Tag Archives: eksistens

Hvis Richard Dawkins har rett, så eksisterer ikke Richard Dawkins

På forhånd beklager. Nå er det vel allerede en stund sida det var akseptert å bringe opp navnet Richard Dawkins i sofistikerte lag. Blant annet fordi…

  • Det tragiske med Richard Dawkins, er at de temaene han uttaler seg mest om, også er de temaene han ikke er interessert i å lese seg opp på.
  • Det triste med Richard Dawkins, er at han har etterfølgere som ikke har nok bakgrunnskunnskap om disse teamene, til å forstå hvorfor de kanskje burde være litt mer skeptiske enn å  glatt kjøpe “argumentene” som allerede viser det de selv ønsker å være enige i. Fordi de selv tror at de er på riktig side i fornuftens kamp mot ignoranse og overtro. Heh, ønsker vi ikke alle det? (PS: Du kan alltid regne med Richard Dawkins Foundation for Clever Soundbites and Weak Metaphysical Presuppositions for en god latter.)
  • Det interessante med Richard Dawkins, er at når man først begynner å pakke ut alle de metafysiske forutsetningene for filosofien hans (som han selv hopper glatt over), så finner man trolig en type “naturvitenskapelig/ateistisk materialisme”, som faktisk er et av de minst troverdige alternativene for filosofi der ute i dag, og har lite å gjøre med faktiske konklusjoner av naturvitenskap. Mer om det snart.
  • Det komiske med Richard Dawkins, er at dersom han har rett…så vil han ikke eksistere.

Du kan selvfølgelig ignorere dette, og heller bli med “the Dawkins Circle”. $1.000 i året for “Reason Circle”, $2.500 for “Science Circle” eller bare $5.000 for “Darwin Circle”. Sekterisk moro for alle!

Så dermed har jeg en innrømmelse å komme med. Dette handler ikke egentlig om Richard Dawkins. Dette var bare et mine nye BI-inspirerte PR-stunt for å lure deg inn hit.

Les også:
Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.

Dette er heller en anbefaling av en ny tale som nå har blitt lagt ut fra den pensjonerte thomistiske filosofiprofessoren, Dennis Bonnette. Der tar han for seg en del antakelser som ateistisk materialisme gjør, og hvorfor en type klassisk aristotelisk filosofi er et langt bedre alternativ. Dawkins er bare brutalt utnyttet her til å hjelpe oss til å illustrere noe langt mer interessant.

“Sometimes it’s said that Thomistic and Aristotelian philosophy is just sophisticated common sense. I have no problem with that.”
– Dennis Bonnette

Mer om thomisme i min bloggrekke her, eller start på:
Fire årsaker som forandrer alt

Så hva er argumentet for at Richard Dawkins ikke ville eksistert? Vel, for å forsøke å oppsummere raskt:

For at personen Richard Dawkins skal eksistere, så forutsetter det noe slikt som at et selv er mulig. En menneskelig person, med en menneskenatur. Men for at vi skal kunne ha noe slikt som en enhetlig personhet med en menneskenatur, krever dette et overordnet prinsipp som virker i naturen. En essens, som en aristotelisk form, som subordinerer alle delene under seg. Som gjør at Dawkins’ bestandeler, som natrium-ioner, klor-ioner, hydrogen, karbon, fosfor og masse mer, ikke lenger er bare disse kjemiske bestanddelene, men plutselig er blitt til deler av personen Richard Dawkins. Altså grunnen til at mennesket faktisk er et menneske, og ikke bare en samling med et eller annet. At alle delene av mennesket, er menneske, med dets unike egenskaper. Egenskaper som aldri eksisterte i delene selv, men som først trer frem når menneskeformen er på plass.

Men dersom Dawkins har rett, er han selv bare en tilfeldig konfigurasjon av en type subatomiske partikler.  Det er de som er det eneste virkelige. I hans virkelighetssyn kan det ikke eksistere noe slikt som et overordnet kvalitativt prinsipp, som samler delene under et hele. Dawkins vil ikke være Dawkins, men det som ser ut som Dawkins, vil bare være summen av mengden med milliarder av elementer av typen hydrogen, nitrogen, fosfor, natrium, kalsium, karbon, magnesium, osv i kroppsmassen hans.

