Category Archives: Trosforsvar

Men hvem skapte Gud?

Kort versjon

Superenkel forskning viser at de aller fleste ateister tydeligvis feilaktig tror at det kosmologiske argumentet om universets opprinnelse går slik: “Siden alt må ha en årsak, så finnes Gud!”

Da er det ikke rart at man gjør det enkelt for seg selv ved å stille det åpenbare spørsmålet som visstnok ingen kristne har en mulighet til å svare på, uten å være enten falske eller i hvert fall lite intelligente: Hvem skapte Gud?

045-raptor-who-created-godI virkeligheten kan vi vri om, og starte den logiske tankerekken med at:

Premiss 1: Noe kan ikke skapes av ingenting
Premiss 2: Noe finnes
Konklusjon: Noe må være uskapt og evig

Premiss 2 burde alle være enige om, dersom du ikke er altfor dypt inne i visse former for østlig religiøsitet og mener at “alt er en illusjon”. Premiss 1 burde være åpenbart for alle som ikke går i samme felle som Hawking eller Krauss. Det fremgår derfor logisk nødvendig av konklusjonen at “noe” MÅ være uskapt og har en tydelig sammenheng med konklusjonen i det kosmologiske argumentet ved at “universet har en årsak til dets eksistens”. Les også i utvidet versjon om “tilstrekkelig grunn”.

Universet gir et overbevisende inntrykk for alle som studerer det, selv for vitenskapsmenn, av å være designet. Når vi som kristne sier at spørsmål om skapelse og initielt design av universet kan spores tilbake til en intelligent skaperkraft og designer, så blir dette ofte avvist nettopp på grunnlaget av at man da må forklare hvem som designet designeren, og hvem som designet designeren av designeren osv. Dette er imidlertid i beste fall ønsketenkning.

At en designer skal være den beste forklaringen på et univers som skriker etter design (Innlegg kommer), gir mening selv uten å forklare hvem som designet designeren, på samme måte som det GIR mening av meg å si at det sannsynligvis var Trine Lill som laget og designet kaken til bursdagsfesten min (11. oktober forresten. Du er invitert!), uten at jeg må fortsette å forklare hvem som laget Trine Lill, hvem som laget moren til Trine Lill, helt tilbake til første bestemor, første neanderthaler eller første levende organisme. Vi kommer videre ved å forklare en årsak, selv om vi ikke skulle klare å gå hele veien til den “dypeste virkelighet” i samme setning.

Du trenger likevel ikke å ha doktorgrad i rakettforskning for å hevde at hvis det først eksisterer “noe som må være uskapt og evig”, så gir en rask analyse av dette “noe” best sammenheng med skaperkraften vi pratet om i forrige innlegg, som har mistenkelig mange likheter til det jøder/kristne/muslimer kaller for “Gud”. Altså en Gud som eksisterer evig og har det vi kaller for “nødvendig eksistens”.

At Gud er uskapt og evig, er derfor ikke noe kristne “gjetter på” fordi det er ubehagelig å måtte forklare det, og vanskelig å forestille seg, men er en logisk følge av konklusjonen i argumentet ovenfor. At dette “noe uskapt” er reellt, men samtidig ikke samsvarer med det en kristen vil kalle for Gud, gjenstår fremdeles å finne gode alternativer til.

“Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.”
Rom 1,20

 

Utvidet versjon

 

“Dawkins has rejected [the God hypothesis]  on the grounds that God is too complex of a solution for explaining the universe and its laws. This strikes me as a bizarre thing to say about the concept of an omnipotent and omniscient spiritual being…Alvin Plantinga recently pointed out that, by Dawkins own definition, God is simple – not complex – because God is a spirit, not a material object and hence does not have parts.”
– Antony Flew, britisk filosof. Tidligere ateist, som ble deist.

Prinsippet om “tilstrekkelig grunn”.

