risikere å miste Høyesterett, kanskje for alltid, i bytte mot å slippe løs en uberegnelig løve, en tikkende bombe i møte med all amerikansk utenrikspolitikk.

Høstens valg blir ikke en stemme­ på en redningsmann, men ren skademinimering.

En sekulær utopi

Publisert i VG 23.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.

Solhjell og Raknes forteller om hva slags Norge de kunne ønske seg. Men tror de virkelig at det finnes noe slikt som en «livssynsnøytral» stat?

I artikkelen «Fem prinsipp for religion i nye Noreg», begynner Solhjell og Raknes med å gjenfortelle en velkjent myte. Den handler om den gang opplysningstiden markerte skillet mot den mørke fortiden. Omsider tok mennesket til fornuften og utøvet vitenskap, som om dette skulle være en historisk nyvinning.

Ingen konflikt

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å tilhøre den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon. Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofiene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme

At det har vært eller er noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikten er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser.

Kristne tenkere i middelalderen trodde på et ordnet univers, skapt i henhold til en lovmessighet – forutsetninger for at universet kunne la seg systematisk utforske. Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, helt frem til en høyst moderne variant av amerikansk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Vitenskapshistorikere undrer seg antakeligvis over hvorfor personer som Solhjell og Raknes fremdeles unngår kritisk å granske sine egne fordommer før de formidler dem i nasjonale medier. Raknes kan unnskyldes for å tro på myter, men Solhjell ble opplyst allerede i fjor, av historiker Sigbjørn Sønnesyn i Vårt Land: «Det kan med god grunn hevdast at ein treng mykje blind tru for å kunne hevde at det først etter 1650 vart akseptert at mennesket gjennom fornufta kunne finne sann kunnskap og sanne verdiar». Solhjell og Raknes kan kanskje ta et par timer med Tim O’Neill og hans History for Atheists.

Men det er ikke bare historieløsheten som er problematisk, men også forståelsen av begrepet «livssynsnøytralt». Forfatterne foreslår i fullt alvor: «Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder.»

Fantastisk naivt

Det er en fantastisk naiv forståelse når verdier og avgjørelser fremstilles som løsrevet fra tro, overbevisning og livssyn. Et noe som man kan enes om, alene ved bruk av en påstått felles fornuft og vitenskap. Det er borgerne som konstituerer ethvert samfunn; og samfunnets politikk utformes av borgernes verdier og avgjørelser. Borgerne finner verdiinnhold i sine livssyn. Et livssyn inneholder en rekke påstander om virkelighetens struktur, inkludert det gode liv og det gode samfunn.

Hva skal så prege våre verdier og avgjørelser, om ikke nettopp et ønske om å stå opp for det vi tror er godt og sant? Det vil si disse rare kategoriene Solhjell og Raknes kaller «livssyn» og «religion»?

Mennesker kommer i alle farger og fasonger, med ulike egenskaper. Likevel tror vi som samfunn at disse menneskene besitter en iboende verdi uavhengig av karakteristika. Samfunnet tror at menneskeverdet er absolutt, at frihet er et gode, og at alle står like for loven. Disse verdiene er ikke noe man kan utlede fra vitenskap eller empiriske data alene, på tvers av alle livssyn. Solhjell og Raknes vil antakeligvis også nevne, i kraft av sin sosialistiske overbevisning, at materiell likhet har en verdi. Den sekulære historikeren Yuval Harrari hevder at nettopp denne sosialistiske overbevisningen – i likhet med all annen ideologi – er i prinsippet det samme som enhver annen religion.

Alle disse verdiene må begrunnes i mer grunnleggende ideer. Samfunnet tror ikke bare på survival of the fittest, men en filosofisk overbygning for å ivareta et samfunn som finner plass til alle.

Mesteparten av verdiene Solhjell og Raknes vil danne et fellesskap rundt, finner sitt opphav i religiøse ideer. Noen er forsøkt reformulert i sekulære termer, men det er ikke gitt at vi alltid kan beholde de behagelige konklusjonene uten å bevare de historiske linjene. Samfunnet tror eksempelvis det er godt å ta vare på eldre og funksjonshemmede – selv når det er forbundet samfunnsøkonomiske kostnader med dette. Samfunnet tror det er godt å utdanne og utruste unge, selv når disse oppleves som konkurrenter til ens egne politiske ståsteder.

Gamle romere og før-kristne nordmenn var godt kjent med at man fint kunne sette ut barn og misdannede i skogen for å dø. Mennesker kunne også fint sendes ut på arenaen i Colosseum for å spises av løver, så lenge det førte til nok underholdning for et tilstrekkelig antall i publikum.

Vi tror ikke lenger at det er akseptabelt. Og dette baserer samfunnet på spesifikke livssyn, fundert i spesifikke virkelighetsanskuelser – uansett hva Solhjell og Raknes måtte hevde. Disse burde så klart informeres av fornuft og vitenskap, men det er nesten for opplagt til å nevnes (og er et prosjekt som går tusenvis av år tilbake).

