Tag Archives: abort

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell variant av individualistiske unge voksne over hele den vestlige verden.

Det få vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

En dialog om abort – del 1

I god sokratisk ånd, har jeg forsøkt å konstruere en lengre, rolig og saklig dialog om et veldig kontroversielt tema, forbi slagord og merkelapper. Dialogen er fiktiv, men mange av replikkene er direkte hentet fra egne samtaler med høyst fornuftige venner.

Person A er her en forkjemper for kvinnens rett til å velge, mens person B forsvarer fosterets livsrett.

Jeg forsøker åpenbart primært å få frem person B sin side av saken, men om jeg karikerer person A urettferdig, vil jeg gjerne arresteres for det.

For ingen av sidene er åpenbart så onde eller dumme som man gjerne kan få inntrykk av i offentlig diskurs, men begge har grunner for å tenke og konkludere som de gjør. Vi sitter alle selv med ansvaret for å oppsøke beste argumenter mot vårt eget synspunkt, og burde i all redelighet justere meningene og svarene våre etter det.

Her følger første del, som er en introduksjon til selve kjernen av debatten.

A: Tror du virkelig det er mulig å ha en sivilisert samtale om abort?

B: Ja, det tror jeg.

A: Du er vel enig i at det er litt uheldig at du som mann uttaler deg om et tema som kvinners reproduktive rettigheter?

B: Ja, det er klart en ulempe, selv om det på ingen måte er avgjørende. Men jeg kjenner mange kvinner som deler mitt syn til nær punkt og prikke. Om det jeg sier her kan gi dem gode innspill i debatten, er jeg mer enn fornøyd.

A: Jeg tror også mange vil reagere på at det fremdeles finnes slike konservative mørkemenn som deg i 2017. Har vi ikke kommet lenger enn det?

B: Om du også hadde vært overbevist om at det faktisk er uskyldige, sårbare menneskeliv som står på spill, håper jeg at du også ville holdt ut.

A: Jeg forstår at dere mener det, og kan til og med ha en viss sympati for en slik motivasjon, men gir det dere rett til å bestemme over kvinnens kropp?

B: Men å si at fosteret i magen bare er «en del av kvinnens kropp», forutsetter allerede en rekke ting. Du snakker som om det nyskapte, unike mennesket i magen bare er å ligne med et annet organ, som en lever eller en nyre. Vi vil aldri bruke fysisk separasjon som en egen grunn for å forsvare å ta livet av en siamesisk tvilling, eller en baby i navlestrengen en time før fødsel. Om min side har rett, er det din side som forsøker, ikke bare å bestemme over andres liv, men faktisk avslutte det. Jeg er ikke enig i ordbruken din.

A: Ja, språk er ladet. Du bruker også ladet språk når du snakker om «uskyldig menneskeliv» eller «unikt menneske». Men jeg er ikke enig i at et embryo eller foster i magen er et fullverdig unikt og selvstendig menneske, slik vi tenker om andre mennesker, som meg og deg.

B: Da er det vel nettopp det vi må finne ut?

A: Ja, det kan være. Men kan dere ikke i det minste være litt mer ydmyke? Jeg kan ikke forstå hvordan dere kan være så dogmatiske. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere kan påstå å vite at fosteret være et selvstendig menneskeliv. Saken er da ikke så i sort-hvitt..

B: ..nei, tvert imot. Jeg vil påstå at det er din side som er dogmatisk, for det er dere som har de sterkeste påstandene. For argumentets del, kan vi gjerne anta at det er stor tvil om hvorvidt fosteret er et fullverdig menneskeliv. Vi får da likevel fire alternativer, og bare fire:

  1. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
  2. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  3. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  4. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.

Om du hadde visst at det er alternativ (1) som er sant, og hadde klart å overbevise oss om det, hadde jeg, og alle andre livsvernsforkjempere, skyldt deg en kjempestor tjeneste. Da hadde vi kunnet slappe av, uten å bekymre oss for at kanskje millioner av fullverdige, uskyldige menneskeliv avsluttes med viten og vilje over hele verden hvert år. De fleste av oss står jo ikke akkurat i denne kampen fordi det er så himla gøy, eller fordi vi får en hemmelig, pervers nytelse av tanken over å kunne herske over andre. Vi må tåle mye hets for å være både mørkemenn og tilbakestående, men vi tror kampen for det uskyldige mennesket er verdt det.

Videre fra (1), så uavhengig av om (2) eller (3) over er sann, så hjelper det bare min sak. Hvis du skal rive ned en bygning ved å sprenge den, og du ikke vet om det fortsatt befinner seg mennesker i den, er du fortsatt grovt uansvarlig i å fortsette med sprengning, uavhengig av om det skulle vise seg å være mennesker der eller ei.

