Category Archives: Thomisme

En indre dialog om blinde naturkrefter

A: Alt i naturen styres av blinde krefter!

B: Hva er en “blind” kraft? Hva kaller jeg den kraften jeg bruker når jeg sparker en fotball? En “seende” kraft? En bevisst kraft?

Les også:
En indre dialog om fri vilje

A: Nei, nei, nei. Når vi kaller en kraft “blind”, betyr det bare at den ikke er rettet mot et mål.

B: Så en blind kraft har ingen retning? Det stemmer jo ikke.

A: Nei, jeg mener bare at en blind kraft ikke får retning fra noen form for intelligens.

B: Så den kraften jeg sparker en fotball med er en annen type kraft? Er våre metoder for å måle denne kraften, de matematiske ligningene, vektorene, osv, helt annerledes?

A: Nei.

B: Så det var ingen analyse av kraften i seg selv som fikk deg til å konkludere med at den var blind? Så hvordan fant du ut at alt styres av blinde krefter?

A: Fordi vi observerer at ikke kreftene rettes av mennesker eller noen form for intelligens, osv.

B: Men du har jo ikke observert hvor disse kreftene kommer fra i det hele tatt. Hvor har du lært om dem?

A: Fra naturvitenskap. Fra fysikk!

B: Men fysikk bryr seg fillern om forskjellen mellom blinde krefter og…., ja hva enn du har lyst til å kalle andre alternativ for. Du har åpenbart ikke lært at krefter er blinde, verken fra naturvitenskap eller fysikk.

A: Okay da. Det er et postulat fra fysikken. Det er metodologisk naturalisme.

B: Nei, det er tøv. Fysikk skjelner ikke mellom krefter slik i det hele tatt. Fysikk forutsetter på ingen måte metodologisk naturalisme, noe mer enn den forutsetter metodologisk teisme, eller metodologisk buddhisme, spiritisme eller animisme. Fysikk har ingen verktøy for å finne ut av hvorvidt kreftene faktisk er blinde, eller får retning fra en form for intelligens. Fysikk bryr seg like lite om hvorvidt krefter er blinde, som en lydopptaker bryr seg om lydene vi tar opp er laget av rasjonelle eller irrasjonelle vesener, eller grammatikk bryr seg om ordene våre er skrevet på papir eller tastet inn på PC.

Så hvor har du lært om “blinde” krefter?

Les også:
Fire årsaker som forandrer alt.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra thomist James Chastek.

Hva vil det si å være en ting?

Nei, nei. Ikke klikk videre. Dette spørsmålet er ikke flisespikkeri, og det er et mer relevant spørsmål enn du tror. Det er faktisk uhyre relevant for den virkeligheten vi opplever og lærer om fra dag til dag.

Derfor er det også et av de mest diskuterte spørsmålene i filosofihistorien, helt siden de antikke greske tenkerne. Svaret vi gir på spørsmålet får nemlig store konsekvenser for hvordan vi tenker om naturen vi lever i.

Les også:
Hva vil det si å være materiell?
Some problems of naturalism

For hva vil det si å være en avgrenset ting, slik som et tre, en ball, et menneske, en koalabjørn, en stein eller et fjell? Til syvende og sist består vi vel av det samme hele gjengen – fundamentalpartikler? Kall det atomer, kvarker, strenger, eller hva du vil. Men likevel kommer disse atomene sammen på måter som gir opphav til vidt forskjellige ting – med vidt ulike egenskaper.

Det er ingen vesensforskjell mellom de atomene som inngår i en stein, en koalabjørn eller i et menneske som meg. Men likevel har jeg helt andre egenskaper enn en stein. Jeg er et levende vesen, som kan innta ernæring, reprodusere, sanse, starte årsaksrekker, utføre abstrakte tankeresonnement og kommunisere dem, i henhold til visse logiske prinsipper. Så hvorfor kan jeg alt dette, men ikke steinen?

En konkret ting er det første som møter observasjonsevnen vår. Vi ser først og fremst mennesker, trær og steiner rundt oss – vi ser ikke rå materie eller fundamentalpartikler.

Når vi observerer en ting, virker det til at det gir mening å omtale denne tingen som et selvstendig “hele”. Ta for eksempel et menneske. Vi ser at et menneske er et selvstendig “hele”. Det er satt sammen på en måte som avgrenser det fra resten av virkeligheten, og har deler som jobber sammen for at vi kan ha de egenskapene vi har. Men om vi titter på mennesket, virker det til at vi igjen er satt sammen av deler vi kan omtale som et “hele”, som en arm, et hjerte, en nyre, en nese, osv.

Noen av disse kan vi klare oss uten, og fremdeles kunne utøve disse egenskapene. Jeg kan fortsatt ha liv, innta ernæring, sanse og utføre abstrakte resonnementer, selv om jeg skulle f.eks. amputere et bein. Amputasjon av et bein vil føre til at min evne til forflytning vil bli betraktelig redusert, men jeg kan fremdeles komme meg rundt ved å hinke, bruke armene eller ved hjelp av teknologiske hjelpemidler. Andre ting er mer essensielle. Om jeg hadde mistet hjertet mitt, uten å tilstrekkelig erstatte det, ville jeg straks miste evnen til å utøve alle mine andre egenskaper og deretter opphøre å være meg.

Noen beskrivelser av meg kan skiftes ut, og jeg kan fremdeles være et menneske. Hårfarge, hudfarge, vekt og høyde er ikke så essensielt. Jeg kunne vært mørkhudet, rødhåret eller skallet, feit eller tynn, og fremdeles vært like fullt et menneske. Jeg kan utvikle meg fra et foster i mors mage, en rebelsk tenåring, eller en skrøpelig pensjonist, og like fullt være et menneske. Men om jeg hadde hatt gjeller, vært kaldblodig, la egg, hadde røntgensyn og tentakler, ville det neppe gitt mye mening å kalle meg for et menneske.

Men tross i at jeg igjen består av deler, virker det fremdeles meningsfullt å omtale mennesket som et “hele” som ikke kan reduseres til å bare være sine deler, på samme måte som funksjonen til delene våre (arm, hjerte, osv) ikke kan reduseres til å bare være atomer. Helheten eksisterer på sitt eget nivå av virkelighet, og er noe strikt mer enn å bare være summen av sine deler.

Men ikke alle vil være enig i dette, eller har tenkt over det. Men dette er et av de eldste spørsmålene i filosofiens historie, med en rekke ulike svar: Hva vil det si å være en ting? Eller på engelsk: What is it to be a body?

Hence, this name body can be taken in many ways.
– St. Thomas Aquinas i On Being and Essence, kap. 2.

La oss kort se over noen forsøk som har vært gitt på svar, inkludert min foretrukne:

  1. Ting som kvalitet
  2. Ting som kvantitet
  3. Ting som antall
  4. Ting som ren idé
  5. Ting som form
  6. Ting som materie og form

Det er naturligvis litt overlapping, men jeg tror inndelingen gir mening.

Ting som kvalitet

Her starter gjerne introduksjonskurset i filosofihistorie for de fleste. De før-sokratiske filosofene er gjerne en sekkebetegnelse på de greske filosofene som levde før og frem til Sokrates, altså ca. i perioden 700-400 f.Kr.

Mange av disse tenkte at kompleksitet og mangfold var rotete. Det ville vært mye bedre om alt dette lot seg forklare ved hjelp av en kvalitet, som lå til grunn for alt annet. Et grunnstoff eller et prinsipp som verdens mangfold springer ut fra, og går tilbake mot. Det gir en mye bedre, enklere og renere forklaring.

Thales foreslo vann. Alt mangfoldet vi ser rundt oss er egentlig vann. Heraklit påsto at dette var ild. Etter legenden foreslo han f.eks. at menneskets sjel var ild, og at dette var tydelig gjennom å se hvordan mennesker forandret seg når de drakk seg fulle.  Det stemmer neppe, som så mange historier om før-sokratene, men det er en artig historie.

Anaximenes tenkte på vann. Noen ville ha alle de fire elementene: Jord, luft, ild og vann. Empedokles la til kjærlighet og strid som forklaringsprinsipper til disse fire. Anaxagoras foreslo at alle kvaliteter – fra sølv til tre, bomull og blod – er delvis til stede i alle ting.

De trakk naturligvis ikke alt dette ut av løse lufta, men hadde grunner til å foreslå det. Hensikten her er ikke å legge ut om det, men det kan du lære mer om på denne spennende podcasten.

Ting som kvantitet

Demokrit foreslo fem århundre før Kristus at alt som eksisterer er (1) atomer og (2) vakuum. Kvalitetene vi opplever omkring oss, som farger, lyder, smaker, osv, er ikke egentlig ekte egenskaper ved ting, men kan reduseres ned til atomer. Demokrit tenkte at når vi fortsetter å dele opp en ting, kommer vi til slutt ned til noen minste, ultimate atomer som ikke lar seg dele opp videre. Atomene består av den samme substansen, men i følge Demokrit eksisterer atomer i alle mulige størrelser og geometriske former, slik at de hekter seg sammen på ulike måter og gir opphav til alt det tilsynelatende mangfoldet som eksisterer i universet.

Som du kanskje har mistenkt nå, selv om Demokrit på ingen måte hadde en moderne atomisk teori i tankene, er det her vi har ordet fra. Den atomiske teorien ble hentet opp igjen på 1600- og 1700-tallet, og resten er kjent historie.

