Category Archives: Trosforsvar

Gud og andre diktatorer – Hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Jeg har tidligere påstått at de fleste ateister har et sterkt misvisende bilde av den gudeskikkelsen de hevder å avvise. Det er ikke ment som en fornærmelse. Mange troende har (i henhold til klassisk teistisk tradisjon) også det, inkludert selv (i mindre grad) kjente kristne figurer som William Lane Craig, Richard Swinburne, van Inwagen og Alvin Plantinga.

Så se for deg følgende. La oss si at vi en dag fant spor etter at avanserte utenomjordiske vesener var på jorda for noen tusen år sida, og briefet med teknologien sin til gamletestamentets Israel-stamme, som i von Dänikens Chariots of the Gods. Eller la oss si at vi fant utvetydige spor som viste at Odin, Tor, Loke, Frøya og æsene virkelig hadde lekt seg med jotnene i Jotunheimen, og lagt igjen beskjeder om deres snarlige tilbakekomst og det kommende Valhall.

Eller la oss tenke oss at teleskopene våre en dag fikk øye på supertærne til det som bare kan være en gigantisk menneskelignende gudeskapning. Eller si at det plutselig strømmet inn rapporter fra milliarder av mennesker som hadde kommunisert med en usynlig skikkelse ved navn Tim, som påsto å være veldig mektig og hadde en lei tendens til å dukke opp hvor-som-helst og når-som-helst, og som forsøkte å dele ut kommandoer til folk om hvordan de skulle leve. Eller si at Frank Tiplers Omega Point-scenario er korrekt, og hele universet vil konvergere mot en slags uendelig super-computer som Tipler identifiserer med “Gud”.

Hvis noen av disse scenarioene hadde gått i oppfyllelse, ville da en klassisk gudstroende reise henda opp i været og utbrutt: “Vi hadde rett. Se, vi hadde rett!”? Ville de danset rundt med ordene: “Se, Gud eksisterer!” eller “Bibelen er sann!”?

På ingen måte. Det hadde antakeligvis vært mer skremmende. Se for deg om von Dänikens utenomjordiske vesenene hadde kommet tilbake. Gudene vet vel hva de da kunne funnet på? Kunne vi ha stolt på at Tor ikke tok ut den vanlige aggresjonen sin på menneskeheten? På at tærne til super-gud ikke hadde tråkket jorda vår flat, til mulig jubel for The Flat Earth Society? Kunne vi egentlig ha stolt på at Tim var på vår side? At ikke Tiplers computer hadde integrert bevisstheten vår til en del av seg, og vi var dømt til et liv i passiv kjedsomhet i dens minne? Bare fantasien setter grenser for diverse grusomheter disse semi-guddommelighetene kunne utsatt oss for.

Men er det egentlig noen forskjell på disse, og hva jødedom, islam eller kristendom kaller for “Gud”? Er ikke denne guden bare enda verre, siden den virker innmari opptatt av seksuallivet mitt og hvilke tanker jeg skal få lov til å tenke? Hvordan veit vi at denne såkalte guden er god, og ikke ond? Er det ikke da bedre å forklare den vekk som en slags antikk sammensvergelse blant diverse maktsyke herrer som oppfant en type overnaturlig projeksjon av seg selv for å kontrollere massene?

Gitt gudsbildet som enkelte ateister har, forstår jeg himla godt at de ønsker å forbli ateister. Jeg forstår at de kanskje ikke bare ser noen gode grunner til å tro at noe slikt eksisterer, men at det til og med kan betraktes som en nobel kamp å aktivt kjempe mot at andre skal formidle denne forestillingen.

Den kjente retorikeren og nyateisten Christopher Hitchens formulerte det på følgende måte i et intervju fra 2007 intervju fra 2007. At dersom det eksisterte en Gud som svarte på bønner og blandet seg inn i menneskers liv, så:

(…) we would be living under an unalterable celestial dictatorship that could read our thoughts while we were asleep and convict us of thought crime and pursue us after we after are dead, and in the name of which priesthoods and other oligarchies and hierarchies would be set up to enforce God’s law.

Selv ateisten-som-ble-deist Anthony Flew sa noe lignende i et intervju fra 2004:

It should perhaps be noted here that not only the God of Islam but also the God of Christianity was originally conceived on the model of an Oriental despot — such as Saddam Hussein — insistent that his subjects should be always obedient to, and forever praising of, their master.

Stephen Fry sa blant annet følgende i sitt mye delte intervju fra i fjor:

It’s perfectly apparent that [God] is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Richard Dawkins åpner sitt kapittel om monoteisme i God Delusion (s. 51) på en spesielt velformulert måte:

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.

Sjarmerende.

Selv mer sofistikerte ateistiske filosofer som Thomas Nagel skriver dette i The Last Word.

I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers.  It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief.  It’s that I hope there is no God!  I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.

Det får vel holde med case studies for denne gang.

Og hvem kan klandre Dawkins & Co for å gjøre opprør mot en slik størrelse? Selv om en slik bøllete gud skulle eksistert, er det lett å tenke seg at det moralsk rette ville vært å gjøre opprør mot en slik kosmisk diktator. Man kan faktisk tenke seg få oppgaver som mer moralsk prisverdige i livet enn nettopp denne kampen.

Det er virkelig litt av en figur de tegner opp. For tenk på dem som virkelig tenker slik. Dem som tenker at den bibelske Gud som kristne tror på, og den Gud som Augustin, Anselm og Aquinas omtaler, egentlig bare var en eneste stor kosmisk Saddam Hussein? En gigantisk psykopat som delte ut tilfeldige kommandoer til menneskeheten, og som fulgte dem opp med trusler, men som også tilfeldigvis viste seg å være immateriell, overveldende mektig, med full kunnskap om hva som pågår i hver minste lille krik og krok i universet, inkludert hva som foregår på badet og soverommet ditt. Ville det vært noe galt i å genuint håpe på at en slik bøllete antropomorfisert (menneskelignende) “Gud” ikke eksisterer?

Nei. På ingen måte!

Men hva hvis kanskje, og bare kanskje, at dette ikke er en korrekt representasjon av Gud? Hva hvis det eksisterte en gyllen tredje tilnærming?

Enter klassisk teisme. Klassisk teisme er den felles tankearven, ikke bare til kristne eller thomister som meg, men til store deler av katolske, ortodokse, tidlige protestanter, i tillegg til jøder, muslimer, selv noen sikher og hinduister, og diverse andre filosofiske teister påvirket av platonsk og aristotelisk tankegang. Blant sentrale filosofer i historien som Aristoteles, Plotin, Augustin, Maimonides, Avicenna, Anselm og Aquinas.

Klassisk teisme er bastant i å avvise alle antropomorfiserte fremstillinger av Gud. En informert klassisk teist ville aldri slått ut med henda i scenarioene over og sagt: “Steike, det viser seg kanskje at Gud ikke eksisterer, men denna Odin, Tim, super-Saddam eller supercomputeren virker til å være temmelig mektig, så jeg får vel bare tilbe en av dem isteden.”

For dette handler om hva som virkelig står på spill mellom ateisme og teisme. Det er ikke bare en haug av crazy ritualer, eller å velge ut en eller flere guder på måfå (hvor ateister bare “går en gud videre”), som det enkelte mennesket kan velge å tilbe for å høyne livskvaliteten sitt enda et stykke, ved siden av squash på tirsdager og bingo med vafler på fredager. Et gode vi kan velge fra eller til. Et kirsebær på toppen av kaka, men som ellers ikke rokker noe ved kjernen i vår virkelighetsoppfatning.

Les også:
Nietzsche og nyateistene

Det virker til at kjernen til ateistens misforståelser, kommer fra hans forestillinger om at teisme er arbitrært, med arbitrære forklaringer på vanskelige spørsmål. Men disse påståtte arbitrære tilfeldighetene, som mer banale former for teisme sikkert er skyldig i, hevder jeg at klassisk teisme immun for.

Hvordan kan det stemme? La oss se på tre punkter som Gud kan anklages for å være. Gud kan være…

Metafysisk arbitrær

For hjelper konseptet om Gud oss til å forklare hva som er den ytterste virkelighet?

Noen ateister tenker at troen på Gud i bunn og grunn er å tro på en slags magisk skapning, hvis magi er en slags pseudo-forklaring, som ikke bringer vår forståelse fremover på noen som helst måte. Eller så tror de kanskje at å postulere Gud som Skaper bare er en “brute fact”. En stor sånn-er-det-bare, som ikke er mer troverdig enn å bare nøye oss med den mer intellektuelt ærlige konklusjonen, informert av Ockhams barberkniv, av å si at universet selv er en brute fact. Slik som f.eks. Bertrand Russell utbrøt i den kjente BBC-debatten med Frederic Copleston:

The universe is just there, and that’s all.

Men dette er nettopp hva klassisk teisme avviser. Den holder til at det ikke eksisterer noen brute facts, siden det er det som ville vært å tro på magi. Men klassisk teisme påstår at universet, i seg selv, er intelligibelt og rasjonelt tvers gjennom. Grunnene til dette er fundert, ikke i appeller til magi, men i solid metafysikk, som i thomisme.

Så når klassiske teister sier at alt i universet krever en årsak, og sier at Gud er den første årsak, men at Gud ikke selv krever noen årsak, så deler de ikke ut et tilfeldig get-out-of-jail-free-kort til Gud, som like godt kunne vært tildelt Zeus, Tim eller universet selv.

Nå vil det være utenfor rekkevidden av dette innlegget å tilstrekkelig demonstrere hvordan Gud som Skaper må være, men for å gi en rask oppsummering: Alt i universet krever årsaker fordi de har potensialer som krever aktualisering, eller deler (materielle eller metafysiske) som krever å settes og holdes sammen på diverse måter. Men Gud er ren aktualitet, uten potensialitet. Gud er ikke sammensatt, men absolutt enkel, og absolutt en. Det betyr at Gud ikke krever en årsak, og ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, men heller er hva som har kapasiteten til å tilføre eksistens til alle eksisterende ting til hver eneste tid. Gud er, med Aquinas sine ord, Ipsum Esse Subsistens – iboende væren i seg selv. Guds essens er lik Guds eksistens. Gud erat Gud er.

For det som ikke er ren aktualitet, absolutt enkelt eller har iboende, uavhengig væren, kan ikke være den metafysisk mest ultimate virkeligheten, uansett hvor kunnskapsrikt og moralsk fantastisk dette noe skulle være. Om det så skulle være glorifiserte aliens, Odin, supercomputere, Zeus, Ra eller andre skapninger.

En ateist ville vært rettferdiggjort i å avvise noe slikt.

Men en klassisk teist på sin side hevder å kunne demonstrere at Gud er alt dette.

Les f.eks. mitt tidligere innlegg:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form

Moralsk arbitrær

Jeg har møtt et overraskende antall ateister som tror at kristne tror at Gud er god bare fordi Bibelen sier det. Hvis man da tror at Bibelen bærer lav troverdighet, er det forståelig nok at man tenker at Guds godhet heller ikke er til å stole på. Men en klassisk teist sier ikke at Gud er god basert på bibelvers, selv om det kan eksistere bibelvers som virker å bekrefte dette.

