Tag Archives: bevissthet

Et kræsjkurs i moderne bevissthetsfilosofi

Talene fra Veritaskonferansen 2016 er ute her nå. Der bidro jeg med to seminarer – et kort og et langt.

Først ut er kortseminaret, som er en sprint om bevissthetsfilosofi, også kalt sinnsfilosofi.

Hva handler bevissthetsfilosofi om? Kan sinnet vårt reduseres til kjemiske prosesser? Hvordan kan fysisk materie gi opphav til det mentale? Kan være mentale prosesser forårsake fysiske effekter, eller er disse uavhengige? Hva da med fri vilje? Dette er noen av spørsmålene som dukker opp i dette fagfeltet.

Seminaret her er ikke ment å konkludere med noe som helst, men bare gi en rask innføring til feltet og en skisse over de mest populære posisjonene der ute.

Les mer om bevissthetsfilosofi på denne taggen.

Trekk pusten dypt, trykk play, og forsøk å henge med. :)

PS: Jeg har nå opprettet en egen fane øverst, hvor jeg har samlet alle siste foredrag som har vært tatt opp på lyd/video.

Din tanke er fri – fri fra materie

(Publisert i Vårt Land 06.11.13)

Det var en tid hvor folk tvilte på om Gud eksisterte. Nå tviler de, ironisk nok, på om de selv eksisterer.

For kan det finnes noe som kan kalles for en sjel eller en selvstyrende «person», midt blant alle nerveceller, tilhørende molekyler og kjemiske koblinger? Er vi bare animerte, godtroende marionetter i en verden styrt av fastbestemte naturlover?

Bjørn Vassnes skriver 9. oktober i Aftenposten om en gradvis redusering av mennesket, takket være «vitenskap». Dette kan virke som en naturlig slutning dersom man ser på utviklingen de siste århundrene. Vi lærer stadig mer om hvordan mennesket fungerer, og kan putte det inn i detaljerte modeller.brain-machine-interface

For hvis virkeligheten består utelukkende av styrt fysisk materie og energi, må vel alt i prinsippet kunne forklares som rene lovmessigheter innen fysikk, kjemi og biologi? Med rent fysiske forklaringer, kan det ikke være tanker om noe, siden fysikk ikke har slike egenskaper, men kun er spinnende kvantepartikler.

Din frie vilje, dine ønsker, gleder, sorger og tanker om ting må være illusjoner, hvis alt utelukkende er fysisk determinert av nevroner i hjernen din som skyter rundt i faste mønstre. Hadde jeg visst plasseringen av alle atomer i kroppen din, inkludert alle lovene som virket inn mot dem, kunne jeg i prinsippet forutsett alle dine tanker og valg frem til den dagen du dør, i god ånd etter velkjente Laplaces demon. Demonen som kunne forutsi universets forløp til evig tid. Kan man tro noe annet som en konsekvent, materialistisk ateist?

Vent litt. Hva om det er alt dette som er overtro?

Det er nemlig ingen grunn til å kjøpe den materielle historien. Hvis dette er hele historien, er det ingen grunn til å tro at den fysiske materien og de kjemiske forbindelsene som utgjør deg, på noen som helst måte er i stand til rasjonell tankegang og objektiv kunnskap om verden. Analogier fra sinnet vårt til moderne computere er populære, men i beste fall sterkt misvisende, og hjelper deg ikke langt på vei. Det moderne mennesket har skapt seg en merkelig forestilling om at man har forklart en ting, dersom man kan dele det opp i små nok deler, kvantifisere det og plassere det inn under matematiske modeller. Men kvantitative forklaringer erstatter på ingen måte kvalitative. En bok forklares ikke av papir og innbinding, like lite som Ibsen forklares av nevrovitenskap.

Den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet var avhengig av å prioritere nytte og definerte seg selv ut av enhver mulighet for å skape bilder av helhetlige sannheter. Menneskets mentalitet var en av tingene som snart skulle bli ofret på pragmatismens alter. Sir Francis Bacon, en av grunnleggerne av moderne vitenskapelig metode, var klar over hva han bortprioriterte, og lot derfor å ikke den nyttige naturvitenskapen overkjøre hele hans virkelighetsforståelse, ulikt enkelte moderne.

Filosofen William Stace beskrev i 1948 denne revolusjonen som den største i menneskehetens historie, men den hadde mistenkelig nok lite med vitenskap å gjøre, men et skifte i «ethos» eller holdning til vitenskapens rolle som å «forutsi og kontrollere naturen». En utelukkende filosofisk avgjørelse.