Ingen har et nøytralt livssyn. Heller ingen stat. Livssynsnøytralitet er et meningsløst begrep, og burde forkastes. Norge foretrekker helt klart visse verdier fremfor andre, og derfor visse livssyn fremfor andre. Norge er ikke, og burde ikke være, nøytral. Samfunnet foretrekker demokrati over diktatur; privat eiendom over kommunisme; frihet over voldelig autoriteter.

Det er et ideal å bygge åpne, gode samfunn ved å gi rom for flest mulig, altså reflektere mangfoldet i befolkningen – selv når man ikke er enige med alle. Det gjør man ved å la mennesker med ulike livssyn delta aktivt i samfunnet, la dem bidra med ideer, og saklig argumentere mot dem man er uenig med. Her kan kristne se på muslimer og ateister som søstre og brødre i kraft av å være mennesker, og diskutere mot dem, uten at staten i forkant har bortdefinert velgrunnede, konkurrerende perspektiver.

Dette gjør vi ikke ved å kreve at «religion [skal være] tilbaketrekt i samfunnet». Som nå vist, er dette en sekularitetsmodell som vi på ingen måter ønsker å importere til et fritt Norge. En sunn sekularitetsmodell trekker staten tilbake for å gi plass for dens helhetlige borgere, og forsøker heller å unngå en urettferdig forfordeling.

Autoritær utopi

Retorikken som brukes når man vil kreve at livssyn eller religion skal være noe privat, legger gjerne til grunn at dette er en slags hatt man kan ta av seg når man trer inn i det offentlige. Men livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, har aldri vært en privatsak, men er en helt naturlig del av helhetlige, sammensatte mennesker. Vi kan ikke kreve slikt tilbaketrukket, uten å også tilbaketrekke mennesker. For dette er ekte mennesker som legger ulike begrunnelser til grunn for hvordan de tenker og oppfører seg. Mennesker som gjør ulike prioriteringer og verdsettelser.

Å legge til rette for gode samfunn som favner alle, står sentralt i politikken. Dette gjelder spesielt i et flerkulturelt samfunn under stadig press. Men Solhjell og Raknes’ forslag innebærer en autoritær utopi, og kan ikke være ønskelig for et fritt Norge. Det trenger man ikke å være særlig konservativ for å påstå.

Illustrasjonsbilde: Pexels.com.

Kina, kristendommen og Bonhoeffer

Publisert i Vårt Land 08.08.16.

Med en allerede massiv befolkning, og langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land i sterk fattigdom, til å bli verdens nest største økonomi. Det er bare et tidsspørsmål før de tar steget helt opp på toppen.

Det er naturligvis litt skremmende når verdens kommende stormakt fortsatt bærer i seg mye av arven fra en særs destruktiv versjon av kommunisme. Landet er kjent for å handle i strid med menneskerettigheter og mangle respekt for enkeltmenneskets uendelige verdi. Men kanskje det likevel er håp – for det ikke bare Kinas økonomi som utvikler seg, men også deres kultur.

I første halvdel av 1900-tallet, virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år senere, med hard forfølgelse er det nå godt over 60 millioner kristne, ifølge sosiolog Yang Fenggang. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet. Med fortsatt 10% årlig økning vil tallet uansett nå over 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil ha den største kristne befolkningen i verden.

Mens de fleste kristne kinesere tidligere var tvunget til å gå i hemmelige huskirker, er det stadig flere som har fått mulighet til å komme til overflaten. Det er likevel flust med eksempler på statsinitiert kirkeødeleggelse, restriksjoner, undertrykkelse og tortur av kristne – men dette er ikke lenger normen.

Veksten kan trolig spesielt spores tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøkte å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller skadelig, eller frykter for å peke ut de beste sidene ved vår egen kultur, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig, den kunne vinne frem hvor som helst.

Kristen styrking av sivilsamfunnet

Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter. Innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som var et høyst autoritært regime.

For eksempel, etter jordskjelvet i 2008 i Sichuan, gikk hundrevis av kirker sammen for raskt å opprette «China Christian Action Love», der frivillige kom til for å hjelpe. De fikk skryt for å være mer effektive enn myndighetene selv. Kirker har opprettet et par tusen skoler, med alternative pensum til de offentlige skolene. Om vi skal tro offentlige uttalelser blir kristendom stadig vanskeligere for staten å kontrollere, og infiltrerer nå deres egne rekker.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer er et eksempel på en person som har fått stor innflytelse blant kinesiske kristne. Bonhoeffers kjente advarsel har utviklet seg til å bli deres motto: «En stat som truer forkynnelsen av det kristne budskapet, utsletter seg selv». Bonhoeffer ble eksempelet på en maur som turte å krige mot en elefant. Han var ikke redd for å fordømme tyske kristnes feighet i samarbeid med det kommende nazistiske regimet i perioden før andre verdenskrig. Han identifiserte i 1937 i boka «Nachfolge» årsaken for feigheten til å være hva han kalte for billig nåde. «Billig nåde er forkynnelse av tilgivelse uten anger, dåp uten kirkelig disiplinering, nattverd uten syndsbekjennelse, og syndsforlatelse uten personlig ransakelse.» Billig nåde vanner ut det kristne budskapet innenfra, og gjør det irrelevant for menneskers liv og samfunnet de lever i. Bonhoeffer betalte selv prisen for å sette sin overbevisning over statens når han ble henrettet i 1945.