Mange ateister tenker på samme vis at det å si at Gud er god, vil si at vi regner Gud som en moralsk aktør, på lik linje med oss mennesker, men bare med bedre oppførsel – kanskje, med litt flaks, veldig mye bedre oppførsel.

Eller så tenker de at Guds status som moralsk lovgiver, betyr at Gud er av typen som i prinsippet kan dele ut tilfeldige kommandoer, etterfulgt av trusler om alt som vil skje oss dersom vi ikke makter å oppfylle dem. Og hvis det likevel eksisterer en moralsk standard utenfor Gud som Gud forholder seg til, betyr vel det at Gud egentlig bare er helt overflødig?

Og hvis Gud skal ha visse moralske krav til oss – bunner da alt bare ned i Guds mulighet for å sende oss til helvete? Og selv om vi skulle være moralske av frykt, eller av å ønske oss til himmelen, ville vel dette ha lite med moral per se å gjøre, men mer med egeninteresse? Den unge dama som er med som frivillig på suppekjøkkenet to kvelder i uka er vel gjennomskuet dersom hun egentlig bare ønsker seg et lotterilodd til muligheten for evig liv i overdådig velstand?

Men dette er, som kanskje er åpenbart nå, en dypt problematisk måte å tenke om Guds godhet på. For en klassisk teist, er ikke Guds godhet noe Gud har, på lik linje med den godheten vi har, men bare til en større grad. For en klassisk teist er det eneste riktige å si at Gud er “Godheten selv”, som alle ting måles opp mot til den grad av at de er gode eller dårlige. Gud er ikke en ekstremt sympatisk og prisverdig moralsk aktør, på samme måte som vi er moralske aktører, men Gud er selve målestokken.

Så å si noe slikt som at:

Guds krav til oss er arbitrære. Hvis ikke, er det fordi Gud appellerer til en moralsk standard utenfor seg selv.

Er som å si:

Euklidsk triangularitet sine krav til individuelle euklidske triangler er arbitrære, når det kreves at de skal ha rette sider og vinkler som summeres opp til 180 grader. Hvis ikke, er det fordi euklidsk triangularitet appellerer til en standard utenfor seg selv.

Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel
Euklidske triangler har nå også store krav til din moralske livsførsel

Individuelle trekanter trekkes mot perfeksjonen av perfekt triangularitet, på samme vis som mennesket trekkes mot sin perfeksjon, som legger grunnlaget for vår moral, i henhold til klassisk dydsetikk, som opplever en betydelig renessanse i våre dager.

Les også:
Enter moralfilosofi

Så uansett om man skulle tro på Gud eller ikke, er det en kategorifeil å tenke på Gud som en moralsk aktør, som er lik oss, og kan være god eller ikke.

Derimot, alt som er mindre enn Godheten selv må forholde seg til en standard utenfor seg selv. Uavhengig av om man appellerer til evolusjon, empati, “hva fornuften avdekker”, naturvitenskapelige funn eller påstår at man er eneste kilde til godt og ondt i eget hode. Dersom man mener at dette gode i noen forstand er…normativt – som likeverd, respekt eller kjærlighet til ens egne barn – og at det ikke er bare er noe en selv skal følge, men også andre, må man appellere til denne standarden utenfor seg selv.

Gudene i gresk mytologi er definitivt høyt menneskelige, og har både dyder og lyter, perfeksjoner og onder, gode og dårlige sider. Her er det definitivt naturlig å lure på hvorfor i alle dager man skal respektere disse gudenes moralske krav. Og alle syn som påstår at Bibelens Gud er av samme type, må være gale, siden de tvinger frem det samme spørsmålet, og gjør det naturlig å regne med en moralsk standard utenfor Gud selv.  For dette vil igjen være å gjøre Gud til en slags glorifisert alien eller en Zeus.

(PS: Jeg har ingen ambisjoner om å gi en inngående leksjon i bibeltolkning her, men håper bare å peke ut noen ting som et koherent gudsbilde impliserer.:))

Så ateister vil være i sin fulle rett til å klage over slike moralskt arbitrære gudeskikkelser, men disse anklagene vil være uten kraft mot klassisk teisme.

En klassisk teist hevder også å kunne demonstrere at Gud er Godheten selv, som følger nødvendig fra at Gud er Skaper og iboende væren. Les mer om det på denne eksterne linken her.

Epistemologisk arbitrær

Ahh. Godbiten til slutt.

Fremmedordet epistemologisk henviser til erkjennelsesteori. Det handler altså om hvordan mennesket kan ha kunnskap om virkeligheten, og hvordan vi finner gode, tilstrekkelige forklaringer.

Ateister regner ofte at enhver som holder Gud som den ultimate forklaringen, bare holder til en slags kjip, lettvint og anti-intellektuell “god of the gaps”-hypotese, som snart vil bli plugget igjen etter hvert som den naturvitenskapelige bulldoseren raser fremover. Eller enda verre, kan de forstå det som en appell til blind tro uten noen form for evidens. Som vår fortsatte stjernesjarmør Dawkins skriver i Black Swan (s. 152):

(…) one of the truly bad effects of religion is that it teaches us that it is a virtue to be satisfied with not understanding

Forståelig nok, lurer ateister dernest på hvorfor ikke troen på Gud står rasjonelt på lik linje med en tro på Zeus, Tim eller Quetzalcoatl. Er det ikke bare ren sjåvinisme som gjenstår som kan få oss til å foretrekke den ene over den andre? Kan ikke ateisten bare stå på sidelinjen, som i en dyrehage, og betrakte alle de religiøse som flyr rundt og tilber hver sin eksotiske skapning?

Men hovedargumentene for klassisk teisme er eksakt motsatt av en “god of the gaps”, og isteden for å hvile på en handling av blind, irrasjonell tro, hviler klassisk teisme på en forpliktelse til at verden er rasjonell og intelligibel.

For forklaringene som kommer til oss fra ren sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap, forutsetter, implisitt eller eksplisitt, en rekke ting. De forutsetter en verden hvor forandring er mulig, hvor verden fremviser visse beskrivbare trekk, med en type stabil orden som muliggjør oppsamling av kunnskap, med visse kausale forhold, med visse rasjonelle skapninger som kan utføre alt dette, med sammensatte ting som krever en forklaring forbi seg selv, osv.

Så igjen, det en klassisk teist påstår når han sier at Gud er ren aktualitet, iboende væren, og absolutt enkel, så sier han at ingen av forklaringene som kommer til oss verken fra sunn fornuft eller naturvitenskap, i det hele tatt kunne vært reelle forklaringer på noe som helst, uten at universets opphav hadde vært akkurat slik.

F.eks. både forandring og stabilitet, kontra Parmenides og Heraklit, er mulig nettopp fordi aktualisering av potensialer er mulig, som er mulig fordi ren aktualitet eksisterer, og kan tilføre muligheten til andre ting til å aktualisere potensialer, uten å hente denne muligheten utenfra seg selv.

Les også:
Hvordan kan forandring skje?

Ingen eksisterende ting i universet har mulighet til å holde seg selv i eksistens, og kunne heller ikke eksistert i et eneste øyeblikk uten å få eksistens kontinuerlig tilført fra dette opphavet. Sammensatte ting kunne ikke eksistert, som mennesker sammensatt av kroppsdeler eller fundamentalpartikler, uten at det eksisterte en virkelighet som var absolutt enkel, som ikke krevde noen ytterligere forklaring forut for seg selv.

Kort fortalt. Funnene til sunn fornuft eller empirisk naturvitenskap har forklaringsstyrke, nettopp fordi de, implisitt eller eksplitt, forutsetter en metafysikk informert av klassisk teisme.

Derfor er det også nonsens å påstå at moderne naturvitenskap vil gjøre slutt på klassisk teisme, fordi klassisk teisme er rasjonelt og metafysisk mer fundamentalt enn naturvitenskap.

For klassisk teisme finner sitt eget rasjonelle fundament, ikke i hullene mellom avsløringene til moderne naturvitenskap, men i forutsetningene for enhver mulig vitenskap.

Du kan gjerne være uenig i dette om du ønsker, men det er i det minste det den klassiske teisten påstår å gjøre, og han argumenterer for det, snarere enn å gå i blind tro. Jeg drømmer i det minste i en ikke-altfor-fjern-fremtid å skrive en bok på norsk som forsøker å legge ut dette i detalj.

Det er dessuten veldig få personer her i Norge, utenom meg selv, som jobber aktivt med å forsøke å forklare dette, men det forandrer heller ikke på noe. Dersom den klassiske teisten lykkes, har han også strakt ut en hand til forsvarligheten av virkelighetsforståelsen til både rabbier, imamer og pastorer, samt den gjengse kristne Ola Nordmann og muslimske Mohammed i gata.

Så Gud er ikke en forklaring på naturlige fenomen, på samme måte som Tors raseri kanskje en gang i fortiden virket som beste forklaring på lyn og torden.

Så ateisten bør applauderes i det han stiller seg skeptisk til forklaringer av denne sorten, men det er, igjen, uten styrke mot den klassiske teisten.

Avslutning

Mye mer kunne vært sagt, men du er antakeligvis lei av mine skriverier for denne gang allerede, så vi sparer litt til en annen gang.

Så hvorfor ville noen fremdeles ønske at ateisme er sant? Jeg ville definitivt selv ønsket at ateisme var sant, dersom jeg hadde samme forestillinger som Dawkins, Fry, Nagel & Co ovenfor.

Men, som vår helt Thomas Aquinas sier i Summa Theologica 1.46.2, så burde enhver forsvarer av klassisk teisme vite noe om sin egen rike tanketradisjon, så de kan:

(…) bring forward reasons that are not cogent, so as to give occasion to unbelievers to laugh

Eller kanskje viktigere. For å ikke gi velmenende, oppriktige ateister en grunn til å avvise teisme, basert på misoppfatninger som kunne vært unngått?

Chesterton for dummies

Med en nå oppdatert anbefalingsliste over ting å lese og høre på, fortjener nesten følgende person et eget innlegg. Det er skapt få ordkunstnere av kaliberet til katolikken G. K. Chesterton (1874-1936). Han skrev om filosofi, poesi, samfunnskritikk, biografier og dype innsikter i lette, verbale vendinger – som gjør han tilgjengelig og underholdende for folk flest, mens man samtidig forstår at det er mye som rører seg dypt under overflaten. Han var sentral i C. S. Lewis sin omvendelse fra ateisme til kristen tro, og har inspirert TV-serier som fremdeles går sin seiersgang på BBC og NRK på sene lørdagskvelder.

12065678_1077083412303081_2814233898795338533_n

Alle anbefalinger under, er tilgjengelige på f.eks. Amazon, gratis på nett, og mange finnes også gratis på lydbok. Les gjerne også denne introduksjonen til Chesterton av Dale Ahlquist.

Det som følger her, er et gjesteinnlegg av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse.

Siden flere i kommentarspaltene – enkelte også ansikt til ansikt – før ferien synes å oppleve at ett av de store spørsmålene i vår tid er hvilke bøker man bør lese av G.K. Chesterton, kommer her en aldri så liten fasit. Om ikke annet kan det fjerne oppmerksomheten fra layout.