Nå er det ingenting galt med naturvitenskap, men problemet er når vi blir historieløse og tror at naturvitenskapens metodologiske naturalisme, på noen som helst måte erstatter vårt behov eller mulighet for å finne sannheter utover dette. Å overse dette forandrer ikke den objektive virkeligheten, noe mer enn at det å nekte og ta av meg mine røde linser, gjør alle ting røde.

Vassnes viser til Churchlands, et filosofpar som ganske ukritisk lar naturvitenskapen overstyre rasjonell filosofi i å forklare menneskesinnet på en reduksjonistisk måte. Optimalt sett skal alt erstattes med begreper om kjemikalsammensetninger og nervefyringer, også i vanlig dagligtale. Man kan se for seg romantikken blomstre når praten først får gå fritt om endorfiner, enkefaliner, dopamin og serotonin på sengekanten.

Churchlands, lik andre meningskollegaer, er forbløffende sneversynte i å tro at vitenskap krever deres konklusjoner. Ulikt hva Vassnes måtte tro, er ikke slik at reduksjonisme er upopulært fordi den er usmakelig, men fordi den er hinsides all fornuft.  Konklusjoner som er bisarre, og beviselig falske. Så kan vi heller la Vassnes’ forskrudde historieforståelse om kardinalene ligge til en annen gang.

For det er grunn til å tro at den tilfeldige, materialistiske historien nærmer seg slutten. Thomas Nagel, uttalt ateist og den kanskje mest anerkjente filosofen i USA, viser en rekke punkter hvor den ikke kan gi en forklaring, selv ikke i prinsippet. Dette inkluderer ting som bevissthet, vilje, intensjonalitet, hvordan liv oppsto fra død materie, og enda mer. Argumentene er mange, gode og har kommet fra flere hold i en lang årrekke.

Merk at de fleste av disse ikke bare er usannsynligheter, men logisk umulige. Det er derfor lite troverdig å svare med at naturvitenskapen antakeligvis vil finne frem til svaret, bare den får nok tid. Tvil er ikke alltid en dyd, men kan også være en unnskyldning for å henge fast i utdatert tankegods. Som Thomas Nagel sier, har vi ikke bedre grunnleggende verktøy for å finne sannhet i dag enn i Aristoteles dager. Kanskje hadde nettopp Aristoteles og etterfølgeren Thomas Aquinas det riktige svaret hele tiden?

Vitenskapsfilosofene Michel Bitbol og Bernard D’Espagnat går så langt som å si at filosofisk materialisme er falsifisert. For hva gjør man når en filosofi for å forstå naturen har møtt veggen? Man fortsetter ikke å stenge hodet i veggen, men forkaster filosofien, og lar det sjelelige, mangfoldige mennesket komme til sin rett igjen.

God naturvitenskap må løsrives fra uvitenskapelig, materialistisk kvasireligion og settes inn i kontekst av et større og mer helhetlig bilde, hvis den skal gå fremover i å beskrive objektive virkeligheter.

(Red: Denne kronikken er forsvart i større grad i dette innlegget)

Mindblowing og andre eventyr

Menneskesinnet er fantastisk spennende. Nettopp fordi det angår hver og en av oss, og alt vi lærer og opplever i denne verdenen. Samtidig er “Philosophy of Mind” kanskje det området hvor du vil møte forbløffende mange korttenkte påstander, gjerne under falsk påskudd av “vitenskapelighet” og “ærlighet”. Påstander som at menneskesinnet BARE ER kjemiske reaksjoner, nevroner, oppførsel, en computer, osv. Forsøk på mindblowing!

Mind-Blown

I forkant av en kommende aviskronikk (Red: Nå publisert her) på nettopp dette temaet (som forhåpentligvis vil få endel kritikk hvis folk er nok engasjert), så kan jeg jo allerede nå (Prophetic Style) forsvare og skrive litt bakgrunnsinformasjon om temaet, basert på den kjente amerikanske filosofen John Searle. Searle er mannen bak boka “The Rediscovery of the Mind”, den glitrende artikkelen “Is the Brain a Digital Computer” og det kjente “Chinese Room”-argumentet. Searle er en elegant, men knalltøff kritiker av alle former for å avvise eksistensen av menneskesinnet, sammenligne det med en computer, eller redusere det ned til forklaringer på nerve- og partikkel-nivå.