Et lignende argument kan du gi for alle ting som eksisterer, fra lenestoler til stjerner, mennesker og koalabjørner.

Virkelighetssynet til Dawkins kan altså ikke gjøre rasjonelt rede for at det eksisterer personer, mennesker, koalabjørner, lenestoler, atomer, naturvitenskap eller noe som helst. Foundation of Reason and Science…virkelig? Neppe.

“Yet nothing so excites the modern materialist as the possibility of proving that consciousness is reducible to physiology, that freedom is an illusion, that mind is a ghostly epiphenomenon of unconscious metabolisms. Every aspiring young materialist dreams of growing up to be a robot.”
– David Bentley Hart

Puuuh. Tungt, sier du? Vel, les igjen. Dette er faktisk veldig interessant, fordi det å forklare hvordan deler blir til et hele, er et stort problem for majoriteten av moderne filosofi. The one and the many. Hvis du ikke har tenkt over disse tingene, kan du være et desto lettere bytte for avledende snarveier som forlater virkelighetens gylne og fornuftige middelvei.

Ateistisk materialisme ender dermed opp, mindre som en virkelig filosofi, snarere enn en diagnose for personer som ikke er i stand til å tenke grunnleggende. Men dette var bare min raske oppsummering. Bonnette legger det ut lenger og bedre enn meg.

Merk: Det finnes naturligvis andre og bedre ateistiske alternativ enn en slik materialisme, men de fleste av dem virker til syvende og sist til å være utsatt for mange av de samme svakhetene. Jf. Bonnette.

“Laws (red: and chemical reactions) describe what’s happening, but laws don’t make anything. Laws don’t create anything. They just describe what happens. You still have to explain why they happen.”
– Dennis Bonnette

Aquinas’ tredje vei i modernisert form – en nødvendig virkelighet

Hele serien:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Hvorfor ikke bare starte høsten med en pangstart, ved å kjøre en rekke med argumenter for Guds eksistens? Guds eksistens og Guds natur er antakeligvis det menneskehetens klokeste hoder har brukt mest tid til å skrive om. Fra antikkens tenkere, til middelalderens store filosofer, til renessansens største matematikere og utviklere av den vitenskapelige metode, til flere av dagens råeste filosofer og vitenskapsmenn.

I denne posten skal jeg starte med et bevis av at det må eksistere minst en nødvendig virkelighet, før vi i fremtidige poster ser hvorfor denne virkeligheten må være Èn, absolutt simpel, ubegrenset i sine perfeksjoner, unik og må være den som opprettholder alle ting i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

3290566593_f2f8837ace

Dette er nok måten jeg tenker å skrive i en eventuell fremtidig bok, så all kritikk, råd, spørsmål, forslag, motargumenter, ris og ros settes veldig pris på! :)

Nå kommer vi naturligvis ikke helt frem til den kristne Gud med dette argumentet alene. Jøder, muslimer, sikher og enkelte hinduister vil nok nikke anerkjennede til beviset av en evig, immateriell, nødvendig, allmektig, allestedsværende, allvitende Skaper og Opprettholder av universet. For å komme helt dit, må vi argumentere for Jesu’ oppstandelse. Men vi har et bedre fundament når vi allerede har bakgrunnskunnskapen av at Gud eksisterer og at naturen selv ikke i prinsippet kan være et lukket system som strikt umuliggjør noe slikt som mirakler. Vi kommer dessuten frem til at en ekte og konsekvent ateistisk filosofi vil være grunnleggende irrasjonell, fordi den må nødvendigvis mangle en intern logisk sammenheng.