Hvis jeg bare skal lese én bok?

Orthodoxy (1908)

Hvis jeg skal lese tre bøker?

Da legger du også i kurven

The Defendant (1901)
The Man Who Was Thursday (1907)

Hvis jeg høyner til fem?

Da spar du på med med

Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)
Charles Dickens (1906)

Elleve, siden jeg har fått igjen på skatten?

Da drar du også kortet på

The Napoleon of Notting Hill (1904)
Tremendous Trifles (1909)
The Innocence of Father Brown (1911) (Som mange klokt nok kjøper først)
The Everlasting Man (1925)
St. Thomas Aquinas (1933)
Autobiography (1936)

Hvis jeg er blitt hekta, da?

Da tar vi den nesten helt ut (for du har jo også et liv) i disse kategoriene:

Dikt og sanger

Greybeards at Play (1900)
The Wild Knight and Other Poems (1900)
The Ballad Of The White Horse (1911)
Lepanto (1911)
Collected Works X: Collected Poetry: Part 1 (1994)

Romaner

The Napoleon of Notting Hill (1904)
The Man Who Was Thursday (1907)
The Ball and the Cross (1909)
Manalive (1912)
The Flying Inn (1914)

Skuespill

Collected Works XI: Plays (and Chesterton on Shaw)

Novellesamlinger

The Club of Queer Trades (1905)
The Man Who Knew Too Much (1922)
The Poet and the Lunatics (1929)
The Paradoxes of Mr. Pond (1937)
Collected Works XII (og XIII): Father Brown

Essaysamlinger

The Defendant (1901)
All Things Considered (1908)
Tremendous Trifles (1909)
Fancies Versus Fads (1923)
The Well and the Shallows (1935)

Biografier

Charles Dickens (1906)
George Bernard Shaw (1909)
St. Francis of Assisi (1923)
St. Thomas Aquinas (1933)

Historie og idéer

The Victorian Age in Literature (1913)
A Short History of England (1917)
The Superstition of Divorce (1920)
Do We Agree? (1928)
Autobiography (1936)

Virkelighet

Collected Works I, Heretics, Orthodoxy, the Blatchford Controversies
The Everlasting Man (1925)
The Catholic Church and Conversion (1927)
The Thing: Why I am a Catholic (1929)

Samfunnskritikk

What’s Wrong With the World (1910)
Eugenics and other Evils (1922)
Brave New Family (1990)
The Outline of Sanity (1926)

Reiseskildringer

Irish Impressions (1919)
The New Jerusalem (1920)
What I Saw in America (1922)
The Resurrection of Rome (1930)
Christendom in Dublin (1932)

Andre

The Spirit of Christmas (1984)
Daylight and Nightmare (1986)
Chesterton Day by Day: The Wit and Wisdom of G. K. Chesterton (2002)
Platitudes Undone (1997)
Chesterton on War and Peace: Battling the Ideas and Movements that Led to Nazism and World War II (2008)

Illustrated London News

The Collected Works 27 – (foreløpig) 35

Dette skulle nok holde til jul.

Livet mellom tro og tvil

Publisert i Credo 01/2016, medlemsbladet til NKSS Laget.

Alle mennesker opplever tvil. Vi tviler på oss selv. På menneskene rundt oss. På at vi klarer å hoppe over bukken i gymtimen. På om handlingene våre er gode. På at venna våre faktisk bryr seg. På om en trener er egnet til å styre favorittlaget vårt til ligaseier. På om jenta i parallellklassen liker oss. Når vi blir større, tviler vi til og med på om pappa faktisk kan alt.

Å leve som et menneske, er å leve daglig, både som en troende og som en tvilende.

Tvil kan være en første stopp til et ønske om å utforske mer. Det kan være et verktøy for å fjerne fordommer og forstå stadig mer. Men tvil kan også være en ekstremt ubehagelig tilstand. Den kan gi oss opplevelsen av å falle – uten noe å holde oss fast ved.

For hva når vi tviler på Gud selv?

Vi hører ofte at det er godt å ha litt tvil. Det viser visstnok at vi tar troen på alvor, og tør å utforske den. Slik kan tvilen og troen ikke ekskludere hverandre, men vokse med hverandre.

Denne typen tvil kommer gjerne i to typer:

  1. Vi kan tvile på om Gud i det hele tatt eksisterer
  2. Vi kan tvile på om Gud bryr seg. Om Han er glad i oss, eller i det hele tatt kjenner til hvem vi er.

Disse to typene er ganske ulike, og krever desto ulike tilnærminger.

Den første typen kan nok med hell møtes på et mer intellektuelt plan. Slik trenger den ikke å anses som en destruktiv tvil, men kan trigge et ønske om å forstå mer. De desidert største hodene i menneskehetens historie, inkludert navn som Sokrates, Platon og Aristoteles, til Augustin, Maimonides, Avicenna, Aquinas, Spinoza, Leibniz, Pascal og Newton, har vært enige om at det nødvendigvis må eksistere en første årsak, ikke bare i tid, men i rekkefølge av eksistens. De har konkludert med at en ubeveget beveger står bak universet, og svarer til navnet vi gjerne kaller…Gud, med tilhørende egenskaper. Allmektig. Allvitende. Allestedsværende. Perfekt god. Ikke begrenset av verken materie eller tid.

Dette mente de å vite uten å åpne en eneste Bibel, Koran eller Bhagavadgita, men alene ved å betrakte naturen, og utføre nødvendige logiske resonnementer. Det kunne umulig, selv i prinsippet, eksistert noen natur uten Gud, tenkte de, og derfor heller ingen person tilsvarende deg som kunne sittet her og lest dette. Men om det er en ting du kan være sikker på, så er det at du selv eksisterer. Og for at det skal kunne eksistere skapninger som deg og meg, samt et skaperverk for oss å utfolde oss i, så kreves det en Skaper.

Få personer i dag, og få kristne, kjenner til at vi kan stå på disse kjempenes skuldre, og derfor tror vi ofte på vår egen kultur når vi hører at det er rart å tro på Gud i 2015. Men de største tenkerne har tenkt før oss, og vi kan hente det frem igjen. Å utlegge argumentene deres i detalj, er nok utenfor hva denne teksten kan klare, men de er enkelt tilgjengelige i bøker, videoer og på nett, og de fleste av argumentene er like sterke den dag i dag, som de var da de først ble skrevet.

Men selv om vi kanskje intellektuelt kommer frem til at Gud må eksistere, finnes det fortsatt dager hvor ting virker håpløst og Gud virker fjernt fra livet vårt. Hvis Gud er skaper og opprettholder av både naturlover, kjemiske forbindelser, galakser og solsystemer, så kan vel Gud ikke bry seg om små personer som oss?

Antakeligvis er det Bibelen selv som inneholder de sterkeste historiene om tider hvor Gud virker til å være langt borte. Klagesalmene og Jobs bok inneholder historier om personer som aldri tviler på at Gud er, men som kjenner seg forlatt.

Her er det stedet hvor Det nye testamentet og kristen tro kan strekke oss enda lenger enn jødedom og kalde, filosofiske tankesystemer. For kristen tro starter med en historie om at Gud ikke nøyer seg med å la oss vite at Han eksisterer, men Gud ønsker også å identifisere seg med en av sine minste skapninger – mennesket. Han tar bolig i en historisk person, for å vise at Han deler våre smerter og lidelser, og kommuniserer at Gud har en helt spesiell omsorg for hver enkelt av oss, i fortid, nåtid og fremtid. Han bringer budskapet om at vi aldri bare kan være en i mengden, men at Han kjenner oss hver og en, bedre enn noen annen. Åpningen av Johannesevangeliet forteller oss at Jesu’ fødsel, ikke bare forteller oss at et barn er født, men også at Gud har utøst av sin egen visdom i alt det skapte, også til mennesker skapt i Hans bilde.

Det finnes muligens ingen logiske tankeresonnement vi kan føre for å kjenne på Guds kjærlighet i hverdagen. Men kanskje ved å reflektere over at Gud er alt i alle, trenger vi ikke å vente etter skriften på veggen, sjokkbølgene av lykkerus gjennom kroppen eller meditere oss ut av tid og rom. Vi kan gjenkjenne Gud i hver opplevelse. Ved enkle gleder. Ved dans. Ved synet av noe vakkert. Ved musikk. Ved fryd over menneskelig kreativitet. Ved nye vitenskapelige oppdagelser som kan redde flere liv, eller strekke oss enda lenger. Ved å kunne dele sorg med andre. Ved opplevelsen av godhet mellom mennesker.

Alt godt kommer fra Gud, og peker tilbake på Gud. Når vi forandrer perspektivet på hva vi ser etter, kan det bli litt enklere å leve med Gud i hverdagen, både i tro og tvil.

Feil om bibelske manuskripter

Gjesteinnlegg av Hans Johan Sagrusten. Først publisert på bibel.no. Publisert her med tillatelse. PS: Sagrusten er også forfatter av boka Det store puslespillet – jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen. Den kan finnes her.

Andreas Wahl Blomkvist gir seg i Aftenposten (10. februar) i kast med teksthistoria til Bibelen. Innlegget inneholder dessverre en rekke feil. Han ville trolig hatt nytte av å lese boka «Det store puslespillet – jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen» som kom på Verbum Forlag i 2014.

Hans J. Sagrusten er bibelbrukskonsulent i Det Norske Bibelselskap
Foto: Tor Tjeransen

Wahl Blomkvist har lest to bøker av den amerikanske forskeren Bart Ehrman. På bakgrunn av disse kommer han med flere påstander om Bibelen. Han hevder at «Bibelen består av mer eller mindre tilfeldige kopier og forfalskninger av skrifter, produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om» og trekker fram at avsnittet Joh 7,53-8,11 ikke står i de eldste manuskriptene som finnes.

Han kan umulig ha studert et eneste av de gamle manuskriptene som han uttaler seg om. Hvis vi for eksempel ser på det eksemplaret av Lukas- og Johannesevangeliet som kalles Papyrus 75 (ca. år 200 e.Kr), ser vi straks: Dette er jo den samme teksta som vi finner i Bibelen i dag! På tross av mange små ulikheter i skrivemåten av ord og uttrykk, sier teksta det samme som i norske bibler i dag.

At et avsnitt på tolv vers i Johannesevangeliet mangler i de eldste manuskriptene, er ingen nyhet. Denne opplysningen har stått i Bibelselskapets bibler helt siden 1930. Det samme gjelder for det andre lange avsnittet, også dette på tolv vers, som ikke står i de eldste manuskriptene, Mark 16,9-20.

Det oppsiktsvekkende er ikke at disse to avsnittene har kommet inn i teksta på et senere tidspunkt enn resten; dette har vært allment kjent i mer enn 100 år. Det virkelig sensasjonelle er at det ikke finnes flere virkelig store avvik mellom manuskriptene til NT.

Det vanlige i antikke verk er jo at det er betydelig forskjell mellom manuskriptene – at avsnitt mangler, bytter plass eller har et helt annet innhold fra eksemplar til eksemplar. Sammenlignet med disse framstår Det nye testamentet som svært enhetlig bevart.

