Tag Archives: filosofenes gud

Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.