Egentlig kan disse kalles bevis for Guds eksistens, i ordets rette forstand. De er imidlertid filosofiske bevis, og ikke av den typen bevis vi både bruker og misbruker i dagligdags prat. Det er helt klart en styrke, og ikke en svakhet. For dersom Gud faktisk kunne latt seg påvise i et reagensrør, gjennom ikke-reduserbar kompleksitet i evolusjonsprosessen eller ved lukkede eksperimenter i en partikkelakselerator under høyst kunstige forhold, ville det vi hadde funnet umulig kunne vært Gud i det hele tatt. Det ville i beste fall vært en slags Marvel superhelt eller Zeus, og ikke den nødvendige kilden til all eksistens og væren. Derfor skal du være ganske ignorant for å kreve bevis at nettopp den typen. Dette krever kort sagt mer…innsats!

Det finnes naturligvis andre og bedre kilder til kunnskap enn naturvitenskap også, og vi kan vite masse om både Gud og menneskets sjel. Mer om det her.

Filosofiske bevis starter nemlig rett ved fundamentet av huset, ulikt “vitenskapelige bevis”, som først kan starte i 3. etasje, og forutsetter at vi allerede har etablert fundament, 1. og 2. etasje. Noe de fleste aldri gjør. Følgelig blir altfor mange diskusjoner om universets og Guds eksistens fort veldig overfladiske. Siste ord i denne typen filosofiske bevis holder seg upåvirket av naturvitenskapelige fremskritt, selv om de kan informeres og belyses av dem.

Så argumentet går som følger:

1.1 Bibelen sier at Gud eksisterer

1.2 Hvis Gud eksisterer, så må Bibelen være sann

1.3 Derfor må Gud eksistere (fra 1.1 og 1.2)

Neeeeida, jeg har faktisk noe litt bedre i tankene. Men for mange, både kristne og ikke-kristne, virker det som om sirkeleksempelet ovenfor representerer hvor meningsløst det er å forsøke å bevise Guds eksistens.

aquinas-tide

Jeg skal forsøke å omformulere Thomas Aquinas’ sitt tredje gudsbevis, og utlegge det i en “moderne” kontekst. Nemlig nødvendigheten av Gud som skaper og opprettholder for all kontingent eksistens. Aquinas’ sitt bevis er nok fullt mulig å forsvare den dag i dag, men ordbruken hans hører hjemme i en egen kontekst. Noe vi ikke trenger å bruke masse tid på å forsvare dersom vi bare tilpasser litt. Selv om undertegnede likevel liker å forsvare konsept som prinsippet om kausalitet (årsak-effekt) på Minerva.

Jeg skal særlig bruke to nye ord, som jeg raskt kan gi min definisjon av her. Hvis du leser over denne to ganger, og holder tunga rett i munn, tror jeg de fleste skal klare å følge resten av argumentet helt ut:

Kontingent: Enhver kontingent virkelighet kan befinne seg i en tilstand av å være (eksistens) eller av å ikke være (ikke-eksistens). En kontingent virkelighet kan både eksistere og ikke eksistere, kontra en ikke-kontingent virkelighet, som har nødvendig eksistens.

Betinget: Å være betinget i denne sammenhengen, vil si at en virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens. Altså avhengig av en annen virkelighet for å oppfylle sine betingelser, kontra en ubetinget virkelighet, som eksisterer nødvendig.

For eksempel er en katt en betinget virkelighet, ikke bare på grunn av at den har opphav i sin kattemor og kattefar, men siden den er avhengig av celler og struktur av celler for sin eksistens. Ingen celler – ingen katt. Celler er igjen avhengig av molekyler og struktur gjennom såkalte kjemiske bindinger for sin eksistens. Helt ned til fundamentalpartikler…og videre.

Merk at betingelsene oppfylles i rekkefølge av eksistens. Altså vertikalt. Ikke horisontalt, som f.eks. innenfor tid. Det vil si at argumentet holder selv utenfor tid, i et evigvarende univers, eller selv om en ung gravid mor i 1990 får tak i en tidsmaskin og føder en sønn i 1921. Argumentet gjelder hva som holder mor og sønn i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

Merk også at ordet virkelighet brukes i en veldig bred forstand her, og er på ingen måte begrenset til en bølge, partikkel eller et materielt objekt som en stol, en stein eller et atom. Det inkluderer også såkalte naturlover, rom, tid og alt som kan sies å….vel, eksistere!