Håpet om en dyr nåde

De kinesiske kristne har fått kjenne på kroppen hva det kan koste å være en kristen. Til og med i de lange periodene av forfølgelse har antall kristne blomstret frem, vel vitende om at kostnaden for deres nye overbevisning kan være karriere, sosial status og selv helse og liv.

En dyp innsikt i vår kultur med en flere tusen år lang historie, er at det rent objektivt er mye bedre for et menneske å tilbe Gud som sentrum og mål for tilværelsen enn seg selv. Å tilbe – virkelig tilbe – Gud er uløselig knyttet til å elske medmennesker og elske samfunnet man er en del av. Å tilbe seg selv, trenger ikke engang å føre til at man elsker seg selv. Langt mindre sine medmennesker.

Om det radikale kallet til å erkjenne menneskets syndighet og elske sine medmennesker får gjennomslag i Kinas tankegods og realpolitikk, kan det være at Kina ender opp med å fremstå som en noe langt annet enn en trussel. Kanskje Kina blir en global velsignelse selv for oss vestlige, ofte apatiske til våre egne verdier.

Hvem vet? Kanskje et kommende kristent Kina kan ende opp med å forstå det kristne budskapet langt bedre enn oss selv?

Kirken som samfunnets salt

Først publisert i magasinet Fast Grunn 01/2016 med tema Splittelse.

«Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Kirken har en historie illustrert av både rosa skyer av genuin intellektuell utforskning og selvoppofrende engasjement for svake og undertrykte, og med sorte tordenbyger, hvor den selv har vært utøver av undertrykkelse og korrupsjon. Jeg er likevel sterkt optimistisk til at kirken spiller en uerstattelig rolle i ethvert samfunn.

Tradisjonstro styrke

Den agnostiske filosof Leszek Kolakowski oppsummerer kirkens rolle slik:

«Det ville vært tåpelig å kritisere Kirken med begrunnelse i at den er ‘tradisjonalistisk’. Hele Kirkens styrke kommer av å være tro mot tradisjonen – hva ellers trenger vi en Kirke for? Hvis Kirken bare er et politisk parti som plukker sin lære fra foranderlige meninger, kan den fint avvises, fordi vi har allerede politiske partier som gjør slikt. Hvis Kirken er her for å rettferdiggjøre og velsigne hver intellektuelle og moralske endring i sivilisasjonen, så igjen – hva trenger vi Kirken for?

Det må være krefter av konservatisme i samfunnet og det åndelige livet, i forstand av at det må være krefter av konservering. Uten slike krefter vil hele samfunnets lim falle fra hverandre.»

Hard, uforanderlig sannhet

Kirken har på diverse måter tilpasset seg til ulike sivilisasjoner i alle tidsperioder. Vi snakker om en spesiell type kirke i urkristendommen, middelalderen og barokken, i øst og vest. Det er ganske naturlig. Kulturell kontekst former både uttrykk, liturgi og det teologiske språket.

Likevel påstår religion generelt, og kristendom spesielt, å formidle et budskap om en kjerne av hard, uforanderlig sannhet. Sannheter om universets dypeste hensikt, om menneskets vesen, relasjoner og mål. Og det er nettopp denne bæreren av det bestående som samfunnet virker å trenge. For hvilke andre institusjoner i samfunnet påstår å være hevet over det forgjengelige? Hevet over kulturelle strømninger, majoritetsmeninger og avrevne kalenderark?

Et stabilt perspektiv

Den før-sokratiske filosofen Heraklit er kjent for utsagn som «alt er flytende» og «ingen mann går i samme elva to ganger, for det er ikke den samme elva og ikke den samme mannen». Med det mente Heraklit at alt i naturen til enhver tid er gjenstand for forandring. I tiden mellom den første og andre gangen du går i elva, er vannmolekylene erstattet med nye vannmolekyler, og både kroppsceller og fundamentalpartikler er byttet ut i kroppen din.

Den kjente tyske og ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche skriver på slutten av 1800-tallet at «det er bare et perspektiv som ser, og bare et perspektiv som vet». Som mennesker mente Nietzsche at vi aldri kan overstige de individuelle perspektivene og finne noe vi kan kalle sannhet, slik den er i seg selv. Nietzsche forsto at når Gud var død, altså når Gud var ute av vår virkelighetsforståelse, så endret det radikalt hvordan vi betraktet virkeligheten.

Kirken er det beste bolverket mot at alt bare er perspektiv. En garantist for forestillingen om at det eksisterer en naturlig virkelighet der ute med en iboende mening vi kan forsøke å lese ut noe av, opprettholdt, i en forstand, av et guddommelig «tredjepersons perspektiv».

Menneskeverd

Et eksempel. Doktrinen om et ukrenkelig, uendelig menneskeverd kan aldri være begrunnet av noe endelig. Men alt fysisk er endelig. Alle samfunnsstrukturer er endelige. Alle personlige meninger er endelige. De bukker under vannet for bølgene av forandring som uunngåelig vil treffe dem, gitt nok tid.