Rundt på innføringskurs til partikkelfysikk på ulike universiter vil du høre professorer som sier ting som: “Hvis det ikke kan måles ved bruk av våre kvantitative naturvitenskapelige verktøy, så eksisterer det ikke”. Hva personen implisitt sier da, er at det vi deler opp er det egentlig virkelige. Kvarker og leptoner er mer virkelige enn trær og koalabjørner, om trær og koalabjørner er virkelige i det hele tatt.

Og jeg veit ikke om en verden uten virkelige koalabjørner er verdt å leve i.

Hvordan dette er ment å gi opphav til alle ting som eksisterer med alle egenskapene disse tingene har, forsøkes forklares på ulike måter. Om man ikke har bevissthet om disse problemstillingene, er forklaringene gjerne helt på trynet, som hos Richard Dawkins, men de kan også være mer sofistikerte.

Ting som antall

Det er en nær link mellom å tenke på ting som kvantitet og ting som antall. Men mens å tenke på ting som kvantitet ofte lar materie legge begrensningene for sjel eller det mentale, snus ofte rekkefølgen her. Platon kaller Pytagoras for opphavet til denne tradisjonen. I virkeligheten vet vi lite om Pytagoras selv, men en hel del om en mengde pytagoreere han var omgitt av.

Men Pytagoras, forteller historien, var så fascinert av matematikk, tallenes egenskaper og slikt som proporsjonene mellom musikalske, harmoniske skalaer, at han ønsket å forklare verdens kompleksitet ut fra numeriske lover.

Tallet 1 gir et punkt. Tallet 2 gir en linje. Tallet 3 gir en overlate. Tallet 4 gir en solid masse, som vist i figuren under.

Så tallene var det som la rammeverket for naturlige ting. Dette finner vi igjen både hos Descartes og hos moderne fysikere. Descartes ønsket å beskriver ting ut fra deres utstrekning i tid og rom – deres matematiske beskrivelse. Den kjente astrofysikeren Sir Arthur Eddington la merke til at om du spurte en fysiker hva et elektron er, vil du ikke få en håndfast forklaring, men du vil bli vist til en rekke symboler og matematiske ligninger. Andre matematikere og fysikere har gått langt i å hinte mot at grunnlaget for virkeligheten egentlig består av matematiske størrelser.

Men er det sant at matematiske abstraksjoner fra naturen gir oss en tilstrekkelig forklaring på naturen selv?

Nature is more closely allied to the concepts of pure mathematics than to those of biology or of engineering.
– Sir James Jeans i Physics and Philosophy

Ting som ren idé

Om man tenker ting som kvantitet, blir det lite rom for det mentale. Hvilket atom eller samling av atomer kan vel gi opphav til bevissthet? Så det er forståelig at Descartes, etter at han hadde foreslått sin modell med materie-som-utstrekning res extensa, måtte plassere sjelen utenfor denne materielle verdenen som en immateriell res cogitans.

Nesten som en naturlov etter Descartes, måtte det derfor følge at noen foreslo at vi ikke trenger den materielle res extensa i det hele tatt. Vår umiddelbare sanseerfaring er vår mest primære måte å lære om virkeligheten på, og det vi mest umiddelbart sanser er ikke materie, men ideer. Men den materielle basisen blir deretter helt overflødig. Vi forstår uansett vanskelig hvordan atomer gir opphav til tingene vi sanser, så hvorfor ikke bare kvitte oss med atomene, men beholde disse tingene vi kan kalle for ideer? Ockhams barberblad kan absolutt hjelpe oss til å foreslå det.

Biskop George Berkeley fikk det ærefulle oppdraget av å foreslå nettopp dette. Han mente at en ting bare et sett av ideer. Det bevisstheten vår møter, er jo bare en samling med sanselige opplevelser. Så en gitt samling med opplevelser, slik som farge smak, lukt, figur og konsistens, kaller vi f.eks. for et eple. Andre ting kaller vi for steiner, trær eller bøker. Ideene er det sanselige, fordi det sanselige er det eneste bevisstheten vår lærer om. Og vi har ikke kunnskap om noe annet enn ideer. Bordet jeg skriver på, kan sies å eksistere, men bare i den forstand av at jeg er til stede og kan sanse det. Denne doktrinen kalles gjerne idealisme, og har vært veldig utbredt, spesielt i britiske kretser på 1800-tallet, og fortsatt hos noen i dag. Den ble oppsummert ved teologen og multitalentet Ronald Knox på denne berømte måten:

There once was a man who said “God
Must think it exceedingly odd
If he finds that this tree
Continues to be
When there’s no one about in the quad.

Så hvor kommer disse ideene fra i utgangspunktet, om de ikke har basis i den materielle verdenen? Vel, det mest naturlige svaret å gi, var at de ble kommunisert til oss direkte fra Gud. Så Knox fulgte opp på følgende vis:

Dear Sir,
Your astonishment’s odd:
I am always about in the Quad.
And that’s why the tree
Will continue to be,
Since observed by
Yours faithfully,
God.

Ting som form

Nå nærmer vi oss slutten, men ikke før vi har vært innom den kanskje mest kjente lignelsen i verdenshistorien etter Jesus’ sine – nemlig Platons hulelignelse. Gjerne assosiert med hans idélære, som ikke må forveksles med Berkeleys ideer over.

Selv om Platon går langt i å si at det er de perfekte, uforanderlige, immaterielle formene som er mest virkelige, vil ikke Platon si at den materielle verdenen er overflødig. Den materielle verdenen er reell og har fortsatt sin verdi, dog først og fremst for å reflektere og kommunisere disse evige, perfekte formene. En rød sofa deltar i en rekke former: Den perfekte formen av “rødhet”, “sofahet” og “rektangulærhet”.

Men ting reflekterer formene bare på en mindre-enn-perfekt måte. Den materielle verden er underlagt forandring, og er uskarp med begrenset forståelighet. Derfor sitter vi bare i hulen og ser på skygger så lenge vi ennå er materielle mennesker i en materiell verden. Men utenfor venter skyggenes opphav – sola – formene – som er evige, perfekte og uforanderlige.

Leibniz hører også med under denne overskriften, men han tar denne tanken enda et hakk lenger. I Leibniz’ virkelighetsforståelse består alt av rene former vi kan kalle monader, og som igjen gjør materie overflødig. Hver monade er en komplett og selvstendig reproduksjon av hele universet. Det finnes en uendelig gradering av monader, hvor vi finner Gud helt på toppen.

Dette kan høres fremmed ut for oss, men både Leibniz og Platon har mange tilhengere den dag i dag. Trolig et flertall av matematikere er platonister i hvordan de tenker om eksistensen av matematiske og abstrakte objekter.

Ting som materie og form

Hylomorfisme (fra gresk: hylē=materie+morphē=form) er dominerende i den aristotelisk-thomistiske tradisjonen. I følge filosof Howard Robinson og en rekke andre er hylomorfisme og ulike varianter av proto-hylomorfisme på vei tilbake inn i popularitetens varme i dag, etter et par århundre i karantene.

Aristoteles observerte at vi trenger ikke bare ett, men to prinsipper for å forklare ting. Vi trenger både form og materie. Til tross for at alle ting består av materie, kan tingene vi observerer rundt oss plasseres i mange ulike kategorier. Det finnes et informerende prinsipp som er bestemmende for hvordan materien kommer sammen. Om det så er i en stein, et tre, koalabjørn eller menneske. Dette kaller vi for form.

Men hvert individ er begrenset i hvordan det utfyller sin måte å eksistere på – i hvordan det har væren. Et tre, er ikke alle ting et tre kan være på en og samme tid. Det er ikke både eik og bjørk, høyt og lavt. Perfeksjon i et dyr, som en koalabjørn, kan ikke samtidig være det samme som skaper perfeksjon i dyr som giraffer, løver eller sebraer. Så det er et prinsipp som begrenser og presiserer måten en ting kan være på. Dette kaller vi for materie.

Ren, ubegrenset væren finner vi bare i Gud, som i følge St. Thomas kan beskrives som isse epsum subsistens – iboende væren – Eksistensen selv.

Form, som begrenset av materie, gir opphav til alt det vi kan predikere om en ting. Solid, farget, salt, hard, eller som et menneske med evne til liv, ernæring, reproduksjon, sansing, vilje og abstrakt tankevirksomhet.

Les også:
Forført ut av form
Fire årsaker som forandrer alt

Jeg foretrekker siste alternativ av disse seks. Mest fordi jeg tenker at det er det eneste av alternativene som gjør god rede for virkeligheten vi observerer omkring oss, uten å måtte gjøre solide offer, som å enten fjerne mulighet for kunnskap eller fjerne den materielle verden.

Men du står naturligvis fri til å velge selv, eller foreslå eventuelle andre. Bruk gjerne Stanford Encyclopedia of Philosophy for å søke opp mer om en av disse.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

En ny titt på Aristoteles’ fysikk

En vanlig grunn til at moderne mennesker avfeier alt som heter aristotelisk filosofi, er fordi de har dårlige assosiasjoner til aristotelisk fysikk.

Som klassisk filosof, skrev Aristoteles om det meste som rørte seg mellom himmel og jord. Han skrev om metafysikk, etikk, politikk, religion, biologi, fysikk og mye mer. Han måtte sette det hele i system, som kan være både en styrke og en svakhet. Han var altså ganske ulik våre hyperspesialiserte akademikere, som kan ende med å vie hele livet sitt til et lite subfelt innen språkfilosofi eller kvantefeltsteori, og knapt nok har tid til å lese seg opp på mye annet.