Dette prinsippet er best kjent slik det er formulert av naturvitenskapsmann og filosof, Gottfried Leibniz. Det går ganske enkelt ut på at “for alt som eksisterer, finnes det en grunn til at det eksisterer, enten som kausale effekter av andre ting som eksisterer eller som noe nødvendig i dets egen natur.”

På samme måte som at vi ser masse togvogner i bevegelse, så vil vi ikke ha en tilstrekkelig grunn til hvorfor de er i bevegelse, uansett om det skulle være millioner av dem, før vi har funnet ut at det er lokomotiv i begynnelsen av dem, som ikke selv blir trukket frem, men som selv er i stand til å drive hele togrekken uten en ekstern årsak. På samme måte har vi ikke en tilstrekkelig grunn til å forklare hvorfor noe som helst eksisterer, før vi har identifisert en første årsak som har en “selvforklarende årsak” eller “nødvendig eksistens”. Dette blir derfor ikke et argument fra uvitenhet, men en logisk følge av at vi kan oppleve og filosofere over vår eksistens.

Hvis Leibniz sin logikk holder, trenger vi derfor en årsak til universet som er fundamentalt annerledes fra universet selv.

 

Men kan ikke universet selv være dette “noe” som har nødvendig tilværelse?

Nå så vi i “Om universets skapelse” at utstrakt vitenskap tyder på at universet har en absolutt begynnelse for ca. 13,7 mrd. år siden, i tillegg til at et eventuelt multivers (eller oscilliating universe) som helhet også må spores tilbake til et oppstartspunkt. Nå skal vi imidlertid ikke avskrive at vitenskapen kan gjøre fremskritt som nyanserer disse teoriene, selv om det i dag virker høyst usannsynlig, og vi til enhver tid burde forholde oss til beste vitenskap.

Da får vi legge til at universet består av fysisk materie og energi i ulike former, og det er ingen kjente egenskaper, verken vitenskapelig eller filosofisk, som tyder på at noe fysisk kan ha nødvendig eksistens. Derfor kan vi heller se for oss vårt univers (eller universene) som en ball. Hvis du oppdager en rød ball liggende på bakken i skogen, ville du sannsynligvis aldri tenkt “å ja, men den ballen må jo eksistere nødvendig og være evig og uskapt”. La oss nå blåse opp ballen til å være på størrelse med en jordklode. Du vil nok fremdeles tenke at den må være forårsaket av noe annet.

Hvis vi fortsetter å blåse opp ballen, til den nærmer seg størrelsen av universet (eller multiverset), utgjør det ingen forskjell. Når går i såfall ballen fra å kreve en forklaring utenfor seg selv, til å bli selvforklarende? Som det ble foreslått som kommentar på forrige innlegg, kan dette heller ikke oppstå under “ekstreme tilstander” i universet, fordi det da allerede fra før av eksisterer noe som er i stand til å ha egenskaper som kan være i en “ekstrem tilstand”, og vi i beste fall må dra årsaksrekken et hakk tilbake.

Universet blir skapt – Kortversjon

Etter et par etterlysninger, legger vi ut en kort, enkel versjon av forrige innlegg. Er du nysgjerrig på mer, eller lurer på om det er mulig å overse eller kritisere dette gudsbeviset, så burde du ha lest det først.

Veldig kort: Kjernen i dette gudsbeviset tar for seg hvorfor universet eksisterer, eller bedre formulert; hvorfor noe eksisterer i det hele tatt, istedenfor ingenting, siden ingenting i utgangspunktet aldri skulle kunne utviklet seg til å bli noe som helst. Det høres ut som en hjernetvister, men det er ikke vanskeligere enn som så: Ut av ingenting, kommer ingenting!