Så la oss først sitere Aquinas’ sitt sammendrag av denne tredje veien. Du kan lese sitatet, eller bare hoppe rett over til min utlegning nedenfor. Er du utålmodig, kan du dessuten lese hele sammendraget av gudsbevisene i Qunique Viae (fem veier) fra Summa Theologica her:

“The third way is taken from possibility and necessity, and runs thus. We find in nature things that are possible to be and not to be, since they are found to be generated, and to corrupt, and consequently, they are possible to be and not to be. But it is impossible for these always to exist, for that which is possible not to be at some time is not.

Therefore, if everything is possible not to be, then at one time there could have been nothing in existence. Now if this were true, even now there would be nothing in existence, because that which does not exist only begins to exist by something already existing. Therefore, if at one time nothing was in existence, it would have been impossible for anything to have begun to exist; and thus even now nothing would be in existence — which is absurd. Therefore, not all beings are merely possible, but there must exist something the existence of which is necessary.

But every necessary thing either has its necessity caused by another, or not. Now it is impossible to go on to infinity in necessary things which have their necessity caused by another, as has been already proved in regard to efficient causes. Therefore we cannot but postulate the existence of some being having of itself its own necessity, and not receiving it from another, but rather causing in others their necessity. This all men speak of as God.”

Merk at når Aquinas prater om å “postulere” eller “dette snakker alle om som Gud”, så er ikke dette en plutselig og tilfeldig påstand eller gjetning, men henger sammen med at dette bare er et sammendrag fra en mann som skrev ca. 50.000 sider om dette temaet. Han kvalifiserer disse påstandene godt i løpet av verkene sine, som står godt den dag i dag. For min innføring i thomisme, kan du eventuelt lese:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Eller bare skaffe deg denne perlen av en bok først som sist.

Så la oss tydeliggjøre dette litt.

1.1 En betinget virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens

1.2 En ubetinget virkelighet er ikke avhengig av noen annen virkelighet for sin eksistens. En ubetinget virkelighet må følgelig være helt og fullstendig uavhengig.

1.3 En betingelse viser til en hvilken som helst forutsetning som en betinget virkelighet er avhengig av for sin eksistens. F.eks. er kattens eksistens avhengig av en atomisk og sub-atomisk virkelighet. Et eksempel er sterk kjernekraft, en av de fire grunnleggende naturlovene, som binder nukleoner sammen til atomkjerner. For uten den sterke kjernekraften, ville det ikke eksistert noen katt.

Videre til argumentet.

1.4 Det eksisterer betingede virkeligheter. Neppe en veldig kontroversiell påstand. Dette kan bare avvises til prisen av å måtte avvise eksistensen av hele universet, eller av å påstå at alle ting er evige og uforanderlige. De innvendingene er 2500 år gamle, og er allerede behandlet her, så vi fortsetter…

1.5 Enten eksisterer bare betingede virkeligheter (BV), eller så eksisterer minst en ubetinget virkelighet (UBV). Logisk nok. Alternativene dekker hele spekteret og utelukker hverandre.

1.5a Vi står derfor med hypotesen: UBV v ~UBV.

(Leses som: Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet eller ikke minst en ubetinget virkelighet)

Så la oss teste ut hypotesen ~UBV: at det ikke eksisterer noen ubetinger virkelighet.

~UBV vil være oppfylt ved et av to alternativer:

  1. Det eksisterer et begrenset antall betingede virkeligheter
  2. Det eksisterer et ubegrenset antall betingede virkeligheter

Hva med alternativ 1?

For at BV1 (= Betinget virkelighet nr. 1) skal eksistere, må den ha fått oppfylt sine betingelser fra BV2, som igjen må ha fått dem fra BV3. Siden vi har et begrenset antall BV, vil rekken før eller siden stoppe på et BVn (= Betinget virkelighet nr. n). Problemet her er naturligvis at hvis rekken slutter i BVn, og BVn ikke har fått oppfylt sine betingelser, så kan verken BVn eller resten av rekken eksistere i utgangspunktet.