Hvis vi skal bedømme ut fra umiddelbar kunnskap alene, har mennesket på ingen måte verken uendelighet eller lik verdi. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, kulturelt, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha en lik uendelig verdi. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles uendelighet og likhet som menneskelige personer.

Vi kan si at vi har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

«Personhet»

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige rasjonelle dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase.

Fra kirkens perspektiv er grunnen til at vi er personer med uendelig, lik verdi, og ikke dyr alene, at vi er skapt i bildet og likheten til Logos. Personen har absolutt verdi, fordi den direkte gjenspeiler Den Absolutte. Den Suverene Person. Gud. Jeg tenker derfor at Kirken er den beste forvalteren av læren om det ukrenkelige menneskeverdet. En lære som selv en majoritet eller en 68er-revolusjon aldri kan ta vekk.

Kjerneforskning

Så hvordan klarer man å skille hva som er den harde kjernen av tradisjon og lære, og hva som er foranderlig? Hvilken del av læren er nødvendig koblet til denne harde kjernen, slik at man vanskelig kan fjerne det uten å miste noe viktig på veien, og hvilke kan vi klare oss uten?

Dette er vanskelige og viktige diskusjoner. For selv om vi holder at kirken er verdens håp, og at vi kjemper som ett legeme mot enkelte destruktive kulturelle tendenser, kan vi heller ikke feie forskjeller under teppet, eller stanse de løpende diskusjonene. Nettopp av hensyn til at kirken må være tro mot sitt opphav – Logos inkarnert i Jesus Kristus, som nettopp var den som delte ut himmelrikets nøkler til Peter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Sterris intellektuelle latskap

Publisert på Dagbladet 29.03.16. Skrevet sammen med Andreas Masvie.

Religionskritikk uten logikk eller vitenskapelighet.

Aksel Braanen Sterris «Religion er gift» synliggjør et ubehjelpelig tunnelsyn. Mye skyldes at den udefinerte størrelse «religion» brukes på en måte som bare gir mening i Sterris eget hode. For oss andre fremstår begrepsbruken som forvrengt og uten relevans for den opplyste offentlige diskurs. Og ikke bare det: Den bidrar til en destruktiv og unødvendig polarisering.

Hvorfor forsaker plutselig Sterri, som tidligere har vært forbilledlig i å etterstrebe logiske posisjoner, alt som kan minne om logikk og vitenskapelighet? Hvorfor forsaker han plutselig akademiske idealer som grundighet, etterrettelighet og soberhet?

Hvem er de religiøse? I kraft av å tilhøre en religion, anklages de religiøse for all verdens synd og skyld. Det er «klart at religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt», fastslår Sterri, og at de religiøse ufører «drøssevis med fæle handlinger som sekulære aldri kunne fått seg til å utføre».
Men vent litt, hvem er egentlig disse «religiøse»? Når vi spør, får vi presentert den perfekte tautologi: En religiøs er «en tilhenger av en religion». Men hvordan passer Stalins Gulag eller Maos Kulturelle revolusjon inn i denne virkelighetsforståelsen? Nårvi spør, får vi presentert den perfekte nonsense: Selv eksplisitte anti-religiøse ideologier kan plasseres i «religion»-kategorien — kriteriet er bare at de passer i kategorien.

Enhver som har lest litt religionsvitenskap vet hvor vanskelig det er å avgrense «religion» som kategori. Sterri anvender følgelig «religion»-kategorien som en slags svart boks, en udefinert størrelse der han — ikke ulikt retorikeren Christopher Hitchens i sin tid — plasserer alt han ikke liker. Sterri skaper på denne måten «religion» i sitt eget bilde, og menigheten lovpriser med løftede hender. Det er ikke første gang, bare i år har Erik Tunstad og Andreas Wahl Blomkvist avslørt et lignende lemfeldig forhold til akademiske spilleregler, henholdsvis på forskning.no ogaftenposten.no. Tunstads tekst ble kraftig kritisert av Kleiven, og Blomkvist av teologen Johan Sagrusten. Her vil vi, med utgangspunkt i Sterris tekst, fortsette med å undersøke den forunderlige bruken av «religion»-kategorien. Forhåpentligvis vil man i fremtiden tenke seg om en gang ekstra før man anvender kategorien så generaliserende og stemplende.

Religion, hevder Sterri, er «en parasitt [sic] på den verste delen av menneskehjernen, vår hang til å dele inn verden i oss og dem; vi som er innenfor og de som er utenfor.» Men det er naturligvis nettopp å dele opp i et «oss» og et «dem» Sterri selv gjør. Det «sekulære», som brukes i samsvar med det liberale, finner sin antitese i «religion». Dette er imidlertid bare sant dersom man definerer det «sekulære» som ensbetydende med «anti-religion».