Kort sagt alle forsøk på å blindt la empirisk naturvitenskap overstyre rasjonell filosofi i forsøk på å beskrive mennesket. Denne irrasjonelle tenkemåten vil du møte mange steder, ubevisst og bevisst, så vær svært kritisk. En forbannelse i vår tid er nettopp at mye popvitenskap (og flere nyateister) ironisk nok har klart å fremstille denne tenkemåten som intellektuell. Folk som ønsker merkelappen på seg selv, sprer så om seg med scientistisk nonsens på kommentarfelter, forum og andre steder. Sjekk f.eks. intervju om kritisk tenkning fra K7 eller reaksjoner på Torkel Brekke sin siste artikkel i Aftenposten.

Eliminativ materialisme

La oss så se hva reduktiv/eliminativ materialisme er og hvordan Searle beskriver det. Vi har allerede behandlet temaet såvidt i første innlegg om Nagel og tildelt posisjonen en egen theme-song. (En veldig fengende en indeed).

“Dette argumentet er så dårlig, at det faktisk er flaut å måtte presentere det for dere. Men mange kjente filosofer har forsvart argumentet, så jeg må nesten fortelle dere om det.”
– John Searle, under forelesning på Berkeley University om sinnsfilosofi

Eliminativ materialisme, enkelt forklart, går ut på at siden vi har klart å bryte opp ting som farger, materie, væske, og soliditet i mindre fysiske deler, som fotoner, lysbølger, kvantepartikler og molekylbevegelser, så har vi “forklart” farger, materie og soliditet. Siden ting i mennesket som bevissthet, ønsker, frykter, håp, tanker, osv, ikke lar seg bryte ned i mindre fysiske bestanddeler, må derfor disse være en illusjon. Et slags biprodukt av nervefyringer og kjemiske reaksjoner.

Dette er naturligvis svært misvisende. Som selv Bertrand Russell vitner om, har vi IKKE forklart ting som farger, materie, kausalitet og gravitasjonskrefter, tross matematiske ligninger. Det ironiske er at vi faktisk fremdeles ikke aner hva de ER. Selv om væske svarer til molekylbevegelser, så er væsken fortsatt flytende. Selv om f.eks. farger svarer til lengden på lysbølger som treffer retina i øyet ditt, sier dette lite om den objektive virkeligheten av at f.eks. sofaen min faktisk ER rød. Teorier om Humes psykologiske forventninger til årsak/effekt eller hvordan materie virker mot hverandre, sier heller ingenting om hva kausalitet eller materie ER.

Posisjonens mest kjente forsvarere er Alex Rosenberg, ekteparet Churchlands (som jeg angriper i kronikken), og antakeligvis også nyateisten Daniel Dennett. Den mest sofistikerte versjon av argumentet går slik: våre allmenne påstander om hvordan sinnet fungerer, med ovebevisninger, tanker, ønsker, håp, osv, utgjør en slags primitiv teori; en “folkepsykologi”. Men som med andre primitive teorier, kan innholdet bare forsvares dersom teorien er sann. Siden Churchland et al. konkluderer med at teorien “folkepsykologi” er motbevist, som mange andre “folketeorier” gjennom historien, kan vi heller ikke tro på ting som bevissthet, frykt og tanker, men disse må være illusjoner.

Searle beskriver et parallelt argument innen fysikk, hvor vi måtte sagt at siden “folkebegrep” som fotballag, stasjonsvogn og tennisracketer ikke er reduserbart til et enkelt lag, bil eller racket, så eksisterer ikke fotballag, stasjonsvogner eller tennisracketer. Argumentet hviler på det åpenbart falske premisset om at for enhver empirisk (kunnskap vi får gjennom sansene) teori med tilhørende ordbruk, må denne svare til enheter kjent fra basic vitenskap.

I forlengelsen av det er det overhodet ingen grunn til å tro at folkepsykologi er motbevist på noen som helst måte. Nok en gang ønsker scientisten å definere seg til seier.

Andre materialister i denne tradisjonen argumenterer med at mentale fenomen egentlig ikke eksisterer, siden de ikke korresponderer til en bestemt hjernetilstand. En analyse av tilstanden til en persons hjerne, vil aldri fortelle oss nøyaktig hva slags mentale fenomen den opplever. Tidligere var argumentet at mentale fenomen ikke kunne eksistere siden man trodde de korresponderte med en bestemt hjernetilstand. Et tydelig vitne på hvor desperat materialisten er i å kvitte seg med mentale tilstander.