Vi kan igjen tenke oss eksempelet med katten. Hvis kattens eksistens (BV1) hviler på eksistens og struktur av dens celler (BV2), som igjen hviler på eksistensen og strukturen av molekylene (BV3), helt ned til en slags kvantepartikkel, urmasse eller i ordene til ateisten J. Mackie; “et permanent lager med materie” (BVn). Men ulikt Mackies sitt forslag, har vi allerede godtatt at selv ikke dette lageret har ubetinget eksistens, men er betinget. Verken lageret, kvarkene eller følgelig katten kan her altså eksistere. Om materie kan ha en ubetinget nødvendig eksistensen skal vi se mer på senere.

Vi konkluderer derfor med at…

1.6 Det kan ikke eksistere et begrenset antall betingede virkeligheter

Men kan det eksistere et ubegrenset antall BV, slik som i alternativ 2?

Hvis BV1 er avhengig av BV2, vil ikke BV1 kunne eksistere før BV2 eksisterer. Samtidig vil ikke BV2 kunne eksistere før BV3 eksisterer. Følgelig blir hele den uendelige rekken fra BV1 til BV, en rekke av virkeligheter som ikke har fått sine betingelser oppfylt, og derfor ikke kan eksistere. Hvis kattens eksistens hviler på et uendelig antall forutgående virkeligheter, vil ingen av disse ha fått oppfylt sine betingelser, og ingenting ville noensinne eksistert. Inkludert katten. Derfor kan vi si at…

1.7 Det kan ikke eksistere et ubegrenset antall betingede virkeligheter

La oss se på et annet eksempel. For kan ikke antallet betingede virkeligheter være et sirkulært sett? Altså f.eks. at BV1 får sin eksistens fra BV2, som igjen får den av BVn, helt til vi er tilbake på BV1 igjen? Altså en liten rip-off fra østlige virkelighetsbilder som hinduisme og buddhisme? What comes around, goes around?

Problemet her er at dette eksempelet bare er en omformulering av alternativ 1 eller 2. Enten har den sirkulære rekken et begrenset antall medlemmer, som gjør at eksistensen til BV1 til slutt, etter noen runder, er avhengig av BVn. I det andre tilfellet er BV1 avhengig av en uendelig rekke, men hvor ingen av medlemmene noensinne får sine betingelser for eksistens oppfylt. Følgelig kan heller ikke dette eksempelet unnslippe ikke-eksistens.

En siste mulighet, er at BV1 bare kan oppfylle sine egne betingelser. Det er åpenbart absurd, siden det impliserer at BV1 eksisterte i forkant av BV1 for å få BV1 inn i eksistens. At ingenting har egenskaper som gjør at det kan få seg selv inn i eksistens, men ingenting kan ikke ha noen egenskaper. Det kommer av hva det vil si å være ingenting. Du må nesten hete Lawrence Krauss for å ikke fatte det.

253694_175751325907951_939664574_n

Så vi kommer til…

1.8 Dersom det ikke er minst en ubetinget virkelighet, så eksisterer ingenting (fra 1.6 og 1.7)

1.9 Minst en virkelighet eksisterer

Det interessante her er naturligvis at du ikke trenger et helt univers eller en Big Bang-begynnelse for å få dette argumentet gjennom. Det holder med en enkelt ting som eksisterer på et enkelt punkt. En liten colaboks i august 2014 alene, ville vært mer enn nok for å komme frem til Gud.

1.10 Minst en ubetinget virkelighet må eksistere (fra 1.8 og 1.9)

Kan det være flere? Kan dette være materie? Hvorfor må denne virkeligheten være allmektig? Hvorfor må den være Gud? Det blir tema for neste steg. Du er kanskje sliten allerede, og fortjener en pause.

Og ja; hvis du ikke liker konklusjonen ovenfor, og ønsker å avvise den – så krever det argumenter. But that goes without sayin’…

Eller dersom vi skulle oppsummert med thomistisk språk i god tredje vei-stil: Enhver essens (hva en ting er – f.eks. hva et eple er) som er atskilt fra dets eksistens (at tingen er – f.eks. at eplet eksisterer), må terminere i noe hvis essens ikke er atskilt, men hvor essensen simpelthen er identisk med dets eksistens. Noe som bare kan oppfylles hos en virkelighet som er ren aktualitet. Et av Guds navn, er Eksistensen selv. Mer om det i en tidligere post her.