Men hvorfor skal man gjøre det? En slik definisjon gir bare mening dersom man antar at våre liberale verdier vokser i styrke når religionen avtar i styrke. Det faller naturlig å ta utgangspunkt i det jødisk-kristne for å vurdere en slik påstand: Tvert imot finner selve ideen om menneskenes likeverd, én av de mest grunnleggende liberale verdier, sitt opphav i skapelsesberetningen. En slik verdi er vanskelig å begrunne logisk ut ifra et «ikke-religiøst» ståsted. Gud skapte «mennesket» i sitt bilde, og det er ikke forstått som den hvite og lytefrie mannen. Derfor kan man hver eneste søndag, som i Den katolske kirke, observere et yrende mangfold av etnisiteter og generasjoner. Alle tilber den samme Gud: Gamle og unge, mørke og hvite, kvinner og menn — side om side. Det er uvisst om det finnes noen annen norsk institusjon som så effektivt danner fellesskap på tvers av ulike kulturer o— et felleskap der liberale verdier, i pakt med konservativ teologi, står helt sentralt for den sosiale orden.

En annen sentral liberal verdi, er ideen om at individet bør få gjøre som det vil, så sant dette ikke går utover andre borgere. Denne ideen har sitt opphav i at individet står ansvarlig ovenfor Gud, og videre: at det er nytteløst å tvinge noen til å leve moralsk. Moralitet forutsetter frivillighet. Derfor skiller Jesus, for å si det som Martin Luther, mellom det de to regimenter: det åndelige og det verdslige regiment. I forlengelsen av dette ser vi hvordan fremveksten av klassisk liberalisme, den politiske filosofien som Norges Grunnlov tar utgangspunkt i, ble formulert av kristne opplysningsfilosofer á la John Locke. Mennesker er feilbarlige fornuftsvesen. Derfor er eneveldet uegnet og demokratiet egnet. Vi trenger kontrollorganer og maktbalanse. Sannhet erkjennes først når forskjellige resonnementer hevdes i frihet, forteller Johan Stuart Mill. Derfor har selv feilaktige resonnementer en viss verdi, ved å utfordre og skjerpe de riktige resonnementene.

Men nå forteller Sterri at de religiøse må akseptere fullbyrdelsen av én spesifikk anti-religiøs versjon av den liberale ideologien. Dersom de religiøse ikke aksepterer det, må de «bekjempes med makt». Det er uvisst hva Sterri ilegger det å «bekjempes med makt», og han fortjener benefit of the doubt, men det høres i hvert fall ikke videre hyggelig ut (men å anmelde ham av den grunn, det er patetisk). Ett er imidlertid sikkert: Sterris posisjon må karakteriseres som et brudd med den liberale tradisjonen fremfor en videreføring av den. Sterri hevder at man må utøve makt ettersom den religiøse ikke viser tilstrekkelig grad av fornuft og kritisk tenkning. For hadde vedkommende vist tilstrekkelig grad av kritisk tenkning, hadde han naturligvis landet på Sterris konklusjoner. Hvem som skal bestemme når det er grunnlag for å bruke «makt» er like uklart som hvordan Sterri kan tro at hans egen artikkel er forbilledlig i bruken av fornuft og kritisk tenkning, for ikke å si selvkritikk.

Undertegnende er begge bekjennende kristne, og faller følgelig trolig i Sterris «religion»-kategori. Så, hva slags andre mennesker befinner seg i den kategorien? Snur vi oss til den ene siden, finner vi aztekiske menneskeofrere, snur vi oss til den andre siden, finner vi buddhistiske munker som har oppgitt alt av personlige eiendeler. Om vi i første omgang begrenser oss til de fem store verdensreligionene, er det snakk om 5,3 milliarder mennesker. Dette er mennesker med vidt forskjellige fortolkningsrammer, vidt forskjellige sosiokulturelle kontekster. Alle disse menneskenes tilslutning, forteller Sterri, skal presses inn i et samlet religionsbegrep. Og alle, i kraft av sin religiøsitet, er fiender av det liberale samfunnet.

I et lengre Minerva-essay har Masvie vist, sammen med filosof Henrik Syse, hvordan det liberale samfunnet ikke kan løsrives fra jødisk-kristen tenkning. Men Sterri hever seg over logiske begrunnelser: «Religion og liberalisme henger nemlig ikke sammen». Punktum finale. En av vår tids mest anerkjente sosiologer, den ikke-religiøse Jürgen Habermas, er imidlertid av noe annen oppfatning. I Times of Transitions forklarer han:

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Vi har allerede trukket noen politisk-idéhistoriske linjer som viser hvorfor dette er tilfelle, noe som også gjøres mer utførlig i Minerva-essayet. Her vil vi fortsette med å se nærmere på det vestlige fornuftsbegrepet, og dets forhold til kristendom, som er vestens nærmeste «religion».

Religion er et like utbredt menneskelig fenomen som det politikk er. Og på samme måte som «Politikk er gift» ville vært et meningsløst utsagn, er det en fornærmelse mot intelligente mennesker å omtale et så omfattende og vagt begrep som «religion» som noe kritikkverdig eller kausalt interessant i seg selv. «Religion» kommer uten måleenhet eller skalaverdier.
Sterri har likevel rett i at den udefinerte størrelsen «religion» kan være en betydelig faktor i mange menneskers liv. Det gjelder imidlertid ikke bare for terrorister, men også for de fleste av historiens fremste kunstnere, tenkere, politikere og vitenskapsmenn.

«Religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening,» sier Sterri. Antagelig er det forholdet mellom fornuft og de hellige skriftene han tenker på. Men Sterri — som så altfor mange andre — opererer med en feilaktig fornuft versus hellig skrift-dikotomi. I kristen tradisjon åpenbarer disse supplerende sannheter, ikke konkurrerende. Naturens og rasjonalitetens bok og den åpenbarte bok setter oss i stand til å forstå dypere og bredere. Begge deler krever tenkning og tolkning, som det eksempelvis fremgår av middelalderens teologiske Sic et Non-tradisjon.

Dette er elementært, og kan spores helt tilbake til kirkefader Augustin og forbi. Ja, på mange måter har kristendommen vært en viktig forutsetning for vestens moderne filosofiske og vitenskapelige tradisjon.

Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstiden er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Å late som at Sterris versjon av den «sekulære» er noe som står for det nøytrale og menneskelige, forberedt på å forsvare alt det vi holder kjært mot de ufyselige religiøse, vil få enhver idéhistoriker til å stange hodet i veggen. Sannheten er heller at vår vestlige sivilisasjon, på godt og vondt, er historisk betinget av arven etter egyptere, grekere, romere, jøder, muslimer, kristne og flere. Skjærer vi over disse røttene, faller fort treet til jorden. Dette inkluderer også Sterris eget egalitære politiske prosjekt, som forklart av Habermas.

Dersom teksten ikke hadde vært religionskritikk — der det meste synes å være tillatt — ville den vært Sterris intellektuelle selvmord. Det finnes ikke resonnementer, bare ubegrunnede påstander, kategorifeil, unaturlige generaliseringer og en påfallende mangel på selvkritisk evne.

Vi trenger skarp religionskritikk. Både religiøse og ikke-religiøse vil lære mye av å lese ateister som Nietzsche, Marx, Freud, Quine, Oppy, Wielenberg med flere. Dette er tenkere som tar dyp granskning på alvor, stiller relevante spørsmål, og utforsker hvordan synet på en objektiv virkelighet og allmenngyldige verdier, sannhet, godhet og eksistens kan bestå i fraværet av den garantifunksjonen Gud har hatt i hvert fall siden Platon. Dette er hardt arbeid, og er en del av den demokratiske erkjennelsesprosessen: Sannhet avdekkes når resonnementer prøves mot hverandre. Men da kan man ikke fortsette Sterris lemfeldige forhold til akademiske spilleregler.

Å erstatte det harde arbeidet som kreves for å forstå komplekse årsakssammenhenger med latskapen i enkle, generaliserte fiendebilder, resulterer i et lite konstruktivt sammensurium. Forhåpentligvis vil den logiske og kritiske Sterri returnere.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Den informerte abortdebatten

Publisert på Menneskeverd.no 18.03.16

Saken om fosterreduksjon, hvor man kan få valgt bort en av to tvillinger, fikk plutselig abort opp i det offentlige lyset igjen. Og det vil nok bli tilfellet med jevne mellomrom, selv om vi ikke alltid skulle ønske det. Men som Civita-leder Kristin Clemet gjentar ofte, så er og bør abortdiskusjonen være et etisk dilemma som tas på alvor og fortjener mer refleksjon enn raskt malte sort-hvite grøfter tillater oss. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at ikke alle spørsmål bør være enkle. Noen ganger har menneskeheten godt av tung refleksjon rundt vanskelige etiske spørsmål som en nødvendig del av en seriøs modningsprosess.

Enkelte kritikere har rett i at det kan virke inkonsekvent å bringe opp store etiske kvaler ved fosterreduksjon, når vi likevel har en liberal holdning til selvbestemt abort som sådan. Man kan muligens forsvare et relevant skille ved å vise til sen-psykologiske virkninger på gjenværende tvilling og foreldre, som for alltid vil gå rundt med et levende minne på en fortidig beslutning og muligheten for et alternativt historieforløp. Men kanskje er det heller det spesifikke ved tanken på fosterreduksjon som får frem barnets perspektiv, og som oppleves som ubehagelig for mange.

Dette er en etterlysning etter å få den overordnede abortdiskusjonen vekk fra bare å være retorikk, slagord og mer eller mindre føleri.

Det må imidlertid kvalifiseres. Alle som berøres direkte av hvert enkelt abortdilemma, har en stemme som burde lyttes til i alle tilfeller. Personer i en tøff livssituasjon er lite tjent med at fremmede mennesker skal legge videre steiner på deres allerede tunge byrde. Men når vi diskuterer abort på et prinsipielt basis, er vi alle tjent med en visshet om hva som er de reelle spørsmålene vi må stille.

For eksempel er det klart at fosteret er et liv av sorten «menneske» fra første begynnelse. «Pro-choice»-bevegelsen argumenterte i tidligere tider ofte for at fosteret ikke kunne sies å være et reelt menneske, men utvikling i moderne biologi har bortimot avgjort dette spørsmålet. Det er nå åpenbart at alle deler i organismen jobber sammen for et enhetlig hele fra første stund i noe som ikke kan kategoriseres på noen annen måte enn som et menneske.

