Tag Archives: abort

Meninger uten fakta

Austveg svarer på kritikken vår fra Klassekampen 06.10 med overskriften «Meninger og fakta». Men akkurat som i boken, er største svakheten hennes at hun aldri presterer mer enn en overfladisk diskusjon av sine meningsmotstandere.

Publisert i Klassekampen 19.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

Hun sår fremdeles tvil om hvorvidt et tidlig menneske faktisk er levende, og virker å tro at om man referer til to kontroversielle forskere, er saken lagt død.

Austveg henviser eksempelvis til at ikke alle befruktede eggceller fester seg, eller at det nye individet kan bli tvilling kort tid etter unnfangelse. Men det er viktig å se at dette ikke er reelle argumenter mot at det tidlige fosteret er et levende individ av menneskearten. For vi kan føye til:

I storparten av historien har også spedbarnsdødeligheten vært veldig høy, og vi kan i teorien klone voksne mennesker. Men selvsagt betyr ikke dette at et spedbarn eller en voksen person ikke er et levende individ.

I korte trekk kan vi eksempelvis vise en vanlig introduksjon til molekylærbiologi. Her kan man lese følgende:

 “Generally, it is accepted that something is alive if it can grow and reproduce, at least during some stages of its existence. (…) Perhaps the key factor that characterizes life is the ability to self-replicate. (…) This brings us to another characteristic of life, which is that it evolves.”
(Clark & Pazdernik 2012)

Om dette kjennetegner livet, er det klart at et nytt menneske fra zygote-stadiet er levende. Kildeeksemplene kan suppleres til et nivå hvor vi ser at dette standpunktet er fundert på normalvitenskap.

Men Austveg diskuterer aldri versjoner av slike argumenter, men avfeier det heller som «livsmystikk». Hun presenterer aldri et alternativ, og uttalelsene hennes lukter mer av hersketeknikk enn edruelig omgang med litteraturen. Vi kan jo spørre: Hvis det er «livsmystikk» å hevde at et menneske i mors mage er levende, hvorfor er det ikke like fullt «livsmystikk» å hevde at Berit Austveg er levende?

Det er sant at det er vanskelig å måle befruktningen med matematisk presisjon. Det er en prosess som kan ta et døgn eller mer, men organismen er en dynamisk, selvorganiserende enhet fra første stund. Men vi kan være presise nok til å vise at befruktningen er starten på noe kvalitativt nytt på et veldig tidlig tidspunkt.

Vi kritiserer henne dessuten for å vise til konsekvensetikk først og fremst for å etterrasjonalisere sin foretrukne konklusjon. Austveg virker å tro at konsekvensetikk bare handler om å tenke på konsekvenser, og dermed at andre ikke tenker på konsekvenser. Det er en karikatur av hvordan etiske teorier fungerer. Konsekvensetikk forsøker å være en helhetlig teori om hvordan mennesker burde ta valg, og den legger som nødvendig premiss at konsekvenser er alt som teller, og at vi kan måle konsekvenser på en måte som forutsetter at alt kan deles opp og veies på.

Hun tar feil når hun påstår at konsekvensetikk er nært forbundet med menneskerettigheter. Menneskerettighetenes største fiende er konsekvensetikk, fordi rettigheter er kvalitative – de forutsetter at ikke alt kan deles opp og regnes på. Vi kan ikke uten videre overstyre viktige prinsipper, som ytringsfrihet, rett til liv eller kroppslig integritet, selv om noen mener at det på kort eller lang sikt kan gi bedre konsekvenser. Rettigheter og plikter overstyrer her Austvegs metode, nettopp fordi vi avviser konsekvensetikk som moralfilosofi.

Det er lett å sympatisere med ropet om å bedre situasjonen for fattige som velger å ta utrygge aborter, men vi kan fremdeles kjempe for begge menneskene samtidig. Det er lett å ha sympati for posisjonen av at vi av pragmatiske hensyn burde ha lovgivningen vi har i Norge, fordi nødvendige onder veies opp mot hverandre, men Austvegs posisjon går mye lenger enn som så.

Dette er viktig, fordi Austveg holder et ytterliggående standpunkt. Hun forsøker å introdusere problematiske kriterier som evne til tenkning og føling for verdien av et menneske. Hun nekter for at det å ta livet av mennesker, selv et mindre utviklet, kan være et «nødvendig onde», og uttrykker langt på vei et mål om å tie ned all offentlig debatt i intervjuet med Klassekampen.