Hvordan vet vi forresten at de to nevnte avsnittene har kommet inn i teksta på et senere tidspunkt enn resten (rundt år 400 e.Kr)? Det vet vi selvfølgelig fordi vi har svært god oversikt over den tidlige teksthistoria til Bibelen. Vi har manuskriptfunn som viser hvordan teksta så ut helt ned på 100-tallet.

Det er ikke slik som Wahl Blomkvist prøver å skape inntrykk av, at det er fullstendig uvisst hvordan teksta så ut før. Nei, vi kan si med stor sikkerhet at den teksta moderne bibler blir oversatt ut fra i dag, er svært lik den teksta de brukte på 100-tallet e.Kr.

Bart Ehrman er en framstående forsker på teksthistoria til Bibelen. Men kollegene hans bemerker at «han har en tendens til å sette ting mer på spissen når han skriver bøker for folk flest, enn når han snakker med oss» (Daniel B. Wallace). Kort sagt har Ehrman lært seg hvordan han skal selge bøker.

Wahl Blomkvist kunne godt ha sitert hva Ehrman selv sier om sitt eget syn, sammenlignet med andre forskere. La meg ta med to sitater fra boka «Det store Puslespillet». Ehrman sier dette om forholdet mellom seg selv og Bruce Metzger, en av verdens fremste forskere på teksta til Det nye testamentet:

«Hvis han og jeg ble plassert i samme rom og bedt om å utarbeide en felles erklæring om hvordan vi tror originalteksta til Det nye testamentet sannsynligvis så ut, ville vi være uenige på svært få punkter – kanskje på ett eller to dusin av flere tusen steder.» (side 208)

Sitatet gjelder altså den teksta som Det nye testamentet blir oversatt fra i dag. Og når det gjelder spørsmålet om hvor nær ordlyden i originaltekstene vi i dag er kommet, skriver Ehrman selv:

«Så sant det ikke blir gjort helt ekstraordinære nye funn eller skjer helt utrolige endringer i de metodene som blir brukt, er det i praksis utenkelig at den trykte teksta i våre greske nytestamenter noen gang vil bli betydelig endret.» (side 209)

Hva er så de største feilene Wahl Blomkvist gjør? Han viser for eksempel at han ikke har minste kjennskap til Papyrus 52, som han sier inneholder «de første syv linjene til Johannes evangelium». Dette er feil. Det riktige er at Papyrus 52 inneholder tekst fra Joh 18,31-33 (forside) og 37-38 (bakside).

Men den groveste feilen som Wahl Blomkvist gjør, er imidlertid å late som at de siste 100 års praksis innenfor bibeloversettelse ikke har funnet sted, og at dagens bibler fremdeles blir oversatt ut fra de få og dårlige manuskriptene som Erasmus fra Rotterdam ganske riktig brukte som grunnlag i 1515.

Sannheten er at moderne bibeloversettelser de siste 100 årene alltid har lagt de tidligste og beste manuskriptene som forskningen til enhver tid har hatt tilgjengelige, til grunn for teksta. Vi har aldri hatt bedre oversikt over den tidligste og beste ordlyden til Bibelen enn vi har i dag.

Bulverisme – psykologisering uten grenser

Her om dagen tenkte jeg over et fenomen. Nemlig hvorfor vi er så raske til å psykologisere hverandre. Altså hvorfor vi er så raske til å spekulere i grunnene til hvorfor person A fremsier påstand X, snarere enn å faktisk granske innholdet i påstand X. Vi er så raske, at jeg til og med foreslo å opprette et eget fagfelt ved navn meta-meta-psykologi, som forsøker å forstå psykologien bak dem med stor trang til å psykologisere.

Hvorfor er dette viktig? Vel, fordi det ofte tar livet av rasjonell diskusjon. Siden jeg har lest mye populær “religionskritikk”, inklusive nyateisme, har jeg sett det spesielt utbredt der, men tviler ikke på at det også er en vanlig del av den politiske diskursen.

Implisitte og eksplisitte kritikere av religioners sannhetsgehalt, som Dawkins, Krauss, deGrasse Tyson, Boghossian eller Erik Tunstad har verken bakgrunnskunnskap eller kapasitet til å forklare hvorfor de filosofiske utlegningene til hundrevis av religiøse tenkere fra Aristoteles til Brian Davies er feilaktige, hvordan deres egen epistemiske utgangspunkt unngår å være ren scientisme – en av de mest irrasjonelle eksisterende posisjonene – eller hvorfor deres egne filosofiske alternativ er bedre, langt mindre hvorfor de når opp til et minimumsnivå av status rasjonelt. Du hører sjeldent popateister rettferdiggjøre hvordan fornuft er mulig gitt deres virkelighetsforståelse, eller hvorfor vi skal holde sannhet som viktig i en verden uten mulighet for transcendens.

Da er det lettere å gå omveien til å diskutere hvorfor religiøse tenker som de gjør. Det er lett å ramse opp årsaker fra ønsketenkning til manipuleringstrang. Alle empiriske data kan passe inn i en slik teori, om du bare vrir det på riktig måte. Eventuelt går man veien om rene kost/nytte-betraktninger, som hvorvidt det fører til krig, bidrar til endorfin-produksjon hos enkeltmennesker, bidrar til 2016 sine populære preferanser for organisering av et liberalt, sekulært samfunn, eller i Tunstad sitt tilfelle noe så absurd som hvorfor det ikke produserer vaksiner. Mer eller mindre irrelevante poenger gitt spørsmålet, uavhengig av om de skulle stemme eller ikke.

Jeg har fått mitt eget forsvar for fri vilje kritisert i diverse fora, ikke ved å faktisk samhandle med det som står der, og det jeg holder for å være flere anerkjente, kritiske argumentasjonsrekker for hvorfor man ikke kan rasjonelt argumentere mot fri vilje, men heller ved at jeg har fått min motivasjon for å forsvare fri vilje og en medfølgende rikere naturfilosofi, trukket i tvil. Slikt er gjespende kjedelig stoff å svare på senere.

På steder som Verdidebatt finner du dessuten diverse kristne som omgår innholdet i muslimers innlegg med begrunnelse i at forfatteren utøver Taqqiya, eller ateister som overses, mistenkt for ønsket om å utradere kristen kulturarv, rasjonalisere sin syndige livsstil eller lignende.

Og det er nesten for åpenbart å nevne diverse kommentarfelt i nettaviser, hvor anklager om sosialisme, fascisme og politisk islam henger løst innen de første fem kommentarene.

Det er naturligvis ikke noe galt i å tenke over årsaker til hvorfor mennesker tenker slik de tenker, og oftest gjør en innsats i å forstå en motpart fra dens egen ståsted oss til bedre samtalepartnere. Det vi derimot ikke kan gjøre, er å åpne diskusjonen med å parere alle de relevante spørsmålene, ved å fortsette til psykologisering og andre perifere problemstillinger, som i eksemplene ovenfor.

Hvis noen påstår til meg at den økende innvandringen av muslimer er en trussel mot viktige bærebjelker i vår egen kultur, holder det ikke for meg å tenke at han påstår det fordi han stemmer et bestemt parti, eller er oppvokst i et slikt miljø, og derfor har et bestemt konsept av islam eller muslimer. Informasjon om kontekst kan hjelpe meg til å forstå hvorfor personen argumenterer som han gjør, og hva ordene personen bruker er ment å bety, men fritar meg ikke fra ansvaret i å høre og vurdere hva som blir sagt.

Men som så ofte før, så er ikke jeg den første som reflekterer over dette. Så alt dette var egentlig bare en innføring til en tekst av den kjente C. S. Lewis, med det heldige biproduktet av at jeg fikk linket til en rekke tidligere tekster, i et opportunistisk håp om å endelig runde 100.000 unike sidetreff. Det er naturligvis også grunnen til at jeg skriver dette, om noen skulle trenge å trene på psykologiseringsevnene sine.

C. S. Lewis har nemlig en interessant tekst, skrevet i 1941, hvor han innfører ordet “Bulverisme” for å beskrive dette fenomenet. Så heretter kan jeg også innføre bulverisme til mitt eget ordforråd, og kan henvise til denne teksten hver gang jeg bruker det. :)

Hele teksten er verdt en titt. Et utdrag under:

In other words, you must show that a man is wrong before you start explaining why he is wrong. The modern method is to assume without discussion that he is wrong and then distract his attention from this (the only real issue) by busily explaining how he became to be so silly. In the course of the last fifteen years I have found this vice so common that I have had to invent a name for it. I call it “Bulverism.” Some day I am going the write the biography of its imaginary inventor, Ezekiel Bulver, whose destiny was determined at the age of five when he heard his mother say to his father – who had been maintaining that two sides of a triangle were together greater than the third – “Oh, you say that because you are a man.” “At that moment,” E. Bulver assures us, “there flashed across my opening mind the great truth that refutation is no necessary part of argument. Assume your opponent is wrong, and then explain his error, and the world will be at your feet. Attempt to prove that he is wrong or (worse still) try to find out whether he is wrong or right, and the national dynamism of our age will thrust you to the wall.” That is how Bulver became one of the makers of the Twentieth Century.

I find the fruits of his discovery almost everywhere. Thus I see my religion dismissed on the grounds that “the comfortable parson had every reason for assuring the nineteenth century worker that poverty would be rewarded in another world.” Well, no doubt he had. On the assumption that Christianity is an error, I can see clearly enough that some people would still have a motive for inculcating it. I see it so easily that I can, of course, play the game the other way round, by saying that “the modern man has every reason for trying to convince himself that there are no eternal sanctions behind the morality he is rejecting.” For Bulverism is a truly democratic game in the sense that all can play it all day long, and that it give no unfair advantage to the small and offensive minority who reason. But of course it gets us not one inch nearer to deciding whether, as a matter of fact, the Christian religion is true or false. That question remains to be discussed on quite different grounds – a matter of philosophical and historical argument. However it were decided, the improper motives of some people, both for believing it and for disbelieving it, would remain just as they are.

I see Bulverism at work in every political argument. The capitalists must be bad economists because we know why they want capitalism, and equally Communists must be bad economists because we know why they want Communism. Thus, the Bulverists on both sides. In reality, of course, either the doctrines of the capitalists are false, or the doctrines of the Communists, or both; but you can only find out the rights and wrongs by reasoning – never by being rude about your opponent’s psychology.

Until Bulverism is crushed, reason can play no effective part in human affairs. Each side snatches it early as a weapon against the other; but between the two reason itself is discredited. And why should reason not be discredited? It would be easy, in answer, to point to the present state of the world, but the real answer is even more immediate. The forces discrediting reason, themselves depend of reasoning. You must reason even to Bulverize. You are trying to prove that all proofs are invalid. If you fail, you fail. If you succeed, then you fail even more – for the proof that all proofs are invalid must be invalid itself.

Vi trenger bedre kritikere enn Tunstad

Publisert på Skaperkraft sine nettsider 15.01.16.

