Tag Archives: filosofi

Hvis Richard Dawkins har rett, så eksisterer ikke Richard Dawkins

På forhånd beklager. Nå er det vel allerede en stund sida det var akseptert å bringe opp navnet Richard Dawkins i sofistikerte lag. Blant annet fordi…

  • Det tragiske med Richard Dawkins, er at de temaene han uttaler seg mest om, også er de temaene han ikke er interessert i å lese seg opp på.
  • Det triste med Richard Dawkins, er at han har etterfølgere som ikke har nok bakgrunnskunnskap om disse teamene, til å forstå hvorfor de kanskje burde være litt mer skeptiske enn å  glatt kjøpe “argumentene” som allerede viser det de selv ønsker å være enige i. Fordi de selv tror at de er på riktig side i fornuftens kamp mot ignoranse og overtro. Heh, ønsker vi ikke alle det? (PS: Du kan alltid regne med Richard Dawkins Foundation for Clever Soundbites and Weak Metaphysical Presuppositions for en god latter.)
  • Det interessante med Richard Dawkins, er at når man først begynner å pakke ut alle de metafysiske forutsetningene for filosofien hans (som han selv hopper glatt over), så finner man trolig en type “naturvitenskapelig/ateistisk materialisme”, som faktisk er et av de minst troverdige alternativene for filosofi der ute i dag, og har lite å gjøre med faktiske konklusjoner av naturvitenskap. Mer om det snart.
  • Det komiske med Richard Dawkins, er at dersom han har rett…så vil han ikke eksistere.

Du kan selvfølgelig ignorere dette, og heller bli med “the Dawkins Circle”. $1.000 i året for “Reason Circle”, $2.500 for “Science Circle” eller bare $5.000 for “Darwin Circle”. Sekterisk moro for alle!

Så dermed har jeg en innrømmelse å komme med. Dette handler ikke egentlig om Richard Dawkins. Dette var bare et mine nye BI-inspirerte PR-stunt for å lure deg inn hit.

Les også:
Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.

Dette er heller en anbefaling av en ny tale som nå har blitt lagt ut fra den pensjonerte thomistiske filosofiprofessoren, Dennis Bonnette. Der tar han for seg en del antakelser som ateistisk materialisme gjør, og hvorfor en type klassisk aristotelisk filosofi er et langt bedre alternativ. Dawkins er bare brutalt utnyttet her til å hjelpe oss til å illustrere noe langt mer interessant.

“Sometimes it’s said that Thomistic and Aristotelian philosophy is just sophisticated common sense. I have no problem with that.”
– Dennis Bonnette

Mer om thomisme i min bloggrekke her, eller start på:
Fire årsaker som forandrer alt

Så hva er argumentet for at Richard Dawkins ikke ville eksistert? Vel, for å forsøke å oppsummere raskt:

For at personen Richard Dawkins skal eksistere, så forutsetter det noe slikt som at et selv er mulig. En menneskelig person, med en menneskenatur. Men for at vi skal kunne ha noe slikt som en enhetlig personhet med en menneskenatur, krever dette et overordnet prinsipp som virker i naturen. En essens, som en aristotelisk form, som subordinerer alle delene under seg. Som gjør at Dawkins’ bestandeler, som natrium-ioner, klor-ioner, hydrogen, karbon, fosfor og masse mer, ikke lenger er bare disse kjemiske bestanddelene, men plutselig er blitt til deler av personen Richard Dawkins. Altså grunnen til at mennesket faktisk er et menneske, og ikke bare en samling med et eller annet. At alle delene av mennesket, er menneske, med dets unike egenskaper. Egenskaper som aldri eksisterte i delene selv, men som først trer frem når menneskeformen er på plass.

Men dersom Dawkins har rett, er han selv bare en tilfeldig konfigurasjon av en type subatomiske partikler.  Det er de som er det eneste virkelige. I hans virkelighetssyn kan det ikke eksistere noe slikt som et overordnet kvalitativt prinsipp, som samler delene under et hele. Dawkins vil ikke være Dawkins, men det som ser ut som Dawkins, vil bare være summen av mengden med milliarder av elementer av typen hydrogen, nitrogen, fosfor, natrium, kalsium, karbon, magnesium, osv i kroppsmassen hans.

Et lignende argument kan du gi for alle ting som eksisterer, fra lenestoler til stjerner, mennesker og koalabjørner.

