Tag Archives: bjørn are davidsen

Hedensk juleblot og kristen jul

En fast juleprosedyre hvert år er at noen vil påstå høylytt at den kristne jula egentlig bare er en kupping av førkristne feiringer og spesielt det hedenske juleblotet. Men hvor godt står den påstanden?

Gjestepost av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse. Husk å bokmerke bloggen hans for å lese mer grundig og tidsaktuelt arbeid.

Det er første søndag i advent i morgen og hva kan være bedre enn å innlede høytiden med den opprinnelige og lengre utgaven av artikkelen som jeg lenket til sist søndag.

Det handler altså om tradisjonen med å koble julefeiringen til eldre fester, slik vi finner den i media år etter år, ikke minst på  Human-Etisk Forbunds websider, uten overskriften Juletradisjoner og julens historie.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at man tradisjonen tro lar påstandene stå også gjennom årets advent.

Nå er det jul igjen

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter.

Det er særlig tre myter som går igjen.

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».

For det andre at datoen har noe med vintersolverv eller gamle guders fødselsdag. Dermed kan vi lese på samme sted at

Fra den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag har vi selve tidspunktet – det daværende solvervstidspunktet.

Det er dermed en «ofte gjentatt unøyaktighet at man feirer jul “fordi da ble Jesus født”. Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.

At alle tre forholdene et godt stykke på vei er misvisende, hindrer ikke at de blir gjentatt år etter år i mange sammenhenger.

Den søte Saturnalia

Den romerske festen Saturnalia er omkranset med mystikk og misforståelser. Kildene er få og spredte. Forsøker vi å trenge gjennom disse, oppdager vi imidlertid at festen ikke stammer fra noen feiring av vintersolverv. Saturnalia inntraff ikke da det gikk mot lysere tider, men da det begynte å merkes at de var blitt mørkere. Uansett hadde feiringen ikke noe med lys å gjøre.

Det hele var en jordbruksfest knyttet til årets siste såtid, og til ære for Saturn.

At dette var en jordbruksgud var nok grunnen til at den romerske forfatteren Varro Reatinus på hundretallet før Kristus kunne hevde at gudenavnet kom av satus som nettopp betydde å så.

Når det ikke er mulig å si at Saturnalia viser «2500 år med ubrutt julefeiring», er det av to hovedgrunner som ikke er helt bagatellmessige. Den ene er at tidspunktet var et annet,  den andre at innholdet ble endret.

Datoen ble altså skjøvet på, først til rundt 14. desember, senere til 17. Feiringen varte opprinnelig én dag, etter hvert syv dager, for så å veksle mellom tre og fem dager, avhengig av ulike keiseres vedtak.

Det finnes kort sagt ikke én Saturnalia-feiring, det finnes mange.

Det er heller ikke enkelt å hevde at det er en ubrutt «julefeiring» siden innholdet i Saturnalia også kan knyttes til orgier, stripping og gambling, noen kilder antyder også menneskeofring. I den grad dagens julefeiring, kristen eller ei, er inspirert av Saturnalia er det i grunnen greit at vi har brutt til dels dramatisk med romernes feiring, med forbehold om enkelte julebord.

At noe av maten man spiste kan minne om vår julefeiring, har mindre å gjøre med kristne forsøk på å etterligne Saturnalia, enn med hva som var vanlig festmat i Middelhavsområdet.

Vår oppfatninger av hvor julefeiringen kommer fra er langt på vei påvirket av spekulativ 1800-talls polemikk fra predikanten Alexander Hislop som gjorde det til et livsverk å koble den katolske kirken til hedenskap og Satan. Det bør kort sagt ikke overraske noen at David Gwynn ved Royal Holloway-universitet i London konkluderer med at «flertallet av dagens forskere vil nøle med å godta at en nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».

Fødsel og feiring

Men stemmer det ikke at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul? Nei, det er ikke enkelt å se at dette stemmer. Det stemmer heller ikke at guden Mithras ble feiret 25. desember.

Den eneste guden vi kan dokumentere at ble feiret den dagen var den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Denne festen ble imidlertid ikke innført før under keiser Elagabalus på 200-talletog ikke populær før et par generasjoner senere.

Dermed er det interessant at vi har tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember.

Pave Telesphorus forordner omkring år 130 messer ved Jesu fødselsdag, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Datoen 25. desember er ikke nevnt før omtrent år 150 hos biskop Theophilus i Palestina, et ikke helt irrelevant område for kunnskap om dette. Femti år senere finner vi også spor hos Tertullian.

Det var imidlertid ikke desember-datoen som var utgangspunktet. Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen.

Å si at kirken stjal juledatoen fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse.

Juleblot og jul

Er så den norske julen egentlig en fortsettelse av det førkristne juleblotet, slik det har vært vanlig å hevde de seneste par hundre år?

Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet julen ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Teller vi opp, ser vi at dette er sånn rundt 12. januar.

Det som skjedde var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen, 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

 

Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk.

At det fantes mye god mat og drikke ved høytider også i det førkristne Norge er vanskelig å unngå, på samme måte som det var selvsagt at man spiste og drakk mye og godt også i kristen tid.

Dette var såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i Norge i middelalderen.

Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul i Norge, bør man i det minste vurdere å legge det til 12. januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk.