Aristoteles’ sin fysikk er blitt beskyldt for å være intuitiv, fundert på dårlig teori og empiri, og har i verste fall holdt vitenskapelig fremgang tilbake for et par årtusener.

Jeg har tidligere foreslått at Aristoteles’ sin metafysikk og filosofi, inkludert hans geniale tanker om fire årsaker, forandring muliggjort av aktualitet og potensialitet, former, moral, lykke og sjel, på ingen måte avhenger av Aristoteles sine tanker om fysikk. De er av ulik art, slik at disse ideene står på egne bein, uansett om Aristoteles skulle ha vist seg å ta feil om fysikk.

Men Carlo Rovelli har nylig foreslått at kanskje det også er å gå litt for raskt. Han mener at Aristoteles’ sine tanker om fysikk har fått urettferdig mye tyn, og faktisk er en ganske god tilnærming til Newtons senere gjennombrudd.

Aristoteles og hans likesinnede virket til å dele fysikk opp i ren matematikk, som studerer abstraksjoner, og naturfilosofi, som forsøkte å gjøre rede for helheten av den naturlige verdenen.

Først ved René Descartes ble det en populær tanke at all fysikk skulle behandles matematisk. Derfra var veien kort til Newton, hvis tanker gir oss det første eksempelet på en slik teori om fysikk, hvor Newton benytter matematikk helt fra starten av.

Det betyr naturligvis ikke at vi ikke fremdeles trenger god naturfilosofi til å fylle ut vår helhetlige forståelse av den naturlige verdenen. Fysikk som forsøker å tilnærme seg ren matematikk, er dømt til å bare kunne behandle abstraksjoner fra virkelighet, og ikke virkelighet slik den er i seg selv. Det betyr ikke at den er uviktig. På ingen måte, men det betyr heller ikke at den er tilstrekkelig.

Som den kjente Bertrand Russell skriver:

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
(My Philosophical Development, s. 13)

Men tilbake til Rovelli og teksten. Rovelli er en filosofisk skolert fysiker av beste slag, så han er vel verdt å lese. Her finner du hele teksten: Aristotle’s Physics: a Physicist’s Look. Abstract følger her:

I show that Aristotelian physics is a correct and non-intuitive approximation of Newtonian physics in the suitable domain (motion in fluids), in the same technical sense in which Newton theory is an approximation of Einstein’s theory. Aristotelian physics lasted long not because it became dogma, but because it is a very good empirically grounded theory.

Rovelli har studert grundig, og funnet frem til en rekke kvalitative prinsipper for aristotelisk fysikk [referanser til førstehåndskilder på engelsk]:

  1. “Voldelig” bevegelse, eller unaturlig bevegelse. [Ph 254b10]
  2. Naturlig bevegelse. [He 300a20]
  3. Etter at effekten fra aktøren som forårsaket den unaturlige bevegelsen er brukt opp, opphører den unaturlige bevegelsen.
    (Merk: Ordet unaturlig må her ikke forveksles med overnaturlig, men betyr bare noe slikt som til forskjell fra naturens vanlige forløp.)Red: De neste par punktene krever litt rask bakgrunn om aristotelisk kosmologi. Han tenker at kosmos er konstruert av fem grunnelementer: Jord, vann, luft, ild [He312a30] og eter. Utenfor jorda er det roterende sfæriske skall som alle himmellegemene er festet på, som gjør at vi ser sola, stjerner og planeter der oppe.
  4. Den naturlige bevegelsen til eteren på himmelen er sirkulær rundt et sentrum. [He 26915]
  5. Den naturlige bevegelsen til jord, vann, luft og ild er vertikal, rettet ned mot den naturlige posisjonen av enhver substans. [He 300b25]
  6. Tunge objekter faller med større hastighet: deres naturlig vertikale bevegelse foregår raskere. [Ph 215a25, He 311a19-21]
  7. Det samme objektet faller med større hastighet gjennom et medium med lavere tetthet. [Ph 215a25]
  8. Hastigheten v av et fall er proporsjonalt til vekten W av massen, og er omvendt proporsjonal til tettheten p av mediumet.
  9. Formen på massen (…) avgjør om det faller med større eller lavere hastighet. [He 313a14]
  10. I et vakuum med minskende tetthet vil en tung masse kunne falle mot uendelig hastighet. [Ph 216a]
  11. “Fra det jeg nå har sagt, er det klart at et absolutt tomrom ikke kan eksistere (…)”. [Ph 217b20]

Der. Rovellis forslag er at aristotelisk fysikk er en korrekt tilnærming til newtonsk fysikk fra et spesifikt perspektiv, som også er det perspektivet hvor mennesket utforsker fra. Dette perspektivet er formet av objekter i en symmetrisk, sfærisk gravitasjonsfelt (planeten Jorden), innhyllet i en fluid (gass eller væske), hvor de store himmellegemene er synlige fra jorda. Den totale kraften på slike objekter er gitt av:

Total kraft = gravitasjon + oppdrift + viskositet (væskeresistans) + ekstern kraft.

Innenfor den newtonske modellen, hjelper fysikeren Luke Barnes til å foreslå hvordan vi kan omformulere prinsippene til Aristoteles:

  1. “Voldelig” (unaturlig) bevegelse foregår når det virker en ekstern kraft.
  2. Naturlig bevegelse foregår når det ikke virker en ekstern kraft.
  3. På grunn av viskositet, forsvinner effekten av den unaturlige bevegelsen innen en gitt tid.
  4. Bevegelsen av planeter innenfor gravitasjonsfelt, sett fra den roterende jorden, kan beskrives ved bruk av sirkulære baner.Red: Eksentrisiteten til de kjente planetbanene vi kan observere herfra er på nær 0, så man kan komme ganske langt før man må involvere Johannes Keplers elliptiske planetbaner.
  5. En masse med oppdrift, som i utgangspunktet er i ro og innhyllet i en fluid (gass eller væske), vil umiddelbart bevege seg oppover eller nedover, avhengig av om tettheten dens er høyere eller lavere enn tettheten av fluiden den befinner seg i. Derfor vil jorda uansett bevege seg nedover. Vann vil bevege seg nedover i luft. Luft vil bevege seg oppover i vann. Osv.
  6. Terminalfarten av en masse som faller i en viskøs fluid vil øke med massens vekt. Derfor, når vi ser bort fra overgangsperioden forårsaket av akselerasjon, hvor gravitasjon er dominerende, vil tunge objekter falle raskere.
  7. Terminalfarten av et objekt (hvis man ignorerer oppdrift) er omvendt proporsjonal til (kvadratroten av) tettheten av mediumet.
  8. Fra pkt. 6 og 7 får vi Aristoteles’ lov, hvor terminalfarten av en masse er proporsjonal til kvadratroten av vekten, delt på tetthet.Rovelli kommenterer her at Aristoteles hadde rett i alle sine faktapåstander, men mangelen på konsepter som kvadratrot, ville gjort utregningene vanskelig for ham.
  9. Konstanten til loven i pkt. 8 avhenger av formen på massen.Vi bruker gjerne denne kunnskapen når vi skal utforme mest mulig aerodynamiske objekter, som jetfly, speedbåter og missiler.
  10. Noe overraskende, er dette en korrekt vurdering ut fra den newtonske modellen (før Einsteins relativitet), i at når tettheten nærmer seg null, vil terminalfarten nærme seg uendelig. Dette skjer naturligvis ikke, og identifiserer en urealistisk antakelse: nemlig at gravitasjonsfeltet overalt er uniformt. I virkeligheten, vil det fallende objektet før eller siden treffe på massen som skapte attraksjonen i utgangspunktet.
  11. Om vi skulle fulgt konklusjonene fra pkt. 10, og antatt at uendelig hastighet er umulig, måtte vi ha konkludert med at et ekte tomrom er umulig. Det er tvilsomt om det følger, så det er en interessant leksjon i faren av å ekstrapolere fysiske teorier utenfor sitt domene.

Aristotelisk fysikk er åpenbart ikke perfekt. Rovelli identifiserer en rekke problematiske områder, som at den har et manglende rammerverk for kvantiativ undersøkelse, eksperimenter, og ikke tar tilstrekkelig høyde for treghet, akselerasjon.

Men den gjør faktisk en god jobb i sitt riktige domene, ved å oppsummere den mer komplette modellen til Newton. Et par av Rovellis konklusjoner til slutt:

Aristotelian physics is often presented as the dogma that slowed the development of science. I think that this is very incorrect. The scientists after Aristotle had no hesitation in modifying, violating, or ignoring Aristotle’s physics. … In the Middle Ages the physics of Aristotle was discussed and modified repeatedly, but it took Copernicus, Galileo, Kepler and Newton to find a more powerful theory. … The reason Aristotelian physics lasted so long is not because it became dogma: it is because it is a very good theory. … With all its limitations, it is great theoretical physics.

(…)

The bad reputation of Aristotle’s physics is undeserved, and leads to widespread ignorance: think for a moment, do you really believe that bodies of different weight fall at the same speed? Why don’t you just try: take a coin and piece of paper and let them fall. Do they fall at the same speed? Aristotle never claimed that bodies fall at different speed “if we take away the air”. He was interested in the speed of real bodies falling in our real world, where air or water is present. It is curious to read everywhere “Why didn’t Aristotle do the actual experiment?”. I would retort: “Those writing this, why don’t they do the actual experiment?”. They would find Aristotle right.