Virkelighetssynet til Dawkins kan altså ikke gjøre rasjonelt rede for at det eksisterer personer, mennesker, koalabjørner, lenestoler, atomer, naturvitenskap eller noe som helst. Foundation of Reason and Science…virkelig? Neppe.

“Yet nothing so excites the modern materialist as the possibility of proving that consciousness is reducible to physiology, that freedom is an illusion, that mind is a ghostly epiphenomenon of unconscious metabolisms. Every aspiring young materialist dreams of growing up to be a robot.”
– David Bentley Hart

Puuuh. Tungt, sier du? Vel, les igjen. Dette er faktisk veldig interessant, fordi det å forklare hvordan deler blir til et hele, er et stort problem for majoriteten av moderne filosofi. The one and the many. Hvis du ikke har tenkt over disse tingene, kan du være et desto lettere bytte for avledende snarveier som forlater virkelighetens gylne og fornuftige middelvei.

Ateistisk materialisme ender dermed opp, mindre som en virkelig filosofi, snarere enn en diagnose for personer som ikke er i stand til å tenke grunnleggende. Men dette var bare min raske oppsummering. Bonnette legger det ut lenger og bedre enn meg.

Merk: Det finnes naturligvis andre og bedre ateistiske alternativ enn en slik materialisme, men de fleste av dem virker til syvende og sist til å være utsatt for mange av de samme svakhetene. Jf. Bonnette.

“Laws (red: and chemical reactions) describe what’s happening, but laws don’t make anything. Laws don’t create anything. They just describe what happens. You still have to explain why they happen.”
– Dennis Bonnette

Searle om filosofiens viktighet

John Searle er en forfriskende type. Han er filosofiprofessor ved Berkeley i California og hardbarket ateist, men er likevel ikke bundet til den til tider dogmatiske materialismen som enkelte andre ateister ukritisk abonnerer på. Searle har utgitt den spennende boka The Rediscovery of Mind, og er kjent for sin egne tilnærming til å forklare menneskesinnet, som det er skrevet mye om på denne bloggen.

Searle sin løsning kalles biologisk naturalisme, og løser mange av problemene som vanlig fysikalisme  av, selv om kanskje heller ikke Searle kommer helt i mål. Den norske teologen Atle Søvik foreslår forresten også en løsning som ligner mye på Searle. Det blir interessant når han publiserer mer om det.

Kan en sjel hjelpe oss til å forstå dette?

I dette veldig korte videoklippet forteller han om hvorfor filosofi er viktig.

Philosophy is easily the most important subject, because all the other subjects make sense only in relation to their philosophical implications. So Philosophy isn’t only the most important subject. There’s a sense in which it’s the only subject, cause all the other subjects, like Physics, and Literature, and so on, are interesting and important only because of their larger implications, and that’s what Philosophy is about.

Kloke ord. Filosofi er altså alpha og omega for å forstå implikasjonene for et hvilket som helst fagfelt i en større helhet. Grunnen til at det dermed er såpass farlig med mennesker som er svake i filosofi, og samtidig uttaler seg om større spørsmål på “vitenskapelig basis”, er at uansett om de kan mye eller lite naturvitenskap, vil de lese sine egne metafysiske forutsetninger inn i naturvitenskapen, for så å trekke den ut igjen.

Samme person kan så i neste sekund triumferende erklære naturvitenskapen som vår beste kilde til kunnskap, og overlegen til ubrukelig filosofi. Eneste grunnen til at en såpass svak filosofi kan overleve i det hele tatt, må være at personen som selv har den, har klart å innbille seg at det faktisk er naturvitenskap han driver med.

Og slik lever moderne overtro videre.

Naturvitenskap og begrensninger…igjen

For et par uker siden hadde jeg æren av å ha den kvartalsvise fellesandakten på Kristen Videregående skole Trøndelag med ca. 400 personer i salen.

Forhør deg gjerne om et foredrag selv gjennom mailen i boksen til venstre. Denne lørdagen (22.11.14) er jeg i Bryne på Uanz-konferansen. Stikk gjerne dit om du er i området, eller så er det hyggelig om du gjør ansiktet ditt kjent dersom du er en av leserne på denne bloggen. :)

"Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters..."
“Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters…” Foto: Knut Ståle Nygård

I Trondheim var temaet var nok en gang tro og vitenskap. Myter ble begravet og noen avgjørende spørsmål ble klaret opp. Kjente tema allerede for rutinerte lesere her:

The final showdown: kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer
Kan naturvitenskapens suksess regnes som argument for ateisme?