Physicians, biologists, and other scientists agree that conception marks the beginning of the life of a human being—a being that is alive and is a member of the human species. There is overwhelming agreement on this point in countless medical, biological, and scientific writings.
Fra “The Human Life Bill” S-158

 

Så hvis vi vet at fosteret fra første stund av er et menneskelig liv, hva er da de gjenstående distinksjonene? Hva er kriteriene som kan rettferdiggjøre oss i å trekke skillelinjer mellom statusen til ulike former for menneskeliv? Mellom et 2 uker gammelt foster, et 40 uker gammelt foster, et nyfødt barn, meg selv, en funksjonshemmet, en næringslivsleder eller en pensjonist?

Det er vanskelig å komme seg unna det nesten klisjéaktige spørsmålet på et eller annet tidspunkt: Hva er et menneske?

Eller kanskje mer presist: Hva skal til for at et menneske har et såkalt menneskeverd?

I nåtidig akademisk litteratur er det mest vanlige grepet å skille mellom hvorvidt det menneskelige livet kan sies å være en person eller ikke, hvor personstatus er det avgjørende for å kvalifisere til menneskeverd. Så vi virker altså til å sitte igjen med to alternativ:

  1. Det menneskelige livet er ikke en person, besitter ikke et ukrenkelig menneskeverd, og kan behandles på linje med alt annet liv vi ikke tildeler en menneskelig personstatus.
  2. Det menneskelige livet er en person, og besitter et ukrenkelig menneskeverd.

Noen representanter for det første alternativet hevder at det nødvendige kriteriet for personstatus, er et visst nivå av kognitiv kapasitet. Men hvordan sikrer man at denne terskelen ikke er arbitrært satt, hvor intensjonen kanskje er at nye fostre faller utenfor den ene dagen, men hvor funksjonshemmede og demente eldre så følger etter?

Andre ser for seg at det avgjørende må være at barnet kan sies å ha selvbevissthet, og et reelt ønske om å leve. Men hvis selv ikke nyfødte barn, og barn helt opp mot et par år, har dette, har vi vanskelig for å legitimere at disse kan miste livet av den grunn.

Jeg later derfor ikke som at jeg er nøytral selv. Jeg skulle oppriktig ønske at noen kunne klare å overbevise meg om at alternativ 1 er det eneste fornuftige alternativet. Det ville gjort alt så mye enklere. For mens det i det hele tatt kan være tvil om hvorvidt alternativ 1 eller 2 er riktig, virker det mer naturlig at agnostisismen berettiger oss i å være mer konservative av hensyn til å ikke gjøre utilsiktet skade. Å henvise til kvinners rettigheter til egen kropp er å anta det som forsøkes demonstrert, for det relevante spørsmålet er fosterets status.

Om vi konkluderer med at fosteret ikke har personstatus, er kvinnens kropp åpenbart det tungtveiende. Men i motsatt fall, har fosteret et relevant perspektiv, og det er plutselig en ny person til stede med en ukrenkelig rettighet. Da blir uttrykket «selvbestemt abort» en avsporing, for det vil aldri være barnet som velger bort seg selv. Da kan vi heller ikke forlange at utenforstående mennesker skal tie still, dersom de reiser stemmene på vegne av rettighetene til andre mennesker i deres eget samfunn.

Da virker det brått vanskeligere å veie disse opp mot hverandre, og en overtalelse vil kreve ekstraordinære argumenter, som fare for mors liv eller fosterets manglende levedyktighet, og ikke bare være en sak om egne preferanser for antall barn. At en person ikke kan høres eller forsvare seg selv, kan vanskelig bli en unnskyldning for hvorfor det kan falle utenfor den sosiale kontrakten som gjelder alle oss andre.

Noen prioriteringer kan vi med visdom gjøre. Først og fremst å legge til rette for å skape gode alternativ for liv, med gode støtteordninger for den som gir avkall på nødvendig lønn, men fortsatt har husleie og måltider å finansiere. God undervisning må tidlig synliggjøre risikoene for uventet graviditet og hjelpeordninger. Deretter trenger vi å fordele byrden av en slik oppgave, slik at både menn og kvinner står opp for det ansvaret det er å elske og oppdra neste generasjon på en god måte, selv når det går på bekostning av den enkeltes preferanser og optimaliserte karrierevei.

Men deretter må vi alle forsøke å søke svaret på spørsmålene om hva et menneske er, hva et menneskeverd er, og hva som gir personstatus.

Livet mellom tro og tvil

Publisert i Credo 01/2016, medlemsbladet til NKSS Laget.

Alle mennesker opplever tvil. Vi tviler på oss selv. På menneskene rundt oss. På at vi klarer å hoppe over bukken i gymtimen. På om handlingene våre er gode. På at venna våre faktisk bryr seg. På om en trener er egnet til å styre favorittlaget vårt til ligaseier. På om jenta i parallellklassen liker oss. Når vi blir større, tviler vi til og med på om pappa faktisk kan alt.

Å leve som et menneske, er å leve daglig, både som en troende og som en tvilende.