Vi er ikke redde for at Austvegs forslag kan føre til en nedvurdering av mennesket, men at hennes retorikk er et tegn på at den allerede er her.

Etisk argumentasjon uten etisk refleksjon

Berit Austveg lover oss etisk argumentasjon for abort i sin nye bok, men den kom aldri.

Publisert i Klassekampen 06.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

I gårsdagens Klassekampen ble Berit Austveg intervjuet om sin nye bok, «Abort – en etisk argumentasjon» (Humanist forlag, 2017). Boka var lovende lesning, helt til vi innså at den lovede etiske argumentasjonen aldri kom.

Austveg forsøker å abortere livsviktige og nødvendige debatter

Austveg har tilegnet seg mye kunnskap gjennom en lang, internasjonal karriere i nær kontakt med disse spørsmålene. Hennes gjennomgang av historiske forløpere og situasjonen for internasjonal abortlovgivning- og praksis i dag er vel verdt å lese for alle med interesse for abortspørsmålet. Hun kritiserer sine meningsmotstandere. Noen ganger er kritikken rettferdig, mens andre ganger er den karikert. Men Austveg virker å ha brukt mindre energi på å forsøke å forstå hvordan noen kan lande på et annet standpunkt enn henne selv.

Det er paradoksalt når Austveg åpner boka med å skissere, helt korrekt, hvordan mange i slike saker først bestemmer seg først for konklusjonen, og deretter forsøker å finne argumenter til å underbygge den. Paradoksalt, for dette synes som en særlig treffende beskrivelse av Austvegs selv. Hun lover oss etisk argumentasjon, men innfrir aldri. Hun diskuterer sjeldent etikk, annet enn noen heller usammenhengende referanser til konsekvensetikk og Emmanuel Lévinas, før hun heller bruker tida på å moralisere over meningsmotstanderne.

Det hun ikke nevner, er at når hun kaster ut pekere mot konsekvensetikk og Lévinas, står disse for uforenelige moralfilosofier. Samt at den konsekvensetikken hun nå har valgt å holde seg med, i neste omgang vil frarøve henne muligheten til å forsvare andre ting hun holder kjær, som menneskerettigheter, inkludert retten til kroppslig integritet. For om vi først skal forplikte oss til den vilkårlige konsekvensetikkens univers, kan det ikke eksistere rettigheter, for slikt samsvarer ikke med denne etikkens forutsetning, som er muligheten til å kunne veie og regne på alle størrelser. Om det å bryte menneskerettigheter kan gi oss «bedre konsekvenser», definert av noen, burde vi gjøre det.

Om vi derimot kirsebærplukker mellom ulike moralfilosofier på veien til et ønsket svar, har vi innrømmet at vi ikke bryr oss mye om godt og ondt, eller om rasjonelt forsvarlige tankerekker, men bare forsøker å rasjonalisere et ønske. Moralfilosofen David Oderberg, har nettopp bemerket at denne hangen til å rasjonalisere ønsker fra uforenelige moralfilosofier, er et stort problem i bioetiske diskusjoner i vår tid, og et tegn på vår irrasjonalitet. Dette er Austveg et eksempel på.

Austveg er på sitt beste når hun lidenskapelig taler for alle kvinnene som dør årlig verden over som følge av utrygge aborter. Austveg har tidligere uttrykt frustrasjon over at fosteret får for mye oppmerksomhet i abortdebattene. Men hun ender selv med å havne i en annen grøft. Etter 150 sider, har hun knapt behandlet meningsmotstandernes argumentasjonsrekker, og har heller ikke noe systematisk forsøk på å begrunne sin egen posisjon. Det diskuteres sjeldent om fosteret kan være et unikt individ, med påfølgende egenverdi og egne interesser. Det vurderes knapt om vi kan kjempe for det samtidig som vi kjemper for kvinnene. Austveg ender heller i en ganske ekstrem posisjon, hvor hun ikke engang medgir at abort er et «nødvendig onde», eller avfeier all bekymring om det sorteringssamfunnet som vi beviselig har, uten særlig begrunnelse.