Som at naturvitenskapen aldri kan brukes som et argument mot Gud, og at den virkelige konflikten mellom ateisme og teisme ligger på filosofisk nivå. Når vi så begynner å diskutere de virkelige spørsmålene, som hvordan det kan eksistere natur i utgangspunktet, hvorfor det kan være noe slikt som naturlover som kan flytte på masser, hvordan det kan være intelligente observatører som oss og forstå det, og f.eks. hvordan det kan eksistere noe slikt som matematikk vi kan bruke til å modellere naturen med.

Når vi kommer ned til det nivået, slipper ikke ateisten unna med et par kjappe one-linere om evolusjon, kosmologi, teite kristne i historien eller <putt inn ditt foretrukne tema her>, men alt vi sier her blir irrelevant fram til vi klarer å diskutere tingene på et dypere nivå.

yeahsciencebitch
“All of your arguments are now invalid.”

Etter fremføringen var det en rekke gode spørsmål, både fra kristne og ikke-kristne elever.

Men, så var det også de som fremførte en vanlig innvending mot påstanden min om at naturvitenskapen ikke kan forklare alt, eller aldri vil kunne forklare alt, selv ikke alt ved naturen. Det er en gjentakende innvending, så jeg kan like godt skrive litt om det:

“- Men det kan jo ikke du vite. Det er feil!”

Jaha. Jeg kan kanskje ikke det? Må man kunne påstå allvitenhet eller synske evner, for å virkelig vite at naturvitenskapen aldri kan forklare alt? Hvordan kan man si noe slikt med sikkerhet?

Påstanden min burde egentlig være ganske lite kontroversiell, og gjør ikke naturvitenskapen i seg selv eller dens bragder mindre fantastiske av den grunn.

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg har skrevet mer om det i den lange artikkelen ovenfor, men for å ta kortversjonen.

Grunnen til at man kan si noe slikt med sikkerhet, ligger i reell kunnskap om hva den naturvitenskapelige metoden er utviklet til å utforske. Som vi har sett her, var motivasjonen bak utviklingen av den vitenskapelige metoden, nettopp to ting: prediksjon og kontroll. Forutsigbarhet og å minimere risiko.

Det var altså ikke å komme opp med en helhetlig sann forklaring av virkeligheten vi lever i, men nettopp de aspektene som lar seg utforske for kontroll og prediksjon. Grunnen til at den har vært så vellykka siste 3-400 år, er fordi den har fått fokusere på dette, og overlatt de andre spørsmålene til andre disipliner – som filosofi og teologi.

Så naturvitenskapens metoder kan per definisjon bare utforske de tingene den er designet til å finne. Det har aldri forandret seg i historien, og det vil ikke gjøre det i framtiden, uansett hvor mange nanoroboter vi produserer. Et enkelt eksempel jeg pleier å bruke for å illustrere dette, er hva liv er.

Naturvitenskap kunne bare forklart hva liv er på bekostning av at den måtte ha sluttet å være strikt naturvitenskap, men innlemme andre fagområder. Men dersom naturvitenskapen til slutt defineres så vagt som…kunnskap eller selv kunnskap om naturlige ting, blir dette en helt triviell og overfladisk sannhet.

Jeg snakket i tillegg med en biolog senere, for å få litt input i hvordan de pleier å beskrive liv. Så hva gjør man? Man ser på kjennetegn eller man ser på materialvalg av ting som lever. Kanskje man finner ut at reproduksjon og ernæring er viktig for liv, eller at levende ting består av karbon, nitrogen, fosfor, osv. Med andre ord: ting som kan måles. Men å observere hva som skjer når liv allerede eksisterer i en organisme er fullstendig uinteressant for å forklare og faktisk pinpointe hva liv er.

At naturvitenskapen ikke alene kan gi en tilfredsstillende forklaring på hva liv er, betyr ikke at liv ikke er noe helt naturlig (i hvert fall om man overser enkelte modernisters forståelse av “naturlig”, men hvem bryr seg om dem?). Filosofer peker på et virkelig aspekt ved den naturlige verden, men som unnslipper metodologien til empiriske vitenskaper. Det betyr ikke noe mer grusomt enn at vi trenger flere rasjonelle verktøy for å forstå virkeligheten vi lever i. Mer om liv i postene under:

Science gone wrong – når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel

Siste innvendingen var:

“- Men hva om vi finner ut at liv bare er en slags kraft, på samme måte som man oppdaget hva en gravitasjonskraft var tidligere.”