Se, jeg som forsvarer livsvern, behøver ikke å forsvare (4). Jeg trenger bare å forsvare at alternativ (1) ikke er faktum. En eventuell tvil hjelper min side.

A: Det kan jeg godt forsøke snart. Men først. Det er flere ting som står på spill her. Har du ingen sympati for at det finnes mange unge kvinner der ute som rett og slett ikke føler seg i stand til å bære frem og oppdra et barn? Er du ikke enig i at alle barn har en rett til å være ønsket?

B: Hvordan kan en rett til å være ønsket trumfe over en rett til å fortsette å…leve? Om du spør de fleste foreldre noen måneder eller år etter fødselen, finner du at nærmest samtlige av dem opplever en dyp kjærlighet til det barnet de i utgangspunktet ikke ønsket. Vi mennesker er fantastisk tilpasningsdyktige.

Men jeg skal være den første til å innrømme at livsvernsforkjempere burde stille seg i første rad for å gjøre det enklere for foreldre i en vanskelig situasjon å bære frem barnet. Det er en kamp med både sosiale og politiske midler.

A: Det høres vel og bra ut, om det bare hadde sett oftere slik ut i praksis. Er du ikke redd for å heller ta oss tilbake til en mørk fortid hvor kvinner må bruke strikkepinner i skjul?

B: Men er det egentlig et argument? At fordi noen velger å bruke strikkepinner til å avslutte menneskeliv, så skal vi heller gjøre det enklere for dem? Ville vi brukt et slikt argument i andre spørsmål vi anser som gale? Fordi noen skader seg under et væpnet bankran, burde vi heller bare rekke folk penger over disken?

A: Du forstår vel at det er ganske fornærmende å sammenligne abort med bankran? Det er mange som ikke tenker det er galt i det hele tatt.

B: Det kan så være. Men fordi mange tenker noe, betyr ikke det at de har rett. Selv om mange en gang tenkte at sola gikk i bane rundt jorda, fikk vi siden bedre kunnskap. Selv når mange folk forsvarte slaveri av mennesker med mørk hudfarge, fordi de mente at de uansett ikke var fullt ut menneskelige, fikk vi heldigvis bedre kunnskap om det også. Jeg tror fremtidige generasjoner vil dømme oss for hvordan vi behandlet våre mest sårbare og uskyldige i vår tid.

A: Og du mener at du sitter der med «bedre kunnskap»? Vet du hvor mange mødre i verden som dør som følge av usikre, illegale aborter?

B: Vet du hvor mange mennesker i verden som dør som følge av sikre, legale aborter?

A: Men det forutsetter at fosteret er et menneske, slik som meg og d…

B: ..ja, men er det ikke det vi skal diskutere?

A: Okay, la oss komme i gang.

Del 1 slutt.

Illustrasjonsbilde fra iStock.

Den informerte abortdebatten

Publisert på Menneskeverd.no 18.03.16

Saken om fosterreduksjon, hvor man kan få valgt bort en av to tvillinger, fikk plutselig abort opp i det offentlige lyset igjen. Og det vil nok bli tilfellet med jevne mellomrom, selv om vi ikke alltid skulle ønske det. Men som Civita-leder Kristin Clemet gjentar ofte, så er og bør abortdiskusjonen være et etisk dilemma som tas på alvor og fortjener mer refleksjon enn raskt malte sort-hvite grøfter tillater oss. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at ikke alle spørsmål bør være enkle. Noen ganger har menneskeheten godt av tung refleksjon rundt vanskelige etiske spørsmål som en nødvendig del av en seriøs modningsprosess.

Enkelte kritikere har rett i at det kan virke inkonsekvent å bringe opp store etiske kvaler ved fosterreduksjon, når vi likevel har en liberal holdning til selvbestemt abort som sådan. Man kan muligens forsvare et relevant skille ved å vise til sen-psykologiske virkninger på gjenværende tvilling og foreldre, som for alltid vil gå rundt med et levende minne på en fortidig beslutning og muligheten for et alternativt historieforløp. Men kanskje er det heller det spesifikke ved tanken på fosterreduksjon som får frem barnets perspektiv, og som oppleves som ubehagelig for mange.

Dette er en etterlysning etter å få den overordnede abortdiskusjonen vekk fra bare å være retorikk, slagord og mer eller mindre føleri.

Det må imidlertid kvalifiseres. Alle som berøres direkte av hvert enkelt abortdilemma, har en stemme som burde lyttes til i alle tilfeller. Personer i en tøff livssituasjon er lite tjent med at fremmede mennesker skal legge videre steiner på deres allerede tunge byrde. Men når vi diskuterer abort på et prinsipielt basis, er vi alle tjent med en visshet om hva som er de reelle spørsmålene vi må stille.