Foredrag: Hva er thomisme?

Den andre av to undervisningsøkter jeg hadde på Filosofiuka 2016 er nå ute på nett med video og slides.

Hva er thomisme? er en introduksjon til en av historiens største filosofiske skoler, i røttene fra personer som Aristoteles, Platon og St. Thomas Aquinas.

Mer om thomisme her.

Videosnutten fra andre halvdel etter pausen ble dessverre ødelagt, men her er fremdeles en god introduksjon med et alternativt narrativ til filosofihistorien. Enjoy!

Gud og andre diktatorer – Hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Jeg har tidligere påstått at de fleste ateister har et sterkt misvisende bilde av den gudeskikkelsen de hevder å avvise. Det er ikke ment som en fornærmelse. Mange troende har (i henhold til klassisk teistisk tradisjon) også det, inkludert selv (i mindre grad) kjente kristne figurer som William Lane Craig, Richard Swinburne, van Inwagen og Alvin Plantinga.

Så se for deg følgende. La oss si at vi en dag fant spor etter at avanserte utenomjordiske vesener var på jorda for noen tusen år sida, og briefet med teknologien sin til gamletestamentets Israel-stamme, som i von Dänikens Chariots of the Gods. Eller la oss si at vi fant utvetydige spor som viste at Odin, Tor, Loke, Frøya og æsene virkelig hadde lekt seg med jotnene i Jotunheimen, og lagt igjen beskjeder om deres snarlige tilbakekomst og det kommende Valhall.

Eller la oss tenke oss at teleskopene våre en dag fikk øye på supertærne til det som bare kan være en gigantisk menneskelignende gudeskapning. Eller si at det plutselig strømmet inn rapporter fra milliarder av mennesker som hadde kommunisert med en usynlig skikkelse ved navn Tim, som påsto å være veldig mektig og hadde en lei tendens til å dukke opp hvor-som-helst og når-som-helst, og som forsøkte å dele ut kommandoer til folk om hvordan de skulle leve. Eller si at Frank Tiplers Omega Point-scenario er korrekt, og hele universet vil konvergere mot en slags uendelig super-computer som Tipler identifiserer med “Gud”.

Hvis noen av disse scenarioene hadde gått i oppfyllelse, ville da en klassisk gudstroende reise henda opp i været og utbrutt: “Vi hadde rett. Se, vi hadde rett!”? Ville de danset rundt med ordene: “Se, Gud eksisterer!” eller “Bibelen er sann!”?

På ingen måte. Det hadde antakeligvis vært mer skremmende. Se for deg om von Dänikens utenomjordiske vesenene hadde kommet tilbake. Gudene vet vel hva de da kunne funnet på? Kunne vi ha stolt på at Tor ikke tok ut den vanlige aggresjonen sin på menneskeheten? På at tærne til super-gud ikke hadde tråkket jorda vår flat, til mulig jubel for The Flat Earth Society? Kunne vi egentlig ha stolt på at Tim var på vår side? At ikke Tiplers computer hadde integrert bevisstheten vår til en del av seg, og vi var dømt til et liv i passiv kjedsomhet i dens minne? Bare fantasien setter grenser for diverse grusomheter disse semi-guddommelighetene kunne utsatt oss for.

Men er det egentlig noen forskjell på disse, og hva jødedom, islam eller kristendom kaller for “Gud”? Er ikke denne guden bare enda verre, siden den virker innmari opptatt av seksuallivet mitt og hvilke tanker jeg skal få lov til å tenke? Hvordan veit vi at denne såkalte guden er god, og ikke ond? Er det ikke da bedre å forklare den vekk som en slags antikk sammensvergelse blant diverse maktsyke herrer som oppfant en type overnaturlig projeksjon av seg selv for å kontrollere massene?

Gitt gudsbildet som enkelte ateister har, forstår jeg himla godt at de ønsker å forbli ateister. Jeg forstår at de kanskje ikke bare ser noen gode grunner til å tro at noe slikt eksisterer, men at det til og med kan betraktes som en nobel kamp å aktivt kjempe mot at andre skal formidle denne forestillingen.

Den kjente retorikeren og nyateisten Christopher Hitchens formulerte det på følgende måte i et intervju fra 2007 intervju fra 2007. At dersom det eksisterte en Gud som svarte på bønner og blandet seg inn i menneskers liv, så:

(…) we would be living under an unalterable celestial dictatorship that could read our thoughts while we were asleep and convict us of thought crime and pursue us after we after are dead, and in the name of which priesthoods and other oligarchies and hierarchies would be set up to enforce God’s law.

Selv ateisten-som-ble-deist Anthony Flew sa noe lignende i et intervju fra 2004:

It should perhaps be noted here that not only the God of Islam but also the God of Christianity was originally conceived on the model of an Oriental despot — such as Saddam Hussein — insistent that his subjects should be always obedient to, and forever praising of, their master.

Stephen Fry sa blant annet følgende i sitt mye delte intervju fra i fjor:

It’s perfectly apparent that [God] is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Richard Dawkins åpner sitt kapittel om monoteisme i God Delusion (s. 51) på en spesielt velformulert måte:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.

Sjarmerende.

Selv mer sofistikerte ateistiske filosofer som Thomas Nagel skriver dette i The Last Word.

I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers.  It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief.  It’s that I hope there is no God!  I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.

Det får vel holde med case studies for denne gang.

Og hvem kan klandre Dawkins & Co for å gjøre opprør mot en slik størrelse? Selv om en slik bøllete gud skulle eksistert, er det lett å tenke seg at det moralsk rette ville vært å gjøre opprør mot en slik kosmisk diktator. Man kan faktisk tenke seg få oppgaver som mer moralsk prisverdige i livet enn nettopp denne kampen.

Det er virkelig litt av en figur de tegner opp. For tenk på dem som virkelig tenker slik. Dem som tenker at den bibelske Gud som kristne tror på, og den Gud som Augustin, Anselm og Aquinas omtaler, egentlig bare var en eneste stor kosmisk Saddam Hussein? En gigantisk psykopat som delte ut tilfeldige kommandoer til menneskeheten, og som fulgte dem opp med trusler, men som også tilfeldigvis viste seg å være immateriell, overveldende mektig, med full kunnskap om hva som pågår i hver minste lille krik og krok i universet, inkludert hva som foregår på badet og soverommet ditt. Ville det vært noe galt i å genuint håpe på at en slik bøllete antropomorfisert (menneskelignende) “Gud” ikke eksisterer?

Nei. På ingen måte!

Men hva hvis kanskje, og bare kanskje, at dette ikke er en korrekt representasjon av Gud? Hva hvis det eksisterte en gyllen tredje tilnærming?

Enter klassisk teisme. Klassisk teisme er den felles tankearven, ikke bare til kristne eller thomister som meg, men til store deler av katolske, ortodokse, tidlige protestanter, i tillegg til jøder, muslimer, selv noen sikher og hinduister, og diverse andre filosofiske teister påvirket av platonsk og aristotelisk tankegang. Blant sentrale filosofer i historien som Aristoteles, Plotin, Augustin, Maimonides, Avicenna, Anselm og Aquinas.

Klassisk teisme er bastant i å avvise alle antropomorfiserte fremstillinger av Gud. En informert klassisk teist ville aldri slått ut med henda i scenarioene over og sagt: “Steike, det viser seg kanskje at Gud ikke eksisterer, men denna Odin, Tim, super-Saddam eller supercomputeren virker til å være temmelig mektig, så jeg får vel bare tilbe en av dem isteden.”

For dette handler om hva som virkelig står på spill mellom ateisme og teisme. Det er ikke bare en haug av crazy ritualer, eller å velge ut en eller flere guder på måfå (hvor ateister bare “går en gud videre”), som det enkelte mennesket kan velge å tilbe for å høyne livskvaliteten sitt enda et stykke, ved siden av squash på tirsdager og bingo med vafler på fredager. Et gode vi kan velge fra eller til. Et kirsebær på toppen av kaka, men som ellers ikke rokker noe ved kjernen i vår virkelighetsoppfatning.

Les også:
Nietzsche og nyateistene

Det virker til at kjernen til ateistens misforståelser, kommer fra hans forestillinger om at teisme er arbitrært, med arbitrære forklaringer på vanskelige spørsmål. Men disse påståtte arbitrære tilfeldighetene, som mer banale former for teisme sikkert er skyldig i, hevder jeg at klassisk teisme immun for.

Hvordan kan det stemme? La oss se på tre punkter som Gud kan anklages for å være. Gud kan være…

Metafysisk arbitrær

For hjelper konseptet om Gud oss til å forklare hva som er den ytterste virkelighet?

Noen ateister tenker at troen på Gud i bunn og grunn er å tro på en slags magisk skapning, hvis magi er en slags pseudo-forklaring, som ikke bringer vår forståelse fremover på noen som helst måte. Eller så tror de kanskje at å postulere Gud som Skaper bare er en “brute fact”. En stor sånn-er-det-bare, som ikke er mer troverdig enn å bare nøye oss med den mer intellektuelt ærlige konklusjonen, informert av Ockhams barberkniv, av å si at universet selv er en brute fact. Slik som f.eks. Bertrand Russell utbrøt i den kjente BBC-debatten med Frederic Copleston:

The universe is just there, and that’s all.