“I cannot believe that these guys are actually taken seriously and have articles published in Philosophical journals”,
– John Searle i forelesning

Kort sagt: tre fryktelige argumenter!

Et av Searles mest kjente argumenter mot at menneskesinnet fungerer som en computer, er at vi ikke bare er i stand til å lese syntaks, men også semantikk. Jeg er ikke bare programmert til å trykke “4” på tastaturet når jeg blir stilt det generiske spørsmålet “2+2=?”, men jeg kan faktisk også analysere hva jeg svarer på, hva tegnet “4” betyr, og om svaret er riktig. Litt overforenklet betyr det at vi ikke bare tenker ord og tegn, men vi er også i stand til å identifisere meninger eller sannhetsverdier bak dem. Ifølge Chinese Room-argumentet og som kritikk av Turingtesten, kan derfor en computer aldri sies å forstå kinesisk, på samme måte som et menneske faktisk kan forstå kinesisk.

I tillegg husker vi fra forrige post om Nagel, at også han bekrefter at alle forsøk på å fjerne menneskesinnet eller redusere det ned til fysiske forklaringer som oppførsel eller nerveaktivitet, er logisk selvmotsigende.

Filosofer som Churchland, Rosenberg og Dennett burde ikke få en misvisende status som “vitenskap”, men behandles med en solid klype salt. Dette er ikke vitenskap, men bare dårlig filosofi.

Mind cannot be blown away!

Nagel vs. røkla, del 2: En historie om det “overnaturlige” mennesket

Da fortsetter vi til andre del om Thomas Nagel (første del her), en eminent amerikansk filosof som i fjor forfattet perlen “Mind and Cosmos”. Disse to postene vil følges av mange poster med egne og andres refleksjoner om hvorfor jeg tror vi til slutt vil ende opp med Gud og et teleologisk (målrettet) univers som det mest rasjonelle (aka eneste) alternativet. PS: Gud er ikke her et vitenskapelig “hull” hvor vi fyller han inn (contrary to popular belief, har de største kristne tenkerne aldri drevet med God-of-the-gaps). Han er heller ikke en hypotese eller “sannsynlig forklaring”, men en klassisk Gud er her en helt nødvendig deduktiv konklusjon, gitt at rammeverket og resonnementet holder.

Reisen til Nagel viser et stort stykke ærlighet, integritet og evne til kritisk tanke som er sjelden å komme over i disse dager. Forrige post var mer et helhetlig sammendrag og innledning. Nagel, på samme måte som Rosenberg, er villig til å innse hvor bisarre implikasjonene av materialisme er, men i motsetning Rosenberg velger han heller å avvise det. Men helt konkret; hva er argumentene hans? Det må sies at Mind and Cosmos er en relativt kort sammenlegning (128 sider) over hans tidligere skriverier, hvor han utdyper det meste av dette i større detalj.

Kort oppsummert er Nagel sitt hovedargument følgende: Det er fire ting en standard materialistisk darwinistisk forklaring på mennesket mest sannsynlig ikke vil forklare, eller ikke i prinsippet kan forklare.Da Vinci

  1. Hvordan et livløst univers kunne utvikle liv på jorda med en slik ufattelig høy kompleksitet, i løpet av så “kort” tid.
  2. Utviklingen av et så utrolig mangfold av ekstremt komplekse livsformer fra de første livsformene, i løpet av så “kort” tid.
  3. Hvordan bevissthet oppsto fra rå materie.
  4. Eksistensen av objektiv rasjonalitet og verdi, i tillegg til at det eksisterer skapninger med en slik type kognitive fakulteter som er i stand til å fatte objektiv virkelighet og verdi, og som blir motivert av verdi. (My personal favorite)

Nagel kunne også supplert med ting som hvordan det i det hele tatt kan ha blitt skapt et univers ut av ingenting (uavhengig av om det er evig eller begrenset ut fra “The Everywhere Stretch” aka Big Bang). F.eks. noen punkter om den kosmiske fininnstillingen, hvor det finnes en mengde konstanter som er så <sett inn ufattelig forsterkende superlativ her> fininnstilte for at det i det hele skal kunne eksistere ting som stjerner, galakser, planeter, kretsløp, svigermødre, omskjæringsdebatter, osv. Disse konstantene virker også “designet” (de har ikke nødvendig eksistens, og alternativene blir derfor “sjanse” eller multivers, som selv må være fininnstilte), og er fininnstilte til en absurd liten sannsynlighetsgrad som bokstavelig talt er utenfor menneskets fatteevne. På sistnevnte er den unge, agnostiske kosmologen Luke Barnes en fantastisk kilde (ja, han feier naturligvis folk som Victor Stenger av banen). Robin Collins er for øvrig den kanskje mest kjente kilden til argumentet her, selv om jeg heller ville gått til Aquinas’ Fifth Way.