Tvil kan være en første stopp til et ønske om å utforske mer. Det kan være et verktøy for å fjerne fordommer og forstå stadig mer. Men tvil kan også være en ekstremt ubehagelig tilstand. Den kan gi oss opplevelsen av å falle – uten noe å holde oss fast ved.

For hva når vi tviler på Gud selv?

Vi hører ofte at det er godt å ha litt tvil. Det viser visstnok at vi tar troen på alvor, og tør å utforske den. Slik kan tvilen og troen ikke ekskludere hverandre, men vokse med hverandre.

Denne typen tvil kommer gjerne i to typer:

  1. Vi kan tvile på om Gud i det hele tatt eksisterer
  2. Vi kan tvile på om Gud bryr seg. Om Han er glad i oss, eller i det hele tatt kjenner til hvem vi er.

Disse to typene er ganske ulike, og krever desto ulike tilnærminger.

Den første typen kan nok med hell møtes på et mer intellektuelt plan. Slik trenger den ikke å anses som en destruktiv tvil, men kan trigge et ønske om å forstå mer. De desidert største hodene i menneskehetens historie, inkludert navn som Sokrates, Platon og Aristoteles, til Augustin, Maimonides, Avicenna, Aquinas, Spinoza, Leibniz, Pascal og Newton, har vært enige om at det nødvendigvis må eksistere en første årsak, ikke bare i tid, men i rekkefølge av eksistens. De har konkludert med at en ubeveget beveger står bak universet, og svarer til navnet vi gjerne kaller…Gud, med tilhørende egenskaper. Allmektig. Allvitende. Allestedsværende. Perfekt god. Ikke begrenset av verken materie eller tid.

Dette mente de å vite uten å åpne en eneste Bibel, Koran eller Bhagavadgita, men alene ved å betrakte naturen, og utføre nødvendige logiske resonnementer. Det kunne umulig, selv i prinsippet, eksistert noen natur uten Gud, tenkte de, og derfor heller ingen person tilsvarende deg som kunne sittet her og lest dette. Men om det er en ting du kan være sikker på, så er det at du selv eksisterer. Og for at det skal kunne eksistere skapninger som deg og meg, samt et skaperverk for oss å utfolde oss i, så kreves det en Skaper.

Få personer i dag, og få kristne, kjenner til at vi kan stå på disse kjempenes skuldre, og derfor tror vi ofte på vår egen kultur når vi hører at det er rart å tro på Gud i 2015. Men de største tenkerne har tenkt før oss, og vi kan hente det frem igjen. Å utlegge argumentene deres i detalj, er nok utenfor hva denne teksten kan klare, men de er enkelt tilgjengelige i bøker, videoer og på nett, og de fleste av argumentene er like sterke den dag i dag, som de var da de først ble skrevet.

Men selv om vi kanskje intellektuelt kommer frem til at Gud må eksistere, finnes det fortsatt dager hvor ting virker håpløst og Gud virker fjernt fra livet vårt. Hvis Gud er skaper og opprettholder av både naturlover, kjemiske forbindelser, galakser og solsystemer, så kan vel Gud ikke bry seg om små personer som oss?

Antakeligvis er det Bibelen selv som inneholder de sterkeste historiene om tider hvor Gud virker til å være langt borte. Klagesalmene og Jobs bok inneholder historier om personer som aldri tviler på at Gud er, men som kjenner seg forlatt.

Her er det stedet hvor Det nye testamentet og kristen tro kan strekke oss enda lenger enn jødedom og kalde, filosofiske tankesystemer. For kristen tro starter med en historie om at Gud ikke nøyer seg med å la oss vite at Han eksisterer, men Gud ønsker også å identifisere seg med en av sine minste skapninger – mennesket. Han tar bolig i en historisk person, for å vise at Han deler våre smerter og lidelser, og kommuniserer at Gud har en helt spesiell omsorg for hver enkelt av oss, i fortid, nåtid og fremtid. Han bringer budskapet om at vi aldri bare kan være en i mengden, men at Han kjenner oss hver og en, bedre enn noen annen. Åpningen av Johannesevangeliet forteller oss at Jesu’ fødsel, ikke bare forteller oss at et barn er født, men også at Gud har utøst av sin egen visdom i alt det skapte, også til mennesker skapt i Hans bilde.

Det finnes muligens ingen logiske tankeresonnement vi kan føre for å kjenne på Guds kjærlighet i hverdagen. Men kanskje ved å reflektere over at Gud er alt i alle, trenger vi ikke å vente etter skriften på veggen, sjokkbølgene av lykkerus gjennom kroppen eller meditere oss ut av tid og rom. Vi kan gjenkjenne Gud i hver opplevelse. Ved enkle gleder. Ved dans. Ved synet av noe vakkert. Ved musikk. Ved fryd over menneskelig kreativitet. Ved nye vitenskapelige oppdagelser som kan redde flere liv, eller strekke oss enda lenger. Ved å kunne dele sorg med andre. Ved opplevelsen av godhet mellom mennesker.

Alt godt kommer fra Gud, og peker tilbake på Gud. Når vi forandrer perspektivet på hva vi ser etter, kan det bli litt enklere å leve med Gud i hverdagen, både i tro og tvil.