Jeg vet ikke helt hva dette skal bety i det hele tatt. Så klart, hvis vi ikke er så nøye i ordbruken vår, så kan vi si at liv er en slags kraft. Men uansett om vi for argumentets del skulle tillate at en slags livskraft kunne oppdages som skulle være noe analogt til gravitasjonskraft, vil det ikke hjelpe oss i det hele tatt.

Grunnen? Vel, naturvitenskap kan heller ikke si noe om hva gravitasjonskraft er, men bare se på kjennetegn etter at gravitasjonskraften først fungerer eller bruke matematiske modeller til å kalkulere forflytning av masser. Å se fallende epler og regne ut en likning som beskriver dem, er lite interessant for å forklare hva denne kraften, i seg selv, er.

Så for å avslutte med det mer kontroversielle: Liv eller naturlover kan aldri brukes som forklaring i en ateistisk filosofi? So much worse for the rationality of that philosophy then.

Men mer om det i en kommende serie om “the Principle of Sufficient Reason”, eller prinsippet om tilstrekkelig grunn om du vil.

Så da kan jeg jo bare avslutte med å gjenta listen fra denne posten, med eksempler på noen ting som naturvitenskapen, i seg selv, aldri vil kunne forklare tilfredsstillende, selv om den altså fint kan informere vår filosofiske forståelse. Hentet fra William Vallicella.

  • Eksistensen av det fysiske universet.
  • Hvordan liv oppsto fra abiotisk materie. (Liv eksisterer tross alt)
  • Hvordan mulighet for sansing oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan selvbevissthet – muligheten til å kunne tenke om seg selv i første person – oppsto fra det kun levende eller fra det kun sansende.
  • Hvordan intensjonalitet – vår evne til å rette sinnet vårt mot ting – oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan noe slikt som et førstepersonsperspektiv i det hele tatt er mulig, hvis foruten vi aldri kunne hatt noen type “tredjepersonsperspektiv” for den nødvendige objektiviteten som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Den iboende forståeligheten til universet som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Opphavet til naturlovene. (Og deres natur)
  • Hvorfor de fysiske konstantene (som gravitasjonskraften, kjernekreftene eller den kosmologiske konstanten) har nettopp de verdiene de har (og hvorfor de eventuelt mer fundamentale konstantene vil ha de verdiene de har).
  • Intellektets normative funksjon og hvordan den forårsaker mentale prosesser. (Vi er tross alt noe helt annet enn maskiner)
  • Anvendbarheten til matematikk for å beskrive naturlige fenomen: ingen matematikk – ingen fysikk!
  • Eksistensen av matematiske objekter og sannheten av matematiske proposjoner. (Min tidligere post om matematikkens merkverdige objektive eksistens her)

Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?

1. Før i tiden måtte man dra inn en gud for å forklare naturlige ting.
2. Nå i dag vet vi mye bedre, og vet at alt dette kan forklares med ulike former for fysikk, biologi og kjemi.
3. Hypotesen om gud er blitt overflødig.

Høres det kjent ut? Vel, ikke så rart. Dette er den moderne god-of-the-gaps-historien som gjerne blir fortalt i vår kultur.

Jaså, du vet ikke hvorfor det tordner? Hvorfor tørken tok avlinga di sist vår? Hvorfor det var stjerneskudd på himmelen i går natt? Hvorfor fetteren din døde av byllepest?
– Vel, bare sett inn en “gud” som forklaring, så slipper du å tenke mer over det!

Vi kristne er nemlig så dumme at vi ikke forstår slikt. Derfor må vi postulere en gud for å dekke over uvitenheten vår. At vi fremdeles kan gjøre dette i 2013, hvor vitenskapen har gjort slike fremskriftt, er bare en gåte. Vi må i beste fall lide av ønsketenkning eller uvitenhet, eller i verste fall; psykiske sinnslidelser.

Det er dermed lett å bruke påstanden som våpen videre til å hevde at: “Jo mer vitenskapen oppdager, desto mindre plass blir det dermed for en gud”.

then-a-miracle-occurs-cartoon

Den er så populær at det nesten er synd å måtte erklære den som…rent oppspinn!