En versjon av det kosmologiske (etter ordet “kosmos”) gudsbeviset, går slik:

Premiss 1: Alt som har starter å eksistere, har en årsak til dets eksistens.
Premiss 2: Universet startet å eksistere.
Konklusjon: Derfor har universet en årsak til dets eksistens.

bigbang_2

Vi begynner å se at en rasjonell, logisk tenkende person burde være åpen for at den mest sannsynlige forklaringen må være noe vi kaller for en uskapt, transcendent skaperkraft, med mistenkelig mange likheter til det som jøder/kristne/muslimer kaller for Gud (Forutsatt at vi snakker om en nødvendig, maksimal “Gud” som vi skal vise i kommende innlegg, og ikke bare en tilfeldig forbipasserende “gud” eller “usynlig enhjørning”).

En nødvendig skaperkraft med egenskaper som “evig”, “immateriell” og “utrolig mektig”. På samme måte utfordrer vi ved å påstå at en naturalist (flertall av ateister) ikke nyter samme luksus av å kunne kalle seg selv “rasjonell”, “logisk tenkende” eller til og med “fritenkende” når de er tvunget til å avvise dette (uten god grunn?). Dette blir også utdypet videre fremover.

Er vi feige, late, trangsynte og ignorante (Med andre ord: Typisk kristne?) som våger å påstå at en slik overnaturlig makt må ha trykket på oppstartsknappen til universet (eller universene), bare fordi vitenskapen ikke har funnet noen gode svar på dette ennå?

– Overhodet ikke!

Vitenskap og gudstro er fortsatt gode samarbeidspartnere (mer om det senere), men vitenskap vil aldri kunne finne frem til hvorfor universet i det hele tatt eksisterer (vi har tilbakevist et par forsøk i den fulle versjonen av innlegget). Årsaken til hvorfor noe eksisterer, er ganske enkelt ikke et vitenskapelig spørsmål, siden vitenskapen bare er designet for å utforske sannheter innen naturen.

Om universets skapelse – Full versjon

Neste innlegg: Men hvem skapte Gud?

Hvordan argumentere?

Kort versjon:

En ærlig diskusjon krever at man gjengir motparten på en mest mulig riktig måte, og har et oppriktig ønske om å finne frem til sannheten. Motivasjonen for å diskutere, bevise, eller motbevise Gud, bør være sannhet; og kjærlighet. Ikke illusjoner; ikke projeksjon; ikke fordommer; ikke personangrep; ikke personlige preferanser; ikke karriere, og i hvert fall ikke selvhevdelse. Hvis man gjengir motparten på en feil måte, gjør man det lett for seg selv å skyte ned argumentene deres til jubel fra et litt for ukritisk publikum (Host, nyateister, host, fanatiske religiøse, dobbelthost osv). På samme måte; hvis man ikke forstår logikk og argumentasjon tilstrekkelig, ender man gjerne opp med å diskutere fullstendig forbi hverandre, til sinne og frustrasjon for alle.

2-guys-discussing-jpg

Siste basic som skal på plass før vi kaster oss uti løvenes hule, er derfor enkel argumentasjonslære. Flere av argumentene for Guds eksistens i de neste postene vil presenteres ved hjelp av det. De er bygget opp med premisser (påstander) og avsluttes med en konklusjon. Premissene er antakelser, basert på vitenskap, logikk, rasjonalitet og/eller begrunnet intuisjon. Alle premissene kan angripes dersom man klarer å presentere bedre fakta, men konklusjonen skal være en nødvendig videreføring av premissene. I en veldig enkel form, så kan det se slik ut:

 

Premiss 1: Hvis man spiller på Barcelona, så spiller man med rød og blå drakt. (Hvis P, så Q)
Premiss 2: Lionel Messi spiller på Barcelona. (P)
Konklusjon: Lionel Messi spiller med rød og blå drakt. (Derfor Q)

Vi kan altså protestere mot premiss 1, og si at Barcelona spiller i gult og oransje på bortebane. Vi kan angripe premiss 2 ved å fortelle at Messi ble solgt til Bayern München for 2 dager siden, men det er ingen måte å unngå konklusjonen på hvis premissene er sanne. Vi kan også snu om på situasjonen:

 

Premiss 1: Hvis Justin Bieber spiller en offentlig konsert på Operataket, vil det være store flokker av tenåringsjenter i sentrum. (Hvis P, så Q)
Premiss 2: Det er ikke store flokker av tenåringsjenter i sentrum. (Ikke Q)
Konklusjon: Justin Bieber spiller ikke en offentlig konsert på Operataket. (Ikke P)

Vi kan igjen angripe premissene ved å si at Justin Bieber har mistet statusen sin, og at det ikke er så mange som ville flokket til for å se ham, men konklusjonen skal fortsatt følge dersom begge premissene er sanne.