Det finnes et merkelig fenomen i deler av Vesten. Folk med høy kompetanse innen et fagfelt, og som på ingen måte ville tillatt noen å uttale seg uten en respektabel mengde av kunnskap og litteratur i baklomma, tildeler seg selv et frikort så snart ordet religion er nevnt. Da er verken forståelse eller forarbeid nødvendig. Alle kan være en ekspert. «Religion», som plutselig brukes som et enhetlig samleord for alt fra aztekisk menneskeofring, til Jesu kjærlighetsbud og Gandhis ikkevoldsdemonstrasjoner, korstog, hellige Skrifter og barnehjem, er en så enkel motstander, at man ikke trenger å vite noe om den, hva den nå enn er. Og hvordan vet man det? Jo, man vet det. Fordi. Bare fordi.

Tunstad er den siste som søker medlemskap i klubben av eksperter som tror at deres kompetanse innen et fagfelt gir dem autoritet i helt andre fagfelt. Dette gjør han ved å fastslå på et litt malplassert sted som forskning.no at vi ikke trenger Gud.

Ragnar Bergem gjør rett i å bemerke at Tunstads tekst har lite eller ingen kontakt med seriøs faglitteratur. Det er ikke fordi innsikten hans er original, grensesprengende, sylskarp eller ubehagelig, som noen av Tunstads sympatisører synes å tro, men fordi den er kjedelig irrelevant.

Tunstad sier i en bisetning at det er hans interesse for vitenskap som driver ham til å skrive dette, men vitenskap er merkelig fraværende for innholdet i teksten. Dermed fremstår utsagnet mest som et alibi. Et forsøk på å få ekstra kredibilitet til det ønskede narrativet om at en selv representerer det ypperste av opplysning, vitenskapelighet og kritisk sans, i kamp mot fortidens mørke og overtro, om enn representert ved Paven, Bin Laden eller Kylo Ren. Kampen for lyset fører dessverre til at både vitenskapelighet, kritisk sans og mange opplysninger ofres på alteret. Diskusjoner om religion potensiale til å gjøre selvutnevnte skeptikere minst like irrasjonelle som disse religiøse de forsøker å polemisere mot.

Teksten til Tunstad inneholder dermed færre konkrete argumenter enn spekulative påstander, målt opp mot merkelige referansepunkter som ofte ender i direkte kategorifeil. Det gjør det også umulig å skrive et direkte svar på Tunstads premisser

Tunstad starter med å kritisere religion, hva nå enn det er, for ikke å være praktisk nok.

«Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Nå er det mye vi kunne svart her. Det er fristende å påpeke raskt at det var klostrene i middelalderen som utviklet organiserte sykehusstrukturer, og at de første moderne universitetene for systematisk læring ble, ikke tilfeldig, født i skyggen av klostre og katedraler. Vi kan til og med ta det så langt, som mange vitenskapshistorikere har gjort, til å si at den vitenskapelige revolusjon med sin spede start på 1100-1200 tallet, ville vært utenkelig uten det filosofisk-teologiske grunnlaget som ble lagt i det kristne Europa.

Her finner vi formulert tanken om at universet ikke hadde et a-rasjonelt opphav, hvor tilfeldige mekanistiske konfigurasjoner av atomer gir opphav til alt fra steiner og stolben til tenkende mennesker. I stedet var det rasjonelle Logos med i skapelsen av universet (Joh 1), og mennesker var skapt i dette rasjonelle Logos sitt bilde. De kristne trodde at universets historieforløp ikke var syklisk, dømt til å gjenta seg selv, som i mye gresk og østlig tankegang. Det var derimot lineært og fremskritt dermed mulig. Det siste blir omtalt av den ateistiske filosofen John Gray som en «kristen myte» på lik linje med «tilbedelsen av sannhet er en kristen kult», og den å tro at «mennesker er forskjellige fra andre dyr».

Videre kom tanken om at det var orden i universet, noe som kunne sette mennesker på sporet av å beskrive det i matematisk språk, i henhold til universelt gyldige naturlover. Slik kan selv humanetiker og filosof Morten Fastvold skrive i bladet Humanist at:

«(…) at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.»

Eller vi kan samstemme med den ateistiske sosiologen Jürgen Habermas i den mer politiske sfæren om at:

«Universell egalitarisme, som ligger bak idealene om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ. I lys av nåtidige utfordringer til en post-nasjonal konstellasjon, fortsetter vi å dra substans fra denne arven. Alt annet er bare postmoderne pjatt.»

Men å fortsette her ville vært å anerkjenne Tunstads argumentasjonslinje, så vi stopper der.

Bjørn Are Davidsen kommer heller med en nyttig illustrasjon som får frem kategorifeilen her. Forsøk å bytte ut ordet «religion» med «sekulærhumanisme» eller «naturalistisk ateisme», sistnevnte som en virkelighetsoppfatning om at naturen eksisterer i seg selv, som et kausalt lukket system uten påvirkning utenfra. Vi får da:

«Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Det overforstående er minst like sant, men viser at Tunstad tåkelegger mer enn han klarer opp. Han kommer aldri på at han må argumentere for sin egen virkelighetsoppfatning, før han kan ta den som en selvfølge i forsøk på å kritisere andres. Slikt lover ikke godt hvis man ønsker å fremstå som seriøs fagperson med litt kritisk distanse til sin egen posisjon.

Det er et vanlig grep for populærateisme å rigge opp bokseringen med naturvitenskap vs. Gud, men gjør at vi er dømt til aldri å adressere problemstillingene som kreves for å forstå den dypere virkeligheten eller det filosofiske fundamentet for at vi kan utforske naturen i det hele tatt. Kristen tro påstår ikke å være en konkurrent, en alternativ epistemologi, til naturvitenskap, like lite som sekulærhumanisme forsøker å være det. Den har heller gjennom alle tider påstått å være komplementær, og utfylle det fragmenterte bildet som høyt spesialiserte metoder avdekker for oss til en helhetlig virkelighetsforståelse. En kristen farmasøyt kan derfor utvikle vaksiner side om side med både ateister og buddhister, uten å gå på kompromiss med sin egen tro. Det er derfor dedikerte kristne kan samarbeide med andre, og benytte seg av nettopp naturvitenskap i forsøket på å løse verdens utfordringer.

For det å protestere på at «religiøs kunnskap», hva nå enn det er, ikke sender vaksiner på produksjonsbåndet eller at Gud ikke lar seg empirisk falsifisere, er som å klage over at en metalldetektor ikke hjelper deg til å finne raskeste vei fra Oslo til Bergen, at kunnskap om generell relativitet ikke hjelper tannlegen å fjerne smerten i munnen din, eller at ikke Pytagoras teorem i euklidsk geometri kan avfeies av en protonakselerator.

Om Tunstad likedan hadde diskvalifisert grunnleggende aritmetikk som kunnskap for ikke å oppfylle de samme kriteriene, viser det en lite imponerende evne til å holde flere tanker i hodet på en gang.

Jobben med å kritisere Gud er ikke så lett som den virket til å være. Tunstad virker dermed frustrert over at:

«Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann.»

Den åpenbare forklaringen på det, er at det er en stråmann. Det er en fremstilling som er fraværende hos tusener på tusener av de mest fremstående teistiske tenkerne gjennom historien, både blant greske hedninger, jøder, muslimer, hinduer, sikher og kristne. Og hvis ikke det kvalifiserer til stråmann, hva gjør så det? Det er som å kritisere evolusjon ved å titte inn i apeburet i dyrehagen og bemerke at de ikke har født så mange menneskebarn i det siste, selv om seriøse biologer aldri har påstått noe slik. Men Tunstads kritikk av Gud ligner ubehagelig mye på enkelte kreasjonisters innvendinger mot evolusjon.

For ingen har påstått at Gud er en vitenskapelig hypotese, underlagt Poppers kriterier for falsifikasjon. Tvert imot, ville en slik Gud ha vært en skapning, nødvendig begrenset av tid og rom, og ikke Skaperen selv. En slik gud ville ha mer til felles med Tunstad, enn Gud, slik Gud fremstilles i de store monoteistiske tradisjonene. Den evige, uforanderlige, absolutt enhetlige, metafysisk ultimate, oppgav og opprettholderen av eksistensen til alt annet enn seg selv til enhver tid.

Kunnskapen om de grunnleggende trekkene til denne Skaperen, har ikke vært redusert til bare meninger, men er noe som verdenshistoriens største tenkere, fra Aristoteles til Plotin, Maimonides, Avicenna, Aquinas har fylt diverse hylleplass til rasjonelt å demonstrere fra allmenngyldige, logisk nødvendige premisser. Argumentasjon som kan undersøkes og etterprøves. Man kan være enig eller uenig i om de lykkes, men det er dypt uredelig å late som at det ikke eksisterer, eller avfeie brorparten av filosofihistorien uten begrunnelse.

Tunstad påstår videre at kristne kan skifte standpunkt til ulike aspekter ved den kristne tro, og er tydeligvis overraska over noe så selvfølgelig som at ulike kristne har ulike meninger om ulike ting, som folk flest har. Men heller enn å være et moderne, tilpasningsnødvendig grep, kjennetegnende for gudstroende i full retrett fra vitenskapelig kunnskap, formanet f.eks. kirkefaderen Augustin sine tilhørere allerede på 400-tallet om å forstå Skriften i lys av beste tilgjengelige kunnskap om naturen. Naturvitenskapens fremskritt siste 2000 år har ikke rokket ved et eneste sentralt kristent dogme, nettopp fordi spørsmålene ikke tilhører dens metodologiske rekkevidde. Kristne tenkere har alltid søkt å la seg informere av det beste fra både den skapte, naturlige åpenbaringen, samt den spesielle åpenbaringen, fordi de utfylte hverandre.

At jomfruer vanligvis ikke får barn eller at mennesker i henhold til normalt fungerende naturlige prosesser ikke pleier å komme tilbake til livet etter sin død, var kjent nytt også for jøder, grekere og romere. Men i Johannesevangeliet kapittel 20 fortelles det at Jesus gjorde mirakler, blant annet nettopp for å vitne til omverdenen hans spesielle posisjon. Så kritikken om at nevnte påståtte historiske hendelser overskrider naturens vanlige produktive krefter, er for lengst gjort bedre av kristne selv. Det er bare å gjenta definisjonen av hva et mirakel påstår å være. Men å tro på et mirakel, innen en spesiell kontekst, betyr ikke at man trenger å være åpen for alle mirakler. Nettopp var det troen på et rasjonelt univers, innrettet etter universelle lover, som gjorde at kristne ofte har kunnet imøtegå diverse okkulte retninger, hvor magi var sentralt, og livløse gjenstander ble tilegnet mystiske krefter.

Mer kunne vært sagt, men denne teksten er farlig nær et helt bokkapittel allerede. Så til sist til testen som skal vise at Gud heller ikke kan ha noe med moral å gjøre, oppsummert av Tunstad på følgende vis:

«Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?»

Dette viser en dyp misforståelse av nærmest samtlige relevante spørsmål i moralfilosofi fra Antikken til 2016. Spørsmålene handler mindre om hva vi kan finne på å gjøre uten forbud, og mer om hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt i utgangspunktet. Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv normativ standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er de etiske reglene som preger noen kulturer bedre enn andre? Er vi forpliktet til å handle i henhold til forhåndsprogrammert biokjemi og innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke denne delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller følger vi bare strømmen i samtiden og våre omgivelser?