Et grunnleggende argument for livsvern er bemerkelsesverdig enkelt. Det går noe slikt som dette:

  1. Det er alltid galt med intensjon å ta livet av et uskyldig menneske
  2. Et foster er et uskyldig menneske
  3. Derfor, er det alltid galt med intensjon å ta livet av et foster

Om premissene her stemmer, følger konklusjonen nødvendig. Man kan i en større abortdiskusjon naturligvis stille spørsmål til begge premissene, men det finnes gode tilsvar til disse spørsmålene. Viktigst her, er det å legge merke til at en person som holder et så grunnleggende nøkkelargument, blir lite klokere av Austvegs bok, noe som må sies å være en merkelig utelatelse for en bok som påstår å handle om «etisk argumentasjon».

Heller velger Austveg en merkelig strategi ved å forsøke å så tvil om hvorvidt det tidlige embryoet er et unikt påbegynt menneskeliv. Dette er bortimot universelt anerkjent, og noe du vil finne i eksempelvis enhver elementær introduksjon til molekylærbiologi. Austveg motsier til og med seg selv når hun påstår at livet er et «kontinuum» (s. 73), ettersom selv et kontinuum ville forutsatt en start, og vi kan vise at livet til det ferske menneskeindividet uansett starter langt tidligere enn Austveg skulle ønske seg.

Stridsspørsmålet i abortdebatten står ikke der Austveg tror, men heller om den moralske statuen til dette menneskelivet. Det er liten tvil om at fosteret tidlig er (1) levende og (2) biologisk sett et menneske, men spørsmålet er heller om dette er tilstrekkelig for å ha en ukrenkelig rett til liv. Enkelte foreslår at det å være menneske i seg selv ikke er nok til å ha iboende verdi, men at det må et ytterligere kriterium til. De mener at man først trenger en viss utvikling av hjertet eller hjernen, at barnet må være bevisst, selvstendig levedyktig, eller ha et uttrykt ønske å fortsette å leve.

Problemet med alle disse forslagene, er at de er heller vilkårlige, og raskt ender med å åpne opp for spedbarnsdrap, drap på funksjonshemmede eller andre grusomheter i samme tankerekke.

Om vi ikke aksepterer at vi alle har et iboende, ukrenkelig menneskeverd bare i kraft av å være et unikt menneske, er det vanskelig å sette en logisk, forsvarlig skillelinje på et annet punkt. Men det er en annen og større diskusjon.

Oppsummert er «Abort – en etisk argumentasjon» kanskje godt egnet til å oppildne meningsfeller til kamp. Men boka er så ubalansert at den tilbyr lite til moderate eller meningsmotstandere, som gjerne ønsker å gå i dialog for å la oss overbevise om at det ikke er millioner av uskyldige mennesker årlig som får krenket sin mest grunnleggende menneskerettighet – retten til liv. Snarere får vi gjennom slike bøker bekreftet at vi har rett, og at vi må fortsette kampen for menneskets verdi, spesielt på sitt mest sårbare.

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell sort av individualistiske unge over hele den vestlige verden.

Jeg kom over noen av skriveriene hennes her om dagen. Det færre vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

En dialog om abort – del 1

I god sokratisk ånd, har jeg forsøkt å konstruere en lengre, rolig og saklig dialog om et veldig kontroversielt tema, forbi slagord og merkelapper. Dialogen er fiktiv, men mange av replikkene er direkte hentet fra egne samtaler med høyst fornuftige venner.

Person A er her en forkjemper for kvinnens rett til å velge, mens person B forsvarer fosterets livsrett.

Jeg forsøker åpenbart primært å få frem person B sin side av saken, men om jeg karikerer person A urettferdig, vil jeg gjerne arresteres for det.

For ingen av sidene er åpenbart så onde eller dumme som man gjerne kan få inntrykk av i offentlig diskurs, men begge har grunner for å tenke og konkludere som de gjør. Vi sitter alle selv med ansvaret for å oppsøke beste argumenter mot vårt eget synspunkt, og burde i all redelighet justere meningene og svarene våre etter det.

Her følger første del, som er en introduksjon til selve kjernen av debatten.

A: Tror du virkelig det er mulig å ha en sivilisert samtale om abort?

B: Ja, det tror jeg.

A: Du er vel enig i at det er litt uheldig at du som mann uttaler deg om et tema som kvinners reproduktive rettigheter?