Som tidligere skrevet, eksisterer det ikke en krig mellom kristen tro og vitenskap, men bare mellom kristen tro og filosofisk materialisme. Fra en annen tidligere post, er det heller ingen grunn til å starte med utgangspunktet om at materialisme er sant, men snarere tvert imot.

Påstanden er i beste fall enda en kuriositet i “opplysningsforfatternes” frie lek med historien og kognitiv dissonans fra mennesker som ønsker å slå seg til ro med historien om at religion egentlig bare er oppspinn, at alle religiøse egentlig vet dette selv, at religion egentlig er destruktivt for menneskeheten, og egentlig ikke har noe fornuftig å komme med i 2013. Tips: Neste gang du hører påstanden; spør personen hvor hun/han har kildene sine fra. Sjansen for at det er hentet fra troverdig akademisk litteratur er sannsynligvis mindre enn muligheten for at Miley Cyrus bidrar omfattende til neste utgave av Norsk Salmebok.

Senest er det karakteristisk at vår alles kjære påståtte filosof, Lars Gule, som stort sett baserer det meste av sin “religionskritikk” på å “avsløre” god-of-the-gaps (i tillegg til å være vår nasjonale forsvarer av den ikke-akkurat-rasjonelle filosofiske posisjonen scientisme), fikk gjennomgå i post og kommentarfelt hos vår alles kjære påståtte sivilingeniør, Bjørn Are Davidsen. (Nok til at en atskillelig mindre belest utgave av meg selv turte å legge meg ut med hans noe merkelige virkelighetsforståelse i Natt&Dag allerede i januar).

For sannheten er nemlig at mens oldtidens egyptere og babylonere hadde en lang tradisjon med å tilskrive ulike fenomener til å være forårsaket av guder, tok dette slutt i vestlig tradisjon allerede ved før-sokratene omkring 600 år før Kristus.

Kjennetegnet deres var at de ønsket å finne ut de fundamentale prinsippene for hvordan universet var bygget opp, og til tross for gudstro, tilskrev de fenomen til helt naturlige forklaringer. Den greske filosofen Thales, som hevdet at universets grunnelement var vann, forklarte dermed naturfenomenet jordskjelv, ikke ved å peke på Poseidon, men ved å vise til helt naturlige strømninger i nettopp vann.

Water

Klassisk aristotelisk/jødisk/kristen/muslimsk monoteisme (tro på en Gud) har aldri operert med en Gud som har formål i å erstatte naturlige forklaringer. Ingen store teistiske tenkere har gitt argumenter av typen vi-forstår-ikke-dette-naturlige-fenomenet-så-[sett inn en gud]-som forklaring-her.

NB: Du vil sikkert finne en person fra bygda eller en tyngre religiøs herremann fra Texas med en litt mer primitiv forståelse, men det er fullstendig irrelevant. Man argumenterer ikke mot evolusjonsteorien ved å angripe argumenter gitt av en lekmann med en enkel populærforståelse av teorien? Dessverre nøyer mange ateister seg med det ekvivalente av å avskrive alt rasjonelt fundament for evolusjonsteorien ved å vise til de som tror at apemødre fødte menneskebarn et sted i fortiden, etterfulgt av high-fives fra sine likemenn.

CWAF

Tilgi oss også noen bokstavelige kreasjonister, som har oppstått først etter at ateister begynte å spre mytene på 1800-tallene. Flertallet av oss har ingen problemer med evolusjonsteorien, og det er interessant å se hvordan en av Darwin’s fremste støttespillere, var en evolusjonist, botanist og kristen diakon ved navn Asa Grey. I god ånd etter St. Augustin, leses Bibelen informert av rådende vitenskap. (Så lenge det faktisk er vitenskap og ikke tillagt materialistisk filosofi).

Derfor kan vi si med sikkerhet at naturvitenskap de siste årtusener trolig ikke har rokket på en eneste sentral doktrine innen kristendommen.