Vi kan imidlertid ikke stokke om på premisser og konklusjoner etter eget ønske:

 

Premiss 1: Alle fotballspillere på Barcelona spiller med rød og blå drakt. (Hvis P, så Q)
Premiss 2: Lionel Messi spiller med rød og blå drakt. (Q)
Konklusjon: Lionel Messi spiller på Barcelona. (Derfor P)

Dette er en såkalt “non sequitur”-feil, fordi vi ikke har beskrevet om det kan finnes andre veier til Q. Et ugyldig argument med en usann konklusjon fordi Lionel Messi fint kan spille med rød og blå drakt uten å spille i Barcelona, til tross for at Barcelona spiller i rød og blå drakt. Han kunne f.eks. spilt for en annen klubb med rød og blå drakt, slik som Paris St. Germain eller CSKA Moskva.

 

Utvidet versjon:

 

Tvinger du motstanderen til å holde seg til en slik formulering med en sak om gangen, slipper du å høre på en type “burst fire”-argumentasjon mot Gud, hvor motparten kaster ut haugevis av løse tanker og slipper å forklare hva som skal være logisk galt med noen av dem. Det vil være dødelig for veldig mange vanlige argumenter du hører i løpet av et vanlig skoleår. Litt forenklet eksempel:

 

Premiss 1: Mennesker som levde for mange år siden var religiøse. (P)
Premiss 2: Mennesker som levde for mange år siden gjorde andre ting som vi ser på irrasjonelt i dagens samfunn. (Q?)
Konklusjon: Religiøse menneske i dagens samfunn er irrasjonelle. (? – Error)

Logiske brister hele veien, og det eneste som står igjen som tilbakestående; er selve argumentet. Du må enten be motparten utdype, eller hjelpe han/hun til å forstå at det de har sagt, er ulogisk.

Det er dessuten viktig å skille mellom det vi kaller for “logos” og “pathos”. “Pathos” er den følelsesmessig appellen i argumentet, og er veldig mye brukt i steder som politikk. Pathos kan få deg til å tro at du har hørt et virkelig godt argument, til tross for at det ikke var noe rasjonelt innhold i det. Derfor er det viktig å kikke på såkalt “logos”; hva som er det virkelig rasjonelle innholdet i hva man prøver å si.

“I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.”
(Red: Gresk orginaloversettelse av “Ordet” her, er “Logos”. Altså: I begynnelsen var “Logos”)

Joh 1,1

Det finnes dessuten en rekke andre argumentasjonsfeil man kan gjøre, som skaper ugyldige argumenter, som “ad hominem” (angripe person, uavhengig av sak), “non sequitur” (lage tankerekker som ikke følger logisk av hverandre) og mange fler. Vi kommer tilbake til noen av disse.

Hva er tro?

Kort versjon

“Faith requires blind trust, in the absence of evidence, even in the teeth of evidence”
– Richard Dawkins, evolusjonsbiolog og nyateist

Det å tro på ting uten noen form for bevis kan være harmløst, det kan være av liten betydning, men det kan også være skadelig. Det kan i hvert fall vanskelig brukes for å få menneskeheten videre. Det å tro på noe som går PÅ TVERS av bevis, er definitivt ikke en god ting, og burde bekjempes. En slik tro ville jo være i konflikt med vitenskap, og en trussel mot opplysningen.