Men dette er nettopp hva klassisk teisme avviser. Den holder til at det ikke eksisterer noen brute facts, siden det er det som ville vært å tro på magi. Men klassisk teisme påstår at universet, i seg selv, er intelligibelt og rasjonelt tvers gjennom. Grunnene til dette er fundert, ikke i appeller til magi, men i solid metafysikk, som i thomisme.

Så når klassiske teister sier at alt i universet krever en årsak, og sier at Gud er den første årsak, men at Gud ikke selv krever noen årsak, så deler de ikke ut et tilfeldig get-out-of-jail-free-kort til Gud, som like godt kunne vært tildelt Zeus, Tim eller universet selv.

Nå vil det være utenfor rekkevidden av dette innlegget å tilstrekkelig demonstrere hvordan Gud som Skaper må være, men for å gi en rask oppsummering: Alt i universet krever årsaker fordi de har potensialer som krever aktualisering, eller deler (materielle eller metafysiske) som krever å settes og holdes sammen på diverse måter. Men Gud er ren aktualitet, uten potensialitet. Gud er ikke sammensatt, men absolutt enkel, og absolutt en. Det betyr at Gud ikke krever en årsak, og ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, men heller er hva som har kapasiteten til å tilføre eksistens til alle eksisterende ting til hver eneste tid. Gud er, med Aquinas sine ord, Ipsum Esse Subsistens – iboende væren i seg selv. Guds essens er lik Guds eksistens. Gud erat Gud er.

For det som ikke er ren aktualitet, absolutt enkelt eller har iboende, uavhengig væren, kan ikke være den metafysisk mest ultimate virkeligheten, uansett hvor kunnskapsrikt og moralsk fantastisk dette noe skulle være. Om det så skulle være glorifiserte aliens, Odin, supercomputere, Zeus, Ra eller andre skapninger.

En ateist ville vært rettferdiggjort i å avvise noe slikt.

Men en klassisk teist på sin side hevder å kunne demonstrere at Gud er alt dette.

Les f.eks. mitt tidligere innlegg:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form

Moralsk arbitrær

Jeg har møtt et overraskende antall ateister som tror at kristne tror at Gud er god bare fordi Bibelen sier det. Hvis man da tror at Bibelen bærer lav troverdighet, er det forståelig nok at man tenker at Guds godhet heller ikke er til å stole på. Men en klassisk teist sier ikke at Gud er god basert på bibelvers, selv om det kan eksistere bibelvers som virker å bekrefte dette.

Mange ateister tenker på samme vis at det å si at Gud er god, vil si at vi regner Gud som en moralsk aktør, på lik linje med oss mennesker, men bare med bedre oppførsel – kanskje, med litt flaks, veldig mye bedre oppførsel.

Eller så tenker de at Guds status som moralsk lovgiver, betyr at Gud er av typen som i prinsippet kan dele ut tilfeldige kommandoer, etterfulgt av trusler om alt som vil skje oss dersom vi ikke makter å oppfylle dem. Og hvis det likevel eksisterer en moralsk standard utenfor Gud som Gud forholder seg til, betyr vel det at Gud egentlig bare er helt overflødig?

Og hvis Gud skal ha visse moralske krav til oss – bunner da alt bare ned i Guds mulighet for å sende oss til helvete? Og selv om vi skulle være moralske av frykt, eller av å ønske oss til himmelen, ville vel dette ha lite med moral per se å gjøre, men mer med egeninteresse? Den unge dama som er med som frivillig på suppekjøkkenet to kvelder i uka er vel gjennomskuet dersom hun egentlig bare ønsker seg et lotterilodd til muligheten for evig liv i overdådig velstand?

Men dette er, som kanskje er åpenbart nå, en dypt problematisk måte å tenke om Guds godhet på. For en klassisk teist, er ikke Guds godhet noe Gud har, på lik linje med den godheten vi har, men bare til en større grad. For en klassisk teist er det eneste riktige å si at Gud er “Godheten selv”, som alle ting måles opp mot til den grad av at de er gode eller dårlige. Gud er ikke en ekstremt sympatisk og prisverdig moralsk aktør, på samme måte som vi er moralske aktører, men Gud er selve målestokken.

Så å si noe slikt som at:

Guds krav til oss er arbitrære. Hvis ikke, er det fordi Gud appellerer til en moralsk standard utenfor seg selv.

Er som å si:

Euklidsk triangularitet sine krav til individuelle euklidske triangler er arbitrære, når det kreves at de skal ha rette sider og vinkler som summeres opp til 180 grader. Hvis ikke, er det fordi euklidsk triangularitet appellerer til en standard utenfor seg selv.

Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel
Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel

Individuelle trekanter trekkes mot perfeksjonen av perfekt triangularitet, på samme vis som mennesket trekkes mot sin perfeksjon, som legger grunnlaget for vår moral, i henhold til klassisk dydsetikk, som opplever en betydelig renessanse i våre dager.

Les også:
Enter moralfilosofi

Så uansett om man skulle tro på Gud eller ikke, er det en kategorifeil å tenke på Gud som en moralsk aktør, som er lik oss, og kan være god eller ikke.

Derimot, alt som er mindre enn Godheten selv må forholde seg til en standard utenfor seg selv. Uavhengig av om man appellerer til evolusjon, empati, “hva fornuften avdekker”, naturvitenskapelige funn eller påstår at man er eneste kilde til godt og ondt i eget hode. Dersom man mener at dette gode i noen forstand er…normativt – som likeverd, respekt eller kjærlighet til ens egne barn – og at det ikke er bare er noe en selv skal følge, men også andre, må man appellere til denne standarden utenfor seg selv.

Gudene i gresk mytologi er definitivt høyt menneskelige, og har både dyder og lyter, perfeksjoner og onder, gode og dårlige sider. Her er det definitivt naturlig å lure på hvorfor i alle dager man skal respektere disse gudenes moralske krav. Og alle syn som påstår at Bibelens Gud er av samme type, må være gale, siden de tvinger frem det samme spørsmålet, og gjør det naturlig å regne med en moralsk standard utenfor Gud selv.  For dette vil igjen være å gjøre Gud til en slags glorifisert alien eller en Zeus.

(PS: Jeg har ingen ambisjoner om å gi en inngående leksjon i bibeltolkning her, men håper bare å peke ut noen ting som et koherent gudsbilde impliserer.:))

Så ateister vil være i sin fulle rett til å klage over slike moralskt arbitrære gudeskikkelser, men disse anklagene vil være uten kraft mot klassisk teisme.

En klassisk teist hevder også å kunne demonstrere at Gud er Godheten selv, som følger nødvendig fra at Gud er Skaper og iboende væren. Les mer om det på denne eksterne linken her.

Epistemologisk arbitrær

Ahh. Godbiten til slutt.

Fremmedordet epistemologisk henviser til erkjennelsesteori. Det handler altså om hvordan mennesket kan ha kunnskap om virkeligheten, og hvordan vi finner gode, tilstrekkelige forklaringer.

Ateister regner ofte at enhver som holder Gud som den ultimate forklaringen, bare holder til en slags kjip, lettvint og anti-intellektuell “god of the gaps”-hypotese, som snart vil bli plugget igjen etter hvert som den naturvitenskapelige bulldoseren raser fremover. Eller enda verre, kan de forstå det som en appell til blind tro uten noen form for evidens. Som vår fortsatte stjernesjarmør Dawkins skriver i Black Swan (s. 152):

(…) one of the truly bad effects of religion is that it teaches us that it is a virtue to be satisfied with not understanding

Forståelig nok, lurer ateister dernest på hvorfor ikke troen på Gud står rasjonelt på lik linje med en tro på Zeus, Tim eller Quetzalcoatl. Er det ikke bare ren sjåvinisme som gjenstår som kan få oss til å foretrekke den ene over den andre? Kan ikke ateisten bare stå på sidelinjen, som i en dyrehage, og betrakte alle de religiøse som flyr rundt og tilber hver sin eksotiske skapning?

Men hovedargumentene for klassisk teisme er eksakt motsatt av en “god of the gaps”, og isteden for å hvile på en handling av blind, irrasjonell tro, hviler klassisk teisme på en forpliktelse til at verden er rasjonell og intelligibel.

For forklaringene som kommer til oss fra ren sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap, forutsetter, implisitt eller eksplisitt, en rekke ting. De forutsetter en verden hvor forandring er mulig, hvor verden fremviser visse beskrivbare trekk, med en type stabil orden som muliggjør oppsamling av kunnskap, med visse kausale forhold, med visse rasjonelle skapninger som kan utføre alt dette, med sammensatte ting som krever en forklaring forbi seg selv, osv.

Så igjen, det en klassisk teist påstår når han sier at Gud er ren aktualitet, iboende væren, og absolutt enkel, så sier han at ingen av forklaringene som kommer til oss verken fra sunn fornuft eller naturvitenskap, i det hele tatt kunne vært reelle forklaringer på noe som helst, uten at universets opphav hadde vært akkurat slik.

F.eks. både forandring og stabilitet, kontra Parmenides og Heraklit, er mulig nettopp fordi aktualisering av potensialer er mulig, som er mulig fordi ren aktualitet eksisterer, og kan tilføre muligheten til andre ting til å aktualisere potensialer, uten å hente denne muligheten utenfra seg selv.

Les også:
Hvordan kan forandring skje?