Dette er vanskelige spørsmål, men vi løslater ikke Gud fra å stille opp i det som forsøker å være en rasjonell, koherent moralontologi, ved å påpeke at vi muligens ikke hadde tatt livet av barna våre uten at den lokale presten hadde trappet opp på døra vår med hevet pekefinger. Selv om det hører med til ironien å påpeke, som Davidsen skriver:

«Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.»

Så man kan fint ha informerte og faktabaserte samtaler om de fleste spørsmål som berører religion. Det er bare det at Tunstad tydeligvis ikke kjenner til disse, og viser en kjedelig mangel på nysgjerrighet for å oppsøke dem.

God og informert religionskritikk er viktig og nødvendig. Religion, som mye annet, er en potensiell kilde for mennesker til å utøve makt og innflytelse for godt og vondt. Tunstad forteller at han la religiøsiteten bak seg etter et 20 sekunders innfall som tidlig ungdom. Det hadde likevel vært forfriskende om kritikken ikke hadde hatt like mye preg av å være et 20 sekunders innfall.

Problemet er altså ikke at Tunstad feiler på komplekse distinksjoner, som sofistikerte tenkere har diskutert gjennom årtusener, men ikke har grep om selv de mest grunnleggende linjene i diskusjonen. Ting som ikke er lenger unna enn et par tastetrykk eller en introduksjonsbok, eller som han sikkert kan få bli opplyst om fra kollegaer rundt lunsjbordet. Resultatet blir en fornøyelig søndagstur gjennom en rekke morsomme, men irrelevante problemstillinger.

Men slikt gjør oss ikke klokere. Vi trenger bedre kritikere.

Tror kristne og muslimer på samme Gud?

Etter hvert som islam har blitt mer synlig i Norge, både i den offentlige samtalen og i bybildet, virker spørsmålet i overskriften til å være aktuelt fra tid til annen. Peker muslimenes “Allah” på det samme som jøder gjør ved navnet “Elohim”, spanske katolikker ved “Dios” eller norske lutheranere gjør ved “Gud”?

Spør den gjengse Dagen-leser, og de vil fort føle seg fornærma over at du i det hele tatt turte å stille spørsmålet. Blant norske prester og pastorer vil man nok høre vidt forskjellige svar. Men på pavefronten hørte vi imidlertid for ikke lenge siden Frans si følgende:

“I greet and thank cordially all of you, dear friends belonging to other religious traditions; firstly the Muslims, who worship the one living and merciful God, and call upon Him in prayer.”

Dette var heller ikke noe spesielt moderne, relativistisk grep av Frans. I Lumen Gentium fra 1964 finner vi følgende:

“In the first place amongst these there are the Muslims, who, professing to hold the faith of Abraham, along with us adore the one and merciful God”

Så hvordan skal vi forstå dette? Er kristnes henvisning mot Gud den samme som den muslimske henvisningen til Allah?

Jeg har i lang tid tenkt at selv om spørsmålet absolutt ikke er enkelt, må svaret være ja.

Det er ikke et forsøk på å være politisk korrekt eller relativistisk, så det krever noen distinksjoner først.

Arabiske kristne referer merkverdig nok fremdeles til Gud som Allah, som oversatt fra greske ὁ Θεὸς (ho theos), som igjen er ordet for Gud vi finner igjen både hos de kjente greske filosofene og i Det nye testamentet.

Så tenk først over hva det betyr at kristne og muslimer kan referere til samme Gud. For enkelhet kan vi starte med hva det ikke betyr.

Det betyr ikke at kristendom og islam plutselig er identiske. Det betyr ikke at kristne må tro at Mohammed virkelig var en profet, og fikk diktert Koranen fra engelen Gabriel. Det betyr ikke at Bibelen og Koranen inneholder det samme. Det betyr ikke selv at de kristne og muslimske gudsbildene er like. Det betyr ikke nødvendigvis at muslimske verdier utgjør et like godt grunnlag å bygge et samfunn på som kristne verdier. Selv om vi skulle inkludere gudskonsepter som jødiske “Yawheh”, hindustiske “Brahman” (i noen tradisjoner) eller indianske “The Great Spirit” inn i ligningen, betyr det ikke at alle religioner eller virkelighetssyn er like sanne.

Det som er spørsmålet her, handler om referanse, og ikke fullblods teologi.

For å starte tankerekken, kan vi starte med et berømt eksempel fra logikeren Gottlob Frege. Han viser til at navnet “Morgenstjernen” skiller seg fra “Aftenstjernen”, men begge disse henviser til samme størrelse – nemlig planeten Venus.

Dette henviser til Freges poeng om at en forskjell i mening (Sinn) ikke nødvendigvis medfører en forskjell i betydning (Bedeutung). Så Gud og Allah er ikke nødvendigvis forskjellige størrelser selv om den kristne og muslimen har ulike perspektiv de betrakter Gud fra, på samme måte som “Aksel Hennie” og “Skuespilleren bak Max Manus” kan være samme person, selv om hver av to personer kanskje bare kjenner til et av dem.

Et annet poeng, er at selv en person med feilaktige oppfatninger av en størrelse, ikke nødvendigvis referer til noe annet enn en person med korrekte oppfatninger av samme størrelse.

Selv om jeg feilaktig skulle tro at Ole Gunnar Solskjær er mannen som er trener for Cardiff i Premier League med bolig i Wales og mellomblondt hår, mens du peker ut at han ikke lenger trener Cardiff, bor på Nordmøre, samt at håret hans har fått et gråskjær, er det fremdeles åpenbart at vi referer til samme person.

I et annet, om noe uperfekt eksempel, så la oss ta den darwinistiske evolusjonsteorien. Se for deg tre personer. Den første er en energisk 16-åring ved navn Tim, den andre er meg, Daniel Joachim, og den tredje er f.eks. en utdannet biolog med cand.real. i zoologi, som sympatiske Dag Hessen.

Tenåringen Tim har akkurat brukt noen timer på YouTube, hvor han har sett kremtitler som “Richard Dawkins destroys Creationist” eller “Jerry Coyne owns stupid Christian”. Vel, YouTube er et interessant sted.

Se nå for deg at disse videoene får adrenalinet til å strømme i blodet til Tim, som høylytt peker ut seg selv som forsvarer for rasjonalitet og naturvitenskap mot overtro og religion. Men kunnskapen han har om evolusjon kan oppsummeres i noen sitater fra Dawkins og Coyne ute av kontekst, samt fra naturfagstimene på ungdomsskolen.

Jeg, for min del, har lest noen bøker om temaet for å holde meg oppdatert og tror at jeg har kan litt mer enn Tim, men jeg har fremdeles mangelfull kunnskap om det store bildet. Den tredje er Hessen selv, som er ekspert på temaet, og har skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler.

Nå, det er tydelig at vår forståelse av evolusjonsteorien er sterkt varierende. Vi har antakeligvis alle tre, men til ulik grad, feilaktige trospåstander om detaljene ved evolusjonsteorien. Likevel er det åpenbart at vi alle tre referer til det samme.

Si at vår kjære 16-åring skulle rote seg borti et tilfeldig lukket kristent miljø i Vestlands-Norge. Her møter han et par voksne kreasjonister som har sett noen flere YouTube-videoer, samt lest et par bøker. Nok til at de har pugget noen vanlige argumenter som målbinder tenåringen vår, som f.eks. månens tilbaketrekningsrate. Betyr det at disse kreasjonistene klarte å tilbakevise en tenåring, at evolusjonsteorien selv er tvilsom? At hva jeg og Hessen (uten sammenligning for øvrig) tenker på når vi hører ordet evolusjonsteori, er på gyngende grunn?

Åpenbart ikke.

Merk at det er en parallell her. Å tro at evolusjonsteorien er en svak teori fordi en 16-årings forståelse av den ble satt under press, er like tåpelig som å tro at Guds eksistens står under tvil, fordi f.eks. Richard Dawkins, Jerry Coyne, Stephen Fry eller Hans Petter Halvorsen (uten sammenligning for øvrig) har kastet seg over sine respektive karikaturer, som er et resultat av deres egen mangelfulle forståelse med liten relevans for virkelige tilstander. Deres kritikk kan ofte like gjerne være rettet mot at Bjarne fra Oslo Øst ikke eksisterer.

Det betyr bare at vi må jobbe hardere, oppsøke de beste kildene vi kan finne, og forsøke å forstå hele konteksten til argumentene som gis.

Faktisk. Selv om Hessen selv skulle ta feil av mer komplekse spørsmål, som hvorvidt epigenetikk kan gi en fullgod forklaring på overføring av egenskaper på tvers av generasjoner, eller om det mot formodning skulle være Lamarckistisk evolusjon som var den sanne teorien hele tiden, ville vi alle tre fremdeles tidligere ha referert til samme feilaktige teori.

Men ulikhetene kan naturligvis også gå for langt. Hvis jeg sier at mannen som så nydelig spilte Candle In The Wind i Lady Dianas begravelse, også var mannen bak låtene Tears in Heaven og Wonderful Tonight, fordi jeg feilaktig har Eric Clapton i tankene, er dette en helt annen størrelse enn den Elton John som faktisk spilte piano der i Westminster Abbey.

Så tilbake til temaet. Den kristne Gud og den muslimske Allah. Hvilken av de ovenfornevnte analogiene passer best?

Om noe, virker det åpenbart at kristendom og islam, med sine respektive navn, begge refererer til den Gud som er den evige, uforanderlige, allmektige, allvitende og allestedsværende Skaperen. Gud som den ultimate metafysiske virkeligheten, kilden til eksistensen av alt annet enn seg selv, som i prinsippet ikke kan ha en egen årsak, og ubegrenset av tid og rom. Dette konseptet av Gud har den vanlige kristne og muslimske til felles, ikke bare med hverandre, men også med andre storheter som Aristoteles, Plotinus og Maimonides.

Les også:
Argumenter for Guds eksistens

Det kristne konseptet om Gud, kontra nyateistiske karikaturer, starter ikke med Bibelen, men med det inkarnerte og levende Guds Logos. Guds fornuft – utøst i skaperverket.

Dette utelukker et høyt antall guder (med liten g), som spaghettimonstre, Zeus, Odin, Ra, Shiva, osv. Så igjen. Det nyateistiske soundbitet om at alle andre avviser tusenvis av guder, men at de bare går en lenger, viser igjen en flau, manglende kunnskap i form av en kategorifeil, fordi det er en uendelig forskjell på guder og Gud. Den monoteistiske Gud som er metafysisk ultimat, har det til alle tider bare eksistert en av, helt uavhengig av hva som er funnet på av diverse guder med supermenneskelige egenskaper og fete spesialeffekter.