B: Ja, det er klart en ulempe, selv om det på ingen måte er avgjørende. Men jeg kjenner mange kvinner som deler mitt syn til nær punkt og prikke. Om det jeg sier her kan gi dem gode innspill i debatten, er jeg mer enn fornøyd.

A: Jeg tror også mange vil reagere på at det fremdeles finnes slike konservative mørkemenn som deg i 2017. Har vi ikke kommet lenger enn det?

B: Om du også hadde vært overbevist om at det faktisk er uskyldige, sårbare menneskeliv som står på spill, håper jeg at du også ville holdt ut.

A: Jeg forstår at dere mener det, og kan til og med ha en viss sympati for en slik motivasjon, men gir det dere rett til å bestemme over kvinnens kropp?

B: Men å si at fosteret i magen bare er «en del av kvinnens kropp», forutsetter allerede en rekke ting. Du snakker som om det nyskapte, unike mennesket i magen bare er å ligne med et annet organ, som en lever eller en nyre. Vi vil aldri bruke fysisk separasjon som en egen grunn for å forsvare å ta livet av en siamesisk tvilling, eller en baby i navlestrengen en time før fødsel. Om min side har rett, er det din side som forsøker, ikke bare å bestemme over andres liv, men faktisk avslutte det. Jeg er ikke enig i ordbruken din.

A: Ja, språk er ladet. Du bruker også ladet språk når du snakker om «uskyldig menneskeliv» eller «unikt menneske». Men jeg er ikke enig i at et embryo eller foster i magen er et fullverdig unikt og selvstendig menneske, slik vi tenker om andre mennesker, som meg og deg.

B: Da er det vel nettopp det vi må finne ut?

A: Ja, det kan være. Men kan dere ikke i det minste være litt mer ydmyke? Jeg kan ikke forstå hvordan dere kan være så dogmatiske. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere kan påstå å vite at fosteret være et selvstendig menneskeliv. Saken er da ikke så i sort-hvitt..

B: ..nei, tvert imot. Jeg vil påstå at det er din side som er dogmatisk, for det er dere som har de sterkeste påstandene. For argumentets del, kan vi gjerne anta at det er stor tvil om hvorvidt fosteret er et fullverdig menneskeliv. Vi får da likevel fire alternativer, og bare fire:

  1. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
  2. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  3. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  4. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.

Om du hadde visst at det er alternativ (1) som er sant, og hadde klart å overbevise oss om det, hadde jeg, og alle andre livsvernsforkjempere, skyldt deg en kjempestor tjeneste. Da hadde vi kunnet slappe av, uten å bekymre oss for at kanskje millioner av fullverdige, uskyldige menneskeliv avsluttes med viten og vilje over hele verden hvert år. De fleste av oss står jo ikke akkurat i denne kampen fordi det er så himla gøy, eller fordi vi får en hemmelig, pervers nytelse av tanken over å kunne herske over andre. Vi må tåle mye hets for å være både mørkemenn og tilbakestående, men vi tror kampen for det uskyldige mennesket er verdt det.

Videre fra (1), så uavhengig av om (2) eller (3) over er sann, så hjelper det bare min sak. Hvis du skal rive ned en bygning ved å sprenge den, og du ikke vet om det fortsatt befinner seg mennesker i den, er du fortsatt grovt uansvarlig i å fortsette med sprengning, uavhengig av om det skulle vise seg å være mennesker der eller ei.

Se, jeg som forsvarer livsvern, behøver ikke å forsvare (4). Jeg trenger bare å forsvare at alternativ (1) ikke er faktum. En eventuell tvil hjelper min side.

A: Det kan jeg godt forsøke snart. Men først. Det er flere ting som står på spill her. Har du ingen sympati for at det finnes mange unge kvinner der ute som rett og slett ikke føler seg i stand til å bære frem og oppdra et barn? Er du ikke enig i at alle barn har en rett til å være ønsket?

B: Hvordan kan en rett til å være ønsket trumfe over en rett til å fortsette å…leve? Om du spør de fleste foreldre noen måneder eller år etter fødselen, finner du at nærmest samtlige av dem opplever en dyp kjærlighet til det barnet de i utgangspunktet ikke ønsket. Vi mennesker er fantastisk tilpasningsdyktige.

Men jeg skal være den første til å innrømme at livsvernsforkjempere burde stille seg i første rad for å gjøre det enklere for foreldre i en vanskelig situasjon å bære frem barnet. Det er en kamp med både sosiale og politiske midler.