Ingen eksisterende ting i universet har mulighet til å holde seg selv i eksistens, og kunne heller ikke eksistert i et eneste øyeblikk uten å få eksistens kontinuerlig tilført fra dette opphavet. Sammensatte ting kunne ikke eksistert, som mennesker sammensatt av kroppsdeler eller fundamentalpartikler, uten at det eksisterte en virkelighet som var absolutt enkel, som ikke krevde noen ytterligere forklaring forut for seg selv.

Kort fortalt. Funnene til sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap har forklaringsstyrke, nettopp fordi de, implisitt eller eksplitt, forutsetter en metafysikk informert av klassisk teisme.

Derfor er det også nonsens å påstå at moderne naturvitenskap vil gjøre slutt på klassisk teisme, fordi klassisk teisme er rasjonelt og metafysisk mer fundamentalt enn naturvitenskap.

For klassisk teisme finner sitt eget rasjonelle fundament, ikke i hullene mellom avsløringene til moderne naturvitenskap, men i forutsetningene for enhver mulig vitenskap.

Du kan gjerne være uenig i dette om du ønsker, men det er i det minste det den klassiske teisten påstår å gjøre, og han argumenterer for det, snarere enn å gå i blind tro. Jeg drømmer i det minste i en ikke-altfor-fjern-fremtid å skrive en bok på norsk som forsøker å legge ut dette i detalj.

Det er dessuten veldig få personer her i Norge, utenom meg selv, som jobber aktivt med å forsøke å forklare dette, men det forandrer heller ikke på noe. Dersom den klassiske teisten lykkes, har han også strakt ut en hand til forsvarligheten av virkelighetsforståelsen til både rabbier, imamer og pastorer, samt den gjengse kristne Ola Nordmann og muslimske Mohammed i gata.

Så Gud er ikke en forklaring på naturlige fenomen, på samme måte som Tors raseri kanskje en gang i fortiden virket som beste forklaring på lyn og torden.

Så ateisten bør applauderes i det han stiller seg skeptisk til forklaringer av denne sorten, men det er, igjen, uten styrke mot den klassiske teisten.

Avslutning

Mye mer kunne vært sagt, men du er antakeligvis lei av mine skriverier for denne gang allerede, så vi sparer litt til en annen gang.

Så hvorfor ville noen fremdeles ønske at ateisme er sant? Jeg ville definitivt selv ønsket at ateisme var sant, dersom jeg hadde samme forestillinger som Dawkins, Fry, Nagel & Co ovenfor.

Men, som vår helt Thomas Aquinas sier i Summa Theologica 1.46.2, så burde enhver forsvarer av klassisk teisme vite noe om sin egen rike tanketradisjon, så de kan:

(…) bring forward reasons that are not cogent, so as to give occasion to unbelievers to laugh

Eller kanskje viktigere. For å ikke gi velmenende, oppriktige ateister en grunn til å avvise teisme, basert på misoppfatninger som kunne vært unngått?

Hva er thomisme?

Om folk spør, svarer jeg ofte at jeg benytter thomisme som en arbeidshypotese, men det er et pågående kjærlighetsforhold som har vart i flere år nå. Til dags dato er det det rikeste, mest dyptpløyende og helhetlige filosofiske tankesystemet jeg har kommet over. Jeg blir stadig bedt om å holde foredrag om temaet med en kort innføring til det thomistiske tankesystemet, og får gjerne tilbakemeldinger fra personer som synes denne måten å tenke på er et forfriskende pust i vår tid.

Så hva er thomisme?

Thomisme (og neo-thomisme) er en av de større filosofiske skolene i verden i dag. Thomisme får navnet sitt fra den italienske dominikanermunken St. Thomas Aquinas (1224/5-1274), og befinner seg i tradisjonen etter ham. Aquinas studerte under den velkjente Albert den Store på Universitetet i Paris, kjent som en av sin tids største tenkere, men Aquinas endte snart opp med å overgå sin læremester. Aquinas ble kalt for “The Dumb Ox” av sine studiekamerater, mye på grunn av sin romslige kropp, og den trege, tungt systematiske fremgangen i tankevirksomheten hans. Men Albert den Store uttalte raskt om sin elev:

You call him ‘a dumb ox,’ but I declare before you that he will yet bellow so loud in doctrine that his voice will resound through the whole world.

Albert fikk rett. Aquinas endte opp på Sir Anthony Kenny sin liste over de fire største filosofene i verdenshistorien, sammen med Platon, Aristoteles og Wittgenstein.

Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. Det prosjektet endte opp med at Aquinas i stor grad valgte å videreutvikle den sofistikerte filosofien til Aristoteles, med syntetiske innslag fra andre store tenkere på veien, som Platon, Plotin, Augustin, Maimonides og Avicenna. Av den grunn sammenfattes filosofien hans gjerne med begrepet den aristoteliske-thomistiske filosofien (A-T).

Psst: Riktig svar er Aristoteles
Psst: Riktig svar er Aristoteles

Thomisme er sterkt fundert i fornuft, og omtales av mange som “sofisticated common sense”. Thomisme holder til at det meste av natur og teologi kan fattes gjennom et godt samspill mellom observasjon og fornuft. De fleste thomister holder dessuten til at Guds eksistens kan demonstreres ved fornuft alene, som eksemplifisert ved Aquinas fem veier, som, riktig forstått, fremdeles står seg godt i dag til tross for hyppige karikaturer som florerer fra moderne kritikere, Youtube-videoer og selv fra mange profesjonelle filosofer.

Thomisme er en empiristisk filosofi, i tråd med Aristoteles kjente maxime:

There is nothing in the intellect that was not first in the senses.

Ja, i følge den kjente vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend, er aristotelisk empirisme den eneste virkelige empirismen, kontra den svakere britiske empirismen introdusert ved f.eks. Locke og Hume noen århundrer senere:

Aristotelian empiricism, as a matter of fact, is the only empiricism that is both clear — one knows what kind of thing experience is supposed to be — and rational — one can give reasons why experience is stable and why it serves so well as a foundation of knowledge.

Aquinas etterlot seg enorme mengder med litteratur, som tar for seg mange av de samme diskusjonene som pågår i vår egen tid. Hans mest kjente verk er Summa Theologica – et verk som ikke bare omhandler teologi, men også filosofi, psykologi, politikk, etikk med mer. Aquinas benytter i verkene sine en forbilledlig fremgangsmåte hvor han behandler temaene systematisk, deler opp store problemstilling i mindre biter, forutser de beste innvendingene, og adresserer dem øyeblikkelig.

Thomisme ble utviklet blant skolastikken (fra ordet: the schoolmen) i middelalderen, hvor de første universitetene holdt på å dukke opp, stort sett i regi av den katolske kirke. Skolastikken ble et eget kritisk metode og system for filosofi ved disse universitetene, og inkluderte storheter som Boethius, Anselm, Peter Abelard, Duns Scotus, Suarez, Bonaventura, William av Ockham. Skolastikken var det dominerende systemet i vestlig tanke helt frem til Rene Descartes introduserte overgangen til det vi gjerne kjenner som moderne filosofi.

Å være en thomist handler ikke om å være enig med St. Thomas i ett og alt, men om å granske hvordan de filosofiske prinsippene han tegnet opp relaterer seg til stadig nye diskusjoner, og hvordan de kan hjelpe oss å forstå virkeligheten den dag i dag. Sånn sett er det en levende og dynamisk tradisjon, i tett samtale med evolusjon, kvantefysikk, relativitet, datainformatikk, moderne nevrovitenskap og annet som ikke var kjent på Aquinas sin tid.

Thomister og neo-thomister i vår tid er, med fornyet kraft, i dialog med nåtidige diskusjoner om metafysikk, naturfilosofi, vitenskapsfilosofi, teologi, sinnsfilosofi, etikk og andre områder.

Store filosofer inspirert av aristotelisme-thomisme (A-T) i nyere tid som det er verdt å merke seg, er Alasdair Macintyre, Benedict Ashley, Brian Davies, Brian Leftow, David Oderberg, Edward Feser, Eleonore Stump, Elizabeth Anscombe, Etienne Gilson, Frederick Copleston, Jacques Maritian, Johannes Paul II, John Haldane, Mortimer Adler, Peter Geach, Ralph McInerny, Reginald Garrigou-Lagrange, Umberto Eco og William A. Wallace

The great curse of modern philosophy is the almost universally prevailing rebellion against intellectual self-discipline. Where loose thinking obtains, truth cannot possibly be grasped, whence the conclusion naturally follows that there is no truth.
– Etienne Gilson

Hvis du ønsker å bli kjent med thomisme, kan du starte med hans kortere verk Summa Contra Gentiles (Oppsummering mot hedningene), du kan lese denne introduksjonen av Edward Feser om hvorfor du skal foretrekke thomisme til moderne filosofi, eller lete under thomisme-kategorien på anbefalingssida her på bloggen.

Of the three great periods of philosophy – ancient, medieval & modern – I’m pretty sure modern is the weakest; yet we tend to teach it most.
– Stephen Mumford

Følg dessuten gjerne denne pågående introduksjonsserien til thomisme på denne bloggen:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel
Aquinas tredje vei i modernisert form – første del

En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer

Tegneserier er tydeligvis en up-and-coming måte å kommunisere filosofi på. Jeg kom nylig over denne tegneserien på siden til Anthony T, og ble imponert over både presisjon og letthet i tone. Jeg har bare en liten innvending til selve innholdet, men den har jeg skrevet til slutt, etter tegneserien.