Aquinas-Meme-6-640x422

Noen tanker om eksistens – hvorfor eksisterer noe?

“It was their wonder, astonishment, that first led men to philosophize and still leads them”
– Aristoteles

Se for deg at du er ute og går i skogen en solfylt vårmorgen. Grønne vekster springer frem overalt i en forgjeves kamp for å stenge ute horden av varme solstrålene som vil finne veien gjennom løvbladene og inn til huden din. En opplevelse av sinnsro og takknemlighet. Du ser rundt på trær og planter omkring deg.

Ikke noe rart med dette? Slik har det jo alltid vært på denne tiden.

Fra tid til annen dukker det opp en og annen turgåer på stien din. En aldrende mann. Et ungt kjærestepar. En pesende jogger i mørke tights og singlet. Det skaper gjerne nok distraksjon til å tiltrekke deg oppmerksomheten din, men det er fremdeles ikke noe unormalt i at andre sjeler finner veien ut i naturen på en slik strålende dag.

Du går videre. Plutselig kommer du til en klarning i skogen. Stien slutter. Foran deg er det en stor, åpen plass, dekket av et mykt, tynt teppe av gress. Midt på plassen ser du – en gigantisk kule. Solid og sort. En halv fotballbane bred. Mange etasjer høy. Du blir overraska, og stiller deg selv TO spørsmål:

1) Hvor kommer denne fra?

– Den var jo ikke her tidligere i uka. Hvem er det som har plassert denne midt uti skogen? Hvilken fabrikk kan ha satt sammen dette digre monsteret? Har de brukt helikopter? Beltebiler? Hva?

2) Hvorfor er den her?

­- Hvis noen har gått gjennom så mye bry for å få en svær kule ut hit, må det i det minste være en grunn til det? En filminnspilling med Harrison Ford i hovedrollen? Utprøving av et nytt militært våpen? Et PR-stunt av Pepsi? De nye lokalene til Framtiden i Våre Hender?

Se nå for deg at vi blåser opp størrelsen på kulen, til å bli på samme størrelse med universet. Det merkelige er, at vi fortsatt må stille de samme spørsmålene. Det som er underlig, er ikke at du ble overraska over kula, men at du ikke ble mer overraska over å se naturen, sola og turgjengerne.

2xcluster

Som barn er vi flinke til å stille spørsmål. Til å kjenne på. Til å prøve ut. Alt er eksotisk. Alt er nytt. Men som eldre faller vi raskt inn i vårt vante mønster, hvor vi ikke lenger setter pris på den enkle gleden. Føler for å stille de mest barnslige spørsmålene.

Fordi det som faller deg inn, er at alt dette er så himla..fryktelig unødvendig. Det skulle ikke vært her. Skulle ikke…eksistert.

Og du! Deg! Den fantastiske, mirakuløse og unike personen du! For hva ville hele dette universet vært for deg? Med all dens majestet. Med all dens vitalitet, masse og energi, dersom ikke nettopp DU var her for å oppleve det? For å undre deg. For å gripe skjønnheten av det. For å elske. For å tørste etter å utforske mer.

Nå, analogien mellom kula og universet er ikke helt perfekt, men den får likevel frem det viktigste poenget. Hva er eksistens? Hvorfor eksisterer dette? Hvorfor eksisterer noe?

Det meste av moderne prat om eksistens, har tendens av å være en avledningsmanøver for å unngå det vanskeligste spørsmålet. Istedenfor å prate om eksistensen i seg selv, prater man om å prate om eksistens, og later som at det har dekket oppgaven. Men eksistens er ikke  et predikat eller en egenskap ved en ting per se, men det er en forutsetning for at en ting skal ha predikater eller egenskaper i det hele tatt!