A: Det høres vel og bra ut, om det bare hadde sett oftere slik ut i praksis. Er du ikke redd for å heller ta oss tilbake til en mørk fortid hvor kvinner må bruke strikkepinner i skjul?

B: Men er det egentlig et argument? At fordi noen velger å bruke strikkepinner til å avslutte menneskeliv, så skal vi heller gjøre det enklere for dem? Ville vi brukt et slikt argument i andre spørsmål vi anser som gale? Fordi noen skader seg under et væpnet bankran, burde vi heller bare rekke folk penger over disken?

A: Du forstår vel at det er ganske fornærmende å sammenligne abort med bankran? Det er mange som ikke tenker det er galt i det hele tatt.

B: Det kan så være. Men fordi mange tenker noe, betyr ikke det at de har rett. Selv om mange en gang tenkte at sola gikk i bane rundt jorda, fikk vi siden bedre kunnskap. Selv når mange folk forsvarte slaveri av mennesker med mørk hudfarge, fordi de mente at de uansett ikke var fullt ut menneskelige, fikk vi heldigvis bedre kunnskap om det også. Jeg tror fremtidige generasjoner vil dømme oss for hvordan vi behandlet våre mest sårbare og uskyldige i vår tid.

A: Og du mener at du sitter der med «bedre kunnskap»? Vet du hvor mange mødre i verden som dør som følge av usikre, illegale aborter?

B: Vet du hvor mange mennesker i verden som dør som følge av sikre, legale aborter?

A: Men det forutsetter at fosteret er et menneske, slik som meg og d…

B: ..ja, men er det ikke det vi skal diskutere?

A: Okay, la oss komme i gang.

Del 1 slutt.

Illustrasjonsbilde fra iStock.

Den informerte abortdebatten

Publisert på Menneskeverd.no 18.03.16

Saken om fosterreduksjon, hvor man kan få valgt bort en av to tvillinger, fikk plutselig abort opp i det offentlige lyset igjen. Og det vil nok bli tilfellet med jevne mellomrom, selv om vi ikke alltid skulle ønske det. Men som Civita-leder Kristin Clemet gjentar ofte, så er og bør abortdiskusjonen være et etisk dilemma som tas på alvor og fortjener mer refleksjon enn raskt malte sort-hvite grøfter tillater oss. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at ikke alle spørsmål bør være enkle. Noen ganger har menneskeheten godt av tung refleksjon rundt vanskelige etiske spørsmål som en nødvendig del av en seriøs modningsprosess.

Enkelte kritikere har rett i at det kan virke inkonsekvent å bringe opp store etiske kvaler ved fosterreduksjon, når vi likevel har en liberal holdning til selvbestemt abort som sådan. Man kan muligens forsvare et relevant skille ved å vise til sen-psykologiske virkninger på gjenværende tvilling og foreldre, som for alltid vil gå rundt med et levende minne på en fortidig beslutning og muligheten for et alternativt historieforløp. Men kanskje er det heller det spesifikke ved tanken på fosterreduksjon som får frem barnets perspektiv, og som oppleves som ubehagelig for mange.

Dette er en etterlysning etter å få den overordnede abortdiskusjonen vekk fra bare å være retorikk, slagord og mer eller mindre føleri.

Det må imidlertid kvalifiseres. Alle som berøres direkte av hvert enkelt abortdilemma, har en stemme som burde lyttes til i alle tilfeller. Personer i en tøff livssituasjon er lite tjent med at fremmede mennesker skal legge videre steiner på deres allerede tunge byrde. Men når vi diskuterer abort på et prinsipielt basis, er vi alle tjent med en visshet om hva som er de reelle spørsmålene vi må stille.

For eksempel er det klart at fosteret er et liv av sorten «menneske» fra første begynnelse. «Pro-choice»-bevegelsen argumenterte i tidligere tider ofte for at fosteret ikke kunne sies å være et reelt menneske, men utvikling i moderne biologi har bortimot avgjort dette spørsmålet. Det er nå åpenbart at alle deler i organismen jobber sammen for et enhetlig hele fra første stund i noe som ikke kan kategoriseres på noen annen måte enn som et menneske.