Tegneserien gir en versjon av det kosmologiske argumentet for å demonstrere Guds eksistens. Et argument som stammer helt fra Aristoteles, men som her ligner veldig på versjonen Thomas Aquinas fremfører i Quinque Viae, som er latin for “fem veier”.

Det er merkverdig, og litt morsomt, at de fleste kritikere av et kosmologisk argument har nøyd seg med å kritisere en versjon av det kosmologiske argumentet som aldri noen teistisk filosof faktisk har forsvart, som Bertrand Russell, Steven Hales, Nigel Warburton, Daniel Dennett, Robin Le Poidevin, Graham Priest, Michael Martin, Simon Blackburn, Jenny Teichman og Katherine Evans. Det er faktisk så merkelig, at Norris-Clarke så seg nødt til å skrive en egen artikkel om hvordan denne enorme skylappen kan ha oppstått, med røtter tilbake til David Hume og John Stuart Mill.

Forstår du tegneserien under, er du altså milevis foran gjengen over.

Du kan selvfølgelig ikke forvente et fullverdig forsvar med tilstrekkelig presisjon av tekniske distinksjoner i tegneserieform, eller en full videre deduktiv utlegging, som viser at Gud har mange av de samme egenskapene som et kristent gudsbilde, men dette er en god intro til en måte å tenke på.

For mer bakgrunnskunnskap og dybde, kreves minst bøker som dettedette eller dette.

01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 11 12 13 14 15 161718192021

Så min lille kommentar til slutt. I bilde 14 (bildet med Lawrence Krauss) virker det som at behovet for forklaring, bare gjelder “anything that comes into being”. Dette kan virke misvisende, selv om tegneserien selv forsøker å utdype litt.

For det viktige her, er at forklaringsbehovet gjelder like mye, uavhengig av om universet (eller universene) og dens innhold kom inn i eksistens for 5 minutter siden, eller om det alltid har eksistert, hvor materie og energi ikke går inn og ut av eksistens, men bare rekonfigureres på ulike måter.

Ikke-eksistens krever ikke forklaring (unntatt i spesielle tilfeller, som når mora di spør hvorfor dine ferdige lekser ikke eksisterer enda). Men eksistens, her og nå, krever forklaring, og vi kan simpelthen ikke overse det.

Dette viser til det viktige skillet mellom en årsaksrekke, organisert per se og per accidens, som skaper mye unødig forvirring, fra både uoppmerksomme ateistiske og teistiske kommentatorer.

Per accidens må forstås som en horisontal rekkefølge – utstrakt temporalt – i tid. Men en årsaksrekke organisert per se, må forstås som en vertikal rekke. Her er hvert medlem ontologisk avhengig av det tidligere medlemmet til enhver tid – og følgende er derfor alle medlemmene i rekken til enhver tid avhengig av det første medlemmet. Det første medlemmet, som er….you guessed it….Gud! :)

2 Mos 3,15, som beskrevet i slutten av tegneserien, burde dessuten være en favoritt for enhver jøde og kristen. Den er en tidlig fremføring av at den bibelske Gud ikke ligner den egyptiske, greske eller romerske samlingen av superheltlignende guder, men at Gud i jødisk-kristen tanke heller er “I Am” – “The One” – det dynamiske fundamentet for all eksistens. En tanke vi finner igjen, helt fra Platon og Aristoteles, gjennom de store jødiske og kristne tenkerne i senantikken og middelalderen.

Helt til slutt, for spesielt interesserte. En modernisert demonstrasjon av Guds eksistens i fire steg, en lengre tekst om hvorfor ikke naturvitenskap alene kan utgjøre et fundament for en virkelighetsforståelse, og et par andre relevante innlegg.

Argumenter for Guds eksistens: Steg 1 – En nødvendig virkelighet
Scientisme – filosofi uten fundament
Kvantefysikk og første årsaker
Naturvitenskap og argumenter for ateisme

Bioniske Rex – hvorfor maskiner aldri kan bli mennesker

Hvordan kan bioniske Rex hjelpe oss til å forstå det essensielle ved å være et levende menneske?

Det er gammelt nytt at vi kan skape kunstige hjelpemidler for å forbedre et menneskes tilstand. Dersom du ble født uten en kroppsdel, eller har mistet denne etter et uhell, kan du få tilbud om et voksende utvalg av proteser og kunstige hjelpemidler.

Les også:
Turing og feilslåtte imitasjonsleker

Et nyere prosjekt er å konstruere et fullstendig bionisk menneske ut fra slike kunstige materialer. For et par år siden ble nemlig Rex bygget, og plassert i London Science Museum. Rex er en forkortelse for “robotic exeskeleton”, og er resultatet av et prosjekt som har tatt sikte på å lage et mest mulig avansert bionisk menneske, ved å få laboratorier fra hele verden til å komme med sine bidrag. AftenpostenTV laget i sin tid en kort snutt med Rex, og det ble laget en dokumentar på britisk TV ved navn “How to Build a Bionic Man”.


Den teknologiske utviklingen bringer med seg mange muligheter. Mekaniske hjerter med ekstern strømtilførsel slår i vei inne i pasienter. Cochleaimplantat hjelper døve personer å oppfatte lyd og utvikle tale. Avanserte protesehender hjelper brukeren til å gripe ting ved at elektriske sensorer plukker opp signaler fra musklene, lignende hvordan vanlige hender fungerer. Det er dessuten utviklet en mikrochip, som kan plasseres bak øyet og hjelpe en blind person til å gjenskape noe av synet.

Noen proteser fungerer så bra, at mange virker til å overgå menneskets eget medfødte utvalg av utstyr. Vitenskapsmannen Hugh Herr ved MIT mistet begge bein som tenåring som følge av en kuldeskade. Han sier imidlertid at hans nye protesebein fungerer bedre enn hva hans opprinnelige bein noensinne gjorde. Kanskje kan vi tenke en fremtid der vi frivillig amputerer beina for å bytte de ut? Der vi forbedrer oss selv, når våre medfødte kroppsdeler blir for kjedelige å jobbe med, på samme måte som plastisk kirurgi gjør estetiske endringer i dag.

På samme måte kan bioniske Rex høre gjennom Cochlea-ører, se ved hjelp av bionisk øyne, bruke programvare for tale (the Stephen Hawking kind), og har en form for kunstig intelligens.

Fantastisk, eller hva?

Så hva skiller Rex fra å tilhøre menneskerasen? Kan vi eventuelt snu på det, og spørre om vi kan bli som Rex? Ikke lenger være redd for at vi en dag skal råtne bort med denne haugen av kjøtt og blod som vi bærer på?

Merk. Hjernen er fremdeles et vanskelig punkt å gjenskape, med dens utrolige kompleksitet. Senere forskning tilsier at hjernen har noe slikt som 86 milliarder nevroner. Man forsøker nå å fokusere på nevrale proteser for å kunne erstatte deler av hjernen, og primært de som er relatert til minnefunksjonen.

Men la oss for argumentets del si at man kunne gjenskapt selv en type hjerneprotese. Hva vil vi da tenke om Rex?

Noen vil nok påstå at skapninger som Rex visker ut skillet mellom det biologiske og det kunstig fremstilte. Kan Rex sies å være en enhet, på samme måte som et menneske er en enhet? Hvordan forstår vi denne sammensetningen av deler?

For å si at dette bioniske vesenet “hører”, “ser” og “snakker”, gir opphav til noen seriøse filosofiske spørsmål om hva et menneske er. For utøver Rex virkelig “menneskelige” funksjoner, slik som vi utøver disse?

Hvis man er en reduksjonistisk materialistisk ateist, så er det vanskelig å si prinsipielt hva denne distinksjonen kan bestå av. Både Stephen Hawking og Rex er tross alt bare to sammensetninger av materielle deler. En slik mekanistisk forstått materialisme har også store konsekvenser for vår etiske forståelse. Hvis levende vesener ikke er fundamentalt forskjellige fra ikke-levende ting, hvorfor skal vi da behandle dem ulikt? Det er vanskelig å si om en slik forståelse ville ledet oss til en slags panteisme, nihilisme eller til et Holocaust.

Les også:
“Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.”

Etikk må være fundamentert i vår forståelse av virkeligheten. Hvordan vi tenker om natur, og hvordan vi tenker forskjell mellom maskin og menneske, har altså en viktig betydning for livene våre. Hvis levende mennesker egentlig bare er komplekse maskiner, er det enkelt å lese inn at hele vår evolusjonshistorie bare har vært en lang mekanistisk, algoritmisk innkodingsprosess. Men dersom vi kan påvise at dette ikke er tilfelle, betyr det også at en materialistisk, mekanistisk fortolkning av hele evolusjonsnarrativet faller.

Den viktige distinksjonen

Herfra må vi overlate det til forsiktig naturfilosofi for å trå videre.

En sammenligning mellom maskin og menneske er overraskende vanlig. En maskin ligner en levende organisme i den forstand at den utfører oppgaver som  et hele som er mer enn summen av sine deler. Maskinen, på samme måte som en plante eller et dyr, virker til å overgå summen av delene sine, og kan utføre sine rette funksjoner bare dersom delene fungerer og er plassert i riktig rekkefølge.