faith-and-reason

Ofte når jeg diskuterer tro med ikke-religiøse, må jeg bruke de første 5 minuttene på å nedbygge fordommer om hva “tro” egentlig er. Ut fra teksten ovenfor, ut fra nyateistiske misforståelser av hva “tro” egentlig er (bevisst eller ubevisst?) og ut fra mye av allminnelig norsk tankegang, er det ofte vanlig å tenke at “religiøs tro” automatisk er det samme som “blind tro”. Noe som ikke trenger å forklares fordi det bare “er der”, men er noe som man bare “må ha”. Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, beskrev det på følgende måte i Natt og Dag. (Jeg skrev et tilsvar på innlegget i samme magasin her.)

“Så har du den troen som ikke har noen begrunnelse. Som ikke er understøttet av erfaring. Og det er religiøs tro. Den religiøse troen er basert på – sier de mer finurlige teologene – at “man må bare tro”. Det er troens kjennetegn, at den ikke har noen logisk eller empirisk begrunnelse.”

Kristen tro har imidlertid lite å gjøre med blind tro. Det gjør det vanskelig å diskutere tro med mennesker som er mer interessert i å kritisere fiktive størrelser som er de tror blindt på, altså uten eller på tvers av bevis. Som diskutert i forrige innlegg, henger dette blant annet sammen med utdaterte og avviste tanker som verifikasjonisme.

“Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.”
Hebr 11,1

Ordet som brukes i Det nye testamentet for positiv “tro”, er det greske ordet πίστις (Pistis). Pistis brukes aldri som motsetning til “viten” eller noe som kan ligne “blind tro” i Bibelen, og kan kanskje bedre oversettes med “tillit” eller “å bli overtalt”. En tro burde være godt reflektert , men å bli “bli overtalt” om dette og å ha en “tillit” til Jesus er helt avgjørende for at den skal få betydning i ens eget liv. En tro på at Jesus virkelig er verdig tilliten vår, og at Han kan være en vi kan etterfølge i ord, sinnelag og handlinger. Hvis troen skulle vært blind, rimer det dårlig med at Jesus selv ville bevise det gjennom mirakler mens han fortsatt var i live. At Han selv skulle være et bevis på Gud.

“Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen er i meg; eller tro i det minste på grunnlag av gjerningene mine.”
Joh 14,11 (New International Version)

Troen på Guds eksistens kan fint bare være en “intellektuell greie”, men den kristne tro forutsetter valget om å følge Jesus og er avhengig for relasjonen, for personlig omvendelse, for aksepten av Guds nåde gjennom Jesu’ offer på korset, og derfor for frelsen.

“Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger.”
Gal 2,16

Utvidet versjon

En historie fra Bibelen som nyateister som A. C. Grayling bruker for å støtte begrepet om “blind tro”, er historien om tvileren Tomas. En av disiplene som opplevde at Jesus døde på et kors, men litt etter hører at han visstnok skal ha stått opp igjen. Dette tror ikke Tomas på, og sier at han selv må kunne stikke fingrene inn i de hullene som de store naglene i Jesus’ kropp etterlot seg, før han skal klare å tro. Johannes 20, 27-29 forteller hva som så skjer når han endelig møter Jesus:

“Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»”

Dette blir imidlertid grovt misrepresentert, siden det her altså dreier seg om “å se”. Tomas nektet å godta vitnesbyrdene fra vennene sine, men måtte oppleve det selv med sine egne sanser. Jesus viser så til alle som siden ikke var heldige nok til å leve omkring tiden 30-35 e.Kr. for å se Ham med egne øyne, men som likevel kan ha en tro takket være vitnesbyrdene som ble tatt vare på fra første begynnelse (Paulus samlet inn vitnesbyrd bare 1-3 år etter Jesu’ himmelfart) gjennom evangeliene og brevene. Tvil kan fint leve parallelt med tro, og kan være sunt for å være kritisk til dårlig teologi, og hjelpe oss til å søke flere og bedre svar. Hvis vi følger Johannes 20 videre, så ser vi i vers 30 og 31:

“Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.”