Physicians, biologists, and other scientists agree that conception marks the beginning of the life of a human being—a being that is alive and is a member of the human species. There is overwhelming agreement on this point in countless medical, biological, and scientific writings.
Fra “The Human Life Bill” S-158

 

Så hvis vi vet at fosteret fra første stund av er et menneskelig liv, hva er da de gjenstående distinksjonene? Hva er kriteriene som kan rettferdiggjøre oss i å trekke skillelinjer mellom statusen til ulike former for menneskeliv? Mellom et 2 uker gammelt foster, et 40 uker gammelt foster, et nyfødt barn, meg selv, en funksjonshemmet, en næringslivsleder eller en pensjonist?

Det er vanskelig å komme seg unna det nesten klisjéaktige spørsmålet på et eller annet tidspunkt: Hva er et menneske?

Eller kanskje mer presist: Hva skal til for at et menneske har et såkalt menneskeverd?

I nåtidig akademisk litteratur er det mest vanlige grepet å skille mellom hvorvidt det menneskelige livet kan sies å være en person eller ikke, hvor personstatus er det avgjørende for å kvalifisere til menneskeverd. Så vi virker altså til å sitte igjen med to alternativ:

  1. Det menneskelige livet er ikke en person, besitter ikke et ukrenkelig menneskeverd, og kan behandles på linje med alt annet liv vi ikke tildeler en menneskelig personstatus.
  2. Det menneskelige livet er en person, og besitter et ukrenkelig menneskeverd.

Noen representanter for det første alternativet hevder at det nødvendige kriteriet for personstatus, er et visst nivå av kognitiv kapasitet. Men hvordan sikrer man at denne terskelen ikke er arbitrært satt, hvor intensjonen kanskje er at nye fostre faller utenfor den ene dagen, men hvor funksjonshemmede og demente eldre så følger etter?

Andre ser for seg at det avgjørende må være at barnet kan sies å ha selvbevissthet, og et reelt ønske om å leve. Men hvis selv ikke nyfødte barn, og barn helt opp mot et par år, har dette, har vi vanskelig for å legitimere at disse kan miste livet av den grunn.

Jeg later derfor ikke som at jeg er nøytral selv. Jeg skulle oppriktig ønske at noen kunne klare å overbevise meg om at alternativ 1 er det eneste fornuftige alternativet. Det ville gjort alt så mye enklere. For mens det i det hele tatt kan være tvil om hvorvidt alternativ 1 eller 2 er riktig, virker det mer naturlig at agnostisismen berettiger oss i å være mer konservative av hensyn til å ikke gjøre utilsiktet skade. Å henvise til kvinners rettigheter til egen kropp er å anta det som forsøkes demonstrert, for det relevante spørsmålet er fosterets status.

Om vi konkluderer med at fosteret ikke har personstatus, er kvinnens kropp åpenbart det tungtveiende. Men i motsatt fall, har fosteret et relevant perspektiv, og det er plutselig en ny person til stede med en ukrenkelig rettighet. Da blir uttrykket «selvbestemt abort» en avsporing, for det vil aldri være barnet som velger bort seg selv. Da kan vi heller ikke forlange at utenforstående mennesker skal tie still, dersom de reiser stemmene på vegne av rettighetene til andre mennesker i deres eget samfunn.

Da virker det brått vanskeligere å veie disse opp mot hverandre, og en overtalelse vil kreve ekstraordinære argumenter, som fare for mors liv eller fosterets manglende levedyktighet, og ikke bare være en sak om egne preferanser for antall barn. At en person ikke kan høres eller forsvare seg selv, kan vanskelig bli en unnskyldning for hvorfor det kan falle utenfor den sosiale kontrakten som gjelder alle oss andre.

Noen prioriteringer kan vi med visdom gjøre. Først og fremst å legge til rette for å skape gode alternativ for liv, med gode støtteordninger for den som gir avkall på nødvendig lønn, men fortsatt har husleie og måltider å finansiere. God undervisning må tidlig synliggjøre risikoene for uventet graviditet og hjelpeordninger. Deretter trenger vi å fordele byrden av en slik oppgave, slik at både menn og kvinner står opp for det ansvaret det er å elske og oppdra neste generasjon på en god måte, selv når det går på bekostning av den enkeltes preferanser og optimaliserte karrierevei.

Men deretter må vi alle forsøke å søke svaret på spørsmålene om hva et menneske er, hva et menneskeverd er, og hva som gir personstatus.