Et interessant historisk innspill, er at arabiske kristne trosforsvarere på slutten av det første milenniet ikke argumenterte for at den kristne Allah var en helt annen gud enn den muslimske Allah. Heller, så utfylte de treenigheten ved å bruke språk fra Koranen til å omtale både Allah, Kalimah (Ordet) og Ruh (Ånden). Altså det vi kjenner som Faderen, Sonen og Den Heilage Ande, for å fylle opp nynorsk-kvoten for 2016. Dette samsvarer med hvordan Paulus entrer diskusjon med greske tenkere, som har satt opp et alter for “en ukjent Gud” (Apg 17,23) og forsøker å avsløre at den sanne identiten til den de tilber.

Naturligvis, muslimer tror ikke at Jesus er Guds sønn i det hele tatt. De tror at han bare var nok en profet. De tror heller ikke at Gud er treenig. Men det gjorde ikke jødene Abraham, Isak, Jakob eller Moses heller. Betyr det at Abraham ikke i det hele tatt refererte til den samme Gud som kristne i alle tider har trodd på? Betyr det at det Jesus kalte for “Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud” (Matt 22,32) ikke var den Gud som Abraham, Isak og Jakob trodde på? Veldig få kristne vil si det.

Så det virker ikke til å være nok til å si at den kristne Gud er en annen enn den muslimske Allah. I det minste i det abstrakte.

Selv om jeg har stor respekt for en rekke av de store muslimske tenkerne, så virker det fra et kristent perspektiv, til at muslimen bare har tatt feil på dette punktet, på samme måte som vi tidligere tok feil om de sanne detaljene omkring personen Ole Gunnar Solskjær. Vi vil si at de begge hadde mangelfull kunnskap om den hele og fulle sannheten. På samme måte, så tenker den kristne at muslimen har en rekke feil i sitt perspektiv av Gud, som gir et usant utfyllende bilde av hvem Gud er, og som i neste omgang kan få store konsekvenser for både teologi, naturfilosofi, antropologi og mye annet.

Men noen forskjeller vil samtidig være for store. Ta mormoneres konsept om Gud, egypternes Atum-Ra eller vikingenes Odin. Med forbehold om at jeg kan ta feil om mormonisme, virker alle tre til å være figurer med fysiske, materielle kropper, underlagt begrensningene av både tid og rom, tross sine supermenneskelige egenskapene. Odin og Atum-Ra er i tillegg kommet inn i eksistens i løpet av historiens forløp, fra henholdsvis Odins mor Bestla og vann. Noe slikt er tydelig en helt annen størrelse enn den metafysisk ultimate størrelsen som klassisk teisme holder til. De er mer som Elton John og Eric Clapton.

Dersom hedningene Aristoteles eller Plotinus, kristne Augustin, jødiske Moses eller Maimonides, eller muslimske Avicenna har rett, er teisme en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. Hos dem er Gud selve Skaperen. Dersom vikingene, de gamle egypterne eller mormonerne har rett, er ateisme en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. Hos dem er Gud en skapning.

Så min konklusjon er at vi vanskelig kan si noe annet enn at kristne og muslimer refererer til samme Gud.

Les også:
En tegneserie – hvordan vite at Gud eksisterer

Ønsker du å lese flere perspektiv? Dette spørsmålet har fått mye oppmerksomhet siste måneden. Du kan lese hvorfor Frank Beckwith, Dale Tuggy, Edward Feser og Aidan Kimel gir positivt svar, mens Lydia McGrew svarer nei. Bill Vallicella og Peter Leithart sitter foreløpig et sted oppe på gjerdet.

Hedensk juleblot og kristen jul

En fast juleprosedyre hvert år er at noen vil påstå høylytt at den kristne jula egentlig bare er en kupping av førkristne feiringer og spesielt det hedenske juleblotet. Men hvor godt står den påstanden?

Gjestepost av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse. Husk å bokmerke bloggen hans for å lese mer grundig og tidsaktuelt arbeid.

Det er første søndag i advent i morgen og hva kan være bedre enn å innlede høytiden med den opprinnelige og lengre utgaven av artikkelen som jeg lenket til sist søndag.

Det handler altså om tradisjonen med å koble julefeiringen til eldre fester, slik vi finner den i media år etter år, ikke minst på  Human-Etisk Forbunds websider, uten overskriften Juletradisjoner og julens historie.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at man tradisjonen tro lar påstandene stå også gjennom årets advent.

Nå er det jul igjen

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter.

Det er særlig tre myter som går igjen.

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».

For det andre at datoen har noe med vintersolverv eller gamle guders fødselsdag. Dermed kan vi lese på samme sted at

Fra den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag har vi selve tidspunktet – det daværende solvervstidspunktet.

Det er dermed en «ofte gjentatt unøyaktighet at man feirer jul “fordi da ble Jesus født”. Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.

At alle tre forholdene et godt stykke på vei er misvisende, hindrer ikke at de blir gjentatt år etter år i mange sammenhenger.

Den søte Saturnalia

Den romerske festen Saturnalia er omkranset med mystikk og misforståelser. Kildene er få og spredte. Forsøker vi å trenge gjennom disse, oppdager vi imidlertid at festen ikke stammer fra noen feiring av vintersolverv. Saturnalia inntraff ikke da det gikk mot lysere tider, men da det begynte å merkes at de var blitt mørkere. Uansett hadde feiringen ikke noe med lys å gjøre.

Det hele var en jordbruksfest knyttet til årets siste såtid, og til ære for Saturn.

At dette var en jordbruksgud var nok grunnen til at den romerske forfatteren Varro Reatinus på hundretallet før Kristus kunne hevde at gudenavnet kom av satus som nettopp betydde å så.

Når det ikke er mulig å si at Saturnalia viser «2500 år med ubrutt julefeiring», er det av to hovedgrunner som ikke er helt bagatellmessige. Den ene er at tidspunktet var et annet,  den andre at innholdet ble endret.

Datoen ble altså skjøvet på, først til rundt 14. desember, senere til 17. Feiringen varte opprinnelig én dag, etter hvert syv dager, for så å veksle mellom tre og fem dager, avhengig av ulike keiseres vedtak.

Det finnes kort sagt ikke én Saturnalia-feiring, det finnes mange.

Det er heller ikke enkelt å hevde at det er en ubrutt «julefeiring» siden innholdet i Saturnalia også kan knyttes til orgier, stripping og gambling, noen kilder antyder også menneskeofring. I den grad dagens julefeiring, kristen eller ei, er inspirert av Saturnalia er det i grunnen greit at vi har brutt til dels dramatisk med romernes feiring, med forbehold om enkelte julebord.

At noe av maten man spiste kan minne om vår julefeiring, har mindre å gjøre med kristne forsøk på å etterligne Saturnalia, enn med hva som var vanlig festmat i Middelhavsområdet.

Vår oppfatninger av hvor julefeiringen kommer fra er langt på vei påvirket av spekulativ 1800-talls polemikk fra predikanten Alexander Hislop som gjorde det til et livsverk å koble den katolske kirken til hedenskap og Satan. Det bør kort sagt ikke overraske noen at David Gwynn ved Royal Holloway-universitet i London konkluderer med at «flertallet av dagens forskere vil nøle med å godta at en nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».

Fødsel og feiring

Men stemmer det ikke at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul? Nei, det er ikke enkelt å se at dette stemmer. Det stemmer heller ikke at guden Mithras ble feiret 25. desember.

Den eneste guden vi kan dokumentere at ble feiret den dagen var den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Denne festen ble imidlertid ikke innført før under keiser Elagabalus på 200-talletog ikke populær før et par generasjoner senere.

Dermed er det interessant at vi har tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember.

Pave Telesphorus forordner omkring år 130 messer ved Jesu fødselsdag, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Datoen 25. desember er ikke nevnt før omtrent år 150 hos biskop Theophilus i Palestina, et ikke helt irrelevant område for kunnskap om dette. Femti år senere finner vi også spor hos Tertullian.

Det var imidlertid ikke desember-datoen som var utgangspunktet. Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen.

Å si at kirken stjal juledatoen fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse.

Juleblot og jul

Er så den norske julen egentlig en fortsettelse av det førkristne juleblotet, slik det har vært vanlig å hevde de seneste par hundre år?

Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet julen ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Teller vi opp, ser vi at dette er sånn rundt 12. januar.

Det som skjedde var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen, 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

 

Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk.

At det fantes mye god mat og drikke ved høytider også i det førkristne Norge er vanskelig å unngå, på samme måte som det var selvsagt at man spiste og drakk mye og godt også i kristen tid.

Dette var såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i Norge i middelalderen.

Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul i Norge, bør man i det minste vurdere å legge det til 12. januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk.

Eller man kan legge det til Saturnalia rundt 17. desember eller vintersolverv 21. desember.

Hvorvidt dette skal følges opp med bloting til Tor og Odin, eller til fjøsnissen, eller ivaretakelse av de andre … mindre kristne deler av Saturnalia, er litt avhengig av smak og behag, for ikke å si lovverk og julebord.

Det finnes uansett få førkristne tradisjoner for å feire jul i hele adventstiden.

Selv om det kan være god stemning i «same procedure as last year», bør nok flere revurdere ritualet med å slå fast at julefeiringen 25.12. er en ubrutt tradisjon fra Saturnalia eller juleblotet.

(NB: Artikkelen hos HEF er blitt forsiktig justert, slik at de mest bastante påstandene er borte, etter denne debatten.)

Taylor og Grayling om tro og religion

HT Hallvard Jørgensen.

Charles Taylor er en kjent kanadisk, katolsk filosof, mest kjent for sitt arbeid på sekularisering og multikulturalisme. A. C. Grayling er en filosof i den britisk-analytisk tradisjonen, ofte assosiert med den britiske humanetiker-bevegelsen og nyateisme. Følgende dialog er hentet fra dette intervjuet i Prospect Magazine.

Les også:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Utdrag start.  Uthevingene er Hallvard sine.

DAVID GOODHART How did religion come into your life? Was it always there?

CHARLES TAYLOR No, it wasn’t always there. At a certain moment, I got interested in God. My background is very varied: my mother’s family was Catholic, so we went to mass; my father was Anglican; and my grandfather was kind of Voltairian, anti-clerical and so on. So there was no single model to cleave to. Our parish was St Viateur d’Outremont—a very special parish. I was very impressed by the tremendous oratorical quotes of the sermons. So I learned my rhetoric from that. But no, I didn’t have a faith that came from the Bible.

I think the really decisive thing in my religious development was that around 1950-52, a great deal of new French-written theology—which eventually inspired Vatican II—was circulating through the media in Quebec, Cité Libre and so on. I read all this stuff: it gave me a sense of what I felt, what I wanted to believe. At that point, it was a hopeless minority theology. Later, to my astonishment, it became the official story of Vatican II.

AC GRAYLING Your acceptance of those views must have been prepared by some sort of antecedent mindset. It was surprising that you didn’t choose the Voltairian.

CT I don’t understand it now; I certainly didn’t understand it then. I guess I have a more coherent story now—that there is some very profound level of human life and human potential transformation which the Voltairians had no clue about. When I read Hume or Gibbon now, I’m very beguiled by the style and so on, but then I think:how can you so totally miss the point of what you’re discussing? Take Hume on miracles: he really seems to think that the human approach to the world is that of a detached observer counting up the likelihood of the evidence—which, of course, is true of his epistemology too.