“We don’t believe in a God-of-the-gaps. We believe in a God of the whole show!”
– John Lennox, britisk professor i matematikk ved Oxford University

Ateisten vil likevel ofte protestere med filosofisk tankespinn av typen: “Men naturlovene forklarer alt (Jf. Hawking eller Krauss)”. Dette til tross for at de ikke aner f.eks. hva gravitasjon er, hvordan den virker eller hvor den kommer fra. Naturlover har heller ingen iboende skapende, kreativ kraft, men de såkalte naturlovene eller regelmessighetene i naturen samsvarer bare “tilfeldigvis” med denne fiffige oppdagelsen (ikke oppfinnelsen) matematikk, organisert i nyttige modeller for å kunne kalkulere bevegelse. Vi trenger tydeligvis en bedre naturfilosofi enn den materialistiske, mekaniske for å komme lenger.

“This most beautiful system of the sun, planets and comets, could only proceed from the counsel and dominion of an intelligent and powerful Being.”
– Sir Isaac Newton

Dette handler i stor grad om å forstå forskjellen på en årsak gjennom identity og supervenience. Mange ateister beskylder kristne for å tro på identity, nemlig at Gud bokstavelig talt er en slags kraft som har en finger med i spillet i naturlige fenomener. Supervenience derimot, krever at Gud vises gjennom metafysiske demonstrasjoner (som langt overgår rent empiriske bevis i verdi) ved å vise til at det ikke engang kan foregå en effekt B, C eller Z, uten en nødvendig årsak A, som selv må inneholde noe analogt til effekten. Som Stephen Barr viser til, var f.eks. sannsynligvis The Everywhere Stretch/Big Bang en fullstendig naturlig begivenhet, men vi trenger fremdeles en kvalifisert metafysisk nødvendig årsak til å forklare “hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting”. Og ikke nok med det, men også: Hvordan noe kan eksistere, bevege seg og endres her og nå. Dette er selve grunnen til at Aquinas med flere bruker hundrevis av sider til å legge ut eksistensen og egenskapene til f.eks. en “Unmoved Mover”, “First Cause” og “Supreme Intelligence”.

Gud er ikke her en tilfeldig probabilistisk hypotese som settes inn for å gi en kvasivitenskapelig forklaring på et naturlig fenomen, men demonstrasjoner fra f.eks. kausalitens metafysikk eller universets ikke-nødvendighet, hvor empirisk vitenskap har nada å fortelle oss nå, og hvor den heller i prinsippet aldri kan gjøre det. En forpliktelse til at objektive sannheter og virkeligheten omkring oss faktisk er tilgjengelig for rasjonell analyse. En konklusjon av ting som eksistensen av noe vi kan kalle et univers, regelmessigheter i naturen, innebygde hensikter i naturen, personer, moralske sannheter, skjønnhet, osv.

Beautiful-Nature-Desktop

Men det krever mye bakgrunnsinformasj0n, som vi får kaste oss over snart. For nå holder det å nevne at selv Thomas Aquinas på midten av 1200-tallet klarte å forutse slike vanlige anklager fra ateister i dag. Aqunias hadde nemlig vanen for å forutse de beste mulige protestene mot påstandene hans, og besvarte dem omfattende i Summa Theologica. I mellomtida har Dawkins, Hitchens and the likes en heller lengre historie for å kaste seg over en heller enkel motstander, bruke ham til å avfeie et helt fagfelt med en overvekt av emosjonelt ladede, logisk substansløse argumenter, for så å vandre ut til hyllesten av folk som ikke kan stoffet godt nok til å vite at hva de nettopp har sagt er et hån mot enhver form for intelligent diskusjon.

(En god artikkel med mer om den manglende forståelsen til de såkalte nyateistene her)

Objection 2. Further, it is superfluous to suppose that what can be accounted for by a few principles has been produced by many. But it seems that everything we see in the world can be accounted for by other principles, supposing God did not exist. For all natural things can be reduced to one principle which is nature; and all voluntary things can be reduced to one principle which is human reason, or will. Therefore there is no need to suppose God’s existence.

Reply to Objection 2. Since nature works for a determinate end under the direction of a higher agent, whatever is done by nature must needs be traced back to God, as to its first cause. So also whatever is done voluntarily must also be traced back to some higher cause other than human reason or will, since these can change or fail; for all things that are changeable and capable of defect must be traced back to an immovable and self-necessary first principle, as was shown in the body of the Article.

– Summa Theologica. Del 1. Spørsmål 2. Artikkel 3 (Merk at artikkelen bare inneholder et sammendrag av gudsbevis og innvendinger, som er utlagt i større grad andre steder).

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.