Eller man kan legge det til Saturnalia rundt 17. desember eller vintersolverv 21. desember.

Hvorvidt dette skal følges opp med bloting til Tor og Odin, eller til fjøsnissen, eller ivaretakelse av de andre … mindre kristne deler av Saturnalia, er litt avhengig av smak og behag, for ikke å si lovverk og julebord.

Det finnes uansett få førkristne tradisjoner for å feire jul i hele adventstiden.

Selv om det kan være god stemning i «same procedure as last year», bør nok flere revurdere ritualet med å slå fast at julefeiringen 25.12. er en ubrutt tradisjon fra Saturnalia eller juleblotet.

(NB: Artikkelen hos HEF er blitt forsiktig justert, slik at de mest bastante påstandene er borte, etter denne debatten.)

Da Ishtar ble til Easter

En god test for å avsløre at såkalte ‘skeptikere’, gjerne er fantastisk lite skeptiske, er når de har mulighet til å avsløre disse ‘utspekulerte kristne’ for å ha kidnappet nok en høytid. Vi så det ved juletider, og vi ser det ved påske.

Gjestepost av Bjørn Are Davidsen. Publisert her med tillatelse. Opprinnelig link her. Husk å bokmerke bloggen hans for å lese mer grundig og tidsaktuelt arbeid.

Som The Belle Jar forteller har Richard Dawkins’ Foundation for Reason and Science delt bildet under til sine 637 000 fans.

Påske - Ishtar

Sikkert som del av en kløktig strategi for å stimulere til strengt vitenskapsbaserte meninger og en ivrig etterprøvende ånd. Altså bare et tidsspørsmål før hundretusener av Dawkins’ sympatisører avslører bildet og blogger/tweeter/facer om det.

For det er jo unødvendig å nevne at det britiske Easter selvsagt ikke har noe som helst å gjøre med den babylonske Ishtar.

Selv om det høres likt ut om man uttaler begge deler litt snøvlete.

Men det hender altså at forskning er basert på mer enn hva man tenker eller sier over promillegrensen. Noen ganger skotter man rett og slett også i retning av det som på fagspråket kalles for kilder.

For det hadde jo tatt seg ut at denne berømte gruppen nye ateister svelger ultraprotestantisk propaganda med krok, søkke og snøre, i likhet med modernitetens mytemarkere på 1800-tallet, slik vi berørte tidligere i påsken.

Heldigvis finnes det rasjonalister som er rasjonelle. Og blant mye har fått med seg at dette med egg og harer ikke er nevnt i Eostre-tradisjonen (som altså uansett ikke er er variant av Ishtar eller Astarte).

Men skulle noen ha lyst til å feire påske i Ishtars ånd, er det bare å følge forelegget omtalt i Scientific American. Som altså handler mer om sex og makt enn “fruktbarhet”.

Ishtar was the goddess of love and war and sex, as well as protection, fate, childbirth, marriage, and storms – there’s some fertility in there, but as with Aphrodite, there is also an element of power. Her cult practiced sacred prostitution, where women waited at a temple and had sex with a stranger in exchange for a divine blessing (and money to feed hungry children or pay a debt).

Ishtar’s symbols were the the lion, the morning star, and eight or sixteen pointed stars—again, symbols of power.

Med andre ord er nok Ishtar ikke av dem som vil få flest støtteplakater i neste 8. marstog.

Selv om det garantert kommer dess flere på Face neste påske.

Red: Så er det kanskje ikke så viktig at påsken er en jødisk tradisjon, som stammer helt tilbake fra 2 Mosebok og utvandringen fra Egypt. Det er tross alt ikke barneskolepensum. Jo, vent…

Ingen naturvitenskap uten jul?

Informatikkprofessor Sverre Holm og sivilingeniør Bjørn Are Davidsen skriver årets mest originale julepreken i Vårt Land. Den er verdt å lese, og innledes på følgende kontroversielle måte.

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Lenke til hele teksten finnes her til Verdidebatt. Er du over gjennomsnittlig belest og reflektert, klarer du å smile til et par av de vanlige landsbyateistene som raljerer i kommentarfeltet der, og kan vie tida til mer opplyste og konstruktive kommentarer. Sigbjørn Sønnesyn er for eksempel historiker, og bærer følgelig ord med tyngre vekt.

Når man forstår at påstanden om en konflikt mellom kristendom og vitenskap, er en myte, så åpner det for å diskutere de virkelige og interessante temaene her. Altså ikke om Big Bang eller evolusjonsteorien er sann eller ikke, men hvilken filosofi som samsvarer best med naturvitenskapens filosofiske forutsetninger. Som at det eksisterer et univers, lovmessighet i naturen, rasjonelle skapninger med evne til abstrakt tenkning, matematiske verktøy som samsvarer med naturens struktur, osv, og om det er en teistisk eller ateistisk filosofi.  Temaet er tatt opp her mange ganger tidligere:

The final showdown: kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer
Kan naturvitenskapens suksess regnes som argument for ateisme?
Naturvitenskap og begrensninger…igjen (nå med empirisk kommentarfeltsevidens for at myten lever i beste velgående på populærnivå)

10410360_907609169273785_5608082787735905040_n

Science wins again…