AG But isn’t it possible that when you are planting a garden, so to speak, you have to do some clearance work first? To deploy a good argument against the rationality of faith or belief in miracles might be part of the clearing. Then there comes the planting, and the very rich tradition of what you might call realistic thought since antiquity has been more or less ignored because it hasn’t been the majority position in history. That’s a much less discussed resort for thinking about the sources of the good and about ethics, and you’re dismissing it. But thinking that Gibbon and Hume are giving us the whole story and not just part of it misses the big point.

CT You see them as ground-clearers. Who are the planters?

AG Well, we could begin with Aristotle and we could trudge on through Stoic ethics. There’s a very profound tradition of humanistic ethics. Why doesn’t that catch your imagination?

CT It does, but I see it as a very different universe from Hume. For instance, Aristotle has an understanding of us as embodied minds, embodied agencies that Hume has been “Cartesianised” away from. In other words,the Humean idea that I could object to faith with my understanding, with some inner intensive mentoring, is un-Aristotelian and un-Stoic.

AG I’m glad you’ve come back to the epistemology point because it’s an important theme in your work. But to stick with the idea of the rationality of faith. Consider a sort of minimal account of rationality, an evidence-based account that says if you’ve got wet in the past it’s rational to take an umbrella with you next time. How do people who have a religious commitment of some kind stop themselves from believing anything for which there is no empirical evidence: fairies, for example, or goblins?

CT What do you mean by empirical evidence? What always astonishes me when I hear people talk like you is that the term “empirical evidence” seems to you to have as obvious an extension as the term “glass.” I challenge that. For Hume there is no empirical evidence for the reality of God. That can only work out if you have a highly improbable and constructive notion of empirical evidence; as one writer once put it, this appallingly contemplative view of the world.

What if the real point of us, as Aristotle thought, as Merleau-Ponty thought, is that we are embodied minds, that things impact us? Then it’s a very different notion from empiricism. What if we’re also beings with an understanding of a moral world and the deeper significance of things?

AG I’ll explain what I mean by empirical evidence. If I was to make an inventory of the things on the surface of this table and I included in it things that no scientific instrument could detect, let alone what my body senses, then my empirical evidence for their presence on the table would be incomplete whereas my faith in the butter and cups of tea and so on would be very well grounded.

CT OK.

AG The point is that this constrains the sort of things one says one believes in. So if somebody believes in angels, archangels, because of a commitment to a traditional religious outlook, what stops them there? What controls their disbelief in fairies, pixies and gnomes? It’s a serious point.

CT Now here we are dealing with a very important issue where a certain kind of evidence is always going to be lacking. But there is a bad kind of epistemology, which is to decide, before you see what the issues are that interest you, that only certain kinds of evidence, like the kinds of evidence and the considered questions on what’s on this table, are going to count. In that kind of case you’re just never going to be able to resolve these kinds of issues I’m talking about. We’re going to start cheating and resolve them on very bad grounds like the following: all views other than mine involve taking account of bits of evidence that are other than the things on this table; therefore, they are all alone.

AG These are very subjective bits of evidence, but you think we should hold on to them. They are rather subjective in character, or emotional maybe, non-rational anyway.

CT Wow! These three words don’t mean the same as each other and don’t mean one single thing. Take emotions. There are certain kinds of things that you can perceive only if you are also perceiving with your emotional reactions. If you then align that with “non-rational,” you’ve made a huge leap—the leap being that whatever involves emotional perception is irrational.

AG I didn’t say irrational, but non-rational.

CT Non-rational.

AG You’ve never written as a philosopher of religion. Yet you have written about the philosophy of religion and you are very religious in your philosophy. Why is that?

CT Well, have I not? At Oxford in the 1970s I was an examiner for the DPhil in the philosophy of religion—it was so jejune and uninteresting. It was questions like: what are the proofs of the existence of God and do they work and does God have many meanings? It was dried-out analytic philosophy, pointless in operation. The kinds of things we are talking about now—the nature of reasoning and so on—get right into issues that are central to the philosophy of religion. I’ve been absent from, let’s say, the “Oxford DPhil syllabus philosophy of religion,” because nobody who has any interest in anything would buy that.

————————————————————————————-

Utdrag slutt.

Det er interessant å se hvordan Taylor avkler Graylings heller naive empirisme, og skyter ned selv hans forsøk på ta klassisk aristotelisme og stoisisme til inntekt for sitt eget syn. Naiv, fordi den er utilstrekkelig – ufullstendig i seg selv, og faller for mange av de samme punktene som i min kritikk av scientisme. Kort fortalt – den er en non-starter.

Men det er også interessant å se hvordan Taylor avviser analytisk religionsfilosofi som uinteressant. Antakeligvis fordi det virker abstrakt og fjernt fra vanlige menneskers levde liv. Forståelig nok.

Det må henge sammen. Tro og fornuft. Deler og helhet. Lære og levd liv. Da kommer vi vanskelig utenom å prate om tradisjon og kultur. Viktig ting å bli minnet på.

Les også:
Den estetiske troen
Kirken – fornuftens fanebærer

Den estetiske troen, utkast

Jeg hører på Ingebjørg Bratland. Det er ubeskrivelig vakkert. Det inspirerer meg til å skrive litt fra hofta, i en hektisk førjulstid hvor det egentlig ikke er tid til slikt.

Et av poengene jeg gjerne starter foredragene mine med, er at kristen historie kan skisseres som en vandring mellom to ytterpunkter: (1) det intellektuelle og (2) det estetiske. Kristen tro representeres gjerne best når den befinner seg på en gyllen middelvei mellom ytterpunktene.

Styres den for langt mot den intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og dog fremmedgjørende for folk flest. Havner den totalt i den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant.

Historien har styrt oss i flere grøfter. Resultatet når vi tar med det ene, uten det andre, blir gjerne uheldig.

Mennesker er forskjellige. Noen fryder seg over å lese rasjonelle utlegninger fra noen av verdenshistoriens største tenkere, mens andre synes det er gudsbevis nok å bli rørt til tårer av Händels Messias. Andre igjen har en tro som ikke er frembrakt av intellektuelle resonnement, men fungerer som en slags underliggende intuitiv visshet, fra hvor man betrakter alt annet. Hvor man bare kan kjenne på tryggheten av å ha en Far, eller en medvandrer i tunge stunder. De fleste har nok en kombinasjon av flere av disse elementene.

Noen blir forferdet over tanken på at man kan argumentere noen til å tro på Gud, mens for andre kan det være en nødvendig forutsetning for at de i neste øyeblikk av estetikk, eller i neste livskrise vender to foldede hender mot Gud. Jeg kjenner til flere personer som har konvertert….av å høre på Bach.

Mennesker er forskjellige. Det er en fin ting. Det betyr at det ikke eksisterer en one-size-fits-all kristendom som løser alt en gang for alle, men som unikt blant alle verdens trossystemer, tror kristne at Gud øser ut av seg selv i skaperverket. At han har…inkarnert seg.

Det vil si at man slipper å være en splittet person. Kristen tro er til for hele mennesker – til å leve hele liv. Gud er med i alt. I et logisk argument. I vitenskapelig utforskning. I en musikalsk fremføring av Josh Groban. I vakker Vestlandsnatur. I en hverdagslig handling av godhet.

I middelalderen var estetikk representert i de såkalte transcendentalene. Væren – sannhet – godhet – skjønnhet. De var alle konverterbare med hverandre, og var egentlig det samme, men betraktet fra ulike vinkler. Det sanne er det gode, og det skjønne er det sanne, sett fra forskjellige ståsted.

Et av de fremste poengene i boka A Secular Age av Charles Taylor, er tanken om “the immanent frame”. Det er stedet hvor vi lever livene våre. På 1500-tallet pekte “the immanent frame” naturlig videre mot det transcendente. Livene våre – samfunnet vårt –  kunne ikke anses uten å henvise til det evige – det uforgjengelige. Skiftet som skjer så til vår moderne tid, er at “the immanent frame” har lukket seg. Vi har, for første gang i historien, fått et alternativ som tillater at vi kan leve fullt og helt innenfor “the immanent frame” – nemlig eksklusiv humanisme. Transcendensen er revet bort.

En mulighet som ikke ville vært åpen for eldre tenkere, som Nietzsche. Nettopp derfor kan nå noen tillate seg å anse det transcendente som overflødig, og fremdeles late som at ingenting forandres av det. Nettopp derfor har jeg noen tilløp til kritikk mot denne ideen i et nylig foredrag.

Men det er likevel verdt å tenke over. At man kan anse det estetiske for å peke mot transcendens. Noe overstigende. At opplevelsen av et vakkert syn, arkitekturisk verk eller en melodiøs sang, ikke kan reduseres ned til oss, som en klump av materie, som responderer på annen materie, men at det peker mot noe forbi seg selv – mot Gud.

Hvis fingeren peker på månen, er den moderne sekularisten begrenset til å kunne se på fingeren, mens den kristne kan se forbi – til månen.

Det fine med estetikken, er at den forener. Det krever intet spesielt livssyn for å sette pris på skjønnhet. En ateist, en buddhist og en kristen kan sperre opp øynene over akkurat det samme verket, om det er en salme eller om det er “Til ungdommen”, selv om den kristne kanskje tenker at de andre ikke kjenner til den virkelige kilden til skjønnheten. Estetikken løfter oss opp, både i gode og onde dager. I tider av sorg, tider av savn og tider av glede.

Selv om denne bloggen stort sett fokuserer på argumenter og filosofi er det likevel lite som slår takknemligheten over denne muligheten til å kunne eksistere, som i øyeblikkene av møter med tilnærmet ren, skjær skjønnhet.  Tenk så kjedelig livet vil vært uten estetikk.

Hadde ikke populærkulturen vært som den var, ville det vært mer tid til det. Hvis ikke vi fortsatte å fortelle hverandre myter om at vitenskap har usannsynliggjort Gud eller din sjel, at kirken hater utforskning av natur, at religion bare eksisterer fordi mennesker ønsker makt, at fred bare kan eksistere uten den, eller at kilden til godhet best kan undersøkes gjennom mikroskop. Når vi heller kunne ønsker å høre på mer musikk, vandre flere toppturer, reflektert mer over godhet, eller laget flere historier som Hugos Les Miserables eller Lewis’ Narnia.

For en troende, trenger Gud aldri å være fjern, men nær i alt. Perspektivet forandrer alt. Grensene til “the immanent frame” – mot transcendens…sprenges.

Julian Barnes er en kjent agnostisk forfatter. Han skrev en gang:

“I don’t believe in God, but I miss him”

I samme bok gleder agnostiske Barnes seg over inspirasjonen det religiøse har gitt til kunsten, og undrer seg over hvor sterkt det ville vært å høre på Mozarts Requiem, og faktisk trodd at det var sant.

Det er visst ikke tilfeldig.

Jeg har lyst til å skrive mer om estetikk. Senere en gang. Nå er middagspausen over. Jeg må tilbake til oppgaveskriving.

Nå må jeg først fjerne alle tilløp til tårer over stemmen til Ingebjørg Bratland, før noen ser meg. Vinje-dialekt ass.

Bli med!

Illustrasjonsfoto: pexels.com