For eksempel er det klart at fosteret er et liv av sorten «menneske» fra første begynnelse. «Pro-choice»-bevegelsen argumenterte i tidligere tider ofte for at fosteret ikke kunne sies å være et reelt menneske, men utvikling i moderne biologi har bortimot avgjort dette spørsmålet. Det er nå åpenbart at alle deler i organismen jobber sammen for et enhetlig hele fra første stund i noe som ikke kan kategoriseres på noen annen måte enn som et menneske.

Physicians, biologists, and other scientists agree that conception marks the beginning of the life of a human being—a being that is alive and is a member of the human species. There is overwhelming agreement on this point in countless medical, biological, and scientific writings.
Fra “The Human Life Bill” S-158

 

Så hvis vi vet at fosteret fra første stund av er et menneskelig liv, hva er da de gjenstående distinksjonene? Hva er kriteriene som kan rettferdiggjøre oss i å trekke skillelinjer mellom statusen til ulike former for menneskeliv? Mellom et 2 uker gammelt foster, et 40 uker gammelt foster, et nyfødt barn, meg selv, en funksjonshemmet, en næringslivsleder eller en pensjonist?

Det er vanskelig å komme seg unna det nesten klisjéaktige spørsmålet på et eller annet tidspunkt: Hva er et menneske?

Eller kanskje mer presist: Hva skal til for at et menneske har et såkalt menneskeverd?

I nåtidig akademisk litteratur er det mest vanlige grepet å skille mellom hvorvidt det menneskelige livet kan sies å være en person eller ikke, hvor personstatus er det avgjørende for å kvalifisere til menneskeverd. Så vi virker altså til å sitte igjen med to alternativ:

  1. Det menneskelige livet er ikke en person, besitter ikke et ukrenkelig menneskeverd, og kan behandles på linje med alt annet liv vi ikke tildeler en menneskelig personstatus.
  2. Det menneskelige livet er en person, og besitter et ukrenkelig menneskeverd.

Noen representanter for det første alternativet hevder at det nødvendige kriteriet for personstatus, er et visst nivå av kognitiv kapasitet. Men hvordan sikrer man at denne terskelen ikke er arbitrært satt, hvor intensjonen kanskje er at nye fostre faller utenfor den ene dagen, men hvor funksjonshemmede og demente eldre så følger etter?

Andre ser for seg at det avgjørende må være at barnet kan sies å ha selvbevissthet, og et reelt ønske om å leve. Men hvis selv ikke nyfødte barn, og barn helt opp mot et par år, har dette, har vi vanskelig for å legitimere at disse kan miste livet av den grunn.

Jeg later derfor ikke som at jeg er nøytral selv. Jeg skulle oppriktig ønske at noen kunne klare å overbevise meg om at alternativ 1 er det eneste fornuftige alternativet. Det ville gjort alt så mye enklere. For mens det i det hele tatt kan være tvil om hvorvidt alternativ 1 eller 2 er riktig, virker det mer naturlig at agnostisismen berettiger oss i å være mer konservative av hensyn til å ikke gjøre utilsiktet skade. Å henvise til kvinners rettigheter til egen kropp er å anta det som forsøkes demonstrert, for det relevante spørsmålet er fosterets status.

Om vi konkluderer med at fosteret ikke har personstatus, er kvinnens kropp åpenbart det tungtveiende. Men i motsatt fall, har fosteret et relevant perspektiv, og det er plutselig en ny person til stede med en ukrenkelig rettighet. Da blir uttrykket «selvbestemt abort» en avsporing, for det vil aldri være barnet som velger bort seg selv. Da kan vi heller ikke forlange at utenforstående mennesker skal tie still, dersom de reiser stemmene på vegne av rettighetene til andre mennesker i deres eget samfunn.

Da virker det brått vanskeligere å veie disse opp mot hverandre, og en overtalelse vil kreve ekstraordinære argumenter, som fare for mors liv eller fosterets manglende levedyktighet, og ikke bare være en sak om egne preferanser for antall barn. At en person ikke kan høres eller forsvare seg selv, kan vanskelig bli en unnskyldning for hvorfor det kan falle utenfor den sosiale kontrakten som gjelder alle oss andre.

Noen prioriteringer kan vi med visdom gjøre. Først og fremst å legge til rette for å skape gode alternativ for liv, med gode støtteordninger for den som gir avkall på nødvendig lønn, men fortsatt har husleie og måltider å finansiere. God undervisning må tidlig synliggjøre risikoene for uventet graviditet og hjelpeordninger. Deretter trenger vi å fordele byrden av en slik oppgave, slik at både menn og kvinner står opp for det ansvaret det er å elske og oppdra neste generasjon på en god måte, selv når det går på bekostning av den enkeltes preferanser og optimaliserte karrierevei.

Men deretter må vi alle forsøke å søke svaret på spørsmålene om hva et menneske er, hva et menneskeverd er, og hva som gir personstatus.