Noen tror på Gud på grunn av vitenskapelige bevis og historiske argumenter, mens andre tror på grunnlag av refleksjon, personlige religiøse opplevelser, opplevelse av håp og/eller en rettmessig tro som en “properly basic” (Innlegg kommer). Kristen tro kan være underbygget av bevis og beste vitenskap, men en “properly basic” trenger ikke være det, og kan likevel være en rasjonell, ikke-blind tro. Nå er det imidlertid tilliten og den påfølgende personlige relasjonen til Jesus som gjør hele forskjellen.

For min egen del ville jeg opplevd at dersom jeg hadde et ønske om å ikke tro på Gud, viste Han null tillit, og ville leve som om Han ikke eksisterte, ville jeg fortsatt slitt med at hjernen min ville minnet meg på at Han fortsatt etter all sannsynlighet var like sann som før.

“Biblical faith is a trust in or a commitment to what we have reason to believe is true”
– J. P. Moreland, amerikansk filosof og teolog

Hvorfor forsvare tro?

Kort versjon

Et spørsmål jeg får med jevne mellomrom, er hvorfor man skal forsøke å forsvare troen sin? Er ikke det en greie som er medfødt? Noe man er oppvokst med? Noe man bare er fordi foreldra er det? Noe som dumme mennesker er fordi de ikke har forstått vitenskapen? Noe man er hjernevaska til? Noe folk har behov for å tro på fordi de ikke tør å innse virkeligheten? Noe som keisere og prester brukte for å undertrykke mennesker? Er du ikke ganske arrogant hvis du sier at det er deg som sitter med sannheten, når du bare tror og ikke kan bevise noe? Hvorfor skal jeg tro på kristendom når det finnes så mange ting å tro på der ute?

“Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet. Da vil de som baktaler dere for deres gode livsførsel i Kristus, bli gjort til skamme med sine beskyldninger. Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde.”
1 Pet 3,15b-18

Siden kristen tro er radikalt annerledes fra “blind tro”, er ordet “tro” ganske interessant i seg selv, og fortjener en egen bloggpost. Vi trenger flere intelligente og skeptiske troende som bryter ned de mange mytene som finnes der ute.

Toleranse tilsier at man skal skille sak og person, slik at man respekterer og elsker mennesker, uavhengig av livssyn. Man kan likevel med full rett hevde at noen livssyn er bedre enn andre, at det dypest sett bare kan finnes en absolutt sannhet, og at man mener at kristendommen etter all sannsynlighet representerer den.

Først en brannfakkel: Jeg, som mange andre, mener at et teistisk syn på virkeligheten, og særlig kristen tro, er intellektuelt og rasjonelt overlegent et naturalistisk virkelighetsbilde (som resulterer i ateisme). Blant annet fordi det gir et bedre og mer utfyllende forklaring på den virkeligheten vi opplever omkring oss, og er bedre i stand til å tolke vitenskapelige resultater.

Ved å forsvare tro, kan man også forsvare logikken av at andre tror. Selv om ikke alle er interesserte i å gå inn i dype analyser fra filosofi, vitenskap, historie og teologi, kan man likevel si at det er helt rasjonelt å ha fundamentert en tro på Gud som en “properly basic” for livet sitt (innlegg kommer). At det å regne med Guds eksistens, er et naturlig utgangspunkt man har for livet sitt på samme måten som at vi f.eks. kan stole på at det våre egne sanser forteller oss om virkeligheten omkring oss, at menneskene rundt oss har en “mind” og dermed ikke bare er automatiserte roboter, og at historien i det hele tatt eksisterer, tross i at ingen av disse kan bevises vitenskapelig i snever forstand.