Men tross likhetene, finnes det kritiske forskjeller mellom maskiner og levende organismer. Organene hos en levende organisme, er ikke maskindeler. Organene utvikles heller i takt med hele organismen, helt fra unnfangelse. Maskindeler derimot, konstrueres separat fra den hele maskinen og uavhengig av de andre delene. Delene som utgjør Rex, er likedan produsert på ulike steder av kloden. Selv om de ble produsert med hensikt til å fungere sammen med andre deler, kan de fremdeles utøve sin funksjon helt uavhengig av Rex. Batterier, motor, fjæring, kabling, osv, som sammen utgjør den hele maskinen, kan fungere like godt separat fra den.

For et menneske, er det naturligvis ikke øret selv som hører. Det er ikke øyet selv som ser, og det er ikke en programvare som snakker, men det er mennesket selv som utøver alle disse funksjonene, gjennom sine respektive biologiske organer og tilhørende nevrale prosesser.

Organer, på sin side, kan ikke utøve sin naturlige funksjon uavhengig av en levende organisme, vekk fra menneskets substansielle form. Transplanterte organer kan holdes i god stand, men kan ikke utføre sin rette naturlige funksjon, frakoblet fra menneskets kropp. Funksjonen til delene av menneskekroppen bestemmes av organismen som et hele, fra innsiden. Maskindelene derimot, har et element av tilfeldighet. Delene kunne alltid, kanskje med små modifikasjoner, vært i like god bruk til andre formål. Batteriet fungerer kanskje like godt i et modellfly som i en robot. Både maskinens deler, og dens hensikt, er påført utenfra, fra en ingeniør eller håndverker.

Les også:
Hva er en sjel?

Kilden til maskinens evne til aktivitet, finner vi alltid eksternt til den selv. Fra en person, eller fra en motor med drivstoff. Disse kan separeres fra maskinen, og gjerne byttes ut med andre kilder. Selv kilder av en helt annen kategori.

En levende organisme, på sin side, tar inn næring fra omgivelsene og omgjør ikke-levende materialer til en integrert del av dets levende selv. Karbohydrater og fett konverteres, og blir til en del av metabolismen i kroppen. Når maskinen får energi gjennom f.eks. elektrisitet, transformeres ikke elektrisiteten til en del av maskinens integrerte hele.

Vi kan dessuten reprodusere oss, ikke gjennom en duplisering eller rekonfigurering av diverse eksisterende elementer, men gjennom en selvutviklende biologisk prosess.

Så menneskekroppen fungerer sammen som en organisk enhet innenfor dette laget av hud og kjøtt. Dette blir desto klarere dersom vi forsøker å feste en kunstig del til vår egen kropp, som en computer, en mikrochip eller en protese. Dette artefaktet vil ikke plutselig assimileres til i bli en integrert del av den samordnende organiske enheten, men vil være en forlengelse av våre eksisterende potensialer. Et fremmedlegeme. En maskin på sin side, vil være, i en forstand, en tilfeldig samling med deler, som alltid kan ta inn nye, ferdige deler inn i sitt karosseri (eller syntetisk hud eller whatever), og fremdeles kalle det en del av “maskinen”.

Som Aquinas ville sagt, handler dette om den kritiske forskjellen på en ekte, naturlig substans, og et kunstig artefakt.

Så vi kan med god grunn bruke teknologiske hjelpemidler til å forbedre menneskets situasjon, som syn, hørsel og mobilitet, men disse burde fremdeles forstås som en forlengelse av de naturlige potensialene vi allerede har. Vi er ikke bare en samling med deler. Mennesket samordnede enhet og biologiske kontinuitet kan vi ikke gjenskape i selv den mest sofistikerte maskin. Du burde derfor ikke ha ambisjoner om å ende opp som en ekte kyborg eller en Rex med det første. I beste fall kan du bli et menneske som bruker teknologi.

Lite revolusjonerende, men det er kanskje godt nok?

En historie om moralfilosofiens fall

Noen ting formidles bedre i historieform. Bli derfor med på et tankeeksperiment.

Se for deg at naturvitenskapene plutselig opplevde en katastrofe. Befolkningen anklaget vitenskapsmenn for å forårsake en rekke miljøkriser. Gatene preges av opptøyer. Laboratorier brennes ned. Fysikere lynsjes, mens bøker og instrumenter ødelegges. En politisk bevegelse tar over makten, og lykkes i å få naturvitenskap ut av skoler og universiteter, mens resten av vitenskapsmennene settes i fengsel.

En stund etter dette skjer det en reaksjon til denne destruktive bevegelsen, og noen opplyste spirer forsøker å gjenopplive naturvitenskapens metoder, men de har i stor grad glemt hvordan de var. Alt som gjenstår – er fragmenter.

Data fra utførte eksperimenter, men frakoblet fra det teoretiske grunnlaget som ga dem betydning i utgangspunktet. Deler av teorier som ikke henger sammen, verken med hverandre eller eksperimentene de resulterte i. Redskaper som ingen lenger forstår bruken av. Halvbrente kapitler fra bøker, enkeltsider fra artikler, delvis oppspist av tid og hærverk.

Likevel forsøkes disse fragmentene satt i stand til praksiser som går under gjenopplivede navn, som fysikk, kjemi og biologi. Voksne mennesker krangler om realiteten av relativitetsteorien, evolusjon og flogiston, selv om de sitter med veldig sporadisk kunnskap om alle. Barn lærer seg utenat gjenværende deler av den periodiske tabellen, og synger viser med biter av Euklids teoremer.

Ingen, eller i hvert fall få, forstår at det de driver med, ikke er naturvitenskap i noen virkelig forstand. For det de driver med er trukket ut av den større konteksten som ga den konsistens og koherens i utgangspunktet.

I en slik kultur, kan mennesker bruke uttrykk som ‘nøytrino’, ‘masse’, ‘spesifikk gravitasjon’, ‘atomvekt’ på måter som er systematiske, og ofte gjensidig relatert, og kan til en viss grad ligne  hvor disse uttrykkene ble brukt før kunnskapen om naturvitenskap gikk tapt. Men mye av grunnlaget for i det hele tatt å bruke disse uttrykkene vil ha gått tapt, så det hele virker ganske…tilfeldig, og de mange bruksområdene virker i det hele tatt merkelige.

Vitenskapsmennene blir beskyldt for å bare trylle med ord. Ord uten egentlig betydning. Subjektivistiske teorier om naturvitenskap vil dukke opp, og kritisere de som forsøkte å hevde at naturvitenskap fortalte noe virkelig om objektive sannheter.

Denne forestilte fantasien, høres ut som noe enkelte science fiction-forfattere kunne funnet på. Det virker til å være en verden, hvor naturvitenskapens språk og metoder, i hvert fall delvis, fremdeles blir brukt, men i en ugjenkjennelig og mishandlet stand.

Så hva var poenget med dette?

Jo, meninga var å komme med en påstand at dette faktisk har skjedd. Ikke med naturvitenskap, men med et desto viktig fagfelt – moralfilosofi. Dette virker å være statusen til moralfilosofi i dag.

Les også:
Skal sannheten gjøre deg fri?
Enter moralfilosofi

Aristoteles eller Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Så hvorfor ikke bare vende tilbake, og se om det virkelig var noe der i utgangspunktet, som vi bare lever parasittisk på i dag? I dag, hvor svært få virker til å forstå hvilke spørsmål de skal starte å stille i det hele tatt, for å komme til bunns i dette?

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Så hva var det vi mistet, hva skjedde, og hva er galt med det vi har i dag? Heldigvis for meg, gir det en unnskyldning til å skrive om moralfilosofi videre. En kritikk av utilitarisme er neste post ut.

(Tankeeksperimentet er inspirert av MacIntyre og boka After Virtue. Den ønsker du nok å bestille allerede nå! :))

Barron om Aquinas og hvorfor nyateistene har rett

Som en god og dogmatisk thomistisk side, må nesten St. Thomas Aquinas refereres til her med jevne mellomrom. Blant andre ting, er Aquinas en av mange som hjelper oss å avkle en rekke banale og inkoherente forestillinger om Gud.

True story.
True story.

Les også:
Hva er Gud.

Hvis Gud hadde vært en person blant andre personer. Ja, selv om Gud var den “største personen“, hadde det ikke vært noen grunn til å holde det for rasjonelt at Gud eksisterer. Hvis Gud hadde vært en årsak, blant andre årsaker. Hvis Gud bare hadde vært en eksisterende ting, blant andre eksisterende ting, og ikke Eksistensen selv. Da kunne han like gjerne vært et spaghettimonster, eller en tekanne.

Men det er dessverre nettopp slik vi ofte tenker om Gud i norsk kultur i dag. Da er det ikke rart at man får se mye rar “religionskritikk”. Da er det ikke rart at man ofte “leter” etter feil ting, og diskuterer andre ting som er fullstendig irrelevante. Da er det ikke rart at en type nyateistisk kritikk plutselig fremstår som “skarp” og “intelligent” i noens ører.

Kritikk som antakeligvis ville fått mer reflekterte ateister som Nietzsche til å plante begge henda godt på ansiktet, for så å stange hodet i veggen, og ønske seg bort fra denna verdenen.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene.

Den gode kommunikatoren Robert Barron har nylig gitt ut en tale hvor han argumenterer for hvorfor nyateistene har rett. Han formulerer på en dyktig måte den thomistiske doktrinen om at Gud ikke er en summum ens, men en ipsum esse subsistens. The Subsistent Being.

En god innføring til hvordan vi bør tenke om Gud!