Nagel viser til hvordan den vitenskapelige revolusjonen var avhengig av en sterk begrensning helt fra starten. Nemlig å frata verden alle mentale stater, inkludert bevissthet, mening, hensikt og formål. De fysiske vitenskapene står igjen med deskriptive studier av de materielle elementene i universet, gjerne underlagt matematiske forklaringer, med kjente og ukjente lover som tilsynelatende påvirker deres oppførsel innenfor tid og rom.

Men muligheten for fysikk til å forklare alt (en såkalt “Theory of Everything”) er umulig av nettopp disse grunnene. Man vil aldri kunne komme inn i den subjektive førstepersonsopplevelsen som organismene selv har. Siden mentalitet er nettopp så viktig for å forklare utviklingen av levende organismer, fra encellede organismer, gjennom primitive dyr, til mennesker, må derfor den biologiske utviklingen inneholde mer enn rent fysiske prosesser. Nagel er dessuten tilhenger av Alvin Plantinga’s kjente evolusjonsargument mot naturalisme (EAAN), som kort går ut på at våre kognitive fakulteter ville vært fullstendig upålitelige dersom den materialistiske evolusjonære historien var hele forklaringen.

Det betyr at vitenskap, hvis den skal gå videre fremover i å forklare universet, må inkludere teorier om mentale fenomen, altså “mind”, og til syvende og sist alt vi lærer av kunnskap gjennom vår subjektive person, altså “kosmos”. (Mind AND Cosmos der altså. Litt samme sjarmen som når skuespilleren uttaler filmtittelen I LØPET AV filmen).

Nagel deler opp etablerte forklaringer slik. Vi kan…

  1. Forklare mentalitet ut fra egenskaper ved det fysiske, som mønstre for atferd eller neuronaktivitet.
  2. Nekte for at det mentale eksisterer, annet enn som en illusjon.
  3. Forklare det som en tilfeldighet eller en uforklart egenskap ved fysiske organismer.
  4. Tro at det har en forklaring, men ikke en som tilhører vitenskap, men teologi. Altså at menneskesinnet har blitt tilført den fysiske verden gjennom guddommelig inngripen.

Nagel avskriver de to første, med god grunn, som åpenbart selvmotsigende løsninger (selv om de har mange forsvarere). Man kan prøve lenge på å forklare at et eple EGENTLIG ER en appelsin, men før eller senere må du gi opp. Nr. 3 beskriver Nagel som fullstendig usannsynlig, men han godtar likevel ikke nr. 4, selv om han legger til at de fleste versjoner av teisme er kompitable med den vitenskapelige historien til nå. Årsakene til dette forklarer han med at man ikke burde gå utenfor universet for å se etter årsaker, og at han ikke VIL at teisme skal være sant.

Han sier selv at han foretrekker en naturalistisk, men ikke-materialistisk versjon (selv om jeg tror at han bare avviser en moderne misforstått Gud, mens han ville oppdaget at Gud fra klassisk teisme er akkurat det han er på utkikk etter). Nagel har ikke selv noen tydelige forslag til hvordan en slik løsning skal se ut (kanskje noe lignende neural monisme eller panpsykisme), men viser til at vitenskap må komme lenger enn sine nåværende kunstig innebygde begrensninger for å komme dit, som f.eks. gjennom en teleologisk (målrettet) forklaring på universet.

Men det finnes gode grunner til at vi burde foretrekke en klassisk teistisk forklaring på dette, fremfor en ateistisk, eller å måtte ty til en atskilt kartesisk dualisme, og at bevisene peker mot nettopp dette. Før nyateistene kaster seg over den siste setninga, mener jeg selvfølgelig inkludert de filosofiske bevisene, og ikke bare de empiriske (ingen får lov til å bevis-definere-seg-til-seier her). Det er jo tross alt virkeligheten vi har lyst til å lære om, og ikke blande inn dypt irrasjonell scientisme?

Følg med videre!

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.