Absurditeten topper seg når folk påstår ting som at fysikken ennå ikke har funnet ut hva som er naturen til eksistens. Når folk kan spørre om hva som er den fysiske naturen til eksistens, lukter det kategorifeil lang vei. Akkurat som om matematiske modeller skulle oppdage et eksperiment eller mønster som gjør at ting eksisterer i utgangspunktet?

Nå, det kan selvfølgelig ikke finnes en fysisk forklaring på eksistens, siden alt som er fysisk allerede per definisjon eksisterer, og noe alle fysiske ting deltar i. Eksistens utgjør et uendelig kvalitativt gap mellom ikke-væren og væren. Et gap som aldri kan krysses, uavhengig av hvor mye kvantitativt, hvor mange naturlover, mørk materie og energi, fundamentalpartikler, matematikk, genmutasjoner, nerveceller eller årtusener med naturvitenskapelig fremgang du skulle legge til.

Vi kunne brukt tid på å tvile på om i det hele tatt noe eksisterer, men det er ikke et spørsmål tenkere innen thomistisk realisme trenger å kaste bort tiden på, siden det er såkalt selvinnlysende, frem til man har en reell grunn til å tvile på det. En av tingene den franske 1600-tallsfilosofen Rene Descartes eller den mer moderne Ayn Rand faktisk hadde rett i, er at du kan vite at du eksisterer, nettopp i øyeblikket du stiller deg det spørsmålet.

I Aquinas sin tradisjon, skiller man mellom essens og eksistens. Dette er flere lange argumenter, men henger sammen med at det er nødvendig for at ekte kunnskap om objektive virkeligheter skal være mulig. Vi kan tenke oss ting som har en klart definert essens, slik som enhjørninger eller trehodede troll. Noe du tydelig forstår konseptet av, men som ikke har eksistens. Noe du forstår hva er, men ikke at det er. Hvis du skulle være i tvil om slike essenser eller former (de betyr nesten det samme) virkelig eksisterer, har jeg forsøkt å overbevise deg her og her.

Unicorn-pic

Så hvis alle ting henter eksistens utenfra seg selv, må vi, på samme måte som med forandring, spore alt tilbake til et første medlem for at eksistens i det hele tatt skal være mulig her og nå. Et medlem som ikke bare har en essens med tilført eksistens, men hvor dets essens er det samme som dets eksistens. Som ikke bare deltar i eksistens, men som er Eksistensen selv. (Puuuh, ta en pause, og les det om igjen).

Dette er ikke en horisontal og tidsbestemt serie hvor alt har en endelig eller uendelig begynnelse i store smell eller multivers, men en vertikal serie som virker i hvert eneste øyeblikk. Ikke bare “hvordan startet det”, men “hvordan pågår det”. Det utgjør derfor ingen forskjell om materien som utgjør tingene i teorien kan ha evig eksistens, selv om det er mindre sannsynlig. Enda en grunn til at multiversteorier er irrelevant for selve spørsmålet om Guds eksistens.

Som vi husker fra forrige innlegg, må all forandring forklares ved begreper som aktualitet og potensialitet. Eksistens er en type aktualitet som realiserer en ting. Essens igjen, er en form for potensialitet. Et potensielt menneske eller univers eksisterer ikke, men et foster eller babyunivers har fått tilført aktualitet, og har derfor nå væren og eksistens. Men ingenting kan få seg selv inn i eksistens. Og hvis alle ting i teorien kan gå inn og ut av eksistens, som vi observerer hele tida, ville ingenting eksistert her og nå. Årsaken til eksistensen må være noe allerede eksisterende. Noe nødvendig.

If something exists, either its existence follows from its nature (it cannot but exist), or it is brought about by something other than itself.”
– Brian Davies i The Thought of Thomas Aquinas

Eksistensen må være noe absolutt simpelt. Uten deler. Ren aktualitet og dermed ren væren og ren eksistens. Det absolutte, nødvendige opphavet til alt kontingent og unødvendig. Av utallige grunner kan ikke dette være universet selv.

Et av Guds navn – er ren Væren. Et annet – er Eksistensen selv.