Ikke fordi det er dumt å regne med dem, men fordi de samsvarer med opplevelsen vår og er av en helt annen natur enn det vitenskapelig metode kan besvare. Ny forskning peker mot at mennesker fra fødselen naturlig vil søke Gud uavhengig av religiøs opplæring. Det svarer også godt til at mennesker har regnet med Gud og guder i forskjellige versjoner opp gjennom hele historien. Den store forskjellen i kristen tro, er at vi tror at Gud har gjort seg tydelig i menneskeskikkelse i historien gjennom Jesus Kristus. Hans eksistens, og til og med nødvendigheten av hans oppstandelse, er godt historisk belagt og ikke tilsvarende godt kritisert (innlegg kommer).

Kristne har med andre ord også rasjonelle grunner til å tro på hva de gjør!

 

Utvidet

 

Dawkins har tapt, og nyateismen har avslørt seg selv som et intellektuelt selvmord. Blant de største kritikerne, er ateister selv. Flere nyateister er kanskje blant verdens beste på sine egne felt, men henger mange tiår etter når de beveger seg over til religion og filosofi. De representerer en forhistorisk generasjon av scientister, snarere enn dagens intellektuelle nivå. Noen av de fremste nyateistene som Dawkins, Hitchens, Harris, Dennett, Grayling & Co nyter lite respekt blant sine egne, som forstår at religion ikke kan kritiseres på et så lavt nivå, og ønsker en ny form for dialog. Dawkins og Dennett prøvde ironisk nok å promotere en bevegelse for å skaffe dem tilnavnet “Brights”, men er heller blitt et symbol på fordomsfullhet og irrasjonalitet.

The God Delusion (Av Dawkins) makes me embarrased to be an atheist”,
– 
Michael Ruse, filosof

Mange nyateiser, men også store mengder nordmenn, henger fortsatt igjen i såkalt verifikasjonisme, som er en kjedelig utdatert tanke. Veldig enkelt går den ut på at en påstand bare gir mening hvis den kan bevises som sann eller usant, ofte gjennom vitenskapelig metode. Særlig inspirert av boka til Alfred J. Ayer ved navn “Language, Truth and Logic” (1936). Derfor mente man på midten av 1900-tallet at det ikke ga noen mening å prate om Gud, siden Gud ikke falt i denne kategorien. Største kritikken mot verifikasjonismen er at den var logisk selvmotsigende. Påstanden om at man bare kan legitimere ting som kan bevises som sant eller usant, kan ikke selv bevises, og er derfor meningsløs. Verifikasjonismens fall var den største filosofiske hendelsen i det 20. århundret, og Ayer selv innrømte senere at han ikke lenger kunne stå for innholdet i boka si. Det finnes flere veier til sannhet.Cross

For kristne finnes det knapt noe sterkere enn evangeliet og historien om Guds sønn som levde et perfekt liv og døde for menneskenes synder fordi Gud ikke taklet tanken på å være atskilt fra mennesket, og overvant døden. Mange vil likevel kanskje mene at man ikke har nok tro på evangeliets kraft dersom man skal begynne å argumentere med rasjonalitet eller vitenskap i tillegg.

Det er imidlertid ingen motsetning mellom disse. Jesus selv forteller at vi skal bruke den fantastiske hjernen vi er skapt med:

“Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand”
Matt 22,37 (Istedenfor “forstand”, er også “intelligens” en god oversettelse fra den greske orginalteksten).

Mennesker er ulike, og tiltrekkes av ulike ting. Mens noen kommer til tro gjennom åndelige opplevelser eller ved å bli emosjonelt overbevist av historien om Jesus, så trenger andre gode argumenter for å bli hjulpet på vei, basert på vitenskap og logikk, før de forstår poenget med å oppsøke et personlig forhold med Gud. Det har aldri i historien vært flere religiøse i verden enn i dag, men vi vil nok trengee større intellektuell slagkraft for å sikre vekst også i Vesten.

Apostlenes gjerninger inneholder flere historier om hvordan Paulus gikk frem for å rasjonelt overbevise både jøder og de mer filosofisk tunge grekerne om sannsynligheten av en Gud som hadde åpenbart seg i historien.

“Hver sabbat hadde han samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.”
Apg 18,4